5 Forholdet til andre ordninger

I norsk rett finnes det i dag ingen direkte paralleller til et pliktig elsertifikatmarked. Visse likhetstrekk finnes i klimakvoteloven. I begge tilfellene dreier det seg om et lovpålagt marked i den forstand at markedene ikke ville etablert seg selv, men at behov og etterspørsel er skapt via myndighetenes pålegg. Begge systemene påfører aktører kostnader. Det er imidlertid også viktige forskjeller. Klimakvotesystemet har til formål å redusere utslipp, mens elsertifikatsystemet har som formål å bidra til økt fornybar produksjon av elektrisk energi. Under klimakvotesystemet påføres virksomhetene en kostnad ved at de må innlevere kvoter tilsvarende sine kvotepliktige utslipp. Byrdefordelingen i klimakvotesystemet er reflektert i kvotefastsettelse og -tildelinger. I elsertifikatsystemet kommer byrdefordelingen til uttrykk gjennom reglene om beregningsrelevant mengde elektrisk energi og størrelsen på elsertifikatkvoten som er fastsatt for det enkelte året. En av de viktigste forskjellene er likevel at elsertifikatordningen ikke bare pålegger en byrde på forbrukerne, men også gir produsentene av fornybar elektrisk energi en ekstra inntekt gjennom muligheten til å selge elsertifikater.

I dag kan "grønne sertifikater” utstedes også under det såkalte RECS-systemet. RECS står for Renewable Energy Certificate System og er en frivillig europeisk sertifikatordning for fornybar elektrisk energi. Ordningen er etablert av blant annet europeiske kraftselskaper. Formålet med ordningen er å utarbeide en felles europeisk plattform for sertifisering og handel med elektrisk energi fra fornybare energikilder. Sertifikater utstedt under RECS-systemet har ingen verdi eller funksjon i det foreliggende lovforslaget.

Etter EUs direktiv 2001/77/EF om fremme av elektrisitet produsert fra fornybare energikilder i det indre elektrisitetsmarkedet (fornybardirektiv I) skal landene tilby produsentene av elektrisk energi fra fornybare energikilder opprinnelsesgarantier. EUs nye fornybardirektiv viderefører og utvider ordningen med opprinnelsesgarantier. Fornybardirektivet er vurdert å være EØS-relevant og regjeringen vil forhandle med EU om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

Statnett administrerer i dag et frivillig system for handel med opprinnelsesgarantier. Dette er regulert i forskrift 14. desember 2007 nr. 1652 om opprinnelsesgarantier for produksjon av elektrisk energi, som er fastsatt i medhold av energiloven. Forskriften skal sikre at alle produsenter av elektrisk energi på anmodning kan få utstedt garantier som bekrefter at en gitt mengde elektrisk energi er produsert fra en spesifisert energikilde på spesifisert tid og sted. Videre er det lagt til rette for registrering, omsetning og innløsning i et elektronisk register for slike garantier. Opprinnelsesgarantier og elsertifikater er to atskilte og forskjelligartede ordninger. Bare elsertifikater kan benyttes til å oppfylle elsertifikatplikten etter lovforslaget. Elsertifikater er ikke dokumentasjon overfor sluttbrukeren på at den leverte elektrisiteten er basert på fornybare energikilder. Når det gjelder hvilke bestemmelser som gjelder for varedeklarasjoner, vises det til forskrift om opprinnelsesgarantier. I forbindelse med gjennomføringen av fornybardirektivet vil det gjøres nødvendige endringer og tilpasninger i forskriften. Blant annet må reglene om opprinnelsesgarantienes gyldighetstid tilpasses de nye bestemmelsene i direktivet.