1 Innledning og sammendrag

I denne proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin III-forordningen av 26. juni 2013 og ny Eurodac-forordning av 26. juni 2013.

Gjennom avtalen av 19. januar 2001 fikk reglene i Dublin-konvensjonen, inngått mellom EU-statene i 1990, anvendelse i forholdet mellom EU-statene, Norge og Island, jf. St.prp. nr. 38 (2000–2001). Dublin-konvensjonen ga regler om hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad i henhold til FNs flyktningkonvensjon av 1951.

Danmark, Sveits og Liechtenstein deltar i Dublin-samarbeidet gjennom egne avtaler med EU. Gjennom protokoll av 29. juni 2005 til avtalen mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat, deltar Danmark i denne avtalen. På bakgrunn av Sveits’ avtale med EU om deltakelse i Schengen- og Dublin-samarbeidet, og protokollen som knytter Liechtenstein til denne avtalen, er det inngått avtale mellom Norge, Sveits og Island om gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket, og om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad framsatt i Norge, Sveits eller Island av 17. desember 2004, og avtale mellom Liechtenstein, Island og Norge om gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket og om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandling av en asylsøknad framsatt i Liechtenstein, Island eller Norge av 23. mars 2010.

Dublin-konvensjonen ble erstattet av rådsforordning (EF) nr. 343/2003 (Dublin II-forordningen). Norge innlemmet våren 2003 Dublin II-forordningen av 18. februar 2003, jf. St.prp. nr. 57 (2002–2003) om samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og EF om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat. Norge knyttet seg ved denne endringen samtidig til rådsforordning (EF) nr. 2725/2000 om opprettelse av Eurodac, som innførte obligatorisk opptak av fingeravtrykk av alle asylsøkere, og utlendinger med ulovlig opphold eller ulovlig grensepassering, for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv gjennomføring av Dublin-konvensjonen (Eurodac-forordningen).

Dublin II-forordningen og Eurodac-forordningen er nå erstattet med Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 (Dublin III-forordningen) og Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 603/2013 (Eurodac-forordningen av 2013). De nye forordningene regulerer i hovedsak samme type spørsmål som gjeldende forordninger, men tar sikte på å effektivisere samarbeidet og styrke søkernes rettssikkerhet og personvern.

Gjennom avtale mellom EU og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket av 18. mai 1999, har Norge siden våren 2001 deltatt fullt ut i EUs Schengen-samarbeid. Samarbeidet har medført at den indre grensekontrollen er opphevet, og omfatter bl.a. felles regler for ytre grensekontroll. Fravær av personkontroll på grensene mellom medlemsstatene gjør det enkelt for alle å reise fritt, også mennesker som vil søke beskyttelse i flere stater. Dublin-samarbeidet er en forutsetning for Schengen-samarbeidet, og norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er dermed nødvendig for videre deltakelse i Schengen-samarbeidet. I likhet med Dublin II-forordningen regulerer ikke Dublin III-forordningen vilkårene for å innvilge internasjonal beskyttelse, men avgjør hvilken medlemsstat som er ansvarlig for selve asylbehandlingen. Norsk rett og internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis beskyttelse i Norge.

Det følger av artikkel 4 i tilknytningsavtalen at Norge på selvstendig grunnlag skal avgjøre om nye rettsakter skal godtas og innarbeides i intern rett og at Rådets generalsekretariat og Kommisjonen skal underrettes om denne avgjørelsen. Denne underretningen inneholdt et forbehold om Stortingets samtykke til godtakelse, siden rettsaktene nødvendiggjør lovendring, jf. Grunnloven § 26, annet ledd. Norge skal, når de forfatningsrettslige krav er oppfylt, meddele dette til Rådets generalsekretariat og Kommisjonen.

Forordningene i offisiell engelsk versjon med oversettelse til norsk følger som trykte vedlegg til proposisjonen.