2 Bakgrunnen for lovforslagene

2.1 Høringsnotatet

Reglene om varetektsfengsling har i de senere år vært gjenstand for debatt. Kritikken har gått i to retninger. Noen mener at adgangen til å bruke varetekt bør utvides, andre at adgangen bør snevres inn.

Ved Stortingets vedtak 3. desember 1998 ble regjeringen bedt om å «utrede økt bruk av varetekt overfor gjengangerforbrytere, og effektivisering av prosessen med de som blir tatt på fersk gjerning.» Forslaget ble tatt opp av justiskomiteens flertall i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99), jf. side 13 og 39, jf. også Innst. O. nr. 63 (1998-99) side 2.

Også riksadvokaten har vært opptatt av spørsmålet om økt bruk av varetekt. I brev 31. mai 1999 til departementet foreslo riksadvokaten å endre straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest. Ifølge uttalelser fra så vel politiet som statsadvokatene er det behov for å utvide området for denne formen for varetekt.

I et høringsnotat 10. januar 2000 tok departementet opp de spørsmål om økt bruk av varetekt som justiskomiteen og riksadvokaten har reist. Departementet foreslo dessuten enkelte mindre justeringer i straffeprosessloven § 187 om fortsatt varetektsfengsling etter dom i førsteinstansen. Det ble videre foreslått å endre strafferammen for brudd på besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, jf. straffeloven § 342. Formålet var dels at brudd på besøksforbud skal kunne gi grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling, dels å åpne for bruk av forelegg ved brudd på besøksforbud.

Høringsnotatet tok også opp enkelte andre sider ved reglene om varetekt: Departementet ba om høringsinstansenes syn på om personer som er pågrepet, bør få bedre rettigheter og om det bør stilles strengere krav til begrunnelsen i kjennelser om varetekt og om bruk av forbud og restriksjoner.

Departementet reiste i tillegg enkelte spørsmål som ikke gjelder varetekt. Det mest sentrale spørsmålet var om straffeloven § 59 bør endres slik at det ved straffutmålingen skal legges større vekt på at det foreligger tilståelse eller forklaring som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken.

2.2 Høringen

Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Høyesterett

• Lagmannsrettene

• Bergen byrett

• Kristiansand byrett

• Oslo byrett

• Nedre Romerike herredsrett

• Stavanger byrett

• Trondheim byrett

• Sorenskriveren i Nedenes

• Sorenskriveren i Sør-Østerdal

• Sorenskriveren i Trondenes

• Sør-Gudbrandsdal sorenskriverembete

• Riksadvokaten

• Statsadvokatene

• ØKOKRIM

• Overvåkingssentralen

• Bergen politidistrikt

• Bodø politidistrikt

• Oslo politidistrikt

• Kristiansand politidistrikt

• Stavanger politidistrikt

• Trondheim politidistrikt

• Regjeringsadvokaten

• Kriminalomsorgens utdanningssenter

• Barneombudet

• Bergen forsvarerforening

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo

• Forsvarergruppen av 1977

• Institutt for menneskerettigheter

• Institutt for rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø

• Juridisk rådgivning for kvinner - JURK

• Juss Hjelpa i Nord-Norge

• Jussbuss

• Jussformidlingen i Bergen

• Krisesentersekretariatet

• Lensmannetatens landslag

• Netcom

• Norges Juristforbund

• Norges kvinne- og familieforbund

• Norges Lensmannslag

• Norsk forening for kriminalreform, KROM

• Norsk forening for voldsofre

• Norsk krisesenterforbund

• Norsk Politiforbund

• Norske kvinnelige juristers forening

• Politiembetsmennenes Landsforening

• Rettspolitisk forening

• Straffedes organisasjon i Norge - SON

• Redd Barna

• Telenor

Høringsfristen var 10. april 2000. Følgende høringsinstanser har hatt realitetsmerknader:

• Samferdselsdepartementet

• Utenriktsdepartementet

• Høyesterett

• Borgarting lagmannsrett

• Gulating lagmannsrett

• Oslo byrett ved justitiarius

• Oslo byrett, 4. avdeling

• Nedre Romerike herredsrett

• Trondheim byrett

• Sorenskriveren i Nedenes

• Sør-Gudbrandsdal sorenskriverembete

• Riksadvokaten

• Hordaland statsadvokatembeter

• Oslo statsadvokatembeter

• ØKOKRIM

• Bergen politidistrikt

• Bodø politidistrikt

• Oslo politidistrikt

• Stavanger politidistrikt

• Trondheim politidistrikt

• Barneombudet

• Den Norske Advokatforening

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (ved professor Ulf Stridbeck og førsteamanuensis Kjell V. Andorsen)

• Krisesentersekretariatet

• Rettspolitisk forening

Departementet har også mottatt uttalelser fra Tønsberg byrett og fra jusstudentene Anne Kari Braathen og Stine Molstad Novsjø.

Nærings- og handelsdepartementet har uttrykt at det i det vesentlige støtter forslagene i høringsnotatet. Også nedre Romerike herredsrett, Sør-Gudbrandsdal sorenskriverembete og Kristiansand og Stavanger politidistrikter uttaler at de i det alt vesentlige er enig i forslagene. Disse instansene nøyer seg med å kommentere enkelte spørsmål.

Følgende instanser har uttalt at de ikke har merknader:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Finansdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

• Landbruksdepartementet

• Sosial- og helsedepartementet

Innholdet i høringsuttalelsene vil bli behandlet senere i proposisjonen i tilknytning til de enkelte punktene i forslaget som uttalelsene tar opp.

2.3 Andre sider ved reglene om varetekt

I mai 1998 arrangerte Justisdepartementet et symposium om varetekt med temaet «Lange varetekter - et problem? Beskrivelse av dagens situasjon og mulige virkemidler som kan redusere omfanget av lange varetekter». Ikke minst fra forsvarerhold ble spørsmålet om lange varetekter er et problem, besvart bekreftende. Varigheten av varetektsfengsling er også blitt kritisert i andre sammenhenger. Justisdepartementet er enig i at varetektstiden i en del saker er for lang og at den i enkelte saker er vesentlig for lang.

Norske regler om varetekt og praktiseringen av reglene har også vært kritisert av internasjonale kontrollorganer:

Den europeiske torturovervåkingskomité (CPT) har kritisert Norge for enkelte forhold knyttet til bruken av varetekt, men ikke for omfanget. I rapporten 10. mars 2000 om komiteens seneste besøk i Norge (fra 13. til 23. september 1999) er komiteen særlig opptatt av bruken av restriksjoner ved varetektsfengsling (brev- og besøksforbud) og av de varetektsfengsledes rettigheter.

Bruken av restriksjoner er også blitt kritisert av FNs torturkomité. I rapporten 27. mai 1998 uttrykker komiteen bekymring for bruken av isolasjon av varetektsfengslede som har brev- og besøksforbud, og anbefaler Norge å stramme inn praksis gjennom bl.a. strengere lovregulering og bedre rettslig kontroll.

FNs menneskerettskomité, som Norge rapporterer til om FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, har i sin rapport 5. november 1999 uttrykt bekymring for urimelig lang varetektsfengsling i enkelte saker. Komiteen anbefaler Norge å gjennomgå lovgivningen på dette området med tanke på å oppnå fullstendig samsvar med konvensjonens artikkel 9.

Spørsmålet om hvordan man kan redusere varetektstidens lengde og bruken av restriksjoner henger nøye sammen med spørsmålet om hvilke tiltak som bør settes i verk for å få til en hurtigere straffesaksavvikling. Hvis saksbehandlingstiden reduseres betydelig, vil også varetektstiden reduseres. Det er en høyt prioritert oppgave for departementet å bidra til at saksbehandlingstiden i straffesaker kortes ned. I juni 1999 etablerte departementet et eget prosjekt om hurtigere straffesaksavvikling hvor det ble nedsatt to arbeidsgrupper, jf. kap. 6.2.1.1 nedenfor. Departementet ville vente med å vurdere spørsmålet om redusert bruk av varetekt og restriksjoner til arbeidsgruppene om hurtigere straffesaksavvikling hadde avsluttet sitt arbeid. Disse spørsmålene ble derfor ikke tatt opp i høringsnotatet 10. januar 2000.

Arbeidsgruppene har nå avgitt sine endelige rapporter (sluttrapport avgitt 20. juni 2000. Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling - Arbeidsgruppe I og sluttrapport avgitt 26. juni 2000. Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling - Arbeidsgruppe II.) De foreslår en rekke tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker generelt og i varetektssaker spesielt:

Arbeidsgruppe I foreslår at fristen for å fremstille en pågrepet person for varetektsfengsling forlenges fra 24 timer til 4 dager. Formålet er å gi politiet tid til å gjennomføre en viss etterforskning før fremstilling må skje. Gruppen antar at dette vil føre til færre fengslingsbegjæringer.

Arbeidsgruppe I foreslår videre at den ordinære lengstefristen for fengsling forkortes fra 4 til 2 uker.

Etter gjeldende rett følger varetekt i fullstendig isolasjon (fullstendig utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte) som en konsekvens av at retten har besluttet andre restriksjoner. Arbeidsgruppe I anbefaler at det vurderes å innføre en bestemmelse om at fullstendig isolasjon må besluttes uttrykkelig av retten.

Arbeidsgruppen mener at det bør innføres maksimumsfrister for hvor lenge en person kan være varetektsfengslet med restriksjoner. Fristens lengde bør knyttes til strafferammen og variere fra 4 uker til 3 måneder. Fristene bør være absolutte, bortsett fra ved de mest alvorlige straffbare handlinger der retten rent unntaksvis bør kunne samtykke i isolasjon ut over fristen. Siktede under 18 år bør aldri kunne holdes sammenhengende i isolasjon i mer enn 8 uker.

Arbeidsgruppe II foreslår at det innføres en regel om at hovedforhandling i herreds- eller byrett i forbrytelsessaker normalt skal være påbegynt senest innen 8 uker etter at saken er kommet til retten dersom siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller siktede er varetektsfengslet når saken er berammet. Hovedforhandling i slike saker i lagmannsretten skal etter forslaget normalt være påbegynt senest 12 uker etter at anken er besluttet henvist. Om en frist overskrides, skal grunnen opplyses i rettsboken.

Oppfølgingen av arbeidsgruppenes forslag er høyt prioritert i departementet.