1 Regulation (EU) No 604/2013 of the European Parliament and of the Council of 26 June 2013 establishing the criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an application for international protection lodged in one of the Member States by a third-country national or a stateless person

Official Journal L 180 , 29/06/2013 P. 0031 – 0059

THE EUROPEAN PARLIAMENT AND THE COUNCIL OF THE EUROPEAN UNION,

Having regard to the Treaty on the Functioning of the European Union, and in particular Article 78(2)(e) thereof,

Having regard to the proposal from the European Commission,

Having regard to the opinion of the European Economic and Social Committee1,

Having regard to the opinion of the Committee of the Regions2,

Acting in accordance with the ordinary legislative procedure3,

Whereas:

• (1) A number of substantive changes are to be made to Council Regulation (EC) No 343/2003 of 18 February 2003 establishing the criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an asylum application lodged in one of the Member States by a third-country national4. In the interests of clarity, that Regulation should be recast.

• (2) A common policy on asylum, including a Common European Asylum System (CEAS), is a constituent part of the European Union’s objective of progressively establishing an area of freedom, security and justice open to those who, forced by circumstances, legitimately seek protection in the Union.

• (3) The European Council, at its special meeting in Tampere on 15 and 16 October 1999, agreed to work towards establishing the CEAS, based on the full and inclusive application of the Geneva Convention Relating to the Status of Refugees of 28 July 1951, as supplemented by the New York Protocol of 31 January 1967 (“the Geneva Convention”), thus ensuring that nobody is sent back to persecution, i.e. maintaining the principle of non-refoulement. In this respect, and without the responsibility criteria laid down in this Regulation being affected, Member States, all respecting the principle of non-refoulement, are considered as safe countries for third-country nationals.

• (4) The Tampere conclusions also stated that the CEAS should include, in the short-term, a clear and workable method for determining the Member State responsible for the examination of an asylum application.

• (5) Such a method should be based on objective, fair criteria both for the Member States and for the persons concerned. It should, in particular, make it possible to determine rapidly the Member State responsible, so as to guarantee effective access to the procedures for granting international protection and not to compromise the objective of the rapid processing of applications for international protection.

• (6) The first phase in the creation of a CEAS that should lead, in the longer term, to a common procedure and a uniform status, valid throughout the Union, for those granted international protection, has now been completed. The European Council of 4 November 2004 adopted The Hague Programme which set the objectives to be implemented in the area of freedom, security and justice in the period 2005–2010. In this respect, The Hague Programme invited the European Commission to conclude the evaluation of the first-phase legal instruments and to submit the second-phase instruments and measures to the European Parliament and to the Council with a view to their adoption before 2010.

• (7) In the Stockholm Programme, the European Council reiterated its commitment to the objective of establishing a common area of protection and solidarity in accordance with Article 78 of the Treaty on the Functioning of the European Union (TFEU), for those granted international protection, by 2012 at the latest. Furthermore it emphasised that the Dublin system remains a cornerstone in building the CEAS, as it clearly allocates responsibility among Member States for the examination of applications for international protection.

• (8) The resources of the European Asylum Support Office (EASO), established by Regulation (EU) No 439/2010 of the European Parliament and of the Council5, should be available to provide adequate support to the relevant services of the Member States responsible for implementing this Regulation. In particular, EASO should provide solidarity measures, such as the Asylum Intervention Pool with asylum support teams, to assist those Member States which are faced with particular pressure and where applicants for international protection (“applicants”) cannot benefit from adequate standards, in particular as regards reception and protection.

• (9) In the light of the results of the evaluations undertaken of the implementation of the first-phase instruments, it is appropriate, at this stage, to confirm the principles underlying Regulation (EC) No 343/2003, while making the necessary improvements, in the light of experience, to the effectiveness of the Dublin system and the protection granted to applicants under that system. Given that a well-functioning Dublin system is essential for the CEAS, its principles and functioning should be reviewed as other components of the CEAS and Union solidarity tools are built up. A comprehensive “fitness check“ should be foreseen by conducting an evidence-based review covering the legal, economic and social effects of the Dublin system, including its effects on fundamental rights.

• (10) In order to ensure equal treatment for all applicants and beneficiaries of international protection, and consistency with the current Union asylum acquis, in particular with Directive 2011/95/EU of the European Parliament and of the Council of 13 December 2011 on standards for the qualification of third-country nationals or stateless persons as beneficiaries of international protection, for a uniform status for refugees or for persons eligible for subsidiary protection, and for the content of the protection granted6, the scope of this Regulation encompasses applicants for subsidiary protection and persons eligible for subsidiary protection.

• (11) Directive 2013/33/EU of the European Parliament and of the Council of 26 June 2013 laying down standards for the reception of applicants for international protection7 should apply to the procedure for the determination of the Member State responsible as regulated under this Regulation, subject to the limitations in the application of that Directive.

• (12) Directive 2013/32/EU of the European Parliament and of the Council of 26 June 2013 on common procedures for granting and withdrawing international protection8 should apply in addition and without prejudice to the provisions concerning the procedural safeguards regulated under this Regulation, subject to the limitations in the application of that Directive.

• (13) In accordance with the 1989 United Nations Convention on the Rights of the Child and with the Charter of Fundamental Rights of the European Union, the best interests of the child should be a primary consideration of Member States when applying this Regulation. In assessing the best interests of the child, Member States should, in particular, take due account of the minor’s well-being and social development, safety and security considerations and the views of the minor in accordance with his or her age and maturity, including his or her background. In addition, specific procedural guarantees for unaccompanied minors should be laid down on account of their particular vulnerability.

• (14) In accordance with the European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms and with the Charter of Fundamental Rights of the European Union, respect for family life should be a primary consideration of Member States when applying this Regulation.

• (15) The processing together of the applications for international protection of the members of one family by a single Member State makes it possible to ensure that the applications are examined thoroughly, the decisions taken in respect of them are consistent and the members of one family are not separated.

• (16) In order to ensure full respect for the principle of family unity and for the best interests of the child, the existence of a relationship of dependency between an applicant and his or her child, sibling or parent on account of the applicant’s pregnancy or maternity, state of health or old age, should become a binding responsibility criterion. When the applicant is an unaccompanied minor, the presence of a family member or relative on the territory of another Member State who can take care of him or her should also become a binding responsibility criterion.

• (17) Any Member State should be able to derogate from the responsibility criteria, in particular on humanitarian and compassionate grounds, in order to bring together family members, relatives or any other family relations and examine an application for international protection lodged with it or with another Member State, even if such examination is not its responsibility under the binding criteria laid down in this Regulation.

• (18) A personal interview with the applicant should be organised in order to facilitate the determination of the Member State responsible for examining an application for international protection. As soon as the application for international protection is lodged, the applicant should be informed of the application of this Regulation and of the possibility, during the interview, of providing information regarding the presence of family members, relatives or any other family relations in the Member States, in order to facilitate the procedure for determining the Member State responsible.

• (19) In order to guarantee effective protection of the rights of the persons concerned, legal safeguards and the right to an effective remedy in respect of decisions regarding transfers to the Member State responsible should be established, in accordance, in particular, with Article 47 of the Charter of Fundamental Rights of the European Union. In order to ensure that international law is respected, an effective remedy against such decisions should cover both the examination of the application of this Regulation and of the legal and factual situation in the Member State to which the applicant is transferred.

• (20) The detention of applicants should be applied in accordance with the underlying principle that a person should not be held in detention for the sole reason that he or she is seeking international protection. Detention should be for as short a period as possible and subject to the principles of necessity and proportionality. In particular, the detention of applicants must be in accordance with Article 31 of the Geneva Convention. The procedures provided for under this Regulation in respect of a detained person should be applied as a matter of priority, within the shortest possible deadlines. As regards the general guarantees governing detention, as well as detention conditions, where appropriate, Member States should apply the provisions of Directive 2013/33/EU also to persons detained on the basis of this Regulation.

• (21) Deficiencies in, or the collapse of, asylum systems, often aggravated or contributed to by particular pressures on them, can jeopardise the smooth functioning of the system put in place under this Regulation, which could lead to a risk of a violation of the rights of applicants as set out in the Union asylum acquis and the Charter of Fundamental Rights of the European Union, other international human rights and refugee rights.

• (22) A process for early warning, preparedness and management of asylum crises serving to prevent a deterioration in, or the collapse of, asylum systems, with EASO playing a key role using its powers under Regulation (EU) No 439/2010, should be established in order to ensure robust cooperation within the framework of this Regulation and to develop mutual trust among Member States with respect to asylum policy. Such a process should ensure that the Union is alerted as soon as possible when there is a concern that the smooth functioning of the system set up by this Regulation is being jeopardised as a result of particular pressure on, and/or deficiencies in, the asylum systems of one or more Member States. Such a process would allow the Union to promote preventive measures at an early stage and pay the appropriate political attention to such situations. Solidarity, which is a pivotal element in the CEAS, goes hand in hand with mutual trust. By enhancing such trust, the process for early warning, preparedness and management of asylum crises could improve the steering of concrete measures of genuine and practical solidarity towards Member States, in order to assist the affected Member States in general and the applicants in particular. In accordance with Article 80 TFEU, Union acts should, whenever necessary, contain appropriate measures to give effect to the principle of solidarity, and the process should be accompanied by such measures. The conclusions on a Common Framework for genuine and practical solidarity towards Member States facing particular pressures on their asylum systems, including through mixed migration flows, adopted by the Council on 8 March 2012, provide for a “tool box” of existing and potential new measures, which should be taken into account in the context of a mechanism for early warning, preparedness and crisis management.

• (23) Member States should collaborate with EASO in the gathering of information concerning their ability to manage particular pressure on their asylum and reception systems, in particular within the framework of the application of this Regulation. EASO should regularly report on the information gathered in accordance with Regulation (EU) No 439/2010.

• (24) In accordance with Commission Regulation (EC) No 1560/20039, transfers to the Member State responsible for examining an application for international protection may be carried out on a voluntary basis, by supervised departure or under escort. Member States should promote voluntary transfers by providing adequate information to the applicant and should ensure that supervised or escorted transfers are undertaken in a humane manner, in full compliance with fundamental rights and respect for human dignity, as well as the best interests of the child and taking utmost account of developments in the relevant case law, in particular as regards transfers on humanitarian grounds.

• (25) The progressive creation of an area without internal frontiers in which free movement of persons is guaranteed in accordance with the TFEU and the establishment of Union policies regarding the conditions of entry and stay of third-country nationals, including common efforts towards the management of external borders, makes it necessary to strike a balance between responsibility criteria in a spirit of solidarity.

• (26) Directive 95/46/EC of the European Parliament and of the Council of 24 October 1995 on the protection of individuals with regard to the processing of personal data and on the free movement of such data10 applies to the processing of personal data by the Member States under this Regulation.

• (27) The exchange of an applicant’s personal data, including sensitive data on his or her health, prior to a transfer, will ensure that the competent asylum authorities are in a position to provide applicants with adequate assistance and to ensure continuity in the protection and rights afforded to them. Special provisions should be made to ensure the protection of data relating to applicants involved in that situation, in accordance with Directive 95/46/EC.

• (28) The application of this Regulation can be facilitated, and its effectiveness increased, by bilateral arrangements between Member States for improving communication between competent departments, reducing time limits for procedures or simplifying the processing of requests to take charge or take back, or establishing procedures for the performance of transfers.

• (29)Continuity between the system for determining the Member State responsible established by Regulation (EC) No 343/2003 and the system established by this Regulation should be ensured. Similarly, consistency should be ensured between this Regulation and Regulation (EU) No 603/2013 of the European Parliament and of the Council of 26 June 2013 on the establishment of “Eurodac” for the comparison of fingerprints for the effective application of Regulation (EU) No 604/2013 establishing the criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an application for international protection lodged in one of the Member States by a third-country national or a stateless person and on requests for the comparisons with Eurodac data by Member States’ law enforcement authorities and Europol for law enforcement purposes11.

• (30) The operation of the Eurodac system, as established by Regulation (EU) No 603/2013, should facilitate the application of this Regulation.

• (31) The operation of the Visa Information System, as established by Regulation (EC) No 767/2008 of the European Parliament and of the Council of 9 July 2008 concerning the Visa Information System (VIS) and the exchange of data between Member States on short-stay visas12, and in particular the implementation of Articles 21 and 22 thereof, should facilitate the application of this Regulation.

• (32) With respect to the treatment of persons falling within the scope of this Regulation, Member States are bound by their obligations under instruments of international law, including the relevant case-law of the European Court of Human Rights.

• (33) In order to ensure uniform conditions for the implementation of this Regulation, implementing powers should be conferred on the Commission. Those powers should be exercised in accordance with Regulation (EU) No 182/2011 of the European Parliament and of the Council of 16 February 2011 laying down the rules and general principles concerning mechanisms for control by the Member States of the Commission’s exercise of implementing powers13.

• (34) The examination procedure should be used for the adoption of a common leaflet on Dublin/Eurodac, as well as a specific leaflet for unaccompanied minors; of a standard form for the exchange of relevant information on unaccompanied minors; of uniform conditions for the consultation and exchange of information on minors and dependent persons; of uniform conditions on the preparation and submission of take charge and take back requests; of two lists of relevant elements of proof and circumstantial evidence, and the periodical revision thereof; of a laissez passer; of uniform conditions for the consultation and exchange of information regarding transfers; of a standard form for the exchange of data before a transfer; of a common health certificate; of uniform conditions and practical arrangements for the exchange of information on a person’s health data before a transfer, and of secure electronic transmission channels for the transmission of requests.

• (35) In order to provide for supplementary rules, the power to adopt acts in accordance with Article 290 TFEU should be delegated to the Commission in respect of the identification of family members, siblings or relatives of an unaccompanied minor; the criteria for establishing the existence of proven family links; the criteria for assessing the capacity of a relative to take care of an unaccompanied minor, including where family members, siblings or relatives of the unaccompanied minor stay in more than one Member State; the elements for assessing a dependency link; the criteria for assessing the capacity of a person to take care of a dependent person and the elements to be taken into account in order to assess the inability to travel for a significant period of time. In exercising its powers to adopt delegated acts, the Commission shall not exceed the scope of the best interests of the child as provided for under Article 6(3) of this Regulation. It is of particular importance that the Commission carry out appropriate consultations during its preparatory work, including at expert level. The Commission, when preparing and drawing up delegated acts, should ensure a simultaneous, timely and appropriate transmission of relevant documents to the European Parliament and to the Council.

• (36) In the application of this Regulation, including the preparation of delegated acts, the Commission should consult experts from, among others, all relevant national authorities.

• (37) Detailed rules for the application of Regulation (EC) No 343/2003 have been laid down by Regulation (EC) No 1560/2003. Certain provisions of Regulation (EC) No 1560/2003 should be incorporated into this Regulation, either for reasons of clarity or because they can serve a general objective. In particular, it is important, both for the Member States and the applicants concerned, that there should be a general mechanism for finding a solution in cases where Member States differ over the application of a provision of this Regulation. It is therefore justified to incorporate the mechanism provided for in Regulation (EC) No 1560/2003 for the settling of disputes on the humanitarian clause into this Regulation and to extend its scope to the entirety of this Regulation.

• (38) The effective monitoring of the application of this Regulation requires that it be evaluated at regular intervals.

• (39) This Regulation respects the fundamental rights and observes the principles which are acknowledged, in particular, in the Charter of Fundamental Rights of the European Union. In particular, this Regulation seeks to ensure full observance of the right to asylum guaranteed by Article 18 of the Charter as well as the rights recognised under Articles 1, 4, 7, 24 and 47 thereof. This Regulation should therefore be applied accordingly.

• (40) Since the objective of this Regulation, namely the establishment of criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an application for international protection lodged in one of the Member States by a third-country national or a stateless person, cannot be sufficiently achieved by the Member States and can therefore, by reason of the scale and effects of this Regulation, be better achieved at Union level, the Union may adopt measures in accordance with the principle of subsidiarity as set out in Article 5 of the Treaty on European Union (TEU). In accordance with the principle of proportionality, as set out in that Article, this Regulation does not go beyond what is necessary in order to achieve that objective.

• (41) In accordance with Article 3 and Article 4a(1) of Protocol No 21 on the position of the United Kingdom and Ireland in respect of the Area of Freedom, Security and Justice, annexed to the TEU and to the TFEU, those Member States have notified their wish to take part in the adoption and application of this Regulation.

• (42) In accordance with Articles 1 and 2 of Protocol No 22 on the position of Denmark, annexed to the TEU and to the TFEU, Denmark is not taking part in the adoption of this Regulation and is not bound by it or subject to its application,

HAVE ADOPTED THIS REGULATION:

Chapter I

Subject matter and definitions

Article 1

Subject matter

This Regulation lays down the criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an application for international protection lodged in one of the Member States by a third-country national or a stateless person (“the Member State responsible”).

Article 2

Definitions

For the purposes of this Regulation:

• (a) “third-country national“ means any person who is not a citizen of the Union within the meaning of Article 20(1) TFEU and who is not national of a State which participates in this Regulation by virtue of an agreement with the European Union;

• (b) “application for international protection” means an application for international protection as defined in Article 2(h) of Directive 2011/95/EU;

• (c) “applicant” means a third-country national or a stateless person who has made an application for international protection in respect of which a final decision has not yet been taken;

• (d) “examination of an application for international protection” means any examination of, or decision or ruling concerning, an application for international protection by the competent authorities in accordance with Directive 2013/32/EU and Directive 2011/95/EU, except for procedures for determining the Member State responsible in accordance with this Regulation;

• (e) “withdrawal of an application for international protection” means the actions by which the applicant terminates the procedures initiated by the submission of his or her application for international protection, in accordance with Directive 2013/32/EU, either explicitly or tacitly;

• (f) “beneficiary of international protection” means a third-country national or a stateless person who has been granted international protection as defined in Article 2(a) of Directive 2011/95/EU;

• (g) “family members” means, insofar as the family already existed in the country of origin, the following members of the applicant’s family who are present on the territory of the Member States:

  • the spouse of the applicant or his or her unmarried partner in a stable relationship, where the law or practice of the Member State concerned treats unmarried couples in a way comparable to married couples under its law relating to third-country nationals,

  • the minor children of couples referred to in the first indent or of the applicant, on condition that they are unmarried and regardless of whether they were born in or out of wedlock or adopted as defined under national law,

  • when the applicant is a minor and unmarried, the father, mother or another adult responsible for the applicant, whether by law or by the practice of the Member State where the adult is present,

  • when the beneficiary of international protection is a minor and unmarried, the father, mother or another adult responsible for him or her whether by law or by the practice of the Member State where the beneficiary is present;

• (h) “relative” means the applicant’s adult aunt or uncle or grandparent who is present in the territory of a Member State, regardless of whether the applicant was born in or out of wedlock or adopted as defined under national law;

• (i) “minor” means a third-country national or a stateless person below the age of 18 years;

• (j) “unaccompanied minor” means a minor who arrives on the territory of the Member States unaccompanied by an adult responsible for him or her, whether by law or by the practice of the Member State concerned, and for as long as he or she is not effectively taken into the care of such an adult; it includes a minor who is left unaccompanied after he or she has entered the territory of Member States;

• (k) “representative” means a person or an organisation appointed by the competent bodies in order to assist and represent an unaccompanied minor in procedures provided for in this Regulation with a view to ensuring the best interests of the child and exercising legal capacity for the minor where necessary. Where an organisation is appointed as a representative, it shall designate a person responsible for carrying out its duties in respect of the minor, in accordance with this Regulation;

• (l) “residence document” means any authorisation issued by the authorities of a Member State authorising a third-country national or a stateless person to stay on its territory, including the documents substantiating the authorisation to remain on the territory under temporary protection arrangements or until the circumstances preventing a removal order from being carried out no longer apply, with the exception of visas and residence authorisations issued during the period required to determine the Member State responsible as established in this Regulation or during the examination of an application for international protection or an application for a residence permit;

• (m) “visa” means the authorisation or decision of a Member State required for transit or entry for an intended stay in that Member State or in several Member States. The nature of the visa shall be determined in accordance with the following definitions:

  • – “long-stay visa” means an authorisation or decision issued by one of the Member States in accordance with its national law or Union law required for entry for an intended stay in that Member State of more than three months,

  • – “short-stay visa” means an authorisation or decision of a Member State with a view to transit through or an intended stay on the territory of one or more or all the Member States of a duration of no more than three months in any six-month period beginning on the date of first entry on the territory of the Member States,

  • “airport transit visa” means a visa valid for transit through the international transit areas of one or more airports of the Member States;

• (n) “risk of absconding” means the existence of reasons in an individual case, which are based on objective criteria defined by law, to believe that an applicant or a third-country national or a stateless person who is subject to a transfer procedure may abscond.

Chapter II

General principles and safeguards

Article 3

Access to the procedure for examining an application for international protection

1. Member States shall examine any application for international protection by a third-country national or a stateless person who applies on the territory of any one of them, including at the border or in the transit zones. The application shall be examined by a single Member State, which shall be the one which the criteria set out in Chapter III indicate is responsible.

2. Where no Member State responsible can be designated on the basis of the criteria listed in this Regulation, the first Member State in which the application for international protection was lodged shall be responsible for examining it.

   Where it is impossible to transfer an applicant to the Member State primarily designated as responsible because there are substantial grounds for believing that there are systemic flaws in the asylum procedure and in the reception conditions for applicants in that Member State, resulting in a risk of inhuman or degrading treatment within the meaning of Article 4 of the Charter of Fundamental Rights of the European Union, the determining Member State shall continue to examine the criteria set out in Chapter III in order to establish whether another Member State can be designated as responsible.

   Where the transfer cannot be made pursuant to this paragraph to any Member State designated on the basis of the criteria set out in Chapter III or to the first Member State with which the application was lodged, the determining Member State shall become the Member State responsible.

3. Any Member State shall retain the right to send an applicant to a safe third country, subject to the rules and safeguards laid down in Directive 2013/32/EU.

Article 4

Right to information

1. As soon as an application for international protection is lodged within the meaning of Article 20(2) in a Member State, its competent authorities shall inform the applicant of the application of this Regulation, and in particular of:

   • (a) the objectives of this Regulation and the consequences of making another application in a different Member State as well as the consequences of moving from one Member State to another during the phases in which the Member State responsible under this Regulation is being determined and the application for international protection is being examined;

   • (b) the criteria for determining the Member State responsible, the hierarchy of such criteria in the different steps of the procedure and their duration, including the fact that an application for international protection lodged in one Member State can result in that Member State becoming responsible under this Regulation even if such responsibility is not based on those criteria;

   • (c) the personal interview pursuant to Article 5 and the possibility of submitting information regarding the presence of family members, relatives or any other family relations in the Member States, including the means by which the applicant can submit such information;

   • (d) the possibility to challenge a transfer decision and, where applicable, to apply for a suspension of the transfer;

   • (e) the fact that the competent authorities of Member States can exchange data on him or her for the sole purpose of implementing their obligations arising under this Regulation;

   • (f) the right of access to data relating to him or her and the right to request that such data be corrected if inaccurate or be deleted if unlawfully processed, as well as the procedures for exercising those rights, including the contact details of the authorities referred to in Article 35 and of the national data protection authorities responsible for hearing claims concerning the protection of personal data.

2. The information referred to in paragraph 1 shall be provided in writing in a language that the applicant understands or is reasonably supposed to understand. Member States shall use the common leaflet drawn up pursuant to paragraph 3 for that purpose.

   Where necessary for the proper understanding of the applicant, the information shall also be supplied orally, for example in connection with the personal interview as referred to in Article 5.

3. The Commission shall, by means of implementing acts, draw up a common leaflet, as well as a specific leaflet for unaccompanied minors, containing at least the information referred to in paragraph 1 of this Article. This common leaflet shall also include information regarding the application of Regulation (EU) No 603/2013 and, in particular, the purpose for which the data of an applicant may be processed within Eurodac. The common leaflet shall be established in such a manner as to enable Member States to complete it with additional Member State-specific information. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2) of this Regulation.

Article 5

Personal interview

• 1. In order to facilitate the process of determining the Member State responsible, the determining Member State shall conduct a personal interview with the applicant. The interview shall also allow the proper understanding of the information supplied to the applicant in accordance with Article 4.

• 2. The personal interview may be omitted if:

  • (a) the applicant has absconded; or

  • (b) after having received the information referred to in Article 4, the applicant has already provided the information relevant to determine the Member State responsible by other means. The Member State omitting the interview shall give the applicant the opportunity to present all further information which is relevant to correctly determine the Member State responsible before a decision is taken to transfer the applicant to the Member State responsible pursuant to Article 26(1).

• 3. The personal interview shall take place in a timely manner and, in any event, before any decision is taken to transfer the applicant to the Member State responsible pursuant to Article 26(1).

• 4. The personal interview shall be conducted in a language that the applicant understands or is reasonably supposed to understand and in which he or she is able to communicate. Where necessary, Member States shall have recourse to an interpreter who is able to ensure appropriate communication between the applicant and the person conducting the personal interview.

• 5. The personal interview shall take place under conditions which ensure appropriate confidentiality. It shall be conducted by a qualified person under national law.

• 6. The Member State conducting the personal interview shall make a written summary thereof which shall contain at least the main information supplied by the applicant at the interview. This summary may either take the form of a report or a standard form. The Member State shall ensure that the applicant and/or the legal advisor or other counsellor who is representing the applicant have timely access to the summary.

Article 6

Guarantees for minors

• 1. The best interests of the child shall be a primary consideration for Member States with respect to all procedures provided for in this Regulation.

• 2. Member States shall ensure that a representative represents and/or assists an unaccompanied minor with respect to all procedures provided for in this Regulation. The representative shall have the qualifications and expertise to ensure that the best interests of the minor are taken into consideration during the procedures carried out under this Regulation. Such representative shall have access to the content of the relevant documents in the applicant’s file including the specific leaflet for unaccompanied minors.

  This paragraph shall be without prejudice to the relevant provisions in Article 25 of Directive 2013/32/EU.

• 3. In assessing the best interests of the child, Member States shall closely cooperate with each other and shall, in particular, take due account of the following factors:

  • (a) family reunification possibilities;

  • (b) the minor’s well-being and social development;

  • (c) safety and security considerations, in particular where there is a risk of the minor being a victim of human trafficking;

  • (d) the views of the minor, in accordance with his or her age and maturity.

• 4. For the purpose of applying Article 8, the Member State where the unaccompanied minor lodged an application for international protection shall, as soon as possible, take appropriate action to identify the family members, siblings or relatives of the unaccompanied minor on the territory of Member States, whilst protecting the best interests of the child.

  To that end, that Member State may call for the assistance of international or other relevant organisations, and may facilitate the minor’s access to the tracing services of such organisations.

  The staff of the competent authorities referred to in Article 35 who deal with requests concerning unaccompanied minors shall have received, and shall continue to receive, appropriate training concerning the specific needs of minors.

• 5. With a view to facilitating the appropriate action to identify the family members, siblings or relatives of the unaccompanied minor living in the territory of another Member State pursuant to paragraph 4 of this Article, the Commission shall adopt implementing acts including a standard form for the exchange of relevant information between Member States. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Chapter III

Criteria for determining the Member State responsible

Article 7

Hierarchy of criteria

1. The criteria for determining the Member State responsible shall be applied in the order in which they are set out in this Chapter.

2. The Member State responsible in accordance with the criteria set out in this Chapter shall be determined on the basis of the situation obtaining when the applicant first lodged his or her application for international protection with a Member State.

3. In view of the application of the criteria referred to in Articles 8, 10 and 16, Member States shall take into consideration any available evidence regarding the presence, on the territory of a Member State, of family members, relatives or any other family relations of the applicant, on condition that such evidence is produced before another Member State accepts the request to take charge or take back the person concerned, pursuant to Articles 22 and 25 respectively, and that the previous applications for international protection of the applicant have not yet been the subject of a first decision regarding the substance.

Article 8

Minors

• 1. Where the applicant is an unaccompanied minor, the Member State responsible shall be that where a family member or a sibling of the unaccompanied minor is legally present, provided that it is in the best interests of the minor. Where the applicant is a married minor whose spouse is not legally present on the territory of the Member States, the Member State responsible shall be the Member State where the father, mother or other adult responsible for the minor, whether by law or by the practice of that Member State, or sibling is legally present.

• 2. Where the applicant is an unaccompanied minor who has a relative who is legally present in another Member State and where it is established, based on an individual examination, that the relative can take care of him or her, that Member State shall unite the minor with his or her relative and shall be the Member State responsible, provided that it is in the best interests of the minor.

• 3. Where family members, siblings or relatives as referred to in paragraphs 1 and 2, stay in more than one Member State, the Member State responsible shall be decided on the basis of what is in the best interests of the unaccompanied minor.

• 4. In the absence of a family member, a sibling or a relative as referred to in paragraphs 1 and 2, the Member State responsible shall be that where the unaccompanied minor has lodged his or her application for international protection, provided that it is in the best interests of the minor.

• 5. The Commission shall be empowered to adopt delegated acts in accordance with Article 45 concerning the identification of family members, siblings or relatives of the unaccompanied minor; the criteria for establishing the existence of proven family links; the criteria for assessing the capacity of a relative to take care of the unaccompanied minor, including where family members, siblings or relatives of the unaccompanied minor stay in more than one Member State. In exercising its powers to adopt delegated acts, the Commission shall not exceed the scope of the best interests of the child as provided for under Article 6(3).

• 6. The Commission shall, by means of implementing acts, establish uniform conditions for the consultation and the exchange of information between Member States. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 9

Family members who are beneficiaries of international protection

Where the applicant has a family member, regardless of whether the family was previously formed in the country of origin, who has been allowed to reside as a beneficiary of international protection in a Member State, that Member State shall be responsible for examining the application for international protection, provided that the persons concerned expressed their desire in writing.

Article 10

Family members who are applicants for international protection

If the applicant has a family member in a Member State whose application for international protection in that Member State has not yet been the subject of a first decision regarding the substance, that Member State shall be responsible for examining the application for international protection, provided that the persons concerned expressed their desire in writing.

Article 11

Family procedure

Where several family members and/or minor unmarried siblings submit applications for international protection in the same Member State simultaneously, or on dates close enough for the procedures for determining the Member State responsible to be conducted together, and where the application of the criteria set out in this Regulation would lead to their being separated, the Member State responsible shall be determined on the basis of the following provisions:

• (a) responsibility for examining the applications for international protection of all the family members and/or minor unmarried siblings shall lie with the Member State which the criteria indicate is responsible for taking charge of the largest number of them;

• (b) failing this, responsibility shall lie with the Member State which the criteria indicate is responsible for examining the application of the oldest of them.

Article 12

Issue of residence documents or visas

1. Where the applicant is in possession of a valid residence document, the Member State which issued the document shall be responsible for examining the application for international protection.

2. Where the applicant is in possession of a valid visa, the Member State which issued the visa shall be responsible for examining the application for international protection, unless the visa was issued on behalf of another Member State under a representation arrangement as provided for in Article 8 of Regulation (EC) No 810/2009 of the European Parliament and of the Council, of 13 July 2009, establishing a Community Code on Visas14. In such a case, the represented Member State shall be responsible for examining the application for international protection.

3. Where the applicant is in possession of more than one valid residence document or visa issued by different Member States, the responsibility for examining the application for international protection shall be assumed by the Member States in the following order:

   • (a) the Member State which issued the residence document conferring the right to the longest period of residency or, where the periods of validity are identical, the Member State which issued the residence document having the latest expiry date;

   • (b) the Member State which issued the visa having the latest expiry date where the various visas are of the same type;

   • (c) where visas are of different kinds, the Member State which issued the visa having the longest period of validity or, where the periods of validity are identical, the Member State which issued the visa having the latest expiry date.

4. Where the applicant is in possession only of one or more residence documents which have expired less than two years previously or one or more visas which have expired less than six months previously and which enabled him or her actually to enter the territory of a Member State, paragraphs 1, 2 and 3 shall apply for such time as the applicant has not left the territories of the Member States.

   Where the applicant is in possession of one or more residence documents which have expired more than two years previously or one or more visas which have expired more than six months previously and enabled him or her actually to enter the territory of a Member State and where he has not left the territories of the Member States, the Member State in which the application for international protection is lodged shall be responsible.

5. The fact that the residence document or visa was issued on the basis of a false or assumed identity or on submission of forged, counterfeit or invalid documents shall not prevent responsibility being allocated to the Member State which issued it. However, the Member State issuing the residence document or visa shall not be responsible if it can establish that a fraud was committed after the document or visa had been issued.

Article 13

Entry and/or stay

1. Where it is established, on the basis of proof or circumstantial evidence as described in the two lists mentioned in Article 22(3) of this Regulation, including the data referred to in Regulation (EU) No 603/2013, that an applicant has irregularly crossed the border into a Member State by land, sea or air having come from a third country, the Member State thus entered shall be responsible for examining the application for international protection. That responsibility shall cease 12 months after the date on which the irregular border crossing took place.

2. When a Member State cannot or can no longer be held responsible in accordance with paragraph 1 of this Article and where it is established, on the basis of proof or circumstantial evidence as described in the two lists mentioned in Article 22(3), that the applicant — who has entered the territories of the Member States irregularly or whose circumstances of entry cannot be established — has been living for a continuous period of at least five months in a Member State before lodging the application for international protection, that Member State shall be responsible for examining the application for international protection.

   If the applicant has been living for periods of time of at least five months in several Member States, the Member State where he or she has been living most recently shall be responsible for examining the application for international protection.

Article 14

Visa waived entry

1. If a third-country national or a stateless person enters into the territory of a Member State in which the need for him or her to have a visa is waived, that Member State shall be responsible for examining his or her application for international protection.

2. The principle set out in paragraph 1 shall not apply if the third-country national or the stateless person lodges his or her application for international protection in another Member State in which the need for him or her to have a visa for entry into the territory is also waived. In that case, that other Member State shall be responsible for examining the application for international protection.

Article 15

Application in an international transit area of an airport

Where the application for international protection is made in the international transit area of an airport of a Member State by a third-country national or a stateless person, that Member State shall be responsible for examining the application.

Chapter IV

Dependent persons and discretionary clauses

Article 16

Dependent persons

1. Where, on account of pregnancy, a new-born child, serious illness, severe disability or old age, an applicant is dependent on the assistance of his or her child, sibling or parent legally resident in one of the Member States, or his or her child, sibling or parent legally resident in one of the Member States is dependent on the assistance of the applicant, Member States shall normally keep or bring together the applicant with that child, sibling or parent, provided that family ties existed in the country of origin, that the child, sibling or parent or the applicant is able to take care of the dependent person and that the persons concerned expressed their desire in writing.

2. Where the child, sibling or parent referred to in paragraph 1 is legally resident in a Member State other than the one where the applicant is present, the Member State responsible shall be the one where the child, sibling or parent is legally resident unless the applicant’s health prevents him or her from travelling to that Member State for a significant period of time. In such a case, the Member State responsible shall be the one where the applicant is present. Such Member State shall not be subject to the obligation to bring the child, sibling or parent of the applicant to its territory.

3. The Commission shall be empowered to adopt delegated acts in accordance with Article 45 concerning the elements to be taken into account in order to assess the dependency link, the criteria for establishing the existence of proven family links, the criteria for assessing the capacity of the person concerned to take care of the dependent person and the elements to be taken into account in order to assess the inability to travel for a significant period of time.

4. The Commission shall, by means of implementing acts, establish uniform conditions for the consultation and exchange of information between Member States. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 17

Discretionary clauses

1. By way of derogation from Article 3(1), each Member State may decide to examine an application for international protection lodged with it by a third-country national or a stateless person, even if such examination is not its responsibility under the criteria laid down in this Regulation.

   The Member State which decides to examine an application for international protection pursuant to this paragraph shall become the Member State responsible and shall assume the obligations associated with that responsibility. Where applicable, it shall inform, using the “DubliNet“ electronic communication network set up under Article 18 of Regulation (EC) No 1560/2003, the Member State previously responsible, the Member State conducting a procedure for determining the Member State responsible or the Member State which has been requested to take charge of, or to take back, the applicant.

   The Member State which becomes responsible pursuant to this paragraph shall forthwith indicate it in Eurodac in accordance with Regulation (EU) No 603/2013 by adding the date when the decision to examine the application was taken.

2. The Member State in which an application for international protection is made and which is carrying out the process of determining the Member State responsible, or the Member State responsible, may, at any time before a first decision regarding the substance is taken, request another Member State to take charge of an applicant in order to bring together any family relations, on humanitarian grounds based in particular on family or cultural considerations, even where that other Member State is not responsible under the criteria laid down in Articles 8 to 11 and 16. The persons concerned must express their consent in writing.

   The request to take charge shall contain all the material in the possession of the requesting Member State to allow the requested Member State to assess the situation.

   The requested Member State shall carry out any necessary checks to examine the humanitarian grounds cited, and shall reply to the requesting Member State within two months of receipt of the request using the “DubliNet” electronic communication network set up under Article 18 of Regulation (EC) No 1560/2003. A reply refusing the request shall state the reasons on which the refusal is based.

   Where the requested Member State accepts the request, responsibility for examining the application shall be transferred to it.

Chapter V

Obligations of the Member State responsible

Article 18

Obligations of the Member State responsible

1. The Member State responsible under this Regulation shall be obliged to:

   • (a) take charge, under the conditions laid down in Articles 21, 22 and 29, of an applicant who has lodged an application in a different Member State;

   • (b) take back, under the conditions laid down in Articles 23, 24, 25 and 29, an applicant whose application is under examination and who made an application in another Member State or who is on the territory of another Member State without a residence document;

   • (c) take back, under the conditions laid down in Articles 23, 24, 25 and 29, a third-country national or a stateless person who has withdrawn the application under examination and made an application in another Member State or who is on the territory of another Member State without a residence document;

   • (d) take back, under the conditions laid down in Articles 23, 24, 25 and 29, a third-country national or a stateless person whose application has been rejected and who made an application in another Member State or who is on the territory of another Member State without a residence document.

2. In the cases falling within the scope of paragraph 1(a) and (b), the Member State responsible shall examine or complete the examination of the application for international protection made by the applicant.

   In the cases falling within the scope of paragraph 1(c), when the Member State responsible had discontinued the examination of an application following its withdrawal by the applicant before a decision on the substance has been taken at first instance, that Member State shall ensure that the applicant is entitled to request that the examination of his or her application be completed or to lodge a new application for international protection, which shall not be treated as a subsequent application as provided for in Directive 2013/32/EU. In such cases, Member States shall ensure that the examination of the application is completed.

   In the cases falling within the scope of paragraph 1(d), where the application has been rejected at first instance only, the Member State responsible shall ensure that the person concerned has or has had the opportunity to seek an effective remedy pursuant to Article 46 of Directive 2013/32/EU.

Article 19

Cessation of responsibilities

1. Where a Member State issues a residence document to the applicant, the obligations specified in Article 18(1) shall be transferred to that Member State.

2. The obligations specified in Article 18(1) shall cease where the Member State responsible can establish, when requested to take charge or take back an applicant or another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d), that the person concerned has left the territory of the Member States for at least three months, unless the person concerned is in possession of a valid residence document issued by the Member State responsible.

   An application lodged after the period of absence referred to in the first subparagraph shall be regarded as a new application giving rise to a new procedure for determining the Member State responsible.

3. The obligations specified in Article 18(1)(c) and (d) shall cease where the Member State responsible can establish, when requested to take back an applicant or another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d), that the person concerned has left the territory of the Member States in compliance with a return decision or removal order issued following the withdrawal or rejection of the application.

   An application lodged after an effective removal has taken place shall be regarded as a new application giving rise to a new procedure for determining the Member State responsible.

Chapter VI

Procedures for taking charge and taking back

Section I

Start of the procedure

Article 20

Start of the procedure

1. The process of determining the Member State responsible shall start as soon as an application for international protection is first lodged with a Member State.

2. An application for international protection shall be deemed to have been lodged once a form submitted by the applicant or a report prepared by the authorities has reached the competent authorities of the Member State concerned. Where an application is not made in writing, the time elapsing between the statement of intention and the preparation of a report should be as short as possible.

3. For the purposes of this Regulation, the situation of a minor who is accompanying the applicant and meets the definition of family member shall be indissociable from that of his or her family member and shall be a matter for the Member State responsible for examining the application for international protection of that family member, even if the minor is not individually an applicant, provided that it is in the minor’s best interests. The same treatment shall be applied to children born after the applicant arrives on the territory of the Member States, without the need to initiate a new procedure for taking charge of them.

4. Where an application for international protection is lodged with the competent authorities of a Member State by an applicant who is on the territory of another Member State, the determination of the Member State responsible shall be made by the Member State in whose territory the applicant is present. The latter Member State shall be informed without delay by the Member State which received the application and shall then, for the purposes of this Regulation, be regarded as the Member State with which the application for international protection was lodged.

   The applicant shall be informed in writing of this change in the determining Member State and of the date on which it took place.

5. An applicant who is present in another Member State without a residence document or who there lodges an application for international protection after withdrawing his or her first application made in a different Member State during the process of determining the Member State responsible shall be taken back, under the conditions laid down in Articles 23, 24, 25 and 29, by the Member State with which that application for international protection was first lodged, with a view to completing the process of determining the Member State responsible.

   That obligation shall cease where the Member State requested to complete the process of determining the Member State responsible can establish that the applicant has in the meantime left the territory of the Member States for a period of at least three months or has obtained a residence document from another Member State.

   An application lodged after the period of absence referred to in the second subparagraph shall be regarded as a new application giving rise to a new procedure for determining the Member State responsible.

Section II

Procedures for take charge requests

Article 21

Submitting a take charge request

1. Where a Member State with which an application for international protection has been lodged considers that another Member State is responsible for examining the application, it may, as quickly as possible and in any event within three months of the date on which the application was lodged within the meaning of Article 20(2), request that other Member State to take charge of the applicant.

   Notwithstanding the first subparagraph, in the case of a Eurodac hit with data recorded pursuant to Article 14 of Regulation (EU) No 603/2013, the request shall be sent within two months of receiving that hit pursuant to Article 15(2) of that Regulation.

   Where the request to take charge of an applicant is not made within the periods laid down in the first and second subparagraphs, responsibility for examining the application for international protection shall lie with the Member State in which the application was lodged.

2. The requesting Member State may ask for an urgent reply in cases where the application for international protection was lodged after leave to enter or remain was refused, after an arrest for an unlawful stay or after the service or execution of a removal order.

   The request shall state the reasons warranting an urgent reply and the period within which a reply is expected. That period shall be at least one week.

3. In the cases referred to in paragraphs 1 and 2, the request that charge be taken by another Member State shall be made using a standard form and including proof or circumstantial evidence as described in the two lists mentioned in Article 22(3) and/or relevant elements from the applicant’s statement, enabling the authorities of the requested Member State to check whether it is responsible on the basis of the criteria laid down in this Regulation.

   The Commission shall, by means of implementing acts, adopt uniform conditions on the preparation and submission of take charge requests. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 22

Replying to a take charge request

1. The requested Member State shall make the necessary checks, and shall give a decision on the request to take charge of an applicant within two months of receipt of the request.

2. In the procedure for determining the Member State responsible elements of proof and circumstantial evidence shall be used.

3. The Commission shall, by means of implementing acts, establish, and review periodically, two lists, indicating the relevant elements of proof and circumstantial evidence in accordance with the criteria set out in points (a) and (b) of this paragraph. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

   • (a) Proof:

     • (i) this refers to formal proof which determines responsibility pursuant to this Regulation, as long as it is not refuted by proof to the contrary;

     • (ii) the Member States shall provide the Committee provided for in Article 44 with models of the different types of administrative documents, in accordance with the typology established in the list of formal proofs;

   • (b) Circumstantial evidence:

     • (i) this refers to indicative elements which while being refutable may be sufficient, in certain cases, according to the evidentiary value attributed to them;

     • (ii) their evidentiary value, in relation to the responsibility for examining the application for international protection shall be assessed on a case-by-case basis.

4. The requirement of proof should not exceed what is necessary for the proper application of this Regulation.

5. If there is no formal proof, the requested Member State shall acknowledge its responsibility if the circumstantial evidence is coherent, verifiable and sufficiently detailed to establish responsibility.

6. Where the requesting Member State has pleaded urgency in accordance with the provisions of Article 21(2), the requested Member State shall make every effort to comply with the time limit requested. In exceptional cases, where it can be demonstrated that the examination of a request for taking charge of an applicant is particularly complex, the requested Member State may give its reply after the time limit requested, but in any event within one month. In such situations the requested Member State must communicate its decision to postpone a reply to the requesting Member State within the time limit originally requested.

7. Failure to act within the two-month period mentioned in paragraph 1 and the one-month period mentioned in paragraph 6 shall be tantamount to accepting the request, and entail the obligation to take charge of the person, including the obligation to provide for proper arrangements for arrival.

Section III

Procedures for take back requests

Article 23

Submitting a take back request when a new application has been lodged in the requesting Member State

• 1. Where a Member State with which a person as referred to in Article 18(1)(b), (c) or (d) has lodged a new application for international protection considers that another Member State is responsible in accordance with Article 20(5) and Article 18(1)(b), (c) or (d), it may request that other Member State to take back that person.

• 2. A take back request shall be made as quickly as possible and in any event within two months of receiving the Eurodac hit, pursuant to Article 9(5) of Regulation (EU) No 603/2013.

  If the take back request is based on evidence other than data obtained from the Eurodac system, it shall be sent to the requested Member State within three months of the date on which the application for international protection was lodged within the meaning of Article 20(2).

• 3. Where the take back request is not made within the periods laid down in paragraph 2, responsibility for examining the application for international protection shall lie with the Member State in which the new application was lodged.

• 4. A take back request shall be made using a standard form and shall include proof or circumstantial evidence as described in the two lists mentioned in Article 22(3) and/or relevant elements from the statements of the person concerned, enabling the authorities of the requested Member State to check whether it is responsible on the basis of the criteria laid down in this Regulation.

  The Commission shall, by means of implementing acts, adopt uniform conditions for the preparation and submission of take back requests. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 24

Submitting a take back request when no new application has been lodged in the requesting Member State

• 1. Where a Member State on whose territory a person as referred to in Article 18(1)(b), (c) or (d) is staying without a residence document and with which no new application for international protection has been lodged considers that another Member State is responsible in accordance with Article 20(5) and Article 18(1)(b), (c) or (d), it may request that other Member State to take back that person.

• 2. By way of derogation from Article 6(2) of Directive 2008/115/EC of the European Parliament and of the Council of 16 December 2008 on common standards and procedures in Member States for returning illegally staying third-country nationals15, where a Member State on whose territory a person is staying without a residence document decides to search the Eurodac system in accordance with Article 17 of Regulation (EU) No 603/2013, the request to take back a person as referred to in Article 18(1)(b) or (c) of this Regulation, or a person as referred to in its Article 18(1)(d) whose application for international protection has not been rejected by a final decision, shall be made as quickly as possible and in any event within two months of receipt of the Eurodac hit, pursuant to Article 17(5) of Regulation (EU) No 603/2013.

  If the take back request is based on evidence other than data obtained from the Eurodac system, it shall be sent to the requested Member State within three months of the date on which the requesting Member State becomes aware that another Member State may be responsible for the person concerned.

• 3. Where the take back request is not made within the periods laid down in paragraph 2, the Member State on whose territory the person concerned is staying without a residence document shall give that person the opportunity to lodge a new application.

• 4. Where a person as referred to in Article 18(1)(d) of this Regulation whose application for international protection has been rejected by a final decision in one Member State is on the territory of another Member State without a residence document, the latter Member State may either request the former Member State to take back the person concerned or carry out a return procedure in accordance with Directive 2008/115/EC.

  When the latter Member State decides to request the former Member State to take back the person concerned, the rules laid down in Directive 2008/115/EC shall not apply.

• 5. The request for the person referred to in Article 18(1)(b), (c) or (d) to be taken back shall be made using a standard form and shall include proof or circumstantial evidence as described in the two lists mentioned in Article 22(3) and/or relevant elements from the person’s statements, enabling the authorities of the requested Member State to check whether it is responsible on the basis of the criteria laid down in this Regulation.

  The Commission shall, by means of implementing acts, establish and review periodically two lists indicating the relevant elements of proof and circumstantial evidence in accordance with the criteria set out in Article 22(3)(a) and (b), and shall adopt uniform conditions for the preparation and submission of take back requests. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 25

Replying to a take back request

1. The requested Member State shall make the necessary checks and shall give a decision on the request to take back the person concerned as quickly as possible and in any event no later than one month from the date on which the request was received. When the request is based on data obtained from the Eurodac system, that time limit shall be reduced to two weeks.

2. Failure to act within the one month period or the two weeks period mentioned in paragraph 1 shall be tantamount to accepting the request, and shall entail the obligation to take back the person concerned, including the obligation to provide for proper arrangements for arrival.

Section IV

Procedural safeguards

Article 26

Notification of a transfer decision

1. Where the requested Member State accepts to take charge of or to take back an applicant or other person as referred to in Article 18(1)(c) or (d), the requesting Member State shall notify the person concerned of the decision to transfer him or her to the Member State responsible and, where applicable, of not examining his or her application for international protection. If a legal advisor or other counsellor is representing the person concerned, Member States may choose to notify the decision to such legal advisor or counsellor instead of to the person concerned and, where applicable, communicate the decision to the person concerned.

2. The decision referred to in paragraph 1 shall contain information on the legal remedies available, including on the right to apply for suspensive effect, where applicable, and on the time limits applicable for seeking such remedies and for carrying out the transfer, and shall, if necessary, contain information on the place where, and the date on which, the person concerned should appear, if that person is travelling to the Member State responsible by his or her own means.

   Member States shall ensure that information on persons or entities that may provide legal assistance to the person concerned is communicated to the person concerned together with the decision referred to in paragraph 1, when that information has not been already communicated.

3. When the person concerned is not assisted or represented by a legal advisor or other counsellor, Member States shall inform him or her of the main elements of the decision, which shall always include information on the legal remedies available and the time limits applicable for seeking such remedies, in a language that the person concerned understands or is reasonably supposed to understand.

Article 27

Remedies

1. The applicant or another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d) shall have the right to an effective remedy, in the form of an appeal or a review, in fact and in law, against a transfer decision, before a court or tribunal.

2. Member States shall provide for a reasonable period of time within which the person concerned may exercise his or her right to an effective remedy pursuant to paragraph 1.

3. For the purposes of appeals against, or reviews of, transfer decisions, Member States shall provide in their national law that:

   • (a) the appeal or review confers upon the person concerned the right to remain in the Member State concerned pending the outcome of the appeal or review; or

   • (b) the transfer is automatically suspended and such suspension lapses after a certain reasonable period of time, during which a court or a tribunal, after a close and rigorous scrutiny, shall have taken a decision whether to grant suspensive effect to an appeal or review; or

   • (c) the person concerned has the opportunity to request within a reasonable period of time a court or tribunal to suspend the implementation of the transfer decision pending the outcome of his or her appeal or review. Member States shall ensure that an effective remedy is in place by suspending the transfer until the decision on the first suspension request is taken. Any decision on whether to suspend the implementation of the transfer decision shall be taken within a reasonable period of time, while permitting a close and rigorous scrutiny of the suspension request. A decision not to suspend the implementation of the transfer decision shall state the reasons on which it is based.

4. Member States may provide that the competent authorities may decide, acting ex officio, to suspend the implementation of the transfer decision pending the outcome of the appeal or review.

5. Member States shall ensure that the person concerned has access to legal assistance and, where necessary, to linguistic assistance.

6. Member States shall ensure that legal assistance is granted on request free of charge where the person concerned cannot afford the costs involved. Member States may provide that, as regards fees and other costs, the treatment of applicants shall not be more favourable than the treatment generally accorded to their nationals in matters pertaining to legal assistance.

   Without arbitrarily restricting access to legal assistance, Member States may provide that free legal assistance and representation not be granted where the appeal or review is considered by the competent authority or a court or tribunal to have no tangible prospect of success.

   Where a decision not to grant free legal assistance and representation pursuant to this paragraph is taken by an authority other than a court or tribunal, Member States shall provide the right to an effective remedy before a court or tribunal to challenge that decision.

   In complying with the requirements set out in this paragraph, Member States shall ensure that legal assistance and representation is not arbitrarily restricted and that the applicant’s effective access to justice is not hindered.

   Legal assistance shall include at least the preparation of the required procedural documents and representation before a court or tribunal and may be restricted to legal advisors or counsellors specifically designated by national law to provide assistance and representation.

   Procedures for access to legal assistance shall be laid down in national law.

Section V

Detention for the purpose of transfer

Article 28

Detention

1. Member States shall not hold a person in detention for the sole reason that he or she is subject to the procedure established by this Regulation.

2. When there is a significant risk of absconding, Member States may detain the person concerned in order to secure transfer procedures in accordance with this Regulation, on the basis of an individual assessment and only in so far as detention is proportional and other less coercive alternative measures cannot be applied effectively.

3. Detention shall be for as short a period as possible and shall be for no longer than the time reasonably necessary to fulfil the required administrative procedures with due diligence until the transfer under this Regulation is carried out.

   Where a person is detained pursuant to this Article, the period for submitting a take charge or take back request shall not exceed one month from the lodging of the application. The Member State carrying out the procedure in accordance with this Regulation shall ask for an urgent reply in such cases. Such reply shall be given within two weeks of receipt of the request. Failure to reply within the two-week period shall be tantamount to accepting the request and shall entail the obligation to take charge or take back the person, including the obligation to provide for proper arrangements for arrival.

   Where a person is detained pursuant to this Article, the transfer of that person from the requesting Member State to the Member State responsible shall be carried out as soon as practically possible, and at the latest within six weeks of the implicit or explicit acceptance of the request by another Member State to take charge or to take back the person concerned or of the moment when the appeal or review no longer has a suspensive effect in accordance with Article 27(3).

   When the requesting Member State fails to comply with the deadlines for submitting a take charge or take back request or where the transfer does not take place within the period of six weeks referred to in the third subparagraph, the person shall no longer be detained. Articles 21, 23, 24 and 29 shall continue to apply accordingly.

4. As regards the detention conditions and the guarantees applicable to persons detained, in order to secure the transfer procedures to the Member State responsible, Articles 9, 10 and 11 of Directive 2013/33/EU shall apply.

Section VI

Transfers

Article 29

Modalities and time limits

1. The transfer of the applicant or of another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d) from the requesting Member State to the Member State responsible shall be carried out in accordance with the national law of the requesting Member State, after consultation between the Member States concerned, as soon as practically possible, and at the latest within six months of acceptance of the request by another Member State to take charge or to take back the person concerned or of the final decision on an appeal or review where there is a suspensive effect in accordance with Article 27(3).

   If transfers to the Member State responsible are carried out by supervised departure or under escort, Member States shall ensure that they are carried out in a humane manner and with full respect for fundamental rights and human dignity.

   If necessary, the applicant shall be supplied by the requesting Member State with a laissez passer. The Commission shall, by means of implementing acts, establish the design of the laissez passer. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

   The Member State responsible shall inform the requesting Member State, as appropriate, of the safe arrival of the person concerned or of the fact that he or she did not appear within the set time limit.

2. Where the transfer does not take place within the six months’ time limit, the Member State responsible shall be relieved of its obligations to take charge or to take back the person concerned and responsibility shall then be transferred to the requesting Member State. This time limit may be extended up to a maximum of one year if the transfer could not be carried out due to imprisonment of the person concerned or up to a maximum of eighteen months if the person concerned absconds.

3. If a person has been transferred erroneously or a decision to transfer is overturned on appeal or review after the transfer has been carried out, the Member State which carried out the transfer shall promptly accept that person back.

4. The Commission shall, by means of implementing acts, establish uniform conditions for the consultation and exchange of information between Member States, in particular in the event of postponed or delayed transfers, transfers following acceptance by default, transfers of minors or dependent persons, and supervised transfers. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 30

Costs of transfer

1. The costs necessary to transfer an applicant or another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d) to the Member State responsible shall be met by the transferring Member State.

2. Where the person concerned has to be transferred back to a Member State as a result of an erroneous transfer or of a transfer decision that has been overturned on appeal or review after the transfer has been carried out, the Member State which initially carried out the transfer shall be responsible for the costs of transferring the person concerned back to its territory.

3. Persons to be transferred pursuant to this Regulation shall not be required to meet the costs of such transfers.

Article 31

Exchange of relevant information before a transfer is carried out

1. The Member State carrying out the transfer of an applicant or of another person as referred to in Article 18(1)(c) or (d) shall communicate to the Member State responsible such personal data concerning the person to be transferred as is appropriate, relevant and non-excessive for the sole purposes of ensuring that the competent authorities, in accordance with national law in the Member State responsible, are in a position to provide that person with adequate assistance, including the provision of immediate health care required in order to protect his or her vital interests, and to ensure continuity in the protection and rights afforded by this Regulation and by other relevant asylum legal instruments. Those data shall be communicated to the Member State responsible within a reasonable period of time before a transfer is carried out, in order to ensure that its competent authorities in accordance with national law have sufficient time to take the necessary measures.

2. The transferring Member State shall, in so far as such information is available to the competent authority in accordance with national law, transmit to the Member State responsible any information that is essential in order to safeguard the rights and immediate special needs of the person to be transferred, and in particular:

   • (a) any immediate measures which the Member State responsible is required to take in order to ensure that the special needs of the person to be transferred are adequately addressed, including any immediate health care that may be required;

   • (b) contact details of family members, relatives or any other family relations in the receiving Member State, where applicable;

   • (c) in the case of minors, information on their education;

   • (d) an assessment of the age of an applicant.

3. The exchange of information under this Article shall only take place between the authorities notified to the Commission in accordance with Article 35 of this Regulation using the “DubliNet“ electronic communication network set-up under Article 18 of Regulation (EC) No 1560/2003. The information exchanged shall only be used for the purposes set out in paragraph 1 of this Article and shall not be further processed.

4. With a view to facilitating the exchange of information between Member States, the Commission shall, by means of implementing acts, draw up a standard form for the transfer of the data required pursuant to this Article. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure laid down in Article 44(2).

5. The rules laid down in Article 34(8) to (12) shall apply to the exchange of information pursuant to this Article.

Article 32

Exchange of health data before a transfer is carried out

• 1. For the sole purpose of the provision of medical care or treatment, in particular concerning disabled persons, elderly people, pregnant women, minors and persons who have been subject to torture, rape or other serious forms of psychological, physical and sexual violence, the transferring Member State shall, in so far as it is available to the competent authority in accordance with national law, transmit to the Member State responsible information on any special needs of the person to be transferred, which in specific cases may include information on that person’s physical or mental health. That information shall be transferred in a common health certificate with the necessary documents attached. The Member State responsible shall ensure that those special needs are adequately addressed, including in particular any essential medical care that may be required.

  The Commission shall, by means of implementing acts, draw up the common health certificate. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure laid down in Article 44(2).

• 2. The transferring Member State shall only transmit the information referred to in paragraph 1 to the Member State responsible after having obtained the explicit consent of the applicant and/or of his or her representative or, if the applicant is physically or legally incapable of giving his or her consent, when such transmission is necessary to protect the vital interests of the applicant or of another person. The lack of consent, including a refusal to consent, shall not constitute an obstacle to the transfer.

• 3. The processing of personal health data referred to in paragraph 1 shall only be carried out by a health professional who is subject, under national law or rules established by national competent bodies, to the obligation of professional secrecy or by another person subject to an equivalent obligation of professional secrecy.

• 4. The exchange of information under this Article shall only take place between the health professionals or other persons referred to in paragraph 3. The information exchanged shall only be used for the purposes set out in paragraph 1 and shall not be further processed.

• 5. The Commission shall, by means of implementing acts, adopt uniform conditions and practical arrangements for exchanging the information referred to in paragraph 1 of this Article. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure laid down in Article 44(2).

• 6. The rules laid down in Article 34(8) to (12) shall apply to the exchange of information pursuant to this Article.

Article 33

A mechanism for early warning, preparedness and crisis management

• 1. Where, on the basis of, in particular, the information gathered by EASO pursuant to Regulation (EU) No 439/2010, the Commission establishes that the application of this Regulation may be jeopardised due either to a substantiated risk of particular pressure being placed on a Member State’s asylum system and/or to problems in the functioning of the asylum system of a Member State, it shall, in cooperation with EASO, make recommendations to that Member State, inviting it to draw up a preventive action plan.

  The Member State concerned shall inform the Council and the Commission whether it intends to present a preventive action plan in order to overcome the pressure and/or problems in the functioning of its asylum system whilst ensuring the protection of the fundamental rights of applicants for international protection.

  A Member State may, at its own discretion and initiative, draw up a preventive action plan and subsequent revisions thereof. When drawing up a preventive action plan, the Member State may call for the assistance of the Commission, other Member States, EASO and other relevant Union agencies.

• 2. Where a preventive action plan is drawn up, the Member State concerned shall submit it and shall regularly report on its implementation to the Council and to the Commission. The Commission shall subsequently inform the European Parliament of the key elements of the preventive action plan. The Commission shall submit reports on its implementation to the Council and transmit reports on its implementation to the European Parliament.

  The Member State concerned shall take all appropriate measures to deal with the situation of particular pressure on its asylum system or to ensure that the deficiencies identified are addressed before the situation deteriorates. Where the preventive action plan includes measures aimed at addressing particular pressure on a Member State’s asylum system which may jeopardise the application of this Regulation, the Commission shall seek the advice of EASO before reporting to the European Parliament and to the Council.

• 3. Where the Commission establishes, on the basis of EASO’s analysis, that the implementation of the preventive action plan has not remedied the deficiencies identified or where there is a serious risk that the asylum situation in the Member State concerned develops into a crisis which is unlikely to be remedied by a preventive action plan, the Commission, in cooperation with EASO as applicable, may request the Member State concerned to draw up a crisis management action plan and, where necessary, revisions thereof. The crisis management action plan shall ensure, throughout the entire process, compliance with the asylum acquis of the Union, in particular with the fundamental rights of applicants for international protection.

  Following the request to draw up a crisis management action plan, the Member State concerned shall, in cooperation with the Commission and EASO, do so promptly, and at the latest within three months of the request.

  The Member State concerned shall submit its crisis management action plan and shall report, at least every three months, on its implementation to the Commission and other relevant stakeholders, such as EASO, as appropriate.

  The Commission shall inform the European Parliament and the Council of the crisis management action plan, possible revisions and the implementation thereof. In those reports, the Member State concerned shall report on data to monitor compliance with the crisis management action plan, such as the length of the procedure, the detention conditions and the reception capacity in relation to the inflow of applicants.

• 4. Throughout the entire process for early warning, preparedness and crisis management established in this Article, the Council shall closely monitor the situation and may request further information and provide political guidance, in particular as regards the urgency and severity of the situation and thus the need for a Member State to draw up either a preventive action plan or, if necessary, a crisis management action plan. The European Parliament and the Council may, throughout the entire process, discuss and provide guidance on any solidarity measures as they deem appropriate.

Chapter VII

Administrative cooperation

Article 34

Information sharing

• 1. Each Member State shall communicate to any Member State that so requests such personal data concerning the applicant as is appropriate, relevant and non-excessive for:

  • (a) determining the Member State responsible;

  • (b) examining the application for international protection;

  • (c) implementing any obligation arising under this Regulation.

• 2. The information referred to in paragraph 1 may only cover:

  • (a) personal details of the applicant, and, where appropriate, his or her family members, relatives or any other family relations (full name and where appropriate, former name; nicknames or pseudonyms; nationality, present and former; date and place of birth);

  • (b) identity and travel papers (references, validity, date of issue, issuing authority, place of issue, etc.);

  • (c) other information necessary for establishing the identity of the applicant, including fingerprints processed in accordance with Regulation (EU) No 603/2013;

  • (d) places of residence and routes travelled;

  • (e) residence documents or visas issued by a Member State;

  • (f) the place where the application was lodged;

  • (g) the date on which any previous application for international protection was lodged, the date on which the present application was lodged, the stage reached in the proceedings and the decision taken, if any.

• 3. Furthermore, provided it is necessary for the examination of the application for international protection, the Member State responsible may request another Member State to let it know on what grounds the applicant bases his or her application and, where applicable, the grounds for any decisions taken concerning the applicant. The other Member State may refuse to respond to the request submitted to it, if the communication of such information is likely to harm its essential interests or the protection of the liberties and fundamental rights of the person concerned or of others. In any event, communication of the information requested shall be subject to the written approval of the applicant for international protection, obtained by the requesting Member State. In that case, the applicant must know for what specific information he or she is giving his or her approval.

• 4. Any request for information shall only be sent in the context of an individual application for international protection. It shall set out the grounds on which it is based and, where its purpose is to check whether there is a criterion that is likely to entail the responsibility of the requested Member State, shall state on what evidence, including relevant information from reliable sources on the ways and means by which applicants enter the territories of the Member States, or on what specific and verifiable part of the applicant’s statements it is based. It is understood that such relevant information from reliable sources is not in itself sufficient to determine the responsibility and the competence of a Member State under this Regulation, but it may contribute to the evaluation of other indications relating to an individual applicant.

• 5. The requested Member State shall be obliged to reply within five weeks. Any delays in the reply shall be duly justified. Non-compliance with the five week time limit shall not relieve the requested Member State of the obligation to reply. If the research carried out by the requested Member State which did not respect the maximum time limit withholds information which shows that it is responsible, that Member State may not invoke the expiry of the time limits provided for in Articles 21, 23 and 24 as a reason for refusing to comply with a request to take charge or take back. In that case, the time limits provided for in Articles 21, 23 and 24 for submitting a request to take charge or take back shall be extended by a period of time which shall be equivalent to the delay in the reply by the requested Member State.

• 6. The exchange of information shall be effected at the request of a Member State and may only take place between authorities whose designation by each Member State has been communicated to the Commission in accordance with Article 35(1).

• 7. The information exchanged may only be used for the purposes set out in paragraph 1. In each Member State such information may, depending on its type and the powers of the recipient authority, only be communicated to the authorities and courts and tribunals entrusted with:

  • (a) determining the Member State responsible;

  • (b) examining the application for international protection;

  • (c) implementing any obligation arising under this Regulation.

• 8. The Member State which forwards the information shall ensure that it is accurate and up-to-date. If it transpires that it has forwarded information which is inaccurate or which should not have been forwarded, the recipient Member States shall be informed thereof immediately. They shall be obliged to correct such information or to have it erased.

• 9. The applicant shall have the right to be informed, on request, of any data that is processed concerning him or her.

  If the applicant finds that the data have been processed in breach of this Regulation or of Directive 95/46/EC, in particular because they are incomplete or inaccurate, he or she shall be entitled to have them corrected or erased.

  The authority correcting or erasing the data shall inform, as appropriate, the Member State transmitting or receiving the information.

  The applicant shall have the right to bring an action or a complaint before the competent authorities or courts or tribunals of the Member State which refused the right of access to or the right of correction or erasure of data relating to him or her.

• 10. In each Member State concerned, a record shall be kept, in the individual file for the person concerned and/or in a register, of the transmission and receipt of information exchanged.

• 11. The data exchanged shall be kept for a period not exceeding that which is necessary for the purposes for which they are exchanged.

• 12. Where the data are not processed automatically or are not contained, or intended to be entered, in a file, each Member State shall take appropriate measures to ensure compliance with this Article through effective checks.

Article 35

Competent authorities and resources

1. Each Member State shall notify the Commission without delay of the specific authorities responsible for fulfilling the obligations arising under this Regulation, and any amendments thereto. The Member States shall ensure that those authorities have the necessary resources for carrying out their tasks and in particular for replying within the prescribed time limits to requests for information, requests to take charge of and requests to take back applicants.

2. The Commission shall publish a consolidated list of the authorities referred to in paragraph 1 in the Official Journal of the European Union. Where there are amendments thereto, the Commission shall publish once a year an updated consolidated list.

3. The authorities referred to in paragraph 1 shall receive the necessary training with respect to the application of this Regulation.

4. The Commission shall, by means of implementing acts, establish secure electronic transmission channels between the authorities referred to in paragraph 1 for transmitting requests, replies and all written correspondence and for ensuring that senders automatically receive an electronic proof of delivery. Those implementing acts shall be adopted in accordance with the examination procedure referred to in Article 44(2).

Article 36

Administrative arrangements

1. Member States may, on a bilateral basis, establish administrative arrangements between themselves concerning the practical details of the implementation of this Regulation, in order to facilitate its application and increase its effectiveness. Such arrangements may relate to:

   • (a) exchanges of liaison officers;

   • (b) simplification of the procedures and shortening of the time limits relating to transmission and the examination of requests to take charge of or take back applicants.

2. Member States may also maintain the administrative arrangements concluded under Regulation (EC) No 343/2003. To the extent that such arrangements are not compatible with this Regulation, the Member States concerned shall amend the arrangements in such a way as to eliminate any incompatibilities observed.

3. Before concluding or amending any arrangement referred to in paragraph 1(b), the Member States concerned shall consult the Commission as to the compatibility of the arrangement with this Regulation.

4. If the Commission considers the arrangements referred to in paragraph 1(b) to be incompatible with this Regulation, it shall, within a reasonable period, notify the Member States concerned. The Member States shall take all appropriate steps to amend the arrangement concerned within a reasonable time in such a way as to eliminate any incompatibilities observed.

5. Member States shall notify the Commission of all arrangements referred to in paragraph 1, and of any denunciation thereof, or amendment thereto.

Chapter VIII

Conciliation

Article 37

Conciliation

1. Where the Member States cannot resolve a dispute on any matter related to the application of this Regulation, they may have recourse to the conciliation procedure provided for in paragraph 2.

2. The conciliation procedure shall be initiated by a request from one of the Member States in dispute to the Chairman of the Committee set up by Article 44. By agreeing to use the conciliation procedure, the Member States concerned undertake to take the utmost account of the solution proposed.

   The Chairman of the Committee shall appoint three members of the Committee representing three Member States not connected with the matter. They shall receive the arguments of the parties either in writing or orally and, after deliberation, shall propose a solution within one month, where necessary after a vote.

   The Chairman of the Committee, or his or her deputy, shall chair the discussion. He or she may put forward his or her point of view but may not vote.

   Whether it is adopted or rejected by the parties, the solution proposed shall be final and irrevocable.

Chapter IX

Transitional provisions and final provisions

Article 38

Data security and data protection

1. Member States shall take all appropriate measures to ensure the security of transmitted personal data and in particular to avoid unlawful or unauthorised access or disclosure, alteration or loss of personal data processed.

2. Each Member State shall provide that the national supervisory authority or authorities designated pursuant to Article 28(1) of Directive 95/46/EC shall monitor independently, in accordance with its respective national law, the lawfulness of the processing, in accordance with this Regulation, of personal data by the Member State in question.

Article 39

Confidentiality

Member States shall ensure that the authorities referred to in Article 35 are bound by the confidentiality rules provided for in national law, in relation to any information they obtain in the course of their work.

Article 40

Penalties

Member States shall take the necessary measures to ensure that any misuse of data processed in accordance with this Regulation is punishable by penalties, including administrative and/or criminal penalties in accordance with national law, that are effective, proportionate and dissuasive.

Article 41

Transitional measures

Where an application has been lodged after the date mentioned in the second paragraph of Article 49, the events that are likely to entail the responsibility of a Member State under this Regulation shall be taken into consideration, even if they precede that date, with the exception of the events mentioned in Article 13(2).

Article 42

Calculation of time limits

Any period of time prescribed in this Regulation shall be calculated as follows:

• (a) where a period expressed in days, weeks or months is to be calculated from the moment at which an event occurs or an action takes place, the day during which that event occurs or that action takes place shall not be counted as falling within the period in question;

• (b) a period expressed in weeks or months shall end with the expiry of whichever day in the last week or month is the same day of the week or falls on the same date as the day during which the event or action from which the period is to be calculated occurred or took place. If, in a period expressed in months, the day on which it should expire does not occur in the last month, the period shall end with the expiry of the last day of that month;

• (c) time limits shall include Saturdays, Sundays and official holidays in any of the Member States concerned.

Article 43

Territorial scope

As far as the French Republic is concerned, this Regulation shall apply only to its European territory.

Article 44

Committee

1. The Commission shall be assisted by a committee. That committee shall be a committee within the meaning of Regulation (EU) No 182/2011.

2. Where reference is made to this paragraph, Article 5 of Regulation (EU) No 182/2011 shall apply.

   Where the committee delivers no opinion, the Commission shall not adopt the draft implementing act and the third subparagraph of Article 5(4) of Regulation (EU) No 182/2011 shall apply.

Article 45

Exercise of the delegation

1. The power to adopt delegated acts is conferred on the Commission subject to the conditions laid down in this Article.

2. The power to adopt delegated acts referred to in Articles 8(5) and 16(3) shall be conferred on the Commission for a period of 5 years from the date of entry into force of this Regulation. The Commission shall draw up a report in respect of the delegation of power not later than nine months before the end of the 5-year period. The delegation of power shall be tacitly extended for periods of an identical duration, unless the European Parliament or the Council opposes such extension not later than three months before the end of each period.

3. The delegation of power referred to in Articles 8(5) and 16(3) may be revoked at any time by the European Parliament or by the Council. A decision to revoke shall put an end to the delegation of the power specified in that decision. It shall take effect the day following the publication of the decision in the Official Journal of the European Union or at a later date specified therein. It shall not affect the validity of any delegated acts already in force.

4. As soon as it adopts a delegated act, the Commission shall notify it simultaneously to the European Parliament and to the Council.

5. A delegated act adopted pursuant to Articles 8(5) and 16(3) shall enter into force only if no objection has been expressed either by the European Parliament or the Council within a period of four months of notification of that act to the European Parliament and to the Council or if, before the expiry of that period, the European Parliament and the Council have both informed the Commission that they will not object. That period shall be extended by two months at the initiative of the European Parliament or of the Council.

Article 46

Monitoring and evaluation

By 21 July 2016, the Commission shall report to the European Parliament and to the Council on the application of this Regulation and, where appropriate, shall propose the necessary amendments. Member States shall forward to the Commission all information appropriate for the preparation of that report, at the latest six months before that time limit expires.

After having submitted that report, the Commission shall report to the European Parliament and to the Council on the application of this Regulation at the same time as it submits reports on the implementation of the Eurodac system provided for by Article 40 of Regulation (EU) No 603/2013.

Article 47

Statistics

In accordance with Article 4(4) of Regulation (EC) No 862/2007 of the European Parliament and of the Council of 11 July 2007 on Community statistics on migration and international protection16, Member States shall communicate to the Commission (Eurostat), statistics concerning the application of this Regulation and of Regulation (EC) No 1560/2003.

Article 48

Repeal

Regulation (EC) No 343/2003 is repealed.

Articles 11(1), 13, 14 and 17 of Regulation (EC) No 1560/2003 are repealed.

References to the repealed Regulation or Articles shall be construed as references to this Regulation and shall be read in accordance with the correlation table in Annex II.

Article 49

Entry into force and applicability

This Regulation shall enter into force on the twentieth day following that of its publication in the Official Journal of the European Union.

It shall apply to applications for international protection lodged as from the first day of the sixth month following its entry into force and, from that date, it will apply to any request to take charge of or take back applicants, irrespective of the date on which the application was made. The Member State responsible for the examination of an application for international protection submitted before that date shall be determined in accordance with the criteria set out in Regulation (EC) No 343/2003.

References in this Regulation to Regulation (EU) No 603/2013, Directive 2013/32/EU and Directive 2013/33/EU shall be construed, until the dates of their application, as references to Regulation (EC) No 2725/200017, Directive 2003/9/EC18 and Directive 2005/85/EC19 respectively.

This Regulation shall be binding in its entirety and directly applicable in the Member States in accordance with the Treaties.

Done at Brussels, 26 June 2013.

STATEMENT BY THE COUNCIL, THE EUROPEAN PARLIAMENT AND THE COMMISSION

The Council and the European Parliament invite the Commission to consider, without prejudice to its right of initiative, a revision of Article 8(4) of the Recast of the Dublin Regulation once the Court of Justice rules on case C-648/11 MA and Others vs. Secretary of State for the Home Department and at the latest by the time limits set in Article 46 of the Dublin Regulation. The European Parliament and the Council will then both exercise their legislative competences, taking into account the best interests of the child.

The Commission, in a spirit of compromise and in order to ensure the immediate adoption of the proposal, accepts to consider this invitation, which it understands as being limited to these specific circumstances and not creating a precedent.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs

Den europeiske unions tidende L 180 av 29.6.2013, s. 0031 – 0059

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR —

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 78 nr. 2 bokstav e),

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité20,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen21,

etter den ordinære regelverksprosessen22, og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Det skal gjøres en rekke vesentlige endringer i rådsforordning (EF) nr. 343/2003 av 18. februar 2003 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger23. Av klarhetshensyn bør direktivet omarbeides.

• 2) En felles asylpolitikk, herunder en felles europeisk asylordning (CEAS), er en av komponentene i Den europeiske unions mål om gradvis å opprette et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet som er åpent for dem som, tvunget av omstendighetene, legitimt søker beskyttelse i Unionen.

• 3) På sitt særlige møte i Tampere 15. og 16. oktober 1999 oppnådde Det europeiske råd enighet om å arbeide for å opprette en felles europeisk asylordning som bygger på en fullstendig og altomfattende anvendelse av FN-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, supplert med New York-protokollen av 31. januar 1967 («Genève-konvensjonen»), for derved å sikre at ingen blir sendt tilbake til forfølgelse, altså at prinsippet om vern mot retur («non refoulement») opprettholdes. I så henseende, og uten at ansvarskriteriene fastsatt i denne forordning berøres, betraktes medlemsstatene, som alle etterlever prinsippet om vern mot retur, som trygge land for tredjelandsborgere.

• 4) I konklusjonene fra Tampere presiseres det også at den felles europeiske asylordning på kort sikt bør omfatte en klar og praktisk gjennomførbar metode for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad.

• 5) En slik metode bør baseres på kriterier som er objektive og rettferdige for både medlemsstatene og de berørte personer. Den bør særlig gjøre det mulig å raskt avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, for å sikre faktisk adgang til prosedyrene for innvilgelse av internasjonal beskyttelse, uten at det går på bekostning av målsettingen om rask behandling av søknader om internasjonal beskyttelse.

• 6) Den første fasen i opprettelsen av en felles europeisk asylordning som på lengre sikt bør lede til en felles prosedyre og en ensartet status som gjelder i hele Unionen, for personer som innvilges internasjonal beskyttelse, er nå fullført. På sitt møte 4. november 2004 vedtok Det europeiske råd Haag-programmet, som fastsatte målene som skal oppnås på området frihet, sikkerhet og rettferdighet i perioden 2005–2010. I denne forbindelse oppfordret Haag-programmet Europakommisjonen til å avslutte evalueringen av rettsaktene fra første fase og legge rettsakter og tiltak for annen fase fram for Europaparlamentet og Rådet med henblikk på vedtakelse innen 2010.

• 7) I Stockholm-programmet bekreftet Det europeiske råd sin forpliktelse til å nå målet om senest i 2012 å opprette et felles område for beskyttelse og solidaritet i henhold til artikkel 78 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) for personer som innvilges internasjonal beskyttelse. Det understreket videre at Dublin-systemet fortsatt er en av hjørnesteinene i den felles europeiske asylordning, ettersom det klart fastlegger hvilken av medlemsstatene som er ansvarlig for behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse.

• 8) Ressursene ved Det europeiske støttekontor på asylfeltet (EASO), som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 439/201024, bør være tilgjengelige for å gi hensiktsmessig støtte til de relevante tjenester i medlemsstatene som har ansvaret for å gjennomføre denne forordning. Særlig bør EASO tilby solidaritetstiltak, som asylinnsatsreserven med asylstøttegrupper, for å bistå medlemsstater som står under særlig press, og der personer som søker om internasjonal beskyttelse («søkerne»), ikke kan nyte godt av tilfredsstillende standarder, særlig med hensyn til mottak og beskyttelse.

• 9) I lys av resultatene av evalueringene som er foretatt av gjennomføringen av rettsaktene fra første fase, er det på dette stadium hensiktsmessig å bekrefte prinsippene som ligger til grunn for forordning (EF) nr. 343/2003, og samtidig, i lys av erfaringene, gjøre de nødvendige forbedringer i Dublin-systemets effektivitet og i den beskyttelse søkerne gis innenfor rammen av nevnte system. Ettersom et velfungerende Dublin-system er av avgjørende betydning for den felles europeiske asylordning, bør dets prinsipper og virkemåte revideres, mens andre komponenter i den felles europeiske asylordning og Unionens solidaritetsverktøyer bygges opp. Det bør foretas en omfattende kvalitetskontroll i form av en kunnskapsbasert revisjon som omfatter Dublin-systemets juridiske, økonomiske og sosiale virkninger, herunder dets virkninger for de grunnleggende rettigheter.

• 10) For å sikre at alle som søker om eller har fått rett til internasjonal beskyttelse, behandles likt, og sikre samsvar med gjeldende EU-rett på asylområdet, særlig europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/95/EU av 13. desember 2011 om fastsettelse av standarder for vilkår som tredjelandsborgere og statsløse må oppfylle for å ha rett til internasjonal beskyttelse, for en ensartet status for flyktninger og for personer som har rett til subsidiær beskyttelse, og for innholdet i den beskyttelse som innvilges25, omfatter denne forordnings virkeområde personer som søker om subsidiær beskyttelse og personer som har rett til subsidiær beskyttelse.

• 11) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/33/EU av 26. juni 2013 om fastsettelse av standarder for mottak av personer som søker om internasjonal beskyttelse26 bør få anvendelse på prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, som fastsatt i denne forordning, med forbehold for begrensningene med hensyn til anvendelsen av nevnte direktiv.

• 12) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/32/EU av 26. juni 2013 om felles prosedyrer for innvilgelse og tilbaketrekking av internasjonal beskyttelse27 bør også få anvendelse, uten at dette berører bestemmelsene om garantier for rett saksbehandling gitt i denne forordning, med forbehold for begrensningene med hensyn til anvendelsen av nevnte direktiv.

• 13) I samsvar med FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989 og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter bør barnets beste være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene ved anvendelse av denne forordning. Ved vurdering av barnets beste bør medlemsstatene særlig ta behørig hensyn til den mindreåriges trivsel og sosiale utvikling, sikkerhets- og trygghetshensyn og den mindreåriges egen mening avhengig av vedkommendes alder og modenhet, herunder vedkommendes bakgrunn. Det bør videre fastsettes særlige garantier for rett saksbehandling for enslige mindreårige på grunn av deres særlige sårbarhet.

• 14) I samsvar med Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter bør retten til respekt for familieliv være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene ved anvendelse av denne forordning.

• 15) Ved å foreta en samlet behandling i én medlemsstat av søknader om internasjonal beskyttelse fra medlemmer av samme familie kan det sikres at søknadene behandles grundig, at vedtakene som gjøres på grunnlag av dem, er forenlige med hverandre, og at medlemmene av en familie ikke skilles fra hverandre.

• 16) For å sikre at prinsippet om familiens enhet og barnets beste respekteres til fulle, bør eksistensen av et avhengighetsforhold mellom en søker og vedkommendes barn, søsken eller foreldre som skyldes søkerens graviditet eller fødsel, helsetilstand eller høye alder, være et bindende ansvarskriterium. Når søkeren er en enslig mindreårig, bør tilstedeværelsen av et familiemedlem eller en slektning på en annen medlemsstats territorium som kan ta seg av vedkommende, også være et bindende ansvarskriterium.

• 17) Enhver medlemsstat bør kunne fravike ansvarskriteriene, særlig av humanitære og menneskelige hensyn, for å føre sammen familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående og behandle en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt til den eller til en annen medlemsstat, selv om slik behandling ikke er dens ansvar i henhold til de bindende kriteriene som er fastsatt i denne forordning.

• 18) Det bør gjennomføres et personlig intervju med søkeren for å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse. Så snart søknaden om internasjonal beskyttelse er inngitt, bør søkeren informeres om anvendelsen av denne forordning og om muligheten for å legge fram opplysninger under intervjuet om familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående som oppholder seg i medlemsstatene, for å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 19) For å sikre effektiv beskyttelse av de berørte personers rettigheter bør det fastsettes rettssikkerhetsgarantier og en rett til adgang til effektive rettsmidler i forbindelse med vedtak om overføring til den ansvarlige medlemsstat, særlig i samsvar med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. For å sikre etterlevelse av folkeretten bør effektive rettsmidler i forbindelse med slike vedtak omfatte undersøkelser både av anvendelsen av denne forordning og av den rettslige og faktiske situasjon i den medlemsstat søkeren overføres til.

• 20) Fengsling av søkere bør skje i samsvar med det underliggende prinsipp om at en person ikke bør holdes fengslet av den grunn alene at vedkommende søker internasjonal beskyttelse. Fengslingen bør være så kortvarig som mulig og bør være underlagt prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet. Særlig må fengslingen av søkere være i samsvar med Genève-konvensjonens artikkel 31. Prosedyrene fastsatt i denne forordning med hensyn til en person som holdes fengslet, bør anvendes som en prioritet, med kortest mulige frister. Når det gjelder de generelle garantiene som gjelder for fengsling og, der det er relevant, vilkårene for fengsling, bør medlemsstatene anvende bestemmelsene i direktiv 2013/33/EU på personer som holdes fengslet på grunnlag av denne forordning.

• 21) Mangler ved eller sammenbrudd i asylordninger, som et særlig press på ordningene ofte kan forverre eller bidra til, kan gjøre at en ordning som er opprettet i henhold til denne forordning ikke fungerer smidig, noe som kan medføre risiko for krenkelse av søkernes rettigheter som fastsatt i gjeldende EU-rett på asylområdet og i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, og krenkelse av andre internasjonale menneskerettigheter og flyktningers rettigheter.

• 22) Det bør etableres en prosess for tidlig varsling, beredskap og håndtering av kriser på asylområdet som kan forebygge forverring eller sammenbrudd av asylordninger, og der EASO spiller en sentral rolle ved å bruke sin myndighet i henhold til forordning (EU) nr. 439/2010 til å sikre et robust samarbeid innenfor rammen av denne forordning og utvikle gjensidig tillit mellom medlemsstatene med hensyn til asylpolitikken. En slik prosess bør sikre at Unionen varsles så raskt som mulig når det er bekymring for at ordningen som opprettes gjennom denne forordning, ikke lenger kan fungere smidig som følge av at asylordningen i en eller flere av medlemsstatene utsettes for særlig press og/eller på grunn av mangler ved asylordningen i en eller flere av medlemsstatene. En slik prosess ville gi Unionen mulighet til å fremme forebyggende tiltak på et tidlig stadium og vie slike situasjoner den nødvendige politiske oppmerksomhet. Solidaritet, som er et sentralt element i den felles europeiske asylordning, går hånd i hånd med gjensidig tillit. Ved å styrke den gjensidige tillit kan prosessen for tidlig varsling, beredskap og håndtering av kriser på asylområdet forbedre styringen av konkrete tiltak for reell og praktisk solidaritet overfor medlemsstatene for å bistå de berørte medlemsstater generelt og søkerne spesielt. I samsvar med artikkel 80 i TEUV bør EU-rettsakter, når det er nødvendig, inneholde egnede tiltak for å gjennomføre prinsippet om solidaritet, og prosessen bør ledsages av slike tiltak. Rådets konklusjoner av 8. mars 2012 om en felles ramme for reell og praktisk solidaritet overfor medlemsstater hvis asylordninger er utsatt for særlig press, blant annet på grunn av blandede migrasjonsstrømmer, er en «verktøykasse» for både eksisterende og potensielle nye tiltak som det bør tas hensyn til innenfor rammen av ordningen for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering.

• 23) Medlemsstatene bør samarbeide med EASO om å samle inn opplysninger om medlemsstatenes evne til å håndtere et særlig press på deres asyl- og mottaksordninger, særlig innenfor rammen av anvendelsen av denne forordning. EASO bør regelmessig avlegge rapport om opplysningene som er samlet inn i samsvar med forordning (EU) nr. 439/2010.

• 24) I samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 1560/200328 kan overføringer til den medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse, gjennomføres på frivillig grunnlag gjennom kontrollert utreise eller med ledsagelse. Medlemsstatene bør fremme frivillige overføringer ved å gi søkeren tilstrekkelig informasjon og bør sikre at kontrollerte overføringer og overføringer med ledsagelse gjennomføres på en human måte som fullt ut respekterer de grunnleggende rettigheter og menneskeverdet samt barnets beste og tar størst mulig hensyn til utviklingen i relevant rettspraksis, særlig når det gjelder overføringer av humanitære grunner.

• 25) Den gradvise innføringen av et område uten indre grenser der fri bevegelighet for personer er garantert i samsvar med TEUV, og innføringen av en EU-politikk for vilkårene for tredjelandsborgeres innreise og opphold, med felles innsats for å kontrollere de ytre grenser, gjør det nødvendig å finne en balanse mellom ansvarskriteriene i en solidarisk ånd.

• 26) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger29 får anvendelse på medlemsstatenes behandling av personopplysninger i henhold til denne forordning.

• 27) Utveksling av en søkers personopplysninger, herunder følsomme opplysninger om vedkommendes helsetilstand, før en overføring vil sikre at de kompetente asylmyndigheter kan yte søkerne hensiktsmessig bistand og sikre kontinuitet i beskyttelsen og rettighetene som gis. Det bør fastsettes særlige bestemmelser for å sikre at opplysninger om søkere som befinner seg i denne situasjonen, blir beskyttet i samsvar med direktiv 95/46/EF.

• 28) Anvendelsen av denne forordning kan lettes og gjøres mer effektiv gjennom bilaterale avtaler mellom medlemsstatene med henblikk på å forbedre kommunikasjonen mellom kompetente myndigheter, korte ned behandlingsfristene, forenkle behandlingen av anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse og fastsette prosedyrer for gjennomføring av overføringer.

• 29) Det bør sikres sammenheng mellom bestemmelsene om ansvarlig medlemsstat i forordning (EF) nr. 343/2003 og bestemmelsene i denne forordning. Tilsvarende bør det sikres samsvar mellom denne forordning og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 603/2013 av 26. juni 2013 om opprettelse av «Eurodac» for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på effektiv anvendelse av forordning (EU) nr. 604/2013 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, og om medlemsstatenes rettshåndhevende myndigheters og Europols adgang til å anmode om sammenligning med Eurodac-data med henblikk på rettshåndhevelse30.

• 30) Eurodac-systemet, som ble opprettet ved forordning (EU) nr. 603/2013, bør lette anvendelsen av denne forordning.

• 31) Visuminformasjonssystemet, som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 767/2008 av 9. juli 2008 om visuminformasjonssystemet (VIS) og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene om visum for kortvarig opphold31, og særlig gjennomføringen av artikkel 21 og 22 i nevnte forordning, bør lette anvendelsen av denne forordning.

• 32) Når det gjelder behandlingen av personer som omfattes av denne forordnings virkeområde, er medlemsstatene bundet av sine forpliktelser i henhold til folkerettslige instrumenter, herunder relevant rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

• 33) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning bør Kommisjonen tildeles gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet32.

• 34) Prosedyren med undersøkelseskomité bør anvendes i forbindelse med vedtakelsen av en felles brosjyre om Dublin/Eurodac og en særskilt brosjyre for enslige mindreårige, et standardskjema for utveksling av relevante opplysninger om enslige mindreårige, ensartede vilkår for tilgang til og utveksling av opplysninger om mindreårige og forsørgede personer, ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om overtakelse og tilbaketakelse, to lister over relevante beviselementer og indisier og den periodiske revisjonen av disse, et passerbrev, ensartede vilkår for tilgang til og utveksling av opplysninger om overføringer, et standardskjema for utveksling av opplysninger forut for en overføring, en felles helseattest, ensartede vilkår og praktiske ordninger for utveksling av en persons helseopplysninger forut for en overføring, og sikre elektroniske kanaler for oversending av anmodninger.

• 35) For å fastsette utfyllende bestemmelser bør myndigheten til å vedta rettsakter delegeres til Kommisjonen i samsvar med artikkel 290 i TEUV når det gjelder identifikasjon av en enslig mindreårigs familiemedlemmer, søsken eller slektninger, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av en slektnings evne til å ta seg av en enslig mindreårig, herunder i tilfeller der den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger oppholder seg i mer enn én medlemsstat, hvilke elementer som skal tas hensyn til ved vurdering av et avhengighetsforhold, kriteriene for vurdering av en persons evne til å ta seg av en forsørget person, og hvilke elementer som skal tas hensyn til ved vurdering av om det i et vesentlig tidsrom er umulig for en person å reise. Når Kommisjonen utøver sin myndighet til å vedta delegerte rettsakter, skal den ikke gå lenger enn det som er til barnets beste i henhold til artikkel 6 nr. 3 i denne forordning. Det er av særlig betydning at Kommisjonen under sine forberedelser gjennomfører hensiktsmessige samråd, herunder på ekspertnivå. Når Kommisjonen forbereder og utarbeider delegerte rettsakter, bør den sørge for samtidig oversending av relevante dokumenter på hensiktsmessig måte og i god tid til Europaparlamentet og Rådet.

• 36) Ved anvendelse av denne forordning, herunder ved utarbeiding av delegerte rettsakter, bør Kommisjonen blant annet samrå seg med eksperter fra alle relevante nasjonale myndigheter.

• 37) Nærmere regler om anvendelsen av forordning (EF) nr. 343/2003 er fastsatt i forordning (EF) nr. 1560/2003. Visse bestemmelser i forordning (EF) nr. 1560/2003 bør innarbeides i denne forordning, enten av klarhetshensyn eller fordi de kan tjene et generelt formål. Særlig er det viktig, både for medlemsstatene og for de berørte søkere, at det finnes en generell ordning som gjør det mulig å finne en løsning i tilfeller der medlemsstatene er uenige om anvendelsen av en bestemmelse i denne forordning. Derfor bør ordningen for løsning av tvister vedrørende den humanitære klausul, som er fastsatt i forordning (EF) nr. 1560/2003, innarbeides i denne forordning og dens virkeområde utvides til hele denne forordning.

• 38) En effektiv overvåking av anvendelsen av denne forordning forutsetter at den evalueres med jevne mellomrom.

• 39) Denne forordning overholder de grunnleggende rettigheter og prinsippene som anerkjennes særlig i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Denne forordning søker særlig å sikre at retten til asyl som garanteres i paktens artikkel 18 og rettighetene som anerkjennes i dens artikkel 1, 4, 7, 24 og 47, overholdes til fulle. Denne forordning bør derfor gis tilsvarende anvendelse.

• 40) Ettersom målet for denne forordning, nemlig å fastsette kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene og derfor, på grunn av denne forordnings omfang og virkninger, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen vedta tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union (TEU). I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

• 41) I samsvar med artikkel 3 og artikkel 4a nr. 1 i protokoll nr. 21 om Det forente kongerikes og Irlands holdning med hensyn til området frihet, sikkerhet og rettferdighet vedlagt TEU og TEUV, har disse medlemsstater meddelt sitt ønske om å delta i vedtakelsen og anvendelsen av denne forordning.

• 42) I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 22 om Danmarks holdning vedlagt TEU og TEUV, deltar Danmark ikke i vedtakelsen av denne forordning, og forordningen er ikke bindende for og får ikke anvendelse i Danmark —

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Formål og definisjoner

Artikkel 1

Formål

Denne forordning fastsetter kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs («den ansvarlige medlemsstat»).

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med

• a) «tredjelandsborger» enhver person som ikke er unionsborger i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV, og som ikke er borger av en stat som deltar i denne forordning i henhold til en avtale med Den europeiske union,

• b) «søknad om internasjonal beskyttelse» en søknad om internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav h) i direktiv 2011/95/EU,

• c) «søker» en tredjelandsborger som har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse som ennå ikke er endelig avgjort,

• d) «behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse» enhver behandling av eller ethvert vedtak eller enhver dom avsagt i forbindelse med en søknad om internasjonal beskyttelse i samsvar med direktiv 2013/32/EU og direktiv 2011/95/EU av de kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal rett, med unntak av prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter denne forordning,

• e) «tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse» de handlinger hvorved søkeren uttrykkelig eller stilltiende avslutter prosedyrene som ble innledet med inngivelsen av vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, i samsvar med direktiv 2013/32/EU,

• f) «person med rett til internasjonal beskyttelse» en tredjelandsborger eller statsløs som har fått innvilget internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2011/95/EU,

• g) «familiemedlemmer», forutsatt at familien allerede eksisterte i hjemlandet, følgende medlemmer av søkerens familie som oppholder seg på medlemsstatenes territorium:

  • søkerens ektefelle eller ugifte partner i et stabilt forhold når den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til statens utlendingslov,

  • mindreårige barn av par nevnt i første strekpunkt eller av søkeren, forutsatt at de er ugifte og uten hensyn til om de er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,

  • dersom søkeren er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der den voksne oppholder seg,

  • dersom personen med rett til internasjonal beskyttelse er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der personen med rett til internasjonal beskyttelse oppholder seg,

• h) «slektning» søkerens voksne tante eller onkel eller besteforelder som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat, uten hensyn til om søkeren er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,

• i) «mindreårig» en tredjelandsborger eller statsløs som er under 18 år,

• j) «enslig mindreårig» en mindreårig som ankommer medlemsstatenes territorium uten følge av en voksen person som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane, og så lenge han eller hun ikke faktisk tas hånd om av en slik person; uttrykket omfatter mindreårige som blir alene etter innreise på medlemsstatenes territorium,

• k) «representant» en person eller organisasjon som de kompetente myndigheter har utpekt til å bistå og representere en enslig mindreårig i forbindelse med prosedyrene fastsatt i denne forordning, med henblikk på å sikre barnets beste og utøve rettslige handleevne på vegne av den mindreårige når det er nødvendig. Når en organisasjon blir utpekt som representant, skal denne utpeke en person som er ansvarlig for å utføre organisasjonens plikter med hensyn til den mindreårige, i samsvar med denne forordning,

• l) «oppholdsdokument» enhver tillatelse utstedt av en medlemsstats myndigheter som gir en tredjelandsborger eller statsløs rett til å oppholde seg på dens territorium, herunder dokumenter som bekrefter retten til opphold på territoriet i henhold til midlertidige beskyttelsesordninger eller til det ikke lenger er noe til hinder for at et vedtak om uttransportering kan iverksettes, med unntak av visum og tillatelser til å oppholde seg i landet som er utstedt i løpet av det tidsrom som kreves for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, eller under behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse eller en søknad om oppholdstillatelse,

• m) «visum» tillatelse eller vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt eller innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater. Typen visum bestemmes i samsvar med følgende definisjoner:

  • med «visum for langtidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves i henhold til nasjonal lovgivning eller unionsretten ved innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat av mer enn tre måneders varighet,

  • med «visum for korttidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt gjennom eller et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater av en varighet på høyst tre måneder i en seksmånedersperiode som begynner på datoen for første gangs innreise på medlemsstatenes territorium,

  • med «lufthavntransittvisum» menes et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene,

• n) «fare for unndragelse» tilstedeværelsen i en konkret sak av forhold som basert på objektive kriterier fastlagt ved lov, gir grunn til å tro at en søker eller en tredjelandsborger eller statsløs som er gjenstand for en prosedyre for overføring, kan komme til å unndra seg.

Kapittel II

Allmenne prinsipper og garantier

Artikkel 3

Adgang til prosedyren for behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse

1. Medlemsstatene skal behandle enhver søknad om internasjonal beskyttelse som inngis av en tredjelandsborger eller statsløs på territoriet til en av dem, herunder ved grensen eller i transittområder. Søknaden skal behandles av en enkelt medlemsstat, som skal være den medlemsstat som etter kriteriene fastsatt i kapittel III er ansvarlig.

2. Når det ikke er mulig å utpeke noen ansvarlig medlemsstat på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning, skal den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble inngitt, være ansvarlig for å behandle den.

   Når det ikke er mulig å overføre en søker til den medlemsstat som opprinnelig ble utpekt som ansvarlig, fordi det er vesentlige grunner til å tro at det finnes systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene for søkere i nevnte medlemsstat som medfører en risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling som definert i artikkel 4 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, fortsette med å undersøke kriteriene i kapittel III for å fastslå om en annen medlemsstat kan utpekes som ansvarlig.

   Dersom overføringen ikke kan foretas i henhold til dette nummer til noen medlemsstat utpekt på grunnlag av kriteriene i kapittel III, eller til den medlemsstat der søknaden først ble inngitt, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, bli den ansvarlige medlemsstat.

3. Enhver medlemsstat skal beholde retten til å sende en søker til et trygt tredjeland, med forbehold for reglene og garantiene fastsatt i direktiv 2013/32/EU.

Artikkel 4

Rett til informasjon

1. Så snart en søknad om internasjonal beskyttelse er inngitt i en medlemsstat i henhold til artikkel 20 nr. 2, skal de kompetente myndigheter i medlemsstaten underrette søkeren om anvendelsen av denne forordning, og særlig om

   • a) formålene med denne forordning og konsekvensene av å inngi en ny søknad i en annen medlemsstat samt konsekvensene av å flytte fra en medlemsstat til en annen mens vurderingen av hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning pågår og søknaden om internasjonal beskyttelse behandles,

   • b) kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, hierarkiet mellom kriteriene i de ulike trinnene i prosedyren og deres varighet, samt det faktum at når en søknad om internasjonal beskyttelse inngis i en medlemsstat, kan dette medføre at denne medlemsstat blir ansvarlig i henhold til denne forordning, selv når et slikt ansvar ikke følger av nevnte kriterier,

   • c) det personlige intervjuet nevnt i artikkel 5, og muligheten til å gi opplysninger om at familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående oppholder seg i medlemsstatene, herunder på hvilken måte søkeren kan gi slike opplysninger,

   • d) muligheten til å påklage et vedtak om overføring og, der det er relevant, anmode om utsettelse av overføringen,

   • e) det faktum at de kompetente myndigheter i medlemsstatene kan utveksle opplysninger om ham eller henne utelukkende med henblikk på å oppfylle sine forpliktelser i henhold til denne forordning,

   • f) at han eller hun har rett til å få innsyn i opplysninger om seg selv og kreve at slike opplysninger rettes hvis de er uriktige og slettes hvis de er ulovlig behandlet, samt prosedyrene for utøvelse av disse rettighetene, herunder kontaktopplysninger til myndighetene nevnt i artikkel 35, og til den nasjonale personvernmyndighet som har ansvar for å behandle klager som gjelder vern av personopplysninger.

2. Informasjonen nevnt i nr. 1 skal gis skriftlig på et språk som søkeren forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår. For dette formål skal medlemsstatene benytte den felles brosjyren som er utarbeidet i henhold til nr. 3.

   Når det er nødvendig for å sikre at søkeren forstår opplysningene korrekt, skal de også gis muntlig, for eksempel under det personlige intervjuet som nevnt i artikkel 5.

3. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide en felles brosjyre samt en særskilt brosjyre for enslige mindreårige, som minst skal inneholde informasjonen omhandlet i nr. 1. Denne felles brosjyren skal også inneholde opplysninger vedrørende anvendelsen av forordning (EU) nr. 603/2013 og særlig for hvilket formål en søkers opplysninger kan behandles i Eurodac. Den felles brosjyren skal utarbeides på en slik måte at det er mulig for medlemsstatene å supplere den med ytterligere opplysninger som er spesifikke for den enkelte medlemsstat. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2 i denne forordning.

Artikkel 5

Personlig intervju

• 1. For å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal den medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, gjennomføre et personlig intervju med søkeren. Intervjuet skal også sikre at informasjonen som gis til søkeren i samsvar med artikkel 4, blir korrekt forstått.

• 2. Det er ikke nødvendig å gjennomføre det personlige intervjuet dersom

  • a) søkeren har unndratt seg, eller

  • b) søkeren etter å ha mottatt informasjonen nevnt i artikkel 4 allerede på annen måte har gitt de opplysninger som er relevante for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. En medlemsstat som unnlater å gjennomføre intervjuet, skal gi søkeren mulighet til å legge fram alle ytterligere opplysninger som er relevante for å treffe en korrekt beslutning med hensyn til hvilken medlemsstat som er ansvarlig, før det gjøres vedtak om å overføre søkeren til den ansvarlige medlemsstat i henhold til artikkel 26 nr. 1.

• 3. Det personlige intervjuet skal gjennomføres innen rimelig tid og under alle omstendigheter før det gjøres vedtak om å overføre søkeren til den ansvarlige medlemsstat i henhold til artikkel 26 nr. 1.

• 4. Det personlige intervjuet skal gjennomføres på et språk som søkeren forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår, og som vedkommende kan kommunisere på. Når det er nødvendig, skal medlemsstatene benytte en tolk som kan sikre tilfredsstillende kommunikasjon mellom søkeren og personen som foretar det personlige intervjuet.

• 5. Det personlige intervjuet skal gjennomføres under forhold som sikrer tilstrekkelig fortrolighet. Det skal foretas av en person som er kvalifisert i henhold til nasjonal lovgivning.

• 6. Medlemsstaten som gjennomfører det personlige intervjuet, skal utarbeide et skriftlig sammendrag av det, som minst skal inneholde de viktigste opplysningene søkeren har gitt under intervjuet. Dette sammendraget kan enten være i form av en rapport eller et standardskjema. Medlemsstaten skal sørge for at søkeren og/eller den juridiske rådgiveren eller en annen rådgiver som representerer søkeren, får tilgang til sammendraget i god tid.

Artikkel 6

Garantier for mindreårige

• 1. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene i alle prosedyrer som er fastsatt i denne forordning.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at en representant representerer og/eller bistår en enslig mindreårig i forbindelse med alle prosedyrer som er fastsatt i denne forordning. Representantene skal ha de kvalifikasjoner og den sakkunnskap som er nødvendig for å sikre at det blir tatt hensyn til den mindreåriges beste under de prosedyrer som gjennomføres i henhold til denne forordning. En slik representant skal ha tilgang til innholdet i de relevante dokumenter i søkerens saksmappe, herunder den særskilte brosjyren for enslige mindreårige.

  Dette nummer skal ikke berøre de relevante bestemmelsene i artikkel 25 i direktiv 2013/32/EU.

• 3. I vurderingen av barnets beste skal medlemsstatene samarbeide tett med hverandre og skal særlig ta behørig hensyn til følgende faktorer:

  • a) mulighetene for familiegjenforening,

  • b) den mindreåriges trivsel og sosiale utvikling,

  • c) sikkerhetshensyn, særlig dersom det er en risiko for at barnet er offer for menneskehandel,

  • d) den mindreåriges egen mening avhengig av vedkommendes alder og modenhet.

• 4. Ved anvendelse av artikkel 8 skal den medlemsstat der den enslige mindreårige har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse, raskest mulig iverksette hensiktsmessige tiltak for å identifisere den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger på medlemsstatenes territorium, samtidig som den ivaretar barnets beste.

  Med henblikk på dette kan den berørte medlemsstat søke bistand fra internasjonale eller andre relevante organisasjoner og legge til rette for at den mindreårige kan få adgang til disse organisasjonenes sporingstjenester.

  Personalet hos de kompetente myndigheter som er nevnt i artikkel 35, og som behandler anmodninger som gjelder enslige mindreårige, skal ha fått og fortsette å få hensiktsmessig opplæring om mindreåriges særlige behov.

• 5. For å gjøre det lettere å iverksette hensiktsmessige tiltak for å identifisere den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, i samsvar med nr. 4, skal Kommisjonen vedta gjennomføringsrettsakter, herunder et standardskjema for utveksling av relevante opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Kapittel III

Kriterier for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig

Artikkel 7

Kriterienes hierarki

• 1. Kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal anvendes i den rekkefølge de er angitt i dette kapittel.

• 2. Avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til kriteriene i dette kapittel, skal treffes på grunnlag av situasjonen på tidspunktet da søkeren for første gang innga en søknad om internasjonal beskyttelse i en medlemsstat.

• 3. Ved anvendelsen av kriteriene i artikkel 8, 10 og 16 skal medlemsstatene ta hensyn til alle tilgjengelige beviser vedrørende tilstedeværelsen av familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående på en medlemsstats territorium, forutsatt at slike beviser legges fram før en annen medlemsstat har akseptert anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, i henhold til henholdsvis artikkel 22 og 25, og forutsatt at det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om søkerens tidligere søknader om internasjonal beskyttelse.

Artikkel 8

Mindreårige

• 1. Når søkeren er en enslig mindreårig, skal den medlemsstat der et medlem av den mindreåriges familie eller en av hans eller hennes søsken lovlig oppholder seg, være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste. Når søkeren er en gift mindreårig hvis ektefelle ikke oppholder seg lovlig på medlemsstatenes territorium, skal den medlemsstat der den mindreåriges far, mor eller en annen voksen som er ansvarlig for vedkommende i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten, eller en av vedkommendes søsken, lovlig oppholder seg, være den ansvarlige medlemsstat.

• 2. Når søkeren er en enslig mindreårig som har en slektning som oppholder seg lovlig i en annen medlemsstat, og det på grunnlag av en individuell vurdering er fastslått at slektningen kan ta seg av vedkommende, skal den berørte medlemsstat føre den mindreårige sammen med vedkommendes slektning og være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste.

• 3. Når familiemedlemmer, søsken eller slektninger som nevnt i nr. 1 og 2, oppholder seg i mer enn én medlemsstat, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av hva som er til den enslige mindreåriges beste.

• 4. Finnes det ingen familiemedlemmer, søsken eller slektninger som nevnt i nr. 1 og 2, skal den medlemsstat der den enslige mindreårige har inngitt sin søknad om internasjonal beskyttelse, være den ansvarlige medlemsstat, forutsatt at dette er til den mindreåriges beste.

• 5. Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 45 med hensyn til identifikasjon av den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av en slektnings evne til å ta seg av den enslige mindreårige, også når den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger oppholder seg i mer enn én medlemsstat. Når Kommisjonen utøver sin myndighet til å vedta delegerte rettsakter, skal den ikke gå lenger enn det som er til barnets beste i henhold til artikkel 6 nr. 3.

• 6. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 9

Familiemedlemmer med rett til internasjonal beskyttelse

Når søkeren, uavhengig av om familien opprinnelig var stiftet i hjemlandet, har et familiemedlem som i egenskap av å være en person med rett til internasjonal beskyttelse har fått tillatelse til å oppholde seg i en medlemsstat, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.

Artikkel 10

Familiemedlemmer som har søkt om internasjonal beskyttelse

Dersom søkeren har et familiemedlem i en medlemsstat og det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om dette familiemedlemmets søknad om internasjonal beskyttelse, skal nevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.

Artikkel 11

Familieprosedyre

Dersom flere medlemmer av en familie og/eller mindreårige ugifte søsken inngir søknader om internasjonal beskyttelse i samme medlemsstat samtidig eller på datoer som er tilstrekkelig nær i tid til at det kan gjennomføres en felles prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og dersom anvendelsen av kriteriene i denne forordning ville føre til at de ble skilt fra hverandre, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av følgende bestemmelser:

• a) Ansvaret for behandlingen av søknadene om internasjonal beskyttelse til samtlige familiemedlemmer og/eller mindreårige ugifte søsken skal påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for det største antallet av dem.

• b) Dersom denne løsningen ikke er mulig, skal ansvaret påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for behandlingen av søknaden til den eldste av dem.

Artikkel 12

Utstedelse av oppholdsdokumenter eller visum

1. Når søkeren er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument, er den medlemsstat som har utstedt dokumentet, ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

2. Når søkeren er i besittelse av et gyldig visum, skal den medlemsstat som har utstedt visumet, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, med mindre visumet ble utstedt på vegne av en annen medlemsstat i henhold til en representasjonsavtale som nevnt i artikkel 8 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009 om innføring av fellesskapsregler for visum33. I så tilfelle skal sistnevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

3. Når søkeren er i besittelse av flere gyldige oppholdsdokumenter eller visa som er utstedt av forskjellige medlemsstater, er medlemsstatene i følgende rekkefølge ansvarlige for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse:

   • a) den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet som gir rett til lengst opphold, eller den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet som utløper senest, når varigheten er den samme,

   • b) den medlemsstat som har utstedt det visum som utløper senest, når det dreier seg om visa av samme type,

   • c) den medlemsstat som har utstedt visumet med lengst varighet, når visaene er av forskjellig type, eller den medlemsstat som har utstedt det visum som utløper senest, når varigheten er den samme.

4. Når søkeren er i besittelse bare av et eller flere oppholdsdokumenter som utløp for mindre enn to år siden, eller et eller flere visa som utløp for mindre enn seks måneder siden, og som faktisk har gjort ham eller henne i stand til å reise inn på en medlemsstats territorium, får nr. 1, 2 og 3 anvendelse så lenge søkeren ikke har forlatt medlemsstatenes territorium.

   Når søkeren er i besittelse av et eller flere oppholdsdokumenter som utløp for mer enn to år siden, eller et eller flere visa som utløp for mer enn seks måneder siden, og som faktisk har gjort ham eller henne i stand til å reise inn på en medlemsstats territorium, og vedkommende ikke har forlatt medlemsstatenes territorium, skal den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt, være ansvarlig.

5. Det forhold at oppholdsdokumentet eller visumet ble utstedt på grunnlag av en falsk eller påtatt identitet eller etter framlegging av forfalskede, falske eller ugyldige dokumenter, skal ikke være til hinder for at ansvaret legges til den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet eller visumet. Den medlemsstat som har utstedt oppholdsdokumentet eller visumet, skal imidlertid ikke være ansvarlig dersom den kan godtgjøre at det ble begått bedrageri etter at dokumentet eller visumet var utstedt.

Artikkel 13

Innreise og/eller opphold

1. Når det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 i denne forordning, herunder opplysningene nevnt i forordning (EF) nr. 603/2013, er fastslått at en søker ulovlig har krysset grensen land-, sjø- eller luftveien fra et tredjeland til en medlemsstat, skal den medlemsstat der innreisen fant sted, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse. Dette ansvar skal opphøre tolv måneder etter den dato da den ulovlige grensepasseringen fant sted.

2. Når en medlemsstat ikke kan eller ikke lenger kan holdes ansvarlig i henhold til nr. 1, og når det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3, er fastslått at en søker som har reist ulovlig inn på medlemsstatenes territorium, eller der omstendighetene rundt søkerens innreise ikke kan fastslås, allerede har oppholdt seg i en medlemsstat sammenhengende i minst fem måneder før søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

   Dersom søkeren har oppholdt seg i tidsrom på minst fem måneder i flere medlemsstater, skal den medlemsstat der dette senest har funnet sted, være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

Artikkel 14

Innreise etter fritak for visumplikt

1. Dersom en tredjelandsborger eller statsløs reiser inn på en medlemsstats territorium der han eller hun er fritatt for visumplikt, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av hans eller hennes søknad om internasjonal beskyttelse.

2. Prinsippet i nr. 1 skal ikke få anvendelse dersom tredjelandsborgeren eller den statsløse inngir sin søknad om internasjonal beskyttelse i en annen medlemsstat der han eller hun også er fritatt for visumplikt ved innreise. I så tilfelle skal sistnevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

Artikkel 15

Inngivelse av søknad i et internasjonalt transittområde i en lufthavn

Dersom en søknad om internasjonal beskyttelse inngis i et internasjonalt transittområde i en lufthavn i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden.

Kapittel IV

Forsørgede personer og skjønnsbestemmelser

Artikkel 16

Forsørgede personer

1. Når søkeren på grunn av graviditet, et nyfødt barn, alvorlig sykdom, alvorlig funksjonshemning eller høy alder er avhengig av hjelp fra barn, bror, søster eller forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, eller når søkerens barn, bror, søster eller forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, er avhengig av hjelp fra søkeren, skal medlemsstatene normalt holde eller føre søkeren sammen med barnet, søsteren, broren eller forelderen, under forutsetning av at familiebånd fantes i hjemlandet, at barnet, søsteren, broren eller forelderen eller søkeren er i stand til å ta seg av den forsørgede personen, og at de berørte skriftlig har uttrykt ønske om dette.

2. Når barnet, broren, søsteren eller forelderen nevnt i nr. 1 har lovlig opphold i en annen medlemsstat enn den der søkeren oppholder seg, skal den ansvarlige medlemsstat være den der barnet, broren, søsteren eller forelderen har lovlig opphold, med mindre søkerens helsetilstand i et vesentlig tidsrom gjør det umulig for vedkommende å reise til denne medlemsstaten. I så tilfelle skal den ansvarlige medlemsstat være den medlemsstat der søkeren oppholder seg. Nevnte medlemsstat skal ikke være forpliktet til å bringe søkerens barn, bror, søster eller forelder til sitt territorium.

3. Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 45 med hensyn til de elementer det skal tas hensyn til ved vurdering av avhengighetsforholdet, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av vedkommendes evne til å ta seg av den forsørgede person, og hvilke elementer det skal tas hensyn til ved vurdering av om det i et vesentlig tidsrom er umulig for en person å reise.

4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 17

Skjønnsbestemmelser

1. Som unntak fra artikkel 3 nr. 1 kan enhver medlemsstat velge å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt til den av en tredjelandsborger eller statsløs, selv om slik behandling ikke er dens ansvar i henhold til kriteriene som er fastsatt i denne forordning.

   Den medlemsstat som velger å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse i henhold til dette nummer, skal bli den ansvarlige medlemsstat og skal påta seg forpliktelsene som er forbundet med dette ansvar. Om relevant skal den, ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003, underrette den medlemsstat som tidligere var ansvarlig, den medlemsstat som gjennomfører en prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, eller den medlemsstat som har mottatt en anmodning om å overta eller ta tilbake ansvaret for søkeren.

   Den medlemsstat som blir ansvarlig i henhold til dette nummer, skal umiddelbart angi dette i Eurodac i samsvar med forordning (EU) nr. 603/2013 ved å legge inn datoen da beslutningen om å behandle søknaden ble truffet.

2. Den medlemsstat der en søknad om internasjonal beskyttelse er inngitt, og som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan når som helst før det er truffet en første realitetsavgjørelse, anmode en annen medlemsstat om å overta ansvaret for en søker med henblikk på å føre nærstående sammen av humanitære grunner, særlig ut fra familiemessige eller kulturelle hensyn, selv om denne andre medlemsstat ikke er ansvarlig for behandlingen i henhold til kriteriene fastsatt i artikkel 8–11 og 16. De berørte personer må gi sitt skriftlige samtykke.

   Anmodningen om overtakelse skal inneholde alle opplysninger den anmodende medlemsstat har i sin besittelse, for å gjøre det mulig for den anmodede medlemsstat å vurdere situasjonen.

   Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige kontroller for å undersøke de anførte humanitære årsaker, og skal svare den anmodende medlemsstat senest to måneder etter mottak av anmodningen ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Dersom svaret på anmodningen er et avslag, skal avslaget begrunnes.

   Dersom den anmodede medlemsstat etterkommer anmodningen, skal ansvaret for behandlingen av søknaden overføres til denne staten.

Kapittel V

Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

Artikkel 18

Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

1. Den medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, skal være forpliktet til å

   • a) overta, på vilkårene fastsatt i artikkel 21, 22 og 29, ansvaret for en søker som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat,

   • b) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en søker hvis søknad er under behandling, og som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument,

   • c) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en tredjelandsborger eller statsløs som har trukket tilbake søknaden som er under behandling og inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument,

   • d) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, en tredjelandsborger eller statsløs som har fått avslag på sin søknad og som har inngitt en søknad i en annen medlemsstat, eller som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten et oppholdsdokument.

2. I tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav a) og b), skal den ansvarlige medlemsstat behandle eller fullføre behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse som søkeren har inngitt.

   Når den ansvarlige medlemsstat har innstilt behandlingen av en søknad etter at søkeren har trukket den tilbake før det er truffet en realitetsavgjørelse i første instans, skal denne medlemsstat i tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav c), sikre at søkeren har rett til å anmode om at behandlingen av vedkommendes søknad fullføres, eller til å inngi en ny søknad om internasjonal beskyttelse, som ikke skal behandles som en etterfølgende søknad i henhold til direktiv 2013/32/EU. I slike tilfeller skal medlemsstatene sikre at behandlingen av søknaden fullføres.

   Når det bare er gitt avslag på søknaden i første instans, skal den ansvarlige medlemsstat i tilfellene som faller inn under virkeområdet til nr. 1 bokstav d), sikre at vedkommende har eller har hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel i henhold til artikkel 46 i direktiv 2013/32/EU.

Artikkel 19

Opphør av ansvar

1. Når en medlemsstat utsteder et oppholdsdokument til en søker, skal forpliktelsene angitt i artikkel 18 nr. 1 overføres til denne medlemsstat.

2. Forpliktelsene i artikkel 18 nr. 1 skal opphøre når den ansvarlige medlemsstat kan godtgjøre, etter å ha blitt anmodet om å overta eller ta tilbake ansvaret for en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), at vedkommende har forlatt medlemsstatenes territorium i minst tre måneder, med mindre vedkommende er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument utstedt av den ansvarlige medlemsstat.

   En søknad som inngis etter fraværsperioden nevnt i første ledd, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

3. Forpliktelsene angitt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) og d) skal opphøre når den ansvarlige medlemsstat kan godtgjøre, etter å ha blitt anmodet om å ta tilbake en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), at vedkommende har forlatt medlemsstatenes territorium i samsvar med et vedtak om retur eller uttransportering som er gjort etter tilbaketrekkingen av eller avslaget på søknaden.

   En søknad som inngis etter at en uttransportering faktisk har funnet sted, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

Kapittel VI

Prosedyrer for overtakelse og tilbaketakelse

Avsnitt I

Innledning av prosedyren

Artikkel 20

Innledning av prosedyren

1. Prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal innledes så snart en søknad om internasjonal beskyttelse inngis for første gang i en medlemsstat.

2. En søknad om internasjonal beskyttelse skal anses å være inngitt når et skjema innlevert av søkeren eller en rapport utarbeidet av myndighetene er mottatt av de kompetente myndigheter i den berørte medlemsstat. Dersom søknaden ikke inngis skriftlig, skal det gå kortest mulig tid fra intensjonserklæringen framlegges og til det er utarbeidet en rapport.

3. I henhold til denne forordning skal situasjonen til en mindreårig som ledsager søkeren og oppfyller definisjonen av familiemedlem, være uløselig forbundet med vedkommendes familiemedlems situasjon og skal være et anliggende for den medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av nevnte familiemedlems søknad om internasjonal beskyttelse, selv om den mindreårige selv ikke er søker, under forutsetning av at dette er til den mindreåriges beste. Samme behandling skal gis barn født etter at søkeren har ankommet medlemsstatenes territorium, uten at det er nødvendig å innlede en ny prosedyre for å overta ansvaret for dem.

4. Dersom en søker som oppholder seg på en medlemsstats territorium, inngir en søknad om internasjonal beskyttelse til de kompetente myndigheter i en annen medlemsstat, skal den medlemsstat på hvis territorium søkeren oppholder seg, avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. Sistnevnte medlemsstat skal uten opphold underrettes av den medlemsstat som mottok søknaden, og skal deretter, i henhold til denne forordning, betraktes som den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt.

   Søkeren skal underrettes skriftlig om endringen av medlemsstat som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og om på hvilken dato endringen fant sted.

5. En søker som oppholder seg i en annen medlemsstat uten et oppholdsdokument eller som inngir en søknad om internasjonal beskyttelse der etter å ha trukket tilbake sin første søknad inngitt i en annen medlemsstat mens prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig pågår, skal tas tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 23, 24, 25 og 29, av den medlemsstat der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble inngitt, med henblikk på å fullføre prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

   Denne forpliktelse skal opphøre dersom den medlemsstat som er blitt anmodet om fullføre prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan godtgjøre at søkeren i mellomtiden har forlatt medlemsstatenes territorium i et tidsrom på minst tre måneder, eller har fått utstedt et oppholdsdokument av en annen medlemsstat.

   En søknad som inngis etter fraværsperioden nevnt i annet ledd, skal betraktes som en ny søknad som medfører en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

Avsnitt II

Prosedyrer for anmodninger om overtakelse

Artikkel 21

Framsetting av en anmodning om overtakelse

1. Dersom en medlemsstat som har mottatt en søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig for behandlingen av søknaden, kan den førstnevnte medlemsstat snarest mulig og i alle tilfeller innen tre måneder etter at søknaden ble inngitt i henhold til artikkel 20 nr. 2, anmode sistnevnte medlemsstat om å overta ansvaret for søkeren.

   Uten hensyn til første ledd skal anmodningen, ved et treff i Eurodac på grunnlag av opplysninger registrert i henhold til artikkel 14 i forordning (EU) nr. 603/2013, sendes senest to måneder etter at treffet ble registrert, i henhold til artikkel 15 nr. 2 i nevnte forordning.

   Når det ikke framsettes anmodning om å overta ansvaret for en søker innen fristene fastsatt i første og annet ledd, skal ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse påhvile den medlemsstat der søknaden ble inngitt.

2. Den anmodende medlemsstat kan be om et hurtig svar dersom søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt etter avslag på søknad om innreise- eller oppholdstillatelse, etter arrestasjon for ulovlig opphold eller etter forkynnelse eller iverksetting av et vedtak om uttransportering.

   I anmodningen skal det oppgis hvorfor det kreves hurtig svar, samt forventet svarfrist. Svarfristen skal være på minst én uke.

3. I tilfellene nevnt i nr. 1 og 2 skal anmodningen til en annen medlemsstat om å overta ansvaret, fremmes ved bruk av et standardskjema og omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av søkerens erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning.

   Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om overtakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 22

Svar på en anmodning om overtakelse

1. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige undersøkelser og ta stilling til anmodningen om å overta ansvaret for en søker senest to måneder etter at anmodningen ble mottatt.

2. Under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal det benyttes bevismidler og indisier.

3. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide og jevnlig revidere to lister som angir de relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene i bokstav a) og b) i dette nummer. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

   • a) Bevis:

     • i) Dette viser til formelle bevis som fastsetter ansvarsforholdet i henhold til denne forordning, forutsatt at de ikke gjendrives ved hjelp av motbevis.

     • ii) Medlemsstatene skal sørge for at komiteen nevnt i artikkel 44 får eksempler på ulike typer dokumenter som benyttes i forvaltningen, i samsvar med typologien fastsatt i listen over formelle bevis.

   • b) Indisier:

     • i) Dette viser til indikasjoner som til tross for at de kan gjendrives, i visse tilfeller kan være tilstrekkelige ut fra den bevisverdien de tillegges.

     • ii) Deres bevisverdi når det gjelder ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, skal vurderes i hvert enkelt tilfelle.

4. Kravet til bevis skal ikke være strengere enn det som er nødvendig for korrekt anvendelse av denne forordning.

5. Dersom det ikke foreligger formelle bevis, skal den anmodede medlemsstat erkjenne sitt ansvar såfremt indisiene er konsekvente, kan verifiseres og er tilstrekkelig detaljerte til å fastsette ansvarsforholdet.

6. Når den anmodende medlemsstat har bedt om hurtig svar i samsvar med bestemmelsene i artikkel 21 nr. 2, skal den anmodede medlemsstat gjøre sitt ytterste for å overholde den angitte frist. Når det i unntakstilfeller kan godtgjøres at behandlingen av en anmodning om å overta ansvaret for en søker er spesielt komplisert, kan den anmodede medlemsstat svare etter den angitte fristen, men må i alle tilfeller svare innen én måned. I slike situasjoner må den anmodede medlemsstat meddele den anmodende medlemsstat sin beslutning om å vente med å svare, innen den opprinnelig angitte fristen.

7. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av tomånedersfristen nevnt i nr. 1 og énmånedsfristen nevnt i nr. 6, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta ansvaret for vedkommende, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.

Avsnitt III

Prosedyrer for anmodninger om tilbaketakelse

Artikkel 23

Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når en ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

• 1. Når en medlemsstat der en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), har inngitt en ny søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig i henhold til artikkel 20 nr. 5 og artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), kan den anmode den andre medlemsstat om å ta vedkommende tilbake.

• 2. En anmodning om tilbaketakelse skal framsettes så snart som mulig og under alle omstendigheter innen to måneder etter at treffet i Eurodac ble registret, i henhold til artikkel 9 nr. 5 i forordning (EU) nr. 603/2013.

  Dersom anmodningen om tilbaketakelse er basert på andre beviser enn opplysninger fra Eurodac-systemet, skal den sendes til den anmodede medlemsstat senest tre måneder etter datoen da søknaden om internasjonal beskyttelse ble inngitt i henhold til artikkel 20 nr. 2.

• 3. Dersom anmodningen om tilbaketakelse ikke framsettes innen fristene fastsatt i annet ledd, skal ansvaret for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse påhvile den medlemsstat der den nye søknaden ble inngitt.

• 4. En anmodning om tilbaketakelse skal fremmes på et standardskjema og omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av vedkommendes erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning.

  Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om tilbaketakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 24

Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når ingen ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

• 1. Dersom en medlemsstat på hvis territorium en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d) oppholder seg uten oppholdsdokument, og som ikke har mottatt noen ny søknad om internasjonal beskyttelse, anser at en annen medlemsstat er ansvarlig i henhold til artikkel 20 nr. 5 og artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) eller d), kan den anmode den andre medlemsstaten om å ta vedkommende tilbake.

• 2. Som unntak fra artikkel 6 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF av 16. desember 2008 om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold34 skal en medlemsstat på hvis territorium en person oppholder seg uten oppholdsdokument, når den beslutter å søke i Eurodac-systemet i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 603/2013, framsette anmodningen om tilbaketakelse av en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b) eller c) i denne forordning, eller en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav d) i denne forordning, som ikke har fått endelig avslag på sin søknad om internasjonal beskyttelse, så raskt som mulig og under alle omstendigheter senest to måneder etter at treffet i Eurodac ble registrert i henhold til artikkel 17 nr. 5 i forordning (EU) nr. 603/2013.

  Dersom anmodningen om tilbaketakelse er basert på andre beviser enn opplysninger fra Eurodac-systemet, skal den sendes til den anmodede medlemsstat senest tre måneder etter datoen da den anmodende medlemsstat ble oppmerksom på at en annen medlemsstat kan være ansvarlig for vedkommende.

• 3. Når anmodningen om tilbaketakelse ikke framsettes innen fristene fastsatt i nr. 2, skal medlemsstaten på hvis territorium vedkommende oppholder seg uten oppholdsdokument, gi vedkommende mulighet til å inngi en ny søknad.

• 4. Når en person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav d), som har fått endelig avslag på sin søknad om internasjonal beskyttelse i én medlemsstat, oppholder seg på en annen medlemsstats territorium uten oppholdsdokument, kan sistnevnte medlemsstat anmode førstnevnte medlemsstat enten om å ta tilbake vedkommende eller gjennomføre en prosedyre for retur i henhold til direktiv 2008/115/EF.

  Når sistnevnte medlemsstat beslutter å anmode førstnevnte medlemsstat om å ta tilbake vedkommende, skal reglene i direktiv 2008/115/EF ikke komme til anvendelse.

• 5. Anmodningen om tilbaketakelse av personen nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav b), c) og d) skal fremmes ved bruk av et standardskjema og skal omfatte bevis eller indisier som beskrevet i de to listene nevnt i artikkel 22 nr. 3 og/eller relevante deler av søkerens erklæring, slik at den anmodede medlemsstats myndigheter kan undersøke om den er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordning.

  Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide og jevnlig revidere to lister som angir de relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene i artikkel 22 nr. 3 bokstav a) og b) og skal vedta ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om tilbaketakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 25

Svar på en anmodning om tilbaketakelse

1. Den anmodede medlemsstat skal foreta de nødvendige undersøkelser og ta stilling til anmodningen om å ta tilbake ansvaret for vedkommende snarest mulig, og ikke under noen omstendigheter mer enn én måned etter at anmodningen ble mottatt. Når anmodningen er basert på opplysninger fra Eurodac-systemet, skal fristen forkortes til to uker.

2. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av énmånedsfristen eller toukersfristen nevnt i nr. 1, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta ansvaret for vedkommende, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.

Avsnitt IV

Garantier for rett saksbehandling

Artikkel 26

Meddelelse av et vedtak om overføring

1. Når den anmodede medlemsstat etterkommer anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for en søker eller annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal den anmodende medlemsstat underrette vedkommende om vedtaket om å overføre ham eller henne til den ansvarlige medlemsstat og, om relevant, om at den ikke vil behandle hans eller hennes søknad om internasjonal beskyttelse. Dersom en juridisk rådgiver eller annen rådgiver representerer vedkommende, kan medlemsstatene velge å meddele beslutningen til en slik juridisk rådgiver eller annen rådgiver i stedet for til den berørte selv og, om relevant, underrette vedkommende om beslutningen.

2. Vedtaket nevnt i nr. 1 skal inneholde opplysninger om tilgjengelige rettsmidler, herunder om retten til eventuelt å framsette begjæring om oppsettende virkning, og om fristene for anvendelse av disse rettsmidler og for iverksetting av overføringen, og skal om nødvendig omfatte opplysninger om hvor og når vedkommende skal møte opp dersom han eller hun reiser til den ansvarlige medlemsstat på eget initiativ.

   Medlemsstatene skal sikre at opplysninger om personer eller enheter som kan yte juridisk bistand til vedkommende, formidles til vedkommende sammen med beslutningen nevnt i nr. 1, såfremt disse opplysningene ikke allerede er blitt formidlet til vedkommende.

3. Dersom vedkommende ikke bistås eller representeres av en juridisk rådgiver eller annen rådgiver, skal medlemsstatene underrette vedkommende om de viktigste elementene i beslutningen, som alltid skal omfatte opplysninger om tilgjengelige rettsmidler og fristene for anvendelse av disse, på et språk som vedkommende forstår eller som det med rimelighet kan forventes at han eller hun forstår.

Artikkel 27

Rettsmidler

1. Søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal ha rett til et effektivt rettsmiddel mot et vedtak om overføring, i form av en klage eller overprøving for en domstol eller et domstollignende organ av de faktiske og rettslige forhold.

2. Medlemsstatene skal fastsette en rimelig frist innenfor hvilken vedkommende kan utøve sin rett til effektive rettsmidler i henhold til nr. 1.

3. Med henblikk på tilfeller der vedtak om overføring påklages eller overprøves, skal det i medlemsstatenes nasjonale lovgivning fastsettes at

   • a) klagen eller overprøvingen gir vedkommende rett til å forbli på vedkommende medlemsstats territorium inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger, eller at

   • b) overføringen automatisk utsettes, og at utsettelsen oppheves etter en viss rimelig tid i løpet av hvilken en domstol eller et domstollignende organ etter nøye og grundig vurdering skal ha truffet en avgjørelse om hvorvidt en klage eller overprøving skal gis oppsettende virkning, eller at

   • c) vedkommende har mulighet til innen en rimelig frist å anmode en domstol eller et domstollignende organ om å utsette iverksettingen av vedtaket om overføring inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger. Medlemsstatene skal sikre at det finnes et effektivt rettsmiddel ved å utsette overføringen inntil den første anmodningen om utsettelse er avgjort. Enhver beslutning om hvorvidt iverksetting av vedtaket om overføring skal utsettes, skal treffes innen en rimelig frist som samtidig tillater at det foretas en nøye og grundig vurdering av anmodningen om utsettelse. En beslutning om ikke å utsette iverksettingen av overføringen skal være begrunnet.

4. Medlemsstatene kan fastsette at de kompetente myndigheter på eget initiativ kan beslutte å utsette iverksettingen av vedtaket om overføring inntil resultatet av klagen eller overprøvingen foreligger.

5. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende har adgang til juridisk bistand og, om nødvendig, språklig bistand.

6. Medlemsstatene skal sikre at juridisk bistand på anmodning ytes gratis når vedkommende ikke selv har råd til å betale de kostnader dette medfører. Medlemsstatene kan fastsette at søkerne ikke skal behandles gunstigere med hensyn til gebyrer og andre kostnader enn den behandling landets egne statsborgere generelt får i spørsmål som gjelder juridisk bistand.

   Medlemsstatene kan, uten vilkårlig å begrense adgangen til gratis juridisk bistand eller juridisk representasjon, fastsette at det ikke skal ytes gratis juridisk bistand når den kompetente myndighet eller en domstol eller et domstollignende organ anser at klagen eller overprøvingen ikke har noen reelle utsikter til å føre fram.

   Dersom en beslutning om ikke å yte gratis juridisk bistand og juridisk representasjon i henhold til dette nummer treffes av en myndighet som ikke er en domstol eller et domstollignende organ, skal medlemsstatene stille til rådighet et effektivt rettsmiddel foran en domstol eller et domstollignende organ for å påklage beslutningen.

   Ved overholdelse av kravene i dette nummer skal medlemsstatene sikre at juridisk bistand og juridisk representasjon ikke begrenses vilkårlig, og at søkerens effektive adgang til rettslig prøving ikke hindres.

   Den juridiske bistanden skal minst omfatte utarbeidelse av de påkrevde saksdokumentene og representasjon for en domstol eller et domstollignende organ og kan begrenses til juridiske rådgivere eller andre rådgivere som er særskilt utpekt til å bistå og representere i henhold til nasjonal lovgivning.

   Prosedyrene for adgang til juridisk bistand skal fastsettes i nasjonal lovgivning.

Avsnitt V

Fengsling med henblikk på overføring

Artikkel 28

Fengsling

1. Medlemsstatene skal ikke holde en person fengslet utelukkende med den begrunnelse at vedkommende er gjenstand for prosedyren fastsatt ved denne forordning.

2. Når det foreligger en vesentlig unndragelsesfare, kan medlemsstatene holde vedkommende fengslet for å sikre prosedyrer for overføring i henhold til denne forordning, på grunnlag av en individuell vurdering og bare i den utstrekning fengsling er et forholdsmessig tiltak og alternative, mindre inngripende tiltak ikke kan anvendes effektivt.

3. Fengslingen skal være så kortvarig som mulig og skal ikke være lengre enn det som er rimelig for at de nødvendige forvaltningsmessige prosedyrer kan gjennomføres på behørig vis, fram til overføringen i henhold til denne forordning gjennomføres.

   Dersom en person holdes fengslet i henhold til denne artikkel, skal anmodningen om overtakelse eller tilbaketakelse framlegges senest én måned etter at søknaden er inngitt. Den medlemsstat som gjennomfører prosedyren i samsvar med denne forordning, skal i slike tilfeller be om et hurtig svar. Svaret skal gis innen to uker etter at anmodningen ble mottatt. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av toukersfristen, skal anmodningen anses som etterkommet; den anmodede stat plikter da å overta eller ta tilbake ansvaret for personen, herunder å sørge for egnede tiltak med hensyn til ankomst.

   Dersom en person holdes fengslet i henhold til denne artikkel, skal vedkommende overføres fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat så snart dette praktisk lar seg gjennomføre, og senest seks uker etter at en annen medlemsstat stilltiende eller uttrykkelig har etterkommet anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, eller etter det tidspunkt da klagen eller overprøvingen ikke lenger har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 27 nr. 3.

   Dersom den anmodende medlemsstat ikke overholder fristene for å framsette en anmodning om overtakelse eller tilbaketakelse eller overføringen ikke iverksettes innen utløpet av seksukersfristen nevnt i tredje ledd, skal vedkommende ikke lenger holdes fengslet. Artikkel 21, 23, 24 og 29 skal fortsatt få tilsvarende anvendelse.

4. Når det gjelder vilkårene for fengsling og garantiene som får anvendelse for personer som sitter fengslet, skal artikkel 9, 10 og 11 i direktiv 2013/33/EU få anvendelse med henblikk på å sikre prosedyrene for overføring.

Avsnitt VI

Overføringer

Artikkel 29

Nærmere bestemmelser og frister

1. Overføringen av søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d) fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat skal gjennomføres i samsvar med nasjonal lovgivning i den anmodende medlemsstat, etter samråd mellom de berørte medlemsstater, så snart som mulig og senest innen seks måneder etter at en annen medlemsstat har etterkommet anmodningen om å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, eller etter at klagen eller overprøvingen med oppsettende virkning i samsvar med artikkel 27 nr. 3 er endelig avgjort.

   Dersom overføringer til den ansvarlige medlemsstat skjer ved kontrollert utreise eller med ledsagelse, skal medlemsstaten sikre at de gjennomføres på en human måte som fullt ut respekterer de grunnleggende rettigheter og menneskeverdet.

   Om nødvendig skal den anmodende medlemsstat utstyre søkeren med et passerbrev. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette passerbrevets utforming. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

   Den ansvarlige medlemsstat skal underrette den anmodende medlemsstat om at vedkommende er trygt ankommet eller ikke har vist seg innen den fastsatte frist, alt etter som.

2. Dersom overføringen ikke skjer innen seksmånedersfristen, skal den ansvarlige medlemsstat løses fra sitt ansvar for å overta eller ta tilbake ansvaret for vedkommende, og ansvaret overføres da til den anmodende medlemsstat. Denne fristen kan forlenges til inntil ett år dersom overføringen ikke har kunnet gjennomføres fordi vedkommende var fengslet, eller inntil atten måneder dersom vedkommende unndrar seg.

3. Dersom en person har blitt overført feilaktig eller en beslutning om overføring blir omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal den medlemsstat som har foretatt overføringen, umiddelbart ta vedkommende tilbake.

4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede vilkår for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene, særlig i tilfelle av utsatt eller forsinket overføring, overføring etter stilltiende samtykke, overføring av mindreårige eller forsørgede personer og kontrollert overføring. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 30

Kostnader ved overføring

1. Nødvendige kostnader ved overføring av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d) til den ansvarlige medlemsstat, skal dekkes av den overførende medlemsstat.

2. Dersom vedkommende må overføres tilbake til en medlemsstat som følge av en feilaktig overføring eller en beslutning om overføring som er blitt omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal den medlemsstat som opprinnelig gjennomførte overføringen, være ansvarlig for kostnadene ved å overføre vedkommende tilbake til sitt territorium.

3. Personer som skal overføres i henhold til denne forordning, skal ikke behøve å dekke kostnadene ved overføringen.

Artikkel 31

Utveksling av relevante opplysninger før en overføring gjennomføres

1. En medlemsstat som gjennomfører en overføring av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 18 nr. 1 bokstav c) eller d), skal oversende til den ansvarlige medlemsstat personopplysninger som er tilstrekkelige, relevante og ikke mer omfattende enn det som er nødvendig, for det ene formål å sikre at de kompetente myndigheter, i samsvar med nasjonal lovgivning i den ansvarlige medlemsstat, er i stand til å gi vedkommende hensiktsmessig bistand, herunder den øyeblikkelige legehjelp vedkommende trenger for å beskytte sine vitale interesser, og sikre kontinuitet i den beskyttelse og de rettigheter som gis ved denne forordning og andre relevante asylrettslige instrumenter. Nevnte opplysninger skal oversendes til den ansvarlige medlemsstat innen rimelig tid før overføringen gjennomføres for å sikre at dens kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal lovgivning har tilstrekkelig tid til å treffe de nødvendige tiltak.

2. Den overførende medlemsstat skal, i den utstrekning slike opplysninger er tilgjengelige for den kompetente myndighet i samsvar med nasjonal lovgivning, oversende til den ansvarlige medlemsstat alle opplysninger som er vesentlige for å ivareta de rettigheter og umiddelbare særlige behov personen som skal overføres har, da særlig:

   • a) de umiddelbare tiltak som den ansvarlige medlemsstat må treffe for å sikre at de særlige behov personen som skal overføres har, blir tilfredsstillende ivaretatt, herunder eventuelt nødvendig umiddelbar tilgang til helsetjenester,

   • b) kontaktopplysninger til familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående i mottakermedlemsstaten, om slike finnes,

   • c) når det gjelder mindreårige, opplysninger om utdanning,

   • d) en vurdering av søkerens alder.

3. Utvekslingen av opplysninger i henhold til denne artikkel skal finne sted bare mellom myndigheter som er meldt til Kommisjonen i samsvar med artikkel 35 ved bruk av det elektroniske kommunikasjonsnettet «DubliNet» opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn dem som er angitt i nr. 1, og skal ikke være gjenstand for videre behandling.

4. Med sikte på å legge til rette for utveksling av informasjon mellom medlemsstatene skal Kommisjonen, gjennom gjennomføringsrettsakter, utarbeide et standardskjema for overføring av de opplysninger som kreves etter denne artikkel. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

5. Reglene fastsatt i artikkel 34 nr. 8–12 skal få anvendelse på utvekslingen av opplysninger i samsvar med denne artikkel.

Artikkel 32

Utveksling av helseopplysninger før en overføring gjennomføres

• 1. For det ene formål å yte legehjelp eller behandling, særlig når det gjelder funksjonshemmede, eldre personer, gravide kvinner, mindreårige og personer som har vært utsatt for tortur, voldtekt eller andre alvorlige former for psykisk, fysisk og seksuell vold, skal den overførende medlemsstat, i den utstrekning slike opplysninger er tilgjengelige for den kompetente myndighet i samsvar med nasjonal lovgivning, oversende til den ansvarlige medlemsstat opplysninger om eventuelle særlige behov som personen som skal overføres har, noe som i visse tilfeller kan omfatte opplysninger om vedkommendes fysiske eller psykiske helse. Opplysningene skal overføres i form av en felles helseattest vedlagt de nødvendige dokumenter. Den ansvarlige medlemsstat skal sikre at nevnte særlige behov blir tilfredsstillende ivaretatt, særlig gjennom å gi nødvendig legehjelp.

  Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter utarbeide den felles helseattesten. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

• 2. Den overførende medlemsstat skal oversende bare de opplysninger som er nevnt i nr. 1 til den ansvarlige medlemsstat etter å ha fått søkerens og/eller dennes representants uttrykkelige samtykke eller, dersom søkeren er fysisk eller rettslig ute av stand til å gi sitt samtykke, der slik overføring er nødvendig for å beskytte søkerens eller en annen persons vitale interesser. Manglende samtykke, herunder nekting av samtykke, skal ikke være til hinder for overføringen.

• 3. Personlige helseopplysninger nevnt i nr. 1 skal behandles bare av helsepersonell som i henhold til nasjonal lovgivning eller regler fastsatt av nasjonale kompetente myndigheter er underlagt taushetsplikt eller av en annen person som er underlagt tilsvarende taushetsplikt.

• 4. Utvekslingen av informasjon i henhold til denne artikkel skal finne sted bare mellom helsepersonell eller andre personer som nevnt i nr. 3. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn formålene angitt i nr. 1, og skal ikke være gjenstand for videre behandling.

• 5. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter vedta ensartede vilkår og praktiske ordninger for utveksling av opplysningene nevnt i nr. 1. Gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

• 6. Reglene fastsatt i artikkel 34 nr. 8–12 skal få anvendelse på utvekslingen av opplysninger i samsvar med denne artikkel.

Artikkel 33

En ordning for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering

• 1. Dersom Kommisjonen, særlig på grunnlag av opplysninger som EASO har samlet inn i samsvar med forordning (EU) nr. 439/2010, slår fast at anvendelsen av denne forordning kan settes i fare, enten på grunn av en dokumentert risiko for særlig press på en medlemsstats asylordning og/eller på grunn av problemer med virkemåten til en medlemsstats asylordning, skal Kommisjonen i samarbeid med EASO komme med anbefalinger til nevnte medlemsstat og oppfordre den til å utarbeide en forebyggende handlingsplan.

  Den berørte medlemsstat skal underrette Rådet og Kommisjonen om hvorvidt den har til hensikt å legge fram en forebyggende handlingsplan for å overvinne presset og/eller problemene med virkemåten til dens asylordning og samtidig sikre vern av grunnleggende rettigheter for personer som har søkt om internasjonal beskyttelse.

  En medlemsstat kan, etter eget skjønn og på eget initiativ utarbeide en forebyggende handlingsplan og senere revidere denne. Når en forebyggende handlingsplan utarbeides, kan medlemsstaten anmode om bistand fra Kommisjonen, andre medlemsstater, EASO og andre relevante unionsorganer.

• 2. Dersom en forebyggende handlingsplan utarbeides, skal den berørte medlemsstat legge den fram for Rådet og Kommisjonen og jevnlig rapportere til dem om gjennomføringen av den. Kommisjonen skal så informere Europaparlamentet om de viktigste elementene i den forebyggende handlingsplanen. Kommisjonen skal legge rapporter om handlingsplanens gjennomføring fram for Rådet og oversende dem til Europaparlamentet.

  Den berørte medlemsstat skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å håndtere en situasjon der dens asylordning utsettes for et særlig press, eller sikre at manglene som er påvist, håndteres før situasjonen forverrer seg. Dersom den forebyggende handlingsplanen omfatter tiltak som tar sikte på å avhjelpe et særlig press på en medlemsstats asylordning som kan sette anvendelsen av denne forordning i fare, skal Kommisjonen rådføre seg med EASO før den rapporterer til Europaparlamentet og Rådet.

• 3. Dersom Kommisjonen på grunnlag av EASOs analyse slår fast at de påviste mangler ikke er blitt avhjulpet av gjennomføringen av den forebyggende handlingsplanen, eller dersom det foreligger en alvorlig risiko for at asylsituasjonen i den berørte medlemsstat kan utvikle seg til en krise som det ikke kan forventes at den forebyggende handlingsplanen vil avhjelpe, kan Kommisjonen, eventuelt i samarbeid med EASO, anmode den berørte medlemsstat om å utarbeide en krisehåndteringsplan og ved behov reviderer denne. Krisehåndteringsplanen skal under hele prosessen sikre at Unionens asylregler følges, særlig når det gjelder grunnleggende rettigheter for personer som søker om internasjonal beskyttelse.

  Etter en anmodning om å utarbeide en krisehåndteringsplan skal den berørte medlemsstat i samarbeid med Kommisjonen og EASO umiddelbart, og senest tre måneder etter anmodningen, utarbeide en slik plan.

  Den berørte medlemsstat skal legge fram krisehåndteringsplanen for Kommisjonen og andre berørte parter, for eksempel EASO, og rapportere til dem minst hver tredje måned om gjennomføringen av den.

  Kommisjonen skal underrette Europaparlamentet og Rådet om krisehåndteringsplanen og eventuelle revisjoner og gjennomføringen av den. I disse rapportene skal den berørte medlemsstat rapportere opplysninger som gir mulighet for å kontrollere om krisehåndteringsplanen blir fulgt, for eksempel prosedyrens varighet, vilkårene for fengsling og mottakskapasitet i forhold til tilstrømningen av søkere.

• 4. Gjennom hele prosessen for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering fastsatt i denne artikkel, skal Rådet overvåke situasjonen nøye og kan anmode om ytterligere opplysninger og gi politisk veiledning, særlig når det gjelder situasjonens hastekarakter og alvor, og dermed en medlemsstats behov for å utarbeide en forebyggende handlingsplan eller om nødvendig en krisehåndteringsplan. Europaparlamentet og Rådet kan gjennom hele prosessen drøfte og gi veiledning om eventuelle solidaritetstiltak som de finner hensiktsmessig.

Kapittel VII

Forvaltningssamarbeid

Artikkel 34

Informasjonsdeling

• 1. Hver medlemsstat skal oversende til enhver medlemsstat som anmoder om det, slike personopplysninger om søkeren som er tilstrekkelige, relevante og ikke mer omfattende enn det som er nødvendig for å

  • a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig,

  • b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse,

  • c) gjennomføre alle forpliktelser i henhold til denne forordning.

• 2. Informasjonen nevnt i nr. 1 kan bare omfatte

  • a) personopplysninger som gjelder søkeren, samt eventuelt hans eller hennes familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående (fullt navn og eventuelt tidligere navn, kallenavn eller pseudonymer, nåværende og tidligere nasjonalitet, fødselsdato og -sted),

  • b) legitimasjons- og reisedokumenter (referanser, gyldighet, utstedelsesdato, utstedende myndighet, utstedelsessted osv.),

  • c) annen informasjon som er nødvendig for å fastslå søkerens identitet, herunder fingeravtrykk behandlet i samsvar med forordning (EU) nr. 603/2013,

  • d) bosteder og reiseruter,

  • e) oppholdsdokumenter eller visaer utstedt av en medlemsstat,

  • f) det sted søknaden ble inngitt,

  • g) datoen da en eventuell tidligere søknad om internasjonal beskyttelse ble inngitt, datoen som den aktuelle søknad ble inngitt på, hvor langt behandlingen er kommet, samt vedtaket som eventuelt er gjort.

• 3. Videre kan den ansvarlige medlemsstat, dersom det er nødvendig for å kunne behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, anmode en annen medlemsstat om å opplyse hvilke grunner søkeren har oppgitt for sin søknad, og begrunnelsen for eventuelle beslutninger som er tatt vedrørende søknaden. Den andre medlemsstaten kan nekte å etterkomme anmodningen dersom utlevering av opplysningene vil kunne skade dens vesentlige interesser eller søkerens eller andre personers friheter og grunnleggende rettigheter. Uansett kan disse opplysninger bare utleveres dersom den anmodende medlemsstat har fått skriftlig samtykke fra personen som har søkt om internasjonal beskyttelse. I så tilfelle har søkeren krav på å vite nøyaktig hvilke opplysninger han eller hun samtykker til å utlevere.

• 4. En anmodning om opplysninger skal bare sendes i forbindelse med en individuell søknad om internasjonal beskyttelse. Den skal begrunnes, og dersom formålet med anmodningen er å kontrollere oppfyllelsen av kriterium som kan medføre at den anmodede medlemsstat pålegges ansvaret, skal den oppgi hvilke bevis dette er basert på, herunder relevant informasjon fra sikre kilder om hvor og hvordan søkere reiser inn på medlemsstatenes territorier, eller hvilken bestemt og kontrollerbar del av søkerens forklaring anmodningen er basert på. Slik informasjon fra sikre kilder kan ikke i seg selv anses som tilstrekkelig for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig og kompetent i henhold til denne forordning, men den kan bidra til vurderingen av andre indisier som gjelder den enkelte søker.

• 5. Den anmodede medlemsstat skal ha plikt til å svare innen fem uker. Enhver forsinkelse med å svare skal være behørig begrunnet. Manglende overholdelse av fristen på fem uker fritar ikke den anmodede medlemsstat fra plikten til å svare. Dersom undersøkelsene gjennomført av en anmodet medlemsstat som ikke overholder fristen, frambringer opplysninger som viser at den er ansvarlig, kan nevnte medlemsstat ikke påberope seg utløpet av fristene fastsatt i artikkel 21, 23 og 24 som begrunnelse for å nekte å etterkomme anmodningen om overtakelse eller tilbaketakelse. I dette tilfellet skal tidsfristene i artikkel 21, 23 og 24 for å framsette en anmodning om overtakelse eller tilbaketakelse forlenges med et tidsrom av samme lengde som forsinkelsen i den anmodede medlemsstats svar.

• 6. Informasjonsutvekslingen skal skje på anmodning fra en medlemsstat og kan finne sted bare mellom de myndigheter som er utpekt av hver medlemsstat og meldt til Kommisjonen i samsvar med artikkel 35 nr. 1.

• 7. Opplysningene som utveksles, skal ikke brukes for andre formål enn dem som er angitt i nr. 1. I hver medlemsstat kan opplysningene, avhengig av deres art og den mottakende myndighets fullmakter, oversendes bare til myndigheter, domstoler og domstollignende organer som har til oppgave å

  • a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig,

  • b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse,

  • c) gjennomføre alle forpliktelser i henhold til denne forordning.

• 8. Den medlemsstat som oversender opplysningene, skal sikre at de er riktige og à jour. Dersom det viser seg at den har oversendt opplysninger som er uriktige, eller som ikke burde ha blitt oversendt, skal den mottakende medlemsstat umiddelbart underrettes om dette. De skal da rette eller slette disse opplysningene.

• 9. Søkeren skal ha rett til, etter anmodning, å bli informert om alle opplysninger vedrørende ham eller henne som behandles.

  Dersom søkeren finner at opplysningene har blitt behandlet i strid med denne forordning eller direktiv 95/46/EF, særlig fordi de er ufullstendige eller uriktige, skal han eller hun ha rett til å få dem rettet eller slettet.

  Den myndighet som retter eller sletter opplysningene, skal, alt etter omstendighetene, underrette den medlemsstat som har oversendt eller mottatt opplysningene.

  Søkeren skal ha rett til å reise sak eller inngi en klage for de kompetente myndigheter, domstoler eller domstollignende organer i den medlemsstat som nektet ham eller henne innsyn i eller retten til å rette eller slette opplysningene om seg selv.

• 10. I hver berørt medlemsstat skal overføring og mottak av utvekslede opplysninger registreres i vedkommendes personlige mappe og/eller i et register.

• 11. Opplysningene som er utvekslet, skal ikke oppbevares lenger enn det som er nødvendig for formålet de ble utvekslet for.

• 12. Dersom opplysningene ikke behandles automatisk eller ikke ligger i eller skal legges inn i et register, skal hver medlemsstat treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre, gjennom effektive kontrolltiltak, at denne artikkel overholdes.

Artikkel 35

Kompetente myndigheter og ressurser

1. Hver medlemsstat skal uten opphold underrette Kommisjonen om hvilke myndigheter som har ansvaret for å oppfylle forpliktelsene i henhold til denne forordning samt eventuelle endringer av den. Medlemsstatene skal sikre at nevnte myndigheter har de nødvendige ressurser til å utføre sine oppgaver og særlig til å besvare, innen de fastsatte frister, anmodninger om opplysninger, anmodninger om overtakelse og anmodninger om tilbaketakelse av søkere.

2. Kommisjonen skal offentliggjøre en sammenfattende liste over myndighetene nevnt i nr. 1 i Den europeiske unions tidende. Dersom det kommer endringer i denne, skal Kommisjonen årlig offentliggjøre en ajourført sammenfattende liste.

3. Myndighetene nevnt i nr. 1 skal motta den nødvendige opplæring med hensyn til anvendelsen av denne forordning.

4. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter opprette sikre elektroniske kanaler mellom myndighetene nevnt i nr. 1 for oversending av anmodninger, svar og all skriftlig korrespondanse og for å sikre at senderne automatisk mottar en elektronisk mottakskvittering. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med prosedyren med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 44 nr. 2.

Artikkel 36

Forvaltningsavtaler

1. Medlemsstatene kan seg imellom inngå bilaterale forvaltningsavtaler om de nærmere regler for gjennomføring av denne forordning for legge til rette for anvendelsen av den og gjøre den mer effektiv. Disse avtalene kan gjelde

   • a) utveksling av kontaktpersoner,

   • b) enklere prosedyrer og kortere frister for overføring og behandling av anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse av søkere.

2. Medlemsstatene kan også videreføre forvaltningsavtalene inngått i henhold til forordning (EF) nr. 343/2003. I den utstrekning slike avtaler ikke er forenlige med denne forordning, skal de berørte medlemsstater endre avtalene på en slik måte at eventuelle tilfeller av uforenlighet som er påvist, fjernes.

3. Før avtalene nevnt i nr. 1 bokstav b) inngås eller endres, skal de berørte medlemsstater rådføre seg med Kommisjonen med hensyn til avtalens forenlighet med denne forordning.

4. Dersom Kommisjonen anser at avtalene nevnt i nr. 1 bokstav b) er uforenlige med denne forordning, skal den underrette de berørte medlemsstater om dette innen rimelig tid. Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å endre den berørte avtale innen rimelig tid på en slik måte at alle tilfeller av uforenlighet som er påvist, fjernes.

5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om alle avtaler nevnt i nr. 1, og om eventuell oppsigelse eller endring av disse.

Kapittel VIII

Megling

Artikkel 37

Megling

1. Dersom medlemsstatene ikke kan løse en tvist vedrørende anvendelsen av denne forordning, kan de anvende meglingsprosedyren beskrevet i nr. 2.

2. Meglingsprosedyren innledes ved en anmodning fra en av medlemsstatene i tvisten til lederen for komiteen nedsatt ved artikkel 44. Ved å samtykke til å bruke megling forplikter de berørte medlemsstater seg til å ta størst mulig hensyn til den løsning som foreslås.

   Lederen for komiteen skal utpeke tre medlemmer av komiteen som representerer tre medlemsstater som ikke er innblandet i tvisten. Disse skal ta imot partenes argumenter skriftlig eller muntlig og etter drøfting foreslå en løsning innen en måned, om nødvendig etter avstemning.

   Komiteens leder, eller hans eller hennes stedfortreder, skal lede drøftingene. Han eller hun kan gi uttrykk for sin oppfatning, men kan ikke delta i avstemningen.

   Uten hensyn til om partene godtar eller forkaster den foreslåtte løsningen, er den endelig og kan ikke endres.

Kapittel IX

Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

Artikkel 38

Datasikkerhet og vern av personopplysninger

1. Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å garantere sikkerheten for de personopplysninger som oversendes, særlig for å unngå ulovlig eller uberettiget tilgang til eller videreformidling, endring eller tap av de personopplysninger som behandles.

2. Hver medlemsstat skal sikre at den eller de nasjonale tilsynsmyndigheter utpekt i samsvar med artikkel 28 nr. 1 i direktiv 95/46/EF uavhengig overvåker, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, lovligheten av den berørte medlemsstats behandling av personopplysninger i samsvar med denne forordning.

Artikkel 39

Fortrolighet

Medlemsstatene skal sikre at myndighetene nevnt i artikkel 35 er bundet av fortrolighetsreglene i nasjonal lovgivning med hensyn til opplysninger de i sitt arbeid får kjennskap til.

Artikkel 40

Sanksjoner

Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ethvert misbruk av opplysninger som behandles i samsvar med denne forordning, medfører sanksjoner, herunder administrative og/eller strafferettslige sanksjoner i samsvar med nasjonal lovgivning, som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

Artikkel 41

Overgangstiltak

Dersom en søknad er inngitt etter datoen angitt i artikkel 49 annet ledd, skal det tas hensyn til forhold som kan gjøre en medlemsstat ansvarlig i henhold til denne forordning, selv om de ligger forut for denne dato, med unntak av forhold som nevnt i artikkel 13 nr. 2.

Artikkel 42

Beregning av frister

Fristene fastsatt i denne forordning beregnes på følgende måte:

• a) Dersom en frist uttrykt i dager, uker eller måneder skal regnes fra det tidspunkt der en hendelse inntreffer eller en handling foretas, skal den dag da hendelsen inntreffer eller handlingen foretas, ikke tas med i beregningen av fristen.

• b) En frist som er uttrykt i uker eller måneder, utløper ved utgangen av den dag i fristens siste uke eller måned som faller på samme ukedag eller samme dato som den dag da den hendelse inntraff eller den handling ble foretatt som fristen regnes fra. Dersom en frist er uttrykt i måneder og den dag da fristen skulle utløpe ikke forekommer i den siste måneden, skal fristen utløpe ved utløpet av den siste dagen i måneden.

• c) Ved beregning av fristene medregnes lørdager og søndager og lovbestemte fri- og helligdager i de berørte medlemsstater.

Artikkel 43

Geografisk virkeområde

Når det gjelder Den franske republikk, får bestemmelsene i denne forordning anvendelse bare på dens europeiske territorium.

Artikkel 44

Komité

1. Kommisjonen skal bistås av en komité. Komiteen skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

2. Når det vises til dette nummer, skal artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 få anvendelse.

   Dersom komiteen ikke avgir noen uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta forslaget til gjennomføringsrettsakt, og artikkel 5 nr. 4 tredje ledd i forordning (EU) nr. 182/2011 kommer til anvendelse.

Artikkel 45

Utøvelse av delegasjon

1. Fullmakten til å vedta delegerte rettsakter tildeles Kommisjonen, med forbehold for de vilkår som er angitt i denne artikkel.

2. Fullmakten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. 3, tildeles Kommisjonen for et tidsrom av 5 år fra denne forordnings ikrafttredelsesdato. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om delegasjonen av fullmakt senest ni måneder før utløpet av femårsperioden. Delegasjonen av fullmakt forlenges stilltiende for perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av hver periode.

3. Delegasjonen av fullmakt nevnt i artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. kan tilbakekalles når som helst av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at delegasjonen av fullmakten angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Den skal tre i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende eller på en senere dato som angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede har trådt i kraft.

4. Så snart Kommisjonen har vedtatt en delegert rettsakt, skal den samtidig underrette Europaparlamentet og Rådet om dette.

5. En delegert rettsakt som er vedtatt i henhold til artikkel 8 nr. 5 og artikkel 16 nr. 3, skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse innen en periode på fire måneder etter underrettelsen av nevnte rettsakt for Europaparlamentet og Rådet eller dersom Europaparlamentet og Rådet begge har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelser. Denne fristen skal forlenges med to måneder etter initiativ fra Europaparlamentet eller Rådet.

Artikkel 46

Overvåking og evaluering

Innen 21. juli 2016 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av denne forordning og dersom det er aktuelt, foreslå nødvendige endringer. Medlemsstatene skal innen seks måneder før fristen løper ut, videresende til Kommisjonen alle opplysninger som er relevante for utarbeidelsen av nevnte rapport.

Etter å ha framlagt nevnte rapport skal Kommisjonen rapportere til Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av denne forordning, samtidig som den framlegger rapporter om anvendelsen av Eurodac-systemet som fastsatt i artikkel 40 i forordning (EU) nr. 603/2013.

Artikkel 47

Statistikk

I henhold til artikkel 4 nr. 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007 av 11. juli 2007 om Fellesskapets statistikk over inn- og utvandring og internasjonal beskyttelse35 skal medlemsstatene meddele Kommisjonen (Eurostat) statistikk om anvendelsen av denne forordning og forordning (EF) nr. 1560/2003.

Artikkel 48

Oppheving

Forordning (EF) nr. 343/2003 oppheves.

Artikkel 11 nr. 1 og artikkel 13, 14 og 17 i forordning (EF) nr. 1560/2003 oppheves.

Henvisninger til den opphevede forordning eller de opphevede artikler skal forstås som henvisninger til denne forordning og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.

Artikkel 49

Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse på søknader om internasjonal beskyttelse inngitt fra og med den første dag i den sjette måned etter at den trådte i kraft, og fra samme dato får den anvendelse på alle anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse av søkere, uansett når søknaden er inngitt. Avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt før denne dato, treffes etter kriteriene i forordning (EF) nr. 343/2003.

Henvisninger i denne forordning til forordning (EU) nr. 603/2013, direktiv 2013/32/EU og direktiv 2013/33/EU skal inntil den dato de får anvendelse, forstås som henvisninger til henholdsvis forordning (EF) nr. 2725/200036, direktiv 2003/9/EF37 og direktiv 2005/85/EC38.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i medlemsstatene i henhold til traktatene.

Utferdiget i Brussel, 26. juni 2013.

ERKLÆRING FRA RÅDET, EUROPAPARLAMENTET OG KOMMISJONEN

Rådet og Europaparlamentet anmoder Kommisjonen om, uten at det berører dens initiativrett, å overveie en revisjon av artikkel 8 nr. 4 i omarbeidingen av Dublin-forordningen så snart domstolen har avsagt dom i sak C-648/11, MA m.fl. mot Secretary of State for the Home Department, og senest innen utløpet av de frister som er fastsatt i artikkel 46 i Dublin-forordningen. Europaparlamentet og Rådet vil da begge utøve sin lovgivende myndighet idet det tas hensyn til barnets beste.

I god kompromissånd og for å sikre umiddelbar vedtakelse av forslaget aksepterer Kommisjonen å overveie denne anmodning, som den oppfatter som begrenset til disse særlige omstendigheter, og som ikke skaper presedens.