3 Kort om noen andre strukturvirkemidler

3.1 Adgangsbegrensninger

Årlige begrensninger i adgangen til å delta i enkelte fiskerier i medhold av § 21 i deltakerloven av 26. mars 1999 nr. 15, fungerer i og for seg som et strukturvirkemiddel idet slike ordninger i det minste kan stanse økningen i antall fartøy som deltar i vedkommende fiskeri. Det kan også legges inn regler i slike forskrifter som kan medvirke til å redusere antall fartøy, for eksempel krav om en viss utnyttelsesgrad av kvoten. Slike aktivitetskrav har imidlertid møtt en viss motstand.

Årlige adgangsbegrensninger er for året 2002 i kraft for:

• fiske etter torsk, sei, hyse og øvrige bunnfiskarter for konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter,

• fiske etter torsk nord for 62°N for konvensjonelle fartøy under 28 meter,

• seinotfiske nord for 62°N for fartøy på eller over 13 meter,

• fiske etter norsk vårgytende sild for fartøy under 27,50 meter,

• fiske etter makrell for fartøy under 21,35 meter,

• fiske etter reker i Norges økonomiske sone sør for 62°N og i Skagerrak for fartøy over 11 meter, og

• fiske etter rognkjeks i Nordland, Troms og Finnmark for fartøy på eller over 13 meter.

Fisket etter kongekrabbe i 2002 vil bli også bli adgangsbegrenset. Høringsnotat er utsendt.

I tillegg kommer de konsesjonsordningene som er fastsatt i medhold av deltakerloven § 12 for fiske med blant annet trål og ringnot.

Fiskeridepartementet arbeider med å innføre adgangsbegrensninger i flere fiskerier. Fiskerinæringen ble varslet om dette i en pressemelding av 21. desember 2001, hvor det ble opplyst at følgende fiskerier vil bli vurdert adgangsbegrenset:

• fiske etter hyse og sei nord for 62°N for konvensjonelle fartøy under 28 meter,

• seinotfiske nord for 62°N også for fartøy under 13 meter,

• fiske etter sei sør for 62°N for fartøy over 15 meter, både notfartøy og konvensjonelle,

• kystbrislingfisket for alle fartøystørrelser, og

• sild sør for 62°N for notfartøy under 27,5 meter

3.2 Kvoteordninger

Departementet arbeider videre med spesielle kvoteordninger for fartøy under 28 meter. Slike spesielle kvoteordninger vil gjøre det mulig for fartøyeiere å gå sammen og i fellesskap finne hensiktsmessige samarbeidsformer som sikrer et mest mulig rasjonelt driftsopplegg, samlet sett.

Dette arbeidet gjøres med utgangspunkt i saltvannsfiskeloven § 5a, slik denne lyder etter endringen nevnt ovenfor, jf. Ot. prp. nr. 39 (2000-2001). Forslag til slike spesielle kvoteordninger vil bli sendt på ordinær høring, og fastsettes deretter som forskrifter.

Videre vil også den såkalte samlekvoteordningen bidra til å legge til rette for en mer hensiktsmessig driftsmodell for de fartøy som kan nytte denne ordningen.

Etter en forsøksordning med et mindre antall fartøy i ulike størrelsesgrupper i 2001, er forsøket med samlekvoter videreført i 2002, nå for alle fartøy under 15 meter som kan delta i gruppe I i torskefisket nord for 62°N. Ordningen innebærer at disse fartøyene kan fiske en samlekvote av torsk, hyse og sei, hvor størrelsen på samlekvoten er lik summen av maksimalkvotene for torsk, sei og hyse etter at maksimalkvotene for sei og hyse er omregnet til «torskeenheter» som tar hensyn til forskjellene i førstehåndsprisen.

3.3 Ressursfordeling

Fastsettelsen av de enkelte gruppers andeler av de ulike fiskeslagene er et komplisert arbeid, hvor man både må ta i betraktning de fiskeripolitiske målsettinger, en samfunnsøkonomisk best mulig utnyttelse av ressursene og tradisjonelle driftsmønster.

Ressursfordeling mellom flåtegruppene har vært tema i norsk fiskeripolitikk siden konsesjonsordningene ble innført på 1970-tallet. Særlig har fordelingen av torsk mellom kyst- og havflåten vært et stadig tilbakevendende tema. Så lenge kystflåten kunne fiske relativt fritt innenfor en stipulert kvote fram til begynnelsen av 1980-tallet, var ikke fangstkapasitet i kystflåten noe aktuelt tema. Utover 1980- tallet førte imidlertid lavere torskekvoter og økende effektivitet i flåten til at reguleringene i kystflåten stadig ble strammet inn, og dette kulminerte i 1990 med innføring av fartøykvoteordning i torskefisket også for kystflåten.

I 1989 gjorde Norges Fiskarlag vedtak om en langsiktig fordeling av torskekvotene mellom trålerflåten og kystflåten, den såkalte »trålstigen». Denne ble lagt til grunn ved myndighetenes fordeling av torskekvoten i de etterfølgende år. Trålstigen ble avløst av 1994-vedtaket i Norges Fiskarlag om ressursfordeling mellom kyst- og havflåten. Også dette vedtaket ble i hovedsak lagt til grunn ved myndighetenes årlige fordeling av kvotene. I 2001 har Norges Fiskarlag gjort nytt vedtak om ressursfordeling mellom fartøygruppene, der fordelingen mellom kyst- og havgruppene er omtrent som tidligere. I tillegg er det anbefalt en deling av kystgruppen i fire størrelsesgrupper og fordeling av kystflåtens kvoteandeler mellom gruppene. Fiskeridepartementet la denne fordelingen til grunn i fiskerireguleringene for 2002.

2001-vedtaket er i all hovedsak en videreføring av fordelingen mellom kyst og hav som en utviklet på basis av 1994-vedtaket. Internt for kystflåten innebærer imidlertid anbefalingene fra Norges Fiskarlag en endring i reguleringsregimet. Gruppeinndelingen vil gi utøverne et mer forutsigbart inntektsgrunnlag og myndighetene en bedre basis for kapasitetstilpassende tiltak.

Fiskeflåten, og særlig kystflåten, har tidligere vært kjennetegnet av stor fleksibilitet og tilpasningsevne. Dette har vært en fordel i forhold til skiftende ressurstilgjengelighet, bestandssvingninger og endrede krav og muligheter i produktmarkedene. I fremtiden vil evne til å kunne tilpasse seg endrede krav og muligheter antakelig bli enda større og dermed representere en utfordring i forhold til det grupperegimet vi har i dag.

Gruppedelingen med tilhørende fordeling av fiskeressursene har imøtekommet behov som næringen har hatt for forutsigbarhet, og behov som forvaltningen har hatt for en basis for kapasitetstilpasning i flåten. I tiden som kommer er det også viktig at flåten er i stand til å kunne tilfredsstille behovene for å tilpasse seg endrede krav til forvaltning av de marine ressurser, og til nye muligheter for verdiskaping gjennom nye produkter og markedstilpasning. Departementet vil vurdere de ulike behovene i sammenheng, og vurdere hvilke tiltak som vil være hensiktsmessig å iverksette, samt hvilke virkemidler som kan anvendes. Etableringen av et strukturfond må også sees i sammenheng med dette arbeidet.

3.4 Statlig kondemneringstilskudd

Kondemneringsordninger i fiskeflåten har vært finansiert gjennom bevilgninger over Fiskeridepartementets budsjett og med midler til strukturtiltak over Fiskeriavtalen. I tidligere perioder har det vært nyttet forholdsvis store beløp også til kondemnering av fartøy innenfor dagens havfiskegrupper, mens statlig kondemneringstilskudd på 1990-tallet i overveiende grad har gått til kystflåten.

For 2001 og 2002 er det ikke bevilget midler til kondemnering over Fiskeridepartementets budsjett. Gjennom Fiskeriavtalen er det imidlertid avsatt midler til strukturtiltak/kondemnering i flåten både i 2001 og 2002, med henholdsvis 30 og 13 mill kr.

3.5 Oppsummering

Ytterligere adgangsbegrensninger, videreutvikling av kvoteordningene, en stabil ressursfordeling og etablering av et strukturfond der formålet er å kjøpe ut kapasitet, vil samlet sett kunne bidra til større forutsigbarhet, økt lønnsomhet og sikre arbeidsplasser i kystflåten.

Departementet ser det slik at man med dette vil oppfylle merknaden fra næringskomiteens flertall i Innst. O. nr. 73 (2000-2001), hvor flertallet i komiteen fremholdt at «det må leggjast til rette for ordningar som sikrar ei berekraftig og kostnadseffektiv utnytting av alle fiskeressursane, og som bidrar til å auke verdiskapinga og lønsemda i næringa».