12 Andre lovendringer
12.1 Søksmålsfrister i patentloven og designloven
12.1.1 Gjeldende rett
Utgangspunktet etter patentloven § 52 er at ugyldighetssøksmål mot patenter kan reises i hele patentets vernetid. Etter patentloven § 52 fjerde ledd må imidlertid ugyldighetssøksmål begrunnet med at patenthaveren ikke er berettiget til patentet, reises innen ett år fra tidspunktet da saksøker fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige forholdene som kunne danne grunnlag for søksmål. Hvis patenthaveren var i god tro, må søksmål uansett være reist innen tre år etter at patentet ble meddelt. Disse fristene gjelder også for søksmål om overføring av et patent, se henvisningen i § 53 annet ledd. Tidspunktet for meddelelsen av patentet har derfor betydning for når søksmålsfristene begynner å løpe.
Inntil en lovendring i 1995 ble patent regnet som meddelt når Patentstyrets avgjørelse var «rettskraftig», dvs. når fristen for innsigelser hadde løpt ut og eventuelle innsigelser var endelig avgjort. Innsigelser skulle altså fremsettes før patent ble meddelt, mens søksmålsfristen begynte å løpe etter patentmeddelelsen. Den som mente å ha retten til patentet, kunne derfor først fremme en innsigelse der Patentstyret ble bedt om å oppheve eller overføre patentet, og deretter reise søksmål innen ett år hvis innsigelsen ble avslått.
Etter den omleggingen av innsigelsessystemet som ble foretatt ved endringer i patentloven ved lov 22. desember 1995 nr. 82, blir et patent regnet som meddelt når avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling om å innvilge patentsøknaden er kunngjort, se patentloven § 21 annet ledd. Innsigelsesperioden ble utskutt til etter patentmeddelelsen og forlenget fra tre til ni måneder regnet fra patentmeddelelsen, jf. patentloven § 24 første ledd. Det ble ikke samtidig gjort endringer i reglene om beregning av søksmålsfrister etter § 52 fjerde ledd, jf. § 53 annet ledd. Etter lovendringen løper både innsigelsesfristen og den absolutte søksmålsfristen fra patentmeddelelsen. Det samme gjelder den subjektive søksmålsfristen på ett år, forutsatt at saksøkeren har tilstrekkelig kunnskap om patentet. Den som fremmer en innsigelse om retten til patentet, vil derfor kunne være avskåret fra å reise søksmål etterpå hvis innsigelsen avslås, fordi søksmålsfristen i mellomtiden har løpt ut.
Rettslig sett er det ikke noe i veien for å ta ut stevning før Patentstyret har behandlet innsigelsessaken ferdig. Dette vil avbryte søksmålsfristen. Men i så fall vil Patentstyret stanse den administrative behandlingen av saken, se patentloven § 17 annet ledd. Man vil dermed ikke oppnå en selvstendig administrativ avgjørelse av rettighetsforholdet. Konflikter om rettighetene til patenter vil ofte reise vanskelige bevisspørsmål. Er Patentstyret i tvil, er det vanlig praksis å avslå innsigelsen samtidig som innsigeren oppfordres til eventuelt å reise søksmål, se patentloven § 17 første ledd. Skjer dette kort tid før de lovbestemte søksmålsfristene løper ut, kan det være at innsigeren ikke rekker å reise søksmål. Dagens regelverk kan dermed føre til at man ikke får prøvd rettighetsforholdet verken for Patentstyret eller domstolene.
Etter designloven finnes ingen ordning med innsigelser, men den som mener å ha retten til en registrert design, kan fremme krav for Patentstyret om administrativ overprøving med påstand om at designregistreringen skal oppheves eller overføres til vedkommende, jf. designloven § 25 første ledd annet punktum. Dersom slikt krav er fremmet, er lengden på fristene for å reise etterfølgende søksmål etter designloven som utgangspunkt de samme som i patentloven, se designloven § 26 tredje ledd, jf. annet ledd, og § 30 annet punktum. Også her beregnes dermed søksmålsfristene slik at de løper parallelt med Patentstyrets behandling av eventuelle krav om overprøving av rettighetsforholdet. Dette innebærer at fristene kan være utløpt når kravet er avgjort. Designloven inneholder imidlertid en særregel som fører til at søksmålsadgangen er i behold i tilfeller der Patentstyret er i tvil om rettighetsforholdet og derfor oppfordrer til søksmål for domstolene. I slike tilfeller kan søksmål alltid reises innen den fristen som Patentstyret setter, se designloven § 26 sjette ledd. Dette gjelder selv om de alminnelige søksmålsfristene er utløpt. Denne regelen vil imidlertid ikke være til hjelp hvis Patentstyret gjennomfører en full realitetsbehandling. Da kan adgangen til å reise søksmål etterpå være avskåret.
12.1.2 Forslaget i høringsnotatet 26. mars 2004
I høringsnotatet 26. mars 2004 ble det foreslått å endre patentloven og designloven for å sikre søksmålsadgang etter at innsigelsesbehandlingen er over. Det ble foreslått å sette søksmålsfristen til to måneder fra Patentstyret sender melding om den endelige avgjørelsen av en innsigelse etter patentloven eller av et krav om administrativ overprøving etter designloven. I høringsnotatet punkt 3.3 s. 11 heter det:
«Hvis patentloven endres slik at gjeldende frister for søksmål om retten til et patent ikke begynner å løpe før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er avgjort, vil den perioden patenthaveren har en utrygg stilling bli lengre enn i dag.
Mulighet for domstolsprøving er på den annen side viktig av hensyn til rettssikkerheten til den som mener å ha retten til patentet. Det finnes riktignok få eksempler på at slike konflikter har blitt brakt inn for Patentstyret eller domstolene. Det bør likevel være en målsetting at systemet for overprøving skal være mest mulig betryggende. Sakene kan ha stor betydning for dem de gjelder.
Det er neppe nødvendig å gi den som har fremmet innsigelse om retten til patentet, en frist på ett år til å reise etterfølgende søksmål om samme spørsmål, slik ordningen var før. En så lang frist kan være uheldig ut fra patenthaverens behov for innrettelse.
Det foreslås derfor en mellomløsning som innebærer at søksmålsfristen er to måneder fra Patentstyret sender melding til innsigeren om den endelige avgjørelsen, se utkastet til endring av patentloven §§ 52 og 53. Dette er den samme fristen som for søksmål om avslag på patentsøknad etter patentloven § 27 tredje ledd. Designloven § 39 annet ledd oppstiller den samme søksmålsfristen ved avslag på en designsøknad, se også forslaget til ny varekjennetegnslov § 57 første ledd (NOU 2001: 8). Denne fristen synes tilstrekkelig også ved konflikter om retten til et patent.
Endringsforslaget fjerner den utilsiktede konsekvensen av lovendringen i 1995 samtidig som patenthaverens interesser ikke rammes i unødig grad fordi søksmålsfristen er kort.
Behovet for lovendring er mindre på designområdet. Det foreslås likevel at også designloven § 26 endres slik at ordningen blir den samme som på patentområdet, se punkt 8.1.»
12.1.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret uttaler at de støtter forslaget i høringsbrevet. Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.
Departementet går etter dette inn for å endre reglene om søksmålsfrister som foreslått i høringsnotatet.
Det vises ellers til merknadene til lovforslaget.
12.2 Frister for begjæring om administrativ patentbegrensning
Patentloven §§ 39 a til 39 e gir patenthaveren adgang til å fremme begjæring for Patentstyret om endring av patentkravene slik at patentbeskyttelsens omfang begrenses (administrativ patentbegrensning). Ordningen er etablert med særlig sikte på situasjonen der det etter patentmeddelelsen fremkommer nye opplysninger om teknikkens stand som viser at patentkravene er for bredt formulert. Hvis vilkårene for administrativ patentbegrensning er oppfylt, kan patenthaveren unngå at patentet kjennes ugyldig ved å omformulere patentkravene slik at de bare omfatter det som er nytt og patenterbart. Det vises til Ot.prp. nr. 59 (1994-95) s. 17-19.
Begjæring om administrativ patentbegrensning kan som utgangspunkt fremsettes i hele patentets levetid. Etter patentloven § 39 a annet ledd kan en slik begjæring likevel ikke fremmes før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er endelig avgjort.
Den alminnelige innsigelsesfristen er ni måneder, jf. patentloven § 24 første ledd annet punktum. Ved lov 19. desember 2003 nr. 127 ble det innført en særskilt frist på tre år for å fremme innsigelser knyttet til patentloven § 1 b om offentlig orden eller moral (grunnleggende etiske hensyn), se § 24 annet ledd. Ut fra ordlyden kan patentloven § 39 a oppfattes slik at det heretter er denne treårsfristen som er skjæringspunktet for når det kan fremmes begjæring om administrativ patentbegrensning. Denne forståelsen ville innebære at patenthaveren må vente vesentlig lengre enn før med å fremme begjæringen.
I høringsnotatet 26. mars 2004 ble det foreslått å endre patentloven § 39 a annet ledd slik at det skal gå frem av lovteksten at begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt og eventuelle innsigelser fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Forslaget tilsiktet ingen realitetsendring, men en klargjøring av at det ikke kreves at også treårsfristen for innsigelser knyttet til patentloven § 1 b er utløpt. I høringsnotatet punkt 4 s. 12 heter det:
«[...] Bakgrunnen for at det ikke kan begjæres administrativ patentbegrensning i innsigelsesperioden, er at patenthaveren i denne perioden vil kunne omformulere patentkravene under innsigelsesbehandlingen, se Ot.prp. nr. 59 (1994-95) s. 18 annen spalte. Innsigelse kan innleveres av enhver, også av patenthaveren selv. Det vil imidlertid svært sjelden være aktuelt å omformulere patentkrav på grunnlag av patentloven § 1 b om offentlig orden eller moral. Det virker derfor lite rimelig å anse administrativ patentbegrensning som utelukket i den perioden det bare kan innleveres innsigelser knyttet til § 1 b, dvs. etter at den alminnelige innsigelsesfristen på ni måneder er utløpt.
Det antas derfor at patentloven § 39 a annet ledd må tolkes slik at begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt, og eventuelle innsigelser fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Det kreves ikke at også treårsfristen for innsigelser knyttet til patentloven § 1 b er utløpt.
Det foreslås at patentloven § 39 a annet ledd justeres for at dette skal gå klart frem av lovteksten, se punkt 8.1.»
Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret uttaler at de støtter forslaget i høringsnotatet. Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.
Departementet går etter dette inn for forslaget i høringsnotatet.
Det vises ellers til merknadene til lovforslaget.
12.3 Avgift ved gjenopptakelse av patentsøknader
Hvis meddelelsesavgift ikke betales innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, henlegges patentsøknaden, jf. patentloven § 20 første ledd første og annet punktum. Behandlingen gjenopptas likevel hvis søkeren innen fire måneder etter utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte gjenopptakelsesavgiften.
I høringsnotatet 26. mars 2004 ble det foreslått å endre patentloven § 20 første ledd slik at avgiften for gjenopptakelse ikke skal betales av søkeren på eget initiativ, men etter påkrav. Bakgrunnen for forslaget var at Patentstyret har gått over til en ordning der avgifter faktureres, og etter dette er det lite hensiktsmessig at søkerne forutsettes å betale gjenopptakelsesavgiften på eget initiativ. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en forutsetning om betaling på eget initiativ kunne få uheldige konsekvenser for søkere som ikke var klar over regelen, og at det ville være bedre tilpasset Patentstyrets administrative systemer om gjenopptakelsesavgiften blir fakturert.
Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret støtter forslaget i høringsbrevet. Norske Patentingeniørers Forening gir på sin side uttrykk for at også meddelelsesavgiften bør faktureres på nytt ved gjenopptakelse. I høringsuttalelsen heter det:
«I punkt 5 vedrørende endringer i patentlovens § 20 første ledd er det foreslått at meddelelsesavgiften skal betales innen gjenopptakelsesfristen på fire måneder direkte og uten forutgående faktura fra Patentstyret, mens gjenopptakelsesavgiften skal betales etter tilsendelse av faktura fra Patentstyret. Er denne deling praktisk? Vi får forskjellige regler for innbetaling av to avgifter knyttet til samme handling, nemlig gjenopptakelse av sakens behandling etter at meddelelse av patent er skjedd og særlig for en privat søker vil det her lett kunne oppstå usikkerhet og grunnlag for feil som vil kunne medføre at gjenopptakelsesbegjæringen ikke anses rettidig fremsatt hvis man avventer Patentstyrets faktura. I en situasjon hvor det er lagt om til et system hvor flest mulig avgifter skal betales etter faktura fra Patentstyret, burde man vel også kunne akseptere at meddelelsesavgiften ble betalt etter faktura. Begjæringen om gjenopptakelse burde kunne anses som tilstrekkelig til å være fristavbrytende.
Samtidig med eller umiddelbart etter Patentstyrets brev om meddelelse av patent mottar søker eller hans fullmektig hvis han har en slik, en faktura på meddelelsesavgiften. Hvis avgiften ikke ble innbetalt senest ved den ordinære frist, er det ikke sikkert han har denne faktura på det tidspunkt da gjenopptakelse skal skje. Patentstyrets betalingsrutiner er i all hovedsak - og i hvert fall for denne meddelelsesavgift - basert på at dette skjer ved utsendt faktura. Også dette taler for at meddelelsesavgiften i forbindelse med denne type gjenopptakelse betales sammen med gjenopptakelsesavgiften etter tilsendt faktura.
NPF foreslår derfor at forslaget til endret § 20 første ledd tredje og fjerde punktum gis følgende ordlyd:
«Behandlingen av søknaden gjenopptas likevel dersom søkeren innen fire måneder etter utløpet av fristen begjærer behandlingen gjenopptatt. Det skal betales fastsatt meddelelsesavgift og gjenopptakelsesavgift.»»
Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.
Etter departementets syn bør forslaget om fakturering av gjenopptakelsesavgiften følges opp. Det er imidlertid ikke grunn til at også meddelelsesavgiften skal faktureres på nytt sammen med gjenopptakelsesavgiften. Søkere vil ha mottatt faktura på meddelelsesavgiften sammen med den opprinnelige underretningen om at patent kan meddeles. Det ville medføre vesentlig merarbeid og kostnader for Patentstyret hvis det ved gjenopptakelse skulle utstedes ny faktura på meddelelsesavgiften. Søkere som ikke har tatt vare på den opprinnelige fakturaen, vil på forespørsel kunne få den nødvendige betalingsinformasjon fra Patentstyret eller en kopi av fakturaen.
Det vises ellers til merknadene til lovforslaget.