4 Frekvensplanlegging og brukstillatelse

4.1 Innledning

Lovens kap. 5 regulerer frekvensplanlegging og tillatelse til bruk av frekvenser. Det foreslås hovedsakelig redaksjonelle, ikke materielle, endringer i kapittelet.

Med den økende bruk av frekvenser og økende antall aktører, stilles det større krav til telemyndighetens frekvensforvaltning. Det er derfor behov for å tydeliggjøre og gi et bedre grunnlag for frekvensplanleggingen. Planleggingen er et viktig grunnlag for å utnytte frekvensressursene effektivt og gi oversiktlige og gode frekvenstillatelser. Dette bør gjenspeiles i kapitteloverskriften og systematikken.

I gjeldende telelov reguleres tillatelse til bruk av radioutstyr i § 5-3 og tillatelse til radiosystem i § 5-4. Paragraf 5-4 gjelder, jf. Ot.prp. nr. 36 (1994-95), etablering av radiosystem ved hjelp av basestasjoner, radioforbindelser og brukerutstyr. Alt utstyr som brukes for å formidle signaler ved hjelp av frekvenser i fritt rom er radioutstyr. Radiosystem er radioutstyr som samvirker. Dersom det brukes radioutstyr til å formidle signaler må det alltid samvirke. Det er derfor ikke lenger hensiktsmessig å ha to bestemmelser som gir hjemmel for å gi tillatelse til bruk av frekvenser. Det er tilstrekkelig at telemyndigheten har en hjemmel, og dagens regulering er unødvendig kompliserende og mindre brukervennlig enn ønskelig. Paragraf 5-4 bør derfor oppheves.

4.2 Om forslagene

4.2.1 Frekvensplanlegging

Gjeldende telelov § 5-2 foreslås delt i to bestemmelser. Delingen av § 5-2 og konsekvensen av dette for § 5-3 er først og fremst av redaksjonell art. Endringen vil synliggjøre bedre at frekvensforvaltning gjelder to forhold: Det gjennomføres først frekvensplanlegging og deretter gis det individuelle tillatelser til frekvensbruk.

Arbeidet med frekvensplanlegging er av en annen karakter enn det å gi tillatelser til bruk av frekvenser. Frekvensplanlegging består blant annet i å utarbeide en overordnet og langsiktig plan for å utnytte det elektromagnetiske frekvensspekteret innenfor rammen av telereguleringen og de folkerettslige forpliktelser, regionale eller globale, som finnes på området. Det vil være en bedre systematikk og mer hensiktsmessig å skille ut hjemmelen for denne delen av frekvensforvaltningen i en egen bestemmelse.

4.2.2 Tillatelse til bruk

Regler om tillatelse til bruk av frekvenser og radioutstyr i gjeldende telelov §§ 5-2 og 5-3 foreslås slått sammen i § 5-3 og gitt tittelen «Tillatelse til bruk av frekvenser». Begrunnelsen er den samme som for frekvensplanlegging. Gjeldende § 5-5 første ledd som regulerer på hvilke vilkår en søknad kan avslås, foreslås også tatt inn i § 5-3 om tillatelse til bruk.

Det er bare hensynet til en hensiktsmessig bruk av frekvensspekteret og å sikre effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse som i dagens liberaliserte marked begrunner kravet om tillatelse for bruk av radioutstyr. Blant annet på bakgrunn av forarbeidene til gjeldende § 5-3 har bestemmelsen vært praktisert slik at rene mottakere også har vært underlagt krav om særlig brukstillatelse. Rene mottakere tar imidlertid ikke i seg selv i bruk frekvenser. På grunn av den tekniske utviklingen med økt bruk av alle typer radioutstyr, økt tilgang på utstyr og gjennomføringen av direktiv 1999/5/EF i norsk rett, er det ikke lenger samme behov eller mulighet for å regulere bruken av rene mottakere. Det presiseres derfor at bruk av radiomottakere generelt ikke lenger krever tillatelse etter teleloven.

Opphevelsen av kravet om tillatelse er ikke til hinder for at annet regelverk på grunnlag av hensyn disse skal ivareta, fastsetter krav om tillatelse til bruk eller forbud mot bruk på sitt område. I Ot.prp. nr. 40 (2000-2001) Om lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk er det som ledd i Samferdselsdepartementets trafikksikkerhetsarbeide fremmet forslag for Stortinget om å innta i vegtrafikkloven (ny § 13 a) forbud mot å besitte eller bruke utstyr som har til formål å varsle om eller forstyrre trafikkontroller. Forbudet vil omfatte utstyr som blokkerer, mottar eller sender signaler fra eller til utstyr for kontroll og overvåkning av trafikk og vil i praksis rette seg mot utstyr som f. eks. radarvarsler og laseravskjermer brukt i motorvogn. Tilsvarende forbud er innført i Sverige, Danmark og Finland. Slike forbud må også kunne fastsettes innen justissektoren, f. eks. i forhold til bruk av politiradio (politiscanner). Inntil videre opprettholder Post- og teletilsynet kravet om brukstillatelse for utstyr som nevnt.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Forbrukerrådet ser at det kan være klargjørende å dele § 5-2 opp i to bestemmelser og støtter forslaget om å standardisere bruken av frekvenser for å sikre sameksistens, økt valgfrihet og konkurranse.

Telenor foreslår at kap. 5 gis ny tittel og splittes i to, med en del om frekvensreguleringen på radiosiden og en annen del om reguleringen av spektrumbruken for kabel-/linjesystemer.

NBBLmener at frekvensplanlegging i nett skal omfatte tilstrekkelig små frekvensblokker, slik at valg av deler av tilbud fra enkeltleverandører kan kombineres med kjøp fra andre enkeltleverandører. Dette skal hindre at dominerende aktører anvender frekvenser slik at de får sterk kontroll over store og viktige deler av brukernes samlede nettkapasitet.

Tele1mener at høringsutkastet legger klare begrensninger i godkjenningen av utstyr for optimal utnyttelse av LLUB (tilgang til Telenors faste aksessnett) ved at det legitimeres at Telenor kan innføre særnorske krav til utstyrsgodkjenning utover internasjonale krav

UPC mener myndighetene må være meget forsiktige med å innføre et strengt regime mht. obligatorisk bruk av bestemte frekvensområder i kabel-TV-nett (eller andre nett) til definerte tjenester. Dette kan være en hemsko for teknologisk innovasjon idet nye teknikker for overføring medfører variert frekvensbruk, f.eks. rutere for interaktiv kringkasting som baserer seg på tilfeldig bruk av frekvenser for å overføre tjenester i kabelnett. Eventuell nasjonal standardisering av abonnentutstyr, modulasjons- og krypteringssystemer vil ikke være praktisk, idet det her er snakk om et europeisk eller globalt marked. Regulering av frekvensbruken kan også virke konkurransevridende i forholdet mellom de ulike typer nett. UPC mener samlet at regulering av frekvensbruk i trådbaserte nett må holdes på et minimum eller unngås helt.

Enitel ASAmener det er viktig å spesifisere i loven hvilke hensyn som kan begrunne avslag på tillatelse til bruk av frekvenser og radioutstyr. Dette vil medvirke til at bestemmelsene ikke kan brukes til å trenere eller nekte søknad om adgang.

4.4 Departementets vurderinger

Departementet vil fremheve at deling av gjeldende § 5-2 i to bestemmelser synliggjør at frekvensforvaltning gjelder to forhold; det gjennomføres først frekvensplanlegging og deretter gis det individuelle tillatelser for frekvensbruk. All frekvensforvaltning reguleres i kap. 5, også frekvensbruk i kabler som overføringsmedium. Paragraf 5-2 vil gjelde både radiokommunikasjon og frekvensbruk i kabler, mens § 5-3 vil gjelde bare radiokommunikasjon. De forhold UPC og Tele1 peker på egner seg best for å bli ivaretatt i forskrift og ved Post-og teletilsynets tilsynsvirksomhet. Det fremgår av bestemmelsen at det er telemyndigheten som gir tillatelse, og at dette skjer innenfor rammen av faktisk eller planlagt bruk av frekvenser. Telemyndigheten kan bare nekte å gi tillatelse som nevnt i første ledd når det følger av formål som angitt. Til høringsmerknaden fra NBBL vil departementet fremheve at telemyndigheten ønsker en standardisering av bruken av frekvenser i kabel-TV-nett, men at dette mest hensiktsmessig kan gjøres i forskrifter. Forholdet er og ivaretatt i kabel-TV-forskriften.

Endringene som foreslås i §§ 5-2, 5-3 samt i §§ 7-1 og 7-7 medfører ikke materielle endringer i forskrift 11. juni 1999 nr. 664 om jordstasjon for satellitt.