3 Godskriving og godkjenning av utdanning tatt ved annen institusjon

3.1 Lisboakonvensjonen

Konvensjonen om godkjenning av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning i Europaregionen (Lisboakonvensjonen) ble underskrevet i Lisboa 11. april 1997 og trådte i kraft 1. februar 1999. I Norge trådte konvensjonen i kraft 1. juni 1999. Per 23. juni 2008 har 48 land ratifisert konvensjonen.

Det grunnleggende prinsipp i Lisboakonvensjonen er at godkjennende myndighet i et land skal godkjenne kvalifikasjoner fra en annen konvensjonspart som likeverdig med egen utdanning. Dette gjelder utdanning som gir grunnlag for opptak til høyere utdanning, godkjenning av studieperioder og godkjenninger av hele utdanninger. Hensikten med konvensjonen er å legge til rette for større akademisk mobilitet. Målet er felles løsninger på praktiske problemer når det gjelder godkjenning av kvalifikasjoner i høyere utdanning.

Lisboakonvensjonen legger vekt på at saksbehandlingen av søknader om godkjenning av utdanning skal skje på en rettferdig og åpen måte etter et system som er åpent for innsyn, er forutsigbart og ikke-diskriminerende. Konvensjonens supplerende tekst «Recommendation on Criteria and Procedures for the Assessment of Foreign Qualifications and Periods of Study» (vedtatt 6. juni 2001) gir utfyllende bestemmelser til den. Videre er det tre andre supplerende tekster til konvensjonen, herunder to rekommandasjoner vedrørende henholdsvis internasjonale opptakskrav til høyere utdanning «Recommendation on International Access Qualifications» (1999) og godkjenning av fellesgrader «Recommendation of the Recognition of Joint Degree» (vedtatt 9. juni 2004) og en veiledning «Code of Good Practice» vedrørende transnasjonal utdanning (6. juni 2001).

3.2 Gjeldende rett

Vi har i dag to ulike godkjenningsordninger – generell godkjenning og faglig godkjenning. Før det gis en kort beskrivelse av gjeldende system om godkjenning av høyere utdanning etter universitets- og høyskoleloven, forklares akkrediteringsbegrepet og dets innhold nærmere her.

Akkreditering

Akkreditering etter universitets- og høyskoleloven er en faglig bedømming av om en høyere utdanningsinstitusjon og de studier institusjonen tilbyr oppfyller et gitt sett av standarder, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-1 første ledd. Etter universitets- og høyskoleloven skilles det mellom akkrediterte institusjoner og akkrediterte studier. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 2-1 annet ledd bokstav a og b at studier kan akkrediteres uten at institusjonen som sådan er akkreditert. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) er etter nevnte bestemmelser ansvarlig for akkrediteringen av institusjoner og studier under universitets- og høyskoleloven.

Reglene om generell og faglig godkjenning av høyere utdanning må holdes adskilt fra ordningen om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, som gjelder innenfor EØS-området. Godkjenning av høyere utdanning innebærer ikke en rett til å praktisere i lovregulerte yrker, det vil si yrker der det i lov eller forskrift kreves bestemte kvalifikasjoner for å kunne benytte en yrkestittel eller utøve et yrke. For å sikre fri bevegelighet for arbeidstakere og tjenesteytere i EØS-området vedtok EU 7. september 2005 et direktiv (direktiv 2005/36/EF), med ikrafttredelse 20. oktober 2007, om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Direktivet gjelder for EØS-borgere som ønsker å praktisere et regulert yrke innenfor EU.

Generell godkjenning

NOKUT kan etter universitets- og høyskoleloven § 3-4 annet ledd etter søknad fra enkeltpersoner gi generell godkjenning av en utdanning fra en utenlandsk høyere utdanningsinstitusjon eller norsk utdanning som ikke går under universitets- og høyskoleloven. En generell godkjenning er vedtak om at utdanning godkjennes som likestilt med akkreditert norsk høyere utdanning. Ordningen gjelder for søkere som ønsker å få dokumentert at den utdannelsen de har fullført enten i utlandet eller hos en institusjon som ikke er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven, er likestilt med en utdannelse fra akkreditert institusjon under universitets- og høyskoleloven. Dette betyr at denne typen godkjenning ikke er tilstrekkelig for søkere som ønsker videre studier hos akkrediterte institusjoner under universitets- og høyskoleloven eller yrker der det kreves egen autorisasjon eller godkjenning.

Ved generell godkjenning godkjennes utdanningen ut fra prinsippet fra Lisboakonvensjonen om at ett års normert studietid i utdanningslandet er jevngodt med ett års normert studietid i Norge (60 studiepoeng). Det blir også vurdert om utdanningen i omfang og nivå svarer til en bachelor-, master- eller doktorgrad, men det faglige innholdet i søkerens utdanning spesifiseres vanligvis ikke.

Faglig godkjenning

Den faglige godkjenningen er tredelt; jevngodhetsvurdering, godskriving og fritak. Universitets- og høyskoleloven § 3-4 tredje ledd hjemler jevngodhetsvurderingen. Ved jevngodhetsvurderingen vurderer en norsk høyere utdanningsinstitusjon, som er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven, om søkerens gjennomførte utdanning direkte kan sammenlignes med en utdanning som gis ved vedkommende universitet eller høyskole. Institusjonen kan vurdere hele eller deler av den gjennomførte utdannelsen. Dersom studiet er fullført og hele studiet er å anse som jevngodt, gir godkjenning etter denne bestemmelsen rett til å bruke den tittel som er fastsatt for den utdanningen det er jevnført med. Det er for eksempel hensiktsmessig da det i noen yrker er krav til en fagspesifikk grad med tilhørende tittel. Der det kun søkes om vurdering av deler av den gjennomførte utdannelsen, kan godkjenningen danne grunnlag for å ta videre høyere utdannelse i Norge.

Det er det enkelte akkrediterte universitet eller høyskole som på grunnlag av omfattende dokumentasjon avgjør om utdanningen eller kombinasjon av utdanningen fra Norge eller utlandet oppfyller deres spesifikke krav til bredde og dybde i den aktuelle graden, det vil si om den er «jevngod med» denne. Det kreves at utdanningen er godt dokumentert med blant annet pensumslister, kursbeskrivelser og eventuelle skriftlige avhandlinger.

Denne godkjenningsordningen, herunder jevngodhetsvurderingen, er således både rettet mot det ikke-regulerte arbeidsmarkedet, hvis søkeren ønsker en norsk grad, eller som grunnlag for å ta videre høyere utdannelse i Norge.

Den andre formen for faglig godkjenning, såkalt godskriving, gjelder søkere som allerede har studert ved en institusjon som tilbyr akkreditert høyere utdanning, og som ønsker opptak til en annen institusjon som tilbyr akkreditert høyere utdanning. Institusjoner som tilbyr akkrediterte studier kan godskrive tilsvarende utdanning. Vedkommende institusjon skal godskrive den allerede gjennomførte utdanningen dersom vilkårene for godskriving er oppfylt, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-4 første ledd. Institusjonen må sammenligne pensum, eksamener, kurs mv. for å sikre at den gjennomførte akkrediterte utdannelsen gir rett til godskriving. Etter § 3-4 første ledd skal utdanningen i utgangspunktet godskrives med samme antall studiepoeng. Det må likevel tas forbehold da den enkelte institusjon har studieplaner med nærmere krav til bredde og fordypning i det enkelte studium. Hvorvidt slik innregning kan skje i en konkret grad eller yrkesutdanning, og i tilfelle med hvor stor uttelling, avhenger av reglementet for vedkommende grad.

Bestemmelsen gjelder, som beskrevet ovenfor, kun for søkere som har gjennomført utdanning ved en institusjonen hvor utdanningen er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven. Andre søkere må vurderes etter jevngodhetsvurderingen etter § 3-4 tredje ledd eller kan søke om fritak for eksamen eller prøve etter § 3-5.

Fritak for eksamen eller prøve er den tredje formen for faglig godkjenning. I dag regulerer universitets- og høyskoleloven § 3-5 fritak for eksamen eller prøve. Det kan søkes om fritak fra eksamen eller prøve avlagt ved samme eller annen institusjon, det vil si at det ikke er et krav for å fritak at eksamen eller prøven er avlagt ved en institusjon som er akkreditert eller tilbyr utdanning etter universitets- og høyskolene. Også private institusjoner som har akkreditering for enkeltstudier har rett og plikt til å behandle søknader om fritak for eksamen. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne sin praksis.

En student som søker om fritak etter § 3-5 første setning, har rettslig krav på dette hvis lovens vilkår er oppfylt. I andre setning er institusjonen gitt adgang til å gi fritak også i andre situasjoner på grunnlag av «annen velegnet eksamen eller prøve». Dette er en skjønnsmessig vurdering som i utgangspunktet ikke skaper noen rettighet for den enkelte student. Dokumentert realkompetanse kan også gi fritak for eksamen eller praksiskrav etter denne bestemmelsen.

§ 3-4 fjerde ledd regulerer de tilfeller hvor godkjenning etter tredje ledd helt eller delvis gis på grunnlag av kunnskaper som er dokumentert på annen måte enn ved eksamen. En slik godkjenning kan være praktisk særlig i situasjoner hvor det ikke lar seg gjøre å legge frem eksamenspapirer, eller hvor det ikke har vært mulig for vedkommende å ta eksamen, for eksempel på grunn av krig, politisk forfølgelse eller personlige forhold, jf. Ot.prp. nr. 85 (1993-94) s. 74.

Når det gjelder hva slags godkjenning, generell eller faglig, det skal søkes om er utgangspunktet at dette må vurderes ut i fra hva som er formålet med søknaden, herunder hva godkjenningen skal brukes til.

Bestemmelsens femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift med utfyllende regler om godskriving etter første ledd og om saksbehandling og klageadgang for godkjenning etter annet og tredje ledd.

3.3 Brautasetutvalgets forslag

I forhold til godskriving av høyere utdanning mellom norske utdanningsinstitusjoner foreslo Brautasetutvalget en ny formulering av universitets- og høyskoleloven § 3-4 første ledd på grunn av endringen i gradsstrukturen som skjedde gjennom Kvalitetsreformen. Utvalget viste blant annet til at studentenes rett til en ren tid-for-tid uttelling, og den rett institusjonene nå er gitt til å sette sammen kortere eller lengre emner i studieforløp som ender i en grad, vanskelig kan forenes. Utvalgets forslag til ny formulering var: « Studiepoeng fra beståtte emner og fag fra en institusjon som går inn under denne lov, skal, i den utstrekning de er relevante, godskrives i sin helhet studenten som del av grad eller yrkesutdanning ved de andre institusjonene. Vedkommende institusjon skal påse at det ikke gis dobbel uttelling for samme faginnhold ».

I forhold til godkjenning av høyere utdanning fra utlandet foreslo Brautasetutvalget en videreføring av dagens myndighetsfordeling mellom NOKUT og institusjonene ved godskriving og godkjenning av annen utdanning. Videre ble det foreslått at NOKUT bør få utvidete muligheter til å beskrive utdanningens innhold og nivå i sine vedtak om generell godkjenning, forutsatt at beskrivelsene ikke gir inntrykk av at utdanningen er jevngod med en bestemt grad ved en institusjon under universitets- og høyskoleloven.

Utvalget gikk også inn for at merkostnadene ved bedømming av utenlandske doktorgrader, som ikke begrunnes i en søknad om utlyst stilling ved vedkommende institusjon, skal kunne belastes søkeren. Utvalget foreslo derfor en tilføyelse i universitets- og høyskoleloven § 3-4: « For vurdering av utenlandsk doktorgradseksamen i andre tilfeller enn ved søknad på utlyst stilling ved institusjonen, kan styret fastsette at søkeren skal betale et vederlag som dekker institusjonens utgifter for vurderingen.»

3.4 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo i høringsbrevet av 6. mars 2008, i likhet med Brautasetutvalgets innstilling, en ny strukturering av godkjennings- og godskrivingsbestemmelsene i én generell godkjennings- og én faglig godkjenningsbestemmelse. Forslaget var materielt sett tilnærmet likt forslaget fra Brautasetutvalget med enkelte språklige endringer. Forslaget i høringsbrevet var i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett, og hensikten med forslaget var å klargjøre lovbestemmelsene, herunder hvordan lovbestemmelsene skal praktiseres.

I høringsbrevet ble det foreslått at ansvarsfordelingen mellom NOKUT og institusjonene videreføres, men at NOKUT skal få en mer markert rolle i den faglige godkjenningen, for eksempel gjennom en verifiseringsfunksjon av utdanningsdokumenter og en plikt til å hjelpe de institusjonene som ber om dette i forbindelse med kvalitetssikringen av godkjenningen. Det ble i høringsbrevet foreslått at en nærmere beskrivelse av NOKUTs ansvar og myndighet vil bli fastsatt av departementet i forskrift.

I høringsbrevet ble det også foreslått, i tråd med Brautasetsutvalgets innstilling, at NOKUT skal ha koordineringsansvaret for den nasjonale godkjenningsdatabasen (NAG). Departementet har bedt NOKUT om å oppnevne en arbeidsgruppe som skal gjennomgå dagens databaseløsning og foreslå tiltak for å forbedre den. En nasjonal database med blant annet oppdatert informasjon om hvordan utenlandske høyere utdanninger er blitt godkjent ved institusjonene, vil være et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å effektivisere behandlingen av godkjenningssaker, sikre likebehandling av slike saker og gi faktainformasjon til både søkere og institusjonene. Arbeidsgruppen vil i løpet av høsten 2008 levere sitt forslag til videre arbeid med NAG-basen til departementet.

Når det gjelder godkjenning av utenlandske doktorgrader foreslo Brautasetutvalget at merkostnadene ved bedømming av utenlandske doktorgrader, som ikke er begrunnet i en søknad om utlyst stilling ved vedkommende institusjon, skal kunne belastes søkeren. Departementet foreslo en slik ordning i høringsbrevet. Bakgrunnen for forslaget er at det i den senere tid har vært økende søking om faglig godkjenning av utenlandske doktorgrader som ikke har utgangspunkt i en stillingsutlysning. Behandling av slike søknader innebærer en økonomisk belastningen for institusjonene, blant annet fordi det må oppnevnes en egen vurderingskommisjon i forbindelse med godkjenningen.

3.5 Høringsinstansenes merknader

De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslagene til ny §§ 3-4 og 3-5, herunder videreføringen av ansvarsfordelingen mellom institusjonene og NOKUT når det gjelder generell og faglig godkjenning.

NOKUT og flere av institusjonene påpeker at begrepet « generell godkjenning » burde beskrives i selve lovteksten.

Enkelte av høringsinstansene er skeptiske til å la NOKUT få en mer markert rolle når det gjelder den faglige vurderingen. Det påpekes særlig at NOKUT ikke har tilstrekkelig faglig kompetanse og at det vil føre til ytterligere byråkratisering. Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Oslo og BI er på den andre siden positive til at NOKUT får en mer markert rolle i den faglige godkjenningsordningen og en utvidet kontrollmyndighet.

Høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget om at institusjonen kan ta vederlag for vurdering av utenlandsk doktorgrad i andre tilfeller enn ved søknad til utlyst stilling ved institusjonen. Forskerforbundet, UNIO, Studentenes Landsforbund og Norges Studentunion påpeker at utdanning skal være vederlagsfri og at en slik bestemmelse vil kunne hindre internasjonalisering av norsk utdanning.

3.6 Departementets vurdering og ­forslag

Myndighet i godkjenningssaker

Departementet ønsker en videreføring av myndighetsfordeling mellom NOKUT og institusjonene ved godkjenning og godskriving av annen utdanning, der NOKUT treffer vedtak om generell godkjenning og de akkrediterte institusjonene treffer vedtak om faglig godkjenning ved jevngodhetsvurdering. Institusjoner som tilbyr akkrediterte studier etter universitets- og høyskoleloven skal godskrive annen akkreditert utdanning i den utrekning de oppfyller de faglige krav til en bestemt utdanning eller grad.

Gjennom den faglige godkjenningen og godskrivingen blir søkerens gjennomførte utdanning sammenlignet med institusjonens faglige krav for en bestemt grad eller utdanning på bakgrunn av innsendte pensumlister, kursbevis, eksamener, oppgaver mv. Saksbehandlingen i disse sakene er omfattende, og etter departementets mening må den faglige godkjenningen ligge til den enkelte institusjon, da det er der den spesifikke faglige kompetansen til å vurdere en utdanning ligger.

NOKUTs rolle

NOKUT skal, som et faglig uavhengig statlig organ, gjennom akkreditering og evaluering kontrollere og bidra til utvikling av kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning. Kontroll av kvaliteten ved norske institusjoner som tilbyr høyere utdanning omfatter akkreditering av studier og utdanningsinstitusjoner, samt evalueringer av betydning for å kunne bedømme kvaliteten i høyere utdanning.

Departementet mener at NOKUT skal ha en mer markert rolle i den faglige godkjenningen, for eksempel gjennom en verifiseringsfunksjon av utdanningsdokumenter og en plikt til å hjelpe de institusjonene som ber om dette i forbindelse med kvalitetssikringen av godkjenningen. NOKUT skal ikke godkjenne eller overprøve institusjonens faglige vurdering, men de skal være et rådgivende organ i godkjenningsprosessen. Da det har vist seg at det foreligger en viss forskjell i praksis mellom institusjonene når det gjelder faglig godkjenning, ønsker departementet at NOKUT får en tydeligere rolle i den faglige godkjenningen. En nærmere beskrivelse av NOKUTs ansvar og myndighet vil bli fastsatt av departementet i forskrift.

I dag formidles informasjon om godkjenning av utenlandsk utdanning gjennom Nasjonal database for godkjenning av utenlandsk utdanning (NAG). I likhet med Brautasetsutvalget mener departementet at NAG-basen må evalueres av en arbeidsgruppe som går gjennom de forskjellige problemstillingene forbundet med hvordan NAG-basen fungerer i dag i forhold til hensikten med databasen. Departementet har derfor bedt NOKUT om å oppnevne en arbeidsgruppe som skal gjennomgå dagens databaseløsning og foreslå tiltak for å forbedre den. En nasjonal database med blant annet oppdatert informasjon om hvordan utenlandske høyere utdanninger er blitt godkjent ved institusjonene, er et viktig hjelpemiddel i arbeidet med å effektivisere behandlingen av godkjenningssaker, sikre likebehandling av slike saker og gi faktainformasjon til både søkere og institusjonene. Arbeidsgruppen vil i løpet av høsten 2008 levere sitt forslag til videre arbeid med NAG-basen til departementet. Departementet mener at NOKUT også skal ha koordineringsansvaret med den nasjonale godkjenningsdatabasen (NAG).

Det vises til lovforslaget § 3-4 og § 3-5 femte ledd.

Generell og faglig godkjenning

Departementet mener at for å klargjøre forskjellene på generell og faglig godkjenning er det hensiktsmessig at reglene fremkommer i to bestemmelser, og ikke slik som i dag hvor de er samlet i en. I forslaget fremkommer bestemmelsen om generell godkjenning i § 3-4, mens bestemmelser om faglig godkjenning fremkommer i § 3-5.

Departementet foreslår i ny § 3-4 å videreføre lovbestemmelsen om at det er NOKUT som har myndighet til å fatte vedtak om generell godkjenning. I tråd med forslag fra flere høringsinstanser er begrepet generell godkjenning presisert i lovteksten for å klargjøre nærmere hva som ligger i et vedtak om generell godkjenning.

Forslag til ny § 3-5 tredje ledd om faglig jevngodhetsvurdering er en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte språklige endringer.

Departementet mener at det er hensiktsmessig å utvide hjemmelen til å gi forskrift om saksbehandling og klageadgang til hele § 3-5, og ikke begrense det til å omfatte vedtak om generell godkjenning og vedtak om faglig godkjenning ved jevngodhetsvurdering slik bestemmelsen lyder i dag.

Det vises til lovforslaget § 3-4 og § 3-5 første ledd, annet, tredje og syvende ledd.

Godskriving og tid-for-tid-prinsippet

Departementet viser til at tid-for-tid-prinsippet var enklere å praktisere i det gamle gradssystemet, der cand.mag.-graden nesten fritt kunne settes sammen av «byggeklosser» av ulik varighet (semesteremner, grunnfag/årsstudier, mellomfag, storfag, treårige profesjonsutdanninger). Med de mer strukturerte bachelor- og mastergradene har man introdusert et fastere løp, noe som har medført en viss tapt fleksibilitet. Den delen av godskrivingen som skjer ved universitetene og høyskolene, må nå nødvendigvis skje i forhold til de studieprogrammene utdanningsinstitusjonen tilbyr. Selv om institusjonene må ha som utgangspunkt at utdanning avlagt ved andre institusjoner under loven skal vurderes etter tid-for-tid-prinsippet, vil det ofte ikke være mulig å praktisere dette prinsippet i like stor utstrekning som tidligere i de enkelte godskrivingsvedtak, fordi de faglige krav i graden må oppfylles både med hensyn til krav til bredde og fordypning.

Hvorvidt godskriving kan skje, avhenger av reglementet for vedkommende grad. I forbindelse med innføringen av kvalitetsreformen og ny gradsstruktur skrev departementet i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) at «bestemte faglige krav som gjelder for ulike grader, må være oppfylt for at det skal gis full uttelling i grad ved den aktuelle institusjonen». Denne presiseringen kommer etter departementets vurdering ikke klart nok fram i loven slik den står i dag, eller av Brautasetutvalgets forslag. Når en student eller kandidat søker om innpasning eller fritak for utdanning, vil vurderingen alltid skje i forhold til institusjonens forskrifter – som for eksempel forskrift om bachelorgrad – eller i forhold til fagplan/studieplan.

Departementet foreslår at beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra en institusjon som faller inn under loven, skal godskrives så sant de oppfyller de faglige krav for en bestemt grad eller utdanning, ved en annen institusjon. Det presiseres at tid-for-tid-prinsippet fortsatt er hovedregel ved godskriving, men at det i en del tilfeller ikke vil kunne godskrives fullt ut, da den enkelte institusjon må vurdere den gjennomførte utdanningen i henhold til sine egne faglige krav.

Det vises til lovforslaget § 3-5 første og annet ledd.

Fritak for deler av utdanning

Departementet mener at bestemmelsen om fritak for deler av utdanning på grunnlag av annen velegnet eksamen eller prøve bør videreføres. Forslag til ny § 3-5 annet ledd om godskriving gjelder kun for beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra universiteter og høyskoler som tilbyr akkreditert utdanning. Departementet ønsker derfor å videreføre regelen om at også studenter som har gjennomført en utdanning ved institusjon som ikke går inn under universitets- og høyskoleloven skal kunne søke om fritak for deler av utdanningen.

Forslaget i ordlyden er noe endret, da det åpnes for at det kan gis fritak for «deler av utdanningen» på grunnlag av velegnet eksamen eller prøve. Departementet mener at endringen i ordlyden tydeliggjør at vurdering om fritak kan gis i forhold til institusjonens forskrifter – som for eksempel forskrift om bachelorgrad – eller i forhold til fagplan/studieplan.

Det vises til lovforslag § 3-5 annet ledd.

Godkjenning av utenlandske doktorgrader

Det har i den senere tid vært økende søking om faglig godkjenning av utenlandske doktorgrader som ikke har utgangspunkt i en stillingsutlysning. Dette innebærer en økonomiske belastning for institusjonene.

Departementet foreslår derfor, i likhet med Brautasetutvalget, at merkostnadene ved bedømming av utenlandske doktorgrader, som ikke begrunnes i en søknad om utlyst stilling ved vedkommende institusjon, skal kunne belastes søkeren. Søknadene er ofte begrunnet i et ønske om å oppnå doktorgradstillegget i lønn, få godkjent doktorgraden som tilsvarende ett års forskningstjeneste i en spesialistutdanning eller for å søke på stilling ved annen institusjon. Hensikten med søknaden i disse tilfellene er ikke å få en bedømming som ledd i søknad om undervisnings- og forskerstilling ved den godkjennende institusjonen.

Når det gjelder ønske om å få en godkjenning av utenlandsk doktorgrad for å oppnå doktorgradstillegg i lønn, godkjenning som forskningstjeneste i en spesialistutdanning eller for opprykk til førsteamanuensis, er departementet av den oppfatning at en generell godkjenning fra NOKUT er tilstrekkelig, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-4. Hvis det likevel skulle vise seg at institusjonen ikke anerkjenner denne generelle godkjenningen fra NOKUT som tilstrekkelig, kan ikke institusjonen ta seg betalt for den faglige vurderingen av den utenlandske doktorgraden i de nevnte tilfellene.

Søkeren skal kun belastes de reelle utgiftene ved en slik godkjenning, og beregningen av institusjonens kostnader må kunne dokumenteres overfor søkeren. Departementet viser til at det i vurderingen skal tas hensyn til søkere fra lavinntektsgrupper, slik det fremkommer av Lisboakonvensjonens supplerende tekst, jf. Appendix I to the draft recommendation on procedures and criteria for the assessment of foreign qualifications and periods of study punkt 21: «Special measures aimed at low income groups, refugees and displaced persons and other disadvantaged groups should be considered in order to ensure that no applicant is prevented from seeking recognition of his or her foreign qualifications because of the costs involved».

Det vises til lovforslaget § 3-5 sjette ledd.