2 Forslag til ny lov om kommunale vass- og avløpsanlegg

2.1 Innledning

2.1.1 Bakgrunn for forslaget og beskrivelse av dagens situasjon

Eierskapsspørsmålet ble første gang drøftet i NOU 2006: 6 Når sikkerheten er viktigst. Et enstemmig utvalg anbefalte å lovregulere det offentlige eierskapet til vann- og avløpsanlegg ut fra hensynet til sikkerhet og beredskap.

I dokument 8:91 (2006-2007) foreslo stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum og Per Olaf Lundteigen å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen gjennom lov forblir heleid av det offentlige i all fremtid. Bakgrunnen for forslaget var at sikkerhetshensyn, både på kort og lang sikt, og det store behovet for fornyelse av ledningsnettet taler for offentlig eierskap til infrastrukturen. Forslagsstillerne mener at bare det offentlige, som er uavhengig av investeringshorisont, har kapasitet og investeringskraft til å ivareta et helhetlig forvaltningsperspektiv på vann- og avløpssektoren.

Ved behandlingen av forslaget 3. april 2008 fattet Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endring i eksisterende lovverk som sikrer at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige. Lovgivningen må gi unntak fra offentlig eie for de vann- og avløpsvirksomheter som i dag er organisert som ikke-kommersielle private andelslag eid av abonnentene, slik at dagens eierorganisering for disse kan videreføres.»

Tilgang til rent og tilstrekkelig drikkevann er en forutsetning for en tilfredsstillende levestandard og for å unngå hygieniske ulemper. Transport og rensing av avløpsvann er av sentral betydning for å unngå forurensning og hygieniske problemer. Vann- og avløpssektoren er en naturlig monopolvirksomhet som er bygget opp gjennom mange år. Anleggene er i hovedsak finansiert av brukerne og har en gjenanskaffelsesverdi på om lag 500 milliarder kroner.

Det er i hovedsak kommunene som sørger for vann- og avløpstjenester i dag, selv om det ikke er en direkte lovpålagt oppgave. Blant de 90 % av befolkningen som er tilknyttet et vannverk, får 95 % vann fra kommunale vannverk. De resterende er knyttet til mindre, private anlegg, hovedsakelig organisert som private andelslag eid av brukerne.

Begrunnelsen for forslaget om krav om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanleggene er ønsket om å sikre kvalitet, sikkerhet og langsiktighet i vann- og avløpssektoren. Departementet er av den oppfatning at omfattende kontroll vil være nødvendig dersom disse hensynene skal ivaretas av private aktører. Norske vann- og avløpsvirksomheter består av svært mange enheter, og det vil være betydelige utfordringer knyttet til å regulere en desentralisert og lite homogen bransje med store variasjoner i naturgitte rammebetingelser. Utbedring av ledningsnett og kvalitet på tjenestene krever store investeringer. Kommunalt eide vann- og avløpsanlegg er sikret finansiering gjennom vann- og avløpsgebyrer fra abonnentene. Gebyrinntektene skal i sin helhet gå til å dekke kommunens kostnader på området. Dette gir brukerne en sikkerhet for at en eventuell økning i gebyrene går til kvalitetssikring og sikkerhetstiltak. Kommunen er imidlertid ikke pålagt full kostnadsdekning gjennom gebyrene, og kan derfor tilleggsfinansiere utbygging og drift av tjenestene gjennom kommunebudsjettet.

I dag er det vanlig at utbyggingsoppgaver i stor grad konkurranseutsettes til private aktører, mens kommunene selv står for drift og forvaltning av anleggene. Det finnes eksempler på at drift av kommunale anlegg er satt bort til private, men dette er ikke vanlig i Norge.

Miljøverndepartementet ga høsten 2008 Statens forurensningstilsyn (nå Klima- og forurensningsdirektoratet) i oppdrag å foreslå endringer i lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter som gjennomfører Stortingets vedtak. Statens forurensningstilsyn oversendte sin anbefaling til departementet 10. desember 2008. Forslaget er utarbeidet i nært samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt, Mattilsynet, Statens bygningstekniske etat og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

2.1.2 Noen andre lands reguleringer

I Sverige er det et krav om offentlig eierskap til vann- og avløpsinfrastrukturen. Det er videre en lovpålagt plikt for kommunene å sørge for levering av drikkevann og bortledning av avløpsvann, der dette er påkrevet av hensyn til beskyttelse av menneskers helse eller av hensyn til miljøet. Dette innebærer at kommunen vil ha en plikt til å gjøre tiltak dersom det innen kommunen er områder uten tilgang på tilstrekkelig godt drikkevann, eller at utslipp av avløpsvann fører til uakseptable hygieniske og miljømessige problemer. Svensk lov legger ingen begrensninger på kommunenes adgang til å sette bort driftsoppgaver til private.

I Nederland ble det fra 2004 innført lovforbud mot at andre enn offentlige vannselskaper får produsere og distribuere drikkevann.

Av andre europeiske land som har andre varianter som sikrer hovedsakelig offentlig eierskap til vann- og avløpsanlegg, kan nevnes Danmark, som har innført en «stopp-lov» med reduksjoner i statlige rammeoverføringer ved salg. Skottland har organisert all vann- og avløpsvirksomhet i et statlig selskap. Wales har organisert all vann- og avløpsvirksomhet som en privat stiftelse med «offentlig moralsk støtte», som driver virksomheten etter selvkost.

2.2 Høringen

Miljøverndepartementet sendte 30. mars 2009 forslaget til ny lov om vass- og kloakkavgifter på høring til følgende instanser:

• Finansdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Forbrukerrådet

• Fylkesmennene

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Grønn hverdag

• Huseiernes landsforbund

• Kommunenes sentralforbund

• KrügerKaldnes AS

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Miljøstiftelsen Bellona

• Norges naturvernforbund

• Norges miljøvernforbund

• Norsk Vann

• Norske boligbyggelags landsforbund

• Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

• Vannbevegelsen

• Veolia miljø

Departementet mottok svar fra følgende 35 innstanser:

• Finansdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Justis- og politidepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Forbrukerrådet

• Fylkesmannen i Sogn- og Fjordane

• Fylkesmannen i Oppland

• Fylkesmannen i Vest-Agder

• Østfold Fylkeskommune

• Asker kommune

• Askøy kommune

• Bærum kommune

• Gol kommune

• Hamar kommune

• Horten kommune

• Larvik kommune

• Oslo kommune

• Sandnes kommune

• Sarpsborg kommune

• Trondheim kommune

• Vefsen kommune

• Åsnes kommune

• Driftsassistansen i Telemark

• Egil Astad

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Norges Miljøvernforbund

• Nordconsult

• Norges boligbyggelags landsforbund

• Norges Miljøvernforbund

• Sivilingeniør Christen Ræstad

• Vannbevegelsen med støtte fra en rekke organisasjoner nasjonalt og internasjonalt

• Veolia Miljø

• Veolia Vann

Høringsinstansenes merknader til de konkrete endringsforslagene vil bli drøftet nærmere under i kapittel 5 om alminnelige merknader. Flere høringsinstanser har kommentarer til bestemmelsene som videreføres fra lov om vass- og kloakkavgifter. Disse vil ikke bli omtalt i proposisjonen.