3 Gjeldende rett

3.1 Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter

Lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter (vass- og kloakkavgiftslova) er et sentralt virkemiddel for å gi kommunene et økonomisk grunnlag for sine investeringer og drift på vann- og avløpsområdet. Loven gir kommunen mulighet til å kreve inn vann- og avløpsgebyrer der en fast eiendom har tilknytning til en kommunal vann- eller avløpsledning. Gebyrene skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssiden. Utgangspunktet er at brukerne av tjenestene skal dekke alle kostnader knyttet til bygging, drift og vedlikehold av vann- og avløpsanleggene. Kommunen er imidlertid ikke pålagt full kostnadsdekning gjennom gebyrene, og kan derfor medfinansiere deler av vann- og avløpssektoren gjennom kommunebudsjettet. Dette kan for eksempel være aktuelt ved utbyggingsprosjekter.

Loven gjelder kun for kommunale anlegg. Private vann- og avløpsanlegg har i dag full frihet til å lage sine egne bestemmelser og ta seg betalt for vann- og avløpstjenestene som for en hvilken som helst annen vare eller tjeneste.

En kommune skal ikke kunne organisere seg bort fra selvkostprinsippet. Dette innebærer at loven også gjelder for kommunale aksjeselskaper som er eid av en kommune, i tillegg til selskaper opprettet i medhold av lov om interkommunale selskaper mv.

I medhold av vass- og kloakkavgiftslova § 2 er det fastsatt en forskrift om beregning av vann- og avløpsgebyrer. Disse reglene er inntatt i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensninger (forurensningsforskriften) kapittel 16.

3.2 Forurensningsloven

I henhold til lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) § 24 første ledd er kommunen ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen. Kommunen kan pålegges driftsansvaret også for heleide private anlegg, jf. § 24 annet ledd. Kommunen kan kreve gebyrer for sine utgifter til driften gjennom avløpsgebyrer i samsvar med vass- og kloakkavgiftslova, jf. § 25.

3.3 Helselovgivningen

Helselovgivningen har ingen bestemmelser som pålegger kommunene plikter mht. opparbeidelse, drift og vedlikehold av vannledninger, vannbehandlingsanlegg, pumpestasjoner, høydebasseng mv. Kommunen har imidlertid et overordnet ansvar for at de sanitære forholdene i kommunen er tilfredsstillende. I enkelte tilfeller kan dette innebære at det må etableres en kommunal vannforsyning der utbygging ellers ikke er av interesse for private aktører, og hvor manglende felles vannforsyning kan innebære et hygienisk problem etter lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og tilhørende forskrift 25. april 2004 nr. 486 om miljørettet helsevern.

I henhold til lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap har kommunen et overordnet ansvar for beredskapen for vannforsyningen i kommunen, selv om kommunen ikke selv er pålagt å tilby tjenesten til sine innbyggere.

3.4 Brann- og eksplosjonsvernloven og sivilforsvarsloven

Forskrift 26. juni 2002 om brannforebyggende tiltak og tilsyn, gitt med hjemmel i lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver, oppstiller en plikt for kommunene til å «sørge» for at vannforsyningen frem til tomtegrensen i tettbygd strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slukningsvann.

Kommunene har et generelt og grunnleggende ansvar for ivaretakelse av befolkningens sikkerhet og trygghet innenfor sine geografiske områder, og utgjør det lokale fundamentet i den nasjonale beredskapen. Dette ansvaret kommer til uttrykk i lov 17. juli 1953 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og sivilforsvaret, der det stilles krav om at kommunen skal sørge for reserve- og sikringstiltak for vannforsyningen og kommunale tekniske anlegg, jf. § 15 nr. 2.

3.5 Plan- og bygningsloven

Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) inneholder regler om etablering av infrastruktur for vann og avløp. Loven påbyr ikke på generelt grunnlag kommunalt eierskap til vann- og avløpsanlegg, men loven er i stor grad basert på at vann- og avløpsinfrastrukturen hovedsakelig er og vil fortsette å være kommunalt eid.

Kommunen kan gjennom å stille krav i byggetillatelsen om at det skal etableres vann- og avløpsledninger iht. kravene i § 18-1 sørge for at en stor del av nye vann- og avløpsanlegg som bygges i forbindelse med større utbyggingsprosjekter, blir utført med god standard og går over i kommunens eie etter ferdigstillelse, jf. § 18-1 femte ledd.

Videre har loven bestemmelser om plikt til tilknytning til kommunal vann- og avløpsledning der dette finnes, jf. §§ 27-1 og 27-2. Kommunene kan i stor utstrekning selv velge om den vil bygge ut vann- og avløpsinfrastruktur, eller om de vil tillate private ordninger.