6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Lovforslaget endrer ikke på dagens eierstruktur, men skal først og fremst hindre etablering av nye private anlegg og salg av kommunale anlegg i fremtiden. Forslaget får derfor ingen umiddelbare konsekvenser verken for eiere av vann- og avløpsanlegg eller for mottakere av vann- og avløpstjenester.

Av kostnadsmessige grunner vil det være uaktuelt å bygge ut konkurrerende anlegg for vann og avløp i den enkelte kommune. Vann- og avløpstjenestene fremstår derfor som naturlige monopolvirksomheter, og man vil ikke kunne oppnå reell konkurranse om slike tjenester, noe som normalt er det viktigste argumentet for privatisering.

For kommunen innebærer forslaget en plikt til å vurdere om kommunen selv skal etablere nye vann- og avløpsanlegg eller om private aktører skal gis adgang til dette. Hovedregelen er at kommunen selv skal sørge for disse tjenestene. Kravet om kommunalt eierskap vil ikke medføre store, nye utgifter for kommunene. De fleste anleggene er allerede i kommunalt eie, og kommunen vil også i dag være den største utbyggeren av nye anlegg. Forbudet mot salg av private anlegg til andre enn kommuner medfører for øvrig ingen tilsvarende kjøpeplikt for kommunene.

Ordningen med krav om tillatelse fra kommunen til sammenslåing, vesentlig utvidelse eller nyetablering av private vann- og avløpsanlegg innebærer at kommunene får en ny forvaltningsoppgave. Dette vil medføre noe merarbeid i form av saksbehandling. Videre vil behandlingen av eventuelle klager føre til nye oppgaver for klageinstansen. Det antas imidlertid ikke at dette blir en vesentlig administrativ oppgave for kommunene eller eventuelle andre klageorganer.

Kommunalt eide vann- og avløpsvirksomheter er ved lov sikret at gebyrene som tas inn fra abonnentene i sin helhet går til å dekke kostnadene med å produsere tjenesten, og at gebyrene vil bli brukt til kvalitetsforbedringer og sikkerhetstiltak. Kommunen må ikke dekke alle kostnader til vann- og avløpstjenestene med gebyrer, men kan subsidiere abonnentene med andre kommunale inntekter.

Kravet om kommunalt eierskap hindrer ikke kostnadseffektive løsninger knyttet til etablering av nye anlegg eller drift og vedlikehold av eksisterende vann- og avløpsanlegg. Kostnadene kan derfor reduseres gjennom konkurranseutsetting av oppgavene, også ved kommunalt eierskap.

For brukerne av vann- og avløpstjenester vil lovforslaget ikke medføre umiddelbare endringer fordi dagens eierstruktur videreføres. Der det er behov for ny utbygging av vann- og avløpsanlegg, er hovedregelen at disse skal være kommunale, noe som blant annet gir brukerne større forutsigbarhet når det gjelder gebyrnivåer osv. enn det private anlegg vil gi, fordi disse ikke er underlagt reglene om selvkost.

For eiere av private anlegg får forslaget først og fremst betydning ved ønske om salg. Kommunene pålegges ingen kjøpeplikt, men vil som følge av sitt overordnede ansvar på vann- og avløpsområdet normalt overta anleggene.

Anlegg i annen offentlig eie er i forslaget unntatt fra lovforslaget og berøres derfor ikke.

Tilsvarende er anlegg knyttet til næringsvirksomhet unntatt fra kravet om kommunalt eierskap, og berøres bare ved ønske om å knytte til seg private abonnenter. I slike tilfeller må virksomheten søke kommunen om tillatelse.