5 Brudd på besøksforbud mv.
5.1 Gjeldende rett
Påtalemyndigheten kan med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a nedlegge besøksforbud. Besøksforbud innebærer at en person forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Besøksforbud kan være særlig aktuelt i familievoldsaker.
Vilkåret for å ilegge besøksforbud er at det på grunn av særlige forhold antas å foreligge en risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers vil begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den andres fred (første ledd). Det er ikke et krav at vedkommende har begått en straffbar handling. - Påtalemyndigheten må senest tre dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse (annet ledd første punktum).
Overtredelse av besøksforbud straffes etter straffeloven § 342 annet ledd jf. første ledd. Straffen er som hovedregel fengsel inntil 6 måneder, ved gjentagelse fengsel inntil 2 år. Bot kan ikke ilegges alene. Derimot kan bot idømmes sammen med fengselsstraff, se straffeloven § 26 a.
Strafferammen har prosessuell betydning: Den som bryter besøksforbud, kan som hovedregel ikke pågripes eller varetektsfengsles. Hovedregelen om varetektsfengsling i § 171 jf. § 184 kan bare anvendes hvis det gjelder et lovbrudd som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Paragraf 342 åpner bare for å idømme straff av fengsel inntil 6 måneder.
I to situasjoner er det likevel adgang til å varetektsfengsle den som bryter et besøksforbud: Lovbryteren kan pågripes og fengsles med hjemmel i straffeprosessloven § 171 jf. § 184 dersom han tidligere er dømt for brudd på straffeloven § 342, fordi strafferammen utvides ved gjentagelse. Og selv om det ikke gjelder gjentagelse, kan lovbryteren pågripes med hjemmel i straffeprosessloven § 173 dersom han treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare handlingen. Denne bestemmelsen gir adgang til å pågripe uansett størrelsen på straffen.
Den som bryter besøksforbud, kan ikke ilegges straff ved forelegg. Forelegg bare kan utferdiges dersom det er adgang til å idømme bot alene.
Straffeloven § 342 gjelder også for brudd på oppholdsforbud. Første ledd rammer den som etter å ha vært utvist fra riket, uten tillatelse igjen befinner seg her. Annet ledd setter straff for brudd på oppholdsforbud som er ilagt ved dom eller med hjemmel i straffeprosessloven § 222 b.
Straffeloven § 342 tredje ledd rammer visse typer av psykisk medvirkning til brudd på besøks- og oppholdsforbud: forledelse og tilskyndelse til brudd på et slikt forbud. Forsøk på brudd på besøks- og oppholdsforbud er ikke straffbart. Overtredelse av § 342 er en forseelse, og forsøk på forseelser er som hovedregel ikke straffbart, se § 49 annet ledd.
5.2 Høringsnotatet
Departementet tok i høringsnotatet til orde for å endre strafferammen i straffeloven § 342, dels for å kunne pågripe og varetektsfengsle den som bryter et besøksforbud og dels for å kunne utferdige forelegg for brudd på besøksforbud. Høringsnotatet fulgte på dette punktet opp et forslag som departementet har mottatt fra Bergen politidistrikt. Etter politidistriktets mening er endringen nødvendig for å gjøre besøksforbud til et effektivt virkemiddel for politiet i familievoldsaker.
Departementet begrunnet i høringsnotatet forslaget slik:
«Formålet med besøksforbudet er blant annet å hindre fremtidige lovbrudd. Besøksforbud er særlig praktisk i saker hvor det er risiko for at en person vil utøve vold mot en nærstående person, for eksempel sin tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. I slike saker kan risikoen for voldsutøvelse være økende. Ofte kan det vise seg at besøksforbud ikke er nok, fordi den forbudet retter seg mot, ikke overholder forbudet. Så lenge vedkommende ikke har begått andre straffbare handlinger, er det imidlertid etter gjeldende rett ikke hjemmel for å fengsle vedkommende. Det gjelder selv om det er risiko for at vedkommende vil begå en alvorlig legemsforbrytelse eller til og med drap.
Etter departementets syn er det behov for å kunne pågripe og fengsle ved brudd på besøksforbud hvis det er fare for nye lovbrudd. Med de vilkår som vil gjelde for fengsling i slike situasjoner, vil en slik ordning etter departementets syn dessuten være forsvarlig: Først må vilkårene for å ilegge besøksforbud være oppfylt. Deretter må det være skjellig grunn til mistanke om at besøksforbudet er overtrådt, varetektsfengsling må antas påkrevd for å forhindre en ny straffbar handling og fengsling må ikke være et uforholdsmessig inngrep.
Gjelder det et mindre alvorlig brudd på et besøksforbud, kan fengsel være en for streng straff. Samtidig kan det være behov for en rask og følbar reaksjon. I slike tilfeller vil forelegg være godt egnet.
Departementet er på denne bakgrunn enig med Bergen politidistrikt i at § 342 bør endres.»
Departementet pekte på at de aktuelle prosessuelle endringene kan oppnås uten noen omfattende endring i strafferammen. Det er tilstrekkelig at straffeloven § 342 blir endret slik at bot kan idømmes alene eller sammen med fengselsstraffen.
Muligheten for å kombinere bot og fengselsstraff innebærer at lovbruddet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dermed oppfylles vilkåret i straffeprosessloven § 171. (En kombinasjon av bot og fengselsstraff kan ilegges allerede etter gjeldende rett, jf. straffeloven § 26 a, men dette har ingen prosessuell betydning, se annet ledd.)
Ved at det gis hjemmel for å ilegge bot alene, oppfylles vilkåret for å utferdige forelegg i straffeprosessloven § 255.
Departementet forslo også enkelte andre endringer i straffeloven § 342. Om brudd på oppholdsforbud etter utvisning fra landet (første ledd) uttalte departementet:
«Dette alternativet har i dag liten betydning ved siden av utlendingsloven § 47. Straffen etter denne bestemmelsen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Sammenhengen mellom de to reglene tilsier at straffen er den samme etter straffeloven § 342.»
Departementet ga uttrykk for at de hensynene som taler for å utvide strafferammen for brudd på besøksforbud, også gjør seg gjeldende i saker om brudd på oppholdsforbud som er ilagt ved dom eller med hjemmel i straffeprosessloven § 222 b (§ 342 annet ledd).
Om medvirkning uttalte departementet:
«Straffeloven § 342 tredje ledd retter seg mot enkelte former for medvirkning til handlinger som rammes av § 342. Straffen er her bøter eller fengsel i 6 måneder. Dermed er det allerede i dag hjemmel for å ilegge forelegg i slike saker, men det er ikke adgang til å pågripe og fengsle. Trolig vil det sjelden være behov for å bruke disse tvangsmidlene i slike saker. Men sammenhengen med resten av bestemmelsen kan tilsi at adgangen bør være åpen også her hvis de øvrige vilkårene i § 171 skulle være oppfylt.»
Departementet foreslo på denne bakgrunn at straffen for overtredelse av alle alternativene i § 342, altså besøksforbud, de ulike typer av oppholdsforbud samt medvirkning, skal være bøter eller fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler. Departementet gikk for øvrig inn for en viss modernisering av skrivemåten i bestemmelsen.
5.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstans gikk imot departementets forslag.
Følgende høringsinstanser har uttrykkelig støttet departementets forslag: Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett (4. avdeling), Trondheim byrett, Tønsberg byrett, sorenskriveren i Nedenes, riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Bodø, Stavanger og Trondheim politidistrikter, Krisesentersekretariatet, professor Ulf Stridbeck og førsteamanuensis Kjell V. Andorsen ved Universitetet i Oslo og jusstudentene Anne Kari Braathen og Stine Molstad Novsjø. I tillegg kommer de instanser som generelt har gitt uttrykk for støtte til forslagene i høringsnotatet (2.2 foran).
Følgende instanser har bare uttrykkelig støttet forslaget om å åpne for pågripelse/fengsling ved brudd på besøksforbud: Kristiansand og Oslo politidistrikterog Barneombudet. Disse instansene har ikke kommentert de andre sidene ved forslaget.
Enkelte høringsinstanser gjør rede for sine erfaringer med bruken av besøksforbud. Trondheim politidistrikt uttaler blant annet:
«En har erfaring for at besøksforbud ikke innvirker på enkelte voldsutøvere, for eksempel personer som lider av mangelfullt utviklede sjelsevner. I enkelte tilfeller kan varetekt være eneste virkemiddel for å forhindre ny voldsutøvelse.»
Barneombudet uttaler:
«Barneombudet har fått flere brev og telefoner hvor mødre tar kontakt med oss fordi de føler seg truet av barnas far, på tross av at han har besøksforbud. Denne redselen skaper et utrygt miljø for barn og det er viktig med gode reaksjonsmåter som gjør det mulig å gi mor og barn tilstrekkelig sikkerhet. I de mest dramatiske sakene som vi har fått rapporter om, er varetektsfengsel det eneste som kan hjelpe den delen av familien som skal ivaretas av besøksforbudet.»
Kristiansand og Stavanger politidistrikter og Krisesentersekretariatet forteller om liknende erfaringer.
Flere høringsinstanser mener at det bør gjøres ytterligere endringer i tillegg til dem departementet har foreslått:
Trondheim politidistrikt foreslår å utvide medvirkningsansvaret etter straffeloven § 342. Instansen uttaler:
«Det burde være vurdert en endring i tredje ledd, for også å ramme tilfeller av medvirkning hvor det ytes bistand til brudd på besøksforbud.
En har erfaring for et tilfelle der besøksforbud ikke virket på vedkommende voldsutøver. Vedkommende ble varetektsfengslet for blant annet kvinnemishandling, og ble etter hvert ilagt besøksforbud, fordi han ringte offeret hyppig fra fengselet. Etter at han ble ilagt besøksforbud, ble det smuglet en mobiltelefon inn i fengselet som han gjemte på cella (angivelig var telefonen smuglet inn av moren). Videre fikk han bistand av sin mor til å ringe offeret. Selv om han hadde forbud mot å ringe offeret og fengselet kontrollerte dette, ringte han sin mors telefonnummer, og fikk henne til å viderekoble sin egen telefon til offeret. På denne måten kunne han fortsette å plage voldsofferet.
Denne type bistand moren ytet, burde være straffbar som medvirkning.»
Krisesentersekretariatet går inn for at § 342 også skal omfatte forsøkshandlinger:
«Menn som har fått nedlagt et besøksforbud, men fortsetter å ta kontakt med venner, familie og krisesenter i håp om å finne kvinnen, bør etter vår oppfatning også være et brudd på besøksforbudet, og det bør gis en rask og følbar reaksjon for dette bruddet.»
Flere instanser har særlige bemerkninger til utformingen av straffeprosessloven § 222 a. Enkelte av forslagene dreier seg om mer tekniske justeringer, mens andre er av en slik art at det er naturlig å sende dem på høring. Det er hensiktsmessig å behandle alle forslagene til endring i § 222 a under ett. Departementet vil derfor behandle disse spørsmålene senere i en egen sak.
5.4 Departementets syn nå
Høringen har styrket departementet i synet på at det er behov for lovendring. Departementet fremmer derfor de forslag til endringer i straffeloven § 342 som er omtalt i 5.2 foran.
Departementet har videre kommet til at det er grunn til å ramme medvirkning generelt, og ikke bare enkelte former for medvirkning. Det er vanskelig å begrunne dagens ordning hvor psykisk medvirkning stort sett rammes, mens fysisk medvirkning ikke er straffbar. Sondringen skriver seg fra straffelovens vedtakelse i 1902, og er, utover en henvisning til tilsvarende ordninger i norsk og utenlandsk lovgivning fra 1800-tallet, ikke begrunnet i motivene. Tatt i betraktning viktigheten av at besøks- og oppholdsforbud etterleves, anser departementet at all medvirkning er straffverdig. Departementet foreslår derfor at det innføres en generell medvirkningsbestemmelse for alle de handlinger § 342 omfatter.
Departementet mener dessuten at det er grunn til å ramme forsøk på krenkelse av § 342 og fremmer forslag om dette. Høringen har vist at det er et behov for å styrke besøksforbudets effektivitet. Det samme kan gjelde for oppholdsforbud. Også lovtekniske hensyn taler for at den samme regelen gjelder for alle alternativene i § 342.
Departementet foreslår også enkelte språklige og lovtekniske endringer som ikke har innholdsmessig betydning.