3 Utgangspunkt for forhandlingene

3.1 Tidligere finansieringsordninger

Ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994 ble det opprettet en låne- og tilskuddsordning med sikte på å bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Bidragsforpliktelsen varte fra 1994 til 1998. Ordningen innebar at EØS/EFTA-statene til sammen var forpliktet til å finansiere tilskudd på 500 millioner ECU/euro og rentesubsidier på lån på 1500 millioner ECU/euro. Det samlede norske bidraget beløp seg til om lag 926 millioner kroner. Midlene gikk til utvikling og strukturtilpasning i Hellas, Irland, Nord-Irland, Portugal og Spania, og EØS/EFTA-statene la til grunn at ordningen skulle opphøre etter fem år. I 1998 fremmet imidlertid EU-siden krav om forlengelse, og rammene for en ny finansieringsordning for perioden 1999–2003 ble vedtatt av EØS-komiteen i mai 2000. Den nye ordningen innebar at ytterligere 120 millioner euro ble stilt til rådighet av de tre gjenværende EØS/EFTA-statene. Den norske andelen var 113,6 millioner euro.

Ved EØS-utvidelsene i 2004 og 2007 ble det opprettet nye finansieringsordninger. I tillegg til en ny EØS-finansieringsordning, ble det også opprettet en særskilt norsk finansieringsordning, og i 2007 også to bilaterale samarbeidsprogrammer med henholdsvis Bulgaria og Romania. Ordningenes formål var å fremme sosial og økonomisk utjevning i et utvidet EØS, og mottakerstater var de tolv nye EU-statene, dvs. Bulgaria, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, samt Hellas, Portugal og Spania1. For femårsperioden fra 1. mai 2004 til 30. april 2009 har EØS/EFTA-statene til sammen stilt 1307 millioner euro til rådighet til sosial og økonomisk utjevning i de 15 mottakerstatene fordelt på om lag 1250 prosjekter og fond. Norges samlede andel er om lag 1270 millioner euro, tilsvarende rundt 10,2 milliarder kroner2. Alle midlene er fordelt på godkjente prosjekter og programmer. Mest midler har gått til tiltak for miljø og bærekraftig utvikling. Andre store sektorer er bevaring av europeisk kulturarv, helse og barn, justissamarbeid, utvikling av sivilt samfunn og forskningssamarbeid.

I EØS-avtalens protokoll 38A om EØS-finansieringsordningen fremkommer at avtalepartene skal, ved utløpet av nevnte femårsperiode, på nytt vurdere behovet for å redusere de økonomiske og sosiale forskjeller i EØS. Avtalen om den norske finansieringsordningen fra 2004 og avtalene om de to norske bilaterale samarbeidsprogrammene fra 2007 inneholder ikke forpliktelser knyttet til vurdering av nye norske bidrag.

I forbindelse med EØS-utvidelsene i 2004 og 2007, ble det inngått avtaler mellom Fellesskapet og henholdsvis Norge og Island om økte tollfrie importkvoter for fisk til EU. Disse kvotene er gjeldende frem til 30. april 2009. I de angjeldende tilleggsprotokollene er det fastsatt at størrelsen på kvotene skal vurderes på nytt ved utgangen av denne perioden, idet det tas hensyn til alle relevante interesser.

3.2 Nye finansieringsordninger for perioden 2009–2014

Regjeringens vurdering er at Norge ikke er rettslig forpliktet til å videreføre finansieringsordningene etter utløpet 30. april 2009. Regjeringens grunnholdning er imidlertid at også Norge bør bidra til økonomisk og sosial utjevning i EØS fordi dette tjener grunnleggende norske interesser. I perioden 2007–2013 vil også EU selv øke sin støtte betydelig til de 12 nyeste medlemsstatene.

For Regjeringen har det vært et avgjørende utgangspunkt i forhandlingene om de nye avtalene at finansielle bidrag etter 30. april 2009 bør være basert på en vurdering av hva som er et rimelig norsk bidrag. Regjeringen har også vektlagt at nye midler skal gå til de statene som trenger det mest.

Hovedspørsmål i forhandlingene om avtalene om nye finansielle bidrag har vært nivået på fremtidige bidrag, hvilke stater som skal motta midler, hva midlene skal brukes til og hvordan de skal forvaltes.

Når det gjelder valg av sektorer og innsatsområder har Regjeringen ønsket å ta hensyn til felles europeiske mål og mottakerstatenes nasjonale målsettinger. Regjeringen har også lagt avgjørende vekt på at ordningene skal omfatte sektorer der mottakerstatene har særskilte ønsker om å samarbeide med Norge, der norske interesser er direkte berørt, eller der norsk kompetanse er særlig relevant. For å sikre sterkere fokus på strategiske interesser var det en målsetning å gå over fra støtte til mange enkeltprosjekter til en programtilnærming, hvor giver- og mottakerstatene enes om målene for hvert innsatsområde.

3.3 Markedsadgang for fisk

Markedsadgang for fisk har vært en parallell, men integrert del av forhandlingene om nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS. De tollfrie kvotene som ble fremforhandlet ved EØS-utvidelsene i 2004 og 2007, utløp også 30. april 2009. Fra norsk side ble det under forhandlingene gjort klart at en videreføring av norske finansielle bidrag til EU var avhengig av en tilfredsstillende løsning på markedsadgang for fisk.

Fra Regjeringens side var det viktig å bruke forhandlingene til å sikre fiskerinæringen bedret markedsadgang i EU. Det primære målet var permanente kvoter eller generelle tollettelser.

Også Island har forhandlet parallelt med EU om markedsadgang for fisk. Forhandlingsresultatet er nedfelt i en bilateral avtale mellom Island og EU.