3 Utviklingen i jordbruket

3.1 Innledning

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retnings­linjer Stortinget har trukket opp. Det er ikke mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år. Virkningen av endringer i virke­middel­bruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, da utviklingen i jordbruket må vurderes i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende, er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger for jordbruket: Beregningene er basert på drifts­granskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken: Her rapporteres det om utviklingen innenfor sentrale områder.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Datagrunnlaget

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regn­skaper i Totalkalkylen, inkludert inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggs­næringer, er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter for maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendig næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregnings­prinsipper gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregning har Budsjettnemnda revidert seriene bl.a. for grønnsaker, plantevernmidler, bensin og gjødsel. Dette har gjort at inntekten i 2008 er beregnet å være høyere enn i fjorårets materiale.

3.2 Inntektsutviklingen for jordbruket

Fra 2006 til 2010 har bruttoinntektene i jordbruket økt med over 5 ½ mrd. kroner, etter at de lå rundt 30 mrd. kroner i en årrekke. Kostnadene, utenom renter, har økt med 3 ¼ mrd. kroner. Fra 2008 til 2010 øker bruttoinntektene med 2,2 mrd. kroner, som følge av økte produsentpriser og tilskudd. Kostnadene øker med 1,2 mrd. kroner slik at vederlaget til arbeid og kapital øker med 1 mrd. kroner, iflg. Budsjettnemnda. Normalisert realrente­kostnad reduseres i samme periode med nesten 1,2 mrd. kroner, slik at resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital øker med 2,2 mrd. kroner.

Tabell 3.1 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2008 til bud­sjett­erte tall for 2010 i følge Budsjettnemndas normaliserte regnskaper.

Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2008 til 2009 på 12,7 pst., eller 23 500 kroner per årsverk. Fra 2009 til 2010 budsjetteres det med en inntektsøkning på 13,2 pst., tilsvarende 27 600 kroner per årsverk. For perioden 2008 til 2010 er inntektsøkningen om lag som lagt til grunn i avtalen i fjor.

Inkludert virkningen av jordbruksfradraget økte inntektene med 3,3 pst. per årsverk fra 2007 til 2008. I fjorårets materiale var det beregnet en reduksjon på 1,4 pst.

For perioden 2000 til 2010 er gjennomsnittlig inntektsøkning per årsverk beregnet til 4,1 pst. per år. For siste 5-årsperiode er veksten 9,0 pst. per år. Økningen for andre grupper har for disse periodene vært hhv. 4,5 pst. og 4,7 pst.

Volumet av produksjonen reduseres med 1,3 pst. i 2009, mens Budsjettnemnda budsjetterer med en økning på 0,6 pst. i 2010. Produsentprisene økte med 5,0 pst. i 2009, og budsjetteres å øke med 0,9 pst. i 2010. Produksjonskostnadene omtales i kapittel 3.4.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Den enkelte næringsutøver i jordbruket vil ikke nødvendigvis kjenne seg igjen i tallene fra Budsjettnemndas totalregnskap. Totalkalkylen er et sektorregnskap for alle produksjoner og inkluderer strukturendringer. Samtidig er det betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen like­artede produksjoner. Videre vurderes ofte resultatet i enkeltforetak på resultatmålet driftsoverskudd i driftsregnskapet eller næringsinntekt i skatteregnskapet. Dette er resultatmål før rentekostnadene er trukket fra (jf. Figur 3.1). Renten faller mye fra 2008 til 2010. Disse resultatmålene er også på nivå før skatt, og i forhandlingssammenheng inkluderes beregnet inntektsverdi av jordbruksfradraget, som i gjennomsnitt har en verdi på 21 400 kroner per årsverk for 2008 og 24 500 i budsjettet for 2010 (jf. Figur 3.2). Videre tas det i forhandlingssammenheng også hensyn til endring i arbeidsforbruket når det beregnes inntektsutvikling per årsverk.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Referansebrukene

Tabell 3.2 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk for referansebrukene i årene 2008 til 2010.

Referansebruket med storfeslakt og ammeku viser relativt sett den største økningen i inntekt fra 2008 til 2009, mens korn viser den største reduksjonen. Bruk med korn viser den største økningen fra 2009 til 2010, mens bruk med egg og planteprodukter har den svakeste utviklingen.

For toårsperioden fra 2008 til 2010 under ett viser referansebrukene svakere inntekts­utvikl­ing enn Totalkalkylens normaliserte regnskaper. En viktig forklaring ligger i at avskrivningene i NILFs drifts­granskinger beregnes etter historiske kostnader og at lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Disse metodene gir ulik utvikling mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referanse­brukene, siden deltagerbrukene er rekruttert blant de 60 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

3.3 Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.3 viser lønnsutviklingen fra 2008-2009, samt for perioden 1999-2009 for to grupper i samfunnet. Tallene er hentet fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Statistisk sentralbyrå. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det skyldes at det statistiske materialet er svakere for nærings­drivende og normalt vil svinge mer enn for grupper av lønnstagere.

3.4 Kostnadsutvikling

Som det går fram av Tabell 3.1, har kostnadene i jordbruket, ekskl. renter, økt med nesten 1,2 mrd. kroner fra 2008 til 2010. Økningen var 4,2 pst. fra 2008 til 2009 og 1,0 pst. fra 2009 til 2010. Kostnadsøkningen i 2009 er særlig knyttet til prisøkningen på gjødsel og kraftfôr. Kraftfôrkostnadene økte med 7,3 pst. i 2009, og er budsjettert opp med 3 pst. i 2010. For 2009 skyldes kostnadsøkningen prisøkning knyttet til internasjonal prisvekst og kornprisøkning i jordbruksavtalen, mens økningen i 2010 skyldes både prisøkning og volumøkning knyttet til økt produksjon. Energikostnadene falt med 12,7 pst. i 2009, og budsjetteres å øke med vel 10 pst. i 2010.

Veid gjennomsnittspris for NPK-gjødsel kostnadsført på 2009 økte med 85 pst. For 2010 er det budsjettert med en veid prisreduksjon på 33 pst. Den sterke prisvariasjonen på gjødsel ga betydelig hamstring i forkant av prisveksten. Det er dermed forskyvninger mellom tidspunkt for innkjøp, som framgår av omsetningsstatistikken, og forbruket disse årene i forhold til det normale. Budsjettnemnda har derfor regnskapsført 65 000 tonn gjødsel som normalt ville vært regnskapsført på 2008 på regnskapsåret 2009. I fjorårets materiale var denne hamstringen anslått til 50 000 tonn.

For 2010 er det budsjettert med forbruk av vel 450 000 tonn gjødsel. Det er en klart lavere total mengde enn det som var vanlig før prisoppgangen. Brukernes tilpasninger ved overganger mellom rene/rike N-typer og fullgjødseltyper, hamstring og utsatt innkjøp av gjødsel til overgjødsling, medfører at endringen i forbruket, målt ved kg verdistoff, likevel er langt mindre enn endringen i antall kg gjødsel isolert sett tilsier. I Tabell 3.4 nedenfor er antall kg verdistoff N, P og K satt opp per dekar jordbruksareal.

Investeringene

Figur 3.3 viser at bruttoinvesteringene i nominelle verdier har økt med om lag 90 pst. fra 2000 til 2008, mens de fra 2008 til 2010 er redusert med nesten 23 pst. I perioden 2000-2008 var volumveksten i investeringene på nesten 34 pst. Inngåtte leasing­kon­trakter, ekskl. rentene, er da inkludert. Etter toppen i 2008 er investeringsvolumet budsjettert vel 25 pst. lavere i 2010, og til det nivået investeringsvolumet lå på 90-tallet og første halvdel av 2000-tallet.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.5 Arealutviklingen

I perioden 1989-1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 4,4 pst. Denne utviklingen har senere flatet ut, og i perioden 1999-2009 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruks­areal på ca. 2 pst., jf. Tabell 3.5. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 2001 og er siden da redusert med om lag 2 ¼ pst. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduk­sjon i arealet med korn og oljevekster og andre åpenåkervekster. Arealet med eng og beite har økt i perioden 1999-2007, men har hatt nedgang fra 2007 til 2009.

Fra 2005 er nytt digitalt kartgrunnlag tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Ved søknadsrunden 31.07.2009 var ca. 180 kommuner med i alt 5,370 mill. dekar jordbruksareal, først og fremst i sentrale jordbruksområder, omfattet av det nye kartgrunnlaget. Tall fra Statens landbruksforvaltning (SLF) viser at arealmålingene fra nytt kartverk i disse kommunene i perioden 2005-2009 innebar en engangsreduksjon i arealet på i gjennomsnitt 2,5 pst. Det vil si at arealet i de 180 kommunene er redusert med nær 140 000 dekar som følge av nye arealmålinger. Fra 2005 har det vært en nedgang i totalarealet på 202 000 dekar. Dette kan tyde på at den resterende nedgangen, differansen mellom nedgangen på 202 000 dekar og 140 000 dekar, skyldes andre årsaker.

3.6 Utviklingen i sysselsetting i jordbruket

Jordbruket sto for 2,6 pst. av samlet sysselsetting i 2009, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfatt­ende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.6 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere.

Etter 2005 viser tallene fra Budsjettnemnda en redusert avgangstakt for både antall årsverk og antall jord­bruks­bedrifter. Det anslås en reduksjon i antall årsverk fra 2008 til 2009 på 2,9 pst. og fra 2009 til 2010 på 2,6 pst. Fra 2010 til 2011 anslår Budsjettnemnda en reduksjon i antall årsverk på om lag 2,5 pst.

3.7 Strukturutvikling

I perioden 1989 til 2009 har totalt antall jordbruksbedrifter gått ned med 52 pst. (fra 99 400 til 47 600). Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 100 dekar i 1989 til 213 dekar i 2009. Siden 1999 har en stadig større andel av de jordbruksbedriftene som går ut av drift, hatt mer enn 200 dekar jord.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2009 var det 12 480 jordbruksbedrifter med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som én bedrift, mens antall eiendommer med aktiv melkekvote var 15 330. Dette innebærer en reduk­sjon i antall bedrifter med melke­produksjon på 46 pst. i perioden 1999 til 2009. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til 21 melkekyr i 2009. I 2007 hadde 5,2 pst. av melke­produsentene over 240 000 liter i kvote, mens denne andelen har økt til 9,4 pst. i 2009.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 01.03.2009, gjennom jordbruksoppgjøret i 2008. Ved kvoteårets start i 2008 var det registrert 2 068 samdrifter, mens det ved samme tidspunkt i 2010 var registeret 1 686 samdrifter. Dette er en reduksjon på 382 samdrifter på to år. Per 01.03.2010 utgjorde samdrifter 14 pst. av alle foretak med melke­produksjon. 64 pst. av samdrift­ene består av 2 eiendommer.

Antall dekar per bruk i kornproduksjon økte fra 150 dekar til 220 dekar fra 1999 til 2009. I samme periode økte gjennomsnittbesetningen i saueholdet fra 42 til 60 sauer per bruk. Antallet verpehøner per bruk økte fra 783 til 2 275 fra 1999 til 2009, mens gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris har økt fra 27 til 62 purker per bedrift i samme periode.

Arealet til jord­bruks­­bedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie, men statistikken viser ikke ubetydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 40 pst. SLFs registrering av jordleiepriser viser at leieprisene for arealer til korn- og potetdyrking har økt siden 2000, mens prisene ellers har holdt seg på samme nivå eller gått ned jf. Tabell 3.7

3.8 Geografisk utvikling

Fordelingen av antall jordbruksbedrifter har holdt seg forholdsvis stabil mellom regioner siden 1989. Fra 1999 til 2009 har den årlige prosentvise reduksjonen likevel vært størst i Agder og Telemark (-4,8 pst.), Vestlandet (-4,5 pst.) og i Nord-Norge (-4,4 pst.). I 2009 var ca. 38 pst. av alle bruk lokalisert på Østlandet, 8 pst. i Agder og Telemark, 10 pst. i Rogaland, 21 pst. på Vest­landet, 15 pst. i Trøndelag og 9 pst. i Nord-Norge.

Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2009 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agderfylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 5 og 8 pst. Generelt har det vært en nedgang i åpenåkerarealer og en økning i eng og beitearealer.

Reduksjonen i arbeidsforbruk viser ikke markante forskjeller om kommunene deles inn etter sentralitet eller etter virkeområde for distriktspolitiske virkemidler. Men, materialet viser at den største prosentvise reduksjonen i arbeidsforbruk i jord­bruket de siste 10 årene har skjedd i de typiske primærnærings­kommunene og i sone III og IV i virke­områdene for distriktspolitiske virkemidler. Det kan ha sammenheng med at melke­produksjonen veier tungt i disse kommunene og at strukturendringene har gått raskere i melkeproduksjonen etter 2000. Figur 3.4 viser årlig prosentvis endring i arbeidsforbruk, antall bedrifter og areal i perioden 1999-2009, i virkeområdene for distriktspolitiske virkemidler. Reduksjonen i fulldyrket areal er i praksis like stor i de fire sonene, mens økningen i overflatedyrket areal er minst utenfor virkeområdet hvor en større andel av arealet er åpen åker. Figur 3.4 viser årlig prosentvis endring i arbeidsforbruk, antall bedrifter og areal i perioden 1999-2009, i virkeområdene for distriktspolitiske virkemidler.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Vestlandet har hatt den svakeste produksjonsutviklingen, og også størst reduksjon i arbeidsforbruket.Tabell 3.8 viser endringen i relativ fordeling av husdyr siste 10 år på fylkesnivå. De største endringene er økningen i kyllingproduksjonen i Trøndelags-fylkene og Rogalands økning i andelen av sau, avlspurker og kylling.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 6 pst., mens økningen de siste 5 årene har vært ca. 3 pst., iflg. normalisert regnskap. Det er produksjonen av husdyrprodukter som øker, mens produksjonen av planteprodukter er litt fallende. Produksjonen av planteprodukter varierer naturlig mer enn husdyrprodukter og enkelte mindre kulturer i hagebruks­sektoren normaliseres heller ikke, hvilket også bidrar til høye produksjonstall for 2008. Produksjonsøkningen de siste 5 årene har vært størst for kraftfôrbaserte produksjoner, spesielt fjørfekjøtt som har økt med over 50 pst. og i takt med raskt økende etterspørsel. Produksjons­utviklingen har vært svakest for storfe og sau/lam, men etter en periode med fallende sauetall, regner Budsjettnemnda med økning i sauetallet igjen.

Fra 2008 til 2009 regner Budsjettnemnda imidlertid med en reduksjon i produksjonen på 1,2 pst, men produksjonen budsjetteres å øke med 0,6 pst. i 2010. Figur 3.5 viser produksjons­utviklingen for husdyrprodukter fra 2005 til 2010.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

De siste årene har råvaremarkedene, med noe variasjon, vært i rimelig god balanse. For storfe og sau har kombinasjonen av prisøkning og endringer i etterspørselen ifbm. med finanskrisen bidratt til at underdekning har snudd til markedsbalanse/overskudd. For 2010 prognoseres det med overskudd for målprisvarene sau/lam, svin og egg. For storfe og kylling er det indikasjoner på at prismulighetene begrenses på de dyreste delene av sortimentet av importkonkurranse.

3.10 Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og ble betydelig redusert fram til 1997. Siden 2000 er overføringene redusert noe hvert år. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, har den mest omfattende jord­bruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom ver­densmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatte­ligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregn­ingene.

PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jord­bruks­produksjon og hvilke virke­midler som er inkludert.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært 62 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga av svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 21 pst. i 2008. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både end­ringer i det interne støttenivået og også valu­takurser, men særlig vil endringer i verdens­markedspriser ha stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstil­skudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og i andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjons­drivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Tabell 3.9 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammen­lignes direkte med WTOs inndeling av intern­støtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdens­markedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregning­ene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermings­støtte. Når det gjelder Norges for­pliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som på­legges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2007 på -43 pst. I gjen­nomsnitt for OECD-land var CSE på -10 pst.

3.11 Nærings- og bygdeutvikling

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Landbruks- og matdepartementet sin strategi Ta landet i bruk! er førende for arbeidet. Strategien bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og danner et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser.

I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av Fylkesmannen (FM), Innovasjon Norge (IN), Fylkeskommunen (FK), kommunene, landbrukets organisasjoner med flere.

Næringsutøvere i landbruket etterspør investeringsvirkemidler i langt større grad enn det som er tilgjengelig. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor interesse for midler til utvidelser av driftsomfang og nye næringer.

3.11.1 Stiftelsen KSL Matmerk

Stiftelsen KSL Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Dette gjøres gjennom blant annet å arbeide med merkeordninger, kvalitetssystemer og kompetanse, for på den måten å synliggjøre konkurranse­fortrinn overfor forbruker og marked. Stiftelsen har opp­gaver knyttet til å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanse­utviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter.

Kvalitetssystem i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndig­hetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å være et styr­ings­­system for den enkelte bonde. I 2009 ble det gjennomført om lag 5 200 eksterne revisjoner, og det ble igangsatt forsøk med grupperevisjoner der formålet var å prøve ut om dette kan bidra til gjennomføring av flere revisjoner innenfor rammene av samme budsjett. I 2009 har det vært en gjennomgang av KSL-standarden. Det har særlig vært arbeidet med medisinstandarden.

Merkeordningen Beskyttede betegnelser

Merkeordningen Beskyttede betegnelser er en viktig konkurransestrategi for norsk matproduksjon. Det er godkjent ett produkt med beskyttet betegnelse i 2009, Sider frå Hardanger. I tillegg har KSL Matmerk mottatt en ny søknad i 2009, fra Høgfjellslam BA på produktet Høgfjellslam frå Nord-Gudbrandsdal. Ved utgangen av 2009 er det i alt godkjent 16 Beskyttede betegnelser.

Merkeordningen Spesialitet og aktiviteter knyttet til markedsadgang og kommunikasjon

Ved utgangen av 2009 var det 197 godkjente produkter med spesialitetmerket. Det har vært en økning i antallet fra utgangen av 2008 på 31 produkter. I 2009 har KSL Matmerk vært engasjert i 23 prosjekter innenfor området markedstjenester og arrangerte sammen med Landbruks- og matdepartementet en landskonferanse for produsentsammenslutninger med tittelen Samarbeid er lønnsomt.

Utvikling av merkeordningen Nyt Norge

Merkeordningen ble lansert i 2009. KSL Matmerk har jobbet med innsalg og forankring, utvikling av kommunikasjonsplattform og budskap for Nyt Norge. Per 31.12.2009 var det syv godkjente virksomheter som bruker merket på totalt 234 produkter.

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

For 2009 var det satt av en ramme til KIL på 6 mill. kroner. KSL Matmerk mottok 36 søknader om støtte, hvorav 20 ble innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på nær 5,9 mill. kroner.

3.11.2 Verdiskapingsprogrammet for mat (VSP mat)

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP mat) har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom innovasjon og produktmangfold. Budsjettrammen for VSP mat var på 67 mill. kroner i 2009 (4 mill. kroner gikk til Offentlige strategier, som forvaltes av Landbruks- og matdepartementet). I tillegg ble 29,8 mill. kroner overført fra tidligere år slik at Innovasjon Norge totalt disponerte 92,8 mill. kroner til VSP mat.

Det ble søkt om 96,6 mill. kroner i støtte fra Innovasjon Norge i 2009. Det ble bevilget i overkant 80 mill. kroner til 175 prosjekter, mot om lag 69 mill. kroner til 182 prosjekter i 2008. Andelen støtte til gardsmatprodusenter økte kraftig, fra 3,6 mill. kroner i 2008 til over 9 mill. kroner i 2009.

Fra juni 2009 ble tilbudet i VSP mat utvidet med en ordning rettet mot bedrifter som ønsker å vokse (vekstbedriftene). Tilbudet bygger på Innovasjon Norge sin ordning Ny Vekst, men er tilpasset små matbedrifter. I 2009 er det gitt 6 bevilgninger over vekstbedriftsordningen med til sammen 5 mill. kroner.

Innovasjon Norge har i 2008/2009 foretatt en evaluering av programmet som viser at det er positive lønnsomhetseffekter av tiltaket, og at bøndene er relativt mer fornøyd med lønnsomhetseffektene enn andre støttemottagere. Videre viser Innovasjon Norge sin Kundeeffektundersøkelse for 2009 (blant bedrifter som fikk støtte i 2008) at programmet har svært høy addisjonalitet, dvs. at programmet har vært utløsende for at prosjektene har blitt realisert. Hele 97 pst. sier at tjenesten som tilbys har middels eller høy addisjonalitet. I 2009 ble det også igangsatt et arbeid med å vurdere oppfølging av VSP mat etter at programperioden går ut i 2010.

Offentlige strategier

Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur hos produsenter, næringsmiddelindustri, kokker og forbrukere. Hensikten er å skape grunnlag for ny næringsutvikling, bl.a. i samarbeid med reiselivet.

Prosjektene tar videre sikte på å forsterke landbrukets mat- og reiselivssatsing gjennom koordinering med Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norges implementering av den nasjonale reiselivsstrategien. Av viktige prosjekter i 2009 kan nevnes støtten til Måtidets Hus i Stavanger og NCE Culinology, Norges årlige stand på Internationale Grüne Woche i Berlin i samarbeid med IN og Utenriksdepartementet, samarbeidsavtalen med Det norske kokkelandslaget og den landsomfattende samarbeids­avtalen med Ungt Entreprenørskap.

3.11.3 Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal legge til rette for langsiktig og lønnsom verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.

Forvaltningsansvaret fordeles mellom Innovasjon Norge (IN) og Fylkesmannen på regionalt nivå. Det er IN som forvalter de bedriftsrettede midlene, og Fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings- og tilretteleggingstiltak. Investeringsmidler kan benyttes til å støtte utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til å støtte utvikling av det tradisjonelle landbruket. Midlene forvaltes i henhold til forskrift om midler til bygdeutvikling.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har i samarbeid med Bygdeforskning, gjennomført en evaluering av bygdeutviklingsmidlene. Evalueringen konkluderer med at BU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer. Det foreslås imidlertid endringer som klargjør og forenkler målene, og videre å skille virkemiddelet i tre deler knyttet til disse målene; investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk, næringsutviklingsstøtte til nye næringer og innovasjonsstøtte. Evalueringen skisserer også endringer i organiseringen, blant annet for å sikre en bedre fordeling mellom sentralisert og desentralisert virkemiddelforvaltning.

For 2009 fikk fylkene i den ordinære tildelingen til sammen 400 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte, inkludert 10 mill. kroner i investeringsprogram for eggsektoren. I revidert nasjonalbudsjett ble BU-midlene tilført 150 mill. kroner som en del av regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen. Den totale rammen for BU-midlene var etter dette 550 mill. kroner i 2009. Tabell 3.10 viser oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2009. Som det fremgår av tabellen, er forsøket i Valdres og Nord-Gudbrandsdal finansiert innenfor den ordinære rammen for fylkesvise BU-midler. Forsøket er nå forlenget til ut 2011.

I følge INs oversikt over fylkenes bruk av BU-midler for 2009 kom det inn 1 811 søknader om bedriftsrettede midler. 1 570 søknader ble innvilget, og dette omfattet 1 453 bedriftsrettede tiltak. Antall innvilgede søknader har økt med om lag 200 siden 2008, noe som henger sammen med tilførselen av ekstraordinære midler siste halvdel av 2009. Trenden de siste årene har vært en nedgang i søknadsmasse og antall innvilgede søknader, selv om samlet innvilget beløp har økt. Dette skyldes en omfattende siling av prosjekter på kommunenivå for å utnytte de begrensede rammene best mulig, samt flere større investeringsprosjekter/økt gjennomsnittstilsagn.

FM har i 2009 innvilget BU-midler til 789 utviklings- og tilretteleggingstiltak, og dette er en markant økning fra 2008. Utrednings- og tilretteleggingstiltak omfatter mange ulike tiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter på matområdet, reiseliv og opplevelsesproduksjon, Inn på tunet, kunnskapsbasert næringsutvikling, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi mv. I tillegg omfatter utrednings- og tilretteleggingstiltak praktikantordningen og onnebarnehager/landbruksrelatert undervisningsopplegg.

Tabell 3.11 viser fordelingen av midler og tiltak fordelt på ulike formål, og hvor stor andel av tiltakene som er gjennomført av kvinner. Det er fremdeles betydelig høyere kvinneandel blant tilskudd gitt til ny næringsutvikling enn til tradisjonelt landbruk, selv om forskjellen har jevnet seg noe ut de siste årene. Av 1 583 bedriftsrettede tiltak er 689 registrert som utført av kvinner. Dette utgjør 44 pst., som er på samme nivå som i 2008. Av de bedriftsrettede midlene har kvinnelige søkere mottatt 42 pst., en økning på 2 prosentpoeng fra 2008. 38 pst. av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner. Dette er 3 prosentpoeng opp fra 2008.

Samarbeid mellom næringsutøvere er ett av resultatmålene for BU-midlene. I 2009 er det gitt 160 tilsagn som knytter seg til samarbeid/nettverk. Dette er en nedgang i forhold til 2008.

I 2009 gikk 72 pst. av BU-midlene til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, en økning på 2 prosentpoeng fra 2008. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 73 pst. Dette er også en økning på 2 prosentpoeng fra 2008.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2009 ble det innvilget 874 søknader om tilskudd til investeringer for tradisjonelt dyrehold. Ved investering i tradisjonelt landbruk foretas det vanligvis en betydelig modernisering av drifta på eiendommene. Driftsbygninger som er umoderne og nedskrevet, moderniseres eller erstattes med nye. Dette vil vanligvis være en forutsetning for at produksjonene kan fortsette å gi arbeid og inntekt for en ny generasjon. En slik modernisering fører vanligvis til at arbeidsforbruket blir redusert per produsert enhet og at arbeidstid frigjøres til andre områder. I 733 saker (84 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang.

For eggsektoren trer nye forskrifter i kraft fra 2012, noe som krever betydelige investeringer innenfor sektoren de kommende årene. I 2009 ble det innvilget 47 søknader innen eggproduksjon. Antallet søknader er økt med 50 pst. sammenlignet med 2008 og utgjør totalt sett om lag 5 pst. av investeringssakene innenfor tradisjonelt husdyrhold i 2009.

Rentestøtte

Ordningen med rentestøtte ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år. I 2009 kunne det gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på 1000 mill. kroner. Rammen ble utvidet med 300 mill. kroner i forbindelse med tiltakspakken i 2009. Det ble i 2009 gitt tilsagn på i alt 922,9 mill. kroner. Etterspørselen etter rentestøtte er stor i de fleste fylkene, med unntak av Finnmark. Det vises til kapittel 7 vedrørende utviklingen av ansvar og utbetaling for rentestøtteordningen.

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen var i 2009 på 7,1 mill. kroner.

3.11.4 Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2009 på 21 mill. kroner. Av midlene ble 11 mill. kroner fordelt av avtalepartene. Det ble bl.a. bevilget 1 mill. kroner til konfliktbyggende tiltak mellom reindrift og jordbruk, 3,3 mill. kroner til grunnfinansiering av organisasjoner og om lag 4 mill. kroner til ulike prosjekter etter søknad. Av midlene som Landbruks- og matdepartementet disponerte, gikk 2 mill. kroner til matpolitiske prosjekter, 2,5 mill. kroner til regionale utviklingsprosjekter og areal- og bosettingspolitikk, mens 5,3 mill. kroner gikk til ulike landbrukspolitiske satsninger, inkl. klimaarbeid.

Inn på tunet

Inn på tunet (IPT) er blitt en viktig næring og om lag 800 gårdsbruk tilbyr slike tjenester. Handlingsplan for Inn på tunet (2007) har bidratt til målrettet innsats for kvalitetssikring av tjenestene, forskning, kompetanse, nettverk og samarbeid. Fylkesmennene og Innovasjon Norge har sammen med næringen hatt en sentral tilretteleggerfunksjon og bidratt til kompetanseheving og faglig utviklingsarbeid. Norges Bondelag har hatt ansvaret for gjennomføringen av et eget kvalitetssikringsprosjekt som skal avsluttes i 2010. Norges Vel har ansvaret for nettstedet www.Innpåtunet.no som er opprettet som en formidlings- og markedsføringskanal for hele verdikjeden.

Rapporten Kunnskapsstatus og forskningsbehov for Inn på tunet (2008) er grunnlaget for en opptrapping av kunnskapsproduksjonen for Inn på tunet-næringen. Det ble i 2009 innvilget 12,6 mill. kroner over tre år fra programmet Natur & Næring i Forskningsrådet og fra forskningsmidler over jordbruksavtalen til to større prosjekter ved UMB og Høgskolen i Hedmark. NILF vil i 2010 ferdigstille et prosjekt som ser spesielt på lønnsomheten for kommunene ved å bruke Inn på tunet-tjenester.

Inn på tunet-løftet (2010 -2012) ble vedtatt som en egen treårig satsing i jordbruksavtalen for 2010. Målet er økt politisk og administrativ forankring i kommunesektoren og utvikling av gode og kvalitetsikrede tilbud for innbyggerne. Innovasjon Norge har sammen med fylkesmannsembetene ansvar for organiseringen og gjennomføringen av satsingen. Det er avsatt 15 mill. kroner over jordbruksavtalen og 3 mill. kroner fra Kommunal- og regionaldepartementet over tre år til utviklingsprosjekter i kommunene.

3.11.5 Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det bygdebaserte reiselivet. Bruken av natur- og kulturressurser skal skje på en bærekraftig måte og utviklingen av reiselivsproduktet skal bygge på lokal kultur og tradisjoner. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanseutvikling, markedsføring og samarbeid, nettverk og allianser. Programmet prioriterer tiltak som stimulerer til nettverk og samarbeid for å møte et krevende marked med nødvendig kvalitet på tjenestene.

Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 23,7 mill. kroner for 2009. Det er bevilget 20,8 mill. kroner fra programmet i 2009. Av dette er 13,1 mill. kroner fordelt til nasjonal og internasjonal profilering og markedsføring, herunder til sammen 8,5 mill. kroner til Norgeskampanjen og Bygdeturismekampanjen. De resterende 7,5 mill. kroner er tildelt totalt 23 nasjonale utviklingsprosjekter og lokale og regionale samarbeids- og pilotprosjekter.

3.11.6 Utviklingsprogrammet for innlandsfisk

Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske fra og med 2008. Det skal totalt bevilges 20 mill. kroner til dette formålet i denne perioden. Bakgrunnen er Landbruks- og matdepartementets Handlingsplan for innlandsfiske som ble lagt fram i 2006.

Målet er å utvikle lønnsomhet, ny kunnskap, og suksesskriterier for virksomheter innen næringsfiske, fiskeoppdrett og fisketurisme.

Interessen for programmet har vært stor. For 2009 kom det inn 32 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 11 mill. kroner, fordelt med 52 pst. på fisketurisme, 21 pst. på næringsfiske og 16,2 pst. på innlandsfiskeoppdrett.

Prosjektene skal utvikle rundt 170 fisketurismebedrifter, tre oppdrettsbedrifter og om lag 10 næringsfiskebedrifter. Dette vil gi en anslagsvis meromsetning på 20-25 mill. kroner årlig.

3.11.7 Verdensarv

Landbruket og landbrukets kulturlandskap er en viktig del av verdiene som ligger i verdensarvområdene Vegaøyene og Geirangerfjorden/Nærøyfjorden. Det har i 2008 og 2009 vært avsatt 3 mill. kroner per år for å se på hvordan jordbruket kan drives og utvikles slik at kulturlandskapet blir ivaretatt for fremtiden. Ordningen ble høsten 2009 evaluert med tanke på hvorvidt man skulle videreføre satsningen. Både evalueringen og de rapporteringer som er gitt av berørte fylker viser at verdensarvsatsingen har fungert etter hensikten. Midlene er brukt til kulturlandskapstiltak som ivaretar viktige verdier i verdensarvområdene og kommer berørte bønder til gode. Evalueringen fremhever at vektleggingen på areal- og beitetilskudd er fornuftig, men at det er behov for betydelige investeringer i områdene, spesielt Vestnorsk fjordlandskap. Evalueringen viser videre at samarbeidet med andre sektorer har fungert godt.

3.11.8 Skogbruk og bioenergi

Målbevisst ressursoppbygging og forvaltning har gitt stor verdiskaping i skogsektoren til nytte for distriktene og landet i et hundre­årsperspektiv, og har samtidig gitt grunnlag for både framtidig verdiskaping, karbonbinding, opplevelses­kvaliteter og biologisk mangfold.

Den samlede produksjonsverdien i skogsektoren ligger opp mot 44 milliarder kroner. Skogbruket skaper også store lokale verdier. Førstehåndsverdien av det tømmeret som blir hogd og omsatt ligger årlig på ca. 3 milliarder kroner.

I mai 2009 fremmet regjeringen St.meld. nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. I meldingen er det framlagt dokumentasjon for de betydelige muligheter som finnes for økt opptak av CO₂ i skog i et langsiktig perspektiv, gjennom en aktiv forvaltning av skogressursene. De viktigste tiltakene for å øke karbonopptaket i norsk skog er økt skogplanting, gjødsling av eldre produksjonsskog og intensivert planteforedling. I tillegg er det pekt på de store mulighetene for å oppnå positive klimagevinster ved økt bruk av treprodukter i byggesektoren og skogsvirke og annet råstoff fra landbruket til bioenergi. Skogens positive rolle i klimasammenheng vil bidra til å styrke grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping fra skogressursene for landbruket og distriktene.

Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere i moderne tid, og det er et stort potensial for å øke avvirkningen. Avvirkningen i norske skoger har de senere årene ligget på om lag 8-11 mill. m³ . I 2009 falt imidlertid avvirkningen til laveste nivå på 34 år som en følge av finanskrisen. I alt ble det avvirket 6,8 mill. m³ tømmer.

Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling danner grunnlaget for blant annet gode avveiinger mellom klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog. I 2010 kommer en ny versjon av Rødlista, og det arbeides kontinuerlig med å skaffe en best mulig kunnskapsbasis for dette arbeidet. Økologiske effekter av økt uttak av biomasse til bioenergi, undersøkes i et større forskningsprosjekt for å gi grunnlag for å sikre et aktivt og bærekraftig skogbruk. En annen utfordring for skogbruket er forholdet mellom nybygging av skogsveier og bevaring av inngrepsfrie naturområder i Norge (INON). DN og SLF har fått i oppdrag å klargjøre kunnskapsgrunnlaget for gode avveininger mellom disse to formålene. Rapporten forelå i slutten av april, og Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet vil følge opp dette arbeidet med sikte på å sende en ny forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveier på høring høsten 2010.

Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over LUF i 2009 utgjorde 193 mill. kroner. Midlene ble fordelt med 108 mill. kroner til tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, 10 mill. kroner til Kystskogbruket, 30 mill. kroner til tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, 10 mill. kroner til sentrale tiltak og 35 mill. kroner til bioenergi jf. Tabell 3.12.

Tilskuddsmidlene over LUF kan brukes både til miljøregistreringer i forbindelse med skogbruksplanleggingen og til miljøhensyn gjennom tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Miljøregistreringer må være gjennomført før man kan sette i gang med skogbrukstiltak i et område. Registreringene dekker nå store deler av det produktive skogarealet, og det er viktig å følge opp dette arbeidet på en god måte. Det innebærer at innsamlede data må forvaltes på en slik måte at de kan gjenbrukes rasjonelt, og det må legges til rette for nødvendige nykartlegginger i områder der det er behov for det. Miljøregistreringene bidrar til at like gode miljøhensyn kan gjennomføres med lavere næringsmessige konsekvenser for skognæringen.

Når det gjelder tilskuddene til miljøtiltak, er disse blant annet blitt brukt til å støtte opp om skogbrukets frivillige miljøarbeid.

Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2009 gitt tilskudd til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging, drift med taubane og med hest. Midlene til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av Fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene sammen med midlene til ordningen for tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbrukets kultur­landskap (SMIL).

Skogbruk i kyststrøkene med lavt avvirkningsnivå i forhold til potensialet, er blitt favorisert ved tildeling av ordinære tilskuddsmidler. Fra 2008 er det i tillegg bevilget særskilte midler til prosjektet Kystskogbruket. Dette må ses på som et tiltak i en overgangsfase for å støtte opp om en nødvendig aktivitetsøkning i regioner som tradisjonelt har hatt lav skogbruksaktivitet, men der ressursgrunnlaget i seg selv bør gi en god basis for et lønnsomt skogbruk.

Satsingen på bioenergi gjennom bioenergiprogrammet bidrar til mer miljøvennlige energiløsninger både internt i landbruket og ved salg av biovarme til andre sektorer, samtidig som det gir mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Bioenergiprogrammet hadde et ordinært budsjett på 35 mill. kroner for 2009. I tillegg ble programmet tilført 25 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett som et engangstiltak. Bioenergiområdet ble i 2009 også styrket over statsbudsjettet med en bevilgning på 15 mill. kroner, som blir samordnet med bruken av midlene under bioenergiprogrammet. Videre bevilget regjeringen 50 mill. kroner fra tiltakspakka mot finanskrisen til bioenergitiltak som hovedsakelig er nyttet til å fremme produksjonen av skogsflis til bioenergi. I 2009 har Innovasjon Norge bl.a. gitt investeringsstøtte til 165 varme- og gårdsanlegg og 5 biogassanlegg over programmet.

3.11.9 Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Etter gjennomført del II (2005-2010) vil i overkant av 320 geitebesetninger være sanert for sjukdommene CAE, paratuberkulose og byllesjuke ved utgangen av 2010. Mer enn 50 pst. av den totale norske geitepopulasjonen vil dermed være sanert. Dette gir bedre dyrevelferd, forbedringer med hensyn til smittevern, økt produktkvalitet, økt ytelse og holdbarhet hos geit, samt generell kompetanseheving hos brukerne. Besetningene følges opp med prøvetaking på melketank, enkeltprøver og kliniske undersøkelser. Dette innebærer kostnader som påløper i noen år etter gjennomført sanering. Prosjektet vurderes å ha en avgjørende betydning for fremtidig geitmelkproduksjon i Norge.

3.11.10 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre som er oppnevnt av avtalepartene. Midlene brukes i hovedsak til anvendt forsk­ning, men kan også nyttes til utredninger. I 2009 var rammen for disse forskningsmidlene 46 mill. kroner og det ble innvilget 14,7 mill. kroner til nye prosjekter. Av disse gikk om lag 6 mill. kroner til flerårige prosjekter innen området mat/miljø der styret for forskningsmidlene, sammen med Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter, hadde egen utlysning av midler. I denne utlysningen gikk fondet inn med om lag 14 mill. kroner.

Videre bidro styret med 4,7 mill. kroner i en fellesutlysning med programmet Natur og næring i Norges forskningsråd. Styret har også gitt en rammebevilgning til programmet Miljø 2015 med i gjennomsnitt 4 mill. kroner per år for perioden 2008-2011.

Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning til en verdi av 70 mill. kroner. Av disse bidrar styret med til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010-2013. Første utlysning av midler innen dette samarbeidet ble foretatt høsten 2009, hvor 34 nye prosjekter med en økonomisk ramme på 17 mill. kroner ble innvilget. Tema som det skal forskes på er bl.a. halslidelser hos kaldblodstravere, forbedret grovfôr til hest og økte muligheter for næringsutvikling knyttet til svensk og norsk hestehold.

Høsten 2009 ble det også igangsatt to utredninger knyttet til landbruk og klima. Den ene rapporten beskriver kunnskapsstatus og forskningsbehov knyttet til utnyttelse av biogass i landbruket, og er del av grunnlaget for en utlysning av forskningsmidler innen dette temaet vinteren 2010. Den andre utredningen har bl.a. gjennomgått hvilke agronomiske muligheter og utfordringer jordbruket står overfor for å nå målene om lavere utslipp av klimagasser. Sistnevnte utredning skisserer også hvordan man kan sikre forsker­rekrutteringen innen landbruksteknikk og andre viktige områder av agronomien der studenttilgangen nå er for lav. Utredningen er en del av oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen, som er sentral i kommende utlysninger av forskningsmidler.

3.11.11 E-sporing, fagpiloter

Det vises til omtale under kapittel 4.5.1.

3.11.12 Beiteprosjekt

Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold med mindre tap av dyr på beite. I 2009 er det gitt støtte til prosjekter i Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark, Troms og Finnmark. Det er også holdt en nasjonal erfaringskonferanse. Økonomisk ramme i 2009 har vært 5,7 mill. kroner.

Beiteprosjektet har for 2010 fordelt 6,5 mill. kroner med ca. 4,4 mill. kroner på prosjekter med bruk av elektronisk overvåking, ca. 1 mill. kroner på organisering og planlegging av beitebruk, ca. 1 mill. kroner på sjukdom (alveld/flått) og 0,1 mill. kroner til gjennomføring av erfaringskonferanse. Beitebruken er preget av økende tap av dyr på utmarksbeite. Rovvilt er hovedgrunnen til tap i mange områder, mens alveld og flåttbårne sykdommer er hovedgrunnen i andre områder. I tillegg er det en forholdsvis stor andel ukjente årsaker.

Forsterket tilsyn med sau har i seg selv ikke medført markert reduksjon i tapsomfang. Et mer målrettet tilsyn koblet med bruk av elektronisk overvåking bidrar til noe økt gjenfinning av tapte dyr og raskere nedsanking av dyr på utmarksbeite. I 2010 prioriteres tiltak som gir økt kunnskap om hvordan tilsyn ved bruk av elektronisk overvåking kan gjøres mest mulig målrettet.

Det er videre gitt støtte til ulike prosjekter som arbeider med ny organisering av beitebruken på tvers av etablerte beiteområder.

3.11.13 Fotråte – Prosjekt Friske føtter

Av avsatt ramme på 2 mill. kroner for 2009 er det ikke foretatt utbetaling. Midlene som allerede er bevilget til kompensasjon antas å rekke for både 2010 og 2011.

3.11.14 Overføring til Samisk utviklingsfond (SUF)

Avsetningen disponeres av Sametinget og er i hovedsak brukt til investeringer i driftsbygninger samt tilskudd til maskiner og redskap.

3.11.15 Andre utviklingstiltak i landbruket

Seterprosjektet i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal

Prosjektet er 5-årig og avsluttes i 2010. Midlene har gjort det mulig å sette i verk tiltak som er nødvendige for å ta vare på og utvikle seterholdet. I Møre og Romsdal var det ved revisjon av Regionalt miljøprogram (RMP) i 2009 satset sterkere på setrene enn tidligere. I forbindelse med utvidelsen av Ormtjernkampen nasjonalpark med tilgrensende landskapsvernområde har Oppland prioritert setre som er berørt av dette.

Vangrøftdalen og Tjurrudalen i Os kommune i Hedmark er ett av 20 utvalgte kulturlandskap i landet. Området er utvalgt på grunn av seterholdet og seterlandskapene.

Beiteareal for gjess

Det vises til omtale under kapittel 3.13.5.

3.11.16 Tilbakeførte reguleringsmidler

I jordbruksoppgjørene 2007 og 2008 ble LUF tilført til sammen 56,5 mill. kroner av tilbakebetalte investeringsmidler fra reguleringsanlegg som ikke lenger benyttes til formålet. Dette skulle kombineres med å etablere et uviklings­program for frukt og grønt under den ordinære innvilgningsrammen for LUF. De tilbakebetalte reguleringsmidlene er i 2009 disponert til ulike satsningsområder i henhold til tabell 3.13.

Ut over denne fordelingen, går nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap samt utviklingsprogrammet for frukt og grønt videre i to år med 2 mill. kroner per år, og energi i veksthusnæringen går i ytterligere ett år med 1 mill. kroner per år. Av midlene til utviklingsprogrammet for frukt og grønt, ble udisponerte midler på 7,2 mill. kroner avsatt i jordbruksoppgjøret 2009 til Fellespakkeriet SA.

3.12 Likestilling og rekruttering

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organer i landbrukssektoren. «Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner» fra 2008 er en felles satsing fra sju departementer, herunder Landbruks- og matdepartementet. Målet er at vesentlig flere kvinner skal bli entreprenører og at andelen kvinner skal være 40 pst. innen 2013. Kvinner eier i dag 25 pst. av alle landbrukseiendommer, og andelen aktive kvinnelige gårdbrukere i 2009 er 14,3 pst. Kvinner driver, og eier ofte, de mindre gårdsbrukene. Flere av samvirke­organisasjonene har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i sine styrer.

Når det gjelder de økonomiske virkemidlene som IN forvalter, har det vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2009 var kvinneandelen på 42 pst. for BU-midlene og 76 pst. for etablererstipendene. Gjennom trendundersøkelser er det fremkommet en forholdsvis høy kvinneandel i næringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv og økologisk drift. Det arbeides med et bedre dokumentasjonsgrunnlag for utviklingen i disse næringene generelt. Norges Bygdeungdomslag har hatt ansvaret for prosjektet «Nå er det min tur», som er en oppfølging av programmidler avsatt over jordbruksavtalen i 2007 til rekruttering og likestilling i landbruket. Programmet har hatt en ramme på 2 mill. kroner, og ble avsluttet våren 2010. Midlene er brukt til fylkesvise samlinger og arrangementer samt lokale prosjekter som fremmer aktivitet og oppmerksomhet rundt temaet. Det er også gjennomført en ordførerundersøkelse om rekrutteringstiltak i kommunene.

3.13 Miljø

Dette kapitlet beskriver miljøstatus i jordbruket, med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler. Det er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resul­tatene er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert miljøeffekt. Tiltak for økologisk jordbruk er omtalt i kapittel 3.14.

3.13.1 Arealutvikling og dyretall

Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket. Totalt jordbruksareal i drift har gått ned med ca. 2 pst. de siste 10 årene (se kapittel 3.5 for detaljer). Det ble tillatt nydyrking av om lag 14 000 dekar i 2008, mens det ble omdisponert ca. 8 600 dekar dyrka mark. I tillegg til det registrerte jordbruksarealet brukes store arealer i utmark til beiting.

En viktig parameter for miljøutviklingen, både i forhold til kulturlandskap og for avrenning av næringssalter, er utviklingen i areal og i intensiteten i bruken av arealene. Utviklingen for grovfôrarealene har i hovedsak sammenheng med utviklingen i grovfôrspisende dyr (drøvtyggere), men er også knyttet til produsert mengde melk og kjøtt. Arealbehovet per grovfôrspisende dyr avhenger av intensiteten i dyrkingen av arealet, og dermed avlingen per dekar. I tillegg er bruken av kraftfôr avgjørende for behovet for grovfôr.

En måte å framstille utviklingen mellom dyr og areal er å se på tilgjengelig spredeareal for husdyrgjødsel sammenlignet med mengden husdyrgjødsel. Figur 3.6 viser utviklingen i grovfôrareal per gjødseldyrenhet (1 gjødseldyrenhet (GDE) = 1 melkeku og alle dyr er omregnet i forhold til dette) fra 2000 til 2009. Grovfôrarealet består av eng, grønnfôr og silovekster. I samtlige fylker har det vært en økning i grovfôrareal per GDE i perioden 2000-2009 som i all hovedsak skyldes at det i samme periode har vært en nedgang i antallet grovfôrdyr. Tallene viser at det har skjedd en ekstensivering gjennom mer innmarksbeite per dyr på landsbasis, men også gjennom mer fulldyrka eng per dyr i østlandsfylkene. Tallene indikerer en redusert fare for næringssaltavrenning.

* Tall for 2009 er foreløpige

3.13.2 Kulturlandskap

Overvåkingsprogrammet 3Q måler endringene i jordbruks­landskapet over en forholdsvis kort tidshorisont (5-7 år). Programmet ble igangsatt i 1998, og har foreløpig ikke rapportert endringer samlet for hele landet. Endringsdata er rapportert for Østlandet og Nord-Norge. For Østlandet har det vært mindre endringer i bruk av arealene som påvirker landskap, biologisk mangfold og kulturminner. Resultatene fra Nord-Norge viser også mindre endringer i netto arealbruk for arealet i overvåkingsprogrammet, men bruttoendringene er større. Det vil si at det er en større avgang av areal, men også en større tilgang på nytt jordbruksareal enn det vi finner for Østlandet. Alle fylker hvor endringsanalysen er gjennomført, har fått noe større jordstykker og litt færre vegetasjonslinjer.

3.13.3 Næringssaltavrenning og vann­forurensning

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av næringssalter og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært rettet mot å følge opp EUs direktiv for vann, som har som mål at ferskvann, grunnvann og kystnært sjøvann skal ha god økologisk tilstand i første programfase. Forvaltningsplaner for i alt 29 pilotområder blir vedtatt i løpet av 2010. Forvaltningsplanene skal følges opp gjennom tiltaksplaner. Arbeidet med nærings­saltavrenning har de senere årene hatt hovedvekt på å redusere miljøbelastningen i de mest jordbrukspåvirkede vassdragene. Vannforekomstene i Norge ble kartlagt i 2004/2005. Flere av vannforekomstene i de større jordbruksområdene er blitt klassifisert med dårlig vannkvalitet. Til tross for at det er gjennomført en rekke tiltak i mange av disse områdene, er det ikke påvist forbedringer i vannkvalitet gjennom Jord- og vannovervåknings­programmet (JOVA). Dette skyldes trolig at det i samme periode har vært mer nedbør og ustabile vintre som har gitt økt avrenning. Både forvaltningsplanarbeidet og resultatene fra JOVA viser at det er behov for ytterligere tiltak for å redusere næringssaltavrenningen fra jordbruket.

Bruk av mineralgjødsel

Omsetningen av mineralgjødsel har endret seg mye over tid. Siden 1980-tallet har omsetningen av nitrogen holdt seg ganske stabil, mens omsetningen av fosfor og kalium i handelsgjødsel er betydelig redusert, jf. Figur 3.7. Endringene skyldes både økte priser på mineralgjødsel i 2007/2008 og nye gjødselnormer utarbeidet av Bioforsk i 2008. Som følge av nye gjødselnormer, reduserte Yara mengden fosfor i sitt gjødselsortiment i 2008/2009. Reduksjonen av fosforgjødsling reduserer faren for forurensning av vassdrag.

3.13.4 Klima og jordbruk

I 2009 la Regjeringen fram en egen melding til Stortinget om landbruk og klima (St. meld. nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen ). Meldingen ble behandlet i Stortinget høsten 2009 (se også Innst. 100 S (2009-2010). Klima- og forurensningsdirektoratet offentliggjorde i mars 2010 en rapportserie ( Klimakur ) om mulige tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp i Norge.  Sektorrapporten Jordbruk gir en meny av mulige klimatiltak i jordbruket. Rapporten har videreutviklet og fornyet flere av beregningene fra St.meld. nr. 39.

Stortingsmeldingen synliggjør tiltak innenfor jordbruket som kan redusere klimagassutslippene fra sektoren med 1,1 mill. tonn CO₂ -ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon av biogass (reduserte metanutslipp og substitusjon av olje med biogass), økt effektivitet i melkeproduksjonen, bruk av halm til bioenergi, økt effektivitet i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen (redusert lystgassutslipp). I tillegg til disse utslippene, rapporter Norge et tap av CO₂ fra dyrket myr og åpenåkerproduksjoner (i hovedsak korn). Dette er ikke en del av Kyotoforpliktelsen, men rapporteres til UNFCCC under kategorien areal, arealbruksendringer og skogbruk. I meldingen fremmes forslag om å stoppe nydyrkingen av myr.

Klimagassutslippene fra jordbruket er nært relatert til antall husdyr, bruken av mineralgjødsel og jordarbeidingsmetodene. Samtidig bidrar skogen til betydelig binding av karbon gjennom økning i utbredelse og volum.

I tillegg til metan, lystgass og utslipp fra fossil energi, er karbonbalansen i jordbruksjord en viktig faktor for klimaregnskapet i jordbruket. I dag rapporter Norge et utslipp på 2,4 mill. tonn CO₂ fra dyrket myrjord og åpenåkerdyrking. Internasjonal forskning har vist at grasdyrking og beitearealer kan ha betydelig innlagring av karbon. Dette er imidlertid avhengig av jordsmonn og klima, og potensialet i Norge er ikke kartlagt.

Tiltak

I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla. Målet i meldingen er at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en behandling i biogassanlegg.

Effektivisering i melkesektoren og storfekjøttproduksjonen antas å skje uten nye virkemidler. Tiltakets samlede klimaeffekt avhenger av dyretall og effektivitet i melke- og storfekjøttproduksjon og inkluderer derfor også ammeku og antall storfe totalt. Den siste 10 årsperioden har det totalt sett vært en reduksjon i dyretall og produksjon i storfesektoren.

Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel og bedrer vannmiljøet. Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. Pilotordningen for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel startet i 2008 i utvalgte områder i Buskerud, Hedmark og Rogaland. Den er senere utvidet til også å omfatte områder i Sogn og Fjordane (fra 2009) og Nord-Trøndelag (fra 2010). Utvelgelsen av områder er gjort med utgangspunkt i mulig­heten til å få erfaring fra forskjellige geografiske områder med ulike vilkår blant annet knyttet til husdyrtetthet, klima, brattlendt terreng osv. Oppslutningen om pilotordningen har vært større enn prognosert. I løpet av 2010 skal ordningen evalueres og miljøeffektene kvantifiseres.

Mindre pløying om høsten gir lavere utslipp av CO₂ fra jordbruksjord. Endret jordarbeiding er et tiltak innenfor Regionale miljøprogram. Andelen av arealet som ikke høstpløyes er økende (se Figur 3.11).

Nasjonalt utviklingsprogram for klimatiltak i jordbruket har som mål å øke kompetansen om faktiske utslipp av klimagasser i jordbruket og jordbrukspolitikkens innvirkning på utslippene. Videre skal det legges til rette for gjennomføring og synliggjøring av effektive tiltak for reduksjon av klimagassutslippene. Programmet fungerer som et viktig bindeledd mellom forskning, forvaltning og aktiv jordbruksdrift. Klimaprogrammets prioriterte områder er kunnskap om utslipp og tiltak for reduserte metangassutslipp og lystgassutslipp, økt binding av karbon i jord og redusert energibruk.

I 2009 har det blitt søkt om mer enn 15 mill. kroner og drøyt 5 mill. kroner ble bevilget fra klimaprogrammet. Programmet har bl.a. gitt støtte til utredninger knyttet til biogass, og til å utrede og teste praktisk bruk av biokull i norsk jordbruk.

Et forslag til endringer i nydyrkingsforskriften ble sendt på høring i februar 2010 med høringsfrist 30. april. Forslaget innebærer blant annet at klimahensyn tas inn som en del av målsettingen i forskriften på linje med biologisk mangfold, kulturminner og næringshensyn. Videre foreslås det at nydyrking av myr større enn 2 dekar med et torvlag på minst 30 cm blir forbudt. Gjelder tiltaket myr som har mindre tykkelse, skal klimautslippet som følger av nydyrkingen være et vurderingsmoment ved avgjørelsen av om nydyrking skal tillates.

Status for utslipp

Samlende klimagassutslipp fra sektoren (rapportert iht. Kyotoavtalen) er gradvis redusert etter 2000. Det er likevel stor usikkerhet knyttet til beregningen av utslippene fra landbruket. Dette gjelder spesielt utslipp av lystgass fra jord.

3.13.5 Resultater av miljøprogrammene

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper, særlig verdifulle biotoper og kulturmiljøer, ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap av næringsstoffer. Arealutviklingen henger nært sammen med areal- og kulturlandskapstilskuddet og den generelle økonomien i næringen. Resultater er synliggjort i kapittel 3.5.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storferaser. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønderfe og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Det er innført et eget dyretilskudd til bevaringsverdige storferaser. Figur 3.8 viser at det har vært en oppgang for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte, men fremdeles regnes alle rasene som truet etter FAOs definisjon av hva som er truet rase (færre enn 1000 hunndyr i avl). Etter 2000, da den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert, har økningen i populasjonsstørrelse vært markant, spesielt gjelder dette vestlandsk fjordfe og telemarkfe.

Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Å bevare kulturlandskapet er et viktig mål innenfor regionale miljøprogram med en rekke forskjellige ordninger. I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensing. I 2009 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 400 mill. kroner. Figur 3.9 viser fordelingen per hovedområde. Tiltak for å ivareta kulturlandskapet og tiltak for å redusere avrenning til vassdrag, får til sammen omlag 76 pst. av midlene i denne perioden.

Under hovedområdet «Kulturlandskap» gis det tilskudd til ulike tiltak som bl.a. seterdrift og drift i brattlendt terreng. Fram til 2005 var det et nasjonalt driftsvansketilskudd til brattlendte bruk. Figur 3.10 viser tilskuddsmidler og skjøttet areal for ordningen mens det var en nasjonal ordning, og etter at den ble overført til RMP. En gjennomgang av RMP viser at 9 fylker har ordninger som gir støtte til drift i bratt terreng. Overgangen fra nasjonal ordning til RMP gir en annen fordeling, og reglene varierer mellom fylkene. Arealet som får tilskudd har økt, og bevilgningen til ordningen har også økt med unntak for 2009 hvor Møre og Romsdal og Finnmark har tatt bort ordningen i denne formen. I tillegg til tilskudd til bratte arealer har noen fylker laget ordninger for kulturlandskapsområder med spesielle verdier.

¹ Årstallene representerer søknadsåret, utbetaling skjer våren det påfølgende år

For å begrense avrenning av næringssalter til vassdrag, er endret jordarbeiding (ikke høstpløying – areal i stubb om vinteren) den klart største ordningen. Andelen stubbåker av totalt kornareal har økt jevnt siden innføringen av RMP i 2005, jf. Figur 3.11. Tiltaket bidrar også til å redusere CO₂ -utslipp fra jordbruksjord.

Spesielle miljøtiltak i jordbruket

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2009 på 125 mill. kroner. På nasjonalt nivå går ca. 75 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskapet, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere forurensing. De øvrige midlene har gått til investeringsstøtte til organisert beitebruk og til planlegging og koordinering av fellestiltak. Figur 3.12 viser hvordan kulturlandskaps- og forurensningstiltak er fordelt på noen formålsgrupper. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark, er de største postene for bevaring av kulturlandskap. Ordningen forvaltes samlet med nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) i kommunene.

Tiltak for å redusere beiteskader av gjess

Formålet med ordningen er å tilrettelegge beitearealer for gjess for å bidra til å oppnå nasjonale og internasjonale målsettinger om biologisk mangfold, og for å redusere konflikten mellom beitende gjess og jordbruksproduksjon. Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjør årlige registreringer av trekk og landingsmønstre for hvitkinngås og kortnebbgås (som er de gåseartene ordningen over jordbruksavtalen omfatter). Tilskuddsordningen reduserer konfliktene mellom landbruksinteresser og rastende gjess. I 2009 er det i underkant av 100 tilskuddmottakere.

Nasjonalt program for landbruksbygg i kulturlandskapet

I St.prp. nr. 77 (2006-2007), Om jordbruksoppgjøret 2007, ble det satt av 2 mill. kroner per år i 5 år til Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap. Programmet har tre tema med hver sin arbeidsgruppe; bedre landskapstilpasning og utforming av nye store landbruksbygg, ny bruk og forvaltning av ledige landbruksbygg og utvikling av retningslinjer for kartlegging av kulturhistorisk viktige landbruksbygg.

3.13.6 Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Evalueringen av den forrige Handlingsplanen viste til at det ikke har vært en nedgang i omsetningen av plantevernmidler i løpet av perioden 2004-2008. En ny undersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå (SSB - rapport 2009/52), viser imidlertid at bruken av plantevernmidler i jordbruket er redusert i perioden 2005-2008. Antall sprøytinger per vekst har gått ned i de fleste av kulturene som ble undersøkt. Behovet for plantevernmidler varierer betydelig fra et år til et annet, og er blant annet påvirket av værforhold. Totalt kornareal har også blitt redusert i denne perioden. Videre er det behov for å vurdere resultatene fra omsetningsstatistikken og bruksstatistikken sammen før det kan gis endelig konklusjon på reell nedgang i bruken av plantevernmidler.

En arbeidsgruppe med medlemmer fra Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Miljøverndepartementet, Statens forurensningstilsyn (nå Klima- og forurensingsdirektoratet), SLF, Mattilsynet og Landbruks- og matdepartementet la frem forslag til ny handlingsplan våren 2009. Planen ble vedtatt av Landbruks- og matdepartementet 18.09.2009 etter høring. Den nye handlingsplanen for perioden 2010-2014 viderefører målsetningene om å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler i norsk landbruk og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler. For å nå målsetningene vektlegges økt kunnskapsnivå om riktig bruk av plantevernmidler og alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere. Etter endt planperiode skal minst 70 pst. av brukerne av plantevernmidler i jordbruket ha gode kunnskaper om integrert plantevern, og minst 50 pst. av brukerne benytte integrert plantevern. For 2010 er det bevilget midler til nye prosjekter og integrert plantevern vektlegges i flere av prosjektene. Mange av tiltakene er av langsiktig karakter, og er avhengig av en videreføring for å oppnå en optimal effekt.

3.14 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsningen på dette området skjer med utgangspunkt i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!.

3.14.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen av økologiske produkter 1,2 pst. av total omsetning innen sammenlignbare varegrupper. De største andelene er på økologisk barnemat (12,9 pst.) og egg (4,8 pst.). Viktige varegrupper som økologiske meierivarer (1,7 pst.), økologiske grønnsaker (2,1 pst.) og økologisk kjøtt (0,3 pst.) utgjør fortsatt en beskjeden andel av omsetningen.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for 1145 mill. kroner i 2009, og av dette utgjorde ca. 150 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen. Selv om veksten i 2009 ikke har vært så kraftig som ønsket, har det aldri før blitt omsatt så mye økologisk mat i Norge.

Fram til 2008 var det en kraftig økning i omsetningen av økologisk mat i dagligvare- og faghandel, men med finanskrisen flatet veksten ut. For 2009 økte omsetningen av økologisk mat i dagligvare i verdi med 11 pst. Samtidig falt omsetningen i volum med 5 pst. Dette kan tyde på at de økologiske varene ble solgt for en høyere pris i 2009 sammenlignet med 2008.

Et resultat av finanskrisen er at lavprisbutikker med færre økologisk produkter har vunnet markedsandeler i 2009. Samtidig har konkurransen mellom kjedene i større grad fokusert på pris framfor nye kvaliteter. En konsekvens av dette er at markedsarbeidet for økologiske produkter har fått mindre oppmerksomhet. Økte priser på økologiske produkter, redusert tilgjengelighet, kombinert med sterk konkurranse på pris, er faktorer som kan forklare nedgangen i salget av økologisk mat målt i volum.

Meierivarer er den største varegruppen (240 mill. kroner) av økologiske matvarer. Omsatt volum gikk ned i 2009, men salget økte målt i verdi. Dette kan til dels forklares med variasjoner innad i varegruppen meierivarer, der salget av kostbare varianter som økologisk rømme og yoghurt økte betydelig.

Flere sentrale økologiske kategorier har en vekst i omsetning målt i kroner. Dette gjelder egg (18 pst.), bakervarer og korn (7 pst.), grønnsaker (6 pst.) og økologisk kjøtt(1 pst.). Enkelte produkter som har hatt god tilgjengelighet, som for eksempel gulrot, viser fortsatt sterk vekst (43 pst.). Likevel er det totale bildet for de fleste kategorier at det er tegn på volumtilbakegang, og da særlig i første halvår. Økologisk kjøtt har for eksempel en tilbakegang på 23 pst. dersom omsetningen måles i volum. For å nyansere dette bildet har økologisk hvitt kjøtt og svinekjøtt betydelig vekst i 2009, men i disse tilfellene fra et lavt nivå.

Prisstudier foretatt av SLF tyder på at prisdifferansen i butikk mellom økologiske og konvensjonelle produkter kan være betydelig. For eksempel lå økologisk kjøttdeig på en utsalgspris halvannen ganger konvensjonell pris, og merprisen for økologisk frukt og grønt lå på mellom 30 og 100 pst. Dette er langt større prisforskjeller enn det som kan forklares med merpris til produsent.

3.14.2 Produksjonsutvikling

Det var en økning i økologisk produksjon på alle områder fra 2008 til 2009, bortsett fra for økologisk korn. I 2009 var 2 851 gårdsbruk godkjent av Debio, en netto økning på 149 driftsenheter. Dette representerer en vekst som ligger over gjennomsnittet for årene 2004 til 2009.

De økologiske arealene i 2009 var på ca. 440 000 dekar, og utgjorde ca. 4,3 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,6 pst.). Areal med økologisk drift økte med 9,1 pst., og areal som er under omlegging økte med 7,4 pst. Fra 2000 har det totale økologiske jordbruksarealet økt med nærmere 144 pst.

Eng-, beite- og fôrarealer utgjør hoveddelen av de økologiske jordbruksarealene. Selv med en kraftig vekst i økologiske arealer innen korn og oljevekster de siste ti årene, utgjør ikke disse arealene mer en 2 pst. av det totale kornarealet. Samtidig har under halvparten av de økologiske driftsenhetene økologiske dyr. Debio registrerer en rekke gårder med konvensjonelt husdyrhold som har økologisk planteproduksjon. Dette tyder på at en del produsenter ser seg tjent med kun å legge om planteproduksjonen til økologisk grovfor uten at husdyrproduksjonen er lagt om.

Det er store regionale variasjoner i andelen av jordbruksarealer som er i økologisk drift. Sør-Trøndelag (9,7 pst. inkl. karens), Buskerud (9,3 pst. inkl. karens) og Nord- Trønderlag (8,8 pst. inkl. karens) hadde de høyeste andelene økologiske arealer i 2009, mens Rogaland hadde lavest andel (0,9 pst. inkl. karens). Den kraftigste veksten i areal har Østfold med over 20 pst.

Det er også store regionale variasjoner i de økologiske husdyrproduksjonene. Det er flest husdyrprodusenter med økologisk drift i Sør-Trøndelag og Hedmark. Færrest husdyrprodusenter er det i Troms, Agder-fylkene og Rogaland.

Det har vært en økning for alle husdyrslag. Antallet storfe økte (med 10 pst.) og økologiske melkekyr utgjør nå ca. 3 pst. av antallet melkekyr i Norge. Antallet slaktegriser er mer enn fordoblet, men utgjør fortsatt en beskjeden andel av totalproduksjonen (0,3 pst.). Antallet vinterfôra og andre sau og lam utgjør 4,4 pst. av totalen. Også hold av økologiske fjørfe har økt med ca. 65 000 dyr til 230 000 dyr. Av dette utgjør slaktekylling ca. 33 000 dyr.

Produksjonen av økologisk korn til fôr og matmel er begrenset og utgjør ca. 0,9 pst 1 av total kornproduksjon. Den vanskelige vekst- og innhøstingssesongen i 2009 førte til en nedgang i økologisk kornproduksjon på 14 pst. Dette fører til fortsatt høye importandeler. Importen i 2009 var anslagsvis på ca. 70 pst. Følgelig vil prisen på økologisk matkorn og kraftfôr styres av prisen på importerte råvarer. En utfordring for videre utvikling av den økologiske landbrukssektoren er derfor å styrke kornproduksjonen gjennom økt egenproduksjon på gården og for salg til det nasjonale korn- og fôrmarkedet.

Avtalepartene har i de siste jordbruksoppgjørene stimulert til økt økologisk kornproduksjon gjennom et relativt høyt tilskuddnivå. Det ble i 2008 vedtatt å starte opp en egen kampanje i 2009 for å verve flere økologiske kornprodusenter, og det ble besluttet å innføre et eget tidsavgrenset arealtillegg for økologisk korn i årene 2011 og 2012.

3.14.3 Utviklingsprosjekter

Det ble for 2009 satt av 41 mill. kroner til disposisjon for prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk. Disse utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og går til å gjennomføre fylkenes handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg er det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske produkter i regi av KSL Matmerk.

I 2009 ble ordningen med økologiske foregangsfylker startet opp. På bakgrunn av dokumenterte resultater er noen fylker utpekt som foregangsfylker med et særskilt ansvar innenfor ett utviklingsområde innen økologisk produksjon og forbruk. Dette betyr at kunnskapen og kompetansen som utvikles skal kunne være overførbar til tilsvarende aktivitet andre steder i landet. Til sammen skal foregangsfylkene representere et bredt spekter av satsningsområdene innenfor både produksjon og forbruk av økologisk mat. Fylkesmannen har det administrative ansvaret for aktivitetene som skjer som følge av en foregangsstatus. I 2009 ble Buskerud, Nord- og Sør-Tønderlag, Hordaland og Sogn og Fjordane, Oslo og Akershus og Østfold og Vestfold tildelt status som økologiske foregangsfylker.