3 Internasjonale anbefalinger, EU-rett og regler i andre land
3.1 Internasjonale anbefalinger
En økende internasjonalisering medfører behov for effektive og sikre systemer for kapitalbevegelser og betalinger over landegrensene. For å løse rettslige og risikomessige problemstillinger i internasjonale betalingssystemer, foregår det en internasjonal harmonisering av regler og rammebetingelser. Det arbeides parallelt med disse problemstillingene i flere internasjonale organer. Foruten arbeidet i regi av EU-kommisjonen er det særlig arbeidet innen sentralbankenes internasjonale samarbeidsorganer Bank for International Settlements (BIS) og European Monetary Institute (EMI) som har stått sentralt.
Bank for International Settlements (BIS) har særlig vært opptatt av den betydelige risiko som kan foreligge i internasjonal multilateral avregning og oppgjør. En må her forholde seg til forskjellige regelverk, avregnings- og oppgjørsrutiner fra land til land, tidsforskjeller og ulike valutaer. Dette gjør at det normalt er større risiko i internasjonale betalingssystemer enn i nasjonale systemer. Som et resultat av arbeidet med grensekryssende, multilaterale avregningssystemer utga BIS i november 1990 «Report of the Committee on Interbank Netting Schemes of the Central Banks of the Group of Ten Countries» med anbefalinger til sentralbankene om hvordan de bør håndtere risikoaspektene ved slike systemer. Denne rapporten, som omtales som Lamfalussy-rapporten, har senere dannet mønster for sentralbankenes arbeid med risikoreduserende tiltak i innenlandske avregnings- og oppgjørssystemer. Rådsdirektiv 98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir (oppgjørsdirektivet) tar utgangspunkt i disse kravene.
I mange europeiske land arbeides det med å utrede eller utprøve systemer for forhåndsbetalte kort som kan erstatte kontanter ved betaling av mindre beløp i forbindelse med kjøp av varer og tjenester. Slike systemer har grenseflater mot konsesjonspliktig innskuddsvirksomhet. Sentralbankene har diskutert hvordan man skal forholde seg til utviklingen av slike systemer. I den forbindelse nedsatte EMI en arbeidsgruppe som offentliggjorde en rapport i mai 1994 som ga anbefalinger om hvordan sentralbankene i EU skulle forholde seg til denne utviklingen. Rapporten anbefaler at kun kredittinstitusjoner skal kunne utstede kort til bruk i åpne pengekortsystemer. Sentralbankene oppfordres til å følge nøye med i utviklingen av pengekortsystemer, hvis mulig i samarbeid med sentralbanker i land utenfor EU. Videre fremholdes det at sentralbankene i EU bør holdes informert om etablering av pengekortsystemer og avgjøre om disse kan oppfattes som åpne systemer eller systemer med begrenset anvendelse.
For en nærmere omtale av internasjonale anbefalinger i regi av BIS og EMI vises til NOU 1996:24 på s. 45-49.
3.2 EU-rett
Den 19. mai 1998 ble det i EU vedtatt et direktiv om endelig oppgjør i betalingssystemer og i oppgjørssystemer for verdipapir (Directive 98/26/EC on Settlement Finality in Payment and Securities Settlement Systems). Direktivet gjelder for nasjonale og grensekryssende avregnings- og oppgjørssystemer for betalinger og overføringer av finansielle instrumenter mellom kredittinstitusjoner eller verdipapirforetak. Direktivet har til formål å minske risikoen i avregnings- og oppgjørssystemer. Direktivet skal sikre at det gis klare regler om når et oppgjør skal være bindende mellom deltakerne i systemet, herunder at avregning og oppgjør mellom deltakerne i systemet skal kunne gjennomføres også ved insolvensbehandling hos en av deltakerne. Direktivet er nærmere omtalt i kapittel 6.
EU-kommisjonen foreslo 29. juli 1998 et direktiv som skal regulere andre enn bankers utstedelse av elektroniske penger (Commission proposal for a European Parliament and Council Directive on the taking up, the pursuit and the prudential supervision of the business of electronic money institustions). Direktivforslaget angir minimumsstandarder, operasjonelle sikkerhetsbestemmelser og krav om tilsyn for elektroniske pengeinstitusjoner. Samtidig foreslås en revisjon av det første bankdirektivet (77/780/EF) slik at det omfatter de nye e-pengeinstitusjonene. Ifølge denne revideringen vil disse institusjonene, dvs. ikke-banker som utsteder elektroniske penger, bli definert som en egen type kredittinstitusjoner. Dette medfører at de etter forslaget faller inn under kredittinstitusjonsbegrepet i første bankdirektiv.
I praksis vil den foreslåtte utvidelsen av første bankdirektiv medføre at en får to kategorier kredittinstitusjoner; tradisjonelle banker og e-pengeinstitusjoner. De tradisjonelle bankene vil som før være underlagt vanlig bankregulering, mens e-pengeinstitusjonene hovedsakelig vil bli regulert av bestemmelsene i det foreslåtte direktivet om elektroniske penger. Forslaget til regulering av e-pengeinstitusjonene åpner for at slike institusjoner, i likhet med banker, kan drive grensekryssende aktivitet gjennom et såkalt «European Passport», dvs. at dersom virksomheten tilfredsstiller direktivet i ett land innenfor EU-området, vil den også gjøre det i andre EU-land. Et annet formål med direktivet er å sørge for like konkurransevilkår mellom banker og ikke-banker som utsteder elektroniske penger.
Innen EU arbeides det også med et utkast til direktivforslag om rettslige aspekter vedrørende elektronisk handel, samt en felles handlingsplan for bekjempelse av svindel med ikke-kontante betalinger.
3.3 Om lovregulering i andre land
Generelt
Banklovkommisjonen har i sin utredning NOU 1996:24 på s. 52 flg. en omtale av lovregulering av betalingssystemer i andre land. Opplysningene i dette avsnittet er hentet fra Banklovkommisjonens utredning.
I de nordiske land og G-10 landene finnes til dels store forskjeller i organisering av betalingssystemene, i graden av samordning og samarbeid mellom aktørene, og i bruken av ulike typer tjenester. I noen land samarbeider bankene om en infrastruktur som er organisert slik at betalinger kan gjennomføres fra konti i én bank til konti i en hvilken som helst annen bank. Andre land har ikke slikt samarbeid mellom aktørene. Banklovkommisjonen nevner Danmark, Belgia og Frankrike som eksempler på land hvor det i likhet med Norge er en høy grad av integrering av bankenes betalingssystemer, herunder elektroniske betalingskortterminaler. England, USA og Canada nevnes som eksempler på land hvor det ikke er så høy grad av integrering.
Selv om det er stor variasjon mellom landene når det gjelder utvikling, utforming og organisering av betalingssystemene, er myndighetene i de fleste industrialiserte land opptatt av sikkerheten og effektiviteten på dette området. Oppmerksomheten om interbanksystemenes betydning for den finansielle stabilitet har gitt seg uttrykk i at de fleste lands sentralbanker har et lovpålagt, overordnet ansvar for effektiviteten og sikkerheten i betalingssystemene. Det er forskjeller både i sentralbankenes legale grunnlag for påvirkning av aktørene for å ivareta dette ansvaret, og i sentralbankenes grad av deltakelse i systemene.
Forholdet mellom aktørene i betalingssystemene er i stor grad regulert i private avtaler basert på generelle privatrettslige regler.
Det er foreløpig få land som har særskilt lovhjemmel for å overvåke eller føre tilsyn med selve operatørene av betalingssystemer. Et unntak er Italia, der den italienske sentralbanken har lovhjemmel til å overvåke aktivitetene til ikke-banker som opererer betalingssystemer, herunder operatører av betalingskortsystemer. I Irland arbeides det med forslag til rettslig regulering av betalingssystemene. Om lovgivningen i USA og England vises særskilt til Banklovkommisjonens utredning s. 52 annen spalte og punkt 8.5 på s. 54-55.
Dansk rett
Danmark innførte i 1984 en lov om betalingskort m.v. Loven gjelder alle som tilbyr betalingstjenester basert på betalingskort eller hjemmebank og gjelder så vel privatpersoners som næringsdrivendes bruk av slike systemer. Et grunnleggende prinsipp er at tjenestene skal innrettes slik at brukerne sikres oversiktelighet, frivillighet og beskyttelse mot misbruk. Med utgangspunkt i formålet om frivillighet er det fastsatt et forbud mot å kombinere betaling med kontokort med andre tjenester, så som rabatter, dersom disse ikke også tilbys kontantkunder.
I 1996 ble det vedtatt en ny lov om «sparevirksomheder og utstedere av forudbetalte betalingskort». Loven er begrenset til systemer som forventes å erstatte kontanter i et betydelig omfang. Reglene om forhåndsbetalte kort har som formål å beskytte kjøperen av et slikt kort mot tap dersom kortutstederen går konkurs, og å beskytte betalingsmottakere som aksepterer slike kort ved betaling for varer og tjenester. Loven bygger på anbefalingene fra EMI. Utstedere av forhåndsbetalte kort skal i utgangspunktet være kredittinstitusjon, men det kan gjøres unntak dersom nærmere krav er oppfylt.
En prosjektgruppe nedsatt av Økonomiministeriet og Erhvervsministeriet har gjennomgått lov om betalingskort m.v. for å vurdere behovet for lovendringer. Prosjektgruppen har i april 1999 avgitt en rapport med forslag til ny lov om visse betalingsmidler og adgangskoder. Lovforslaget omfatter tradisjonelle betalingskort, andre fysiske legitimasjonsmidler og betalingsmidler basert på bruk av koder, for eksempel betaling over internett hvor brukeren legitimerer seg ved bruk av kode. Lovforslaget omfatter også forhåndsbetalte kort, herunder elektroniske penger, men det foreslås en lempeligere regulering av slike forhåndsbetalte betalingsmidler. Det foreslås at utstederne skal melde sine betalingssystemer til Forbrukerombudsmannen. Etter forslaget skal loven både gjelde betalingssystemer som drives av finansielle institusjoner (pengeinstitutter) og systemer som drives av andre ervervsdrivende, som for eksempel bensinselskaper og varemagasiner.
Svensk rett
Et regjeringsoppnevnt utredningsutvalg la i 1995 frem et forslag om en ny lov om betalingstjenester (SOU 1995:69 om betaltjänster). Loven om betalingstjenester er foreslått gjort gjeldende for betalingstjenester som yrkesmessig tilbys allmennheten. Med betalingstjenester forstås betalingsformidling som utføres ved hjelp av kontokort, personlig kode eller annen legitimasjon som hører til kundekonti. Betaling med veksel og sjekk foreslås også omfattet i den grad de ikke er omfattet av særskilte regler i veksel- og sjekkloven. Loven foreslås gjort gjeldende for betalingsformidling som drives både av finansielle og ikke-finansielle foretak. Virksomhet som drives av Sveriges Riksbank, foreslås unntatt fra lovens virkeområde.
Etter lovforslaget skal det kreves tillatelse for å drive åpne betalingssystemer, dvs. landsdekkende systemer som f.eks. bankgiro og postgiro. Foretak som driver slike betalingssystemer, skal stå under tilsyn fra Finansinspektionen. Kravet om tillatelse og tilsyn er motivert ut fra hensynet til et stabilt betalingsvesen. Det foreslås at det ikke skal kreves tillatelse for såkalte lukkede betalingssystemer, som for eksempel dagligvarehandelens og bensinstasjonenes kortsystemer. Dette vil være betalingssystemer med mer begrenset anvendelsesområde. Det foreslås imidlertid at slike systemer skal stå under tilsyn av Konsumentverket. Dette er motivert ut fra hensyn til forbrukerbeskyttelse.
Det vises i ovennevnte utredning til at Sveriges Riksbank har et lovpålagt ansvar for å fremme et sikkert og effektivt betalingsvesen og at det er Riksbanken som skal klarlegge, håndtere og begrense systemrisikoen.
Det er også fremmet en regjeringsproposisjon som foreslår å styrke forbrukermyndighetenes tilsynsansvar når det gjelder å ivareta forbrukernes interesser på feltet finansielle tjenester, jf. proposition 1995/96:82 «Ökad ansvar för Konsumentombudsmannen och Konsumentverket på området finansiella tjänster».
Banklagskomitéen avga i desember 1998 utredningen «Reglering och tillsyn av banker och kreditmarknadsföretag» (SOU 1998:160). I utredningen drøftes blant annet behovet for regulering av betalingsformidlingen. Det uttales at det vil være et behov for regulering av betalingsformidling i systemer som er allment tilgjengelige og har allmenn tillit. Det foreslås en ny definisjon av bankvirksomhet, slik at banker ikke lenger skal ha enerett til å ta imot innskudd. Det foreslås at bankvirksomhet skal defineres som virksomhet hvor både betalingsformidling via generelle systemer og mottak av tilbakebetalingspliktige midler inngår. Ut fra dette vil det kun være banker som skal kunne drive virksomhet som består i betalingsformidling gjennom såkalte generelle betalingssystemer i kombinasjon med mottak av tilbakebetalingspliktige midler. Betalingsformidlere i såkalte selektive betalingssystemer, som bensinselskaper og dagligvarekjeder, skal etter forslaget ha plikt til å informere kundene dersom de tar imot innskudd som ikke er omfattet av innskuddsgarantier. Ut over dette foreslås ikke regulering av såkalte selektive betalingssystemer.