6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 9 c

I første ledd angis virkeområdet til bestemmelsene i kapittel II a om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser. Bestemmelsens virkeområde sammenfaller med virkeområdet til direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet), jf. artikkel 1. Bestemmelsen angir rammen for når utenlandske institusjoner som nevnt i § 9 d kan bringe inn en sak for norske domstoler og forbrukermyndigheter, når norske institusjoner som nevnt i § 9 e kan gjøre det samme i utlandet og når Markedsrådet og Forbrukerombudet kan treffe vedtak etter §§ 12 og 14.

For å omfattes av bestemmelsene i kapittel II a, må handlingen være foretatt i næringsvirksomhet. Den må videre være grenseoverskridende innenfor EØS-området, og ha tilknytning til Norge, enten slik at den er foretatt i Norge eller har sin virkning i Norge. Dette innebærer at handlinger som er foretatt i næringsvirksomhet i Norge som kun har virkninger for norske forbrukere, faller utenfor virkeområdet. Det samme gjelder handlinger foretatt i en annen EØS-stat som ikke har virkning for norske forbrukere. En handling anses som foretatt i næringsvirksomhet i Norge dersom den er foretatt av en juridisk person som er etablert i Norge, for så vidt gjelder fysiske personer er det avgjørende om de er bosatt i Norge.

Handlingen må videre stride mot «bestemmelser som i henhold til EØS-avtalen beskytter forbrukernes kollektive interesser slik bestemmelsene er gjennomført i norsk rett. «Forbrukernes kollektive interesser» er kjennetegnet ved at det er interessene til en ubestemt krets av personer. Forbrukerne har en fellesinteresse i et marked som er fritt for overtredelse av regler som er innført for å beskytte forbrukerne. For øvrig vises til punkt 4.2.3.

Henvisningen til EØS-avtalen innebærer at begrepet skal forstås i tråd med definisjonen i forbudsdirektivet artikkel 1 som igjen viser til direktiver på de ulike områdene, jf. gjennomgangen under punkt 3.2.

Avgjørende for om en handling omfattes av kapittel II a er om den strider mot direktivbestemmelsene slik de er gjennomført i norsk rett. Dette forutsetter at den norske bestemmelsen regulerer samme «område» som direktivbestemmelsen, jf. punkt 4.2.2.

Hvilke direktiver som anses å beskytte forbrukernes kollektive interesser, går fram av vedlegg til forbudsdirektivet. Vedlegget til forbudsdirektivet vil bli endret fortløpende ettersom nye forbrukerbeskyttelsesdirektiver vedtas i EU og føres opp på listen over direktiver. Dersom direktivene innlemmes i EØS-avtalen, må dette gjenspeiles også i den norske gjennomføringen av direktivet. Både fordi det er lite hensiktsmessig å ta inn denne listen i lovbestemmelsen, og for å ta høyde for at nye direktiv vil bli tilføyd listen i framtiden, gis departementet i annet ledd hjemmel til i forskrift å angi hvilke bestemmelser som er relevante.

Til § 9 d

Bestemmelsen presiserer adgangen for utenlandske godkjente institusjoner til å bringe en sak under direktivet inn for Forbrukerombudet og Markedsrådet. EU-kommisjonen skal utarbeide en liste over de godkjente institusjoners navn, samt opplysninger om organenes formål. Listen skal offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende og i EØS-tillegget til dette.

Oppføring på listen er grunnlag for å anta at de godkjente institusjonene kan ivareta forbrukernes kollektive interesser. Forbrukerombudet likevel undersøke om en godkjent institusjon har et formål som tilsier at den bringer inn en sak i det konkrete tilfelle. Dersom man finner at institusjonens formål ikke er sammenfallende med den interesse som skal beskyttes av det aktuelle regelverk, kan saken avvises. Dette er ikke presisert i lovteksten, men departementet antar at en godkjent institusjon som tar opp en sak kjenner til hvilke krav som stilles til relevansen av institusjonens formål, og at den således på eget initiativ vil vise sin tilknytning til saken. Videre vil oppføringen av institusjonens formål på kommisjonens liste gi veiledning.

Bestemmelsen påvirker ikke den søksmålskompetanse utenlandske myndigheter og organisasjoner måtte ha som følge av at de oppfyller de alminnelige prosessforutsetninger i tvistemålsloven.

Til § 9 e

Departementet gis i første ledd kompetanse til å utpeke norske myndigheter og organisasjoner som kan ta de nødvendige skritt for å få nedlagt forbud mot handlinger foretatt av næringsdrivende i andre EØS-stater og som skader norske forbrukeres interesser.

Direktivet krever at de godkjente institusjoner skal være lovlig opprettet. Det kreves ikke at de skal ha lovpålagt ansvar for å ivareta forbrukernes kollektive interesser, kun at de har en legitim interesse i å ivareta disse interessene. Å være godkjent institusjon etter denne bestemmelse innebærer ikke plikt til å reise saker i andre EØS-stater, men innebærer at muligheten står åpen så framt institusjonens formål tilsier at det er rimelig at den reiser sak i det enkelte tilfellet.

Forslaget åpner for en vid adgang til å bli godkjent institusjon, jf. punkt 4.4.2. Det må imidlertid antas at departementet ikke er forpliktet til å utpeke enhver organisasjon som ønsker dette. Departementet vil også kunne kalle tilbake en godkjenning.

Departementet pålegges plikt til å underrette EFTAs overvåkningsorgan om norske godkjente institusjoners navn og formål. En slik underretning innebærer at de blir tatt inn på listen over alle godkjente institusjoner i EØS som EU-kommisjonen skal utarbeide i henhold til direktivet artikkel 4 nr. 2.

I annet ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om utpeking etter første ledd. Slik forskrift kan tenkes gitt særlig for å kunne begrense den godkjente institusjonens kompetanse til bare å gjelde visse saksområder.

Til § 12 første ledd nytt tredje punktum

Markedsrådet gis kompetanse til å forby handling som omfattes av § 9 c, dersom handlingen er foretatt av norsk næringsdrivende og Markedsrådet finner at handlingen skader forbrukernes kollektive interesser i en annen EØS-stat.

Til § 13 nytt tredje ledd

Forbrukerombudet gis kompetanse til å behandle saker vedrørende vern av forbrukernes kollektive interesser. Forbrukerombudet har ikke plikt til å behandle saker, men står fritt til å gjøre egne prioriteringer av om en sak skal behandles. Forbrukerombudet kan ikke ta opp saker på eget initiativ, det er altså en forutsetning at en sak er tatt opp av en godkjent institusjon fra en annen EØS-stat.

Til § 14 første ledd

Endringen innebærer at Forbrukerombudets kompetanse til å treffe forbudsvedtak utvides til også å gjelde saker etter kapittel II a.

Til § 16 første ledd nytt annet punktum

Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette tvangsgebyr i vedtak vedrørende handlinger som nevnt i kapittel II a.