1 Proposisjonens hovedinnhold og behovet for endring i andre lover

1.1 Om enkelte hovedspørsmål – kapittel 3

I tråd med utlendingslovutvalgets forslag, legges det opp til at utlendingslovgivningen fortsatt skal være samlet i en lov.

Dagens formålsbestemmelse foreslås videreført med enkelte justeringer. Formålsbestemmelsen viser derfor fortsatt til at loven skal gi grunnlag for kontroll med inn- og utreise og med utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser. Henvisningen til internasjonale forpliktelser er ny. Nytt er også at det fastsettes at loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene.

Det legges opp til at flere prinsippspørsmål skal reguleres av Stortinget i loven fremfor i forskriften. Dette gjelder særlig på feltet for familieinnvandring som berører sterke interesser og en stadig større andel av befolkningen.

Det videreføres en bestemmelse om at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke individets stilling. Det har også vært et hovedformål for departementet i lovarbeidet å synliggjøre de folkerettslige forpliktelsene på en bedre måte enn i dag.

Fra å operere med «arbeidstillatelse» og «oppholdstillatelse» går man over til bare å operere med «oppholdstillatelse», slik at det i stedet må fastsettes særskilt når en «oppholdstillatelse» ikke gir rett til å ta arbeid.

En vesentlig problematikk på utlendingsfeltet er knyttet til at mange som søker om en tillatelse, ikke kan fremlegge pass eller andre dokumenter som bekrefter at den identiteten som oppgis, er korrekt. Personer som søker asyl fremlegger sjelden gyldige reisedokumenter. Utvalget foreslo ingen nye regler for håndtering av saker om identitetstvil. Det understrekes i proposisjonen at den klare hovedregelen må være at utlendinger som søker om opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge gyldig pass. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe pass, at det er aktuelt å gjøre unntak.

I saker hvor det ikke er mulig for utlendingen å dokumentere sin identitet, må det på samme måte som i dag foretas en helhetsvurdering. Hvor stor grad av tvil om identiteten det kan være aktuelt å akseptere i de sakene hvor det ikke er mulig å fremskaffe tilfredsstillende dokumentasjon, må også vurderes i forhold til hva slags type sak det gjelder.

Departementet foreslår en særskilt hjemmel for å innvilge begrensede tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse i de tilfeller hvor man ut fra en konkret vurdering velger å gi rett til opphold selv om det er sterk tvil om identiteten. Som det fremgår i kapittel 3.6, er det imidlertid ikke ønskelig med en omfattende bruk av slike begrensede tillatelser.

Det foreslås særskilte bestemmelser for å styrke og sikre barns rettigheter. Gjennom departementets merknader i proposisjonen er det også flere steder gitt føringer som skal ivareta hensynet til barnets beste mv. i praksis. Kapittel 3.7 gir en oversikt over hvor i proposisjonen det er fremmet forslag til nye tiltak som skal ivareta hensynet til barnets beste og forpliktelsene i medhold av barnekonvensjonen.

1.2 Allmenne regler – kapittel 4

Gjeldende bestemmelser om lovens saklige og geografiske virkeområde og om hvilken personkrets loven gjelder for, foreslås videreført uten vesentlige endringer.

Også gjeldende hovedregel om at førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise, foreslås videreført. Det vises til den begrunnelse som har ligget til grunn for denne ordningen om at det ikke er urimelig at en utlending som ønsker å slå seg ned i Norge for lengre tid, må ta opp dette spørsmålet før avreise fra hjemlandet. Nærmere detaljregulering bør som i dag finne sted i forskriften. Bestemmelsen om at utlendingsmyndighetene kan gjøre unntak i enkelttilfeller hvor «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det, foreslås imidlertid nedfelt direkte i loven.

Førstegangs oppholdstillatelse kan gis en varighet for inntil tre år. Det vil fortsatt være behov for å differensiere varigheten av oppholdstillatelsen avhengig av oppholdsgrunnlaget og forholdene i den enkelte sak. Utlendinger som får flyktningstatus bør som utgangspunkt gis tillatelse av tre års varighet. Tillatelsen skal ikke gis utover det tidsrommet det er søkt om eller er behov for. I saker om familieinnvandring skal ikke tillatelsen overstige varigheten av tillatelsen til referansepersonen. I saker om arbeidsinnvandring skal tillatelse ikke gis utover arbeidsforholdets lengde.

Hovedprinsippene som dagens fornyelses­regler bygger på, blir videreført. Som hovedregel må forutsetningene for den gitte tillatelsen fortsatt foreligge for at det skal gjelde en rett til fornyelse. Retten til fornyelse er også avhengig av at tillatelsen er av en slik karakter at den kan fornyes. Enkelte tillatelser kan bare gis for et fastsatt tidsrom eller kan overhodet ikke fornyes.

I likhet med gjeldende lov, fastsettes det i ny lov en hovedregel om krav til underhold og bolig. Dette signaliserer at at de som vil ta opphold i Norge som hovedregel må være selvforsørget. I forbindelse med utarbeidelsen av ny forskrift vil departementet foreslå følgende innstramninger:

• Det skal gjelde et vilkår om at det bare er de forventede inntektene til referansepersonen som skal kunne medregnes når man vurderer om underholdskravet er oppfylt.

• Kravet til sikret underhold for ektefelle og samboer økes. Kravet er i dag at partene er sikret inntekter tilsvarende lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ (kr. 182 400 pr år), jf. Rundskriv UDI 03-06 OPA. Dette vil bli foreslått økt i ny forskrift, slik at kravet til inntekt skal tilsvare lønnstrinn 8 i statens lønnsregulativ (kr 199 200 pr år).

• Det skal gjelde et vilkår om at referansepersonen også i året forut for at tillatelse gis, skal ha hatt tilstrekkelig inntekt, jf. punktet over, til å oppfylle underholdskravet. Dette skal fremgå av ligningsattest.

• Det skal gjelde et vilkår om at referansepersonen i året forut for at oppholdstillatelse gis, ikke har mottatt sosialhjelp.

• Dagens ordning med at det som hovedregel gjøres unntak fra underholdskravet for ektefelle eller samboer til norsk borger over 23 år, jf. gjeldende utlendingsforskrift § 25 tredje ledd, fjernes.

På samme måte som i dag vil det bli gjort unntak fra kravet til sikret underhold for familiemedlemmene til flyktninger når familielivet var stiftet før flyktningen kom til Norge (familiegjenforening). Det vil bli foreslått unntak for personer som er mottakere av varige trygdeytelser, og det må fastsettes ytterligere unntaksregler i forskrift, herunder må det vurderes eventuelle unntak for dem som er inne i lange utdanningsløp.

1.3 Vilkårene for beskyttelse som flyktning – kapittel 5

Et mål med loven er å bidra til en rettssikker og human asylpolitikk, der det gis beskyttelse gjennom opphold i Norge til dem som har krav på dette etter internasjonale forpliktelser.

Med unntak for at det gis flyktningstatus til dem som er omfattet av FNs flyktningkonvensjon, sondrer ikke dagens utlendingslov tydelig mellom hvem som har rett til beskyttelse etter våre internasjonale forpliktelser og hvem som får oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Både personer med rett til internasjonal beskyttelse og personer som får oppholdstillatelse på grunn av helsemessige forhold, gis tillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd om sterke menneskelige hensyn.

Utlendingslovutvalget har i sitt lovutkast lagt opp til at alle som har rett til internasjonal beskyttelse bør gis status som flyktninger, uavhengig av om de er vernet etter FNs flyktningkonvensjon eller andre konvensjoner, som for eksempel den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er noen god grunn til å operere med ulik status eller ulike rettigheter for personer som har rett til internasjonal beskyttelse. Norges folkerettslige plikt til å yte utlendinger beskyttelse stanser ikke ved flyktningkonvensjonen. EMK artikkel 3, som beskytter enhver mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, står her sentralt sammen med forbudet i EMK mot dødsstraff. Det dreier seg i alle tilfeller om personer som risikerer å miste livet eller bli utsatt for andre alvorlige krenkelser ved retur. Som utvalget har påpekt, forholder det seg også slik at de som har rett til vern mot utsendelse etter EMK uten samtidig å være omfattet av flyktningkonvensjonen, ofte vil være personer som kommer fra områder hvor det er utbredt væpnet uro. I stor grad vil dette være personer som man til daglig vil omtale som «krigsflyktninger».

At man på denne måten følger utvalgets forslag om å innføre et noe utvidet flyktningbegrep, vil ikke medføre at flere enn i dag får oppholdstillatelse i Norge, men vil bare innebære at noen flere av dem som i dag gis oppholdstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn, får status som flyktninger.

Departementet støtter utvalgets forslag om å utforme mer detaljerte bestemmelser i loven om hvem som faller inn under flyktningkonvensjonens flyktningbegrep. Det vises til at det skaper større klarhet omkring flyktningbegrepets innhold når det gis utdypende bestemmelser. Utvalget har ved utformingen av sitt forslag, tatt utgangspunkt i EUs statusdirektiv (2004/83/EC). Selv om EUs statusdirektiv ikke er rettslig forpliktende for Norge, er departementet enig med utvalget i at direktivet fremstår som et egnet grunnlag for utforming av nærmere bestemmelser. Direktivbestemmelsene gir hensiktsmessige avklaringer uten å stenge mulighetene for en dynamisk og fleksibel anvendelse av flyktningkonvensjonens flyktningdefinisjon. Videre kan det i lys av Dublinsamarbeidet være heldig å signalisere overfor omverdenen at Norge fører tilnærmet samme politikk på dette området som de fleste andre europeiske land, som forventes å foreta en relativt detaljert innarbeiding av direktivets standarder i sin nasjonale lovgivning.

Departementet foreslår å videreføre gjeldende ordning med kollektiv beskyttelse.

For øvrig har departementet foreslått å tydeliggjøre flyktningkonvensjonens eksklusjonsbestemmelser i loven, herunder når en utlending skal anses uverdig for flyktningbeskyttelse.

Mens utlendinger som i dag er vernet mot retur, men som faller inn under eksklusjonsbestemmelsene i loven og i flyktningkonvensjonen, i noen tilfeller gis oppholdstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn, foreslår departementet en ny bestemmelse som retter seg særskilt mot denne gruppen. En eventuell tillatelse skal som utgangspunkt bare ha midlertidig varighet fram til vernet mot utsendelse eventuelt bortfaller.

1.4 Saksbehandlingsregler i asylsaker – kapittel 6

Generelle sider ved asylsøkerprosessen er omhandlet i kapittel 6.2.

Det foreslås en ny bestemmelse som presiserer at en asylsøknad skal fremsettes uten ugrunnet opphold. Dette kan øke muligheten for at asylsøkeren har identitetsdokumenter i hende, og gjøre det lettere å få saken best mulig opplyst. Tidspunktet for fremsettelse av en søknad kan også få betydning for vurderingen av asylsøkerens troverdighet, men dette er noe som må vurderes konkret i hver sak.

I tråd med utvalgets forslag foreslås en ny bestemmelse om at utlendingen har plikt til å fremlegge nødvendig dokumentasjon og å innhente nødvendige opplysninger. Det foreslås også at utlendingen skal kunne pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted i søknadsperioden for å sikre en effektiv saksbehandling. Dersom utlendingen ikke overholder et slikt pålegg, vil det kunne få betydning for troverdighetsvurderingen.

Dagens ordning med adgang til midlertidig tillatelse til å ta arbeid for asylsøkere, foreslås videreført.

Uten at det har vært på høring, foreslår departementet som oppfølging av regjeringens enighet om hvordan man skal legge større vekt på UNHCRs anbefalinger, at det inntas en henvisning til flyktningkonvensjonen artikkel 35 i loven. Bestemmelsen fastsetter en plikt for statene til å samarbeide med UNHCR under utøvelsen av dennes funksjoner, og fastsetter at statene særlig skal lette oppfyllelsen av UNHCRs plikt til å føre tilsyn med anvendelsen av bestemmelsene i konvensjonen.

I kapittel 6.3 behandles reglene om når en utlending kan henvises til å søke beskyttelse i et annet land. Her foreslås ingen endringer i regelverket av substansiell betydning. Regelverk og praksis følger internasjonale avtaler (i første rekke Dublin II forordningen).

I kapittel 6.4 foreslås det en ny bestemmelse om at departementet kan stille saker i bero når det foreligger konkrete omstendigheter som gir grunn til å forvente en snarlig bedring i situasjonen i det området asylsøkerne kommer fra. Saksbehandlingen kan stilles i bero i inntil seks måneder, og det kan eventuelt fattes beslutning om berostillelse i nye seks måneder.

1.5 Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn – kapittel 7

I en del tilfeller der en utlending ikke fyller vilkårene for opphold i Norge på annet grunnlag, for eksempel ikke er vernet mot retur etter beskyttelsesbestemmelsene, vil det likevel foreligge så spesielle og tungtveiende individuelle forhold eller for øvrig være tale om en så vanskelig humanitær retursituasjon at det bør være adgang til å innvilge opphold i Norge. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens bestemmelse om adgangen til å gi oppholdstillatelse selv om vilkårene i loven ellers ikke er oppfylt, dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har en særlig tilknytning til riket.

De sakene som særlig skaper store utfordringer i praksis, er de sakene hvor det er nødvendig å foreta en samlet vurdering av flere forskjellige menneskelige hensyn. Fordi det ikke er mulig eller hensiktsmessig å løse slike saker gjennom en detaljert lov- eller forskriftsregulering, er det behov for en vid skjønnsbestemmelse også i en ny lov. Forslaget til lovbestemmelse er utformet slik at det gir veiledning med hensyn til hvilke hensyn og vurderinger som er særlig aktuelle. Departementet har foretatt en generell drøftelse av aktuelle sakstyper. Samlet sett har departementet på denne måten forsøkt å imøtekomme de aktørene som lenge har etterlyst tydeligere veiledning om rammene for skjønnsvurderingene på feltet.

Innvandringsregulerende hensyn er i mange saker et sentralt moment ved vurderingen av enkeltsaker. Departementet har derfor valgt å synliggjøre dette hensynet i lovteksten.

Departementet har videre valgt å innta en uttrykkelig henvisning til barnets beste som et grunnleggende hensyn ved vurderingen, og har fastsatt at det gjelder en lavere terskel for å innvilge tillatelse til barn enn til voksne.

Departementet har drøftet de problemstillingene som oppstår i forhold til såkalt lengeværende, dvs. personer som enten ikke kan eller vil forlate riket på tross av at det foreligger et endelig avslag i utlendingssaken. Departementet mener at det må skilles klart mellom de som samarbeider om retur etter et endelig avslag, og de som ikke samarbeider. Departementet mener at det i forhold til den førstnevnte gruppen bør gis særskilte forskriftsregler om mulighet til oppholdstillatelse, mens det i forhold til den sistnevnte gruppen fastholdes et utgangspunkt om at tillatelse ikke skal gis. Det vises for øvrig til en forskriftsendring som trådte i kraft 1. juni 2007. Det ble da gitt en bestemmelse som innebærer at personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, på visse vilkår kan få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, dersom retur ikke er gjennomført innen tre år etter saksopprettelse og det heller ikke er utsikter til retur.

1.6 Arbeidsinnvandring – kapittel 8

Det har den senere tid vært et stadig økt fokus på vilkårene for arbeidsinnvandring, dvs. adgangen til å ta opphold i Norge på grunnlag av et arbeidstilbud eller ønske om å ta arbeid her. Norske myndigheter står i utgangspunktet fritt til å regulere hvilken arbeidsinnvandring vi skal ha utenfor rammen av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen.

Departementet legger opp til at vi fortsatt skal ha en regulert og behovsstyrt innvandring. Behovet for arbeidskraft vil variere over tid, både med hensyn til art og omfang. Loven bør derfor utformes som et rammeverk, hvor kun hovedprinsippene for arbeidsinnvandringen nedfelles direkte i loven. Den nærmere reguleringen av arbeidsinnvandringen bør skje i forskrift. På denne måten kan regelverket enkelt justeres i takt med endringer i situasjonen på arbeidsmarkedet. Følgende hovedprinsipper foreslås lovfestet:

• Utlendingen må være fylt 18 år.

• Arbeidsinnvandring skal ikke fortrenge ledig innenlandsk arbeidskraft. Departementet har derfor foreslått å lovfeste den ordningen man har i dag i forskriften med arbeidsmarkedsprøving. For sesongarbeidere og faglærte er det i dag et alternativt system med kvoteordninger som fungerer godt og er svært ressursbesparende. Departementet har på denne bakgrunn foreslått å lovfeste systemet med kvoteordninger som et likestilt alternativ til systemet med arbeidsmarkedsprøving.

• Lønns- og arbeidsvilkår skal ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.

• Det må slik som i dag, foreligge et konkret tilbud om arbeid før det innvilges en tillatelse. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å åpne for andre reguleringsformer (poengsystemer mv.), bør spørsmålet forelegges Stortinget på det aktuelle tidspunktet.

• Arbeidstilbudet må som i dag som hovedregel gjelde heltidsarbeid for en arbeidsgiver. Dette vil sikre ordnede arbeidsforhold og at søkeren har et solid inntektsgrunnlag utover det som er nødvendig for å oppfylle det generelle ­underholdskravet. Utlendingsmyndighetene bør imidlertid ha adgang til å gjøre unntak fra ovennevnte vilkår etter en konkret vurdering av stillingens art.

I proposisjonen fremkommer at tillatelsen ikke vil bli knyttet til et bestemt arbeidssted slik som i dag, men til en bestemt type arbeid. Dette vil styrke utlendingens rettsstilling ved at vedkommende kan skifte arbeidsgiver uten å måtte fremme ny søknad om tillatelse.

Gjeldende utlendingsforskrift har ulike bestemmelser som tillater at det gis arbeidstillatelse til utlendinger som skal yte tjenester i Norge. Departementet mener at adgangen til å gi nærmere forskriftsregler som gjelder tjenesteytere, bør fremkomme tydelig i loven, og har derfor foreslått en særskilt hjemmel for forskriftsregulering.

1.7 Familieinnvandring – kapittel 9

Reglene om familieinnvandring, enten det dreier seg om gjenforening i Norge mellom familiemedlemmer som tidligere har bodd sammen i utlandet eller etablering av en ny familie i Norge, berører en stadig større andel av befolkningen i Norge. Temaet er i dag sentralt i den innvandringspolitiske debatten. Departementet anser derfor i likhet med utvalget at hovedbestemmelsene på feltet bør fastsettes av Stortinget direkte i loven. Departementet har i tråd med dette foreslått en langt mer omfattende lovregulering av tillatelsesgrunnlagene for familieinnvandring enn hva som er gjennomført i gjeldende lov, der dette i stor grad er regulert i forskrift.

Selv om det er foreslått en større detaljregulering av de ulike grunnlag for familieinnvandring enn hva som er gjennomført i gjeldende lov, innebærer departementets forslag likevel ikke noen vesentlige endringer av det som i dag følger av et samlet lov- og forskriftsverk.

Departementet foreslår enkelte oppmykinger som ikke reiser noen vesentlige betenkeligheter i innvandringsregulerende sammenheng:

• Retten til familiegjenforening for samboere som har barn sammen styrkes

• Retten til familiegjenforening for mor eller far med daglig omsorg for norsk barn styrkes

• Retten til familiegjenforening styrkes i forhold til visse tilfeller som gjelder samvær med norsk barn

For å motvirke at ekteskapsinngåelse brukes som instrument for å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge, foreslår departementet en regel som vil gi adgang til å nekte oppholdstillatelse dersom det fremstår som sannsynlig at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen har vært å skaffe grunnlag for opphold i riket. Dette gir adgang til å nekte oppholdstillatelse noe ut over de tilfellene som rammes av den tradisjonelle ulovfestede proformaregelen. Departementet foreslår også en egen bestemmelse som innebærer at oppholdstillatelse kan nektes dersom referansepersonen tidligere har vært gift med en annen og det fremstår som sannsynlig at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet. Formålet er å forhindre at referansepersonen skiller seg fra sin herboende ektefelle bare for å inngå nytt ekteskap og dermed opptre som referanseperson for en annen utlending, dersom det er sannsynlig at referansepersonen akter å fortsette samlivet med sin tidligere ektefelle.

Departementet har foreslått å lovfeste en bestemmelse tilsvarende den man har i dag i forskriften § 24 annet ledd. Bestemmelsen gir adgang til å gjøre unntak fra de vilkår som ellers følger av lovbestemmelsene om familieinnvandring dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn.

Retten til ny tillatelse ved opphør av det samlivet som dannet grunnlag for tidligere oppholdstillatelse, er også foreslått lovregulert. De bestemmelser som er foreslått i lovforslaget er i hovedsak en videreføring av bestemmelser som i dag finnes i forskriftsverket, blant annet om oppholdstillatelse etter et samlivsbrudd som skyldes mishandling. Det er imidlertid foretatt enkelte justeringer i forhold til bestemmelsenes utforming og innhold. Mens dagens forskrift har en særskilt bestemmelse om at kvinner som har hatt oppholdstillatelse knyttet til samboerskap eller ekteskap og som i samlivet har vært utsatt for mishandling skal ha rett til oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag ved samlivsbrudd, foreslås det at den tilsvarende bestemmelsen om dette i loven skal være kjønnsnøytral. Det nevnes videre at det foreslås en ny regel om at den som mister oppholdsgrunnlaget på grunn av ektefellens død, skal ha rett til oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag med mindre særlige grunner taler mot det.

Departementet foreslår å lovfeste et nytt unntak fra retten til familieinnvandring. Unntaksbestemmelsen innebærer at oppholdstillatelse kan nektes dersom det ville være i strid med forutsetningene for referansepersonens oppholdstillatelse å innvilge oppholdstillatelse til søkeren. Dersom for eksempel en kvinne har fått opphold i Norge fordi vedkommende har flyktet fra et tvangsekteskap i hjemlandet, skal ikke vedkommendes ektefelle senere kunne innvilges familiegjenforening i Norge, selv om kvinnen samtykker til dette.

Det foreslås ikke å innføre aldersgrense eller tilknytningskrav, jf. utvalgets forslag om 21-årsgrense og departementets høringsbrev av 12. oktober 2006 om tiltak for å motvirke tvangsekteskap. Departementet mener at de aktuelle forslagene ville kunne bidra til å redusere antallet tilfeller av tvang og alvorlig press, men ut fra en totalvurdering har departementet kommet til at man i stedet ønsker å anvende andre tiltak enn aldersgrense og tilknytningskrav for å bekjempe tvangsekteskap.

Som det fremgår i kapittel 4 vil departementet skjerpe reglene om underholdskrav i ny utlendingsforskrift. Skjerpede krav til inntekt for referansepersonen vil stimulere unge mennesker til å skaffe et eget fundament i livet gjennom utdanning og arbeid, noe som vil gjøre dem mer uavhengige av familien i økonomisk og praktisk henseende. Derved vil de også ha bedre forutsetninger for å hevde sin egen vilje i ekteskapssammenheng og motsette seg eventuelt press fra familien. Også vilkåret om at det kun er inntekter til referansepersonen som skal medregnes, vil kunne fremme referansepersonens økonomiske uavhengighet.

Departementet vil også vurdere nærmere om det er behov for andre særskilte forskriftsbestemmelser rettet mot tvangsekteskap, når ny utlendingsforskrift skal utformes.

Videre vil regjeringen i forbindelse med budsjettet for 2008 presentere en omfattende tiltakspakke mot tvangsekteskap.

1.8 Oppholdstillatelse for studier og for vitenskaplig, religiøst eller ­kulturelt formål o.a. – kapittel 10

I dette kapitlet behandles oppholdsgrunnlag som faller utenfor hovedgrunnlagene for opphold. Eksempler er opphold for studenter og praktikanter, opphold i forbindelse med ungdomsutvekslingsprogrammer og opphold av hensyn til vitenskaplig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling. Gjeldende ordning med at det overlates til regjeringen å regulere politikken på disse områdene gjennom forskriftsverket, videreføres. Ved enkelte av oppholdsgrunnlagene kan det ligge et arbeidsforhold i bunn, slik at det har likhetstrekk med arbeidsinnvandring. Det er likevel ikke tale om innvandring som står i et konkurranseforhold til innenlandsk arbeidskraft eller som det er åpnet for på grunn av næringslivets eller offentlig sektors behov for arbeidskraft.

I tillegg gis det en generell hjemmel for at det i forskrift kan gis nærmere regler om oppholdstillatelse av andre grunner så langt dette ikke er i strid med hovedprinsippene for innvandringsreguleringen.

1.9 Permanent oppholdstillatelse – kapittel 11

En førstegangs oppholdstillatelse vil være tidsbegrenset, og fornyelse vil som regel være betinget av at det opprinnelige oppholdsgrunnlaget fortsatt består. En permanent oppholdstillatelse vil være tidsubegrenset og selvstendig. Dette innebærer at utlendingen ikke lenger må søke om fornyelse og at tillatelsen ikke er avhengig av at det opprinnelige oppholdsgrunnlaget fortsatt skal bestå etter at tillatelsen er innvilget. Betegnelsen «bosettingstillatelse» på denne tillatelsestypen i gjeldende lov, er erstattet med betegnelsen «permanent oppholdstillatelse» i ny lov. Permanent oppholdstillatelse gir et bedre uttrykk for realitetene.

Etter gjeldende regelverk stilles det et krav om treårs botid og at utlendingen i løpet av denne perioden ikke har opphold seg utenlands mer enn syv måneder til sammen. Vilkåret om at utlendingen ikke må ha oppholdt seg mer enn syv måneder til sammen i utlandet, videreføres og tas inn i loven. Det skal imidlertid ikke lenger være et krav om at utlendingen gjennom hele treårsperioden har vært gitt tillatelse på ett og samme grunnlag. Det er tilstrekkelig at vedkommende gjennom hele perioden har hatt tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

Gjeldende regel om krav til mer enn tre års botid hvor det foreligger grunnlag for utvisning videreføres og tas inn i loven. Det foreslås også å videreføre gjeldende regel om at permanent oppholdstillatelse skal bortfalle ved mer enn to års sammenhengende opphold utenfor Norge.

1.10 Visum – kapittel 12

Visum er en tillatelse for innreise og tidsbegrenset opphold. Som utgangspunkt er det visumplikt for borgere av andre land for reise til Norge med mindre det er gjort unntak gjennom visumfrihetsavtaler eller andre internasjonale forpliktelser.

Norge er bundet av de forpliktelser som følger av Schengensamarbeidet når det gjelder visumpolitikken. En utlending som gis visum for innreise i Norge, vil som utgangspunkt også få adgang til det øvrige Schengenterritoriet.

Hovedprinsippene om visumplikt og visumfrihet fastslås i en egen bestemmelse.

Gjeldende lov angir ikke noe om vilkårene for å få visum. Reguleringen av dette er fastsatt i forskrift. Det fremkommer heller ikke i dagens lov at det finnes ulike typer visum. Forslaget til nye visumbestemmelser tilsikter ingen endring av gjeldende visumpolitikk, men har til hensikt å skape et mer tydelig lovverk. Et sentralt formål har videre vært å synliggjøre sammenhengen mellom de norske visumreglene og de forpliktelsene som følger av Schengensamarbeidet.

Vilkårene for å innvilge et «Schengenvisum» (et besøksvisum for inntil tre måneder som vil gjelde for hele Schengenterritoriet), er inntatt i loven, samtidig som det gis hjemmel for at Kongen i forskrift kan gi utfyllende regler.

Det er foreslått en særskilt presisering om at det skal legges særlig vekt på barns behov for kontakt med foreldrene i saker som gjelder besøkskontakt mellom foreldre og barn.

Ordningen med at man etter Schengenregelverket kan innvilge et visum som bare er gyldig for innreise i Norge (utstederstaten) av humanitære grunner, nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser, er inntatt i loven.

Regler om transittvisum, lufthavntransittvisum og nødvisum, er overlatt til forskriftsregulering.

Bestemmelsene om vedtaksmyndighet er inntatt i loven. Sysselmannen på Svalbard er gitt vedtaksmyndighet på linje med utenriksstasjonene.

1.11 Inn- og utreisekontroll og alminnelig utlendingskontroll – kapittel 13

Hovedprinsippene for utøvelse av inn- og utreisekontroll (grensekontroll) foreslås regulert i loven, mens detaljreglene bør fastsettes i forskrift. Det bør blant annet fremgå av loven at det ved inn- og utreisekontroll skal påses at utlendingen har pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument. Videre bør det lovfestes at det skal påses at visumpliktig utlending har visum.

Norge er i dag det eneste av de nordiske landene som ikke har en eksplisitt hjemmel for rutinemessig kontroll av kjøretøy. Det er i lovforslaget gitt hjemmel for en slik kontroll.

Det er foreslått en ny bestemmelse som gir hjemmel for å regulere i forskrift at fører av skip eller luftfartøy kan pålegges å oversende passasjerlister elektronisk til myndighetene.

Det foreslås også presisert i loven at det ved gjennomføring av grensekontroll er adgang til å foreta iriskontroll, kontroll av fingeravtrykk og ansiktsgjenkjenning.

Tollmyndigheten kommer i praksis over tilfeller av illegal innvandring når de driver kontroll på steder hvor politiet ikke er tilstede. Det er i lovforslaget gitt hjemmel for at tollmyndigheten kan foreta utlendingskontroll som bistand til politiet.

Avskaffelsen av grensekontroll på de indre grenser har skapt større mulighet til å ta seg ulovlig inn i landet. Som en følge av dette er politiets adgang til å kunne foreta alminnelig utlendingskontroll i hele riket blitt viktigere enn før. Samtidig er det viktig at kontrollen ikke gjennomføres på en måte som gjør at den oppleves som vilkårlig av dem som blir kontrollert. I motsatt fall vil det kunne oppstå mistanke om at kontrollen er diskriminerende motivert eller at den er motivert ut fra andre krenkende eller usaklige hensyn.

I dag er kriteriene for iverksettelse av alminnelig utlendingskontroll ikke regulert i lov eller forskrift. Nærmere kriterier er fastsatt i rundskriv fra Politidirektoratet. Departementet mener at det bør gis en særskilt lovbestemmelse om politiets adgang til å foreta alminnelig utlendingskontroll. Politidirektoratets rundskriv har tjent som utgangspunkt for utformingen av bestemmelsen. Det vil ikke være tilstrekkelig for kontroll at en person antas å være utenlandsk borger. Det kreves i tillegg at omstendighetene (tid, sted og situasjon) gir grunn til slik kontroll. Ved planlagte aksjoner skal beslutningen om kontroll treffes av politimesteren eller den han gir fullmakt. Utenfor rammen av planlagte aksjoner kan beslutning om kontroll treffes av polititjenestemann.

Norge er i henhold til Schengenkonvensjonen forpliktet til å ha regler om transportøransvaret. Lovforslaget er i all hovedsak en videreføring av gjeldende regler med den justering at transportøransvaret ikke bare bør gjelde ved bortvisning slik som i dag, men også ved utvisning dersom utvisningsgrunnen er knyttet til selve innreisen i riket.

1.12 Bortvisning – kapittel 14

Bortvisning er et vedtak om å nekte en utlending innreise og opphold i Norge med pålegg om å forlate riket. I motsetning til utvisning innebærer bortvisning ikke et fremtidig innreiseforbud. I lovforslaget er det fastsatt enkelte forenklede saks­behandlingsprosedyrer i tilknytning til bortvisning. Etter gjeldende regelverk er det en viss uklarhet med hensyn til om det bare er jurist i politiet som kan fatte vedtak om bortvisning i de tilfeller hvor kompetansen er lagt til «politimesteren eller den han bemyndiger». I lovforslaget gjøres det tydelig at bortvisning etter lovforslaget § 17 a, b og c (utlendingen mangler reisedokument eller visum, eller er registrert i SIS), også skal kunne treffes av polititjenestemann som ikke er jurist. De aktuelle bortvisningstilfellene har gjennomgående et enkelt faktum og det er få betenkeligheter knyttet til at også andre polititjenestemenn enn jurister får vedtakskompetanse.

Under henvisning til at det i praksis er utvisning som er den aktuelle reaksjonen overfor utlendinger med oppholdstillatelse eller nordiske borgere som er bosatt i riket, er det presisert i loven at det ikke skal treffes vedtak om bortvisning overfor disse gruppene.

Etter gjeldende utlendingslov kan det treffes vedtak om å bortvise en utlending som ikke har dekket utgifter som utlendingen er pliktig til å dekke i forbindelse med at vedkommende tidligere er uttransportert. I lovforslaget inntas det i tillegg en særskilt hjemmel for å treffe vedtak om bortvisning hvor utlendingen har en uoppgjort bot til det offentlige.

I dag gir utlendingsloven hjemmel for å bortvise en utlending som er utvist fra riket og som er ilagt et innreiseforbud som fortsatt gjelder. Denne bortvisningsgrunnen anses overflødig fordi vedkommende kan nektes innreise med basis i gjeldende utvisningsvedtak. Bestemmelsen om at det må fattes formelt vedtak om bortvisning for å nekte innreise i disse tilfellene, er derfor fjernet.

I tilfeller hvor utlendingen er straffedømt i utlandet, foreslår departementet at adgangen til å bortvise vedkommende bør utvides. Etter gjeldende rett og utvalgets lovutkast vil det ikke være adgang til å bortvise utlendingen dersom forholdet ligger lengre enn fem år tilbake i tid. Etter departementets vurdering bør denne tidsavgrensningen ikke gjelde når utlendingen er straffedømt for grove forbrytelser. Norske myndigheter bør kunne nekte utlendingen adgang til riket dersom vedkommende er straffedømt for et forhold som i Norge kan gi fengselsstraff i 10 år eller mer, uavhengig av når den straffbare handling ble begått eller straffen sonet. Det kan for eksempel dreie seg om forsettelig drap, alvorlig narkotikaforbrytelse, terrorhandlinger mv. Om det skal treffes bortvisningsvedtak i slike tilfeller må imidlertid vurderes konkret i de sakene hvor spørsmålet oppstår.

1.13 Utvisning – kapittel 15

Utvisning innebærer at en utlending nektes innreise og opphold i Norge med et fremtidig innreiseforbud som enten er varig eller tidsbegrenset. Som regel vil et vedtak om utvisning også innebære innreiseforbud i hele Schengenområdet.

Det foreslås at vedtak om utvisning på samme måte som i dag skal treffes administrativt av utlendingsforvaltningen med adgang til etterfølgende domstolskontroll.

Utvisning kan treffes enten som følge av grov eller gjentatt overtredelse av utlendingsloven, eller på grunnlag av ilagt straff eller særreaksjon for et straffbart forhold. På samme måte som i dag knyttes utvisningsadgangen opp mot strafferammen i den aktuelle straffebestemmelsen, og ikke utmålt straff.

Etter gjeldende utlendingslov kan utlendinger som ikke har oppholdstillatelse i Norge utvises når vedkommende her i riket er ilagt straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. For utlendinger med oppholdstillatelse gjelder et utvidet utvisningsvern ved at det er et vilkår at det straffbare forholdet må kunne føre til fengselsstraff i mer enn ett år. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.

Gjeldende utlendingslov fastsetter at en utlending som oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse, som hovedregel bare kan utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i to år eller mer. Departementet foreslår at det utvidede utvisningsvernet bare skal kunne påberopes av den som faktisk har fått innvilget permanent oppholdstillatelse. For det andre foreslås at det utvidede utvisningsvernet ikke skal kunne påberopes selv om utlendingen har fått innvilget permanent oppholdstillatelse på straffetidspunktet, dersom den straffbare handlingen fant sted før tillatelsen ble gitt.

Vilkåret om at et vedtak om utvisning ikke må være uforholdsmessig videreføres. Det inntas også en formulering i lovteksten om at «barnets beste» skal være et grunnleggende hensyn.

Det er lagt opp til at det fortsatt ikke skal gjelde noe absolutt vern mot utvisning for utlendinger som kom til Norge i ung alder eller som har særlig lang botid. Dersom utlendingen kom til riket i ung alder og har flere års uavbrutt opphold i riket, skal det imidlertid som den klare hovedregel anses som uforholdsmessig å utvise, i tråd med dagens rettspraksis.

Mens det etter gjeldende utlendingslov er en hovedregel at innreiseforbudet ikke skal settes til kortere tidsrom enn to år, skal innreiseforbudet etter det nye lovforslaget aldri kunne settes til kortere tidsrom enn to år. Utvisning er en alvorlig reaksjon, og hvis myndighetene mener at det ikke er grunn til å reagere med utvisning for minimum to år, bør utvisning unnlates og det bør eventuelt velges en annen reaksjon.

1.14 Organisering og styringsforhold – kapittel 16

Det foreslås ingen endringer i den grunnleggende organiseringen av utlendingsforvaltningen.

Våren og sommeren 2006 ble fokus rettet mot departementets styringsadgang overfor UNE i forbindelse med at mange aktører ønsket at departementet skulle instruere UNE om å suspendere utreiseplikten ved endelige negative vedtak i forhold til asylsøkere fra henholdsvis Afghanistan og Somalia. Departementet har blant annet vurdert om det bør innføres en instruksjonsadgang i forhold til UNE når det gjelder generelle spørsmål om lovtolkning og skjønnsutøvelse. Etter en totalvurdering mener departementet at det ikke bør innføres en slik instruksjonsadgang nå. Dagens løsning balanserer behovet for politisk styring og hensynet til rettssikkerhet og UNEs uavhengighet og legitimitet, og det bør høstes mer erfaring med ordningen med stornemnd og departementets instruksjonsadgang overfor UDI før det eventuelt gjøres ytterligere endringer.

Erfaring viser imidlertid at det kan være behov for at departementet kan instruere UNE om å suspendere utreiseplikten for personer med endelig negativt vedtak dersom departementet har besluttet å foreta endringer i regelverket for å lempe på vilkårene for oppholdstillatelse. Departementet har derfor fremmet forslag om en hjemmel for å instruere om berostillelse. Det foreslås også en hjemmel for at departementet kan beslutte at asylsøknader skal stilles i bero i maksimalt 12 måneder ved utsikt til snarlig bedring av situasjonen i et område.

Departementet ser ikke grunn til å endre lovens vilkår for når saker skal avgjøres i nemndmøte («vesentlige tvilsspørsmål»). Det er rimelig at det i utgangspunktet kun er saker hvor det er tvil om spørsmål av vesentlig betydning for sakens avgjørelse, som undergis en slik grundig behandlingsform.

Departementet vil imidlertid ved utformingen av ny utlendingsforskrift, vurdere om det kan fastsettes regler om at bestemte typer saker som hovedregel skal behandles i nemndmøte. Det vil i denne forbindelse også bli vurdert om det skal gis forskriftsbestemmelse knyttet til begrepet «vesentlige tvilsspørsmål». Når forskriftsarbeidet starter, vil det være nyttig å ha foretatt en kartlegging som viser hvordan dagens regelverk praktiseres med hensyn til valg av avgjørelsesform. Departementet vil derfor i tilknytning til forskriftsarbeidet igangsette en ekstern gjennomgang av praksis i UNE når det gjelder valg av avgjørelsesform. Departementet har videre foreslått en tydelig hjemmel for å gi forskriftsregler om valg av avgjørelsesform.

Som ledd i regjeringens målsetting om å legge større vekt på anbefalingene fra UNHCR, ønsker departementet å fastsette i forskrift at etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse, som hovedregel skal bringes inn for stornemnd.

1.15 Saksbehandlingsregler – kapittel 17

Dersom ikke annet følger av særskilte regler, vil de alminnelige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven få anvendelse også i utlendingssaker, slik som i dag.

En tilbakevendende problemstilling på utlendingsfeltet er hvem som skal anses å ha partsrettigheter og rettslig klageinteresse. Dette er blant annet avgjørende for retten til innsyn i saksdokumentene og retten til å påklage vedtak. Utvalget foreslo ingen særregler om dette i utlendings­loven, men viste til at dette må avgjøres ved fortolkning av de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette er i tråd med gjeldende rett. Departementet har ikke foreslått egne bestemmelser i loven om dette, men vil vurdere hensiktsmessigheten av nærmere forskriftsregulering i forbindelse med utforming av ny utlendingsforskrift.

I gjeldende utlendingslov er det en særregel om inhabilitet for polititjenestemann som har handlet i sak om straffeforfølgning mot en utlending. Utvalget har ment at bestemmelsen er unødvendig ved siden av de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Departementet støtter utvalgets syn om at det ikke er grunn til å operere med noe strengere habilitetskrav enn det som følger av forvaltningsloven, og har foreslått å oppheve den aktuelle særbestemmelsen.

Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at det er norsk som er administrasjonsspråket, dvs. at saksbehandlingen skjer på norsk (i praksis benyttes ofte også engelsk). Utvalget foreslår at utlendingsmyndighetene skal ha et særskilt ansvar for at utlendingen kan fremlegge sin sak på et språk han/hun kan kommunisere forsvarlig på i saker om beskyttelse, bortvisning og utvisning. Dette er i tråd med gjeldende rett. Departementet er enig i utvalgets forslag, men foreslår i tillegg at tilsvarende bør gjelde i saker om tilbakekall av tillatelse til opphold i Norge.

Gjeldende utlendingslov har ingen generell bestemmelse om barns rett til å bli hørt, men enkelte særregler er fastsatt i forskrift. Barns rett til å bli hørt følger videre av barnekonvensjonen art. 12 og forvaltningsloven.

Utvalget har ikke drøftet spørsmålet om å lovfeste særregler i utlendingsloven om barns rett til å bli hørt. Departementet ser behovet for nærmere regulering, men anser at det er så mange og ulike problemstillinger som oppstår i tilknytning til ulike sakstyper mv., at temaet egner seg best for forskriftsregulering.

Som oppfølging av EUs rådsdirektiv 2001/40 EF (Utsendelsesdirektivet), som har til formål å motvirke at tredjelandsborgere som er besluttet utsendt fra et Schengenland, kan unndra seg effektuering ved å forflytte seg til en annen medlemsstat, har departementet foreslått en utvidelse av lovens tilbakekallsbestemmelse. Departementet har således foreslått at det skal være adgang til å vurdere tilbakekall av en utlendings oppholdstillatelse selv om utlendingen ikke er straffet, dersom utlendingen er besluttet utsendt fra et annet Schen­genland ut fra en vurdering av at vedkommende utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser i det aktuelle landet.

Departementet har foreslått en bestemmelse som gir utlendingsforvaltningen tilgang til opp­lysninger om mottatt sosialstønad uten hinder av taushetspliktsbestemmelsene i sosialtjeneste­loven. Bestemmelsen må sees i sammenheng med myndighetenes behov for å ha tilgang til slike opplysninger for å kunne håndheve regler som gjelder krav til inntektsnivå og sikret underhold. Detaljene i opplysningsplikten bør reguleres nærmere i forskrift.

Departementet mener det er ønskelig å utvide adgangen til utveksling av opplysninger mellom offentlige myndigheter på utlendingsfeltet ytterligere, og vil derfor foreta en egen utredning for å se nærmere på hvilke behov det er for å etablere nye unntak fra ulike taushetspliktsbestemmelser.

Utvalgets forslag om tvangsmidler er i hovedsak en revisjon av dagens bestemmelser om tvangsmidler for å gjøre reglene lettere tilgjengelig. Det er kun foreslått mindre innholdsmessige endringer. Herunder er det foreslått en noe utvidet hjemmel for husundersøkelse som blant annet vil gi hjemmel for undersøkelse av utlendingens bolig ved mistanke om proformaekteskap. Departementet følger i all hovedsak opp utvalgets forslag.

Når de gjelder reglene om iverksetting av vedtak, er utvalgets foreslag i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett og regelfesting av gjeldende praksis. Det foreslås enkelte mindre innholdsmessige endringer. Flertallet av høringsinstansene støtter utvalgets forslag, og det samme gjør departementet. På bakgrunn av oppfølging av «Familievoldsrapporten» av 16. mai 2002, nedfelles det bestemmelser om hurtigere uttransportering av utlendinger som utgjør en trussel mot personer bosatt i Norge.

Et avslag på en asylsøknad kan i dag ikke effektueres før det er endelig dersom det ikke er åpenbart at anførslene om beskyttelsesbehov er grunnløse. Utvalget har foreslått at også anførsler knyttet til humanitære forhold må anses åpenbart grunnløse for at vedtaket skal kunne effektueres før det er endelig. Departementet har etter en nærmere drøftelse kommet til at det ikke er hensiktsmessig å følge utvalgets anbefaling på dette punkt. Det vises blant annet til at det etter dagens praksis vil bli gitt utsatt iverksettelse når det foreligger «begrunnet tvil» om vilkårene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn. Dersom man skulle innta en lovbestemmelse som utvalget har foreslått, ville det føre til at det ble gitt utsatt iverksettelse i en del flere saker enn i dag, noe departementet mener det ikke er grunnlag for. Departementet mener at dagens praksis gir en god avveining mellom hensyn til rettssikkerhet, ressursbruk og konsekvenser av iverksettelse før vedtaket er endelig.

Med grunnlag i utvalgets forslag, legges det i all hovedsak opp til å videreføre dagens bestemmelser når det gjelder bruk av tvangsmidler i forbindelse med iverksetting av vedtak. Det foreslås utvidet adgang til å beslaglegge penger og dokumenter for å sikre iverksetting. Det foreslås også å utvide den maksimale fengslingstiden i saker om iverksetting fra seks til tolv uker, og med adgang til ytterligere forlengelse dersom det foreligger «særlige grunner». Dette innebærer at reglene om fengsling ved fare for unndragelse av vedtak etter utlendingsloven harmoniseres med reglene om fengsling der det er skjellig grunn til mistanke om at utlendingen oppgir falsk identitet

Det foreslås noe utvidede bestemmelser om regulering av ansvaret for utgifter ved uttransportering og transportøransvaret. Det er i all hovedsak tale om kodifisering av gjeldende rett.

I gjeldende utlendingslov er det en særregel om at utlendinger og myndighetene kan kreve at opplysninger skal innhentes ved rettslig avhør. Departementet støtter utvalgets vurdering av at det ikke er behov for en slik bestemmelse, og foreslår denne opphevet.

Det foreslås ingen endring i gjeldende regler om rettshjelp på utlendingsfeltet.

Gjeldende regler om reisedokument og utlendingspass foreslås i hovedsak videreført uten endringer. Som følge av at loven legger opp til et utvidet flyktningbegrep, vil imidlertid en større gruppe få rett til reisebevis for flyktning.

1.16 Grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn – kapittel 18

I gjeldende utlendingslov anvendes begrepene «rikets sikkerhet», «tvingende samfunnsmessige hensyn» og «utenrikspolitiske hensyn» i en rekke forskjellige bestemmelser. Sentralt er blant annet bestemmelsen i gjeldende lov § 43 som gir adgang til å nekte innreise og opphold på grunn av slike hensyn. I loven §§ 29 og 30 er videre hensynet til rikets sikkerhet angitt som grunnlag for utvisning, og i § 38 er det fastsatt at departementet kan instruere i enkeltsaker som gjelder rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn.

Begrepene «rikets sikkerhet» og «tvingende samfunnsmessige hensyn» foreslås erstattet med begrepet «grunnleggende nasjonale interesser». Begrepet «rikets sikkerhet» kan virke noe utdatert sett i forhold til den senere tids utvikling. Dette gjelder særlig i forhold til terrorvirksomhet, der hensikten ikke alltid er å ramme rikets sikkerhet som sådan, men like mye skape frykt i og ramme sivilbefolkningen, skade nasjonal infrastruktur mv. «Grunnleggende nasjonale interesser» antas å være et noe mer dynamisk begrep som også dekker trusler og handlinger mot grunnleggende nasjonale interesser uten at det kan sies å angå rikets sikkerhet, i alle fall tolket i tradisjonell betydning.

Lovforslaget åpner for at det kan innvilges tillatelser av hensyn til «grunnleggende nasjonale interesser» eller når «utenrikspolitiske hensyn» taler for det. Bestemmelsen vil kunne være et virkemiddel blant annet for Politiets sikkerhetstjeneste ved at det åpnes for å vektlegge sikkerheten til kilder som gjør verdifull etterretningsinformasjon tilgjengelig.

Spørsmålet om å innføre særskilte tvangsmidler i utlendingsloven overfor utlendinger som utgjør en fare for samfunnet eller enkeltpersoner er drøftet i kapittel 18.5.

1.17 Straff og andre sanksjoner – ­kapittel 19

Det er nødvendig med straffebestemmelser i utlendingsloven ved siden av de forvaltningsmessige reaksjonene bortvisning og utvisning. Det følger også av våre internasjonale forpliktelser, for eksempel gjennom Schengensamarbeidet, at Norge må ha straffebestemmelser for brudd på regler om innreise og opphold.

Gjeldende straffebestemmelser i utlendings­loven foreslås i all vesentlighet videreført. Gjeldende utlendingslov § 47 første ledd bokstav a er en generell straffebestemmelse som er rettet mot overtredelse av utlendingsloven eller forskrifter, forbud, påbud eller vilkår gitt i medhold av loven. Departementet har i sitt lovforslag konkretisert hvilke overtredelser av loven som skal være straffbare.

1.18 Økonomiske og administrative konsekvenser – kapittel 20

Forslaget til ny lov innebærer i liten grad vesentlige konsekvenser av administrativ eller økonomisk karakter. Det legges ikke opp til noen endring i den grunnleggende organiseringen av utlendingsforvaltningen, og det foreslås heller ikke endringer i regelverket som vil føre til at vesentlig flere enn i dag får oppholdstillatelse. Selv om lovforslaget legger opp til at hovedprinsippene for innvandringsreguleringen skal nedfelles i loven, vil fortsatt mye styres gjennom forskriftsregler og forvaltningens skjønnsutøvelse.

I kapittel 20 drøfter departementet den nærmere betydningen av enkelte endringsforslag.

1.19 Om behovet for endring i annen lovgivning – kapittel 21

Dersom Stortinget vedtar forslaget til ny utlendingslov, medfører dette behov for å foreta enkelte endringer i andre lover. Endringene gjelder tekniske justeringer som følge av henvisninger til ulike bestemmelser i utlendingsloven i annen lovgivning.

Etter at angjeldende proposisjon er behandlet av Stortinget, vil departementet fremme en tilleggsproposisjon med forslag til nødvendige justeringer i annen lovgivning.

De lovbestemmelsene som i dag henviser til utlendingsloven, og som det vil være nødvendig å oppdatere etter vedtakelsen av en ny utlendingslov, er:

• Lov om adgangen til visse områder 7. mars 1940 nr. 1, § 2 tredje ledd

• Lov om fri rettshjelp 13. juni 1980 nr. 35 § 11 første ledd bokstav l og § 16 første ledd punkt 4

• Lov om rettergangsmåten i straffesaker 22. mai 1981 nr. 25 § 67 annet ledd bokstav d

• Lov om folketrygd 28. februar 1997 nr. 19 § 1-7

• Lov om kystvakten 13. juni 1997 nr. 42 § 12

• Lov om Schengen informasjonssystem 16. juli 1999 nr. 66 § 7 nr. 2 og § 12 første ledd bokstav c

• Lov om introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere 4. juli 2003 nr. 80 § 2 første ledd og § 3 tredje ledd

• Lov om norsk statsborgerskap 10. juni 2005 nr. 51 § 27 tredje ledd og § 30 første ledd

• Lov om pass 19. juni 1997 nr. 2 § 1

• Lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav 21. november 1952 nr. 2 § 4-1(2)