6 Virksomhetsregler

6.1 Kapitalkrav

6.1.1 EØS-rett

E-pengedirektivet oppstiller krav til startkapital, ansvarlig kapital og egenkapital i artikkel 4 og 5.

Etter artikkel 4 nr. 1 skal e-pengeinstitusjoner ha en startkapital på minst 1 million euro. Startkapital skal forstås slik det er definert i bankdirektivets artikkel 34 nr. 2 punkt 1) og 2).

Den løpende ansvarlige kapitalen til en e-pengeinstitusjon er regulert i artikkel 4 nr. 2 og 3. Den ansvarlige kapitalen angis i en prosentandel av de utstedte elektroniske penger. Avhengig av hvilket av de følgende beløp som blir høyest, skal den ansvarlige kapitalen være lik eller større enn to prosent av enten den aktuelle verdi av e-pengeinstitusjonens finansielle gjeld knyttet til utestående elektroniske penger, eller gjennomsnittsverdien av denne for de siste seks måneder. For e-pengeinstitusjoner som ikke har vært i drift i seks måneder, legges i stedet for gjennomsnittsverdien for de siste seks måneder av institusjonens finansielle gjeld knyttet til utestående elektroniske penger, målverdien etter seks måneder til grunn.

E-pengeinstitusjoner er etter direktivets artikkel 5 pålagt å investere et visst beløp. Dette beløpet skal minst tilsvare den finansielle gjelden knyttet til utestående elektroniske penger. Beløpet må for øvrig investeres i tråd med de investeringsbegrensninger som følger av samme bestemmelse. (Omtalt nedenfor under punkt 6.6).

6.1.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår å regulere krav til aksjekapital og solvens for utstedere av elektroniske penger i høringsutkastet. Bestemmelsene skal blant annet sikre at e-pengeforetak har en minimumskapital til å dekke de utestående krav fra innehaverne av e-penger og brukerstedene. Høringsutkastets § 2-2 regulerer kravene til aksjekapital. Aksjekapitalen i norske kroner skal minst tilsvare 1 million euro. Aksjekapitalen skal etter bestemmelsen være fullt innbetalt før virksomheten startes. Bestemmelsen tar sikte på å gjennomføre e-pengedirektivet artikkel 4 nr. 1.

I høringsutkastet kapittel 5 er det foreslått regler om solvens. Høringsutkastets § 5-1 første ledd gjennomfører e-pengedirektivets artikkel 4 nr. 2. Regler om ansvarlig kapital for e-pengeforetak som ikke har vært i drift i seks måneder foreslås gitt i forskrift, jf. bestemmelsens annet ledd. Forskriftsmyndigheten er lagt til departementet. Annet ledd gjennomfører således artikkel 4 nr. 3.

Tilsvarende e-pengedirektivets artikkel 5 er det foreslått regler om investering og investeringsbegrensninger i høringsutkastet § 6-1. Utstedere av elektroniske penger er etter bestemmelsen pålagt å ha investeringer for et beløp minst tilsvarende den finansielle gjelden knyttet til utestående elektroniske penger.

6.1.3 Høringsinstansenes merknader

Mens direktivet har regler om «startkapital», er det i Kredittilsynets utkast foreslått regler om krav til «aksjekapital. Etter Kredittilsynets oppfatning bør ikke dette stenge for at kravet til startkapital kan oppfylles med overkursfond:

«I høringsnotatet er det i samsvar med kravet i den danske loven, foreslått et krav om at e-pengeutstedere skal ha minst 1 million euro i aksjekapital. Etter direktivet artikkel 4 nr. 1 skal en e-pengeinstitusjon ha en «startkapital» på mins i million euro. Kredittilsynet har etter en fornyet vurdering kommet til at kravet om startkapital også bør kunne oppfylles ved overkursfond.»

NetCompeker på at forskjellen på startkapital og aksjekapital betyr at det stilles strengere krav til utstederne enn det som følger av direktivet. Denne forskjellen i ordlyden kan etter NetComs mening påvirke hvor mange som ønsker å være utsteder av e-penger som omfattes av ordningen med gjensidig anerkjennelse.

Norges Bank fremhever viktigheten av at likviditeten hos e-pengeforetak sikres, gjennom regler om investering av beløp som minst svarer til den finansielle gjelden knyttet til utestående e-penger:

«Likviditet er viktig siden utsteder ikke har kontroll over når e-pengene brukes og mottaker må honoreres og når e-penger eventuelt innløses. Lovutkastet setter også opp soliditetsregler gjennom krav til minstekapital. Kjernekapital bør danne hovedbasen i soliditetsvernet.»

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet forslår at bestemmelsen om aksjekapital i høringsutkastet § 2-2 erstattes med en bestemmelse om startkapital tilsvarende e-pengedirektivets bestemmelse. Departementet foreslår i tråd med dette at e-pengeforetak skal ha en startkapital i norske kroner som minst tilsvarer 1 million euro. Det tas inn et punkt i bestemmelsen som fastsetter at startkapital skal bestå av egenkapital. Dette omfatter aksjekapital og annen opptjent kapital. Ansvarlig lånekapital skal ikke regnes med. Dette er i tråd med reglene i bankdirektivets artikkel 34 nr. 2 punkt 1 og 2, som e-pengedirektivet viser til.

Kredittilsynet har foreslått et minstekrav til løpende ansvarlig kapital på 1 million euro. Departementet foreslår en omformulering, slik at kravet etter lovforslaget blir «et beløp i norske kroner som tilsvarer startkapitalen».

Departementet slutter seg i det øvrige til Kredittilsynets forslag om kapitalkrav.

6.2 Sunn og forsvarlig drift

6.2.1 EØS-rett

Artikkel 7 i e-pengedirektivet fastsetter at e-pengeinstitusjoner skal være gjenstand for en sunn og forsvarlig drift. Det skal foreligge sunne og forsvarlige fremgangsmåter for ledelse, forvaltning og regnskapsførsel. I tillegg må institusjonen ha hensiktsmessige ordninger for internkontroll. Disse rutinene må være avpasset e-pengeinstitusjonens finansielle og ikke-finansielle risiko.

Bestemmelsen skal ivareta kontrollen med de sider av e-pengeforetaket som ikke er underlagt tilsyn. Underleverandører eller foretak som står for det driftsmessige ved utstedelsen av e-pengene, søkes ikke harmonisert gjennom direktivet.

6.2.2 Kredittilsynets forslag

E-pengedirektivets artikkel 7 gjennomføres i høringsutkastet § 1-5. Siden bestemmelsen stiller krav til utstedere av elektroniske penger med hensyn til hensiktsmessige internkontrollordninger, legger Kredittilsynet til grunn at forskrift av 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring, kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften) skal endres til å omfatte også utstedere av elektroniske penger.

6.2.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette punktet.

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til regulering av foretakets drift. Departementet anser bestemmelsen for å være et viktig middel for å sikre en forsvarlig drift og ivareta e-pengeforetakenes finansielle integritet.

6.3 Rett til å drive annen virksomhet - virksomhetsbegrensning

6.3.1 EØS-rett

E-pengeinstitusjoner er underlagt et enklere og mer målrettet tilsyn enn andre kredittinstitusjoner. Det stilles også lavere krav til startkapital (ovenfor punkt 6.1) enn tilfellet er for andre kredittinstitusjoner. Det er allikevel ikke meningen at e-pengeinstitusjoner med dette skal få et konkurransefortrinn i forhold til andre kredittinstitusjoner som utsteder elektroniske penger. Like konkurransevilkår søkes oppnådd ved at e-pengeinstitusjoner omfattes av strengere regler, blant annet når det gjelder institusjonenes rett til å drive annen virksomhet enn å utstede elektroniske penger. E-pengeinstitusjoner pålegges av samme grunn også investeringsbegrensninger (nedenfor punkt 6.6).

Direktivet har i tråd med dette regler i artikkel 1 nr. 5 som begrenser e-pengeinstitusjoners rett til å drive annen virksomhet. Bestemmelsen angir positivt de virksomheter i tillegg til utstedelse av elektroniske penger, e-pengeinstitusjoner kan drive. Det er for det første tjenester av finansiell eller ikke-finansiell art som er nært tilknyttet virksomheten med å utstede elektroniske penger. Etter direktivet kan dette være forvaltning av e-penger gjennom å utføre driftsmessige eller andre oppgaver som er knyttet til utstedelsen. Videre kan det være utstedelse og forvaltning av andre betalingsmidler. Det er viktig å merke seg at e-pengeinstitusjoner ikke kan yte noen form for kreditt, jf. artikkel 1 nr. 5 a).

I tillegg til slike tjenester, kan e-pengeinstitusjoner på den elektroniske innretningen lagre data på vegne av andre foretak eller offentlige institusjoner.

Det oppstilles endelig et forbud for e-pengeinstitusjoner mot å ha eierandeler i andre foretak. Unntatt fra forbudet er eierandeler i foretak som utfører driftsmessige og andre oppgaver i forbindelse med de elektroniske pengene som utstedes eller distribueres av vedkommende e-pengeinstitusjon.

6.3.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår å gjennomføre direktivets artikkel 1 nr. 5 og reglene om virksomhetsbegrensning for e-pengeforetak i høringsutkastet § 1-4 og § 1-6. I § 1-4 gjengis direktivets bestemmelser om hvilke typer virksomhet som kan drives i tillegg til utstedelse av e-penger. § 1-6 fastsetter direktivets forbud mot eierandel i andre foretak.

6.3.3 Høringsinstansenes merknader

Etter Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningenssyn, gir loven en for upresis avgrensning av de virksomheter som kan drives i tillegg til utstedelse av e-penger:

«Lovutkastet legger opp til relativt strenge virksomhetsbegrensninger for foretak som utsteder elektroniske penger. Utstederen kan imidlertid drive virksomhet som bl.a. omfatter nært tilknyttede finansielle tjenester, med unntak av enhver form for yting av kreditt.

Selv om virksomheten ikke kan omfatte yting av kreditt, blir begrepet «nært tilknyttede finansielle tjenester» etter vårt syn, svært upresist. Begrepet gir svært få holdepunkter for å begrense finansiell virksomhet i foretak (utstedere av elektroniske penger) som plasserer seg både som videreplasserer og formidler av finansielle fordringer samt som garantist for oppgjør av slike fordringer. Vi vil derfor tro at «nært tilknyttede finansielle tjenester» i slike foretak vil måtte være virksomhet som faller inn under bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven.

Det må etter vårt syn være sentralt for utformingen av lov om utstedelse av elektroniske penger at tillatelse etter denne loven ikke gir slike foretak unntak fra finansieringsvirksomhetsloven uten en grundig vurdering av foretakets reelle finansielle tjenestetilbud. Det bør derfor eksplisitt fremgå at utstedere av elektroniske penger også må ha konsesjon som finansinstitusjon dersom de utover utstedelse av elektroniske penger driver annen virksomhet som faller inn under finansieringsvirksomhetsloven. Med henvisning til våre kommentarer ovenfor i tilknytning til lovforslagets § 12- 3 nr 3 vil dette kunne ivaretas ved følgende tilføyelse i finansieringsvirksomhetslovens § 1-3: «foretak med tillatelse etter lov om utstedere av elektroniske penger som kun videreplasserer midler mottatt ved utstedelse av elektroniske penger i finansinstitusjon eller formidler slike plasseringer til innløsere av elektroniske penger som foretaket har utstedt».»

Det samme poenget tas opp i høringsuttalelsen fra Institutt for rettsinformatikk:

«Som det følger av direktivet er det satt begrensninger i den aktivitet utsteder av e-penger kan utøve for å skille mot alminnelig bankvirksomhet.

Begrensningen i § 1-4 nr 1 har et uklart poeng i hva som menes med «nær tilknyttede finansielle... tjenester». Spørsmålet er i hvilken grad utsteder kan yte noen form for finansielle tjenester overfor brukere? Skal det skilles mellom alminnelig bankvirksomhet og e-pengevirksomhet, samtidig som det er deler av finansavtaleloven kan komme til anvendelse, vil det kunne oppstå en del problemstillinger mellom disse lovverk. Det er likevel undertegnedes oppfatning at behovet for vern av brukere er større enn faren for dobbeltregulering av utsteder. Det foreslås at det foretas en presisjon av forholdet til finansielle tjenester, slik at det fremkommer at dette inkluderer utsteders plikter overfor ihendehaver.

Når det gjelder begrensningen i § 1-4 nr 2 kan oppstiller denne regelen er begrensning i virksomheten til å sammen med nr 1 å inkludere lagring av data på elektronisk innretning på vegne av andre foretak eller offentlige institusjoner. Slik denne regelen står kan det snarere virke som en utvidet rett til å behandle personopplysninger på enhver måte virksomheten måtte ønske. Det fremgår heller ikke at denne lagringen av data må være relatert til virksomheten av utstedelse av elektroniske penger. Det foreslås at § 1-4 nr 2 endres slik at det står «lagring av data relatert til utstedelse av elektroniske penger» og ikke bare «lagring av data».»

6.3.4 Departementets vurdering

E-pengeforetak kan etter høringsutkastet drive «nær tilknyttede finansielle og ikke-finansielle tjenester» i tillegg til utstedelse av e-penger. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at avgrensningen er for upresis i forhold til reglene som følger av finansieringsvirksomhetsloven. De ønsker at endringen i finansieringsvirksomhetsloven slik den fremgår av Kredittilsynets forslag, får en tilføyelse som sikrer at e-pengeforetak må søke konsesjon for å drive slik virksomhet som omfattes av denne loven.

Etter departementets vurdering er virksomhetsbegrensningen i høringsutkastet tilstrekkelig klar. Det stilles vilkår om at de finansielle tjenestene må ha en nær tilknytning til e-pengevirksomheten. Videre gis det i lovteksten eksempler på hva slik virksomhet kan være. I tillegg presiseres det at e-pengeforetak ikke under noen omstendighet kan yte kreditt. Det vises for øvrig til at e-pengeforetak etter lovforslaget er unntatt fra finansieringsvirksomhetsloven, jf. nærmere omtale under punkt 4.4.4.

Institutt for rettsinformatikk reiser spørsmål om det bør presiseres at adgangen til å lagre data «på vegne av andre foretak eller offentlige institusjoner» etter høringsutkastet § 1-4 nr. 2 er begrenset til å gjelde opplysninger relatert til utstedelse av elektroniske penger. Instituttet tar utgangspunkt i at bestemmelsen gjelder personopplysninger. Etter departementets mening er dette en for vid tolkning av bestemmelsen. På den annen side gir ordlyden få holdepunkter for hvilke data det er snakk om. En presisering i tråd med Institutt for rettsinformatikks forslag, vil derfor etter departementets mening være fornuftig, jf. lovforslaget § 1-3 nr. 2. Hensynet bak bestemmelsen er å begrense adgangen for e-pengeforetak til å drive annen virksomhet enn utstedelse av e-penger. Dette taler for å tolke bestemmelsen slik at den begrenses til å gjelde de typer av data som har en nær tilknytning til e-pengevirksomheten. Departementet foreslår derfor at ordlyden endres i samsvar med Institutt for rettsinformatikks forslag, gjengitt under 6.3.3.

Når det gjelder Institutt for rettsinformatikk sin merknad vedrørende en eventuell anvendelse av finansavtaleloven, viser departementet til sin vurdering under punkt 4.4.4.

Departementet slutter seg i det øvrige til Kredittilsynets forslag. Det vises til at bestemmelsen gjennomfører en direktivforpliktelse og ivaretar hensynet til at e-pengefortak skal drive sikker og begrenset virksomhet for å kunne ivareta sine forpliktelser.

6.4 Tilsyn og rapporteringsplikter

6.4.1 EØS-rett

Bankdirektivets artikkel 26 bestemmer at hjemstatens myndigheter skal ha ansvaret for tilsyn med kredittinstitusjoner. E-pengedirektivet har i artikkel 6 en særlig regel om myndighetenes tilsyn med om direktivets krav til kapital og investeringer er oppfylt.

Videre har e-pengedirektivet regler om rapporteringsplikt for foretak som er omfattet av unntaksbestemmelsen i direktivet (unntaksforetak). Artikkel 8 nr. 3 bestemmer at medlemsstatene skal kreve regelmessig rapportering om virksomheten til slike unntaksforetak.

6.4.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår i § 9-1 at tilsynsmyndigheten overfor e-pengeforetak legges til Kredittilsynet. I den forbindelse foreslås det også at kredittilsynsloven endres, jf. høringsutkastet § 12-3 nr. 1.

Unntaksforetak som er omfattet av høringsutkastets § 1-2, pålegges på samme måte som etter direktivet, rapporteringsplikt. Rapporteringsplikten følger av høringsutkastet § 1-2 annet ledd. Unntaksforetak skal legge frem for Kredittilsynet årsberetning eller tilsvarende redegjørelse for virksomheten. Fristen for å inngi slik årsberetning er i høringsutkastet satt til 1. april.

6.4.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynetforeslår at fristen for å fremlegge årsberetning endres til 1. august i stedet for 1. april:

«Etter lovutkastet § 1-2 annet ledd skal en e-pengeutsteder som er unntatt fra enkelte eller samtlige bestemmelser i loven «hvert år fremlegge årsberetning eller annen redegjørelse for sin virksomhet for Kredittilsynet. Redegjørelsen skal inneholde opplysninger om størrelsen av den samlede finansielle gjeld knyttet til elektroniske penger. Redegjørelsen skal være mottatt av Kredittilsynet senest 1. april». Kredittilsynet viser til at disse foretakene, med mindre noe annet særskilt faststtes i vedtaket om unnta, ikke vil være underlag tilsyn. Dette tilsier etter vår vurdering at det ikke er nødvendig ut fra kontrollhensyn å kreve tidlige rapportering fra unntaksforetak. Samtidig åpnes det for at årsberetningen kan tjene som redegjørelse, noe som taler for at fristen settes lik fristen 1. august for innsending av årsregnskap og årsberetning til Regnskapsregisteret.

Kredittilsynet foreslår ut fra dette at fristen etter lovutkastet § 1-2 annet ledd settes til 1. august.»

Institutt for rettsinformatikk uttaler:

«Når det gjelder tilsynsmyndighet, bes det om at det foretas en konkret vurdering av forholdet til de konkrete tilsynsmyndigheter og dertil behovet for regler for klageorgan eller annen klage til departementet.»

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at tilsynsmyndigheten legges til Kredittilsynet, jf. lovforslaget § 8-1. Etter departementets syn er det imidlertid ikke hensiktsmessig å endre kredittilsynsloven, siden e-pengeforetak uansett vil falle inn under bestemmelsen i kredittilsynsloven § 1 nr. 16, jf. også endringer foreslått i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) og Innst. O. nr. 47 (2001-2002).

Departementet foreslår at rapporteringsfristen for unntaksforetak endres til 1. august, i tråd med Kredittilsynets forslag i deres høringsuttalelse. Departementet viser til den begrunnelse det er redegjort for i høringsuttalelsen.

Departementet kan ikke se at det er behov for en nærmere redegjørelse for forholdet til tilsynsmyndigheter eller at det skulle være behov for regler for klageorgan eller annen klage til departementet, slik Institutt for rettsinformatikk ber om i sin høringsuttalelse. Departementet viser til at tilsyn med e-pengeforetak er foreslått regulert i kredittilsynsloven, ved den foreslåtte endring av denne lovs § 1. Det er etter departementets mening ikke behov for regulering av forholdet til tilsynsmyndigheten utover det som følger av dette. Hva angår regler for klage og klageorgan, følger disse av de alminnelige forvaltningsrettslige regler. Departementet kan etter dette ikke se at det er behov for å presisere eller utfylle de eksisterende regler på dette punktet.

6.5 Taushetsplikt

6.5.1 EØS-rett

Tilsynsmyndighetene har etter bankdirektivets artikkel 30 taushetsplikt om fortrolige opplysninger som er mottatt i embets medfør.

E-pengedirektivet har ingen særskilte regler om taushetsplikt.

6.5.2 Kredittilsynets forslag

Tilsynsmyndighetenes taushetsplikt er ikke foreslått tatt med høringsutkastet. Disse reglene er allerede gjennomført i kredittilsynsloven § 7.

Kredittilsynet har imidlertid foreslått å lovregulere taushetsplikt for tillits- og tjenestemenn som arbeider i foretaket, samt for revisorer som arbeider for foretaket i høringsutkastet § 10-1. En tilsvarende bestemmelse finnes bl.a. i lov om finansieringsvirksomhet § 3-14 første ledd første punktum og lov om forretningsbanker § 18. Taushetsplikten gjelder forhold vedrørende selve foretaket, og vedrørende foretakets kunder som vedkommende har fått kjennskap til i sitt arbeide for utstederen.

Taushetsplikten oppheves i de tilfeller hvor det følger av lov at det foreligger plikt til å gi opplysninger som ellers ville vært omfattet av bestemmelsen.

6.5.3 Høringsinstansenes merknader

Institutt for rettsinformatikk har flere kommentarer knyttet til begrepet taushetsplikt. Instituttet ser også på taushetspliktens forhold til blant annet teleloven og personopplysningsloven. Instituttet tar for det første opp kundens rett til å få opplysninger fra utsteder:

«I § 10-1 oppstilles det regel for taushetsplikt som omfatter tillits- og tjenestemenn i og revisorer for en utsteder. Dette er viktige regler for å skape tillit. I forbindelse med taushetsplikt er det en grense til personvern. Det generelle forholdet til personvern og personopplysningsloven behandles nærmere i punkt 4. Samtidig er det viktig i § 10-1 å klarlegge hvilke personer som har rettigheter i forhold til disse regler. Sammenligningen mellom taushetsplikt i teleforhold og i forhold til e-pengeutstedere kan være til nytte. I forhold til teleloven finnes det en konstellasjon mellom teleoperatør (dennes taushetsplikt), og bruker på en side og abonnentseier på den andre siden. Brukeren eller abonnentseiers rett til innsyn i egne opplysninger er en generell rett etter personopplysningsloven. I forhold til e-penger vil en kunne ha lignende konstellasjoner, f.eks ved at foreldre utsteder sine barn med e-penger. Det bes om at departement oppstiller regler som klargjør hvilken rett utsteder har til å gi bruker eller eier av «abonnement» innsyn i sine data uten at taushetsplikten brytes.»

Videre er instituttet av den oppfatning at de opplysninger utsteder vil behandle, faller inn under personopplysningsloven. Dette skulle tilsi at utstedere av elektroniske penger på samme måte som andre finansinstitusjoner må ha konsesjon for behandling av personopplysninger:

«Bruk av elektroniske penger vil medføre en utstrakt bruk av personopplysninger. Det er derfor viktig at enhver utsteder av elektroniske penger følger personopplysningsloven.

Forholdet til reglene om taushetsplikt er allerede behandlet ovenfor. Det er likevel viktig å poengtere at den bruk av personopplysninger som det her er tale om burde falle inn under regelen i personopplysningsloven som krever at enhver finansinstitusjon har konsesjon for behandling av personopplysninger. Flyt av personopplysninger med elektroniske midler som inkluderer økonomiske forhold kan være problematisk.»

6.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om å lovregulere tillits- og tjenestemenns og revisorers taushetsplikt. Bestemmelsen gir uttrykk for alminnelige regler om taushetsplikt, og avviker ikke fra tilsvarende reguleringer i andre lovverk.

Departementet kan ikke se at det er nødvendig å regulere særskilt at bruker skal ha tilgang til egne opplysninger hos e-pengeforetaket. Slike egne opplysninger vil man ha krav på å få opplyst etter personregisterlovens § 7. Departementet foreslår at det tas inn en presisering i bestemmelsen om taushetsplikt, at denne gjelder «overfor uvedkommende», jf. lovforslaget § 8-2.

Personopplysningsforskriften av 15. desember 2000 nr. 1265 § 7-3 oppstiller konsesjonsplikt for bl.a. banker og finansinstitusjoners behandling av personopplysninger. Hovedårsaken til at banker og finansinstitusjoner er underlagt konsesjonsplikt etter forskriften, er at de lagrer opplysninger om de enkelte transaksjoner kundene foretar. E-pengeforetak vil ikke registrere brukernes enkelte transaksjoner, og skiller seg dermed fra banker og finansinstitusjoner. Etter departementets syn bør derfor ikke e-pengeforetak omfattes av konsesjonsplikten i personopplysningsforskriften.

6.6 Plasseringsregler

6.6.1 EØS-rett

E-pengedirektivet artikkel 5 pålegger som nevnt i punkt 6.1 ovenfor om kapitalkrav, e-pengeinstitusjoner å investere et visst beløp. Artikkel 5 begrenser e-pengeinstitusjonenes adgang til å investere fritt. Investeringene må foretas i tråd med de begrensninger som følger av bestemmelsen.

Regler om investeringer og investeringsbegrensninger er begrunnet i de samme hensyn som gjør seg gjeldende for direktivets regler for kapitalkrav og virksomhetsbegrensninger, jf. ovenfor punkt 6.1 og 6.3.

Hva e-pengeinstitusjoner kan investere i, er positivt angitt i artikkel 5 nr. 1 bokstav a) til c). Nr. 2 til 5 i samme bestemmelse angir hvordan disse investeringene skal foretas. Artikkel 5 nr. 2 angir maksimalbeløp for institusjonens investeringer. Nr. 3 gir regler for bruk av finansielle derivater i den hensikt å fjerne markedsrisikoen knyttet til utstedelse av elektroniske penger. Nr. 4 overlater til medlemsstatene å innføre passende begrensninger på den markedsrisiko e-pengeinstitusjonene kan utsette seg for. Når aktiva det investeres i etter nr. 1 skal verdsettes, bestemmer nr. 5 at verdien skal settes til den laveste av enten anskaffelseskostnad eller markedsverdi. Etter nr. 6 pålegges de aktuelle myndighetene å forsikre seg om at det treffes passende tiltak for å rette opp forholdet, dersom verdien av institusjonens investeringer skulle falle under summen av den finansielle gjelden, jf. nr. 1 i artikkel 5.

6.6.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår regler om plassering av utsteders midler i høringsutkastet kapittel 6. Høringsutkastet § 6-1 fastsetter at artikkel 5 nr. 1 til 5 skal gjennomføres i forskrift. Artikkel 5 nr. 6 om myndighetenes plikt til å påse at det blir truffet passende tiltak dersom summen av investeringer blir for lav etter direktivets regler, foreslås gjennomført i § 6-2. Det er Kredittilsynet som skal påse at slike tiltak blir truffet etter høringsutkastet § 6-2.

6.6.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank fremhever viktigheten av at det oppstilles plasseringsregler for utstedere av elektroniske penger, slik at utsteders plasseringer sikres en viss soliditet og likviditet:

«Regler om plasseringsbegrensninger skal sikre at utsteders plasseringer er solide og likvide. Likviditet er viktig siden utsteder ikke har kontroll over når e-pengene brukes og mottaker må honoreres og når e-penger eventuelt innløses.»

6.6.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag, jf. lovforslaget § 5-1 og § 5-2. Departementet legger vekt på at bestemmelsene bidrar til at e-pengeforetak må investere i tilstrekkelig likvide aktiva med lav risiko. Slike investeringer vil sikre at e-pengeforetaket vil være i stand til å innfri sine forpliktelser.

6.7 Rett til innløsning av e-penger

6.7.1 EØS-rett

For å sikre brukerens tillit til elektroniske penger, må disse kunne innløses. Innløsning av e-penger skal alltid skje til den pålydende verdi.

E-pengedirektivets artikkel 3 regulerer brukers rett til innløsning. Bruker kan alltid i løpet av gyldighetsperioden kreve de elektroniske pengene innløst mot kontanter eller ved at de overføres brukerens konto. Utsteder kan ikke belaste brukeren med andre kostander enn de som er strengt nødvendige for å utføre denne transaksjonen. Utsteder har etter artikkel 3 nr. 3 adgang til å fastsette et minstebeløp for innløsning. Dette kan uansett aldri utgjøre mer enn 10 euro (ca. 80 kroner). Utsteders vilkår for innløsning må presiseres klart for bruker i avtalen mellom disse.

6.7.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår å gjennomføre direktivets bestemmelse om innløsning i høringsutkastet § 1-7. Denne bestemmelsen gjelder også for banker og andre kredittinstitusjoner, jf. e-pengedirektivet artikkel 3. Artikkel 3 gjelder for utsteder av e-penger generelt, og omfatter dermed alle foretak som har rett til å utstede e-penger. Dette omfatter i tillegg til e-pengeinstitusjoner, andre kredittinstitusjoner, jf. e-pengedirektivet artikkel 2 nr. 4.

Kredittilsynet har ikke tatt stilling til om man skal oppstille særregler for gyldighetsperioden slik det er gjort i den danske loven. Kredittilsynet har foreslått at minste innløsningsbeløp settes til 25 kroner, altså lavere enn det maksimalbeløpet som følger av direktivet. Dette er foreslått på bakgrunn av at denne løsningen er valgt i den danske loven.

6.7.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen tar opp forholdet mellom gyldighetsperioden i høringsutkastet og den alminnelige foreldelsesfrist. De stiller også spørsmål ved om gyldighetsperioden skal gjelde i forholdet mellom betalingsmottaker og utsteder:

«Etter lovforslaget angis det ingen bestemt gyldighetsperioden for utstedte elektroniske penger. Etter lov om foreldelse av fordringer er den alminnelige foreldelsesfrist fastsatt til 3 år og foreldelsesfristen for fordringer på bank er fastsatt til 20 år. Disse bestemmelsene gjelder med mindre annet er lovbestemt. Det er etter vårt syn usikkert om lovforslagets § 1-7, som ikke angir noen gyldighetsperiode (mao fastsettes av den enkelte utsteder), vil være et tilstrekkelig grunnlag til å kunne fravike nevnte bestemmelser i lov om foreldelse av fordringer.

Banker og andre utstedere av elektroniske penger må ut fra konkurransehensyn være underlagt samme lovmessige rammer når det gjelder gyldighetsperiode for elektroniske penger. Bestemmelser om gyldighetsperiode bør tas inn i lovens § 1-7 (som er foreslått å gjelde også for banker og andre kredittinstitusjoner).

Vi viser ellers til at det vil være uklart hva som vil være gyldighetsperiode for eksempel for oppladbare pengekort og elektroniske penger som lagres (akkumuleres) i betalerens PC.

Vi legger videre til grunn at bestemmelsen om gyldighetsperiode også gjelder i forhold til betalingsmottakeren. Også her vil det kunne være vanskelig å definere begrepet gyldighetsperiode da betalingsmottaker fortløpende vil få overført nye krav mot utstederen av elektroniske penger.»

Forbrukerrådet mener det bør foretas en vurdering av om den alminnelige foreldelsesfrist kommer til anvendelse på elektroniske penger:

«Et forhold høringsnotatet ikke direkte berører er forholdet til foreldelse. Da direktivet fastsetter at e-penger ikke er å anse som tilbakebetalingspliktig innskudd i bankdirektivets forstand, antar Forbrukerrådet at man faller tilbake på den alminnelige foreldelsesfrist for ordinære fordringer. Etter vårt syn burde dette spørsmål tas opp i forbindelse med reglene om innløsningsrett i lovteksten.»

NetCom foreslår at minstebeløpet settes høyere enn den foreslåtte grensen på 25 kr, på bakgrunn av at kostnadsnivået generelt er høyt i Norge. Etter NetComs mening, bør det overlates til markedet å bestemme grensen for innløsning innenfor direktivets ramme på 10 euro, som tilsvarer ca. 80 norske kroner.

ErgoXchange AS mener det ikke bør opereres med et minstebeløp for innløsning i det hele tatt, fordi utstedere vil kunne styre innløsningen gjennom gebyrpolitikk:

«I bestemmelsen annet ledd er utsteder av elektroniske penger gitt anledning til å avtale et minstebeløp for innløsning. Etter vår oppfatning er det ikke behov for å gi utstedere anledning til å avtale en slik begrensning i innløsningsretten. Utstedere vil uansett kunne styre dette gjennom egen gebyrpolitikk. ErgoXchange AS anbefaler derfor at annet ledd 2. punktum i bestemmelsen tas ut.»

Institutt for rettsinformatikk påpeker viktigheten av at både hensynet til utsteder og bruker ivaretas gjennom bestemmelsen om innløsning. I den forbindelse må reglene om gyldighetsperiode og minstebeløp for innløsning vurderes nærmere:

«Slik direktivet forstås er innløsningsretten er av prinsippene som direktivet bygges på. Skal e-penger bli et utbredt betalingsmiddel er det viktig at brukerne har retten til å kunne innløse. Men i en slik prosess er det viktig at det finnes en balanse mellom hensyn som tilfredsstiller både bruker og utsteder. Denne balansen må vurderes konkret, og inneholder minst to sentrale elementer. Det ene er gyldighetsperioden og det andre er minstebeløp for innløsning.

Slik lovutkastet står i dag, gir det ingen direkte begrensninger for gyldighetsperioden, men kun for innløsningsbeløpet. Etter undertegnedes oppfatning burde det kunne oppstilles en regel som vil kunne gi Kredittilsynet mulighet til å foreta en konkret vurdering av hva som er god balanse mellom disse to momenter etter en søknad fra potensiell utsteder.

Ved siden av en slik regel burde det legges opp til at det må eksistere en minimumstid for en gyldighetsperiode, slik at brukere har en grunnleggende rettighetsperiode for innløsning. Dette vil også i neste omgang kunne oppfordre til en bransjestandard og kompatibilitet mellom forskjellige utstedere. Det foreslås en grunnleggende minimumstid på 6 måneder.

Deretter foreslås det at den minstebeløpet for innløsning settes til en sum som ligger høyere enn 25 kroner og da primært rundt 10 euro. Dette er fordi utgangspunktet må være en konkret vurdering i forhold til strengt nødvendige kostnader for å utføre transaksjonen. Dermed er det intet behov for å sette et lavt minimumsbeløp. Kredittilsynet vil kunne gå inn og vurdere den gitte innløsningskostnad og pålegge en utsteder å senke slike kostnader hvis kostnadene er for høye. En slik konstellasjon er ikke ukjent fra teleloven og kravet til kostnadsorientering ved leide linjer. Det presiseres at det eksisterende forslag på 25 kroner kan virke som en begrensning på konkurransen. Levekostnadene i Norge kan sies å være høyere enn deler av EU/EØS, og dermed burde også slike kostnader ligge høyere på den tillate grensen på 10 euro.»

6.7.4 Departementets vurdering

Det faktum at brukeren gis rett til å innløse e-pengene i kontanter eller ved overføring til konto, sikrer etter departementets syn brukerens tillit til e-penger. Dette er etter departementets vurdering et viktig middel for å bidra til e-pengers utbredelse og bruk. Departementet er enig med Kredittilsynet når det foreslår å lovfeste en slik rett for brukeren, jf. lovforslaget § 1-6.

Retten til innløsning av e-pengene representerer en fordring på utsteder. Brukeren har rett til å innløse e-pengene mot kontanter eller innskudd på bankkonto. En fordring på penger omfattes av foreldelseslovens bestemmelser, jf. denne lovs § 1. Dette betyr at brukers rett til innløsning i utgangspunktet foreldes etter tre år, etter foreldelseslovens hovedregel i § 2.

I lovforslaget § 1-6 fastsettes det at bruker har rett til innløsning «i gyldighetsperioden». Spørsmålet er om en avtalt gyldighetsperiode som er lenger enn den alminnelige foreldelsesfrist (som i følge lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979 nr. 18 § 2 er tre år) er gyldig i forhold til foreldelseslovens bestemmelser. Etter foreldelsesloven § 28 er det ikke adgang for skyldneren (i denne sammenheng utsteder) til å fravike lovens fristbestemmelser. I foreldelsesloven § 30 er det imidlertid åpnet for at særlovgivningen kan fastsette andre regler. Etter departementets mening representerer lovforslaget § 1-6 en slik særlig regel som må gå foran foreldelseslovens bestemmelser. Lovforslaget § 1-6 gir partene avtalefrihet med hensyn til den tidsbegrensede gyldighet som må gjelde for e-penger. Hensikten med bestemmelsen er å overlate til partene å vurdere hvor lang en slik gyldighetsperiode bør være. E-penger kan representeres ved ulike elektroniske innretninger, og det er ikke nødvendigvis slik at en felles foreldelsesfrist vil være hensiktsmessig. Den type fordring som utstedte e-penger representerer vil etter departementets mening også skille seg klart fra slike tradisjonelle fordringer som foreldelsesloven er ment å omfatte. Etter departementets vurdering kan det imidlertid være hensiktsmessig å presisere i bestemmelsen at gyldighetsperioden kan avtales mellom partene. En slik presisering bør etter departementets syn tas inn som nytt annet punktum i bestemmelsens første ledd.

Videre er det klart at i de tilfeller hvor partene ikke har avtalt en gyldighetsperiode for e-penger, må man falle tilbake på reglene i foreldelsesloven.

Det har vært reist spørsmål om det bør foreslås regler som sikrer at e-penger er gyldige i en «minimumsperiode». Fra departementets side er det ikke ønskelig at en slik regel foreslås. Departementet vil anføre at man på det nåværende tidspunkt vet for lite om behovet for slike preseptoriske regler. Departementet legger til grunn at slike regler eventuelt kan gis etter hvert, dersom det skulle vise seg at det oppstår et behov for slike regler. Departementet vil her påpeke at det i lovforslaget § 1-6 i annet ledd følger at vilkårene for innløsning klart skal presiseres i avtalen. Herunder må også inngå opplysning til brukeren om gyldighetsperiodens lengde. Urimelig korte perioder vil dermed fremgå av avtalen, og brukeren vil på forhånd bli opplyst om slike forhold. I alle tilfelle vil en urimelig avtale kunne settes til side eller lempes etter avtalelovens § 36.

Departementet foreslår at det tas inn en særlig regel om innløsning av e-penger utstedt med høyere verdi enn de mottatte midler i bestemmelsens annet ledd. Departementet viser til sin vurdering og begrunnelse under punkt 4.1.4.

Departementet foreslår å sette minstebeløpet for innløsning til 50 kroner. Dette beløpet er høyere enn Kredittilsynets forslag (25 kroner), men befinner seg allikevel et stykke under grensen i direktivet. Ved å sette beløpet til 50 kroner sikrer man i tilstrekkelig grad hensynet til brukerne, samtidig som de innsigelser høringsinstansene hadde til den foreslåtte grense på 25 kroner til en viss grad ivaretas. Departementet anser det mest hensiktsmessig at beløpet her angis i kroner, og ikke i euro slik de øvrige beløpene angis. Det foreslåtte beløpet på 50 kroner befinner seg et godt stykke under direktivets beløpsverdi, og det er derfor hensiktsmessig å bruke kroner som benevnelse her.

6.8 E-pengeforetaks virksomhet i utlandet

6.8.1 EØS-rett

E-pengeinstitusjoner som driver virksomhet i en annen medlemsstat innen EU, er etter bankdirektivet artikkel 20 og 21 underlagt hjemstatstilsyn. Etter EØS-avtalen utvides dette til å gjelde hele EØS-området.

Ved at e-pengeinstitusjoner er underlagt hjemstatstilsyn, betyr dette at e-pengeinstitusjonen må melde fra til sitt lands tilsynsmyndighet dersom den ønsker å starte opp og drive virksomhet i en annen stat innenfor EØS-området. Bankdirektivet stiller krav til hvilke opplysninger som må gis, samt at vedkommende tilsynsmyndighet skal oversende disse opplysningene til filiallandets tilsynsmyndigheter. Tilsynsmyndighetene i hjemlandet er også gitt adgang til å nekte å oversende opplysningene, dersom det er grunn til å tvile på at foretakets administrative struktur eller finansielle situasjon ikke er god nok.

6.8.2 Kredittilsynets forslag

Bestemmelsene om hjemstatstilsyn er foreslått gjennomført i høringsutkastet § 3-5. Forslaget begrenses imidlertid i utgangspunktet ikke til å gjelde bare virksomhet som skal drives innen EØS-området, men også for virksomhet som ønskes drevet utenfor EØS-området. Annet, femte og sjette ledd gjelder imidlertid bare for virksomhet som drives innenfor EØS-området.

6.8.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynetmener det bør vurderes om det ikke eksplisitt i høringsutkastet § 3-5 må tas inn at unntaksforetak ikke omfattes av ordningen for gjensidig anerkjennelse etter bankdirektivet, slik det fremgår av e-pengedirektivet artikkel 8 nr. 2.

6.8.4 Departementets vurdering

Kredittilsynet har foreslått å utvide Norges hjemstatsforpliktelser utover EØS-området.

Dette betyr at norske foretak som ønsker å starte e-pengevirksomhet utenfor EØS-området, også har meldeplikt til Kredittilsynet etter den foreslåtte bestemmelse. Departementet slutter seg til forslaget om en slik utvidet anvendelse av hjemstatstilsynet. Departementet viser her til at det er ønskelig med kontroll av norske e-pengeforetaks virksomhet utover landegrensene. Et slikt hensyn gjør seg gjeldende også på virksomhet som drives utenfor EØS-området. Det er derfor viktig at tilsynsmyndighetene har en viss grad av kontroll med hvor norske e-pengeforetak påtar seg forpliktelser. Slike forpliktelser kan igjen få betydning for foretakets drift her hjemme.

Departementet finner det videre ikke nødvendig å presisere i loven at unntaksforetak ikke er omfattet av ordningen med gjensidig anerkjennelse av tillatelser innenfor EØS-området. Dette kommer etter departementets mening klart nok til uttrykk i lovens øvrige bestemmelser. I den forbindelse viser departementet særlig til lovforslaget § 2-3 første ledd nr. 2 som viser til e-pengedirektivets og bankdirektivets regler om gjensidig anerkjennelse. Unntaksforetak omfattes ikke av disse reglene.