6 Straffutmålingen ved tilståelse eller forklaring som i vesentlig grad bidrar til at saken blir oppklart

6.1 Gjeldende rett

Siktede har ingen plikt til å tilstå det eller de straffbare forhold han er siktet for, verken overfor politiet eller overfor retten, jf. straffeprosessloven §§ 90 og 230. Velger han likevel å tilstå, vil dette kunne anses som en formildende omstendighet ved straffutmålingen. Men det vil bero på omstendighetene om og i tilfelle i hvilken utstrekning tilståelsen blir tillagt en slik betydning, jf. Rt. 2000 s. 31:

«Spørsmålet om hvilken betydning en domfelts medvirkning til sakens oppklaring skal ha ved straffutmålingen, kan komme opp i en rekke ulike sammenhenger. Noe generelt straffutmålingsprinsipp kan etter mitt syn ikke her oppstilles. Betydningen av tilståelsene vil avhenge av forbrytelsens karakter, men også en rekke andre forhold - av både generell og konkret karakter - vil måtte trekkes inn i vurderingen.»

I tillegg til å kunne være en formildende omstendighet ved straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen, kan straffen etter straffeloven § 59 settes under minimum eller til en mildere straffart dersom gjerningspersonen «selv [har] angivet seg og aflagt fuldstændig Tilstaaelse». Det beror på rettens skjønn om en slik straffnedsettelse skal foretas.

Har den siktede på annen måte enn ved å tilstå bidratt til å oppklare et straffbart forhold, kan også dette få betydning for straffutmålingen innefor strafferammen, se bl.a. Rt. 1994 s. 73, Rt. 1995 s. 238, s. 242 og s. 1975 og Rt. 2000 s. 3. Slikt samarbeid med politiet kan være et formildende moment enten opplysningene gjelder andre siktede i samme sak, en annen sak som har forbindelseslinjer til siktedes egen sak eller en helt annen sak. Retten har derimot ikke adgang til å gå under minstestraffen eller idømme en annen straffart.

Også ved samarbeid med politiet er det opp til rettens skjønn om siktedes bidrag til å oppklare et straffbart forhold skal tillegges vekt ved straffutmålingen, eventuelt hvor mye. I Rt. 1995 s. 242 uttalte førstvoterende dette om hvor mye straffen burde reduseres:

«Det har ved straffutmålingen vært vanlig å ta hensyn til om domfelte har samarbeidet med politiet. Særlig i store narkotikasaker, der en rekke personer er innblandet, er dette ofte helt sentralt for oppklaringen av saken. Det er for politiet viktig at de siktede motiveres for et samarbeid, samtidig som en reduksjon av straffen overfor den siktede kan være en rimelig kompensasjon for den fare han pådrar seg for hevnaksjoner. Jeg viser om dette til den dom som er omhandlet i Rt. 1990 side 1339. Da dommen bare er inntatt i kortreferat, må man imidlertid gå til dommens fullstendige tekst. Jeg viser også til dom avsagt i dag, HR-1995-00013B.

I det foreliggende tilfellet finner jeg at fengsel i 8 år ville være en passende straff for de handlinger som domfelte er funnet skyldig i, dersom man ikke tar hensyn til den hjelp han har ytet politiet. Når man tar hensyn til denne hjelp, finner jeg at straffen kan settes til fengsel i 6 år og 6 måneder, slik som foreslått av påtalemyndigheten.»

Avgjørelsen i Rt. 2000 s. 3 gjaldt innførsel av narkotika. Der ble det i formildende retning lagt betydelig vekt på at en av deltakerne hadde bistått politiet med å oppklare saken og en rekke andre tilknyttede saker, til tross for at vedkommende var blitt utsatt for betydelige trusler fra de andre deltakerne.

6.2 Bør dagens regler endres?

6.2.1 Tilståelser

6.2.1.1 Høringsnotatet

Saksbehandlingstiden i straffesaker er gjennomgående for lang. Dette har en rekke uheldige konsekvenser, både for de siktede og for samfunnet. Departementet etablerte derfor sommeren 1999 et eget prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling. Prosjektet har vært organisert med en styringsgruppe og to arbeidsgrupper. Arbeidsgruppene ble pålagt å sende delrapporter til departementet annenhver måned. I juni 2000 avga de sine sluttrapporter (se 2.3 foran).

En av arbeidsgruppene har foreslått å endre straffeloven § 59, slik at tilståelser og andre forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken, blir tillagt større vekt enn i dag ved straffutmålingen. Forslaget, som også ble fremmet i en tidligere delrapport, ble tatt med i høringsnotatet 10. januar 2000. I punktet her vurderer departementet spørsmålet om å legge økt vekt på tilståelser. Andre forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken behandles i 6.2.2.

Selv om det etter gjeldende rett er adgang til å redusere straffen når gjerningspersonen har tilstått, er arbeidsgruppens inntrykk av praksis at det ikke er særlig stor forskjell mellom den straffen som idømmes i en tilståelsessak i forhørsretten, og straffen i en tilsvarende sak for herreds- eller byrett hvor gjerningspersonen ikke har tilstått, jf. prosjekt hurtigere straffesaksbehandling - sluttrapport fra arbeidsgruppe I s. 75. Etter gruppens syn taler flere forhold for at en uforbeholden tilståelse bør tillegges større vekt enn i dag (s. 75-76):

«Kriminalpolitisk synes det riktig å ha et strafferettssystem som gir den som har begått en straffbar handling, en oppfordring til å ta ansvaret for denne. En slik oppfordring gis best i form av redusert straff; det er ikke akseptabelt å skjerpe straffen for mistenkte som benytter sin rett til ikke å forklare seg eller som velger å forklare seg uriktig eller ufullstendig.

Også hensynet til offeret kan tilsi at en siktet som avgir en uforbeholden tilståelse, bør få mildere straff enn en siktet som ikke legger kortene på bordet. Særlig gjelder dette i sedelighetssaker, fordi både etterforskingen og hovedforhandlingen er vesentlig mindre belastende for fornærmede i tilståelsessaker. Blant annet unngår fornærmede å få sin troverdighet trukket i tvil. Til illustrasjon nevnes Rt. 1999 side 1012, som gjaldt en speiderleder som hadde hatt utuktig omgang og begått utuktige handlinger med en 14 år gammel gutt. Førstvoterende uttalte her at «i sin alminnelighet vil tilståelser i saker som dette innebære at fornærmede spares for den tilleggsbelastning som ligger i frykten for ikke å bli trodd». Også ved andre straffbare handlinger, f.eks. i voldssaker, kan påkjenningen for fornærmede reduseres når gjerningspersonen tar ansvar for egen handling.

Prosessøkonomiske hensyn taler med tyngde for å gi en vesentlig «rabatt» ved straffutmålingen for siktede som tilstår. En tilståelsessak krever betydelig mindre etterforsking enn en sak der skyldspørsmålet er bestridt, og påtaleavgjørelsen blir enklere og derved mindre arbeidskrevende. Iretteføringen krever færre ressurser for domstolene og påtalemyndigheten både ved at behandlingsmåten kan bli enklere (forhørsrettspådømmelse istedenfor hovedforhandling) og ved at bevisførselen blir vesentlig mindre omfattende. Som følge av at tilståelsessakene er mindre arbeidskrevende, vil påtaleavgjørelse og dom kunne foreligge raskere. Den prosessøkonomiske gevinst blir således både økt tempo og frigjorte ressurser.

Politiet og påtalemyndigheten har et bestemt inntrykk av at mistenkte tilstår sjeldnere nå enn før. For en person som er skyldig, er dette en naturlig strategi når han kan håpe på å bli frifunnet samtidig som det er lite å tape ved straffutmålingen dersom han blir domfelt. For politiet og påtalemyndigheten er ressursene knappe og kravet om effektiv ressursbruk tilsvarende strengt. I denne situasjonen taler gode grunner for at lovbrytere som avgir en uforbeholden tilståelse og derved sparer strafferettsapparatet for mye arbeid, bør gis en så stor «belønning» at andre anspores til å gjøre det samme.

Dette kan også bidra til at flere saker blir oppklart. Det er nærliggende å anta at premiering av tilståelser som avgis på et tidlig stadium av etterforskingen vil føre til at mistenkte i en del tilfeller tilstår straffbare forhold som ellers ville måtte henlegges etter bevisets stilling. Særlig kan dette være aktuelt ved vinningskriminalitet.»

Arbeidsgruppen peker også på enkelte mothensyn som gjør seg gjeldende:

«På den annen side kan det hevdes at hvis det blir stor forskjell i den straff som utmåles i en tilståelsessak og en sak uten tilståelse, kan man risikere at uskyldige erkjenner straffansvar fordi de ikke tar sjansen på å bli dømt uansett og da få en strengere reaksjon. Noen stor fare er dette neppe. Det hører til sjeldenhetene at personer tilstår straffbare handlinger de ikke har begått, og slike tilfeller vil neppe forekomme oftere selv om man endrer straffutmålingsreglene.

En annen innvending er at straffenivået vil bli senket også i tilfeller hvor sterke allmennpreventive hensyn - og individualpreventive hensyn ved vinningskriminelle gjengangere - taler for å opprettholde eller skjerpe dagens straffenivå. Denne innvendingen har likevel bare vekt for tilståelsessakene. For saker uten tilståelse vil straffenivået (og utviklingen i dette) være uendret. I saker med uforbeholden tilståelse vil en mulig svekkelse av straffens preventive virkning være omkostningen ved redusert straff. For de vinningskriminelle gjengangere motvirkes for øvrig denne effekten av at straffenivået her generelt er på vei opp samtidig som mulighetene for prøveløslatelse begrenses.»

På tross av innvendingene mener arbeidsgruppen at de beste grunner taler for at det foretas en lovendring for å sikre at det legges større vekt på uforbeholdne tilståelser ved reaksjonsfastsettelsen enn i dag.

6.2.1.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om å legge større vekt på tilståelser ved straffutmålingen. Dette gjelder riksadvokaten,Oslo byrett (4. avd. og justitiarius), Tønsberg byrett, Trondheim byrett, Nedre Romerike herredsrett, Nedenes og Sør-Gudbrandsdal sorenskriverembeter, ØKOKRIM, Bodø, Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim politidistrikter, Barneombudet og Den Norske Advokatforening. Enkelte hadde imidlertid innvendinger mot den nærmere utformingen av forslaget, jf. nedenfor.

Høringsinstansene viser langt på vei til de samme hensyn som arbeidsgruppen har nevnt. Enkelte høringsinstanser nevner også andre. For eksempel uttaler Barneombudet:

«En slik ordning kan stimulere til åpenhet og gi mennesker mulighet til å gjøre opp for seg. Ungdom kan lette sin samvittighet til inntekt for straffutmålingen i egen sak og derved bidra til egen rehabilitering. Lovbryteren kan ved å fortelle alt han/hun vet, få kortere straff. Tilståelser kan virke individualpreventivt ved at individet ved å innrømme forholdet, får kortere straff, blir mer soningsmotivert og ønsker å unngå å komme i samme situasjon igjen. Lovbryteren får en viss innflytelse på egen straffeprosess. Det er dessuten et moment at innrømmelser kan være et viktig bidrag til fornærmedes mulighet til å legge en sak bak seg. Utviklingsperspektivet må tillegges særskilt vekt der fornærmede er mindreårig.»

Andre høringsinstanser er mer skeptiske til arbeidsgruppens forslag. Først og fremst blir det pekt på at straffutmåling er en utpreget skjønnsmessig prosess. Man kan derfor reise så vel prinsipielle som praktiske innvendinger mot å lovfeste betydningen av ett enkeltstående straffutmålingsmoment.

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Det følger av dette at vi ser vesentlige betenkeligheter med den fikserte ½rabattregel½ som foreslås, først og fremst fordi en slik regel vil representere et markert brudd med etablert straffutmålingspraksis. En tilståelse må selvfølgelig kunne trekkes inn som en moment - svært ofte som et vesentlig moment - ved fastsettelsen av straff. Hvilken vekt tilståelsen skal ha i den enkelte sak, bør imidlertid som tidligere være avhengig av en samlet avveining av alle relevante straffutmålingsfaktorer.»

Enkelte høringsinstanser peker på at det er fremmed i norsk rettstradisjon å lovfeste prinsipper for straffutmålingen. Dette gjelder Høyesterett og Borgarting lagmannsrett. Høyesterett uttaler:

«Prinsippene for straffutmålingen er i all hovedsak ikke lovfestet i Norge. Straffeloven skiller seg her blant annet fra straffelovene i Sverige og Finland, som har lovfestet prinsipper for utmålingen av straff. Hvorvidt prinsippene for straffutmålingen og de mest sentrale skjerpende og formildende omstendigheter bør lovfestes i den norske straffeloven er drøftet i Innst. S. nr. 175 for 1979-80 side 37-38 og NOU 1983: 57 side 240-242. Straffelovkommisjonen ville ikke foreslå generelle lovregler om skjerpende og formildende omstendigheter ved straffutmålingen i forslaget til alminnelige bestemmelser i ny straffelov, jf. NOU 1992:23 side 208-210. Forslaget om å lovfeste betydningen ved straffutmålingen av uforbeholden tilståelse eller forklaring som i vesentlig grad har bidratt til at en alvorlig forbrytelse blir oppklart, bør ses i sammenheng med lovfesting av prinsippene for utmåling av straff. Spørsmålet bør i tilfelle forelegges for Straffelovkommisjonen på ny sammen med forslaget om endring av straffeloven § 59.»

Enkelte høringsinstanser mener at en lovfesting kan svekke straffens preventive funksjon. Dette hensynet blir fremhevet av Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter og Oslo, Bergen og Trondheim politidistrikter. For eksempel uttaler Oslo statsadvokatembeter:

«Dessuten vil bestemmelsen kunne svekke straffens preventive funksjon. Det bør heller ikke undervurderes at muligheten for en så vesentlig straffereduksjon vil kunne inngå i vurderingen av om man vil begå handlingen eller ikke. Som eksempler kan nevnes godt planlagte ran eller alvorlig narkotikakriminalitet. Hvis man i tillegg til muligheten for stor vinning og begrenset sjanse for [...] å bli tatt også kan forutse at straffen vil bli dramatisk redusert ved tilståelse, kan terskelen for å begå forbrytelsen bli lavere. Skadevirkningene for ofrene og for samfunnet vil imidlertid være den samme.»

Når det gjelder de prosessøkonomiske hensyn som ble anført av arbeidsgruppen, advarer Oslo statsadvokatembeterog Bergen politidistrikt mot å tillegge disse for stor vekt. Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Naturlig nok vil en økning av saker der mistenkte tilstår til en viss grad spare ressurser ved etterforskningen og i enkelte tilfeller ved domstolsbehandlingen. Etter vår mening er likevel ikke dette argumentet så tungtveiende. Også tilståelsessaker må etterforskes for å sikre at tilståelsen styrkes av øvrige opplysninger. Påtalebehandlingen forut for den rettslige behandlingen vil normalt være like arbeidskrevende for påtalemyndigheten. Dessuten vil forhørsrettsbehandling ikke være aktuelt i saker med strafferamme over 10 år. Regelmessig vil slik behandling heller ikke være aktuelt i en lang rekke saker der strafferammen er 10 år eller lavere. Det gjelder ikke minst sedelighetssaker, voldssaker og ranssaker, der fornærmedes forklaring som regel har stor betydning for straffutmålingen og erstatningsspørsmålet.»

Tønsberg byrett gir på sin side uttrykk for at forslaget nok vil kunne lede til prosessøkonomiske gevinster, men at dette ikke bør være styrende for valget:

«Byretten er enig i at forskjellen mellom straffeutmålinger i tilståelsessaker og ikke-tilståelsessaker i dag er for liten. I straffesaker bør [imidlertid] prosessøkonomiske hensyn ha begrenset vekt. Etterforskning og forfølgning av enkeltborgere for straffbare handlinger er et offentlig anliggende der fellesskapet må ta de økonomiske og arbeidsmessige belastninger. Et ønske om konkret innsparing i den enkelte sak gjennom tilståelse bør ikke få som konsekvens at den ½riktige straff½ ikke kommer til anvendelse på forholdet.»

6.2.1.3 Departementets vurdering

Spørsmålet om straffeloven § 59 bør endres i samsvar med arbeidsgruppens anbefalinger kan spaltes i tre: For det første kan det være grunn til å undersøke nærmere hvilken rolle tilståelser spiller ved straffutmålingen. For det annet kan man spørre om det er grunn til å legge større vekt på dette momentet. For det tredjeer det et spørsmål om en lovendring i så fall er den beste måten å få til en endring på.

1. Som nevnt ovenfor, er «arbeidsgruppens inntrykk av praksis at det ikke er særlig stor forskjell mellom den straff som idømmes i en tilståelsessak som avgjøres i forhørsretten, og straffen i en tilsvarende sak for herreds- eller byrett hvor gjerningspersonen ikke erkjenner det straffbare forhold». Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen nærmere empirisk undersøkelse, men bygger særlig på den erfaring gruppens medlemmer har som aktører i strafferettsapparatet.

Ser man på Høyesteretts avgjørelser fra 1990 og frem til i dag, vil man bare sjelden finne eksempler på at en tilståelse uttrykkelig er tillagt vekt ved straffutmålingen. Men i den senere tiden er det flere eksempler på slike saker:

• Rt. 1999 s. 1012: Tilståelse ble tillagt vekt som formildende moment ved straffutmålingen for seksuelle overgrep mot en mindreårig. Førstvoterende dommer uttalte at «i sin alminnelighet vil tilståelser i saker som dette innebære at fornærmede spares for den tilleggsbelastning som ligger i frykten for ikke å bli trodd».

• Rt. 1999 s. 1895: Saken gjaldt flere seksuelle overgrep mot mindreårige. Høyesterett la i formildende retning vekt på domfeltes tilståelse, «som i vesentlig grad har bidratt til å oppklare saken, med den følge at overgrepene ikke kan trekkes i tvil».

• Rt. 2000 s. 31 (også omtalt i 6.1 foran): Saken er en av de mest omfattende bank- og postransaker som har vært behandlet ved norske domstoler. Den domfelte hadde tilstått i et ekstraordinært omfang. Dette ble tillagt en ikke ubetydelig vekt ved straffutmålingen. Den domfelte hadde i sin forklaring også uoppfordret trukket frem skjerpende omstendigheter ved ranene. Det ble videre lagt vekt på at det er av positiv betydning for ofrene at ranene er blitt oppklart. Høyesterett nevnte ellers at spesielle hensyn gjør seg gjeldende når den siktede har tilstått eller på annen måte bidratt til å oppklare en narkotikasak. I slike saker vil det «ofte [...] være av stor betydning å få avdekket pågående narkotikatrafikk» samtidig som «det også kan være en særlig risiko for represalier».

• En tilståelse vil ikke alltid ha betydning i narkotikasaker. En avgjørelse av kjæremålsutvalget 7. juni 2000 (snr. 2000/56), som gjaldt grov narkotikaforbrytelse, illustrerer dette. Umiddelbart før ankeforhandlingene frafalt den domfelte anken og erklærte seg skyldig etter tiltalen. Høyesterett fant at den domfelte ikke på noe tidspunkt hadde gitt opplysninger eller på annen måte bistått politiet slik at det kunne få betydning for straffutmålingen.

Departementet kjenner ikke til avgjørelser hvor Høyesterett har uttalt seg mer prinsipielt om straffutmålingen i forhørsrettssaker. En gjennomgåelse av en del lagmannsrettssaker som departementet har foretatt, gir heller ikke noe klart svar på hvilken vekt de lavere instanser legger på tilståelser i mer alminnelige saker. Men det synes som om lagmannsretten mer generelt nevner tilståelser langt oftere som en formildende omstendighet enn det Høyesterett gjør (se for eksempel Borgarting lagmannsretts dommer 1997 i lnr. 2497 og 3476, og 1999 i lnr. 1315).

Departementet har merket seg at en rekke av høringsinstansene - herunder riksadvokaten og enkelte domstoler - deler det syn at straffen i tilståelsessaker ofte ikke skiller seg nevneverdig fra den straff som utmåles i andre saker. Når dette inntrykket har festet seg hos flere sentrale aktører i strafferettspleien, må det i en sammenheng som denne kunne legges til grunn at arbeidsgruppens beskrivelse gir et dekkende bilde av dagens straffutmålingspraksis: I hverdagssakene er det liten eller ingen strafferabatt for tilståelser. Det er det derimot ofte i de større eller mer spesielle sakene.

2. Hvis man antar at straffenivået grovt sett er det samme i tilståelsessaker som ellers, er det naturlig å spørre om dette kriminalpolitisk sett er heldig eller ikke.

Arbeidsgruppen peker i sin innstilling på en rekke hensyn som taler for at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffutmålingen enn tilfellet er i dag, blant annet prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede. Departementet slutter seg til disse synspunktene. De saker hvor gjerningspersonen gir en uforbeholden tilståelse, kan gjennomgående etterforskes og iretteføres på en raskere, billigere og mer hensynsfull måte enn de saker hvor skyldspørsmålet er omtvistet. Tilståelser leder dessuten til at flere saker blir oppklart. Dette er hensyn som etter departementets oppfatning må tillegges betydelig vekt i dagens strafferettspleie. Departementet viser ellers til de argumenter som er anført av arbeidsgruppen og av høringsinstansene, som departementet i det vesentlige slutter seg til.

Det gjør seg imidlertid også gjeldende hensyn mot å legge større vekt enn i dag på tilståelser, slik arbeidsgruppen selv er inne på.

For det første vil forslaget lede til at straffenivået vil bli senket. Som arbeidsgruppen peker på, har imidlertid denne innvendingen bare vekt for tilståelsessaker. I de øvrige straffesaker vil straffenivået være uendret. Men heller ikke i tilståelsessakene vil tilståelsen automatisk kunne lede til lavere straff; betydningen av tilståelsen vil måtte bero på de konkrete forhold i den enkelte sak.

Man må dessuten ta hensyn til at det er flere faktorer enn straffenivået som påvirker straffens preventive virkning. Hvis forslaget bidrar til en raskere straffesaksbehandling, slik at tidsrommet mellom forbrytelsen og samfunnets reaksjon reduseres, vil dette i en viss utstrekning kunne veie opp for den svekkelse av straffens preventive virkning som lavere straffer kan lede til. For blant annet de vinningskriminelle gjengangere motvirkes denne effekten ytterligere av at straffenivået generelt er på vei opp, samtidig som mulighetene for prøveløslatelse begrenses. Etter departementets syn er det derfor neppe grunn til å legge avgjørende vekt på denne innvendingen.

For det annet kan man ved en regel om straffreduksjon ved tilståelse risikere at uskyldige personer erkjenner straffansvar fordi de har skinnet mot seg og regner med å bli dømt uansett. Etter arbeidsgruppens oppfatning er imidlertid risikoen for dette relativt beskjeden, først og fremst fordi det hører til sjeldenhetene at personer tilstår straffbare handlinger de ikke har begått.

Departementet er enig i at man rent tallmessig neppe kan forvente mange uriktige tilståelser. Men en uriktig domfellelse er en ulykke både for den som rammes og for samfunnet som helhet. Risikoen for uriktige tilståelser er derfor noe som må tas alvorlig. Riktignok vil ikke en tilståelse automatisk føre til domfellelse. Det avgjørende er om tilståelsen, sammenholdt med det som ellers foreligger av bevis i saken, er tilstrekkelig til å overbevise retten om den tiltaltes straffeskyld. Likevel er det liten tvil om at falske tilståelser øker risikoen for uriktige domfellelser.

Samlet sett er likevel departementet - i likhet med flertallet av høringsinstansene - av den oppfatning at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffutmålingen enn tilfellet er i dag. Det gjelder først og fremst ved de mer alminnelige tilståelsessaker, men kan også gjelde i mer alvorlige saker.

3. Endringer i straffutmålingspraksis skjer gjerne gjennom lovendringer eller som en konsekvens av signaler fra Høyesterett. Selv om Høyesterett nylig har kommet med uttalelser om betydningen av tilståelser ved straffutmålingen (Rt. 2000 side 31), foreslår arbeidsgruppen at betydningen av tilståelser lovfestes. Det blir vist til at endringer i domstolenes straffutmålingspraksis som regel skjer gradvis og over tid. Departementet er enig i at det er behov for å loveste en regel om betydningen av tilståelser for å sikre en raskere endring i straffutmålingen i tilståelsessaker enn det er grunn til å vente ville kunne skje gjennom omlegging av praksis alene.

Flere høringsinstanser har reist spørsmål om hensiktsmessigheten av å lovregulere ett enkelt straffutmålingsmoment, når straffutmålingen for øvrig bygger på ulovfestede prinsipper. Det er dessuten vist til at straffutmåling er en så utpreget skjønnsmessig prosess at lovregler vil være lite egnet som virkemiddel på dette området.

Departementet er enig i at det å lovregulere ett blant mange straffutmålingsmomenter umiddelbart kan virke noe tilfeldig. På den annen side er det særlig i forhold til tilståelser at man har sett et behov for en nærmere lovregulering, fordi tilståelser i mange saker blir tillagt for liten vekt. Mange av de andre straffutmålingsmomentene anses derimot som så selvsagte at det er lite å oppnå ved å lovfeste dem, for eksempel hensynet til handlingens objektive grovhet og gjerningspersonens subjektive skyld. Lovgiverne må kunne nøye seg med å gripe inn der det er behov for det. De hensyn som taler for å legge større vekt på tilståelser, kan vanskelig begrunne en generell lovregulering av prinsippene for straffutmåling.

Selv om straffeloven ikke har generelle regler om hvilke momenter det skal legges vekt på ved straffutmålingen, er loven ikke fri for holdepunkter. Generelle bestemmelser som gir adgang til å fravike strafferammen i nærmere angitte situasjoner, kan også gi veiledning ved fastsettelsen av straffen innenfor den alminnelige strafferammen. Det gjelder for eksempel for straffeloven § 55 om ung alder, § 57 om rettsvillfarelse, § 58 om samvirke og § 59 om tilståelser mv. En lovregulering av betydningen av tilståelser vil være noe fremmed ut fra vår lovgivningstradisjon, men vil ikke være fullstendig i strid med dette systemet. - Mange andre land har lovregler, som til dels kan være detaljerte, om hensyn som det skal legges vekt på ved straffutmålingen.

Departementet mener på denne bakgrunnen at fordelene ved å lovfeste en regel om betydningen av tilståelser overstiger betenkelighetene.

4. Som drøftelsen under punktene 1 - 3 har vist, er det grunn til å tro at det i alminnelige straffesaker i dag legges forholdsvis liten vekt på tilståelser ved straffutmålingen. Både prosessøkonomiske hensyn, hensynet til fornærmede og hensynet til oppklaringsprosenten taler for at dette momentet bør tillegges større vekt i fremtiden. For å sikre at dette skjer i den utstrekning og i det tempo som bør tilstrebes, er departementet enig med arbeidsgruppen i at straffeloven § 59 bør endres.

6.2.2 Forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken

6.2.2.1 Høringsnotatet

Arbeidsgruppen skriver dette om betydningen av forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken (rapporten s. 77):

«I flere typer saker - hvor etterforskningen støter på særlige problemer - vil det kunne ha vesentlig betydning for muligheten til oppklaring og iretteføring at en siktet kan motiveres til å bidra med opplysninger. Siktedes bistand kan gjelde egen sak, andre saker som behandles samtidig med siktedes egen sak, eller helt andre saker - også saker i andre land. Den beste motivasjonen vil være en begrunnet utsikt til å få en reduksjon i egen straff. Særlig aktuelt er dette i narkotikasaker og ved annen organisert eller grenseoverskridende kriminalitet. En siktet som forklarer seg om andres forhold, kan i slike saker lett utsette seg for fare for hevnaksjoner. Dette bør kompenseres i form av redusert straff. Også ved mer «hverdagslig» kriminalitet - for eksempel omfattende vinningsforbrytelser - kan informasjon fra personer som selv er siktet for straffbare handlinger, ha stor betydning for muligheten til oppklaring og iallfall for hvor store ressurser som trengs til oppklaring og iretteføring.»

Arbeidsgruppen konkluderer med at både hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet og prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør gis større «rabatt» ved straffutmålingen enn i dag. Likevel er dette ikke uten betenkeligheter. Arbeidsgruppen uttaler (s. 77-78):

«Således kan det hevdes at belønning for forklaringer generelt svekker tilliten til at forklaringene er riktige. Noe tungtveiende motargument er dette etter arbeidsgruppens syn ikke. Retten må i samsvar med prinsippet om fri bevisvurdering selv ta stilling til den aktuelle forklaring, og retten vil ikke gi redusert straff med mindre den finner både at forklaringen er pålitelig og at den har vært viktig for muligheten til å oppklare og iretteføre saken. Et annet motargument er at den som gir opplysningene, i mange tilfeller har mindre edle motiver. Slik arbeidsgruppen ser det, kan heller ikke dette være avgjørende. Ut fra hensynet til å bekjempe alvorlig kriminalitet må det viktigste være at informasjonen blir gitt til politiet og i retten.»

Som regel vil en siktet person som gir opplysninger som i vesentlig grad bidrar til å oppklare andre alvorlige straffbare handlinger, også ha avgitt en uforbeholden tilståelse om egne forhold. Begge momenter må da etter arbeidsgruppens syn tillegges vekt ved straffutmålingen. Gruppen mener at det antakelig er hensiktsmessig å ha en felles bestemmelse for tilståelser og forklaringer som bidrar til oppklaring.

6.2.2.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser støtter arbeidsgruppens forslag på dette punktet: Oslo byrett ved justitiarius, Trondheim byrett, Nedre Romerike herredsrett, sorenskriveren i Nedenes, ØKOKRIM, Kristiansand og Stavanger politidistrikter, Barneombudetog Den Norske Advokatforening. Disse høringsinstansene viser i det vesentlige til de samme argumentene som arbeidsgruppen har anført.

Høyesterett mener at også dette spørsmålet i tilfelle bør forelegges Straffelovkommisjonen for en mer prinsipiell vurdering av spørsmålet om å lovfeste straffutmålingsprinsipper.

Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeterog Oslo politidistriktgår imot forslaget fra arbeidsgruppen.

I tillegg til de motargumenter som arbeidsgruppen selv peker på, samt de argumenter som er anført mot en straffutmålingsregel om tilståelser, nevner disse høringsinstansene særlig følgende argumenter:

• Samarbeid med politiet har størst betydning i narkotikasaker, men i slike saker bør man ikke legge for stor vekt på vitneforklaringer fra medsiktede mv.

• En straffutmålingsregel som arbeidsgruppen har foreslått, kan føre til angiveri eller beskyldninger om det.

• Det er betenkelig om lovverket oppfordrer til handlinger som kan øke risikoen for at den siktede blir utsatt for represalier.

• Hvis den siktedes sak behandles før den saken som han skal vitne i, er det en fare for at forklaringen trekkes tilbake når den siktede har fått rabatten.

6.2.2.3 Departementets syn

Etter departementets syn er betenkelighetene ved å lovfeste en straffutmålingsregel om betydningen av bistand til politiet langt større enn betenkelighetene ved en tilsvarende bestemmelse om tilståelse. Som arbeidsgruppen selv peker på, vil det lett kunne oppstå tvil om siktedes forklaring er sannferdig eller ikke. Dette skyldes særlig at siktede i slike situasjoner, i motsetning til ved tilståelser, har lite å tape på å gi opplysningene. Etter departementets syn kan det dessuten være prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri, og som øker risikoen for at den siktede blir utsatt for represalier. Departementet ser heller ikke bort fra at en ordning hvor det legges økt vekt på samarbeid med politiet, kan føre til en enda hardere selvjustis i miljøer hvor kriminaliteten stadig blir hardere.

Samarbeid med politiet er et forhold som retten også i dag kan legge vekt på ved bevisvurderingen. Etter departementets syn har dette momentet ikke en så stor generell betydning at det er naturlig å nevne det i loven. Dessuten er det ikke de samme holdepunkter for å legge til grunn at momentet blir tillagt for liten vekt i praksis, slik tilfellet er for tilståelser.

Departementet viser for øvrig til de motargumenter som er nevnt av arbeidsgruppen og høringsinstansene. Departementet fremmer etter dette ikke forslag om at det skal lovfestes at det ved straffutmålingen skal legges vekt på forklaringer som i vesentlig grad bidrar til oppklaring.

6.3 Hvordan bør en bestemmelse om straffutmålingen ved tilståelse utformes?

6.3.1 Bør bestemmelsen gjelde for alle straffbare handlinger og for foretak?

Et første spørsmål er om bestemmelsen bør gjelde alle straffbare handlinger, eller bare de mest alvorlige forholdene. Arbeidsgruppen går inn for at bestemmelsen skal være generell, og får bred tilslutning for dette blant høringsinstansene.

Departementet er enig i at bestemmelsen bør kunne anvendes uansett hvilket straffebud saken gjelder, og uansett hvor grov overtredelsen er. De hensyn som begrunner forslaget, har generell bærekraft, selv om de i de ulike sakstyper vil kunne gjøre seg gjeldende med varierende styrke.

Videre kan man spørre om bestemmelsen bør komme til anvendelse for foretak som dømmes i medhold av straffeloven § 48 a. Arbeidsgruppen tok ikke uttrykkelig stilling til dette. ØKOKRIM gir på sin side uttrykk for at bestemmelsen bør gis en slik rekkevidde:

«Etter vårt syn vil i prinsippet de lovgivningspolitiske grunnene som anføres i høringsnotatet kunne tilsi at også foretaksstraffen utmåles med en ½tilståelsesrabatt½. Dette gjelder også om partsrepresentanten holdes personlig straffansvarlig. På den andre siden synes det usikkert om det vil ha praktisk betydning om den foreslåtte bestemmelsen får anvendelse for foretaksstraff eller ikke. Vi viser bl a til utmålingsreglene i strl § 48 b.»

Departementetslutter seg til disse synspunktene. Saker om foretaksstraff kan være ressurskrevende å etterforske og iretteføre. Prosessøkonomiske hensyn taler derfor for at straffeloven § 59 får anvendelse også for foretak.

6.3.2 Bør en tilståelse uten videre lede til straffreduksjon?

Et viktig spørsmål er om en tilståelse uten videre skal lede til straffreduksjon. Om dette uttalte arbeidsgruppen følgende:

«Om det skal gis straffereduksjon og hvor stor den i tilfelle skal være, må avgjøres av dommeren ut fra en konkret vurdering hvor de viktigste momentene vil være hvilken betydning tilståelsen har hatt for fornærmedes situasjon, og hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført. Ytterpunktene er klare: Det er stor forskjell på en uforbeholden tilståelse som kommer uoppfordret i første politiavhør, og en tilståelse som først foreligger under hovedforhandlingen etter at tiltalte innser at bevismaterialet mot ham er overveldende.»

Mange av høringsinstansene har forstått arbeidsgruppens forslag slik at tilståelser alltid skal lede til straffreduksjon. De fleste som har uttalt seg om spørsmålet, går imot en slik ordning.

Arbeidsgruppen er på dette punktet misoppfattet. Dette har sannsynligvis sammenheng med lovutkastet, hvor det heter at retten «skal» legge vekt på om siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Det arbeidsgruppen mener, er at retten alltid skal ta i betraktning at den siktede har tilstått. Hvilken betydning tilståelsen skal ha - om noen - skal derimot som før være overlatt til rettens skjønn. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for innvendinger mot et slikt synspunkt.

Departementet er enig i at en tilståelse ikke automatisk bør føre til straffreduksjon. Domstolenes skjønn bør ikke bindes ved generelle bestemmelser. Straffen bør fastsettes etter en konkret helhetsvurdering i den enkelte saken. Det bør både være opp til retten om tilståelsen skal føre til redusert straff og hvor stor reduksjonen eventuelt skal være. For å hindre nye misforståelser bør formuleringen «skal (...) legges vekt på» tas ut. I stedet bør det gå frem at det dreier seg om et moment som retten skal ta i betraktning.

6.3.3 Hvor stor bør «rabatten» være?

Arbeidsgruppen foreslår at «rabattens» størrelse skal bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Først og fremst bør det legges vekt på hvilken betydning tilståelsen har hatt for offeret og på hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført, jf. sitatet ovenfor.

Arbeidsgruppen mener at man i forarbeidene bør angi et «normalnivå». Etter arbeidsgruppens oppfatning «bør normalrabatten utgjøre 1/3 av den straff som ville blitt ilagt uten tilståelse», mens retten i særlige tilfeller må kunne gå ned mot halv straff. Har tilståelsen vært helt uten betydning, mener arbeidsgruppen at retten ved straffutmålingen må kunne se bort fra den.

Høringsinstansene er enige i at tilståelsens betydning må bero på en konkret vurdering i den enkelte sak etter de retningslinjer som arbeidsgruppen antyder. Oppfatningene er derimot mer delt når det gjelder spørsmålet om det bør angis et normalnivå i forarbeidene, og hvor dette nivået i tilfelle skal ligge.

Trondheim byrett uttaler:

«Vi er enige i at det i forarbeidene bør angis en ½normalrabatt½. Hvor stor ½normalrabatten½ bør være er selvsagt et skjønnsspørsmål. Men skal den ha den effekt man tar sikte på, bør den være så vidt markert at den blir synlig for siktede og for forsvarerne. Ikke minst er det viktig at politiet og påtalemyndigheten har klare signaler å forholde seg til, som de kan viderebringe til siktede. Vi er enige i at en rabatt på 1/3 er et godt utgangspunkt.»

Også Oslo byrett, Trondheim politidistriktog vel også Oslo politidistriktsluttet seg til arbeidsgruppens forslag.

Andre instanser er mer skeptiske. Borgarting lagmannsrettuttaler:

«Det følger av dette at vi ser vesentlige betenkeligheter med den fikserte ½rabattregel½ som foreslås, først og fremst fordi en slik regel vil representere et markert brudd med etablert straffutmålingspraksis. (...) Hvilken vekt tilståelsen skal ha i den enkelte sak, bør imidlertid som tidligere være avhengig av en samlet avveining av alle relevante straffutmålingsfaktorer.

(---)

Vi bemerker subsidiært at med det nivå på straffereduksjonen som foreslås av departementet, vil forslaget i realiteten innebære en ganske sterk reduksjon av det alminnelige straffenivået. Dette er en effekt av forslaget som det i så fall vil være nødvendig at lovgiver vurderer nærmere.»

ØKOKRIM understreker at rabatten ikke i noe tilfelle bør være under halvparten av den straffen som ville ha blitt utmålt uten tilståelsen.

Departementet er, som høringsinstansene, enig i at «rabattens» størrelse bør bero på de konkrete omstendigheter i den enkelte sak, og slutter seg også til de retningslinjer som arbeidsgruppen gir for vurderingen. Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke grunn til å angi noen «normalnivå» i forarbeidene - til det er variasjonsbredden mellom sakene for stor, jf. Rt. 2000 side 31. En annen sak er at det gjennom praksis vil kunne danne seg ulike «normalnivåer» innenfor de enkelte sakstyper.

Departementet stiller seg tvilende til om straffen i unntakstilfelle bør kunne settes til halvparten av det som ellers ville blitt ilagt. Riktignok er det viktig at «rabatten» er så stor at antallet tilståelser øker. Men samtidig bør man hindre at straffenivået blir for lavt - selv i tilståelsessaker. Blir «rabatten» for stor, vil det dessuten kunne lede til uakseptabelt mange uriktige tilståelser.

6.3.4 Bør det gå frem av dommen hva straffen ville ha blitt uten tilståelsen?

Om spørsmålet om det bør gå frem av dommen hva straffen ville ha blitt uten tilståelsen uttaler arbeidsgruppen følgende (på s. 77):

«For at ½rabatten½ skal synliggjøres både for den domfelte og for andre bør lovgiver gjennom forarbeidene oppfordre domstolene til å angi i domsgrunnen hvilken straff som ville blitt idømt om gjerningsmannen ikke hadde tilstått, sml. Rt. 1995 side 492 [...]. Særlig i startfasen vil slike ½signaler½ være viktige.»

Høringsinstansenes syn er på dette punkt delt. Oslo, Trondheim og Bergen politidistrikter var for, mens Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett og Tønsberg byrett var mot. Riksadvokatenuttaler:

«På den ene side er det utvilsomt riktig som arbeidsgruppen fremhever at en slik praksis vil ½synliggjøre rabatten½ og dermed gi økt incitament til tilståelser og samarbeid. På den annen side er det nokså fremmed i norsk straffutmålingstradisjon å utmåle en form for hypotetisk straff for deretter å gi reduksjon, eller påslag, for et enkelt formildende eller skjerpende moment. I praksis fastsetter dommeren gjerne straffen etter et skjønn hvor en lang rekke momenter tas i betraktning. Momentene vil bl.a. variere i art og tyngde med sakstype og individuelle karakteristika ved handlingen og gjerningspersonen. Som fremhevet av Høyesterett i kjennelsen avsagt 18. januar 2000, er det vanskelig å stille opp noe bestemt straffutmålingsprinsipp. Riksadvokaten antar for øvrig at høringsuttalelsene fra domstolene som skal praktisere reglen bør tillegges særlig stor vekt her.

En lignende problemstilling er aktuell i forbindelse med reduksjon av straffen som følge av at saken er blitt (for) gammel. Det er mulig at for å oppfylle kravet til målbarhet etter EMDs praksis, kan det være nødvendig å angi hva straffen ville ha blitt om saken hadde blitt behandlet innen rimelig tid, se som eksempel EMDs avgjørelse i Lie and Ber[n]tsen v Norway 16. desember 1999. Det kan oppstå en nokså uoversiktlig situasjon dersom straffen skal ½regnes ut½ etter fradrag for flere ulike straffutmålingsmomenter.

Riksadvokaten antar at en regel som foreslått av arbeidsgruppen, sammen med påtalemessige direktiver herfra, vil ha en betydelig effekt også uten at det rutinemessig angis hvor mye ½rabatt½ som er gitt.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Fra domstolenes synspunkt synes en teknikk der det først fastslås hvilken straff som ville ha blitt fastsatt uten tilståelsen, for deretter å foreta en reduksjon, svært uvant. Domstolene er vant til å foreta en helhetlig, skjønnsmessig vurdering av skjerpende og formildende omstendigheter. Riktignok har Høyesterett i enkelte narkotikasaker benyttet en slik teknikk. Dette er imidlertid saker der praksis etter hvert har blitt ganske fast, basert blant annet på art, mengde og styrkegrad av stoffet. I andre saker kan det bli vanskeligere å benytte en slik fremgangsmåte.»

Tønsberg byrett uttaler:

«Straffutmåling er ikke en eksakt prosess, og byretten er skeptisk til forslaget om å angi hvilken straff byretten ville utmålt om vedkommende tiltalte ikke hadde tilstått. Byretten ser behovet for en synliggjøring av tilståelsesrabatten, men antar at denne synliggjøringen bør gis en mer skjønnsmessig angivelse enn dager, måneder og år. Domstolene bør kunne nøye seg med betydningen av fradraget i den aktuelle sak.»

Departementet deler langt på vei de synspunkter som her anføres. Selv om retten må ha en formening om hva straffen ville ha blitt uten tilståelsen, kan det være vanskelig å angi «rabatten» mer eksakt. Især gjelder det på områder hvor rettspraksis gir beskjeden veiledning om hvor straffenivået bør ligge. Samtidig må «rabatten» synliggjøres for at den skal kunne virke motiverende. Etter departementets syn vil en hensiktsmessig mellomløsning være at retten angir betydningen av tilståelsen i mer skjønnsmessige vendinger, for eksempel ved å antyde at straffen ville blitt vesentlig høyere uten tilståelsen. På områder hvor det er etablert mer fastlagte nivåer for straffeutmålingen, som i enkelte typer av narkotikasaker, kan det være større grunn for retten til å angi mer eksakt hvor stor rabatten er.