7 Kommunikasjonskontroll i hastesaker - straffeprosessloven § 216 d
7.1 Gjeldende rett
Straffeprosessloven §§ 216 a til 216 k gjelder kommunikasjonskontroll. Som hovedregel kan kommunikasjonskontroll bare besluttes av retten ved kjennelse, jf. §§ 216 a og 216 b.
Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide, har påtalemyndigheten etter § 216 d adgang til selv å beordre kommunikasjonskontroll. Slik ordre kan «tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer» (første ledd). Påtalemyndighetens kompetanse er altså tidsbegrenset. Bestemmelsen er i praksis forstått slik at det er tilstrekkelig at begjæringen forelegges retten innen fristen, ikke at det kreves at retten har truffet avgjørelse innen 24 timer. Denne praksisen har blant annet støtte i forskrift 31. mars 1995 nr. 281 om telefonkontroll § 1 annet ledd.
Det heter i § 216 d første ledd annet punktum:
«Ender fristen på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til samme klokkeslett den nærmest påfølgende virkedag.»
7.2 Høringsnotatet
Telenor har i brev 21. juni 1999 til departementet tatt opp spørsmålet om § 216 d første ledd første punktum må forstås slik at det innen 24 timer må foreligge kjennelse om kommunikasjonskontroll. Enkelte holdepunkter i lovteksten og forarbeidene kan peke i denne retningen.
Departementet uttalte på denne bakgrunn følgende i høringsnotatet:
«Etter departementets syn bør det klart fremgå hvordan loven er å forstå. Paragraf 216 d første ledd bør derfor endres.
Etter departementets mening tilsier hensynet bak reglene om hastekompetanse at det er tilstrekkelig at begjæringen kommer inn til retten innen 24 timer. Påtalemyndigheten har ikke herredømme over når retten får behandlet begjæringen. Det kan være uheldig for etterforskningen om kontrollen må avbrytes fordi retten ikke har rukket å behandle begjæringen innen fristen går ut, for eksempel på grunn av sykdom.
(...)
Retten bør behandle en begjæring om godkjennelse av en beslutning om [kommunikasjons]kontroll i en hastesak så raskt som mulig. Derfor er det etter departementets syn forsvarlig å la tidspunktet for når begjæringen kommer inn for retten være avgjørende.»
7.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstans gikk imot departementets forslag på dette punktet. Følgende høringsinstanser har uttrykkelig støttet forslaget: Samferdselsdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Tønsberg byrett, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Bergen, Bodø, Oslo, Stavanger og Trondheim politidistrikterog Telenor.
Oslo byrett (4. avdeling) har ikke innvendinger mot forslaget, men tilføyer:
«I den sakstype som her er aktuell har det i hvert fall her i Oslo hittil vært slik at dokumentene leveres av politiet direkte til retten. Postforsendelse finner altså ikke sted. Byretten antar derfor at 3. punktum i første ledd for eksempel bør lyde slik: '...forlenges fristen til retten åpner den nærmest påfølgende virkedag.½»
Telenor har gitt uttrykk for at regelen om fristforlengelse i nåværende § 216 d første ledd annet punktum er uheldig:
«Vi kan (...) vanskelig se at det vil være praktisk mulig ½å forelegge retten½ godkjennelsesspørsmålet mandag mellom kl. 00.00 og 08.00. Å lovfeste et pålegg som man vet ikke kan opprettholdes, kan neppe være anbefalelsesverdig.»
7.4 Departementets syn nå
Høringen har styrket departementet i synet på at det behov for lovendring. Departementet fremmer lovforslag i samsvar med utkastet i høringsnotatet.
Departementet antar, i motsetning til Telenor, at fristen allerede etter gjeldende rett blir forlenget dersom den ellers ville ende mandag før kl. 08.00, altså utenfor rettens kontortid. Tilsvarende må gjelde dersom fristen løper ut utenom rettens kontortid på en annen virkedag. Departementet erkjenner imidlertid at ordlyden ikke er helt dekkende og foreslår derfor en klargjøring i forslagets første ledd tredje punktum (annet punktum i gjeldende lov): «Ender fristen på et tidspunkt utenom rettens ordinære kontortid, forlenges fristen til retten åpner igjen.»
Denne formuleringen er språklig sett enklere enn dagens formulering, og fokuserer på det sentrale, nemlig at fristen ender på et tidspunkt hvor begjæringen ikke kan forelegges for retten. Man trenger altså ikke å sondre mellom helligdag, helgedag eller hverdag eller på tidspunktet på døgnet. Det avgjørende er om retten er åpen eller ikke.
Departementet har vært noe i tvil om terminologien. Et alternativ er å henvise til at «retten er stengt». Etter departementets mening gir begrepet «rettens ordinære kontortid» den klareste angivelsen. Begrepsbruken er dessuten best i samsvar med vanlig språkbruk ved domstolene.