13 Utlevering av data i avvergende og forebyggende øyemed

13.1 Gjeldende rett

Utlevering av data til politi og påtalemyndighet etter straffeprosessloven §§ 210 b og c skal skje som ledd i etterforskningen av mulige straffbare forhold. Straffeprosessloven kapittel 17 b åpner i tillegg for at politi og påtalemyndighet kan gis tillatelse til å anvende tvangsmidler for å innhente informasjon med sikte på å avverge noen bestemte former for organisert og annen alvorlig kriminalitet, jf. straffeloven 1902 § 222 d første ledd. Retten kan bare gi tillatelse til bruk av tvangsmidler med hjemmel i § 222 d der bruken vil skje som ledd i etterforskning og det er «rimelig grunn til å undersøke» om det foreligger en handling som rammes av et av aktuelle straffebudene. Endelig stiller § 222 d tredje ledd som vilkår at det antas at «inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning» for å kunne avverge handlingen saken gjelder og at avvergingen ellers «i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort».

Tillatelsen skal normalt gis av retten, som treffer sin avgjørelse ved kjennelse. Tilsier behovet for avvergelse at innhenting ikke kan vente til rettens kontortid kan ordre fra påtalemyndigheten likevel tre i stedet for kjennelse fra retten. Rettens godkjennelse skal innhentes snarest mulig og senest innen 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har i medhold av straffeprosessloven § 222 d annet ledd adgang til å få utlevert data i avvergende øyemed i saker som gjelder overtredelse av noen flere straffebud enn etter første ledd.

Politiloven § 17 d første og annet ledd åpner for at retten ved kjennelse kan gi PST tillatelse til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, det vil si utenfor etterforskning. Handlingen ligger da lenger frem i tid enn i tilfeller hvor det er snakk om tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed. Politiloven § 17 d tredje ledd gir PST på nærmere bestemte vilkår hastekompetanse med etterfølgende domstolskontroll.

13.2 Høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at i den grad politi og påtalemyndighet har behov for utlevering av lagrede data i avvergende øyemed, ville dette reguleres av straffeprosessloven § 222 d. Politiloven § 17 d om tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed ble ikke omtalt her.

Oslo statsadvokatembeter etterlyser en omtale av politiloven § 17 d og bemerker at dersom lagringstiden utvides vesentlig utover seks måneder, vil PST gis et dramatisk økt og lett tilgjengelig datatilfang.

13.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår ingen endring i straffeprosessloven § 222 d om politi og påtalemyndighets bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Henvisningen her til straffeprosessloven kapittel 16 innebærer at utlevering av trafikkdata også i fremtiden vil kunne nyttes i avvergende øyemed, forutsatt at vilkårene for slik tvangsmiddelbruk er oppfylt.

Departementet foreslår heller ingen endring i politiloven § 17 d om tvangsmidler som er tilgjengelig for PST i forebyggende øyemed.

Det er korrekt, som påpekt av Oslo statsadvokatembeter, at utvidelsen av lagringstiden for data omfattet av direktivet vil ha betydning for omfanget av data som hjemlene om tvangsmidler i avvergende og forebyggende øyemed åpner for. Departementet vil samtidig understreke at begge disse hjemlene er snevre og at lovforslaget ikke innebærer noen endring av vilkårene for inngrepet. Ordningen med domstolskontroll består uendret. Selv om lagringstiden øker, er dette ikke ensbetydende med at større mengder data vil bli utlevert i den enkelte sak. Eksempelvis kan vesentlighetskravet i straffeprosessloven § 222 d tredje ledd først punktum og i politiloven § 17 d annet ledd første punktum kunne være til hinder for dette.

Metodekontrollutvalget har i NOU 2009: 15 foreslått endringer i straffeprosessloven § 222 d (utredningen kapittel 2.4 side 24):

«I dag krever straffeprosessloven § 222 d at avvergende tvangsmiddelbruk må skje ‘som ledd i etterforsking’, det vil si at det må være grunn til å tro at noen er i ferd med å begå eller har begått en straffbar handling. Det kreves imidlertid ingen sammenheng mellom den handlingen etterforskingen opprinnelig var rettet mot, og den handlingen som søkes avverget. Utvalget foreslår at det må kreves både rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en nærmere bestemt, svært alvorlig handling, og at de ‘som ledd i forberedelsen’ allerede har begått en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Det innebærer et krav om tydeligere sammenheng mellom den forbrytelse som søkes avverget og en allerede begått straffbar handling.»

Lovforslaget vil bli vurdert i forbindelse med oppfølgningen av Metodekontrollutvalgets utredning som Justisdepartementet nå arbeider med.

13.4 Straff for brudd på tilbyders taushetsplikt ved utlevering i forebyggende øyemed

Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for påtalemyndigheten er underlagt taushetsplikt med hensyn til hva vedkommende i straffesaker får kjennskap til om noens personlige forhold eller tekniske innretninger, jf. straffeprosessloven § 61. Politi og påtalemyndighet har dessuten adgang til å pålegge tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester taushetsplikt om det tilbyderne får kjennskap til i forbindelse med at de bistår politi eller påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 61 c siste ledd første punktum. Overtredelse av slike pålegg kan straffes etter straffeloven 1902 § 121 dersom tilbyder er gjort oppmerksom på dette, jf. siste punktum.

Politiloven § 17 d pålegger enhver, også tilbydere, å bevare taushet om at det er begjært eller besluttet bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed etter § 17 d. Straffeloven 1902 § 121 rammer i utgangspunktet ikke andre enn de som krenker taushetsplikt som følger av «tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ». Dette er endret i straffeloven 2005 § 209 som rammer ethvert brudd på taushetsplikt så fremt plikten følger av lov eller forskrift. Brudd på pålagt taushetsplikt vil også rammes av straffeloven 1902 § 121 i medhold av politiregisterloven § 35.

Metodekontrollutvalget har i NOU 2009: 15 foreslått at det tas inn en henvisning i politiloven § 17 f til straffeloven 1902 § 121 lik den som finnes i straffeprosessloven § 61 c siste ledd siste punktum. Etter utvalgets oppfatning er det ingenting som tilsier at brudd på taushetsplikten etter § 17 f ikke bør få samme konsekvenser for alle involverte.

I høringsnotatet ble denne problemstillingen løftet frem, bl.a. i form av følgende sitat fra utvalgets utredning (kapittel 20.5 side 221):

«Selv om ‘alle’ vil ha taushetsplikt om dette etter politiloven § 17 d, jf. § 17 f, er overtredelse av slik taushetsplikt ikke straffbart for personer som ikke i utgangspunktet rammes av straffeloven § 121. Teletilbydere som bryter denne taushetsplikten kan dermed ikke straffes, noe som ifølge PST har medført problemer. Etter utvalgets oppfatning er det ingenting som tilsier at brudd på taushetsplikten etter § 17 f ikke bør få samme konsekvenser for alle involverte, og utvalget foreslår derfor at det tas inn en henvisning i politiloven § 17 f til straffeloven § 121 lik den som finnes i straffeprosessloven § 61c siste ledd siste punktum.»

Politiets sikkerhetstjeneste støtter forslaget:

«Høringsnotatet viser […] til behovet for taushet i forbindelse med benyttede tvangsmidler. For PST gjelder behovet for at alle involverte bevarer taushet også når det benyttes tvangsmidler — herunder innhenting av trafikkdata — i forebyggende saker. Det vises til at Metodekontrollutvalget foreslår en hjemmel til å ilegge straffesanksjonert taushetsplikt for forebyggende tvangsmidler ved en endring i politiloven § 17 f. PST anmoder om at denne endringen gjøres i forbindelse med innføring av lagringsplikt for trafikkdata, da det særlig er i forbindelse med teletilbydernes utlevering av trafikkdata det har vist seg å være behov for en slik bestemmelse.»

Departementet ser det som inkonsekvent at tilbyders brudd på taushetsplikten kan straffes dersom taushetsplikten gjelder opplysninger gitt i avvergende øyemed, men ikke om de er gitt i forebyggende øyemed. At taushetsplikten overholdes, og at brudd kan sanksjoneres, er svært viktig i begge tilfeller og både av hensyn til kriminalitetsbekjempelse og av hensyn til personvernet for de som rammes. Departementet følger derfor opp Metodekontrollutvalgets forslag om et tillegg i politiloven § 17 f om straff etter straffeloven 1902 § 121 ved brudd på taushetsplikten etter politiloven § 17 d. Tillegget vil bli overflødig når politiregisterloven og straffeloven 2005 trer i kraft.