9 Tilsyn mv.
9.1 Gjeldende rett
Kredittilsynet er ansvarlig for å føre tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet, jf. revisorloven § 13 tredje ledd. Kredittilsynet kan bl.a. foreta stedlig tilsyn hos revisor og dokumentbasert tilsyn. Videre kan Kredittilsynet ta opp enkeltsaker til behandling på bakgrunn av klager fra berørte parter eller bransjeorganisasjoner. I tillegg er Kredittilsynet ved delegasjon i forskrift 19. september 1990 nr. 766 om revisjon og revisorer § 5-1 gitt kompetanse til å fatte en rekke enkeltvedtak som etter revisorloven tilligger departementet. Dette gjelder bl.a. vedtak om autorisasjon og registrering av revisorer, og vedtak om bortfall av rettigheter og sanksjoner mot revisorer.
I tillegg til revisorloven, reguleres Kredittilsynets tilsyn med revisorer av kredittilsynsloven. Kredittilsynsloven gir generelle regler om bl.a Kredittilsynets rettigheter og plikter overfor tilsynssubjektene, taushetsplikt og utligning av tilsynsutgifter.
Finansdepartementet er klageinstans for enkeltvedtak truffet i Kredittilsynets styre, jf. forskrift om revisjon og revisorer § 5-3. Vedtak truffet av Kredittilsynets administrasjon kan imidlertid bare påklages til Kredittilsynets styre.
Revisorrådet består av 7 medlemmer oppnevnt av Finansdepartementet. Det følger av revisorloven § 13 annet ledd at revisorrådet skal «...være et rådgivende organ for departementet». Videre kan departementet bestemme at rådet skal være klageorgan over visse enkeltvedtak. Rådet er imidlertid ikke gitt slik kompetanse, og har kun en rådgivende funksjon ved klagebehandlingen, jf. forskrift om revisjon og revisorer § 4-2. I tillegg til uttalelser i enkeltsaker, avgir revisorrådet uttalelser om god revisjonsskikk. Rådet kan også foreslå nye forskrifter om revisjon.
En nærmere omtale av gjeldende rett er gitt i NOU 1997:9 s. 152-154.
9.2 EØS-rett
Det er ikke gitt særskilte regler om tilsyn i EØS-direktivene på revisorområdet.
9.3 Lovutvalgets forslag
Utvalget drøfter hvorvidt tilsynsfunksjonene skal ligge under Kredittilsynet eller ikke og kommer etter samlet vurdering til at Kredittilsynet fortsatt skal forestå tilsynet med revisorene. Det vises til utvalgsvurdering i NOU 1997:9 s. 155-156. Utvalget foreslår imidlertid at det etableres et revisortilsyn som en egen avdeling i Kredittilsynet og uttaler i denne sammenheng (NOU 1997:9 s. 156):
«Utvalget finner ikke å ville foreta en detaljgjennomgang av hvordan arbeidet organiseres i Kredittilsynet. Det må imidlertid etableres så gode skiller mot den øvrige virksomhet at ikke informasjon fra tilsynsvirksomheten blir kjent for noen som er dette arbeidet uvedkommende.»
Departementet kan ikke se at utvalget går nærmere inn på hvorfor det foreslås at revisortilsynet skal etableres som en avdeling i Kredittilsynet.
Utvalget foreslår å videreføre hovedtrekkene i gjeldende praksis og regelverk om tilsynsmyndighetenes oppgaver og virksomhet. Utvalget foreslår at revisortilsynet skal godkjenne de revisorer som skal kunne påta seg revisjon etter revisorloven. Utvalget foreslår presisert at revisortilsynet skal påse at de formelle vilkår for godkjenning, valgbarhet og fornying er til stede. Videre foreslås det at revisortilsynet skal føre revisorregisteret (se nærmere om revisorregisteret i kap. 10). Revisortilsynet foreslås å ha en plikt til å føre «aktivt tilsyn» med de godkjente revisorene og foreslås samtidig tillagt sanksjonskompetanse. Utvalget legger imidlertid til grunn at revisortilsynet ikke skal delta i utviklingen av revisjonsstandardene, jf. NOU 1997:9 s. 158. Utvalget understreker at revisortilsynet skal følge forvaltningslovens regler med mindre annet er særskilt bestemt.
Når det gjelder det nærmere innholdet av tilsynet, foreslår utvalget at revisortilsynet skal påse at revisor utfører sitt arbeid i samsvar med revisorloven og at revisor for øvrig opptrer innen rammen av de bestemmelser som gjelder for yrkesutøvelsen. Som et ledd i dette tilsyn kan revisortilsynet kreve forklaring fra revisor, og foreta undersøkelser av revisors arbeid og arbeidsopplegg, herunder kontroll av dokumentasjonen av revisors arbeid og andre forhold knyttet til yrkesutøvelsen. Utvalget foreslår at slike undersøkelser kan foretas både som et ledd i det alminnelige tilsyn og når det, på grunn av klage eller andre forhold, er grunn til å tro at revisor har forsømt sine plikter. Forklaring kan også kreves fra enhver som er i revisors tjeneste. Revisortilsynet foreslås videre å kunne kreve forklaring fra revisor og foreta undersøkelser som nevnt når det gjelder «forhold som faller inn under § 1-1 tredje og fjerde ledd» (dvs. revisjon av regnskap som ikke er underlagt revisjonsplikt, men der revisor i sin revisjonsberetning eller på annen måte gir uttrykk for at regnskaper er revidert, samt der den valgte revisor pålegges eller påtar seg særattestasjoner eller utfører rådgivning eller andre tjenester i foretaket). Utvalget foreslår en særskilt regel om taushetsplikt for Revisortilsynet, men det foreslås samtidig en rekke unntak fra taushetsplikten overfor nærmere angitte offentlige organer. Taushetsplikten forutsettes imidlertid å gjelde mellom ulike avdelinger i Kredittilsynet, jf. NOU 1997:9 s. 195. Taushetspliktbestemmelsen foreslås forandret slik at revisortilsynet ved utførselen av sine oppgaver har taushetsplikt om alt de under sin virksomhet får kjennskap til. Selv om taushetsplikten i utgangspunktet foreslås å gjelde også overfor andre offentlige myndigheter, foreslår utvalgets flertall (9 medlemmer) i særmerknad nr. 11 at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gis til:
offentlig myndighet som har bruk for dem i sitt arbeid med skatt, toll, avgifter, trygder, tilskudd eller bidrag av offentlige midler,
offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivning om regnskapsplikt, valutaregulering eller aksjeselskaper eller som reviderer offentlig virksomhet,
offentlig oppnevnt granskningskommisjon eller
politi eller påtalemyndighet til bruk i straffesak.
For øvrig foreslår utvalget å lovfeste at revisortilsynet (dvs. den aktuelle fagavdeling i Kredittilsynet) kan samarbeide med revisororganisasjonene, «med sikte på at deler av tilsynet kan bygge på foreningenes kvalitetskontroll», jf. NOU 1997:9 s. 157.
Utvalget foreslår at tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet utelukkende skal reguleres i revisorsloven, og at kredittilsynsloven ikke lenger skal få anvendelse ved slik tilsynsvirksomhet. Det foreslås i den forbindelse en særskilt hjemmel i revisorloven til å utlikne tilsynsutgifter. Kostnadene foreslås utlignet på de revisorer og revisjonsselskaper som til enhver tid er godkjent etter loven. Departementet foreslås gitt hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om de kostnader som skal utlignes og hvilke prinsipper som skal gjelde.
Utvalget foreslår videre at det opprettes en revisornemnd etter modell fra Sverige. Revisornemnda skal erstatte dagens revisorråd. I den sammenheng uttales bl.a. (NOU 1997:9 s. 157):
«Utvalget finner ordningen med et Revisorråd effektivt og betryggende. Utvalget foreslår imidlertid, til forskjell fra i dag, at Revisorrådet etableres som en forvaltningsmessig frittstående nemnd under Finansdepartementet. Dette vil gi en forvaltningsmessig langt ryddigere ordning.»
Utvalget foreslår lovfestet regler for revisornemdas organisering, herunder at den skal bestå av syv medlemmer og varamedlemmer, at lederen og dennes varamedlem skal fylle vilkårene til å være høyesterettsdommere og at det skal være minst én registrert og én statsautorisert revisor blant medlemmene.
Det foreslås at Revisornemnda skal være ankeinstans for klager på vedtak truffet av revisortilsynet (dvs. den aktuelle fagavdeling i Kredittilsynet). Videre skal Revisornemnda påse at «...det føres et dekkende tilsyn med revisorenes fagutøvelse og for øvrig virke som rådgivende organ for tilsynsvirksomheten», og dessuten være et rådgivende organ for departementet, jf. NOU 1997:9 s. 158 og utkastet § 12-2. Det foreslås at nemnda skal følge de samme reglene om innhenting av informasjon, taushetsplikt og saksbehandling som revisortilsynet.
Endelig foreslår utvalget at det skal gis mulighet for en begrenset personkrets til å kunne innklage revisorer og revisjonsselskap til myndighetene. Dette foreslås gitt til revisjonspliktige foretak, dets eiere eller aksjonærer, medlemmer av foretakets styrende organer, bostyrer, annen revisor i konsernet, revisororganisasjonene, kreditorer eller andre som har direkte økonomisk interesse i foretaket. Klagerett skal også gis tilsynsmyndighetene. Utvalget foreslår at kriteriene for å klage skal være at noen av de nevnte mener at revisjonen av foretaket eller utførelsen av lovbestemt revisjon ikke er gjennomført i samsvar med lov, forskrift og god revisjonsskikk. Klageretten foreslås videre å gjelde når revisor utfører andre oppgaver som er underlagt tilsyn.
I forbindelse med den foreslåtte klageadgangen, foreslår utvalget en bestemmelse om at revisortilsynet ved mottakelse av en klage skal vurdere om klagen er klageberettiget. Dersom revisortilsynet finner at så ikke er tilfelle, foreslås at klager gis melding og begrunnelse for dette. Utvalget foreslår nærmere regler om saksbehandling og saksomkostninger som skal gjelde ved slik klage.
9.4 Høringsinstansenes merknader
Kredittilsynet slutter seg til prinsippet om at tilsynsansvaret fortsatt skal ligge hos Kredittilsynet, men går i mot at det opprettes et særskilt revisortilsyn. Det uttales bl.a.:
«Kredittilsynets samlede tilsynskompetanse og kunnskaper om det finansielle miljø og utvikling vil være av stor verdi for tilsynet med revisorene. Tilsynet vil kunne dra nytte av den utvikling av kompetanse som finner sted også ellers i Kredittilsynet. Det bør således ikke være noen grunn for departementet å opprette et særskilt revisortilsyn slik dette foreslås i § 8-1 (1). Det er tilstrekkelig at loven hjemler at tilsynet med revisorer og deres virksomhet skal føres av Kredittilsynet i samsvar med de regler som gjelder for Kredittilsynets tilsynsvirksomhet.»
Kredittilsynet går på denne bakgrunn mot at reglene om tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet skal fremgå av revisjonsloven, og ikke av de generelle reglene i kredittilsynsloven. Kredittilsynet har særlig innvendinger mot forslaget om taushetsplikt mellom avdelingen som arbeider med revisortilsyn og de øvrige avdelinger i Kredittilsynet, og uttaler bl.a:
«Selv om hele kapittel 8 foreslås strøket, finner Kredittilsynet et særskilt behov for å understreke at Kredittilsynet i alle sammenhenger bør fremstå som en enhet. Skal Kredittilsynets oppgaver kunne løses på en for samfunnet effektiv og hensiktsmessig måte, vil ett av elementene i oppgaveløsningen være en tverrfaglig utnyttelse av den kompetanse som til enhver tid er tilgjengelig i organisasjonen. Dette kan ikke oppnås ved å etablere interne taushetsbarrierer.»
Kredittilsynet mener reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. og i kredittilsynsloven § 7 vil være tilstrekkelige til å ivareta de hensyn utvalgets forslag tar sikte på å ivareta. Dette gjelder også de unntak fra taushetsplikten flertallet i utvalget foreslår i særmerknad nr. 11. Verken NRRF, HSH, NSRF eller Norges Interne Revisorers Forening støtter særmerknad 11, da det bl.a. antas at revisors taushetsplikt vil kunne undergraves ved å innføre unntak i revisortilsynets taushetsplikt.
ØKOKRIM støtter på den annen side forslaget til begrensninger i taushetsplikten som fremgår av særmerknad 11, i det de mener at mindretallets forslag på dette punkt er alt for begrensende i forhold til behovet for informasjonsutveksling for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Også Justisdepartementet, Skatterevisorforeningen, NHD, NHO og Skattedirektoratet støtter denne særmerknaden.
Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader på dette punktet.
Kredittilsynet mener videre at forslaget om at revisortilsynet kan samarbeide med bransjeorganisasjonene er unødvendig. NSRF støtter på den annen side forslaget, men anbefaler at en slik dialog utformes som en plikt. NRRF mener for øvrig det bør fremgå av loven at Kredittilsynet kan delegere konkrete kontrolloppgaver til revisorforeningene.
Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.
NSRF støtter opprettelsen av en revisornemnd, og antar at ordningen vil medføre en bedre og mer uavhengig behandling av anker enn i dag. Kredittilsynet går derimot mot etablering av en frittstående revisornemnd med ansvar for å overvåke tilsynsarbeidet og med avgjørelsesmyndighet i klagesaker. Kredittilsynet finner det naturlig at slike oppgaver ligger i Finansdepartementet. Det uttales bl.a.:
«Det bør være Finansdepartementet som Kredittilsynets overordnede myndighet, som skal se til at Kredittilsynet oppfyller sine oppgaver også på dette området. Herav følger at Finansdepartementet også for revisorene bør være klageorgan over vedtak truffet av Kredittilsynet. Kredittilsynet kan ikke se at det foreligger særlige forhold for revisorene som tilsier en annen organisasjon enn for den øvrige tilsynsvirksomhet. Kredittilsynet anser også at den foreslåtte ordning vil kunne føre til uklarheter når det gjelder instruksjonsmyndighet og ansvarsområder.»
Kredittilsynet viser for øvrig til at det også på dette området «...må forutsettes at Kredittilsynet har kompetanse og tilstrekkelige bransjekunnskaper.»
NRRF er positive til opprettelsen av en revisornemnd, idet de finner dagens klageordning lite tilfredstillende. Det uttales imidlertid følgende:
«Men det er mulig at en revisornemd bare blir et ekstra kontor i kontoret, og at det i realiteten er Finansdepartementet som bør være klageorgan i samsvar med praksisen ellers i Kredittilsynet.»
Skattedirektoratet foreslår også at Kredittilsynets vedtak skal kunne påklages til Finansdepartementet i henhold til utgangspunktet i forvaltningsloven.
Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til lovutvalgets forslag på dette punktet.
NRRF, HSH, NSRF, Skattedirektoratet, NHD, Skatterevisorenes Forening, Justisdepartementet og ØKOKRIM har tekniske merknader til utformingen av bestemmelsene om klageadgangen på revisor. Ingen av disse høringsinstansene foretar en prinsipiell drøftelse av utvalgets forslag. Kredittilsynet går i mot forslaget om en klageadgang til Kredittilsynet, og uttaler:
«Det er foreslått at Kredittilsynet skal være klageorgan ved klager på revisorer. Kredittilsynet kan ikke se at det er noen naturlig oppgave for en offentlig institusjon å være klageorgan overfor revisjonsbransjen. På en rekke andre områder hvor det kreves offentlig tillatelse, f. eks advoktavirksomhet, eiendomsmegling, bank- og forsikringsvirksomhet, er det etablert egne klageordninger som ofte er basert på medlemsskap i interesseorgansiasjoner. Både Norske Registrerte Revisorers Forening og Norges Statsautoriserte Revisorers Forening har etablert egne klageorgan som behandler klager over medlemmene. I mange tilfeller vil konflikten i en klagesak være best egnet til løsning i rettsapparatet, som f. eks hvor det klages over at revisor har opptrådt på en måte som kan medføre erstatningsansvar for revisor. Kredittilsynet har erfart at en del klager har til formål å oppnå et resultat i Kredittilsynet som senere kan brukes som argumentasjon i forbindelse med et søksmål.»
Kredittilsynet uttaler videre:
«Når det gjelder klager på revisorer fungerer Kredittilsynet i dag på samme måte som ved klage over andre institusjoner Kredittilsynet har tilsyn med. Kredittilsynet kan ikke se at det er grunn til å innføre særregler for revisorer. De som har klageinteresse bør nyttiggjøre seg foreningenes klageordninger og eventuelt få prøvet saken for retten. Kredittilsynet vil likevel fortsatt kunne nyttiggjøre seg klager og andre henvendelser om revisorer i forbindelse med tilsynsvirksomeheten. Kredittilsynet vil også ha anledning til å anmelde revisor til politiet dersom antatt straffbare overtredelser av revisors plikter.»
Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.
9.5 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet fortsatt skal ha ansvaret for tilsyn med revisorer, revisjonsselskaper og revisjonsvirksomhet. Departementet finner imidlertid ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å etablere et «eget revisortilsyn». Utvalget legger til grunn at revisortilsynets funksjoner likevel skal utøves av Kredittilsynet. Utvalget forutsetter at revisortilsynet skal ha taushetsplikt overfor de øvrige avdelingene i Kredittilsynet. Departementet slutter seg ikke til dette. Det vises til Kredittilsynets høringsuttalelse, som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet viser for øvrig til at en parallell til den konstruksjon med et eget revisortilsyn utvalget foreslår, nylig ble forlatt på verdipapirområdet. Ved lovendring 7. juni 1996 nr. 25 om endringer i verdipapirhandelloven ble lovhenvisningen til «verdipapirkontrollen» erstattet med en henvisning til Kredittilsynet, idet det var Kredittilsynet som faktisk hadde tilsynsansvaret.
Utvalget foreslår at revisortilsynets oppgaver og virksomhet reguleres i revisorloven. Ettersom departementet foreslår at tilsynsansvaret legges til Kredittilsynet, vil behovet for en særregulering av tilsynsspørsmål i revisorloven etter departementets syn langt på vei bortfalle. Departementet legger til grunn at regler om tilsyn bør fremgå av de generelle reglene i kredittilsynsloven, se departementets forslag til endring i kredittilsynsloven § 1 første ledd nr. 9. Departementet kan ikke se at utvalget eller høringsinstansene har påpekt særlige grunner som kunne tilsi andre generelle regler for Kredittilsynets tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet enn ved tilsyn med aktører i finansnæringen. Det anses derfor mest hensiktsmessig å legge til grunn det generelle regelverket for tilsynsvirksomhet som er utviklet og praktisert gjennom flere år. Departementet kan ikke se at utvalgets forslag til tilsynsregler i revisorloven, innebærer forbedringer i forhold til tilsynslovens regler når det gjelder de konkrete kompetanseregler mv. som foreslås fastsatt for det aktuelle tilsynsorganet.
Når det gjelder tilsynsmyndighetenes taushetsplikt, savner departementet en mer prinsipiell drøftelse av de unntak utvalget foreslår skal gjelde i forhold til andre offentlige myndigheter. Det gjelder allerede en rekke generelle og spesielle regler om Kredittilsynets taushetsplikt, og unntak fra denne. Etter forvaltningsloven § 13 har Kredittilsynet taushetsplikt om forhold knyttet til tilsynssubjektene, og etter kredittilsynsloven § 7 har Kredittilsynet taushetsplikt om kundeforhold. I forvaltningsloven § 13 b nr. 5 åpnes for unntak fra taushetsplikten i forhold til andre forvaltningsorganer, dersom dette er nødvendig for å fremme Kredittilsynets oppgaver. I følge kredittilsynsloven § 3 skal Kredittilsynet se til at institusjonene det føres tilsyn med opptrer i samsvar med lov. Dette antas å omfatte bl.a. skatte- og avgiftslovgivningen. Når det gjelder formidling av opplysninger til påtalemyndigheten, gjelder et særskilt unntak fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 b nr. 6. Unntaket i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 gjelder også i forhold til taushetsplikten i kredittilsynsloven § 7, jf. forvaltningsloven § 13 f. Videre gjelder særskilte unntak i kredittilsynsloven § 7 fra taushetsplikten om kundeforhold, bl.a. i forhold til Norges Bank, Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Departementet finner på denne bakgrunn, i likhet med Kredittilsynet, at gjeldende regler om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. og kredittilsynsloven § 7 i tilstrekkelig grad regulerer Kredittilsynets taushetsplikt og unntak fra denne.
Utvalget foreslår videre en bestemmelse om tilsynsmyndighetens oppgaver. Departementet foreslår at deler av denne bestemmelsen tas inn i bestemmelser om godkjenning og registrering av revisorer. Disse bestemmelsene sammenholdt med reglene om tilsyn i bl.a. kredittilsynsloven § 3 medfører at utvalgets forslag blir overflødig på dette punktet. Kredittilsynet er underlagt forvaltningsloven. Utvalgets forslag om en særbestemmelse om dette er dermed overflødig.
Utvalget foreslår bestemmelser om kostnadsutlikning. Departementet anser at dette er tilstrekkelig regulert i kredittilsynsloven § 9 om kostnadsutlikning. Utvalget foreslår videre regler om tilsynets innhold, herunder adgangen til å kreve forklaringer. Kredittilsynets tilsyn er regulert i kredittilsynsloven § 3 første ledd. Adgangen til å foreta undersøkelser av virksomheten og kreve forklaringer av ansatte er etter departementets syn tilstrekkelig regulert i kredittilsynsloven § 3 annet og tredje ledd. Det vises i denne sammenheng til departementets forslag til § 1 nytt siste ledd i kredittilsynsloven.
Departementet har vanskelig for å se utvalgets begrunnelse for å foreslå en lovbestemmelse om at tilsynsmyndigheten kan samarbeide med bransjeorganisasjoner. Det samme gjelder NRRFs bemerkning om at det klart bør fremgå av revisorloven at Kredittilsynet kan delegere konkrete kontrolloppgaver til revisorforeningene. Dersom Kredittilsynet finner et slikt samarbeid hensiktsmessig, vil det være opp til Kredittilsynet å organisere samarbeidet innen de rammer for tilsynsvirksomheten som følger av kredittilsynsloven. Det er for øvrig uklart for departementet om utvalget ved sitt forslag har ment å gjøre endringer i f.eks. reglene om Kredittilsynets taushetsplikt.
Revisorrådet ble oppnevnt første gang 4. mai 1929 i henhold til lov 22. februar 1922 om statsautoriserte revisorer. Ordningen med revisorråd ble opprettholdt i gjeldende lov om revisjon og revisorer av 14. mars 1964. Ved lovrevisjonen i 1989 ble revisorrådets fullmakter noe utvidet.
Utvalget foreslår at en «revisornemnd» skal erstatte dagens revisorråd, samt at nemnda skal være klageinstans og føre et overordnet tilsyn med tilsynsvirksomheten overfor revisorer og deres fagutøvelse. Videre skal nemnda være et rådgivende organ for Finansdepartementet og tilsynsvirksomheten.
Utvalgets forslag fraviker utgangspunktet i forvaltningsloven § 28 første ledd om at enkeltvedtak normalt skal kunne påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Dette betyr f.eks. at Kredittilsynets vedtak normalt skal kunne påklages til Finansdepartementet. En slik klageordning er lagt til grunn for Kredittilsynets vedtak innen andre sektorer. Det bør etter departementets syn foreligge sterke grunner for å fravike normalordningen i forvaltningsloven. Departementet kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige sterke grunner for å fravike normalordningen i dette tilfellet. Utvalget ønsker å ivareta hensynet til en «ryddig» klageordning. Det er imidlertid ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor utvalget anser klagerett til en revisornemd mer ryddig enn klagerett til departementet. Departementet kan heller ikke se at det er et særskilt grunnlag for høyere krav til fagkunnskap i klageinstansen ved vedtak knyttet til revisorer enn ved avgjørelser innen de øvrige saksområder som hører inn under Kredittilsynet.
Departementet viser for øvrig til at den offentlige kontrollen med revisorer og revisjonsvirksomhet har blitt vesentlig forbedret siden Revisorrådet første gang ble opprettet i 1929. Etter departementets syn tilsier denne utviklingen at særordningen med et revisorråd oppheves, og at klagereglene i revisorsaker følger de generelle forvaltningsrettslige prinsippene nedfelt i forvaltningsloven.
På denne bakgrunn vil departementet, i likhet med Kredittilsynet, foreslå at vedtak Kredittilsynet treffer i revisorsaker skal kunne påklages til departementet etter forvaltningslovens regler. For ordens skyld nevnes at det ikke vil ha noen betydning om vedtaket treffes av Kredittilsynets styre eller administrasjon, slik ordningen er i dag.
Departementet ser ingen grunn til å fravike den alminnelige ansvars- og kompetansefordelingen mellom Finansdepartementet og Kredittilsynet når det gjelder Kredittilsynets tilsyn med revisorer og revisjonsvirksomhet. Det vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.
Som nevnt foreslår utvalget at revisornemnda også skal virke som rådgivende organ for Kredittilsynet og Finansdepartementet. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet på dette området, i likhet med på andre tilsynsområder, må forutsettes å inneha den nødvendige kompetanse for utøvelsen av tilsynsvirksomheten. Kredittilsynet kan trekke på ulike fagmiljøer i forbindelse med tilsynsarbeidet. Departementet viser videre til at regelverksendringer på revisorområdet, i likhet med det som gjelder regelverksendringer på andre områder, sendes på høring til berørte parter. Departementet ser på denne bakgrunn ikke behov for å opprette en revisornemnd som særskilt rådgivende organ.
Etter dette vil departementet, i likhet med Kredittilsynet, ikke foreslå at det opprettes en revisornemnd som foreslått av utvalget.
Utvalget foreslår at bl.a. kreditorer og andre som har direkte økonomisk interesse i et revisjonspliktig foretak skal ha «klagerett» på revisor. Klager skal gis partsrettigheter, og tilsynsmyndigheten skal fatte vedtak i klagesaken. Etter det departementet kan se foretar ikke utvalget noen prinsipiell drøftelse av hvorfor det anses nødvendig med en slik, i forvaltnings- og tilsynssammenheng, særpreget lovbestemmelse.
Forholdet mellom revisor og vedkommendes klienter er i utgangspunktet et privatrettslig forhold. Kredittilsynet utfører offentligrettslige oppgaver. Av disse er den viktigste å sørge for at institusjoner under tilsyn opptrer i tråd med gjeldende regelverk. Dette bør etter departementets syn også være Kredittilsynets hovedoppgave i fremtiden. En eventuell utvidelse av Kredittilsynets oppgaver til å omfatte tvisteløsning mellom revisor og de aktuelle parter bør uansett ikke foretas uten en bred prinsipiell drøftelse.
Departementet vil imidlertid understreke at Kredittilsynet kan ha stor nytte av informasjon om forhold mellom revisor og f.eks. klienter, i den grad slik informasjon kaster lys over Kredittilsynets offentligrettslige oppgaver. Kredittilsynet kan iverksette undersøkelser av revisorer og revisjonsselskaper på grunnlag av henvendelser eksterne parter, bl.a. klienter og andre offentlige myndigheter, eller på Kredittilsynets eget initiativ. Dersom det avdekkes kritikkverdige forhold vil en slik undersøkelse etter omstendighetene kunne resultere i ulike sanksjoner mot revisor eller revisjonsselskapet, jf. omtale i kapittel 11. Dette er også systemet på andre områder Kredittilsynet har tilsyn med, bl.a. finansnæringen. Forslaget om klageadgang på revisor innebærer således lite nytt i forhold til øvrige regler om tilsynsvirksomhet og sanksjoner, bortsett fra at eksterne parter ville fått krav på at Kredittilsynet behandler klager som ellers ikke hadde vært ansett relevante for Kredittilsynets tilsynsvirksomhet.
Dersom det er et behov for en klageordning som foreslått av utvalget, antar departementet at en slik ordning vil kunne opprettes av bransjeorganisasjonene. Det vises til at bransjeregulering av klageordninger er vel etablerte ordninger innen andre bransjer, som f.eks innen bankvirksomhet (Bankklagenemnda) og forsikringsvirksomhet (Forsikringsklagekontoret).
Det vises for øvrig til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet går etter dette ikke inn for en lovfestet klageadgang slik utvalget har foreslått.