3 Taushetsplikt for ansatte ved familievernkontorer

3.1 Taushetsplikt

3.1.1 Gjeldende rett

Barne- og familiedepartementet valgte på lovgivningstidspunktet å innta egne bestemmelser om taushetsplikt i familievernkontorloven. Bakgrunnen for dette var bl.a. at departementet definerte familievernet som en forebyggende helsetjeneste, og at taushetspliktreglene derfor burde ta utgangspunkt i helselovgivningens strengere bestemmelser om taushetsplikt. Det ble også lagt vekt på at taushetspliktbestemmelsene burde omfatte alle som arbeider ved familievernkontorene, og at bestemmelsene burde fremgå av denne loven. Departementet så samtidig at det kunne være uheldig å innføre nok et sett taushetspliktregler i en allerede uoversiktlig situasjon. Taushetspliktbestemmelsene i familievernkontorloven fikk derfor formuleringer som ligger nær opptil formuleringene i legeloven. Loven fikk herunder en egen bestemmelse om adgangen til å gjøre opplysninger kjent for samarbeidende personell av hensyn til klientbehandlingen.

For å unngå tvil om hvorvidt straffebestemmelsen i straffelovens § 121 om overtredelse av taushetsplikt skulle gjelde tjeneste eller arbeid ved de kirkelige kontorene, inneholder familievernkontorloven en egen bestemmelse om dette.

3.1.2 Forslaget i høringsbrevet

Ved Stortingets behandling av familievernkontorloven ble definisjonen av familievernet som en helsetjeneste forlatt, og tjenesten anses nå som en spesialtjeneste, jf. loven § 1. Departementet mente at dette perspektivskiftet medfører at det ikke er behov for at alle ansatte ved familievernkontorene underlegges en taushetsplikt tilnærmet legeloven. Departementet la også vekt på at egne taushetspliktsbestemmelser etter mønster av legeloven har vist seg uhensiktsmessig: Etter familievernkontorlovens vedtagelse har det blitt vedtatt en ny lov om helsepersonell som trådte i kraft fra 1. januar 2001. Familievernkontorloven er således ikke oppdatert hva gjelder taushetspliktsbestemmelsene. Dersom man fortsatt skulle ha valgt et system med egen taushetsplikt i familievernkontorloven etter mønster av helsepersonelloven, ville dette for å hindre utilsiktede ulikheter ha fordret at familievernkontorloven ble endret hver gang det ble foretatt endringer i helsepersonelloven. Etter departementets oppfatning ville et slikt system være unødig tungvint og også kunne medføre tolkningsproblemer der de to lovene ikke var i samsvar.

På denne bakgrunn foreslo departementet å endre familievernkontorloven § 5 slik at de som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor ville få taushetsplikt etter forvaltningsloven. I tillegg ville de som innehar en profesjon som omfattes av lov om helsepersonell få taushetsplikt etter denne. Dette ville i praksis bety at en lege som arbeider ved et familievernkontor ville ha taushetsplikt etter både forvaltningsloven og helsepersonelloven. Det strengeste settet regler ville gjelde, og i praksis ville dette være helsepersonelloven, så langt det ikke eksplisitt var gitt særregler i familievernkontorloven.

Departementets forslag innebar at det ville være ulik taushetsplikt for de ansatte på familievernkontorene avhengig av hvorvidt de tilhører en helseprofesjon eller ikke. Dette er også systemet i etater som f.eks barnevernet, sosialtjenesten og pedagogisk-psykologisk tjenste (PPT). Etter departementets oppfatning er dette et vanlig og innarbeidet system som fagpersonell generelt har erfaring med.

Departementet mente at den type opplysninger familievernkontorene arbeider med er av samme sensitive art som f.eks. i barnevernet, og at det også her er et behov for å ivareta klientens tillit. Departementet foreslo derfor at den forvaltningsmessige taushetsplikten til ansatte ved familievernkontorene skulle skjerpes på samme måte som i barnevernet.

Både forvaltningsloven og helsepersonelloven inneholder regler om adgangen til å gi opplysninger til samarbeidende personell. Departementet anså derfor en egen bestemmelse om dette i familievernkontorloven som overflødig, og foreslo å oppheve dagens § 7.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

31 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om taushetsplikt. Av disse går flertallet mot departementets forslag. Instansene påpeker at det vil være uhensiktsmessig og vanskeliggjørende for samarbeidet dersom de ansatte ved familievernkontorene skal måtte forholde seg til ulike regelsett for taushetsplikt. Enkelte påpeker også at hensynet til brukerne tilsier lik taushetsplikt uavhengig av profesjon.

Familievernkontoret i Steinkjer uttaler:

«Det foreligger forslag om at fagpersonellet ved kontorene skal forholde seg til forskjellige lover og dermed ha forskjellig taushetsplikt. Det skaper etter vår mening et kunstig skille mellom de som går under betegnelsen helsepersonell og annet fagpersonell i tjenesten. Forskjellen er ikke begrunnet med arbeidets art eller brukernes behov for personvern, men i profesjonshensyn. I familievernet er det slik at helsepersonell og sosialfaglig eller annet personell arbeider med samme problematikk. Informasjonen vi får er like sensitiv og nødvendigheten av tillit er like stor uansett profesjon.»

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)uttaler:

«FO mener det er prinsipielt uheldig at det i høringsnotatet opereres med ulike taushetsbestemmelser innen entjeneste. Dette gjelder i særlig grad familievernkontorene der det er lite skille mellom profesjonene med hensyn til ansvar og oppgaver. Det er vår erfaring at ulike regler for ulike profesjoner legger til rette for profesjonsstrid og profesjonskamp. Brukerne av familievernkontorene bør være sikret av de samme taushetsbestemmelsene uavhengig av hvilken profesjon de er i kontakt med.»

Familiekontoret i Sogndal uttaler:

«Høyringsnotatet illustrere godt dei problema som melder seg som følgje av at helse- og sosialsektoren opererer med ulike reglar for teieplikt. Det som er spesielt for familievernkontora er at vi arbeider tverrfagleg og tek del i sakene på likt vis, uavhengig av yrkesbakgrunn. På familievernkontor arbeider ulike yrkesgrupper saman i team og vi er same forvaltningsorgan, men vi har ulike reglar for teieplikt. Det kan bli utydeleg og vilkårleg arbeid når reglane for teieplikt skal vera ulike for dei ulike yrkesgruppene.»

Enkelte høringsinstanser mener også at det av hensyn til samarbeidet vil være hensiktsmessig å videreføre dagens bestemmelse om taushetsplikt i forhold til samarbeidende personell. Justisdepartementet viser til at det i forarbeidene til helsepersonelloven (Ot.prp. nr. 13 (1998-99) s. 229-230) synes som om begrepet «samarbeidene personell» bare omfatter helsepersonell. Forstått slik, vil helsepersonelloven § 25 hindre helsepersonell ved et familievernkontor å gi taushetsbelagte opplysninger til annet personell ved kontoret, for eksempel prester og jurister.

3.1.4 Departementets vurdering

Stortingets presisering av at familieverntjenesten ikke er en helsetjeneste, men en spesialtjeneste, tilsier etter departementets oppfatning at det ville være naturlig å velge det ordinære system for taushetsplikt i forvaltningsorganer, der det tas utgangspunkt i forvaltningslovens regler. Departementet legger imidlertid vekt på de argumenter som har blitt anført i høringen om at ulik taushetsplikt kan medføre en vanskeliggjøring av samarbeidet og at det kan ha uheldige konsekvenser for brukerne. Departementet er derfor enig i at det er ønskelig at alle som utfører tjeneste eller arbeid ved et familievernkontor i utgangspunktet undergis like regler om taushetsplikt. I og med at en del av det personellet som arbeider ved disse kontorene vil ha taushetsplikt etter helsepersonelloven i kraft av sin profesjon, er det derfor hensiktsmessig å anvende denne lovens regler om taushetsplikt.

Dagens lov inneholder en presisering av at taushetsplikten også omfatter opplysninger som fødested, fødselsdato etc. Departementet mener at en slik presisering ikke vil ha samme betydning dersom familievernkontorenes taushetsplikt gis ved en henvisning til helsepersonellovens hovedregler om taushetsplikt. Helsepersonells taushetsplikt er omfattende, og det fremgår av forarbeidene til helsepersonelloven at taushetsplikten gjelder alle personlige forhold. Det uttales videre:

«Taushetsplikten omfatter helseopplysninger og annen informasjon som er knyttet til en person. Som hovedregel vil all personidentifiserbar informasjon være underlagt taushetsplikt. Det skilles ikke mellom mer eller mindre ømtålige opplysninger slik det gjøres for den forvaltningsmessige taushetsplikt.» (Ot. prp. nr. 13 (1998-99) s. 85.)

Barne- og familiedepartementet vil derfor på bakgrunn av høringen foreslå at taushetsplikten i familievernkontorloven gis ved en henvisning til helsepersonelloven §§ 21 og 23, som er de bestemmelser som naturlig passer for denne virksomheten, jf. utkastet til § 5. For å unngå den usikkerhet som påpekes av Justisdepartementet om omfanget av begrepet «samarbeidende personell», velger departementet å videreføre dagens § 7 i familievernkontorloven, fremfor å henvise til regelen i helsepersonelloven på dette punkt.

3.2 Samtykke

3.2.1 Gjeldende rett

Familievernkontorloven inneholder en egen bestemmelse om at taushetsplikt faller bort i den utstrekning den eller de personer som har krav på taushet, eller som opplysningene angår, samtykker i at de gis til andre, jf. § 6. Bestemmelsen inneholder også en presisering av at det er foreldrene som skal samtykke på barnets vegne når barnet er under 16 år. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal barnets mening høres. Selv om det er gitt samtykke av foreldrene, kan departementet bestemme at opplysningene likevel skal være undergitt taushetsplikt dersom barnets interesser tilsier det.

3.2.2 Forslaget i høringsbrevet

Regler om at taushetsplikt faller bort i den grad de som har krav på taushet samtykker finnes både i forvaltningsloven, jf. § 13 a nr. 1, og helsepersonelloven, jf. § 22. Departementet mente at det, med det system departementet hadde valgt, derfor i utgangspunktet ikke var nødvendig å innta en egen regel om slikt bortfall av taushetsplikt i familievernkontorloven. Forvaltningsloven inneholder imidlertid ingen bestemmelse om når barn selv kan samtykke i oppheving av taushetsplikten. Departementet mente derfor at det ville være hensiktsmessig å opprettholde en egen bestemmelse om samtykke i familievernkontorloven, herunder en bestemmelse om at barn over 16 år selv kan samtykke, og at barn mellom 12 og 16 år skal høres i spørsmålet.

Departementet foreslo også at myndigheten til å bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt selv om foreldrene har samtykket på vegne av barnet, skulle utvides til også å gjelde fylkesmannen, som i kraft av sitt tilsynsansvar er en naturlig instans for slike spørsmål. Fylkesmannen har tilsvarende myndighet etter barnevernloven.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Kun få høringsinstanser har uttalt seg til denne bestemmelsen. Enkelte instanser, herunder Justisdepartementet, stiller seg positive til den utvidelse av fylkesmannens myndighet som er foreslått. Noen instanser, herunder Barneombudet, har merknader til at bestemmelsen inneholder en nedre aldersgrense for når barnets mening skal høres. Barneombudet viser til at barnets synspunkter i følge FNs barnekonvensjon Art. 12 skal høres og gis behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barneombudet foreslår derfor at lovformuleringen harmoniseres med konvensjonsteksten slik at 12-årsgrensen byttes ut med barnets modenhet og alder.

3.2.4 Departementets vurdering

Lovverket inneholder flere steder bestemmelser om når barn har rett til å høres før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. Når ansatte ved familievernkontorene etter departementets forslag i hovedsak vil få samme taushetsplikt som den som følger av helsepersonelloven, kunne man valgt å henvise til helsepersonellovens regler også hva gjelder samtykke og barns rett til å bli hørt. Departementet mener imidlertid det er like naturlig å se familievernkontorlovens bestemmelser om dette i sammenheng med barneloven, som i § 31 har en regel om barns rett til å være med på avgjørelser. Bestemmelsen gjelder alle saker som angår barns personlige forhold. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å henvise til helsepersonellovens regler på dette punkt, men mener at familievernkontorloven fremdeles bør inneholde en egen bestemmelse om samtykke, herunder om barns rett til å bli hørt.

Når det gjelder barns rett til å bli hørt, er det ikke i departementets høringsutkast foreslått noen endringer i forhold til dagens lov. Spørsmålet om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov er i disse dager på høring fra Justisdepartementet. Barne- og familiedepartementet har i den forbindelse vurdert om det i barneloven bør innføres en ren skjønnsmessig regel uten noen fast aldersgrense. Faren ved dette ville bli at ingen barn ville gis en ubetinget rett til å bli hørt, og at man dermed svekker den retten som barn over 12 år i dag har etter barneloven. Justisdepartementet ba derfor om høringsinstansenes syn på dette. Dersom det besluttes å endre barneloven § 31 kan det medføre behov for å vurdere tilsvarende endringer i familievernkontorloven. Det fremgår av høringen til innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov at det samme vil gjelde lovgivningen på helseområdet, som i dag har de samme aldersangivelser som familievernkontorloven. Barne- og familiedepartementet vil imidlertid foreslå at det i familievernkontorloven, på samme måte som i barneloven og helselovgivningen, tas inn en tilleggsbestemmelse om at det skal tas hensyn til barnets modenhet og alder, og at det skal legges vekt på det barnet mener.

I tillegg foreslår departementet en presisering av familiekontorvernkontorloven § 6 første ledd, slik at det også i familievernkontorloven, i likhet med forvaltningsloven og helsepersonelloven, går klart frem at taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem de direkte gjelder.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, med tillegg av presiseringen i første ledd, og presiseringen av at det i vurderingen av når barnet skal bli hørt skal tas hensyn til barnets modenhet og alder, og at det skal legges økende vekt på hva barnet mener, jf. utkastet § 6.

3.3 Forskning og statistikk

3.3.1 Gjeldende rett

Dagens familievernkontorlov § 8 inneholder en egen bestemmelse som regulerer adgangen til utlevering av taushetsbelagte opplysninger til bruk for forskning. Departementet kan etter denne bestemmelsen bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk for forskning og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt. I bestemmelsens overskrift nevnes statistikk på lik linje med forskning. Departementet har imidlertid avklart med Justisdepartementet at hjemmelen ikke er tilstrekkelig klar for å kunne gi ut opplysninger til statistikk, da dette ikke eksplisitt er nevnt i lovteksten.

3.3.2 Forslaget i høringsbrevet

Departementet hadde ved vedtagelsen av familievernkontorloven lagt til grunn at personidentifiserbare opplysninger både skulle kunne gis til bruk for forskning og statistikk. Etter avklaringen fra Justisdepartementet ønsket Barne- og familiedepartementet å endre bestemmelsen, slik at det ble presisert at adgangen også omfattet statistikk. Departementet foreslo derfor å opprettholde dagens § 8, med den endring at det i bestemmelsen ville bli klargjort at opplysninger kan utleveres både til forskning og statistikk. Det ble også foreslått presisert at opplysningene så langt det er mulig skal gis uten individualiserende kjennetegn.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

35 av de 63 høringsinstansene som avga merknader har uttalt seg om dette. Av disse går 24 imot forslaget. De instansene som går imot er opptatt av brukernes personvern, og av at en adgang til å kunne utlevere personidentifiserbare opplysninger til statistikk vil kunne redusere brukernes tillit til familievernkontorene.

Landsstyret for Kirkens Familievern uttaler:

«Hensynet til statistikk må kunne ivaretas på tilfredsstillende måte uten å komme i konflikt med hensynet til personvernet. Landsstyret er opptatt av at hensynet til brukerne, deres rettsvern og tillit til tjenesten blir ivaretatt og prioritert i en avveining mot forvaltningens behov for styring og forskningsformål.»

Norsk Psykologforening (NPF) uttaler:

«NPF vil uttrykke dyp bekymring for en utvikling som åpner for en generell spredning av personopplysninger, slik den foreslåtte endring åpner for. Vi frykter en modifisering av taushetsplikten, som strider mot grunnfestede verdier knyttet til autonomi og fortrolighet i klientforhold, noe som vil ha så vel faglige som etiske implikasjoner for psykologers arbeid.»

Enkelte instanser, herunder Justisdepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus, stiller spørsmål ved hvilke kriterier som skal ligge til grunn ved en vurdering av om det er mulig å gi opplysninger uten individualiserende kjennetegn eller ikke.

Datatilsynet påpeker at forskningsprosjekter som gjør bruk av sensitive opplysninger i utgangspunktet er underlagt konsesjonsplikt etter personopplysningsloven § 33, og at individbasert forskning med kontakt mellom forsker og respondent etter tilsynets oppfatning bør baseres på samtykke fra den enkelte. Datatilsynet uttaler at hensynet til personvernet ved slike beslutninger om utlevering av taushetsbelagte opplysninger er ivaretatt ved reglene i personopplysningsloven med forskrifter.

Av de høringsinstansene som positivt støtter forslaget, er enkelte opptatt av å sikre kvaliteten på statistikken. Statistisk sentralbyrå påpeker at det for å gjøre innsamling og bearbeiding av fagtjenestens data så effektiv som mulig, og for å bidra til at statistikk om familievernet blir mest mulig nøyaktig og korrekt, er viktig at lovverket tillater innhenting av sentrale personopplysninger i denne statistikken.

Grenland familiekontor uttaler:

«Vi vil støtte departementets forslag til endring av § 8 om utlevering av opplysninger til forskning og statistikk. Dette oppfattes som en hjemling av muligheten for å avgi fødselsnummer i forbindelse med utarbeidelse av statistikk. Mange av de problemstillingene som er viktige for utvikling og dokumentasjon av familievernets tilbud kan innhentes på en enklere måte gjennom bruk av personnummer. Kvaliteten på statistikken kan også sikres. Slik vi ser det, vil dette redusere omfanget på de opplysningene familievernet må innhente av den enkelte klient. Vi mener at det blir lettere å starte rådgivning og behandling i den enkelte sak når man ikke må starte med en rekke spørsmål som ikke er relevante for det brukerne ønsker hjelp med. På den annen side er det helt avgjørende at vi kan forsikre brukerne om at personlige opplysninger ikke kan eller vil bli brukt til andre formål.»

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet er opptatt av å kunne videreutvikle familieverntjenesten og å kunne sørge for en mest mulig hensiktsmessig og ressurseffektiv bruk av bevilgningene. Det er behov for langsiktig kunnskapsutvikling, dokumentasjon og statistikk for å kunne bygge kompetanse på feltet. For å kunne oppnå dette mener departementet at det er nødvendig at familievernkontorene kan utlevere personidentifiserbare opplysninger til statistisk bearbeiding. På den måten vil man kunne tilrettelegge for videre forskning på feltet, for eksempel gjennom såkalte «forløpsanalyser» der man undersøker klienters forhold til en eller flere ulike tjenester over tid. Ved å registrere for eksempel fødselsnummer kan man også fange opp at samme klient er registrert på samme kontor flere ganger i løpet av et år, eller også registrert ved flere kontorer. Man unngår dermed at tallet på klienter i statistikken blir høyere enn antallet personer som faktisk har benyttet tjenesten i løpet av et år. Man kan også få dokumentert eksakt hvor mange av tjenestens brukere som er nye for hvert år og hvor mange som også var brukere året før.

For å kunne oppnå en tilstrekkelig pålitelig og nyansert statistikk og for at statistikken skal kunne legges til grunn for videre forskning innenfor feltet, er det nødvendig at departementet kan bestemme at opplysningene skal gis uten hinder av taushetsplikt. En slik bestemmelse finnes allerede i forvaltningsloven. I følge forvaltningsloven § 13 b nr. 4 er ikke taushetsplikten til hinder for at opplysningene brukes til statistisk bearbeiding og utrednings- og planleggingsoppgaver. Helsepersonelloven § 29 inneholder en bestemmelse om at departementet kan bestemme at opplysninger uten hinder av taushetsplikt kan eller skal gis til bruk i forskning. Helsepersonelloven inneholder imidlertid ikke en generell bestemmelse om utlevering av opplysninger til statistikk, men har egne bestemmelser om utlevering av opplysninger til spesielle registre. I og med at alle ansatte ved familievernkontorene etter departementets forslag vil ha taushetsplikt som i hovedsak er i tråd med helsepersonelloven, er det behov for en egen bestemmelse om utlevering av personidentifiserbare opplysninger til statistikk i familievernkontorloven. Når det i loven presiseres at slik utlevering kan skje uten hinder av taushetsplikt, innebærer det også at utlevering kan skje uten hinder av den taushetsplikt som fremkommer av helsepersonelloven.

Departementet er imidlertid ikke av den oppfatning at det bør være kurant å opprette nye registre og informasjonssystemer. Det må foretas en grundig avveining av behovet for å samle inn informasjonen, og i hvilken grad det er nødvendig med personidentifiserbare opplysninger. Denne oppfatningen fremgår ved at det tas inn i bestemmelsen at opplysningene så langt det er mulig skal gis uten individualiserende kjennetegn. Opplysningene må selvfølgelig undergis den nødvendige sikkerhet. Departementet kan også knytte vilkår for utlevering av opplysninger, jf. familievernkontorloven § 8 annet ledd.

Barne- og familiedepartementet vil foreslå en bestemmelse som i høringsnotatet, jf. utkastet § 8.

3.4 Rettens adgang til å motta forklaring

3.4.1 Gjeldende rett

Etter tvistemålsloven § 204 nr. 2 må ikke retten ta i mot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune om ikke departementet gir samtykke. Departementet kan bare nekte å gi slikt samtykke når åpenbaringen vil kunne utsette staten eller almene interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Etter tvistemålsloven § 205 må retten ikke ta i mot forklaring av bestemte angitte profesjoner eller yrkesgrupper som for eksempel leger, psykologer, advokater, prester og meklingsmenn i ekteskapssaker om noe som er betrodd dem i deres stilling uten at den som har krav på hemmelighold har samtykket. Tilsvarende bestemmelser finnes i straffeprosessloven §§ 118 og 119.

3.4.2 Forslaget i høringsbrevet

Familievernkontorene drives av fylkeskommunen eller den fylkeskommunen inngår avtale med om drift av familievernkontor, jf. familievernkontorloven § 2 første ledd. Tvistemålsloven § 204 knytter seg til lovbestemt taushetsplikt vitnet har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune. For å unngå tvil om hvorvidt de familievernkontorene som ikke er fylkeskommunale er å anse som organ for stat eller kommune i tvisemålslovens forstand, foreslo departementet å ta inn en uttrykkelig henvisning til tvistemålsloven § 204 i familievernkontorloven § 5 fjerde ledd. Departementet mente at det av hensyn til brukerne ville være rimelig at de samme regler om rettens adgang til å motta forklaring fra de ansatte ved kontorene skulle gjelde for alle kontorer, uavhengig av om kontorene er fylkeskommunale eller har driftsavtale med fylkeskommunen.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

18 høringsinstanser har uttalt seg spesifikt til dette forslaget. Omtrent halvparten av disse bemerker at rettens adgang til å motta forklaring bør være lik i forhold til alle ansatte, uavhengig av hvilken profesjon de tilhører.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler om dette:

«Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at alle ansatte som utfører de samme oppgavene ved familievernkontor skal være likestilt mht vitneplikt for domstolene, slik at det ikke blir avhengig av terapeutens utdanning hvordan klientens opplysninger er beskyttet i forhold til vitneførsel.»

Barneombudet mener at forholdet mellom de ulike reglene som følger av tvistemålsloven §§ 204 og 205 må klargjøres. Ombudet uttaler:

«Barneombudet foreslår at de ansattes mulighet og plikt til å vitne i en rettssak, samt eventuell fravikelse/unntak fra taushetsplikten i den forbindelse, må fremgå entydig i lov om familievernkontorer.»

Justisdepartementet påpeker at tvistemålsloven § 204 innebærer et forbud for retten til å ta imot vitneutsagn. En regel om begrensninger i denne retten, bør derfor heller nedfelles i tvistemålsloven § 204 nr. 2 første ledd første punktum. De uttaler videre:

«Tvistemålsloven gjelder bare i sivile saker. De hensyn som ligger bak ønsket om begrensninger i vitneplikten i sivile saker for personer som arbeider ved kirkelige familievernkontorer, antas å gjelde tilsvarende i straffesaker. Vi forslår derfor at en tilsvarende begrensning innarbeides i straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum, (...)»

3.4.4 Departementets vurdering

Forslaget i høringsnotatet var begrunnet med at man ønsket å unngå tvil om hvorvidt ansatte ved kontorer som ikke anses som organ for stat eller kommune trenger departementets samtykke for at retten skal kunne motta deres vitneutsagn. Departementet vurderte ikke i høringsnotatet forholdet til tvistemålsloven § 205. Tvistemålsloven § 205 angår spesifikt nevnte profesjoner og yrkesgrupper, og den omfatter for eksempel ikke alt helsepersonell. Retten må imidlertid også ta stilling til om den kan ta imot forklaring fra disse profesjonenes underordnede og medhjelpere, jf. tvistemålsloven § 205 annet ledd.

Departementet har forståelse for de merknader som har fremkommet i høringen om at hensynet til brukerne tilsier at alle ansatte ved familievernkontorene bør være i samme situasjon hva gjelder rettens adgang til å motta deres forklaring. Lovgiver har imidlertid valgt å la bestemmelsen i tvistemålsloven § 205 kun omfatte spesifikke profesjoner og yrkesgrupper. Lovgiver har i tillegg inntatt en bestemmelse i tvistemålsloven § 206 a om at retten kan frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under bl.a. sjelesorg eller sosialt hjelpearbeid, selv om forholdet ikke går inn under § 205. En tilsvarende bestemmelse finnes i straffeprosessloven § 121. Det heter i forarbeidene til disse bestemmelsene at det forutsettes at retten i slike tilfelle vanligvis vil frita for vitneplikt om betroelser som etter sin art i det vesentligste tilsvarer de typer betroelser som omfattes av tvistemålsloven § 205 og straffeprosessloven § 119. Barne- og familiedepartementet mener etter dette at lovgiver allerede har vurdert og tatt hensyn til at det også er andre yrkesgrupper enn de som er nevnt i tvistemålsloven § 205 og straffeprosessloven § 119 som mottar personlige betroelser på tilsvarende måte. Departementet vil derfor ikke nå foreslå at tvistemålsloven § 205 og straffeprosessloven § 119 gis anvendelse overfor alle ansatte ved familievernkontorene.

Reglene i tvistemålsloven og straffeprosessloven om rettens adgang til å motta forklaring er detaljerte og spesielle. Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig å ta disse reglene inn i familievernkontorloven, slik Barneombudet foreslår. Departementet mener i stedet at det er riktig å følge Justisdepartementets merknad på dette punkt. Departementet foreslår derfor at det i tvistemålsloven § 204 nr. 2 første ledd første punktum og straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum inntas begrensninger i rettens adgang til å ta imot forklaringer fra ansatte ved familievernkontorer, jf. utkast til tvistemålsloven § 204 nr. 2 første ledd første punktum og straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum.

3.5 Særlig om taushetsplikt ved mekling

3.5.1 Gjeldende rett

Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 a tredje ledd. Ekteskapsloven § 26 fjerde ledd inneholder en egen bestemmelse om taushetsplikt for den som foretar mekling. Det fremgår her at den som foretar mekling har taushetsplikt om det han eller hun får kjennskap til i sammenheng med meklingen. I samme lov § 26 a fremgår et unntak fra dette, der meklingsmenn etter nærmere regler blir pålagt opplysningsplikt til barneverntjenesten.

3.5.2 Forslaget i høringsbrevet

Bestemmelsene i ekteskapsloven gjelder for alle meklingsmenn enten meklingen foretas på et familievernkontor eller ikke. For å presisere denne spesielle taushetsplikten foreslo departementet at det tas inn en uttrykkelig henvisning til ekteskapsloven i familievernkontorloven.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg til bestemmelsen, og de fleste av disse støtter forslaget. En høringsinstans mener henvisningen ikke er nødvendig, mens noen ønsker at det i bestemmelsen også skal henvises til tvistemålsloven § 205, jf. punkt 3.4 ovenfor. Justisdepartementet uttaler at bestemmelsen for fullstendighetens skyld også bør vise til ekteskapsloven § 26 a om opplysningsplikt til barneverntjenesten.

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet kan ikke se at det er nødvendig med en henvisning til tvistemålsloven § 205, da det ikke er tvilsomt at denne regelen får anvendelse for meklere i ekteskapssaker. Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig å ta inn en henvisning til opplysningsplikten til barneverntjenesten.

Barne- og familiedepartementet foreslår en bestemmelse som i høringsutkastet, med tillegg av at det tas inn en henvisning til opplysningsplikten i ekteskapsloven § 26 a, jf. utkastet § 5 a.