6 Bør retten til innsyn i og provføring om inngangsinformasjon avgrensast?

6.1 Forslaget i høyringsbrevet

6.1.1 Bakgrunn

Inngangsinformasjonen vil seie dei opplysningane som dannar grunnlag for å ta i bruk tvangsmiddel. Inngangsopplysningar kan, forutan opplysningar frå informantar, vere informasjon politiet har skaffa seg ved bruk av politimetodar eller opplysningar som vert overførde frå andre land. Om trongen til å endre reglane om innsyn i inngangsmateriale som har danna grunnlaget for bruken av ekstraordinære tvangsmiddel, seier riksadvokaten i brevet 7. juni 2006 til Justisdepartementet:

«Høyesterett kom i Rt. 2005 side 1137 til at dokumenter utarbeidet i forbindelse med saksbehandlingen etter straffeprosessloven kap. 16a (kommunikasjonskontroll) er å anse som ordinære straffesaksdokumenter. Dette innebærer at de siktede kan få innsyn i hva som dannet grunnlaget for å sette i verk slik kontroll. Hvorvidt opplysninger som danner grunnlag for ekstraordinære etterforskingsmetoder kan unntas fra innsyn i medhold av straffeprosessloven § 242 a, er ikke nødvendigvis helt opplagt, særlig med utgangspunkt i forarbeidsuttalelser, jf. nedenfor.

Får de siktede innsyn i opplysningene som danner grunnlag for å bruke ekstraordinære etterforskingsmetoder, får de samtidig kunnskap om «inngangsopplysningene»; det som gjør at etterforsking ble satt i verk. Dette svekker muligheten for å beskytte metoder og kilder, og burde kunne unntas fra innsyn dersom informasjonen ikke aktes brukt som bevis og ikke har noen betydning for utfallet av saken og for siktedes forsvar.»

Og vidare:

«For å avdekke alvorlige forbrytelser er politiet ofte avhengig av å bruke utradisjonelle metoder under etterforskingen, herunder informantopplysninger, for å fremskaffe bevis. Retten til dokumentinnsyn for tiltalte og hans forsvarer er utvidet, og muligheten for å beskytte sensitiv informasjon brukt ved oppstart av eller under etterforskingen, oppfattes som betydelig svekket. I særlig grad gjelder dette informasjon mottatt fra kilder/informanter eller som gir innsikt i politiets strategi og metodebruk. Politiet opplever for eksempel at det har blitt vanskeligere å få opplysninger fra det kriminelle miljø når risikoen for å bli eksponert øker. Det er grunn til å tro at den senere tids nedgang i antall anmeldelser etter straffeloven § 162 tredje ledd har i alle fall en viss sammenheng med vanskelighetene i å kunne beskytte kilder og deres opplysninger. Politiet finner ganske enkelt ikke mulighet til å starte opp etterforsking på et grunnlag som gir tilstrekkelig kildebeskyttelse.

(…)

Den situasjon som har oppstått gjør at politiet har store problemer med å sette i gang etterforsking mot de tyngste kriminelle miljøene fordi man, ikke uten grunn, er engstelig for at de etterforskingen ville rette seg mot – gjennom dokumentinnsyn – får kunnskap om politiets «inngang» til saken. Kunnskap om slike «inngangsopplysninger» kan sette informanters liv og helse i fare og nærmest gi organiserte kriminelle en god illustrasjon om hvordan politiet arbeider. »

6.1.2 Forslaget frå riksadvokaten

Riksadvokaten går inn for å avgrense retten til innsyn i dokument utarbeidd i samband med eit krav om ekstraordinære tvangsmiddel. Om forslaget til lovendring seier riksadvokaten i brevet 7. juni 2006:

«En måte å gjennomføre dette på, er å gi regler som presiserer at slik informasjon ikke anses som en del av sakens dokumenter dersom påtalemyndigheten ikke påberoper opplysningene som bevis under hovedforhandlingen i selve straffesaken og opplysningene heller ikke har betydning for dommens innhold. Riksadvokaten ser at dette reiser en rekke spørsmål og bør vurderes av et utvalg med bred sammensetning. (…) Riksadvokaten antar at den enkleste og raskeste løsning på den uheldige situasjon som har oppstått, er å gjøre klart at straffeprosessloven § 242 a kan anvendes også for å unnta fra innsyn opplysninger påberopt som grunnlag for ekstraordinære metoder. Riksadvokaten har riktignok lagt til grunn at dette allerede i dag følger av gjeldende rett, men erkjenner at spørsmålet ikke er opplagt.»

Riksadvokaten har fleire forslag til lovtekniske løysingar:

Som ei første løysing foreslår riksadvokaten

«… å omformulere § 242 a første ledd slik at gjeldende ordlyd («opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken») endres til: «... påberope som bevis under hovedforhandling». Da vil en etter ordlyden kunne bruke § 242 a også ved bruk av ordinære tvangsmidler, i motsetning til etter gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 24 (2002 – 2003) side 69 annen spalte.»

Ei anna løysing er ifølgje riksadvokaten

«å endre § 242 a slik at det gjøres klart at bestemmelsen kan brukes også for å unnta opplysninger som danner grunnlag for ekstraordinære metoder. Den enkleste måte å gjøre dette på, er trolig å bestemme at § 242 a kan benyttes for å unnta opplysninger i begjæringer om rettens samtykke til å bruke tvangsmidler mistenkte ikke umiddelbart skal underrettes om. Lovteknisk kan foranstående for eksempel gjøres ved at det føyes til et nytt tredje ledd i § 242 a:

Retten kan på vilkår som nevnt i første og annet ledd også nekte innsyn i opplysninger som er fremlagt for retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av tvangsmidler som det ikke skal gis umiddelbar underretning om.»

6.2 Høyringsfråsegnene

Dei fleste høyringsinstansane som har uttala seg om spørsmålet, er samde i at det trengst lovendringar. Det gjeld Forsvarsdepartementet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nedre Vestfold tingrett, Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, det nasjonale statsadvokatembetet, Politidirektoratet (POD) og alle dei underliggande etatane som har gitt høyringsfråsegn, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Politiembetsmennenes landsforbundog Politiets Fellesforbund.

POD uttalar såleis:

«Muligheten til å beskytte sensitiv informasjon om kilder og metoder er helt avgjørende for at politi og påtalemyndighet skal kunne benytte de etterforskningsmetodene man de senere årene har fått hjemmel til (kommunikasjonskontroll, romavlytting m.m), og som er av avgjørende betydning for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Gjeldende rettstilstand – som blant annet gir siktede en vid adgang til dokumentinnsyn – medfører en uakseptabel begrensning i de reelle mulighetene politi og påtalemyndighet har til å begjære iverksatt disse metodene. Faren for at opplysninger som danner grunnlag for begjæringen kommer til siktedes (eller andres) kunnskap, kan medføre at metodene ikke benyttes – og det er bekymringsfullt. En samlet politietat understreker derfor at det haster med å få gjennomført lovendringer som ivaretar behovet for å beskytte opplysninger om arbeidsmetoder og kilder.»

POD er vidare oppteken av at norsk lovgjeving om innsyn ikkje skal avgrense det høvet politiet har til å samarbeide med politiet i andre land.

Også sjefen forKripos ser rettstilstanden som lite tilfredsstillande og seier følgjande om trongen og det internasjonale politisamarbeidet:

«Kripos [initierer] sin etterforskning slik at vi ikke baserer mistankegrunnlaget på informasjon som ikke kan eksponeres. Dette medfører unødig bruk av tid og ressurser, og i mange tilfeller blir etterforskningen iverksatt på et senere tidspunkt enn man kunne ha gjort dersom muligheten til å beskytte «inngangsinformasjonen» hadde vært bedre.

(...)

For å kunne bekjempe organisert kriminalitet er vi helt avhengige av et tett og godt samarbeid med andre land. I internasjonalt politisamarbeid er det vanlig å utveksle informasjon både i etterretningsøyemed og til saksinitiering under forutsetning av at informasjonen ikke eksponeres. Slik situasjonen er i dag opplever Kripos at vi i mindre grad enn våre utenlandske samarbeidspartnere er i stand til å beskytte den informasjonen vi mottar. Dette kan på sikt føre til at Norge i mindre grad gis mulighet til å delta i internasjonalt politisamarbeid, noe som igjen kan føre til at Norge blir en «frihavn» for organisert kriminalitet. Dette må lovgiver sørge for at ikke skjer.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttalar om trongen til lovendring:

«En gjennomgang av begjæringer om kommunikasjonskontroll fremmet av prosjekt Catch (2002 – 2005) og Kripos (2005-d.d.) viser at en de første årene ved flere anledninger benyttet informantinformasjon som direkte grunnlag for begjæring om kommunikasjonskontroll (KK). Dette ble sjelden eller aldri problematisert fra forsvarerhold. Tydeligvis fordi grunnlaget ikke ble ansett å ha betydning for skyld eller straffespørsmålet. Situasjonen har imidlertid forandret seg dramatisk siden en fikk de første avgjørelsene fra Høyesterett høsten 2005.

Fra dette tidspunkt er grunnlagsdokumenter basert på informantinformasjon fullstendig fraværende. I stedet er en blitt nødt til å foreta bredere kartlegginger over tid slik at grunnlaget blir Kripos egne vurderinger/observasjoner. Dette krever både tid og ressurser. Det vil igjen si at KK blir igangsatt på et senere tidspunkt enn ellers og man har mindre kapasitet til å iverksette KK-saker fordi hver enkelt sak krever mer ressurser av en begrenset pott.

Dette har også den betydning at det kriminelle nettverket vil kunne holde på lengre med sin kriminelle virksomhet (uten at politiet får oversikt) og flere meget alvorlige straffbare forhold vil kunne bli begått.»

Salten politidistrikt peiker særleg på behovet til å kunne skjerme inngangsopplysningane i narkotikasaker:

«Kildeinformasjon er svært ofte vår inngangsbillett til større narkotikasaker. Større narkotikaforsendelser kommer ofte til distriktet med kurer. Vår inngang til disse sakene er ofte opplysninger fra en informant om at en bestemt person/er i en nærmere angitt periode skal hente et parti narkotika. I denne type saker vil det svært ofte ikke være tilstrekkelig med bruk av kun tradisjonelle etterforskningsmetoder, og vi trenger informasjon fra kommunikasjonskontroll for å komme i mål med etterforskningen. I mange saker har det vært slik at kildeopplysninger har vært det eneste, eller den mest sentrale opplysningen vi har for å sannsynliggjøre overfor tingretten at kravet til skjellig grunn til mistanke foreligger.

Vi har derfor i flere narkotikasaker latt være å begjære kommunikasjonskontroll overfor retten, i frykt for at kilden senere vil kunne bli avslørt gjennom begjæring om dokumentinnsyn. Kildevernet har disse sakene vært ansett som viktigere enn oppklaring av den konkrete narkotikasaken.

(…)

Konsekvensen av at vi ikke kan igangsette etterforskning i enkelte narkotikasaker blir at det kommer mer narkotika på det markedet, og at flere bakmenn går fri. Problemet med at det ikke er mulig å starte opp etterforskning på grunn av usikkerhet om vi kan gi tilstrekkelig kildebeskyttelse føles høyst utilstrekkelig og demotiverende for alle vi som arbeider med bekjempelse av narkotika.»

Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen 1977og KROM er negative til forslaget.

Advokatforeningen er ikkje samd i den generelle framstillinga av situasjonen som riksadvokaten gir. Foreininga er ikkje samd i at retten til dokumentinnsyn er utvida av Høgsterett dei seinere åra:

«Problemet er at påtalemyndigheten i stadig flere saker har forsøkt å innskrenke retten til innsyn, og dels fått medhold i dette, (...). Høyesterett har imidlertid i både Rt 2005 s 1137 (Nokas 2) og Rt 2006 s 95 (Nokas 3) stadfestet det som er gjeldende rett, og som advokatforeningen slutter seg til. Samtidig har påtalemyndigheten fått utvidet lovhjemler til å be om tilbakehold av dokumenter i strpl § 242 a m.v., som samlet sett representerer et vesentlig inngrep i det som burde være en elementær rettighet for person som anklages for straffbare handlinger.»

Til det konkrete forslaget uttalar Advokatforeningen mellom anna følgjande:

«Inngangsopplysningene i straffesaker er ofte sentrale ved vurderingen av om et forhold er straffbart og om hvilken rolle eventuelle lovbrytere kan tildeles. Gjennom de siste års rettspraksis ser man at påtalemyndigheten stadig oftere prøver å tøye grensene for etterforskningsmetoder. Så vel politiprovokasjon som bruk av infiltratører, agenter og krenkelser av de siktedes rettigheter er flere ganger påpekt som uholdbare av Høyesterett. Det faktum at slike saker har måttet påkjæres helt til Høyesterett, tyder på at den øvre påtalemyndighet ikke selv har tilstrekkelig forståelse for de grenser regelverket setter.»

Forsvarergruppen av 1977 er av same meining. Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 viser mellom anna til Rt. 1998 side 437 (Skrik), der frifinninga vart grunngjeve med at politiet hadde provosert fram heleriforsøket ved etterforskingsmetodar med provokasjonstilsnitt, og med at det hefta så mange veikskapar ved etterforskinga at ho ikkje kunne danne grunnlag for domfelling, og til Rt. 2000 side 1223 (Lokkeduedommen) der politiet gjennomførte ein provprovokasjon, men politiinformanten si rolle leidde til at etterforskinga ikkje kunne verte nytta som grunnlag for domfelling.

I samband med desse avgjerdene uttalar Forsvarergruppen av 1977:

«[u]ten forsvarers tilgang til inngangsinformasjon i disse sakene, som påtalemyndigheten selv hadde vurdert som kurante saker, hadde disse sakene ikke kunnet blitt opplyst mht de opplysninger som ledet til frifinnelse.

Tilgang til inngangsinformasjon kan også vise hva en tiltalt ikke har gjort eller ikke kan mistenkes for, og kan være sentralt i forbindelse med rolleplassering, skyldgrad og straffutmåling.»

Også KROM stiller seg skeptisk til forslaget om lovendring:

«Inngangsopplysningene kan være meget viktig for generell opplysning av saken, og særlig kan de bli vurdert som viktige bevis fra forsvarets synspunkt, og fra forsvarets synspunkt få betydning for sakens utfall og siktedes forsvar. I et kontradiktorisk system som vårt er det helt sentralt at ikke den ene part, påtalemyndigheten, får anledning til å definere hva som er viktig bevis mv. Vi anser dette som et sentralt rettssikkerhetshensyn.»

Dei høyringsinstansane som går inn for regelendringar, har ulike syn på den nærare gjennomføringa av endringane.

Politidirektoratet, politimeisteren i Osloog Kripos går primært inn for å omformulere § 242 a første ledd, slik at gjeldande ordlyd («opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken») vert endra til: «... påberope som bevis under hovedforhandling».

Bakgrunnen er at påtalemakta då kan gjere gjeldande § 242 a jamvel ved kravsmål om bruk av ordinære tvangsmiddel. Kripos seier at dei

«… ikke [kan] se noen prinsipielle motforestillinger mot en slik endring, snarere tvert imot. Slik bestemmelsen lyder i dag, er den anvendelig på opplysninger som er brukt som grunnlag for påtalemyndighetens egen beslutning om tvangsmidler (formuleringen «påberope som bevis» må forstås slik at opplysningene er påberopt overfor andre, i praksis overfor retten), men ikke på opplysninger brukt som grunnlag for en begjæring overfor retten. Eksempelvis kan vi altså bruke bestemmelsen når påtalemyndigheten har brukt sin sekundærkompetanse til å beslutte ransaking, mens vi er avskåret fra å bruke den hvis vi fremsetter begjæring om ransaking for retten.»

Politidirektoratet og Kripos uttalar at dersom endringa berre skal gjelde for ekstraordinære metodar, bør dei aktuelle lovtilvisingane (straffeprosessloven §§ 200 a første ledd, 202 b, 202 c femte ledd, 202 e andre ledd, 208 a første ledd, 210 a, 210 c første ledd, kapittel 16 a, kap 16 b og § 222 d) verte nemnde i føresegna.

Det nasjonale statsadvokatembetet rår til å finne ei anna lovteknisk løysing enn å endre § 242 a for å skjerme grunnlagsinformasjonen i saker om kommunikasjonskontroll og romavlytting. Embetet ynskjer eit eige unntak i straffeprosessloven § 242 og § 264 for dokumenta i desse sakene.

Oslo statsadvokatembeter meiner likeins at løysinga bør vere å la denne typen opplysningar falle utanfor omgrepet «sakens dokumenter»:

«En generell regel i strpl. § 242 og § 264 for eksempel om at «inngangsinformasjon som har gitt grunnlag for tvangsmidler som den mistenkte etter loven ikke skal ha umiddelbar underretning om anses ikke som sakens dokumenter» ville på en prosessøkonomisk og forutsigbar måte kunne gi politiet den sikkerhet som anses nødvendig for fortsatt å kunne benytte kildeinformasjon som grunnlag for etterforskning.»

Når det gjeld riksadvokatens forslag om å gjennomføre endringen i § 242 a, uttalar Oslo statsadvokatembeter at det er

«… grunn til å frykte at ingen av disse forslagene vil være tilstrekkelige for å kunne gi den nødvendige forutberegnelighet for hva politiet vil kunne opplyse en kilde om når det gjelder senere mulig eksponering, eller hva en kilde realistisk kan forvente om dette. Uten en slik forutberegnelighet vil politiet neppe i noen vesentlig større grad enn i dag kunne iverksette etterforskning med grunnlag i informantopplysninger eller i det hele tatt få tilgang til ønsket informasjon fra kilder.»

6.3 Departementet sitt syn

Departementet meiner som riksadvokaten at det er naudsynt å avgrense retten til innsyn i opplysningane som dannar grunnlag for å ta i bruk ekstraordinære tvangsmiddel (inngangsinformasjonen).

Eit av grunnkrava til ei god prosessordning er at ho sikrar rettstryggleiken. I tillegg til at prosessordninga må vere tryggande og rettvis, må ordninga nyte tillit frå den mistenkte og frå folket. Retten til dokumentinnsyn bør difor vere så vid som råd. Ein uavgrensa rett til innsyn ville likevel utgjere ei hindring for ei effektiv nedkjemping av kriminaliteten og på det viset svekke tilliten til rettsordninga.

Mykje tyder på at lovbrytarar meir enn før utøvar vald eller truar med det andsynes dei som sit på opplysningar i straffesaker. Føremålet kan vere å hindre at eit brotsverk vert kjent for politiet, å påverke ei forklaring for politiet eller for retten eller å hemne seg på nokon som har gitt opplysningar i ei straffesak. Den evna strafferettsapparatet har til å nedkjempe alvorleg kriminalitet vert svekka om folk ikkje tør å stå fram med det dei veit om straffbare tilhøve.

I tillegg til å verne informantar er det naudsynt å skjerme andre sider ved etterforskinga som ikkje vert brukte som prov for skuld- og straffespørsmålet i retten, som metodebruken til politiet og samarbeid med framande styresmakter. Dette danna grunnlaget for innføringa av straffeprosessloven § 242 a (jf. lov 9. mai 2003 nr. 30). Som det går fram av punkt 4.3, er det likevel etter gjeldande rett uklart om ein kan nytte føresegna i § 242 a til å ta unna frå innsyn opplysningar som er gjorte gjeldande for retten som grunnlag for bruk av ekstraordinære tvangsmiddel.

Dei omsyna som låg til grunn for innføringa av straffeprosessloven § 242 a, gjer seg etter departementet si meining gjeldande jamvel for opplysningar som dannar grunnlag for bruk av ekstraordinære tvangsmiddel (inngangsinformasjonen). Sensitive opplysningar frå informantar og annan etterretningsinformasjon som syner politiet sin kjennskap til kriminelle nettverk, strategiar og metodar o.a., vil ofte inngå som grunnlag for eit kravsmål om kommunikasjonskontroll og andre skjulte etterforskingsmetodar.

I mange saker er politiet heilt avhengig av kjelder. Det gjeld især i arbeidet med å nedkjempe kriminelle nettverk og når ein står overfor grensekryssande kriminalitet. For politiet vil omsynet til livet og helsa til ei kjelde eller ein informant vere overordna. Når kjelder og informantar vert utsette for trugslar eller vald frå det kriminelle miljøet, er det samstundes ein alvorleg trugsel mot rettssamfunnet. Dersom kjelder og informantar ikkje kan føle seg sikre på at dei kan gi opplysningar utan å setje seg sjølv eller sine næraste i fare, vil mange avstå frå å gi viktig informasjon til politiet. At identiteten til informantane ikkje kan haldast hemmeleg utan vidare, er etter departement sitt syn ein avgrensande faktor i nedkjempinga av kriminaliteten. Denne situasjonen vil kunne få alvorlege konsekvensar for det høvet politiet har til å klare opp alvorleg kriminalitet.

I mange saker vil kjeldeopplysningar vere dei einaste, eller dei mest sentrale, opplysningane for å kunne gjere sannsynleg overfor tingretten at kravet til skilleg grunn til mistanke ligg føre, til dømes i sak om kommunikasjonskontroll. Når det etter gjeldande regelverk ikkje let seg gjere å sikre kjeldene det naudsynte vernet, avstår påtalemakta ofte frå å setje fram kravsmål om bruk av ekstraordinære tvangsmiddel, i frykt for at kjelda seinare vil kunne verte avslørt gjennom dokumentinnsyn. Dette fører til at slike tvangsmiddel ikkje er tilstrekkeleg effektive verkemiddel i nedkjempinga av alvorleg kriminalitet, noko departementet finn uheldig.

Inngangsopplysningar kan, forutan informantopplysningar, bestå av informasjon politiet har skaffa seg ved bruk av politimetodar. Dersom politiet sin metodebruk vert kjent gjennom dokumentinnsyn, vil kriminelle kunne tilpasse verksemda si og ta forholdsreglar som vil gjere det vanskelegare for politiet å klare opp straffbare forhold.

Politiet og påtalemakta er i saker med internasjonale aspekt ofte avhengige av å kunne samarbeide med kolleger i andre land. Departementet legg til grunn at internasjonalt politisamarbeid er ein grunnleggjande føresetnad for å nedkjempe alvorleg grensekryssande kriminalitet. Om ikkje opplysningar som vert overførte frå andre land kan få vern mot innsyn, vil styresmaktene i andre land vegre seg mot å stille med slik informasjon. Det talar for at også slike opplysningar bør kunne haldast attende.

Etter FN-konvensjonen 15. november 2000 om grensekryssande organisert kriminalitet (Palermokonvensjonen) artikkel 26 er konvensjonspartane forplikta til å treffe tiltak for å oppmode personar som er knytte til grensekryssande organisert kriminalitet, til å hjelpe politiet og påtalemakta. Etter artikkel 26 nr. 2 gjeld artikkel 24 om vern av vitne tilsvarande for slike personar som hjelper politiet og påtalemakta. Konvensjonen pålegg på denne måten konvensjonspartane å leggje til rette for at politiet og påtalemakta skal kunne nytte informantar i saker om grensekryssande organisert kriminalitet. Etter føresegnene skal slike informantar, slektningane deira og andre nærståande verte sikra naudsynt vern mot moglege represaliar og trugslar, jf. artikkel 24 nr. 1. Slikt vern skal om naudsynt femne om at retten til innsyn i opplysningar som kan avdekkje identiteten til slike personar, vert avgrensa eller avskoren, jf. artikkel 24 nr. 2 bokstav a. Reglane må sjåast i samanheng med artikkel 20 i konvensjonen, som framhevar kor viktige særskilte etterforskingsmetodar er i kampen mot organisert kriminalitet.

Palermokonvensjonen gir òg reglar om politisamarbeid over landegrensene. Mellom anna i artikkel 18 nr. 4 og 5 er det føresegner om utveksling av informasjon. Føresegnene byggjer på at mottakaren må respektere avgjevaren sitt ynskje om at det ikkje må verte gitt innsyn, eller berre avgrensa innsyn, i opplysningane. Samstundes er det teke atterhald for opplysningar som er naudsynte for å gi den sikta høve til å føre eit effektivt forsvar.

Dei nemnde pliktene etter Palermokonvensjonen vart gjennomførde i straffeprosessloven § 242 a. I lys av avgjerdene frå Høgsterett den seinare tida, kan ein likevel spørje om det bør vere større høve til å verne sensitiv informasjon i startfasen for betre å støtte krava etter konvensjonen.

Departementet finn såleis at det er best i samsvar med dei pliktene Noreg har etter Palermokonvensjonen å sikre betre vern av slik informasjon enn etter gjeldande rett og går inn for å endre § 242 a, slik at det går klart fram at føresegna kan verte nytta jamvel for å halde attende opplysningar som dannar grunnlag for ekstraordinære metodar. Når det gjeld den nærare utforminga av føresegna, foreslår departementet å ta inn ei uttrykkeleg tilvising til dei relevante metodeheimlane, så ein ikkje sår tvil om bruksområdet for § 242 a, sjå utkastet til § 242 a og merknaden til føresegna.

Oslo statsadvokatembeter har teke til orde for at det vil vere enklare å vurdere situasjonen på førehand hvis inngangsopplysningar ikkje vert rekna som «sakens dokumenter». Departementet ser på si side at den mistenkte/sikta kan ha ei interesse i å få innsyn i opplysningar påtalemakta ikkje vil gjere gjeldande som prov, noko som kan tale for at slike opplysningar ikkje utan vidare bør falle utanfor «sakens dokumenter» og dermed verte heilt haldne utanfor innsynsretten. Ei slik løysing vil dessutan reise fleire problemstillingar, som utvalet nemnd i punkt 1 skal gå nærare inn på.

Departementet sitt forslag om å opne for å halde inngangsopplysningar unna innsyn i medhald av § 242 a, femner berre om opplysningar som påtalemakta ikkje vil gjere gjeldande som prov under hovudforhandling eller i kravsmål om ordinære tvangsmiddel. Også elles er vilkåra for å nekte innsyn strenge, og sjølv om vilkåra er oppfylte, må retten gjere ei skjønsmessig vurdering av om den bør nekte innsyn i den konkrete saka.

Til innvendinga frå Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977, om at innsyn i inngangsopplysningar kan syne at det ligg fore moglege straffridomsgrunnar eller straffritaksgrunnar, vil departementet peike på vilkåret i § 242 a andre ledd om at unntak frå dokumentinnsyn ikkje må føre med seg «vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes forsvar». Kan opplysningane danne grunnlag for argumentasjon om at politiet har gjort seg skuldig i ulovleg provokasjon eller andre moglege straffridomsgrunnar eller straffritaksgrunnar, vil det i utgangspunktet føreligge «vesentlige betenkeligheter», jf. Ot.prp. nr. 24 (2002 – 2003) side 73. At domstolen vurderer om desse vilkåra er oppfylte, gir tryggleik for at påtalemakta ikkje er aleine om å vurdere kva for verdi opplysninga har i saka. Dommaren vil ha eit særleg ansvar for å vurdere kva for verdi det vil kunne ha for den mistenkte/sikta sitt forsvar at dokumentinnsyn vert nekta. Dersom politiet og påtalemakta ikkje gjer vesentlege feil under etterforskinga, og kan dokumentere det, vil det ikkje svekke forsvaret til den sikta i særleg grad at han og forsvararen ikkje får innsyn i opplysningar som ikkje vert nytta som prov i saka.

Nokre høyringsinstansar, mellom anna Politidirektoratet, har teke til orde for at endringa bør gjelde inngangsmateriale som vert gjort gjeldande som grunnlag for bruk av alt tvangsmiddel, ikkje berre dei mest inngripande. Departementet meiner at endringa i første omgang berre bør gjelde inngangsmateriale som dannar grunnlag for bruk av ekstraordinære tvangsmiddel. Om det òg er trong til å kunne halde attende opplysningar som dannar grunnlag for bruk av alminnelege tvangsmiddel, bør verte utreda av utvalet som vil verte oppnemnd om kort tid, jf. punkt 2.

Departementet har jamvel funne grunn til å gjere framlegg om endring i straffeprosessloven § 292 a, om provavskjering av omsyn til samanhengen i regelsettet. Den mistenkte/sikta og forsvararen har to måtar å gjere seg kjende med materialet som har danna grunnlaget for etterforskinga: Forutan å krevje innsyn i dokumenta som inneheld slike opplysningar, kan dei føre politiet og påtalemakta som vitne og stille dei spørsmål om slike forhold. Spørsmålet om å endre § 292 a om provavskjering vart ikkje uttrykkeleg nemnd i høyringsbrevet. PST og Kripos har likevel trekt inn denne føresegna, og meiner reglane må vere dei same i § 242 a og § 292 a. Departementet sluttar seg til synet deira og peiker på at det er heilt naudsynt å syte for at opplysningar som den mistenkte/sikta og forsvararen ikkje har høve til å gjere seg kjende med etter reglane om dokumentinnsyn, heller ikkje seinare vert gjort kjende gjennom vitneavhøyr. Straffeprosesslova § 242 a vert difor motsvara av § 292 a om provavskjering.