4 Er det behov for å endre reglene om rettigheter i forbindelse med pågripelse?

4.1 Informasjon om rettigheter til personer som blir pågrepet av politiet

4.1.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen § 8-1 skal en person som er mistenkt for en straffbar handling, første gang han avhøres av politiet gjøres kjent med hva saken gjelder, hva en eventuell siktelse går ut på og at han ikke har plikt til å forklare seg. Også første gang den siktede møter for retten skal han gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg, jf. § 90.

Disse bestemmelsene bidrar til å gjøre vernet mot såkalt selvinkriminering reelt. Vernet går ikke eksplisitt frem av straffeprosessloven, men følger forutsetningsvis av de nevnte bestemmelsene. Vernet mot selvinkriminering er også forankret i FN-konvensjonen 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 (3) g. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om selvinkriminering. Men etter sikker praksis må et slikt vern anses for å være innebygd i kravet om rettferdig rettergang i konvensjonens artikkel 6 nr. 1. Konvensjonene er en del av norsk rett etter menneskerettsloven § 2 og straffeprosessloven § 4.

4.1.2 Kritikk fra Europarådets torturovervåkingskomité

Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) har tidligere anbefalt at alle som blir anholdt av politiet, får et skjema som opplyser om deres rettigheter. I forbindelse med komiteens besøk i Norge høsten 1999 ble komiteen informert om at riksadvokaten i samarbeid med Justisdepartementet vil utarbeide en folder hvor det informeres om rettighetene til den som er pågrepet. I sin rapport 10. mars 2000 ønsker CPT dette tiltaket velkommen.

4.1.3 Rettsstillingen i andre land

I USA må politiet, for at det skal kunne føre uttalelser eller forklaringer fra siktede som bevis, informere ham om visse rettigheter før han avhøres. I den såkalte Miranda-saken fra 1966 ble det slått fast at en siktet person som blir arrestert og fengslet, skal informeres om sine rettigheter før han blir avhørt av politiet. Prinsippet ble senest opprettholdt av USAs høyesterett i den såkalte Dickerson-saken, som ble avsagt 26. juni 2000. Regelen gjelder imidlertid bare for fengslede, ikke personer som blir avhørt andre steder. Spørsmålet om når siktede er å anse som avhørt, har vært gjenstand for tvil. Amerikansk høyesterett har lagt til grunn at ikke bare formelle avhør, men også ord og handlinger som politiet bør vite er egnet til å fremkalle et inkriminerende svar, faller inn under avhørsbegrepet. - Opplysningene om rettighetene blir gitt ved at den pågrepne får utlevert et skjema som informerer blant annet om at han ikke har plikt til å forklare seg, og om at han har rett til å la seg bistå av advokat.

I de andre nordiske land finnes det ingen regler som gir en siktet person bedre rettsstilling enn etter norsk rett når det gjelder tidspunktet for når han skal informeres om sine rettigheter under etterforskningen. Svensk rett har ingen lovfestede regler om at den siktede ikke har plikt til å forklare seg. Dansk og finsk rett har regler som ligner de norske. I Danmark har imidlertid Justitsministeriet ved rundskriv 20. januar 1997 til politi og påtalemyndighet gitt retningslinjer om pågrepne personers rettigheter. Politiet skal blant annet informere pårørende og gi den siktede anledning til å kontakte advokat.

4.1.4 Høringsnotatet

For å sikre en god gjennomføring av selvinkrimineringsvernet, bør en mistenkt person så snart som mulig opplyses om retten til ikke å forklare seg. Mange som er pågrepet, har uformelle samtaler med representanter for politi og påtalemyndighet før de formelt sett blir avhørt, for eksempel i forbindelse med transport. Det kan hende at samtalen dreier seg om forbrytelsen. Da er det en risiko for at den mistenkte før han har blitt gjort kjent med sine rettigheter kommer med uttalelser som kan svekke hans sak. Departementet vurderte derfor i høringsnotatet om siktede bør ha krav på å bli informert om sine rettigheter på et tidligere tidspunkt, og uttalte følgende:

«Dersom siktede skal bli informert om sine rettigheter på et tidligere tidspunkt enn i dag, er det et spørsmål når dette skal skje. En mulighet er å informere alle som på en eller annen måte kommer i kontakt med politiet, om at de ikke har plikt til å forklare seg dersom forklaringen kan komme til å bli brukt mot dem i en eventuell straffesak. Hensynet til at informasjonen bør komme så tidlig som mulig for å være effektiv, taler for en slik ordning. På den annen side ville en slik ordning medføre en rekke problemer. Ordningen ville både være ressurskrevende og vanskelig å gjennomføre i praksis.

Et alternativ er å innføre regler om at politiet må informere alle som blir pågrepet, om retten til ikke å forklare seg. Dette gir et klart skjæringspunkt. En slik ordning kan praktiseres på en enkel måte, f.eks. ved at den pågrepne rutinemessig får utlevert en folder med informasjon om sine rettigheter. Hvis det nedtegnes skriftlig at folderen er gitt, vil ordningen også gi notoritet.

Flere av siktedes rettigheter kan nevnes i en slik folder, blant annet retten til advokat. I dag vil den pågrepne ofte heller ikke få opplysning om slike rettigheter før ved det første avhøret.

Riksadvokaten har nedsatt en arbeidsgruppe for å utarbeide et skjema som informerer pågrepne personer om deres rettigheter. Arbeidet vil antagelig bli gjennomført ved at det utferdiges et rundskriv til politiet og påtalemyndigheten, slik det er gjort i Danmark. Dette kan skje raskt, det er praktisk, enkelt og ivaretar en rekke av de hensyn som er anført for å innføre endringer ovenfor.

Et spørsmål er om det også bør innføres endringer i straffeprosessloven. En mulighet ville være å ta inn en bestemmelse om at den som blir pågrepet, skal informeres om at han ikke har plikt til å forklare seg i første punktum i straffeprosessloven § 177 og påtaleinstruksen § 9-1 første ledd, for eksempel som nytt fjerde punktum. Bestemmelsene ville da komme inn som et tillegg til straffeprosessloven §§ 232 og 90 og påtaleinstruksen § 8-1.

Etter departementets syn bør man se an en ordning med utdeling av foldere til personer som er pågrepet, før man eventuelt endrer den lovbaserte fristen for når den mistenkte skal gjøres kjent med sine rettigheter. Departementet fremmer derfor ikke forslag til lovendring nå.»

4.1.5 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at det deles ut en folder til den pågrepne med informasjon om hans rettigheter. De fleste høringsinstansene gir forslaget sin uttrykkelige støtte.

Et flertall av høringsinstansene mener at det bør høstes erfaring med utdelingen av foldere før det vurderes å endre straffeprosessloven: Sorenskriveren i Nedenes, riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeterog Bodø, Oslo, Stavanger ogTrondheim politidistrikt. I tillegg kommer de instansene som gir generell støtte til synspunktene i høringsnotatet (2.2 foran).

Riksadvokaten mener at anbefalingene fra CPT kan imøtekommes ved at folderen deles ut til den siktede på det tidspunktet vedkommende settes inn i arresten. Det vises blant annet til at det vil by på store praktiske problemer å dele ut brosjyren på et tidligere tidspunkt, til at utdeling ved innsettelse i arrest gjør det lettere å sikre notoritet over utdelingen, og til at en tidligere utdeling av folderen neppe ville hatt reell betydning for den pågrepnes rettssikkerhet. Riksadvokaten fraråder at den pågrepnes uttalelser forut for orienteringen skal avskjæres som bevis.

Tønsberg byrett understreker at den som er pågrepet, bør få tid til å få roet seg ned på politistasjonen før det foretas noe avhør, og at det vil være naturlig å dele ut folderen på dette tidspunktet.

Bergen politidistrikt har ikke innvendinger mot bruk av en folder, men mener at rutinene rundt en pågripelse ikke bør formaliseres ytterligere i lov uten at det tas stilling til hvilken virkning det har at siktede som ikke har fått informasjonen har forklart seg for politiet.

Bare Utenriksdepartementet, Borgarting lagmannsrett og Oslo byrett er positive til å lovfeste en rett til informasjon på et tidligere tidspunkt enn i dag:

Utenriksdepartementet mener at det bør lovfestes at den som pågripes, skal få vite at han ikke plikter å forklare seg.

Borgarting lagmannsrett ser ikke bort fra at utdeling av en folder er hensiktsmessig, men peker på at det viktigste er at budskapet blir forstått. Det vises til faren for at ikke alle pågrepne forstår informasjonen i folderen, og til at det kan være praktisk vanskelig å overlevere folderen i en pågripelsessituasjon. Lagmannsretten foreslår at straffeprosessloven § 177 og påtaleinstruksen - som et supplement til utdeling av foldere - tilføyes en bestemmelse om at den som blir pågrepet, skal informeres ved pågripelsen om at han ikke har plikt til å forklare seg.

Oslo byrett peker på at det kan være vanskelig å overlevere skriftlig informasjon i den tidligste fasen av en pågripelse, og at muntlig informasjon er mest praktisk under selve pågripelsen og transporten til politistasjonen.

Gulating lagmannsrett ser behov for at spørsmålet om informasjon til den pågrepne bør utredes ytterligere.

Rettspolitisk forening mener at vernet mot selvinkriminering står for svakt i dagens strafferettspleie, og anfører at siktedes uttalelser ikke bør kunne fremlegges som bevis dersom den siktede ikke har blitt gjort kjent med sin taushetsrett.

4.1.6 Departementets syn nå

Departementet går inn for at det i tråd med initiativet fra riksadvokaten etableres en ordning med utdeling av foldere til personer som er pågrepet. En slik folder er nå under utarbeidelse. Dette kan på en enkel og effektiv måte vareta siktedes behov for informasjon om sine rettigheter. Det er viktig at informasjonen i folderen oversettes til flere språk, og at innholdet utformes slik at det er lett tilgjengelig. Politiet bør ved utdelingen forsikre seg om at den pågrepne har nødvendige leseferdigheter og behersker språket i folderen.

Som departementet pekte på i høringsnotatet, er det viktig at den siktede informeres om sine rettigheter på et så tidlig tidspunkt som mulig etter at han har kommet i kontakt med politiet. Å dele ut folderen allerede på pågripelsestidspunktet vil imidlertid medføre praktiske problemer. Pågripelsessituasjonen vil regelmessig være slik at det kan være vanskelig å gjennomføre konsekvente rutiner for å sikre notoritet rundt utdelingen. Den som blir pågrepet for første gang, og som har størst behov for å bli informert om sine rettigheter, vil dessuten sjelden være spesielt mottakelig for skriftlig informasjon om taushetsretten umiddelbart etter at pågripelsen har funnet sted. På denne bakgrunnen mener departementet at det er mest hensiktsmessig at folderen deles ut i forbindelse med at den pågrepne settes inn i arresten. (Avhøres vedkommende før dette tidspunkt, har han imidlertid krav på en muntlig orientering om slike rettigheter forut for avhøret.) Det bør nedtegnes skriftlig at den pågrepne har mottatt folderen, slik at notoriteten sikres.

I lys av høringsinstansenes uttalelser mener departementet fremdeles at en bør se ordningen med utdeling av foldere an før det eventuelt vurderes nærmere om straffeprosessloven bør endres.

Departementet ser ikke grunn til å innføre nye regler om hvilke virkninger det skal ha at den pågrepne forklarer seg til politiet før han har blitt informert om sin taushetsrett. Enkelte retningslinjer er imidlertid trukket opp i rettspraksis, se særlig Rt. 1999 s. 1269 (den såkalte verksbetjentsdommen): Som bevis hadde påtalemyndigheten brukt en «forklaring» som var tatt opp ved bruk av skjult mikrofon og båndopptaker. Den siktede hadde ikke vært klar over at den han snakket med, var en politimann, og han hadde ikke selv tatt initiativ til samtalen. Etter Høyesteretts syn hadde politiet ved denne fremgangsmåten ikke i tilstrekkelig grad respektert den mistenktes rett til å forholde seg taus. Beviset var ulovlig ervervet og skulle ha vært avskåret. - Departementet understreker at avgjørelsen ikke tar stilling til situasjonen når den mistenkte er klar over at han snakker med en politimann.

4.2 Retten til forsvarer

Etter gjeldende rett har både mistenkte og siktede personer rett til å la seg bistå av forsvarer på ethvert trinn av saken, også under politiavhør. Dette skal han gjøres kjent med etter straffeprosessloven § 94 og påtaleinstruksen § 8-1. Den mistenkte eller siktede har imidlertid ikke krav på offentlig oppnevnt forsvarer under etterforskningen, bortsett fra etter § 97 (bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen), § 98 (fengslingsmøte), § 220 annet ledd (heftelse) og ellers når særlige grunner taler for det, jf. § 100 annet ledd.

Departementet vurderte i 1997 om det bør skje en utvidelse av adgangen til å få offentlig oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Departementet fant den gangen at det ikke burde åpnes en slik adgang.

Departementet tok i høringsnotatet ikke på nytt opp spørsmålet om det bør åpnes en generell adgang til å få oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Derimot vurderte departementet om personer som er pågrepet, bør ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer når de avhøres av politiet. Departementet konkluderte med at det var i tvil om adgangen til å få offentlig oppnevnt forsvarer bør utvides.

I mellomtiden har arbeidsgruppe I om hurtigere straffesaksbehandling foreslått at fristen til å fremstille en pågrepet person for varetektsfengsling utvides fra 24 timer til 4 dager (2.3 foran). Blir fristen utvidet, kommer spørsmålet om krav på forsvarer i en annen stilling enn etter gjeldende rett. Departementet finner det derfor naturlig å behandle forsvarerspørsmålet sammen med spørsmålet om å forlenge fremstillingsfristen. Departementet kommer derfor ikke nærmere inn på spørsmålet i proposisjonen her.

4.3 Krav til begrunnelse av kjennelse

4.3.1 Gjeldende rett

I den utstrekning hensynet til etterforskningen i saken tilsier det, kan retten bestemme at en person som er fengslet, ikke skal kunne motta besøk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besøk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet, jf. straffeprosessloven § 186 annet ledd. Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttalt «at det er grunn for domstolene til å følge en restriktiv praksis når det gjelder langvarig varetektsfengsling med restriksjoner som innebærer isolasjon». Kjæremålsutvalget føyde til at det er ønskelig om påtalemyndigheten når den begjærer fortsatt fengsling og restriksjoner, legger frem en utredning om siktedes situasjon og om konkrete muligheter for lettelse i restriksjonene (Rt. 1999 s 1794).

Avgjørelsen om brev- og besøksforbud/kontroll skal treffes av retten ved kjennelse. En kjennelse skal ha grunner, jf. § 52. Men loven stiller ikke noe nærmere krav til innholdet i premissene, slik den gjør for dommer, jf. §§ 39-40. Retten står ganske fritt i hvor grundig den vil begrunne en kjennelse. Som et minimum må det gå frem hvilket faktum retten bygger avgjørelsen på og hvilken rettsanvendelse som er lagt til grunn (se Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer (2. utg., Oslo 1996) bind I s. 147-148 og Andenæs, Norsk straffeprosess (2. utg., Oslo 1994) bind I s. 148).

Straffeprosessloven § 184 annet ledd tredje punktum representerer et unntak fra hovedregelen ved at den stiller krav til innholdet og begrunnelsen i kjennelser om varetektsfengsling. Slike kjennelser skal angi lovhjemmel, kortfattet nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke og for øvrig gjøre rede for grunnen til fengslingen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttalt at «kravet til begrunnelse for kjennelser som innebærer varetektsfengsling, må stilles forholdsvis strengt hensett til den inngripende karakter av tvangsmidlet. Er det tale om langvarig varetekt, er det grunn til å skjerpe begrunnelseskravet. Kravet til begrunnelse må for øvrig avpasses etter forholdene i den enkelte sak» (Rt. 1998 s. 1292).

Loven har ikke noe uttrykkelig krav om at det må gå frem av kjennelsen at inngrepet ikke er uforholdsmessig. Men det er lagt til grunn i rettspraksis at en slik begrunnelse etter omstendighetene likevel bør gis, se for eksempel Rt. 1978 s. 880, 1991 s. 1496, 1994 s. 1336 og 2000 s. 482.

I saken i Rt. 2000 s. 482 hadde den fengslede samlet sittet i varetekt i ca. 2 år og 4 måneder, som var bortimot halvparten av den idømte straffen. Lagmannsretten hadde i premissene uttalt følgende om spørsmålet om uforholdsmessig inngrep:

«Unndragelsesfaren er konkret og nærliggende, jf tidligere unndragelse og at en betydelig del av fengselsstraffen gjenstår. Slik situasjonen er for A kan ikke fortsatt varetekt anses som et uforholdsmessig inngrep mot ham.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg viste til at det ville gå et par måneder fra lagmannsrettens kjennelse til ankeforhandlingene var avsluttet, at A samlet hadde vært varetektsfengslet i ca. 2 år og 4 måneder og at dette utgjorde bortimot en halvdel av den idømte fengselsstraffen. På denne bakgrunnen mente kjæremålsutvalget at lagmannsrettens premisser var for knappe til at kjæremålsutvalget kunne prøve hvorvidt fortsatt fengsling ville være et uforholdsmessig inngrep.

4.3.2 Kritikk fra Europarådets torturovervåkingskomité

Europarådets torturovervåkingskomité har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner, herunder av den rettslige behandlingen av disse sakene. Komiteen har vist til den påkjenning det kan være for den enkelte å være underlagt restriksjoner. Den har gitt uttrykk for at bruken må være restriktiv og at hvert enkelt tilfelle må vurderes individuelt og grundig både av politi/påtalemyndighet og av retten (se CPT rapporten 1994 punkt 65, rapporten 1997 punkt 36 og rapporten 2000 punkt 45).

Norske myndigheter har i sitt arbeid med rapportene fra CPT ment at straffeprosessloven gir gode nok rettslige rammer for å etterkomme komiteens merknader og anbefalinger (se rapporten fra norske myndigheter i 1997 punkt 36). Men andre tiltak er satt i verk: Riksadvokaten har sendt ut rundskriv for å bevisstgjøre påtalemyndigheten om kritikken som er reist, domstolene er blitt informert, og fengselsvesenet har fått retningslinjer for behandling av fanger som er underlagt restriksjoner.

Riksadvokaten sendte 10. november 1999 ut et rundskriv til statsadvokatene og politimestrene om restriksjoner ved varetekt. Der gjentas tidligere retningslinjer om at forbud ikke skal begjæres for mer enn fire uker av gangen selv om den begjærte fengslingstiden er av lengre varighet. Dessuten understreker riksadvokaten at restriksjoner bare kan begjæres for å redusere bevisforspillelsesfaren; ikke for å opprettholde eller legge press på den siktede for å få ham til å forklare seg. Riksadvokaten gir pålegg om at begjæringen om restriksjoner skal begrunnes særskilt. Det skal angis hvilke skadevirkninger for etterforskningen som kan oppstå om restriksjoner ikke innvilges. Videre pekes det på at restriksjonene ikke må være strengere enn nødvendig og at forholdsmessigheten må vurderes løpende.

I rapporten 2000 punkt 45 ønsker CPT disse retningslinjene velkommen.

4.3.3 Høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet om det er behov for å innføre en lovbestemt plikt for retten til å begrunne kjennelser om bruk av restriksjoner:

«Varetektsfengsling er et av de mest inngripende tvangsmidlene. Bruk av brev og besøksforbud og -kontroll innebærer en ekstra påkjenning for den som sitter varetektsfengslet. Etter departementets syn er det derfor viktig å sikre at det er nøye vurdert om forbud/kontroll kan og bør fastsettes. Ett virkemiddel kan være å stille krav til begrunnelsen også for en slik kjennelse.

Departementet foreslår etter dette at det tas inn i loven et krav om nærmere begrunnelse for bruk av restriksjoner. Etter departementets syn er det særlig vilkåret om at hensynet til etterforskningen må tilsi bruk av forbud/kontroll som bør begrunnes nærmere. Men det er et spørsmål om det ikke også bør gå frem av kjennelsen at forbudet/kontrollen ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. (...) Innføres det en plikt til å begrunne at bruk av restriksjoner ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, tilsier sammenhengen mellom reglene at den samme ordningen bør innføres ved selve avgjørelsen om bruk av varetekt.

Vilkåret om at et tvangsmiddel ikke må være et uforholdsmessig inngrep, er en viktig rettssikkerhetsgaranti. På den annen side vil det i en del saker gå klart frem av sammenhengen at retten finner at inngrepet ikke er uforholdsmessig. Da kan det virke formalistisk å kreve en egen begrunnelse i kjennelsen. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Som regel vil en avgjørelse om restriksjoner bli besluttet sammen med en avgjørelse om (fortsatt) varetektsfengsling, men dette kan også skje i forskjellige rettsmøter. Det kan derfor være naturlig å plassere kravet til begrunnelse i § 186 og ikke i § 184.»

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser mener at det bør innføres et nærmere krav om begrunnelse både for spørsmålet om bruk av restriksjoner og for spørsmålet om varetektsfengsling er et uforholdsmessig inngrep: Gulating lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter, Stavanger politidistriktog Rettspolitisk forening. I tillegg kommer de høringsinstanser som gir generell støtte til forslagene i høringsnotatet (2.2 foran).

Disse instansene sier uttrykkelig at de støtter forslaget om å innføre et krav om begrunnelse for bruken av restriksjoner: Utenriksdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Oslo byrett, Nedre Romerike herredsrett, riksadvokatenog Bergen og Trondheim politidistrikter.

Høringsinstansene viser i det vesentlige til de samme argumenter som departementet anførte i høringsnotatet. Flere instanser peker på at et krav om å begrunne bruken av restriksjoner er i god harmoni med rundskrivet fra riksadvokaten om at påtalemyndigheten skal begrunne begjæringer om bruk av restriksjoner særskilt. Det vises også til at et krav om begrunnelse vil medføre en større bevissthet i påtalemyndigheten og domstolene om at det dreier seg om kvalifiserte former for frihetsberøvelse hvor det må gjelde særlige krav til rettssikkerheten.

Oslo politidistrikt mener at det ikke er behov for å stille et krav om begrunnelse. Tønsbergbyrett anfører at det kan være vanskelig å begrunne en avgjørelse om bruk av restriksjoner konkret tidlig i saken.

Følgende instanser mener at det ikke er behov for å stille et krav om en særskilt begrunnelse for vilkåret om at fengsling ikke skal være et uforholdsmessig inngrep: Oslo byrett, Tønsberg byrett, Nedre Romerike herredsrettog riksadvokaten.Høringsinstansene peker særlig på at det vil være unødvendig formalistisk at det i kjennelsen skal angis spesielt at inngrepet ikke er uforholdsmessig, og at et slikt krav neppe vil ha noen reell betydning for avgjørelsen.

Sorenskriveren i Nedenesanfører at det bare bør stilles krav om begrunnelse når spørsmålet om bruk av restriksjoner behandles i et eget rettsmøte, ikke når det behandles sammen med spørsmålet om varetektsfengsling.

4.3.5 Departementets syn nå

Høringen har styrket departementet i synet på at det bør stilles et særskilt krav til begrunnelse for kjennelser om bruk av restriksjoner. Departementet legger særlig vekt på at det dreier seg om det mest inngripende tvangsmidlet - varetektsfengsling - gjennomført på den mest restriktive måten. Derfor er det viktig å sikre at avgjørelsen om bruk av restriksjoner har gode grunner for seg og oppfyller lovens krav. Etter departementets syn kan et krav om begrunnelse bidra til å sikre dette. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det innføres et krav til begrunnelse for kjennelser som tillater bruk av restriksjoner.

De nevnte hensynene tilsier at begrunnelsesplikten også bør gjelde for kravet om at bruk av restriksjoner ikke skal være et uforholdsmessig inngrep. Det samme gjelder for kravet om at varetektsfengsling ikke må være et uforholdsmessig inngrep. Departementet er riktignok klar over at det i en del saker kan være vanskelig å formulere hvorfor inngrepet ikke er uforholdsmessig - selv om vilkårene for fengsling eller bruk av restriksjoner er oppfylt. Ved vurderingen av hvor strenge krav det i hvert enkelt tilfelle skal stilles til begrunnelsen, må det tas hensyn til dette. Departementet er også innforstått med at et krav om begrunnelse ikke alltid vil få noen reell betydning for avgjørelsen. Men når alle avgjørelser om bruk av varetekt og om restriksjoner ses under ett, er det etter departementets syn grunn til å tro at et krav om begrunnelse vil kunne virke som et rettssikkerhetsgaranti. I tillegg til at kravet kan bidra til å sikre at førsteinstansens avgjørelse er nøye vurdert, vil det gjøre det lettere for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg å få stilling til kjæremål. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en regel i § 184 annet ledd om at retten (også) må begrunne at varetektsfengsling ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. Et tilsvarende krav om begrunnelse bør tas inn i § 186 annet ledd om bruk av restriksjoner.