8 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til kapittel 1

Til § 1-1

Endringen i paragrafen innebærer at virkeområdet for loven utvides til også å omfatte all utilsiktet utstråling ut fra behovet for å effektivisere telemyndighetens frekvensforvaltning og bruken av samfunnets frekvensressurser. Det gjelder i dag ingen begrensning i lovens virkeområde i forhold til utilsiktet utstråling fra telekommunikasjon (herunder radiokommunikasjon), og endringen av ordlyden i bestemmelsen innebærer ingen endring av gjeldende rett på dette punkt. Utvidelsen av virkeområdet til å gjelde all annen utilsiktet utstråling er likevel begrenset til bare å omfatte utstråling som kan forstyrre radio- og telekommunikasjon, fordi annet utstyr og andre aktiviteter vil være regulert gjennom annen lovgivning. Det innebærer at også utilsiktet utstråling som forstyrrer kringkastingsmottaking skal omfattes. Bestemmelsen fastslår at også forvaltningen av frekvenser er omfattet av loven. Dette gjelder både frekvenser brukt i radiokommunikasjon (i fritt rom) og frekvensbruk i kabler brukt som overføringsmedium. Liberaliseringen av telemarkedet fra 01.01.1998 har ført til et økende antall tilbydere. Det er nødvendig å regulere frekvensbruken også i kabler for å oppnå best mulig kvalitet og valgfrihet for forbrukerne.

For å få til en effektiv forvaltning bør endringen i § 1-1 følges opp med en inngrepshjemmel i kap. 7. Det vises til § 7-4 nytt annet ledd.

Til § 1-3

Paragraf 1-3 fastlegger lovens formål. Det foreslås at «tilgang til åpne telenett og teletjenester» i bokstav d erstattes med «tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste». Betegnelsen «åpen» nyttes også i §§ 2-3, 8-1, 8-2, og 9-2.

Betegnelsen «åpen» angir ikke noe eget materielt innhold. Det vises til merknadene til § 2-3 med begrunnelse for at begrepet «åpen» bør fjernes fra bestemmelsen. Begrunnelsen får virkning også i forhold til bruk av begrepet i bokstav d.

I samsvar med dette gjøres det tilsvarende endringer i §§ 8-1, 8-2 og 9-2. Det vises til merknadene til disse.

Til § 1-4

Det er i gjeldende lov § 1-4 gitt bestemmelser om grunnleggende krav. Bestemmelsen angir hvilke hensyn som skal ivaretas ved regulering av tekniske forhold. Tillatelser og andre tildelinger kan nektes eller tilbakekalles når det følger av hensynet til grunnleggende krav. Tilsyn og kontroll skal sikre ivaretagelse av de grunnleggende kravene. Paragraf 1-4 første ledd e og f bygger på en oversettelse av krav slik de er uttrykt i direktiv 1991/263/EØF. Begrepsbruken både i europeisk og norsk sammenheng har utviklet seg betydelig siden disse punktene ble formulert. Det er uklart hva kravene egentlig innebærer og det vanskeliggjør håndhevingen. Flere direktiv om krav til nett og tjenester, de såkalte ONP-direktiv som er fastsatt etter direktiv 1991/263/EØF, stiller imidlertid sammenlignbare grunnleggende krav. Krav til nett er i realiteten nedfelt i bokstav a til d. Det er imidlertid ønskelig å få klargjort de grunnleggende krav for tjenester i loven. Det er derfor foreslått å erstatte formuleringene i gjeldende bokstav e og f med et krav til samvirke mellom tjenester. Kravet sikter med formuleringen «når det er berettiget» til tjenester som er underlagt særlige forpliktelser.

Det kan for radio- og teleterminalutstyr stilles en rekke tilleggskrav dersom EU-kommisjonen beslutter det. På denne bakgrunn er det foreslått enkelte endringer i § 1-4 annet ledd for å sikre hjemmel for å stille slike tilleggskrav.

Hjemmelen for å gi forskrifter for å sikre grunnleggende krav følger nå av § 6-2. Hjemmelen foreslås i stedet innarbeidet i § 1-4 annet ledd som foreslås omarbeidet for ikke å gjøre bestemmelsen unødig tung. Det er videre grunn til å presisere at dersom telemyndigheten skal fastsette ytterligere grunnleggende krav, skal dette gjøres ved forskrift. Tilbørlig kunngjøring er påkrevet dersom de grunnleggende krav skal utvides. Disse formkravene er ikke godt nok presisert i gjeldende bestemmelse.

Til § 1-6

Begrepet «bruker» er nå benyttet som en samlebetegnelse for sluttbruker og andre brukere som i neste omgang selv er tilbydere. Begrepet «tilbyder» dekker alle typer tilbydere, det vil si både tilbydere som selger til andre tilbydere, ofte omtalt som videreselgere, og tilbydere som selger til sluttbrukere. Det er behov for å videreføre begrepet «sluttbruker». Begrepet foreslås derfor definert i bokstav b. Det endrer ikke forholdet om det kreves vederlag for utlånet.

Forslaget til endring i definisjonen av telenett i bokstav c sikter på å klargjøre at nett kan realiseres ved hjelp av trådforbindelser eller elektromagnetiske bølger med utstyr i nettet. Begrepet elektromagnetiske bølger dekker all overføring av signaler i fritt rom, og dette begrepet bør nyttes fremfor en oppregning av ulike elektromagnetiske bølger. Endringene i definisjonen foreslås videre gjort for å forebygge uklarheter om hvilke elementer som inngår i et nett. Begrepet omfatter alle typer telenett som offentlige nett, private nett og kabel-TV-nett. Dette innebærer at når ulike transportnett nyttes for levering av teletjenester som reguleres av lovens kap. 2 og 3, vil reglene i disse kapitlene få anvendelse for nettet, tilbudet og tilbyderen. Begrepet «teleutstyr» har hittil vært nyttet som en fellesbetegnelse på radioutstyr, teleterminalutstyr og annet utstyr som kan nyttes til telekommunikasjon. Krav som stilles til utstyr gjelder enten radioutstyr, teleterminalutstyr eller begge deler. Det er ikke stilt særskilte utstyrskrav til annet utstyr for telekommunikasjon. Det er derfor påkrevet å definere disse to begrepene, jf. § 1-6 g, h og j. Begrepet «teleutstyr» blir ofte feilaktig oppfattet som synonymt med teleterminalutstyr, og en videreføring av begrepet teleutstyr i tillegg til å innføre teleterminalutstyr vil være uheldig. Med «grensesnitt» menes punkt for fysisk tilkopling av utstyr til nettet eller radioforbindelse mellom radioutstyr med tilhørende tekniske data i offentlig telenett. Begrepet er også brukt i § 3-4 n.

Heller ikke der loven behandler utstyr for telekommunikasjon i sin alminnelighet, har begrepet teleutstyr en selvstendig betydning. Begrepet «teleutstyr» kan med den nye reguleringen derfor tas ut av loven. Når loven behandler utstyr for telekommunikasjon i sin alminnelighet, er dette ment i vid betydning. Når det er foreslått å bruke begrepet «utstyr for telekommunikasjon,» er det ment at uttrykket skal omfatte utstyr som inngår i offentlige og private nett. Der det passer skal også utstyr for signalformidling i vid forstand og annet enn rent teknisk utstyr, som stolper o.l. omfattes. Utstyrsdefinisjonene skal fortsatt dekke programvare. I definisjonen av teleutstyr var programvare uttrykkelig nevnt. Det er ikke ment å gjøre noen endring i definisjonen av radio- og teleterminalutstyr på dette punkt, men det anses unødvendig å nevne programvare direkte. Definisjonen av radiovirksomhet foreslås opphevet og erstattet av en selvstendig definisjon av radioutstyr i bokstav h. Det er ikke nødvendig å definere radiovirksomhet. Begrepet nyttes bare i teleloven i overskriften til kap. 5 og i §§ 5-1 og 7-5 første ledd. Begrepet foreslås tatt ut av loven, se nærmere om dette i pkt. 3. Angivelsen av lovens virkeområde i § 1-1, definisjonen av telekommunikasjon og øvrige definisjoner i § 1-6 er tilstrekkelig for det aktuelle reguleringsbehov. Endringen i bokstav j og k følger av at utstyrsdefinsjonene foreslås endret.

Til kapittel 2

Til § 2-1

I tredje ledd foreslås begrepet « tildeles» erstattet med «gis tillatelse til bruk av». Flere ulike uttrykk for tillatelse nyttes i loven uten at det gjenspeiler et ulikt materielt innhold. Det er ønskelig å sikre en mest mulig ensartet språkbruk, og begrepet «tillatelse» anses mest dekkende. Tildeling kan gi inntrykk av at man gjennom tillatelsen som gis, får eiendomsrett til det som tildeles, i § 2-1 tredje ledd frekvenser. En tildeling etter tredje ledd innebærer bare en bruksrett på gitte vilkår og bør derfor betegnes «tillatelse».

Etter Samferdselsdepartementets vurdering er det behov for å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for å kunne tildele tillatelser etter teleloven ved auksjon. Det vises til pkt. 5.1.1. Det foreslås derfor å innta en generell forskriftshjemmel i tredje ledd som gir telemyndigheten adgang til å fastsette nærmere bestemmelser om tildelingsmåte for konsesjoner som kan avvike fra den alminnelige behandlingsmåten i forvaltningssaker etter forvaltningsloven. Det anses ikke hensiktsmesssig å angi i loven hvilke bestemmelser i forvaltningsloven det kan være aktuelt å fravike. Dette må nærmere vurderes i forbindelse med utarbeidelse av en eventuell forskrift og vil f.eks. kunne være bestemmelser om forhåndsvarsling (§ 16) og bestemmelser i kap. VI om klage og omgjøring. Med mindre telemyndigheten ved forskrift har gitt egne bestemmelser om konsesjonstildelingen, vil forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelde også for tildeling av tillatelser etter loven ved auksjon.

Til § 2-2

I bokstav f foreslås «abonnementsvilkår» endret til «leveringsvilkår». Teleloven bruker ulike begrep knyttet til vilkår som settes av tilbyder, uten at det kan påvises regulatorisk behov for å skille. Det vil være klargjørende om teleloven, så langt loven fastsetter rammer for tilbyderes frihet til å fastsette leveringsvilkår, bare nytter dette begrepet. For å klargjøre at det både i § 2-2 og § 2-3 er tilbyderes leveringsvilkår som søkes regulert, foreslås endring til «leveringsvilkår» også i § 2-3 (i stedet for «forretningsvilkår»).

Til § 2-3

Paragraf 2-3 om åpen tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste gir regler om at tilbyder med sterk markedsstilling for vedkommende nett og tjeneste skal tilby denne tjenesten uten å diskriminere noen, og bygge på saklige kriterier og være lett tilgjengelig for allmennheten.

Begrepet «åpne telenett og teletjenester» er et innarbeidet begrep som opprinnelig stammer fra EUs regelverk om Open Network Provisions (ONP). Paragraf 2-3 fastsetter prinsippet nedfelt i ulike direktiv om at aktører med sterk markedsstilling plikter å gi allmennheten tilgang til nett, overføringskapasitet og telefontjeneste. Begrepet har i enkelte tilfeller skapt noe uklarhet, idet det har vært reist spørsmål om hva begrepet «åpen» innebærer i denne sammenheng.

Hovedregelen om at aktører med sterk markedsstilling skal gi allmennheten tilgang bør derfor fremgå klart og fastslås som et utgangspunkt. Det er videre viktig at det fremstår som klart hvordan denne tilgangen skal gis, dvs. at vilkårene for tilgang ikke skal diskriminere noen, og være saklige og lett tilgjengelige. For å få dette klarere frem foreslås enkelte formuleringsmessige endringer i bestemmelsens første ledd. Disse kravene omtales ofte som ONP-krav. Begrepet «åpne telenett og teletjenester» har tidligere vært nyttet i forskrift, jf. f.eks. tidligere gjeldende forskrift 04.12.1992 om åpne telenett og teletjenester. Denne forskriften ble opphevet av midlertidig forskrift 12.05.1997 om konsesjonspliktig telenett og -tjenester som igjen ble opphevet ved forskrift 05.12.1997 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste. Sistnevnte forskrift er senere endret flere ganger, sist ved Samferdselsdepartementets vedtak 06.02.2001, og viderefører de ONP-kravene som nå gjelder.

Betegnelsen «åpen» tilfører ikke bestemmelsen noe eget materielt innhold, så lenge det fremgår at det er plikt til å gi tilgang, samt hvilke vilkår som skal gjelde for dette. Det foreslås derfor at begrepet «åpen» erstattes med «offentlig» (telenett og teletjeneste) i tittelen og i bestemmelsens annet ledd slik at det fokuseres tydeligere på bestemmelsens materielle innhold.

I § 2-3 første ledd benyttes utrykket «virksomhet med sterk markedsstilling». I regelverket for øvrig benyttes hovedsakelig begrepet «tilbyder» i denne sammenhengen, jf. f.eks. § 8-1 første ledd. For å sikre en enhetlig språkbruk og unngå tvil om rekkevidden av en avvikende uttrykksform, foreslås derfor begrepet «virksomhet» erstatte med «tilbyder».

Paragraf 2-3 første ledd siste punktum inneholder begrepet «forretningsvilkår». Disse skal være bygget på saklige kriterier og være lett tilgjengelige for allmennheten. Begrepet kan tenkes å omfatte forretningsvilkår som ikke gjelder tilgangen til telenett og teletjeneste som sådan, og derfor ikke er gjenstand for regulering i teleloven. Det foreslås derfor erstattet med begrepet «leveringsvilkår», som anses mer dekkende og derfor bør benyttes her som øvrige steder i loven, jf. merknad til § 2-2, for å skape bedre overensstemmelse med øvrig språkbruk i loven.

Til kapittel 3

Til § 3-2

Lovens kap. 3 gir regler om registreringsplikt og generelle bestemmelser for telenett og teletjenester mv. I § 3-2 gis det regler om tildeling av ulike nummer og bruk av nummerplaner. I gjeldende lovtekst benyttes begrepet «tildele» nummer, nummerserier osv. Begrepet «tildele/tildeling» bør erstattes med «tillatelse», slik at begrepsbruken blir ensartet. Bestemmelsen gir regler om tillatelse til bruk, og dette gjøres tydelig ved den endringen som foreslås. Det er også viktig å merke seg at bestemmelsen omfatter domenenavn og annen adressering på Internett.

Til § 3-3

I § 3-3 gis det regler om standarder og samvirke, og telemyndighetene kan pålegge leverandører av offentlige teletjenester å ta i bruk standarder osv. Som nevnt ovenfor vedr. § 2-3 bør begrepet «leverandører» erstattes med «tilbyder», da «leverandør» ikke har noen selvstendig betydning i teleloven. Endringen klargjør at bestemmelsen retter seg mot tilbyder av offentlig teletjeneste.

Til § 3-4

Teleloven bruker begrepene «abonnent/abonnement», «kunde» og «sluttbruker» uten at dette synes å reflektere et regulatorisk behov for skille. For å få en mer enhetlig, og dermed mer klargjørende begrepsbruk, foreslås det at «kunde» i bokstav d presiseres slik at det går klart frem at adgangen til å kreve registrering gjelder både for kunde som er sluttbruker og for den som kjøper teletjeneste for å lage tilbud til andre. I bokstav g foreslås «kunde» tatt ut og erstattet med «ordning for forbrukerklager» for å få klarere frem hva kravet går ut på. Forslaget om endringen i bokstav m følger av at utstyrsdefinisjonene foreslås endret, se § 1-6. Det foreslås ny bokstav n for å synliggjøre denne plikten for tilbyder sammen med flere andre sentrale plikter for tilbyder. Direktiv 1999/5/EF om radio- og teleterminalutstyr art. 4, pkt. 2 innebærer at tilbyder etter teleloven kap. 2 skal offentliggjøre, det vil si publisere, informasjon om tekniske data for de grensesnitt som tilbys. Med «grensesnitt» menes punkt for fysisk tilkopling av utstyr til offentlig telenett eller radioforbindelse mellom radioutstyr med tilhørende tekniske data. Informasjonen skal offentliggjøres før tilbud over grensesnittet gjøres tilgjengelig i markedet, og endringer i tekniske data for grensesnitt skal offentliggjøres regelmessig. Regler om offentliggjøring fastsettes i forskrift, og selv om det ikke er påkrevet å gi særskilt hjemmel for plikten, synes det hensiktsmessig at adgangen til å fastsette slike krav uttrykkes direkte i oppregningen i § 3-4. Det vil være systematisk klargjørende at et slikt krav overfor tilbyder av tilgang til telenett og teletjenester hjemles i denne bestemmelsen.

Til § 3-6

Det foreslås å stryke siste del etter siste komma i oppregningen i gjeldende første ledd. Adgangen til å gjennomføre bruksbegrensninger dersom utstyret ikke er i samsvar med kravene etter kap. 4 eller 5, foreslås presisert og utdypet i nytt tredje og fjerde ledd andre punktum. Det er viktig at retten til å gjennomføre så betydningsfulle tiltak som bruksbegrensninger, også på bakgrunn av mangler ved utstyret og bruken, går klart frem av ordlyden. Se ellers merknaden til disse leddene. Begrepet «teleutstyr» erstattes med «radio- og teleterminalutstyr», se § 1-6 og endring av utstyrsdefinisjonene.

For å sikre en mer enhetlig språkbruk er det foreslått å ta begrepet «forhåndsgodkjennelse» ut av loven og erstatte det med «ha tillatelse». Når det kreves tillatelse for å gjøre noe, innebærer det normalt at tillatelsen må foreligge før aktiviteten tar til uten at dette sies uttrykkelig. Det vil fortsatt være kravet her.

Det foreslås et nytt tredje ledd om at tilbyder i nødsituasjoner og under visse forutsetninger er gitt tillatelse til straks, og uten krav om tillatelse, å frakople radio- og teleterminalutstyr.

Det foreslås videre et nytt fjerde ledd som også omhandler retten til hindre at radio- og teleterminalutstyr er tilkoplet nett og tjeneste. Radio- og teleterminalutstyr som tilfredsstiller fastsatte standarder kan selges fritt uten individuell tillatelse. Det er derfor behov for tilbyder av tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste å kunne nekte tilgang for eller frakople slikt utstyr dersom det ikke tilfredsstiller de grunnleggende krav som gjelder for radio- og teleterminalutstyr, utstyret forårsaker skadelig interferens eller alvorlig skade på telenettet. At telemyndigheten kan gi tillatelse til dette, er i samsvar med direktiv 1999/5/EF om radio- og teleterminalutstyr som ble gjennomført i norsk rett med særskilt forskrift om radio- og teleterminalutstyr.

Forslaget om endring av gjeldende fjerde ledd, som blir nytt femte ledd, innebærer en skjerping i forhold til gjeldende rett. Den vil medføre at telemyndigheten alltid skal ha melding dersom tilbyder gjennomfører bruksbegrensninger. Dette er ønskelig for å sikre at telemyndigheten raskt, og uten at telemyndigheten av eget tiltak må skaffe kunnskap om forholdet eller bli underrettet gjennom klage, kan vurdere tilbyders fortolkning av adgangen til å gjennomføre bruksbegrensning uten særskilt tillatelse.

Til § 3-8

Forslaget samsvarer med en tilsvarende bestemmelse i konkurranseloven, jf. pkt. 5.3. Det er bare den del av avtalen som er i strid med lovens bestemmelser eller vedtak fastsatt i medhold av loven som vil rammes av ugyldighet. Resten av avtalen må som utgangspunkt være bindende, så fremt ikke en rimelighetsvurdering etter avtaleloven § 36 tilsier at også resten av avtalen vil være ugyldig. Bestemmelsen omfatter også avtaler som er inngått før paragrafen trer i kraft. Forholdet til Grunnloven § 97 er drøftet utførlig i NOU 1991: 27 Konkurranse for effektiv ressursbruk, som var grunnlaget for Ot.prp. nr. 41 (1992-93) og Innst.O. nr. 127 (1992-93) Om lov om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) § 5-1. Det ble der lagt til grunn at nye lover som begrenser den alminnelige handlefrihet, ikke innebærer en grunnlovsstridig tilbakevirkning. At en kontrakt rammes, vil bare være en refleksvirkning av at den alminnelige handlefrihet innskrenkes.

Til kapittel 4

Til § 4-1

Paragrafen foreslås opphevet. Det følger av bestemmelsene selv hva det stilles krav til. Det er unødvendig å fastsette i en særskilt bestemmelse hva kapittelet som helhet gjelder. Overskriften til kapittelet orienterer tilstrekkelig om det. Forslagene om endringene i kapitlets tittel sikrer gjennomføring av enhetlig språkbruk i loven og vil fokusere på hovedregelen om at utstyr som oppfyller fastsatte krav nå er tillatt.

Bestemmelsen viser nå til § 1-6 bokstav i. Paragraf 1-6 ble imidlertid endret ved endringslov til teleloven 26. juni 1998 nr. 53 og § 1-6 bokstav i fastsetter ikke lenger innholdet i begrepet «teleutstyr». Det foreslås for øvrig å ta dette begrepet ut av loven, se om dette merknader til § 1-6.

Adgangen til å gjøre unntak etter någjeldende § 4-1 bør for øvrig oppheves. Prinsipielt skal myndighetene ikke ha hjemmel til å gjøre unntak i større utstrekning enn det som er nødvendig. De nye bestemmelsene i kap. 4 vil fastsette de rammer som skal gjelde for når telemyndigheten skal kunne gjøre unntak fra kravene i kapittelet. Det er ikke behov for en egen unntaksbestemmelse utover dette.

Til § 4-2

Det vises til omtalen av forslagene om endringer i bestemmelsene om radio- og teleterminalutstyr i pkt. 3.1. De krav som i praksis stilles til radio- og teleterminalutstyr har over tid medført at hovedtyngden av utstyr nå reguleres av gjeldende § 4-2 annet ledd. De krav som følger av annet ledd bør derfor inngå i nytt første ledd. Det bør videre fremgå direkte at utstyr som tilfredsstiller kravene er tillatt.

Krav i gjeldende første ledd vil følge av nytt annet ledd. For slikt utstyr vil det være aktuelt å fastsette nærmere krav og vilkår i særskilt forskrift. Dette gjelder blant annet utstyr brukt bare av Forsvaret, i forbindelse med privat sikkerhet, nasjonal sikkerhet, for kriminalvern og en del utstyr og systemer for avvikling av lufttrafikken.

Reguleringen av merkekrav i gjeldende fjerde ledd er av teknisk karakter og bør fastsettes i forskrift. Regulering i forskrift er allerede gjennomført jf. forskrift 20.06.2000 nr. 628 om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr. Hjemlene i gjeldende tredje og femte ledd for å fastsette forskrifter foreslås samlet i § 4-6 som også gir hjemmel for å fastsette forskrifter om utstyr.

Vilkårene for og adgangen til å nekte å gi tillatelse og å trekke en gitt tillatelse tilbake er nå regulert i § 4-4. Adgangen til å nekte tillatelse og kalle gitt tillatelse tilbake etter dette kapitlet gjelder bare i forhold til utkastet § 4-2 annet ledd. Reguleringen av denne adgangen foreslås derfor tatt inn i bestemmelsen som nytt annet ledd.

Bestemmelsen i foreslått nytt tredje ledd hjemler at registrerte leverandører fortsatt skal kunne innføre utstyr som ikke følger de krav og vilkår som gjelder for besittelse, omsetning og bruk av utstyr. Dette bør fremgå uttrykkelig av loven. Bestemmelsen vil f.eks. gjelde utstyr som skal modifiseres og merkes av forhandlere i Norge og utstyr som bare er beregnet for visning på messer og lignende.

Begrepet «omsetning» nyttes i vid betydning og omfatter markedsføring forut for selve salget av utstyret. Det innebærer at det ikke vil være lovlig å markedsføre et utstyr før det tilfredsstiller kravene til tillatt utstyr.

Tittelen foreslås endret slik at den samsvarer med forslagene om endringer i bestemmelsens innhold.

Til § 4-3

Forslaget om opppheving har sammenheng med at det ikke lenger er det samme behov for å regulere forhold rundt samsvarserklæringer som tidligere. Bestemmelsen vil kunne skape uklarhet med hensyn til hva som reguleres av myndighetene og hva som vedrører prosedyrer i tilknytning til standarder og dokumentasjon av måleresultater. Reguleringen på området vil så langt den fortsatt skal gjelde av teknisk og detaljert karakter og det vil være mest hensiktsmessig å fastsette slik regulering i forskrift.

Til § 4-4

Forslaget om endringer i § 4-4 er tilpasset endringene i de grunnleggende krav i § 1-4. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Så langt forholdene § 1-4 regulerer er aktuelle, er disse behandlet i bestemmelsen.

Gjeldende bestemmelse om adgangen til å nekte å gi tillatelse er foreslått tatt inn i § 4-2. Denne bestemmelsen fastsetter kravene om tillatelse. Adgangen til å nekte å gi tillatelse gjelder i hvilken grad man har krav på tillatelse og hvilke vilkår som gjelder for rettelen til tillatelse. Vilkårene for å nekte å gi tillatelse hører derfor naturlig inn under denne bestemmelsen. Telemyndigheten bør også ha en adgang til å unnta utstyr fra kravet om tillatelse. Det kan være ønskelig i særlige tilfeller, f.eks. på Svalbard.

Til §§ 4-4 a og 4-4 b

Bestemmelsene viderefører og utvider krav som til nå har fulgt av forskrift 05.12.1997 nr. 1259 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste. Det har videre vært fastsatt tekniske krav til teleterminalutstyr som skal knyttes til offentlig telenett om at anrop til nødmeldingstjeneste skal kunne foretas uten bruk av betalingsmidler. Ny teknisk regulering vil ikke lenger fastsette et klart krav om at man skal kunne ringe nødnummer vederlagsfritt og uten bruk av betalingsmidler fra alle typer betalingstelefoner. Det er derfor kravet til at slike anrop skal være vederlagsfrie uavhengig av hvilken type telefon anropet kommer fra, nå nedfelles i loven. Kravet skal gjelde selv om sluttbruker har avtale om hemmelig telefonnummer eller har reservert seg mot fremvisning av anropende nummer hos oppringt sluttbruker.

Telenor har i mange år hatt løsninger som innebærer at anrop til nødnummer (110, 112 og 113) i linjebasert offentlige nett gir opplysninger om navn og adresse på den anropet kommer fra. Dette bidrar til raskere reaksjon og utrykning til oppringers adresse og øker muligheten for vern av helse, liv og materielle verdier. Løsningen, som fungerer selv om sluttbruker har hemmelig nummer eller har reservert seg for visning av sitt nummer til den vedkommende ringer til, kalles opprinnelsesmarkering.

Utviklingen av konkurranse i tilbud om tilgang til offentlig telenett, både linjebasert og mobilt nett, og offentlig teletjeneste innebærer at sluttbruker kan velge leverandør av telefontjeneste. Sluttbrukere som velger annen tjenesteleverandør enn Telenor, har ikke uten videre navn og adresse i Telenors kundedatabase. Det er denne databasen som nyttes som grunnlag for informasjonen Telenor gir.

Også private telenett og mobilnett kan i utgangspunktet innebære hindringer for effektiv opprinnelsesmarkering. Private telenett er telenett internt i bedrifter, offentlig virksomhet eller boligselskap o.l. som har tilknytning til offentlig telefontjeneste. Den enkelte interne tilknytning eller bolig i slike telenett vil ikke nødvendigvis være registrert hos leverandør av offentlig telefontjeneste. Kundedatabasen har normalt bare registrert eier av privat telenett og adressen for tilknytning til offentlig telenett.

Fordi private telenett kan inkludere flere bygninger og adresser, også over kommunegrenser, er det ved bruk av løsningen skissert foran, stor fare for misforståelser med hensyn til hvor det ringes fra. Det er også av den grunn behov for løsninger som sikrer at det blir gitt korrekte og tilstrekkelig detaljert opplysning om navn, adresser, etc. slik at nødetatene vet nøyaktig hvor utrykningen skal skje/nødanropet kommer fra.

Et økende antall nødanrop kommer nå fra mobilkunder. Undersøkelser viser at så mange som 1 av 3 anrop til 11x-sentralene kommer fra mobiltelefon. Med dagens system for lokalisering av nødanrop angis bare anropende nummer til nødetatens sentral. Spesielt for anrop fra mobiltelefon er ikke denne informasjonen tilstrekkelig. Geografisk lokalisering på tidspunktet for nødanropet er nødvendig i et økende antall tilfeller, dersom nødvendig hjelp skal kunne nå frem raskt. Det har vist seg i praksis at et stort antall av de som ringer nødetatene fra en mobiltelefon ikke er i stand til å angi korrekt geografisk lokalisering. Det er derfor behov for at anrop fra mobilnett kan lokaliseres ved opplysninger nettet selv kan gi.

Fordi det skjer en rask utbredelse av nye mobiltelefonsystemer, med overgang til telefontjeneste over Internett, er det viktig at kravene til lokalisering av nødanrop gjøres gjeldende uavhengig av teknologien nettet bygger på. Kravene bør gjelde alle typer nett, tjenester og teknikker som benyttes for offentlig telefontjeneste.

Bestemmelsen tilsidesetter taushetsplikt etter § 9-3 overfor nødetatene. Begrunnelsen for dette er de samme som begrunner unntaket i gjeldende § 9-3 tredje ledd. Behovet for opprinnelsesmarkering gjelder blant annet politi som dekkes av unntaket. Hensynet til en effektiv samfunnsinnsats fra ambulanse og brannvesen må veie tyngre enn hensynet bak taushetsplikten etter § 9-3. Nødetaten vil ikke ha krav på innsyn i ettertid, det vil si utover det som følger av opprinnelsesmarkeringen i forbindelse med nødmeldingen.

Til § 4-5

Bestemmelsen foreslås opphevet. Det vil fremgå av § 4-2 hva som er tillatt. Adferd i strid med dette, loven for øvrig eller tillatelse gitt med hjemmel i loven, er ikke tillatt og kan sanksjoneres i samsvar med kap. 7. Det er ikke behov for å opprettholde bestemmelse med forbud utover dette.

Til § 4-6

Bestemmelsen foreslås endret slik at den fortsatt dekker gjenværende behov for å regulere utstyr i forskrifter, men gis en forenklet ordlyd. Det vil først og fremst være i forhold til utstyr som reguleres av utkastet § 4-2 annet ledd at det vil det være behov for å fastsette krav for tillatelse i forskrift. Paragrafen gir hjemmel til å fastsette forskrifter som sikrer gjennomføringen av krav og vilkår for nødvendige utstyrstillatelser så langt de ligger innenfor lovens formål, og for å sikre at kravene blir oppfylt. Det foreslås også at forskriftshjemmelen skal omfatte forhold knyttet til anrop til nødmeldingstjeneste, jf. § 4-4 a, og til geografisk lokalisering av nødanrop, § 4-4 b, inkl. forhold knyttet til A-nummervisning. Det vil med denne hjemmelen kunne fastsettes forskrifter om blant annet unntak fra kravet om opprinnelsesmarkering, f.eks. der hvor et slikt krav vil være teleteknisk umulig eller svært byrdefullt å gjennomføre.

Det foreslås videre angitt at telemyndigheten kan gi forskrifter om teknisk kontrollorgan. Det er først og fremst lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar som fastsetter generelle regler for alle tekniske kontrollorgan. Det er, blant annet for å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen, behov for i forskrifter på telesektoren å fastsette ytterligere administrative krav og materielle krav om teknisk kontrollorgan. Det er ønskelig å synliggjøre at teknisk kontrollorgan også reguleres i teleloven, og det bør derfor fremgå uttrykkelig av ordlyden i loven.

Videre foreslås det at telemyndigheten i forskrift også kan gi regler om registrering av forhandlere.

Til kapittel 5

Til tittelen

Det foreslås å fjerne begrepet «radiovirksomhet» fra tittelen til kap. 5. Begrepet «radiovirksomhet» kan som påpekt i tilknytning til § 1-6 ikke sees å ha noen selvstendig betydning, heller ikke i denne bestemmelsen. Med den økende bruk av frekvenser og økende antall aktører, stilles det større krav til telemyndighetens frekvensforvaltning. Det er derfor behov for å tydeliggjøre og gi et bedre grunnlag for frekvensplanleggingen. Planleggingen er et viktig grunnlag for å utnytte frekvensressursene effektivt og gi oversiktlige og gode frekvenstillatelser. Dette bør gjenspeiles i tittelen.

Lovens kap. 5 inneholder bestemmelsene om frekvensbruk. Kapittel 4 omhandler telekommunikasjonsutstyret. Det er viktig å synliggjøre dette ved presis språkbruk. Forslagene om ny overskrift til begge kapitler søker å tydeliggjøre denne forskjellen.

Til § 5-1

Bestemmelsen foreslås opphevet. Paragraf 5-1 viser til § 1-6 bokstav m. Paragraf 1-6 ble endret ved lov 26. juni 1998 nr. 53 og bokstav m er opphevet. Radiovirksomhet er definert i bokstav h i gjeldende lov og definisjonen foreslås nå opphevet. Se om dette merknaden til § 1-6 h.

Hjemmel for å gjøre unntak fra krav i kapitlet er tatt inn i bestemmelsen det er aktuelt å gjøre unntak fra, § 5-3. Det er derfor ikke lenger behov for § 5-1, og den foreslås opphevet med samme begrunnelse som for § 4-1.

Til § 5-2

Gjeldende § 5-2 foreslås delt i to bestemmelser slik at § 5-2 skal gjelde frekvensforvaltning og § 5-3 tillatelse til bruk av frekvenser. Selve radioutstyret reguleres i kap. 4.

Norsk frekvensplan er et resultat av frekvensplanlegging som bygger på en rekke folkerettslige forpliktelser, først og fremst Den internasjonale teleunions radioreglement. Som del av våre folkerettslige forpliktelser anses Norge å ha en plikt til å offentliggjøre oversikt over nasjonal frekvensbruk. Ved frekvensplanlegging kan det tas hensyn til fremtidig frekvensbehov. Telemyndigheten kan sette av frekvensressurser til fremtidig behov for å planlegge bruken med langsiktig perspektiv.

Det foreslås å endre terminologien i nåværende annet ledd slik at begrepet «tildeling» erstattes med «tillatelse til bruk», se merknaden til § 2-1. Uttrykket tillatelse til bruk gjenspeiler bedre realiteten, nemlig at frekvensressursen er et gode som tilhører samfunnet, men som forskjellige brukere av frekvenser får tillatelse til å bruke. Dette samsvarer med øvrige forslag om å sikre en mer ensartet begrepsbruk i loven.

Frekvensforvaltningen vil også omfatte frekvensbruk i kabler brukt som overføringsmedium. Alle kabeltyper omfattes, herunder koaksial-, fiber- og parkabel. Frekvensforvaltning i kabler er nå først og fremst aktuelt for kabler i telenettets aksessdel, kabler i kabel-TV-nett og kabler i kraftnett som nyttes for telekommunikasjon (Power Line Communications).

Det er flere grunner til behovet for å regulere frekvensbruk i kabelnett. I alle typene nett er det behov for å forhindre forstyrrelser (EMC) mellom kabelnett og radiosamband. Slike forstyrrelser kan være gjensidige. De kan forekomme selv om gjeldende standarder blir fulgt fordi netteiere tar i bruk nye bredbånds overføringssystemer for å kunne utnytte kabelnettene mer effektivt. Slike systemer bruker et vesentlig bredere frekvensområde enn de systemer som hittil har vært tilknyttet kabelnett. Bruk av de høyere frekvensområder i nettene vil derfor både kunne forstyrre eksisterende radiosystemer, det vil si fungere som antenne, og nettene vil kunne bli forstyrret av nærliggende radiosendere. Frekvensforvaltningen må derfor i økende grad ta hensyn til både sameksistens mellom forskjellige radiosystemer, og mellom radiosystemer og kabelnett.

Det kan også oppstå behov for regulering av frekvensbruken i aksessnett dersom konkurrerende tilbydere gis ubetinget leierett til faste tilknytningslinjer i aksessnettet («Local Loop Unbundling» - LLUB). Det er sentralt at regelverket sikrer at det etableres reell konkurranse mellom tilbydere og at sluttbruker har valgfrihet og kan sikres et best mulig tjenestetilbud. For å oppnå dette må regelverket forhindre at ikke-kompatible systemer koples til kabel og dermed forårsaker kommunikasjonsproblemer for eksisterende og nye brukere og sikre at den potensielle kapasitet i en kabel kan utnyttes mest mulig effektivt.

På denne bakgrunn er det både for å sikre sameksistens mellom radiosamband og kabelnett og bidra til økt valgfrihet og konkurranse på levering av tjenester i slike nett, nødvendig å standardisere bruken av frekvenser f.eks. i kabel-TV-nett. Den nærmere regulering gjøres mest hensiktsmessig i forskrift, og telemyndigheten må gis adgang til å fastsette forskrifter om frekvensplanlegging.

Til § 5-3

Regler om tillatelse til bruk av frekvenser og radioutstyr i gjeldende telelov §§ 5-2 og 5-3 foreslås slått sammen i § 5-3. Første ledd i § 5-5 som regulerer på hvilke vilkår en søknad kan avslås, foreslås også tatt inn i § 5-3 om tillatelse til bruk.

Tillatelse til bruk av frekvenser gis av telemyndigheten og kan gis individuelt eller i forskrift. I forslagets første ledd blir det slått fast at det kreves tillatelse for å bruke frekvenser. Også når det gis tillatelse til bruk av frekvenser kan telemyndigheten ta hensyn til fremtidig frekvensbehov. Adgangen til å vektlegge dette hensynet må ses i sammenheng med frekvensplanleggingen og utviklingen i de folkerettslige forpliktelser. Det presiseres at utstyr for telekommunikasjon bare kan bruke frekvenser slik tillatelsen fastsetter. Begrepet «utstyr for telekommunikasjon» brukes fordi krav knyttet til bruk av frekvenser i kabler, må omfatte alt utstyr som medvirker ved signalformidling.

Forslagets annet ledd slår fast at det kan knyttes nærmere vilkår til tillatelsen. Å gi tillatelse til bruk av frekvenser og radioutstyrets bruk av frekvenser har en så nær indre sammenheng at det anses hensiktsmessig og pedagogisk riktig å regulere dette i sammenheng. Det gis eksempler på hva det normalt stilles vilkår om. Det kan f.eks. stilles krav om hvordan radioutstyr må innrettes med hensyn til plassering og/eller sendereffekt for å utnytte frekvensressursen best mulig og i størst mulig grad forebygge og unngå forstyrrelser. Vilkårene må ses i sammenheng med hensyn det legges vekt på ved frekvensplanlegging.

Unntak fra kravet om individuell tillatelse kan også etter gjeldende regler fastsettes i forskrift. Det fremgår av utkastet fjerde ledd. Generell tillatelse til bruk av nærmere angitt utstyr og/eller angitte frekvenser har til nå ikke vært formalisert i forskrift, men slik forskrift er under arbeid. Forskriften vil gjennomføre de kravene til fri bruk av frekvenser som til en hver tid vil følge av direktiv 1999/5/EF. Dette vil gjelde bruk av radioutstyr som bruker fullt ut harmoniserte frekvenser og derfor ikke skal underlegges krav om individuell frekvenstillatelse. DECT-utstyr (DECT: Teknisk standard for digital snorløs telefon) vil komme inn under slik regulering.

Tredje ledd angir rammene for å avslå en søknad om tillatelse til bruk av frekvenser og radioutstyr. Tilsvarende regulering fremgår av gjeldende § 5-5, men foreslås flyttet til § 5-3. Det angis her en begrensning av hvilke hensyn telemyndigheten kan legge vekt på når de avslår en søknad om frekvenser, og dette bør fremgå av bestemmelsen som fastsetter kravet om tillatelse. Dersom det å gi en tillatelse til bruk av frekvens og radioutstyr ikke ligger innenfor formålet i teleloven § 1-3 eller oppfyller de grunnleggende krav etter § 1-4, kan en søknad avslås.

Sentrale grunner til å nekte å gi en tillatelse til bruk av frekvenser vil være mangel på frekvensressurser, at det å gi en slik tillatelse ikke vil være effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse, jf. § 1-3, eller at det å gi slik tillatelse ikke er hensiktsmessig bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, jf. § 1-4 bokstav d.

I gjeldende § 5-5 kan tillatelse til å bruke frekvenser også nektes dersom det ikke er innhentet tillatelse til å etablere og drive telenett eller teletjeneste. Den som etablerer og driver offentlig telefontjeneste og tilbyr overføringskapasitet er registreringspliktig, jf. teleloven § 3-1, og slik virksomhet kan være konsesjonspliktig etter teleloven § 2-1. Dette ble gjennomført ved endringslov 26. juni 1998 nr. 53 ( i kraft 1. juli 1998), uten at § 5-5 ble endret.

For å tilpasse reglene om adgangen til å nekte tillatelse til endringene i teleloven som ble gjennomført ved endringslov 26. juni 1998 nr. 53 § 2-1, bør det slås fast at det ikke vil bli gitt tillatelse til bruk av frekvenser før det er gitt annen nødvendig tillatelse etter loven. Dette vil dekke alle alternativene i § 2-1 og også nødvendige tillatelser etter andre bestemmelser.

Det foreslås å endre hjemmelen til å gi forskrift. I gjeldende lov har telemyndigheten hjemmel til å gi forskrifter om frekvenstildeling og frekvensbruk. Hjemmelen foreslås endret slik at det gis en hjemmel til å gi forskrifter om radioutstyrets bruk av frekvenser, herunder om fritak for kravet om tillatelse. Med den foreslåtte endring følges målet om mer ensartet terminologi, og det blir bedre samsvar mellom hjemlene til å gi forskrift i §§ 4-6, 5-2 og 5-3. Telemyndigheten kan gi forskrifter om all bruk av frekvenser, enten det gjelder bruk som bygger på individuell tillatelse, ved enkeltvedtak, eller ved generell tillatelse, forskrift. Telemyndigheten gis hjemmel til i forskrift å gi tillatelse til radioutstyrets bruk av frekvenser. Internasjonale forpliktelser, herunder EØS-forpliktelsene, setter imidlertid grenser for telemyndighetens mulighet til å gi tillatelse til eller begrense bruk av radioutstyr.

Begrepet «besitte og etablere» foreslås tatt ut av bestemmelsen fordi dette nå reguleres uttømmende i kap. 4, se § 4-2. Etter gjennomføringen av direktiv 1999/5/EF i norsk rett ved forskrift 20.06.2000 om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr har ikke lenger begrepene selvstendig betydning i relasjon til frekvensbruk.

Til § 5-4

I gjeldende telelov reguleres tillatelse til bruk av radioutstyr i § 5-3 og tillatelse til radiosystem i § 5-4. Paragraf 5-4 gjelder etablering av radiosystem ved hjelp av basestasjoner, radioforbindelser og brukerutstyr ifølge merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 36 (1994-95) om lov om telekommunikasjon. Alt utstyr som brukes for å formidle signaler ved hjelp av frekvenser er radioutstyr. Radiosystem er radioutstyr som samvirker. Dersom det brukes radioutstyr til å formidle signaler må det alltid samvirke. Det er derfor ikke lenger hensiktsmessig å ha to bestemmelser som gir hjemmel for å gi tillatelse til bruk av frekvenser. Det er tilstrekkelig at telemyndigheten har en hjemmel, og dagens regulering er unødvendig kompliserende og mindre brukervennlig enn ønskelig. Paragraf 5-4 bør derfor oppheves.

I gjeldende § 5-4 første ledd gis telemyndigheten hjemmel til å pålegge sikringstiltak for å hindre ulovlig bruk av radiosystemet. Telemyndigheten har hjemmel for å gi pålegg om sikkerhet i telenett i teleloven § 7-7, og generelle krav til bruk av frekvenser i § 5-3. Hjemmelen i § 5-4 til å gi pålegg om sikringstiltak antas ikke å gi et videre hjemmelsgrunnlag for å stille vilkår og gi pålegg enn dette, og en opphevelse vil være uten betydning også på dette punkt.

Til § 5-5

Når det gjelder forslaget om å oppheve første ledd vises til at i den grad det foreligger en rett og plikt til å nekte å gi tillatelse, er vilkårene for å nekte i realiteten vilkår for å kunne få tillatelse. Er det bare en rett til å nekte, er det snakk om vilkår som kan oppstilles, men som ikke må oppstilles. Reglene om adgangen til å nekte å gi tillatelse hører derfor naturlig inn under bestemmelsen om tillatelse til bruk av frekvenser, og første ledd foreslås derfor flyttet til § 5-3. De delene av bestemmelsen som skal videreføres foreslås tatt inn i § 5-3. Adgangen til å nekte å gi tillatelse gjelder hvilke vilkår som må være oppfylt for at tillatelse skal kunne gis. Kravene er med andre ord en del av hovedbestemmelsen om krav om tillatelse, og de foreslås tatt inn som tredje og fjerde ledd i § 5-3.

Første ledd kan således oppheves idet § 5-5 første ledd andre punktum som lyder «(t)illatelse kan også nektes dersom radioutstyret ikke oppfyller kravene fastsatt i eller i medhold av kapittel 4», også kan oppheves. Dersom det søkes om frekvenstillatelse for radioutstyr som ikke tilfredsstiller krav fastsatt i eller i medhold av lov vil det være hjemmel i § 5-3 tredje og fjerde ledd jf. § 1-3 og § 1-4 for å nekte tillatelse til bruk av frekvenser. Bestemmelsen er således overflødig.

Til kapittel 6

Til tittelen

Forslaget søker å sikre gjennomføringen av en enhetlig språkbruk i loven og at overskriften bare gjenspeiler det kapitlet omhandler.

Til § 6-1

Bestemmelsen foreslås opphevet. Det er behov for å forenkle og klargjøre hjemlene for å gi forskrifter i teleloven. Markedsføring av telekommunikasjon vil bli regulert av de generelle regler om markedsføring. Det bør ikke gis særregler om markedsføring på dette teleområdet, med mindre det er klart at de alminnelige regler ikke er tilstrekkelig. Det kan ikke sees å være slike særlige behov. Det bør heller ikke gis flere hjemler for å gi forskrifter enn det som er nødvendig. Behovet for å gi regler anses tilstrekkelig ivaretatt ved § 4-6, idet § 6-1 først og fremst er ment å gi hjemmel for å regulere utstyr. Kapittel 2 og 3 antas å gi tilstrekkelig hjemmel for å gi regler om nett og tjenester.

Til § 6-2

Bestemmelsen foreslås opphevet. Hjemmelen til å gi forskrifter bør systematisk fremgå av den materielle bestemmelsen som regulerer de forholdene det gis hjemmel til å gi forskrifter om. Hjemmelen i § 6-2 er derfor foreslått overført til § 1-4 annet ledd som fastsetter grunnleggende krav. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 6-3

Bestemmelsen foreslås opphevet. Slik reguleringen av utstyr har utviklet seg, vil det ikke lenger være det samme behov for hjemmel til å gi slike forskrifter som omhandlet i § 6-3. Paragraf 3-3 antas å gi tilstrekkelig hjemmel for å pålegge bruk av standarder, og § 6-3 bør oppheves.

Til § 6-5

Begrepet «overføringsnett for kringkasting» er ikke lenger treffende. Begrepet kan til dels gi misvisende inntrykk av at hensikten er å gi hjemmel for å regulere hvilke nett som kan nyttes til kringkasting/formidlingen av kringkastingsprogram. I den grad dette reguleres følger det reglene i kringkastingslovgivningen. Det er likevel behov for å regulere nett som nytter koaksialkabel med tilhørende teknologi, blant annet for å fastsette tekniske krav, mer generelle kvalitetskrav og krav knyttet til tilgangen til slike nett. Slike nett omtales i EU-direktiv og generelt som «kabel-TV-nett», og dette begrepet er tilstrekkelig også i norsk lovgivning. Begrepet «etablering» foreslås strøket. Det er hjemmelen for å stille krav til anlegg, drift og bruk av anlegget som er sentralt, og ikke at det kan stilles krav til selve etableringen.

Til § 6-7

For å sikre en mer enhetlig språkbruk bør «godkjennelse» erstattes med «tillatelse». Overskriften foreslås endret slik at det fremgår at det kan stilles krav om både tillatelse og registrering. «Overføringsnett» foreslås også her erstattet med «kabel-TV-nett». Begrepet «teleutstyr» er foreslått tatt ut av loven og erstattet med «utstyr for telekommunikasjon,» se om dette merknad til § 1-6. Utstyr for telekommunikasjon gjelder her utstyr for signalformidling i vid forstand, slik at telemyndigheten til en hver tid kan vurdere hvilke installasjonsarbeid som krever tillatelse og når installatører skal ha registreringsplikt.

Det kan ikke sees å være behov for å nevne «reparatør» særskilt ved siden av «installatør». Forslaget om å fjerne «reparatør» i tittelen og i bestemmelsen innebærer ingen realitetsendring.

Til kapittel 7

Til § 7-1

Forslagene om endringer i første ledd begrunnes med at tilsynet ikke bare retter seg mot avtaler mellom tilbyder og sluttbruker, men også avtaler mellom de ulike tilbydere. Eksemplifiseringen er ikke ment å innebære en avgrensning mot avtaler vedrørende kabel-TV-nett.

Til § 7-2

Begrepet «teleutstyr» er foreslått tatt ut av loven og erstattet med «utstyr for telekommunikasjon», se merknad til § 1-6. Slik begrepet «utstyr for telekommunikasjon» brukes i loven, se merknad til § 1-6 h, ligger annen innretning innenfor dette begrepet. «Utstyr for telekommunikasjon» omfatter derfor både teleutstyr og annen innretning som nevnes i någjeldende bestemmelse.

Til § 7-4

Det er ikke ment at virksomheten som helhet skal opphøre. Det er de ulovlige forholdene som skal stanses. Fordi dette bør komme tydeligere frem i ordlyden foreslås bestemmelsen endret. Tildeling og godkjennelse tas ut slik de foreslås gjennomført i loven for øvrig.

Paragraf 7-4 første ledd og øvrige bestemmelser i loven gir hjemmel for å gripe inn overfor utilsiktet utstråling fra radio- og telekommunikasjon. Telemyndigheten foreslås i nytt annet ledd gitt en særskilt hjemmel for å gripe inn overfor utilsiktet utstråling fra annet enn radio- og telekommunikasjon. Det skal med hjemmel i denne bestemmelsen kunne gripes inn overfor alle former for utstråling, uavhengig av hva som forårsaker utstrålingen. Også forstyrrelse av mottak av kringkasting skal det kunne gripes inn overfor. Bestemmelsen er en nødvendig hjemmel for å gi telemyndigheten adgang til å gripe inn for å sikre lovens formål og Post- og teletilsynets utvidede ansvar på EMC-området. Om Post- og teletilsynets utvidede ansvar vises til St. prp. nr. 45 Om endring av løyvingar m.v. for 1999 på Samferdselsdepartementets område (1998-99) s. 8 og 9. Det vises for øvrig til pkt. 2.1 og merknadene til § 1-1.

I tråd med forvaltningsrettslige prinsipper gjelder klare grenser for hvilke pålegg som kan gis. Pålegget må anses best egnet til å løse problemene og ikke være uforholdsmessig tyngende. I vurderingen av hva som er best egnet uten å være uforholdsmessig tyngende, skal det legges vekt på hensynet til den som forstyrrer, den som blir forstyrret og overordnede samfunnsmessige interesser. Forstyrrelser vil ofte kunne fjernes ved flere alternative tiltak, og telemyndigheten må derfor vurdere hvilke løsningsalternativer som foreligger. Det vil være aktuelt å legge vekt på hvem som først og fremst kan sies å forårsake problemet, hvem som praktisk sett lettest gjennomfører aktuelle løsninger og kostnaden ved ulike løsningsalternativer. Under samfunnsmessige hensyn vil formålene i teleloven stå sentralt, spesielt hensynet til effektiv bruk av frekvenser, hensynet til å sikre god og billig telekommunikasjon gjennom virksom konkurranse, herunder å motvirke konkurransefordeler for aktører, og hensynet til forbrukerinteresser.

Det vil kunne overlates til aktøren selv å velge tiltak, men telemyndigheten vil om nødvendig kunne gi pålegg om særskilte tiltak. Kostnadene ved å etterkomme et påbud må her som på andre områder, bæres av aktøren selv.

Til § 7-5

De foreslåtte endringene er en følge av forslag om endring av definisjoner, at «tildeling» foreslås erstattet med «tillatelse til bruk» og at begrepet «radiovirksomhet» tas ut av loven.

Til § 7-6

Endringsforslagene er en følge av de språklige endringene i loven for øvrig. Begrepet «markedsføring» foreslås tatt ut av tittelen fordi det ikke er sagt noe om markedsføring i bestemmelsen. Markedsføringen anses å dekkes av begrepet omsetning så langt det er grunn til å regulere markedsføring i teleloven. Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) vil få anvendelse på markedsføring av radio- og teleterminalutstyr på lik linje med andre varer.

Til § 7-7

Henvisningen til innehaver av radiosystem foreslås tatt ut som en konsekvens av at § 5-4 foreslås opphevet. Bestemmelsen skal ikke bare gjelde installatører av telenett og teleutstyr, men alle typer installatører teleloven med forskrifter gir regler for. Det vises til merknaden til § 6-7.

Til kapittel 8

Til tittelen

I tittelen foreslås det noen endringer for å få klart frem at det er offentlig telenett og offentlig teletjeneste bestemmelsen retter seg mot. Det vises til merknaden til § 2-3.

Til § 8-1

I overskriften til gjeldende § 8-1 er ordet «offentlig» utelatt foran «telenett og teletjeneste» og i bestemmelsens første ledd foran «teletjeneste», selv om det er offentlig telenett og offentlig teletjeneste bestemmelsen retter seg mot. Også i sjette ledd er det ment å regulere offentlig telenett og offentlig teletjeneste. Det foreslås å si dette uttrykkelig for å unngå tvil om hva som er ment. Endringsforslaget i annet ledd har sammenheng med at «bruker» er foreslått tatt ut, jf. merknadene til § 1-6.

Til kapittel 9

Til § 9-1

Endringsforslagene er en følge av at «tildeling» foreslås erstattet med «tillatelse til bruk», jf. merknadene til § 2-1.

Til § 9-2

Endringsforslaget er en følge av endringene til §§ 1-3 d og 2-3 og sikrer lik språkbruk i bestemmelsene.

Til § 9-3

Med gjeldende ordlyd kan reises tvil om radio- og kabel-TV-installatører omfattes av taushetsplikten. Det er ingen grunn til at taushetsplikten som følger av bestemmelsen ikke skal gjelde alle installatører av nett som kan nyttes for telekommunikasjon og som det er gitt regler for med hjemmel i teleloven. For å unngå tvil om omfanget av taushetspliktreglene i forhold til installatører er det ønskelig at forholdet fremgår uttrykkelig av bestemmelsen.

Det bør videre fremgå klart av bestemmelsen at taushetsplikten også gjelder teknisk kontrollorgan så langt organets virksomhet er regulert av teleloven.

Begrepet «abonnent» foreslås i tråd med øvrige forslag til endringer tatt ut av loven. «Abonnents navn» foreslås erstattet med «registrert navn». Dersom den som har inngått kontrakt med tilbyder og er regningsbetaler, ikke samtidig også er den bruken er registrert på og som disponerer telefonen, gjelder unntaket fra taushetsplikten begge. Plikten etter ny § 4-4 b går foran plikten etter § 9-3. Det er for øvrig ikke ment å gjøre endringer i forståelsen av bestemmelsen i forhold til gjeldende rett.

Til § 9-4

Når det gjelder bakgrunnen for forslaget om å innta en bestemmelse om utlevering av opplysninger underlagt taushetsplikt til annen telemyndighet m.v. vises til pkt. 5.6.1.

Teleloven § 9-1 gir telemyndigheten hjemmel til å kreve opplysninger fra private. Begrunnelsen for å gi telemyndigheten en slik rett er å sikre gjennomføringen av loven og oppgaver telemyndigheten har etter internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til. Uten en slik rett til å innhente opplysninger vil det ikke være mulig å undersøke om plikter og rettigheter etter regelverket er oppfylt. Bestemmelsen suppleres av de alminnelige regler om taushetsplikt.

Telemyndigheten har etter lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. rett og plikt til å utlevere taushetsbelagte opplysninger til EFTAs overvåkingsorgan, EFTA-domstolen og rett til å utlevere slike opplysninger til EU-kommisjonen og EF-domstolen.

For å kunne ivareta tilsynet med teleloven og plikter og rettigheter fastsatt med hjemmel i teleloven, har telemyndigheten et ytterligere behov for å kunne utlevere opplysninger til andre, utover EØS- og EU-organene.

Formålet i teleloven er blant annet å fremme «effektiv bruk av ressurssene gjennom virksom konkurranse, jf. § 1-3 a. Dette formål er i det vesentlige det samme som formålet i konkurranseloven § 1-1, og telemyndigheten er tillagt rollen som særlig konkurransemyndighet i telesektoren.

Bestemmelsen vil innholdsmessig samsvare med den konkurransemyndighetene har på sitt område etter at konkurranseloven § 1-8 ble endret ved lov 05.05.2000 nr. 35, jf. Ot.prp. nr. 97 (1998-99) og som vil gi Konkurransetilsynet adgang til å utveksle taushetsbelagte opplysninger med andre lands konkurransemyndigheter.

Bestemmelsen er forutsetningen for at avtaler om informasjonsutveksling som Norge inngår med andre stater, skal kunne oppfylles. Med dette vil de internrettslige skranker telemyndigheten har for å utveksle informasjon med telemyndighet i annen stat fjernes. En slik avtale vil definere hvem som anses å være telemyndighet og hva som anses å være teleregulering i de stater som er part i avtalen. Bestemmelsen er utformet slik at den vil hindre at opplysninger norsk telemyndighet utleverer til andre lands telemyndigheter, kan gis videre til andre uten samtykke fra norsk telemyndighet.

Formålet med utveksling av informasjon må være å fremme hensynet til en effektiv håndheving av telelovgivningen. Fordi telesektoren er i stadig utvikling, er det viktig å klargjøre at parter i avtalen om informasjonsutveksling har lik forståelse som Norge av hva som anses å ligge under telereguleringen.

Til kapittel 10

Til § 10-1

Oppregningen i første ledd er unødvendig. Den foreslås strøket og erstattet med «forvaltningsvirksomhet», et samlende fellesbegrep som dekker alle de øvrige uttrykkene. Begrepet er i samsvar med forvaltningslovens begrepsbruk.

Det foreslås videre et nytt annet ledd for å sikre at gebyr fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen vil være tvangsgrunnlag for utlegg. Behovet for å angi dette direkte i loven følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 e som slår fast at krav bare vil være direkte tvangsgrunnlag for utlegg dersom det følger av særskilt lovbestemmelse.

Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir nytt tredje, fjerde og femte ledd.

Til § 10-2

Når det gjelder begrunnelsen om forslaget om å oppheve første ledd vises til pkt. 5.8.1.

Flere steder i bestemmelsen foreslås begrepet «teleutstyr» tatt ut og erstattet med «utstyr for telekommunikasjon», se merknad til § 1-6. Videre foreslås det at «abonnent» tas ut av loven, se kommentarene til §§ 9-3 og 2-2 bokstav f. Når begrepet «abonnent» hittil er nyttet i § 10-2 er det ikke for å fokusere avtaleforholdet mellom tilbyder og dennes kunde. Bestemmelsen angir hva Kongen, etter delegasjon Samferdselsdepartementet, skal legge vekt på når det gjøres vedtak om ekspropriasjon. Det angis med det hvilke hensyn som kan begrunne ekspropriasjon. Det skal kunne legges vekt på overordnede samfunnsmessige hensyn og fokus bør derfor legges på hensynet til sluttbrukere generelt og ikke knyttes opp til om det foreligger et abonnementsforhold eller ikke.

I tredje ledd foreslås inntatt en bestemmelse om at skjønn som hovedregel skal avholdes som lensmannsskjønn i de tilfeller skjønnsforretningen hører hjemme i lensmannsdistrikt. Det vises til nærmere omtale av dette i pkt. 5.8.1.