3 Endringer i bestemmelsene om radio- og teleterminalutstyr

3.1 Om forslagene

Da teleloven ble endret i 1998 registrerte Samferdselsdepartementet at det forelå et behov for å gjennomgå reguleringsbestemmelsene for radio- og teleterminalutstyr. Samtidig var det klart at EU-kommisjonen ville gjennomgå reguleringen på området og at denne gjennomgangen ville kunne få konsekvenser også for norsk regelverk som følge av forpliktelsene etter EØS-avtalen. Klargjøringen og forenklingen av teleloven kap. 4 ble derfor utsatt i påvente av resultatet av dette arbeidet. Regelverksarbeidet i EU resulterte i direktiv 1999/5/EF om radio- og teleterminalutstyr. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 01.06.2000 nr. 628 om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr, fastsatt med hjemmel blant annet i teleloven § 4-2 tredje og femte ledd. Det er derfor nå grunnlag for å gjennomføre den ønskede klargjøring og forenkling.

De krav som i praksis stilles til radio- og teleterminalutstyr har over tid medført at hovedtyngden av utstyr nå reguleres av gjeldende § 4-2 annet ledd. Som følge av at Norge har påtatt seg folkerettslige forpliktelser på området gjelder nå i praksis en rett til besittelse, omsetning og bruk av radio- og teleterminalutstyr som tilfredsstiller fastsatte standarder eller der det på annen måte godtgjøres at utstyret tilfredsstiller nærmere fastsatte krav, herunder grunnleggende krav i § 1-4. Konsekvensen er at utstyrsprodusenter sikres en raskere og mer effektiv tilgang til markedet. Hensynet til behov for klargjøring og forenkling av regelverket tilsier etter dette at § 4-2 endres slik at det blant annet fremgår at utstyr som tilfredstiller de fastsatte krav er tillatt.

Det foreslås en endring i kapitteloverskriften som tar sikte på å gjennomføre en enhetlig språkbruk i loven og å få frem at hovedregelen nå er at utstyr som tilfredstiller fastsatte krav er tillatt.

Videre foreslås det å oppheve §§ 4-1, 4-3 og 4-5 som ikke lengre anses nødvendige, samt å endre §§ 4-4 og 4-6. Det vises til merknadene til de enkelte bestemmelsene i kap. 9.

3.2 Høringsinstansenes merknader

Tele1 mener at utstyrskravene som stilles i Norge bør harmonere med internasjonale standardiseringskrav, slik at utdypende kravspesifikasjoner bør være overflødig. Det bør komme klart frem at krav som stilles i Norge fremkommer av internasjonale retningslinjer og at ingen særnorske kravspesifikasjoner skal være til hinder for en tilbyders bruk av internasjonalt og godkjent utstyr

Telenor mener begrepet «internasjonal overenskomst» som Norge har sluttet seg til trenger en avklaring mht. hvilket radioutstyr som omfattes, og hvilket utstyr som ikke omfattes og som følgelig krever utstyrstillatelse fra telemyndigheten.

NORTIB mener at den foreslåtte bestemmelsen i § 4-2 annet ledd i mange tilfeller vil virke urimelig og viser til at det er tillatt å etablere private nett, og at formell utstyrstillatelse for slik bruk kan virke kostbar og tidsforsinkende. Slik tillatelse bør ikke kreves for utstyr til slik bruk.

3.3 Departementets vurderinger

Departementet viser til at det er behov for norske krav der det ikke eksisterer internasjonale standarder som Norge har sluttet seg til. Offentlignettforskriften § 2-14 ivaretar Tele1's problemstilling. Departementet viser videre til at det følger av lovens kap. 4 og forskrift om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr hvilket utstyr som omfattes. I forhold til høringsmerknaden fra NORTIB peker departementet på at det ikke innføres nye krav til utstyr ved de lovendringer som foreslås i denne proposisjonen.