§ 2-1 Kommunens oppgaver

Kommunen er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ.

Merknad til § 2-1

En statlig overtakelse av alle fylkeskommunens oppgaver innebærer ingen endringer hva gjelder kommunens ansvarsområde etter gjeldende rett. Som en konsekvens av at fylkeskommunens ansvar på barnevernområdet i sin helhet overføres til staten, er kommunens ansvar avgrenset til å omfatte de oppgaver som ikke uttrykkelig er tillagt staten.

§ 2-2 Statlige barnevernmyndigheters organisatoriske inndeling

De statlige barnevernmyndighetene er inndelt i sentralt nivå, regionalt nivå, fylkesnivå og lokalt nivå. De statlige barnevernmyndighetene ledes av departementet.

Merknad til § 2-2

Gjeldende § 2-2 omhandler fylkeskommunens oppgaver. Fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet bortfaller ved statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver og ansvar.

Bestemmelsen omhandler de statlige barnevernmyndigheters organisatoriske inndeling. De statlige barnevernmyndighetene er inndelt i sentralt nivå, regionalt nivå, fylkesnivå og lokalt nivå. Det sentrale nivå vil bestå av departementet og eventuelt et sentralt organ underlagt departementet.

Antallet regioner og den geografiske inndelingen er ikke lovfestet.

Fylkesmannen er statlig barnevernmyndighet på fylkesnivå, jf. § 2-3.

Barneverninstitusjonene er statlig barnevernmyndighet på lokalt nivå, jf. § 2-3.

§ 2-3 Statlige barnevernmyndigheters oppgaver og myndighet

Departementet skal

1. føre tilsyn med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter denne loven, blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål,

2. sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket,

3. gi de retningslinjer og instrukser som er nødvendige for å nå mål som er nevnt i bokstav a,

4. arbeide for at det blir satt i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven,

5. sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personell, og at de som skal anvende loven ellers får forsvarlig veiledning,

6. sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barneverntjenesten kan bruke.

Statlig regional myndighet skal

1. etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet,

2. ha ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem,

3. ha ansvar for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning.

Fylkesmannen er statlig barnevernmyndighet på fylkesnivå. Fylkesmannen plikter å føre særlig tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner. Fylkesmannen skal herunder

1. påse at kommunene utfører de oppgaver de er pålagt etter denne loven,

2. sørge for at kommunene får råd og veiledning,

3. føre tilsyn med institusjoner etter kapittel 5.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføringen av tilsynet, jf. tredje ledd.

Barneverninstitusjonene er statlig barnevernmyndighet på lokalt nivå, jf. kapittel 5.

Departementet kan kreve at kommunale organer som hører under loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet skal kunne utføre sine oppgaver etter første ledd. Statlige sentrale myndigheter, statlige regionale myndigheter og fylkesmannen kan kreve at alle institusjoner som omfattes av kapittel 5 i loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Disse myndigheter kan også kreve adgang til alle institusjoner som går inn under kapittel 5.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om statlige barnevernmyndigheters myndighet, oppgaver og organisering på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Merknad til § 2-3

Første ledd omhandler departementets oppgaver og myndighet. Ved opprettelse av en sentral og regional barnevernmyndighet utenfor departementet vil det kunne være hensiktsmessig å delegere enkelte oppgaver til disse organene.

De oppgaver og det ansvar som tidligere var tillagt fylkeskommunen skal i sin helhet ivaretas av statlig myndighet. Av annet ledd fremgår det således at ansvaret for å bistå barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem og for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning, er lagt til statlig regional myndighet. Dette innebærer at kommunene, dersom de har behov for bistand fra staten, skal henvende seg direkte til regional myndighet. Regionen skal ha en fullstendig oversikt over alle ledige institusjonsplasser i regionen, samt ha tilgjengelige fosterhjem. Regionen skal bistå kommunene med å finne frem til egnet institusjon eller fosterhjem for det enkelte barn.

På samme måte som etter gjeldende rett kan kommunene selv plassere barn utenfor hjemmet uten statens bistand. Det er ingenting i veien for at kommunen selv rekrutterer fosterhjem. Det er heller ikke nødvendig å be om bistand fra statlig myndighet dersom barnet skal plasseres i en institusjon som hører under en annen lov enn barnevernloven.

Fylkesmannen har tidligere hatt ansvar for å føre tilsyn med fylkeskommunens virksomhet. Ved statlig overtakelse faller denne oppgaven bort. Det fremgår av bestemmelsens tredje ledd at fylkesmannens ansvar for å føre tilsyn med kommunene og institusjonene etter lovens kapittel 5 videreføres.

Barneverninstitusjonene er statlig myndighet på lokalt nivå, jf. femte ledd.

Institusjonene har etter gjeldende rett myndighet til å treffe visse typer avgjørelser overfor barn som oppholder seg i institusjon. Disse avgjørelsene er etter sitt innhold å anse som enkeltvedtak. Med hjemmel i § 5-9 annet ledd annet punktum kan institusjonene bl.a. iverksette tiltak for å begrense bevegelsesfriheten for barn som er plassert i institusjon på grunnlag av vedtak eller samtykke etter henholdsvis § 4-24 eller § 4-26. Det foreslås ingen endringer når det gjelder institusjonenes myndighet til å treffe denne type avgjørelser. De statlige institusjonene vil således være å anse som egne forvaltningsorganer og utgjøre et forvaltningsnivå underlagt regional barnevernmyndighets instruksjonsmyndighet. De private institusjonene vil være å anse som forvaltningsorganer for den del av virksomheten som gjelder myndighetsutøvelse.

Bestemmelsens sjette ledd slår fast at både statlige sentrale og regionale myndigheter, samt fylkesmannen, kan kreve at alle institusjoner som omfattes av loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de meldinger og opplysninger som er nødvendige for at disse myndighetene skal kunne utføre sine lovpålagte oppgaver. De samme myndighetene kan videre kreve adgang til alle institusjonene som går inn under lovens kapittel 5. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentligste gjeldende § 2-3 tredje ledd.

Syvende leddgir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter om de statlige barnevernmyndighetenes myndighet, organisering og oppgaver. Dette vil bl.a. gjelde regioninndelingen. Fylkesmannens organisering og virksomhet er ikke omfattet av hjemmelen til å gi nærmere regler.

§ 2-3 a Særskilte bestemmelser for Oslo kommune

Lovens bestemmelser om statlig regional barnevernmyndighets oppgaver og myndighet kommer ikke til anvendelse i Oslo kommune. I Oslo kommune skal statlig regional myndighets oppgaver og myndighet ivaretas av kommunen.

Departementet gir nærmere forskrifter om Oslo kommunes plikter, oppgaver og kompetanse og om statlig tilsyn og kontroll.

Merknad til § 2-3 a

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 6.11.

Bestemmelsen første ledd fastslår at Oslo kommune holdes utenfor den statlige overtakelsen. De oppgaver og det ansvar som i landet for øvrig vil være et statlig ansvar, forblir et kommunalt ansvar i Oslo kommune.

Dette innebærer bl.a. at kommunen ikke kan kreve bistand fra statlig regional barnevernmyndighet til plassering av barn utenfor hjemmet, og at kommunen selv har ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem og for å etablere og drive institusjoner. Kommunen pålegges i det vesentligste de samme forpliktelser i forhold til institusjonsdrift som statlige regionale myndigheter pålegges i sine regioner. Det samme gjelder forpliktelser i forhold til rekruttering, formidling og opplæring av fosterhjem.

Annet ledd gir staten hjemmel til gjennom forskrifter å regulere Oslo kommunes virksomhet på samme måte som instruksjonsmyndigheten gir hjemmel til overfor regionene.

Kommunen vil selv ha ansvaret for finansiering av tilbudet.

§ 2-4 Forsøksvirksomhet

§ 2-4 første ledd:

Kongen kan samtykke til at det i kommuner iverksettes forsøk som har til formål å utvikle samarbeidsformer mellom barneverntjenesten og aktuelle samarbeidspartnere i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

§ 2-4 annet ledd:

Kongen kan samtykke til at det i forhold til andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, fravikes fra lovbestemt taushetsplikt som er fastsatt i denne loven og i følgende lover: Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 6-1, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. kapittel 5, lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §§ 13 til 13 f, lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager § 21, lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 6-6, lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 8-8 og lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa § 15-1. Det kan videre gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes et felles registreringskartotek. Kartoteket skal angi hvorvidt de enkelte forvaltningsorganer sitter inne med opplysninger om den enkelte klient eller pasient, og hvor opplysningene eventuelt finnes.

§ 2-4 tredje ledd:

Det skal utarbeides vedtekter for det enkelte forsøk. Vedtektene fastsettes av kommunestyret. Ved utarbeidelse av vedtektene får § 37 i forvaltningsloven tilsvarende anvendelse.

Merknad til § 2-4

Etter bestemmelsen kan Kongen samtykke til at det iverksettes forsøk hvor det kan gjøres unntak fra taushetsplikten i en rekke lover. Ved en statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver og ansvar innenfor barnevernet, vil det ikke lenger være aktuelt å iverksette slike forsøk i fylkeskommunen, og bestemmelsens første og tredje leddendres i samsvar med dette. Kommunenes mulighet til å iverksette slike forsøk mellom barneverntjenesten og aktuelle samarbeidspartnere i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning videreføres.

Annet leddinnebærer ingen realitetsendringer. Bestemmelsen foreslås endret på grunn av henvisningene til helselovene som er erstattet av nye lover.

§ 4-14 Plasseringsalternativer etter vedtak om omsorgsovertakelse

Når det er truffet vedtak etter § 4-12 eller § 4-8 annet og tredje ledd, skal barnet plasseres

1. i fosterhjem, jf. § 4-22,

2. i institusjon, jf. § 5-1 og § 5-8, eller

3. i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig fordi barnet er funksjonshemmet.

Merknad til § 4-14

Bestemmelsen fastslår at barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for enten kan plasseres i fosterhjem, i institusjon som omfattes av § 5-1 og private eller kommunale institusjoner som er godkjent etter § 5-8, eller i opplærings- eller behandlingsinstitusjon når dette er nødvendig fordi barnet er funskjonshemmet. Bestemmelsen innebærer at barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for ikke kan plasseres i institusjon under andre lover med mindre dette er nødvendig fordi barnet er funksjonshemmet.

§ 4-27 Plasseringsalternativer ved vedtak om særlige tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, jf. §§ 4-24 og 4-26

Statlig regional barnevernmyndighet skal utpeke hvilke institusjoner som skal ta imot barn på grunnlag av vedtak som nevnt i § 4-24, jf. § 4-26. Det kan bestemmes at barn kan plasseres i fosterhjem som har særlige forutsetninger for å kunne løse de problemer som foreligger.

Merknad til § 4-27

Etter forslaget til endring opprettholdes gjeldende retts krav om at institusjoner som skal kunne ta i mot barn og unge med alvorlige atferdsvansker skal utpekes særskilt. Bestemmelsen innebærer at regionene må foreta en særskilt vurdering av hvilke institusjoner som skal kunne benyttes til slike plasseringer. Det stilles imidlertid ikke lenger krav om at denne utpekingen skal skje i en institusjonsplan. Dette må ses i sammenheng med forslaget om å oppheve den lovfestede plikten til å utarbeide institusjonsplaner, jf. nærmere om dette under pkt. 6.4.4. Det vil etter dette være opp til regional myndighet på hvilken måte disse institusjonene skal utpekes.

Ordningen med at også fosterhjem med særlige forutsetninger skal kunne utgjøre en del av tiltaksapparatet for denne gruppen opprettholdes. Etter forslaget vil det være opp til statens regionale barnevernmyndighet å ta stilling til behovet.

§ 4-28 Tiltaksplan

Tredje ledd:

Når plasseringen skjer med bistand fra statlig regional barnevernmyndighet, jf. § 2-3, skal den statlige regionale barnevernmyndigheten etter anmodning fra barneverntjenesten i kommunen bistå barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen.

Merknad til § 4-28

Fordi det er kommunens barneverntjeneste som tar initiativet til selve plasseringen, er det formelle ansvaret for at det utarbeides tiltaksplan lagt til barneverntjenesten. Bestemmelsens tredje ledd pålegger imidlertid statlig regional barnevernmyndighet å bistå barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplan når plasseringer i henhold til lovens §§ 2-24 og 4-26 skjer med bistand fra regionen. Dette tilsvarer det bistandsansvar fylkeskommunen hadde tidligere.

Etter forslaget om statlig overtakelse vil det ikke lenger være adgang til å benytte private institusjoner som ikke er godkjent av regional barnevernmyndighet, jf. utkastet til § 5-8. Plassering i institusjon uten bistand fra statlig barnevernmyndighet vil derfor etter statlig overtakelse bare kunne skje i institusjoner som hører under annen lov, som for eksempel institusjon under lov om psykisk helsevern.

Bistandsansvaret legges til statlig myndighet på regionalt nivå. I mange tilfeller vil det være mest hensiktsmessig at slik bistand gis av den aktuelle institusjonen, og i disse tilfellene vil regionen kunne delegere ansvaret til institusjonen.

§ 5-1 Ansvaret for institusjoner for barn

Statlig regional barnevernmyndighet har ansvaret for etablering og drift av institusjoner, eventuelt med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn. Ansvaret gjelder institusjoner som hører under denne loven.

Merknad til § 5-1

Av bestemmelsen fremgår det at de regionale myndighetene har ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner. Ansvaret innebærer at regionen må sørge for at det nødvendige tilbudet finnes, enten ved å bygge ut egne institusjoner eller ved å benytte private eller kommunale institusjoner. Regionen har videre ansvaret for at institusjonene drives på en faglig og materielt forsvarlig måte. Ansvaret tilsvarer det ansvaret fylkeskommunen hadde før statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området.

Bestemmelsen åpner for bruk av tilknyttede spesialisttjenester, slik at institusjonene også kan operere som kompetanseenhet for barneverntjenesten, jf. kapittel 6.4.4.

§ 5-2

Oppheves

Merknad til § 5-2

Det vises til de generelle merknadene i pkt. 6.4.4 der det foreslås at ansvaret for å utarbeide plan for institusjoner ikke skal lovfestes for statlige regionale myndigheter. Bestemmelsen foreslås derfor opphevet.

Opphevelsen av § 5-2 innebærer at gjeldende retts skille mellom institusjoner som er inntatt på institusjonsplanen og institusjoner som ikke er omfattet av institusjonsplanen ikke opprettholdes.

§ 5-3

Oppheves

Merknad til § 5-3

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 6.4 der det foreslås å oppheve bestemmelsen om samarbeid mellom fylkeskommuner. Samarbeid mellom regioner kan pålegges av sentral myndighet i kraft av instruksjonsmyndigheten.

§ 5-4 Inntak i og utskrivning fra institusjon som nevnt i § 5-1

Statlig regional myndighet skal gi regler for hvordan inntak og utskrivning skal besluttes.

Er det bestemt at barnet skal ha plass i en institusjon, kan institusjonen ikke nekte å ta imot barnet.

Barn kan ikke utskrives før tiden uten samtykke fra barneverntjenesten.

Uenighet om inntak eller utskrivning kan kreves avgjort av fylkesmannen i det fylket institusjonen ligger.

Merknad til § 5-4

I bestemmelsens første ledd legges myndigheten til å gi regler for inntak i og utskrivning fra institusjon til regional myndighet. Myndigheten tilsvarer den myndigheten fylkeskommunen hadde før statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området. Departementet kan gjennom sin instruksjonsmyndighet sikre like inntaks- og utskrivingsprosedyrer for hele landet.

I første ledd fremgår det også at myndigheten til å treffe beslutning om inntak og utskrivning legges til regionen. Regional myndighet må samordne inntak i institusjon for den enkelte region, og må til enhver tid ha oversikt over ledige institusjonsplasser for hele regionen. Regional myndighet gis ansvar for å bistå den enkelte kommune med å finne frem til egnet og ledig institusjonsplass - både i og utenfor egen region. Det må videre etableres særskilte inntaksprosedyrer for akuttplasseringer slik at slike plasseringer kan skje på kort varsel.

Bestemmelsens annet og tredje ledd opprettholdes uendret. Dette innebærer at statlige barneverninstitusjoner vil ha plikt til å ta i mot barn som det er bestemt skal ha plass i en institusjon, jf. bestemmelsen annet ledd. Det innebærer videre at barnet ikke skal kunne utskrives før tiden uten at barneverntjenesten samtykker til dette, jf. bestemmelsens tredje ledd. Dersom tilsvarende skal gjelde for private institusjoner, må dette i så fall fastsettes i avtale med den enkelte institusjonseier. I Ot.prp.nr. 44 (1991-92) s. 72 er det presisert at samtykkebestemmelsen bare tar sikte på å regulere forholdet mellom barneverntjenesten og institusjonen og ikke forholdet mellom barneverntjenesten og barnet/foreldrene.

I fjerde ledd opprettholdes bestemmelsen om at fylkesmannen skal avgjøre uenighet mellom den kommunale barneverntjenesten på den ene side og inntaksmyndigheten på den annen side om inntak og utskrivning. Myndigheten legges til fylkesmannen i det fylket institusjonen ligger. Det er forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1991-92)) at saken kan bringes inn for fylkesmannen av barneverntjenesten, av vedkommende institusjon eller av særlig inntaksteam/utskrivningsmyndighet.

§ 5-5

Oppheves

Merknad til § 5-5

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 6.4.4 der det er nærmere redegjort for begrunnelsen for at bestemmelsen foreslås opphevet.

Opphevelsen innebærer at det ikke stilles krav i loven til innholdet av de avtaler som eventuelt skal inngås mellom statlige myndigheter og private og/eller kommunale institusjonseiere om bruk av plasser. Det nærmere innholdet av slike avtaler vil det derfor være opp til avtalepartene å bestemme. Det kan være behov for å inngå ulike typer avtaler med ulike typer institusjoner. For enkelte typer institusjoner kan det være nødvendig å inngå omfattende driftsavtaler som innebærer at staten dekker de totale driftsutgiftene etter et godkjent budsjett slik § 5-5 forutsetter i dag. For andre typer institusjoner kan det være aktuelt å inngå avtale om kjøp av enkeltplasser. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til endring av § 5-8 som innebærer at det bare kan inngås avtaler med private og kommunale institusjoner som er godkjent av statlig myndighet.

§ 5-6 Samarbeid med institusjoner som hører under andre lover

For barn som det blir vurdert å plassere i en institusjon under en annen lov, skal statlig regional barnevernmyndighet sørge for at det blir etablert et samarbeid mellom barneverntjenesten, regional myndighet og disse institusjonene. Kongen kan gi regler om samarbeidsordninger, herunder om plikt til å delta i samarbeidsgrupper, inntaksteam o.l.

Merknad til § 5-6

Når det er truffet vedtak etter barnevernloven §§ 4-4 femte ledd, 4-14 bokstav c, 4-24 eller 4-26, kan barnet plasseres i institusjon under en annen lov. Slik institusjon kan for eksempel være institusjon under lov om psykisk helsevern eller sosialtjenesteloven.

Når et barn etter vedtak i barnevernloven plasseres i institusjon under annen lov, er det barneverntjenesten som har et overordnet ansvar for barnet, mens barnet for øvrig er underlagt det regelverk som gjelder for vedkommende institusjon. Dette medfører et stort behov for samarbeid mellom de ansvarlige instanser.

Bestemmelsen pålegger derfor statlig regional myndighet å sørge for at det blir etablert et samarbeid mellom barneverntjenesten, regional myndighet og de aktuelle institusjonene. Ansvaret tilsvarer det ansvaret fylkeskommunen hadde før statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området.

Det vises for øvrig til kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk helsevernloven § 4-1 om plikt for institusjonen til å utarbeide individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf. pasientrettighetsloven § 2-5. Individuell plan er et samarbeidsverktøy som etter de nevnte lovene skal tas i bruk der ulike tjenester og ulike tjenestenivå må samarbeide om samme pasient.

Fordi de statlige helseforetakene vil være en viktig samarbeidspartner, må myndigheten til å gi nærmere regler om samarbeidsordninger, plikt til å delta i samarbeidsgrupper og lignende, legges til et nivå som har instruksjonsmyndighet overfor alle samarbeidspartnerne. Denne myndigheten legges derfor til Kongen i statsråd.

§ 5-7 Tilsyn

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at institusjoner som er omfattet av § 5-1 og private og kommunale institusjoner som er godkjent etter § 5-8, drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven.

Finner fylkesmannen at institusjonen drives uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet, eller å nedlegge driften.

Til å føre løpende tilsyn med institusjonene kan fylkesmannen oppnevne tilsynsutvalg. Departementet kan gi forskrifter om tilsynsutvalgenes arbeidsområde og sammensetning.

Merknad til § 5-7

Første ledd slår fast at fylkesmannen skal føre tilsyn med institusjoner som omfattes av § 5-1 og med private og kommunale institusjoner som er godkjent etter § 5-8. Fylkesmannens tilsynsansvar er dermed uavhengig av om institusjonen er statlig, privat eller kommunalt eid.

Fylkesmannens ansvar vil også omfatte å føre tilsyn med at institusjonene oppfyller de kvalitetskrav som stilles, jf. utkast til §§ 5-8 og 5-10. Dersom kvalitetskravene ikke er oppfylt vil fylkesmannen kunne gi pålegg om at forholdene skal rettes. Der situasjonen anses alvorlig nok vil fylkesmannen kunne nedlegge driften av institusjonen, jf. annet ledd. Dette innebærer at alle statlige, private og kommunale institusjoner som har beboere som er plassert i henhold til vedtak etter barnevernloven, etter pålegg fra fylkesmannen må finne seg i å utbedre, eventuelt nedlegge driften. For private institusjoner som eventuelt også tar i mot barn etter andre lover, som for eksempel sosialtjenesteloven, vil imidlertid fylkesmannens myndighet til å nedlegge driften bare gjelde den del av virksomheten som gjelder plassering av barn etter barnevernloven.

Tilsynsinstansen bør ha god kunnskap om lokale forhold, og hver fylkesmann vil derfor ha ansvar for å føre tilsyn med institusjoner som ligger innefor sitt fylke. For å unngå at det innenfor hver region forekommer ulik tolkning av tilsynsoppdraget og utøvelsen av dette, vil departementet anbefale at det inngås et samarbeid mellom fylkesmennene innenfor hver region med sikte på at tilsynsansvaret skal utøves mest mulig ensartet. Der det opprettes tilsynsutvalg bør disse også inngå i samarbeidet.

§ 5-8 Private institusjoner og kommunale institusjoner

Private og kommunale institusjoner kan bare benyttes for barn som omfattes av loven dersom institusjonen er godkjent av statlig regional barnevernmyndighet. Institusjonen kan bare godkjennes dersom den drives i samsvar med denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte. Avgjørelser om godkjenning etter denne loven er enkeltvedtak og kan påklages til statlig sentral barnevernmyndighet. Departementet kan gi nærmere forskrifter om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og om klageordningen.

Departementet kan gi forskrifter om regnskapsføring og om innsyn for offentlige myndigheter i regnskapene.

Merknad til § 5-8

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse etter gjeldende rett. For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for bestemmelsen vises til kapittel 6.5.

Bestemmelsen innebærer at både private og/eller kommunale institusjoner må være godkjent av statlig regional barnevernmyndighet for å kunne benyttes for barn som skal plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven. Det fremgår av § 5-8 at det er et vilkår for godkjenning at institusjonen drives i samsvar med barnevernloven og forskriftene til loven. I denne forbindelse vises særlig til § 5-10 hvor det foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om kvalitetskrav for institusjonene. I tillegg til krav om at institusjonen drives i samsvar med regelverket er det et krav at institusjonen også ellers drives på forsvarlig måte.

Statens regionale barnevernmyndighet er godkjenningsmyndighet. Det er presisert i lovteksten at avgjørelser om godkjenning er å anse som enkeltvedtak og kan påklages til statlig sentral barnevernmyndighet. Dette vil være departementet eller den departementet delegerer denne myndigheten til.

§ 5-10 Generelle krav til institusjoner

For å sikre en forsvarlig standard på de institusjoner som er omfattet av § 5-1, kan departementet gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til institusjonene, herunder faglige krav og krav til bygninger, utstyr og bemanning.

Merknad til § 5-10

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å gi forskrifter som medfører krav til barneverninstitusjonene. Private og kommunale institusjoner kan bare benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven dersom institusjonen er godkjent etter § 5-8. I og med at det er et vilkår for godkjenning at institusjonen drives i samsvar med regelverket, vil en privat eller kommunal institusjon ikke kunne godkjennes dersom den ikke oppfyller de kvalitetskrav som blir fastsatt i medhold av § 5-10. De kvalitetskravene som blir gitt med hjemmel i § 5-10 vil derfor omfatte både statlige, private og kommunale institusjoner som blir benyttet for barn som omfattes av barnevernloven.

§ 6-2 Anvendelse av forvaltningsloven på private institusjoner

For private institusjoner som er godkjent etter § 5-8 gjelder forvaltningsloven for klientsaker, med de særregler som er fastsatt i denne loven, jf. § 6-1.

Merknad til § 6-2

Det følger av utkast til § 5-8 at private institusjoner bare kan benyttes for barn som omfattes av loven dersom institusjonen er godkjent av statlig regional myndighet. Dette innebærer at forvaltningsloven vil gjelde for klientsaker for alle private institusjoner.

§ 6-9 Frister og ileggelse av mulkt

En undersøkelse etter § 4-3 skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfelle kan fristen være seks måneder.

En undersøkelse er gjennomført når barneverntjenesten har truffet vedtak om tiltak eller saken er besluttet henlagt. I de tilfeller tiltaket hører under fylkesnemndas myndighetsområde etter kapittel 7, regnes undersøkelsen som gjennomført når barneverntjenesten har framlagt forslag til tiltak for fylkesnemnda i henhold til § 7-3.

Ved oversittelse av fristene kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt. Det samme gjelder ved oversittelse av fristen nevnt i § 4-2. Departementet kan gi forskrifter om gjennomføringen av ordningen og om mulktens størrelse.

Merknad til § 6-9

Bestemmelsen fastsetter, sammen med § 4-2, frister for saksbehandlingen. Paragrafen inneholdt tidligere en bestemmelse om at tiltak skal iverksettes senest seks uker fra vedtakstidspunktet, dersom grunnlaget for tiltaket er forhold som nevnt i § 4-12. Dette gjaldt både for kommunens barneverntjeneste og fylkeskommunen. Etter fjerde ledd kunne fylkesmannen ilegge kommuner og fylkeskommuner mulkt ved fristoversittelse.

Statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver og ansvar innebærer imidlertid at den del av bestemmelsen som gjelder frist for fylkeskommunen til å fremskaffe et tiltak innen seks uker bortfaller. Det samme gjelder bestemmelsen som gir fylkesmannen hjemmel til å ilegge fylkeskommunen mulkt dersom fristen oversittes. Det anses lite hensiktsmessig å innta i loven tilsvarende frister for statlig barnevernmyndighet. Etter § 4-13 gjelder i alle tilfelle en seksukers frist for iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse. Etter § 4-25 gjelder også en seksukers frist for iverksettelse av vedtak om tiltak etter § 4-24.

Bestemmelsen om kommunens plikt til å iverksette et tiltak innen seks uker, dersom grunnlaget for tiltaket er forhold som nevnt i § 4-12, har vist seg lite hensiktsmessig. Det fremgår allerede av § 4-13 at et vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 skal iverksettes så snart som mulig og senest innen seks uker. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen fristen faller vedtaket bort. Fristen for iverksettelse gjaldt imidlertid også i de tilfellene det skal iverksettes et hjelpetiltak, men bare dersom grunnlaget for tiltaket er forhold som er nevnt i § 4-12. Når grunnlaget for tiltaket er av mindre alvorlig karakter, dvs når bare vilkårene i § 4-4 er oppfylt, gjaldt ikke tidsfristen. Det er mye som tyder på at bestemmelsen har bydd på tolkningstvil, og at den har hatt liten praktisk betydning fordi det sjelden vil fremgå av vedtak om hjelpetiltak at grunnlaget for tiltaket er forhold som nevnt i § 4-12 om omsorgsovertakelse. Bestemmelsens tredje ledd oppheves derfor i sin helhet. Som en konsekvens av dette, er også hjemmelen til å i legge kommuner mulkt ved oversittelse av denne fristen opphevet.

§ 6-10 Politiattest

§ 6-10 annet ledd:

Den som skal ansettes i en institusjon som er omfattet av § 5-1, eller i en privat eller kommunal institusjon som er godkjent etter § 5-8, skal legge fram tilfredsstillende politiattest. Det kan kreves politiattest også fra andre som utfører oppgaver for institusjonen, og som har direkte kontakt med barn og unge som oppholder seg der.

Merknad til § 6-10

Bestemmelsens annet ledd fastslår at krav om politiattest gjelder den som skal ansettes i barneverninstitusjon. Kravet om politiattest gjelder både ved ansettelser i statlige og i private og kommunale institusjoner. Det er ikke foretatt endringer i bestemmelsen utover de som følger av en statlig overtakelse av institusjonsansvaret.

§ 8-2 Statlig regional barnevernmyndighets ansvar

Statlig regional barnevernmyndighet skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i regionen.

Merknad til § 8-2

Bestemmelsen fastslo tidligere fylkeskommunens ansvar for å yte tjenester etter loven til alle som oppholdt seg i fylket. Etter at staten har overtatt ansvaret for fylkeskommunens oppgaver presiseres det i bestemmelsen at den statlige regionale barnevernmyndighet skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i regionen.

§ 8-3 Avgjørelse av tvister

Oppstår det tvist mellom kommuner om anvendelse av § 8-1, kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Departementet kan gi nærmere forskrifter om behandlingsmåten.

Merknad til § 8-3

Bestemmelsen fastsetter at kommuner, dersom det oppstår tvist om anvendelsen av bestemmelsene i loven om kommunenes ansvar, jf. §§ 8-1, kan kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Slike tvister kan for eksempel dreie seg om hvilken kommune som i et konkret tilfelle skal anses som oppholdskommune.

Bestemmelsen omfattet tidligere også tvister om fylkeskommunenes ansvar. Etter statlig overtakelse av fylkeskommunens ansvar vil det være de statlige regionene som har ansvar for å tilby de tjenestene fylkeskommunene tidligere hadde ansvaret for. En eventuell uenighet mellom regioner må avgjøres på annen måte enn som tvistesak, og overordnet statlig myndighet vil kunne avgjøre en slik uenighet.

§ 9-4 Statlig regional barnevernmyndighets økonomiske ansvar for barneverntjenesten

Når det gjelder barn under 20 år som blir plassert i fosterhjem eller institusjon, skal statlig regional barnevernmyndighet dekke den del av kommunens utgifter som overstiger det kommunen plikter å betale etter § 9-5.

Merknad til § 9-4

Bestemmelsen fastslo tidligere at fylkeskommunens hadde plikt til å sørge for de nødvendige bevilgninger. Denne bestemmelsen oppheves som følge av at fylkeskommunens ansvar bortfaller.

Kommunen har et delbetalingsansvar når barn blir plassert i barneverninstitusjon og fosterhjem. Statlig regional barnevernmyndighet skal i disse tilfellene dekke den del av kommunens utgifter ved plassering som overstiger en kommunal egenandel. Ansvaret tilsvarer det ansvaret fylkeskommunen hadde før statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området.

§ 9-5 Statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra kommunen

Den kommune som har søkt om inntak for et barn i institusjon, skal yte delvis refusjon av oppholdsutgifter til statlig regional barnevernmyndighet etter satser som fastsettes i forskrifter gitt av departementet. Det kan også fastsettes satser for kommunal refusjon ved inntak i institusjon med tilknyttet spesialisttjeneste etter denne loven. Departementet kan gi forskrifter om dette.

Merknad til § 9-5

Kommunen har et delbetalingsansvar når barn blir plassert i barneverninstitusjon og fosterhjem. Dette delbetalingsansvaret opprettholdes som tidligere, med den endring at kommunen skal yte delvis refusjon til statlig regional barnevernmyndighet. Endringen er en nødvendige følge av statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området.

§ 9-6 Statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra en annen region

En statlig regional barnevernmyndighets utgifter for et barn som ved innskrivningstidspunktet har bosted i en annen region, skal dekkes av statlig regional barnevernmyndighet i den regionen der barnet bor. Departementet kan gi nærmere forskrifter om retten til å kreve refusjon.

Merknad til § 9-6

Det hender at barn blir plassert i fosterhjem eller institusjon utenfor eget fylke. På samme måte vil det etter statlig overtakelse kunne være behov for å plassere barn på institusjon utenfor egen region. Etter gjeldende § 9-6 skal en fylkeskommunes utgifter for et barn som på innskrivningstidspunktet har bosted i et annet fylke, dekkes av barnets bostedsfylke.

Bestemmelsen fastslår at en statlig regions utgifter for et barn som ved innskrivningtidspunktet har bosted i en annen region, skal dekkes av barnets bostedsregion. Refusjonsbestemmelsen følger samme prinsipp som tidligere bestemmelse om fylkeskommunens rett til å kreve refusjon fra annen fylkeskommune.

§ 9-7 Tilskudd fra staten

Staten gir årlige tilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til barneverntjenesten.

Merknad til § 9-7

Bestemmelsen fastslår at staten yter tilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter. Bestemmelsen inneholdt tidligere en tilsvarende bestemmelse om tilskudd til delvis dekning av fylkeskommunens utgifter. Denne delen av bestemmelsen faller bort som en direkte konsekvens av forslaget om statlig overtakelse.

§ 9-8 Statstilskudd for utgifter til flyktningebarn og asylsøkende barn

Staten gir et tilskudd til kommunene til dekning av utgifter for flyktningebarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar.

Tilskudd gis også ved omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12 for barn i mottak for asylsøkere og flyktninger som er kommet til landet med foreldre eller andre med foreldreansvar.

Merknad til § 9-8

Bestemmelsen inneholdt tidligere en bestemmelse om at staten refunderte fylkeskommunenes utgifter for flyktningbarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar, og som omfattes av denne loven. Som en direkte konsekvens av forslaget om statlig overtakelse oppheves denne del av bestemmelsen.

§ 2 Statlig regional familievernmyndighets oppgaver

Familievernkontorene drives av den statlige regionale familievernmyndigheten eller den som statlig regional familievernmyndighet inngår avtale med om drift av familievernkontor. De kontorer det inngås slik avtale med, faller inn under denne loven.

Statlig regional familievernmyndighet skal sørge for at familieverntjenesten finnes i regionen, og på forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten.

Merknad til § 2

Bestemmelsen fastslår den statlige regionale familievernmyndighetens oppgaver og ansvar for familievernkontorene. Ansvaret tilsvarer det ansvaret fylkeskommunen hadde før statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på området.

For ordens skyld presiseres at endringen i annet ledd ikke tar sikte på å redusere omfanget av familieverntjenesten, men at det fremdeles skal være familievernkontorer i alle fylker. Dette følger også av at statlig regional myndighet vil ha ansvaret for forsvarlig dimensjonering av tjenesten.

§ 13-2 Plikt for fylkeskommunen til å sørgje for grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring i institusjonar etter barnevernloven

Fylkeskommunen skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring, spesialpedagogisk hjelp og vidaregåande opplæring etter lova her for barn og unge i institusjonar i fylkeskommunen som statleg regional barnevernmyndigheit har ansvaret for etter barnevernloven § 5-1. Det same gjeld private og kommunale institusjonar som er godkjende etter barnevernloven § 5-8. Statleg regional barnevernmyndigheit skal sørgje for nødvendige lokale til opplæringa.

Departementet kan gi nærmare forskrifter eller pålegg i enkelttilfelle om ansvaret til fylkeskommunen.

Merknad til § 13-2

Opplæringsansvaret omfatter

• spesialpedagogisk hjelp til barn før opplæringspliktig alder (opplæringsloven § 5-7)

• grunnskoleopplæring for barn i opplæringspliktig alder (kap. 2 i opplæringsloven)

• videregående opplæring (kap. 3 i opplæringsloven)

• spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1

• grunnskoleopplæring for voksne etter opplæringsloven § 4A-1 og

• spesialundervisning på grunnskolens område etter opplæringsloven § 4A-2

Etter lovforslaget vil fylkeskommunen bli faglig, juridisk og økonomisk ansvarlig for opplæring etter opplæringsloven av alle barn og unge i barneverninstitusjoner som statlig regional barnevernmyndighet har ansvaret for i fylkeskommunen. Det vil si at den fylkeskommunen der institusjonen ligger, også får dette ansvaret for institusjonens klienter fra andre fylkeskommuner. Fylkeskommunens opplæringsansvar etter bestemmelsen omfatter også barn og unge i kommunale og private institusjoner som er godkjent til bruk som barneverninstitusjon, jf. barnevernloven § 5-8.

Fylkeskommunen har ansvaret for at opplæringen fyller kravene i opplæringsloven, fatter vedtak om spesialundervisning og spesialpedagogisk hjelp, og sørger for at elevene har nødvendig undervisningsmateriell og utstyr.

De fleste beboere på barneverninstitusjon vil få opplæring i vanlig skole i institusjonens lokalmiljø. I noen tilfelle vil dette imidlertid ikke være mulig, slik at barnet må motta opplæring i institusjonens lokaler. For å sikre at det skal bli praktisk mulig å foreta opplæring i institusjonene i disse tilfellene, mener departementet at det bør fremgå av opplæringsloven § 13-2 at statlig regional barnevernmyndighet plikter å stille de nødvendige lokaler til disposisjon for opplæringen. Med «nødvendige lokale» menes lokaler til opplæringen, samt nødvendige tilleggslokaler som f. eks. personalrom.