3 Nærmere om direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet)
3.1 Forbudsdirektivet - bakgrunn og innhold
3.1.1 Direktivets bakgrunn
Gjennomføringen av flere EU-direktiver har gitt alle statene i EØS muligheten til å forby næringsdrivende å markedsføre sine varer og tjenester på urimelig måte, eller å bruke avtalevilkår som er urimelige overfor forbrukerne.
De eksisterende nasjonale systemene med nedleggelse av forbudsvedtak og eventuelle tvangsgebyr er effektive i situasjoner der en næringsdrivende retter sin markedsføring og sine salgsfremstøt utelukkende til innenlandske forbrukere. Det har imidlertid oppstått problemer i forhold til grenseoverskridende markedsføring og salg, for eksempel der en næringsdrivende etablert i en EØS-stat (land A) markedsfører sine varer eller tjenester i en annen EØS-stat (land B), og selger dem per postordre direkte til forbrukerne i land B. Rettssystemet i land A vil normalt ikke anse forbrukerbeskyttelse i land B som innenfor sin kompetanse. Myndighetene i land B har på sin side små muligheter til å håndheve vedtak overfor en virksomhet i land A. Det norske Forbrukerombudet vil neppe gripe inn overfor en norsk virksomhet for å regulere dens handlinger i for eksempel det irske markedet. De tilsvarende irske myndigheter vil antakelig kunne nedlegge forbud mot handlingen etter sine regler, men ettersom virksomheten utelukkende drives fra Norge vil det ikke være mulig å iverksette effektive tiltak. Det blir dermed mulig å omgå den reguleringen som finnes i alle EØS-stater ved å starte grenseoverskridende virksomhet.
3.1.2 Direktivets innhold
På bakgrunn av dette pålegger forbudsdirektivet medlemsstatene å bygge opp et felles system, slik at også grenseoverskridende handlinger kan stanses hvis de skader forbrukernes kollektive interesser.
I artikkel 1 angis direktivets virkeområde. Formålet er å tilnærme medlemsstatenes regelverk om nedleggelse av forbud for å verne forbrukernes kollektive interesser slik de beskyttes av de direktivene som er listet opp i et bilag til direktivet. Elleve direktiver er på det nåværende tidspunkt oppført på listen, de omtales heretter som forbrukerverndirektivene. Beskyttelse av forbrukerinteressene skal igjen sikre at EUs indre marked fungerer tilfredsstillende.
Videre defineres «brudd» i direktivets forstand som en handling som skader forbrukernes kollektive interesser og som strider mot forbrukerverndirektivene slik disse er gjennomført i medlemsstatenes nasjonale rett.
Hvem som kan få kompetanse til å stanse brudd etter artikkel 1 behandles i artikkel 2. Medlemsstatene skal peke ut domstoler eller forvaltningsmyndigheter som har kompetanse til å ta avgjørelser i saker om brudd som er brakt inn for dem av såkalte «godkjente institusjoner», jf. artikkel 3. Der dette er formålstjenlig, skal saken kunne behandles som hastesak slik at brudd stanses eller forbys så raskt som mulig. Tiltak som offentliggjøring av hele eller deler av avgjørelsen i en passende form, og/eller offentliggjøring av rettelser med sikte på å forhindre fortsatte virkninger av bruddet, skal kunne iverksettes. Hvis den innklagede part taper saken og ikke retter seg etter avgjørelsen innen den fristen som er fastsatt av domstol eller forvaltningsmyndighet, fastslår direktivet at vedkommende kan pålegges å betale dagbøter eller en annen sum som følger av den nasjonale lovgivningen, til statskassen eller andre. I artikkel 2 nr. 2 fastslås det at direktivet ikke skal ha betydning for lovvalgsreglene som følger av den internasjonale privatretten. Det står videre at lovvalgsreglene vanligvis vil medføre at det enten er lovgivningen i den staten der bruddet fant sted, eller lovgivningen i staten der bruddet har virkninger, som kommer til anvendelse.
Artikkel 3 bestemmer hvilke institusjoner som kan være såkalte «godkjente institusjoner». Disse institusjonene kan bringe saker om brudd inn for domstoler eller forvaltningsmyndigheter som nevnt i artikkel 2. Alle organer eller organisasjoner som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en medlemsstat, og som har en legitim interesse av å sikre at bestemmelsene i artikkel 1 overholdes, kan bli en «godkjent institusjon». Uavhengige offentlige myndigheter som har fått et særlig ansvar for å verne interessene som er nevnt i artikkel 1, og/eller (private) organisasjoner som har som formål å verne disse interessene i samsvar med de kriteriene som er fastsatt i den nasjonale lovgivningen, er nevnt spesielt.
Artikkel 4 pålegger hver medlemsstat å treffe de nødvendige tiltak for at godkjente institusjoner fra andre stater kan bringe sak om et brudd inn for domstol eller forvaltningsmyndighet som nevnt i artikkel 2. Forutsetningen er at interessene som beskyttes av denne institusjonen skades av det aktuelle bruddet. Den godkjente institusjonen må kunne vise at den er ført opp på listen over godkjente institusjoner som skal utarbeides av EU-kommisjonen og publiseres i De Europeiske Fellesskaps Tidende, jf. artikkel 4 nr. 1 og nr. 3. At institusjonen står oppført på listen, skal domstolen eller forvaltningsmyndigheten godta som bevis på at institusjonen har søksmålskompetanse. Det tas imidlertid forbehold for retten til å undersøke om det er rimelig, ut fra formålet til den godkjente institusjonen, at den bringer en sak inn i det enkelte tilfelle. Medlemsstatene skal etter artikkel 4 nr. 2 på oppfordring fra sine godkjente institusjoner, gi EU-kommisjonen melding om at disse institusjonene har kompetanse til å bringe en sak inn for domstol eller forvaltningsmyndighet i medhold av artikkel 2. I meldingen skal de godkjente organenes navn og formål oppgis.
Artikkel 5 åpner for regler om forhåndskonsultasjon. Medlemsstatene kan innføre eller opprettholde bestemmelser om at den godkjente institusjon som ønsker å innlede sak for å få nedlagt forbud, ikke kan gjøre dette før det er gjort forsøk på å få bruddet til å opphøre, i samarbeid enten med den innklagede eller med både den innklagede og en tilsynsmyndighet i den staten der man ønsker å få nedlagt forbud. Hvis bruddet ikke opphører innen to uker etter at anmodningen om forhåndskonsultasjon er mottatt, kan parten fremme saken uten flere utsettelser.
EU-kommisjonen pålegges i artikkel 6 å legge frem rapport for Europaparlamentet og Rådet om gjennomføringen av direktivet.
I artikkel 7 står det at direktivet ikke skal hindre medlemsstatene i å vedta eller opprettholde tiltak som på nasjonalt plan tar sikte på å sikre større handlefrihet for godkjente institusjoner og for alle andre berørte personer.
Artiklene 8-10 inneholder bestemmelser om gjennomføring, ikrafttredelse og om at direktivet er rettet til medlemsstatene.
Vedlegget til direktivet inneholder en liste over forbrukerverndirektivene som er nevnt i artikkel 1. Det er handlinger som strider med disse direktivene som vil være brudd i henhold til artikkel 1, og som skal kunne forbys dersom de skader forbrukernes kollektive interesser. En nærmere presentasjon av forbrukerverndirektivene følger nedenfor.
3.2 Oversikt over forbrukerverndirektivene og hvor de er gjennomført i norsk rett
Forbudsdirektivet viser i artikkel 1 til en liste over de direktivene som anses å beskytte forbrukernes kollektive interesser. Nedenfor følger en kortfattet presentasjon av de ulike forbrukerverndirektivene med hensyn til hvordan de er gjennomført i norsk rett og hvilke deler av dem som antakelig må sies å gjelde forbrukernes kollektive interesser. Det vises også til en veiledende liste som EU-kommisjonen har utarbeidet, som gir anvisning på hvilke bestemmelser som særlig antas å være relevante.
Direktiv 84/450/EØF om villedende og sammenlignende reklame
Direktivet anses ivaretatt i norsk rett ved §§ 1, 2 og 3 i lov nr. 47 av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).
Reglene om sammenlignende reklame er tatt inn i en forskrift til markedsføringsloven § 2.
Direktivet inneholder regler som skal beskytte forbrukere og andre mot villedende reklame. Det settes videre opp kriterier for når reklame skal anses å være villedende. Sammenlignende reklame skal oppfylle nærmere angitte vilkår.
Direktivet må generelt sies å beskytte forbrukernes kollektive interesser.
Direktiv 85/577/EØF - dørsalgsdirektivet
Direktivet ble gjennomført ved endringer i lov 24. mars 1972 nr.11 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp (angrefristloven). Bestemmelsene om selgerens plikter er videreført i ny angrerettlov (lov 21. desember 2000 nr. 105) kapittel 2 og 3. Loven trådte i kraft 1. mai 2001.
Direktivet gir forbrukerbeskyttelsesregler for avtaler som inngås utenfor fast forretningssted.
EU-kommisjonens veiledende liste nevner artikkel 4 som relevant i forhold til kollektive interesser. Bestemmelsen regulerer hvilke opplysninger den næringsdrivende skal gi forbrukeren om angreretten og når og hvordan de skal gis.
Direktiv 87/102/EØF om forbrukerkreditt
Kredittkjøpsdirektivet er gjennomført i flere ulike lover:
kredittkjøpsloven (lov 21. juni 1985 nr. 82) med forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 om avdragssalg, beregning av kredittkostnader og effektiv rente og om opplysningsplikt,
finansieringsvirksomhetsloven (lov 10. juni 1988 nr. 40) § 2-12 a
finansavtaleloven (lov 25. juni 1999 nr. 46) inneholder i kapittel 3 blant annet opplysningspliktregler.
EU-kommisjonens veiledende liste nevner artiklene 3, 4, 7 andre setning, 8 første setning og 14 som relevante i forhold til forbudsdirektivet. Dette er bestemmelser om markedsføring av kreditter, form- og innholdskrav for kredittavtaler og regler for oppsigelse og avslutning av kredittavtaler.
Direktiv 89/552/EØF om utøvelse av TV - og radiovirksomhet
Fjernsynsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved bestemmelser i kringkastingsloven (lov av 4. desember 1992 nr. 127) og kringkastingsforskriften (forskrift 28. februar 1997 nr. 153).
Forbudsdirektivet angir at det kun er artiklene 10 - 20 om fjernsynsreklame og sponsorvirksomhet som relevante. Bestemmelsene regulerer reklamens innhold og sendetidspunkt, og setter betingelser for sponsete fjernsynsprogrammer.
Direktiv 90/314/EØF om pakkereiser
Pakkereisedirektivet er gjennomført i norsk rett ved pakkereiseloven (lov 25. august 1995 nr. 57).
EU-kommisjonens veiledende liste nevner artiklene 3 og 4 avsnittene 1, 2 og 4 samt artikkel 7 som relevante i forhold til forbudsdirektivet. Dette er bestemmelser om forbud mot villedende markedsføring, formkrav til avtalen, krav til avtalens innhold og vilkår, og kravet til reisegarantiordning.
Direktiv 92/28/EØF om reklame for humanmedisinske legemidler
Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov om legemidler (lov 4. desember 1992 nr 132) §§ 19,20 og 21, samt forskrift om reklame for legemidler (forskrift 25. august 1994 nr. 827).
Direktivet forbyr markedsføring av legemidler som det ikke er gitt markedsføringstillatelse for, og offentlig markedsføring av blant annet reseptpliktige midler. Det vil særlig være markedsføringsbestemmelsene i direktivet som er aktuelle i forhold til forbudsdirektivet.
Direktiv 93/13/EØF om urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler
Direktivet er gjennomført i norsk rett ved endring av avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4) §§ 36 og 37 og ved markedsføringsloven § 9 a.
Direktivet er relevant i forhold til forbudsdirektivet for så vidt gjelder innholdet av standardavtaler, slik at kun markedsføringsloven § 9 a anses relevant i forhold til forbudsdirektivet. Ugyldighetsvirkningen i forholdet mellom en næringsdrivende og en forbruker berører ikke kollektive interesser.
Direktiv 94/47/EF om timeshare
Direktivet ble gjennomført i norsk rett ved tidspartloven (lov 13. juni 1997 nr. 37).
EU-kommisjonens veiledende liste nevner reglene om hvilke opplysninger som skal gis til alle som ber om det, og hvilke opplysninger som skal inngå i kontrakten, krav til kontraktens utforming og forbud mot forskuddsbetaling som særlig relevante i forhold til forbudsdirektivet.
Direktiv 97/7/EF om forbrukerbeskyttelse ved inngåelse av avtaler ved fjernsalg
Direktivet vil i det vesentlige bli gjennomført med ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg, jf. Ot.prp nr. 36 (1999-2000), og ved endringer i markedsføringsloven, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000).
Det antas å være direktivets bestemmelser om opplysningsplikt og avtalens innhold som vil være mest relevante i forhold til forbudsdirektivet. Også forbudet mot negativt salg kan være aktuelt.
Direktiv 1999/44/EF om forbrukerkjøp
I henhold til forbrukerkjøpsdirektivets artikkel 10 skal dette direktivet føyes til som punkt nummer 10 i vedlegget til forbudsdirektivet.
Forslag til ny forbrukerkjøpslov som vil gjennomføre direktivet, har vært på høring. Artikkel 6 vil bli gjennomført i markedsføringsloven.
Det vil antakelig særlig være bestemmelsen i direktivet artikkel 6 om garantier i markedsføring som vil være relevant i forhold til forbudsdirektivet. Bestemmelsen er foreslått gjennomført ved endring i markedsføringsloven.
Direktiv 2000/31/EF om visse juridiske aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel
Direktivet ble vedtatt 8. juni 2000, og er tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XI. Med forbehold om Stortingets samtykke er direktivet en del av EØS-avtalen, med frist for gjennomføring 17. januar 2002.
I henhold til e-handelsdirektivet artikkel 18 skal dette direktivet føyes til som punkt nummer 11 i vedlegget til forbudsdirektivet.
E-handelsdirektivet inneholder regler om en rekke ulike sider ved informasjonssamfunnstjenester. Direktivet skal sikre fri flyt av tjenester, og bygger på et prinsipp om at en tjenestetilbyder skal forholde seg til retten i den staten han eller hun opererer fra. Direktivet gir blant annet regler for markedsføring og hvilken informasjon som skal gis i markedsføringen, samt regler for uanmodet markedsføring. Videre er det regler om avtaleinngåelse og informasjon som skal gis i den forbindelse, og om bestilling.
Særlig markedsførings- og opplysningspliktbestemmelsene vil kunne være relevante i forhold til forbudsdirektivet.