6 Krav til faglig leder

6.1 Gjeldende rett

På lovgivningstidspunktet la departementet til grunn at familievernet var å anse som en helsetjeneste. En følge av denne forståelsen av tjenesten var i henhold til helselovgivningen at ethvert familievernkontor måtte ha en faglig leder som tilhørte en av helseprofesjonene. Departementet mente imidlertid at sosionomer med videreutdanning i familieterapi og lang praksis har god kompetanse for de oppgaver som skal løses ved et familievernkontor. Departementet foreslo derfor at sosionomer med videreutdanning i familieterapi og lang praksis ved familievernkontor skulle kunne godkjennes som faglig leder etter en individuell vurdering.

Under Stortingets behandling av loven gikk man bort fra å se familievernet som en helsetjeneste, og det ble i stedet definert til å være en spesialtjeneste. Samtidig ble det besluttet at sosionomer fortsatt skulle kunne ha lederfunksjonen, uten at det krevdes en individuell vurdering, jf. familievernkontorloven § 4.

6.2 Forslaget i høringsbrevet

Departementet har etter lovens ikrafttredelse mottatt henvendelser fra kontorer som har ønsket å ansette som leder personer med annen yrkesbakgrunn enn de som fremgår av § 4. Departementet mener at argumentasjonen for at lederfunksjonen som hovedregel må utøves av en som tilhører en av helseprofesjonene ikke har samme gjennomslagskraft etter at tjenesten er definert som en spesialtjeneste. Departementet var imidlertid av den oppfatning at det fremdeles ville være viktig å påse at lederfunksjonen ivaretas av en med tilstrekkelig kompetanse for oppgaven. Dette ville i første rekke være de yrkesgrupper som i dag kan benyttes som faglig leder, men det kunne også være personer med annen helse- eller sosialfaglig grunnutdanning. Departementet foreslo derfor at faglig leder måtte ha helse- eller sosialfaglig utdanning av minimum tre års varighet. For å åpne for at også andre yrkesgrupper skulle kunne inneha stillingen som faglig leder, foreslo departementet at tilsettingsmyndigheten skulle gis anledning til å ansette ledere med annen relevant grunnutdanning. Det skulle likevel være et krav at lederen skulle ha kompetanse i familieterapi, og ansettelse av person med annen grunnutdanning skulle bare skje i særlige tilfelle og etter en konkret vurdering av den enkelte søker.

Departementet foreslo også at bestemmelsen ble oppdatert i forhold til ny helsepersonellov hva gjelder legens selvstendige beslutningsansvar.

6.3 Høringsinstansenes syn

Omtrent halvparten av høringsinstansene har uttalt seg til forslaget. De fleste av disse stiller seg positive til forslaget om en utvidelse av yrkesgrupper som kan inneha den faglige lederstillingen ved familievernkontorene. På samme måte stiller de fleste seg positive til at tilsettingsmyndigheten får hjemmel til å fravike kravet til grunnutdanning etter en konkret vurdering.

Svært få høringsinstanser har generelle innvendinger mot forslaget. Disse høringsinstansene påpeker bl.a. at endringen kan medføre at disse arbeidsplassene kan bli mindre attraktive for noe fagpersonell. Enkelte høringsinstanser har innvendinger til forslaget om at tilsettingsmyndigheten skal kunne fravike kravet til grunnutdanning. Disse høringsinstansene påpeker bl.a. viktigheten av at faglig leder også innehar en grunnutdanningskompetanse som sikrer at leder ivaretar det faglige ansvar for behandlingsopplegget og for å vedlikeholde og utvikle kontorets faglige standard.

Fylkeslegen i Nordland mener det bør presiseres at utdanningen som hovedregel må være på høyskole- eller universitetsnivå.

Departementet presiserte i høringsnotatet at ledere som ikke har helse- eller sosialfaglig utdanning av minst tre års varighet må ha annen relevant grunnutdanning. Justisdepartementet mener at dette bør nedfelles i lovteksten.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler:

«Regjeringen har i sitt fornyelsesprogram lagt vekt på prinsippet om at kommuner og fylkeskommuner skal ha størst mulig frihet til å organisere sin virksomhet, og at dette prinsippet følges opp i forslag til ny lovgivning eller ved lovendring. I fornyelsesprosjektet «Gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren», er det blant annet lagt vekt på at regler om kompetansekrav og bemanningsnormer må gjennomgås kritisk med tanke på opphevelse.

Kommunal- og regionaldepartementet stiller spørsmål ved hensiktsmessigheten av å opprettholde krav til spesiell kompetanse på dette området. Etter departementets oppfatning bør det være opp til kommunen selv å vurdere hvilken kompetanse det bør stilles. Dette bygger på en forståelse av at når kommunesektoren er tillagt ansvaret for å løse en oppgave, vil kommunen også være ansvarlig for å ansette nødvendig og tilstrekkelig personell med relevant og tilstrekkelig kompetanse. Dersom det skal opprettholdes krav om kompetanse, bør dette være fordi kravene til kompetanse på dette området er spesieltsterkt. Barne- og familiedepartementet bes vurdere om dette er tilfelle.»

6.4 Departementets vurdering

Barne- og familiedepartementet har på nytt vurdert hvorvidt det er hensiktsmessig å opprettholde krav til spesiell kompetanse på dette området. Barne- og familiedepartementet er enig med Kommunal- og regionaldepartementet i at det er fylkeskommunen som må være ansvarlig for å ansette nødvendig og tilstrekkelig personell med nødvendig og tilstrekkelig kompetanse når den har blitt tillagt ansvaret for å løse en oppgave. Når det gjelder de private kontorene vil fylkeskommunen, gjennom den driftsavtalen som inngås, kunne påse at kontoret holder et tilstrekkelig faglig nivå. Ut fra dette har departementet kommet frem til at det ikke er nødvendig med en nærmere lovregulering av kompetansekrav og bemanningsnorm på familievernområdet. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av å ha et tverrfaglig sammensatt personell og at faglig leder må ha tilstrekkelig kompetanse til å ivareta det faglige ansvar for behandlingsopplegget og for å vedlikeholde og utvikle kontorets faglige standard. Dette innebærer etter departementets mening at faglig leder bør ha helse- eller sosialfaglig utdanning på høyskole- eller universitetsnivå av minimum tre års varighet, eller annen relevant utdanning som for eksempel jurist eller prest. Faglig leder bør også ha kompetanse i familieterapi.

Barne- og familiedepartementet vil foreslå å oppheve store deler av bestemmelsen, med unntak av presiseringen av legers selvstendige beslutningsansvar etter helsepersonelloven § 4 tredje ledd, jf. utkastet § 4.