17 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

17.1 Merknader til endringer i straffeprosessloven

Til § 100 a første ledd første punktum

Henvisningen til § 210 d er ny. Paragraf 210 d hjemler utsatt underretning om utleveringspålegg som gjelder trafikkdata (forslaget til § 210 b) og basestasjonsdata (forslaget til § 210 c). Tilføyelsen innebærer at når retten behandler en begjæring om utleveringspålegg etter lovforslaget § 210 b eller § 210 c uten at mistenkte er underrettet, jf. § 210 d, skal vedkommendes rettsikkerhet ivaretas ved at det skal oppnevnes en offentlig advokat for vedkommende. Advokaten skal både sørge for kontradiksjon og være en rettssikkerhetsgaranti for at loven blir fulgt.

Henvisningen til ny § 210 f er en konsekvens av at gjeldende § 210 c om utsatt underretning om utleveringspålegg fremover i tid foreslås flyttet til ny § 210 f. Henvisningen innebærer følgelig ingen realitetsendring, men viderefører kravet om oppnevning av offentlig advokat ved utsatt underretning om utleveringspålegg fremover i tid.

Det vises til nærmere omtale av betydningen av denne bestemmelsen under kapittel 12.6.

Til ny § 118 a

Bestemmelsen retter seg mot enhver som er underlagt taushetsplikt i ekomloven § 2-9. Vilkårene for utlevering av lagringspliktig data etter straffeprosessloven §§ 210 b og 210 skal ikke kunne omgås ved bruk av vitneplikt i i straffesaker. Avgjørende for i hvilken grad retten kan ta imot et slikt vitneprov blir dermed i hvilken grad vilkårene for utlevering av data etter forslag til straffeprosessloven ny §§ 210 b og 210 c er oppfylt.

Det vises til nærmere omtale av betydningen av denne bestemmelsen under kapittel 12.6.

Til § 210 b:

Innholdet i bestemmelsen er nytt. Gjeldende § 210 b om pålegg om fremtidig utlevering er flyttet til ny § 210 e. Bestemmelsen regulerer utlevering av trafikkdata som er lagringspliktig i medhold av ekomloven § 2-7 a første ledd, og som etter gjeldende rett reguleres av den alminnelige bestemmelsen om utleveringspålegg i § 210. Utlevering av trafikkdata i etterforskningsøyemed skal etter forslaget ikke lenger kunne skje med hjemmel i § 210, ei heller med hjemmel i § 203 om beslag. Derimot er bestemmelsen ikke til hinder for at utlevering av trafikkdata fortsatt kan skje med hjemmel i § 216 b om kommunikasjonskontroll, jf. bestemmelsens annet ledd bokstav d, dersom vilkårene her er oppfylt.

Av første ledd følger det at virkeområdet for bestemmelsen er «trafikkdata, og lokaliseringsdata som ikke omfattes av § 210 c, og som tilbyder har plikt til å lagre etter lov om elektronisk kommunikasjon § 2-7a». Et grunnvilkår for pålegg om utlevering av slik data er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbar handling. Det kreves imidlertid ikke at mistanken retter seg mot noen bestemt. Den handlingen som kan gi grunnlag for utleveringspålegg etter bestemmelsen her må videre som utgangspunkt ha en strafferamme på fengsel i 4 år eller mer, jf. bokstav a. Dersom det er rimelig grunn til å tro at handlingen er utøvet som ledd i organisert kriminalitet, er det imidlertid tilstrekkelig at handlingen har en strafframme på fengsel i 3 år eller mer, jf. bokstav b. Uttrykket «grunn til å tro» skal forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykket i straffeprosessloven § 215 a annet ledd om sikringspålegg og § 222 a første ledd om besøksforbud. Dette innebærer at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en slik handling er begått, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) s. 44 og Ot.prp. nr. 40 (2004-2005) s. 35. Mistanken må imidlertid bygge på visse objektive holdepunkter i det konkrete saksforholdet, og kan derfor ikke utelukkende forankres i rent subjektive forestillinger. Bokstav b har betydning blant annet dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om simpelt tyveri, men uten at det også er sannsynlighetsovervekt for at tyveriet er utført som ledd i organisert kriminalitet.

Noe strafferammekrav gjelder likevel ikke dersom forholdet omfattes av en de straffebestemmelsene som er nevnt i bokstav c. Disse lovbruddene kjennetegnes ved at trafikkdata anses særlig viktig i etterforskningen. Oppregningen er uttømmende.

Rettens beslutning om å pålegge utlevering skal treffes ved kjennelse. Kjennelsen må fastsette det historiske tidsrom som pålegget gjelder for og også de data som omfattes av pålegget. Tidsrommet kan ikke være lenger enn det som implisitt følger av kravet i tredje ledd om at dataene må være av vesentlig betydning for etterforskningen. Kravet om vesentlig betydning gjelder også i forhold til hvilke data som pålegget gjelder for.

Av annet ledd følger det at forhøyelse av strafferammen pga. gjentakelse eller konkurrens, jf. straffeloven 1902 §§ 61 og 62, ikke kommer i betraktning. Dette har bare betydning for pålegg om utlevering etter første ledd bokstav a eller b, da pålegg om utlevering etter bokstav c er uavhengig av strafferammen.

Tredje ledd innebærer et skjerpet krav til den antatte bevisverdien av trafikkdataene for at pålegg om utlevering skal kunne besluttes. Vilkåret om at opplysningene skal være av «vesentlig» betydning for etterforskingen, skal forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykket i straffeprosessloven § 202 a første ledd. Det kreves ikke at utlevering av data skal være eneste mulige etterforskingsmetode i saken. Opplysningene må likevel på en kvalifisert måte være til hjelp for å avdekke de straffbare forhold, sikre bevis osv.

Av fjerde ledd følger det at første ledd annet punktum, annet og fjerde ledd i den alminnelige bestemmelsen om utleveringspålegg i § 210 gjelder tilsvarende. Henvisningen innebærer blant annet at påtalemyndigheten har hastekompetanse til å pålegge utlevering av trafikkdata dersom det å avvente rettens behandling medfører fare for at etterforskningen vil lide. Hastekompetansen er underlagt etterfølgende domstolskontroll.

Ved vurderingen av om det skal gis pålegg om utlevering av trafikkdata, gjelder kravet i straffeprosessloven § 170 a om at bruken av tvangsmiddelet i det konkrete tilfellet må være forholdsmessig og hensiktsmessig.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under kapittel 12.6.

Til § 210 c

Innholdet i bestemmelsen er nytt. Gjeldende § 210 c om unnlatt underretning om utleveringspålegg fremover i tid er flyttet til ny § 210 f. Første ledd regulerer utlevering av basestasjonsdata som er lagringspliktig i medhold av ekomloven § 2-7 a første ledd, og som etter gjeldende rett reguleres av den alminnelige bestemmelsen om utleveringspålegg i § 210. Utlevering av basestasjonsdata i etterforskningsøyemed skal etter forslaget ikke lenger kunne skje med hjemmel i § 210, ei heller med hjemmel i § 203 om beslag. Basestasjonssøk genererer gjennomgående store mengder overskuddsinformasjon. Utlevering skal derfor bare skje for et begrenset tidsrom.

Kravene til den handlingen som kan gi grunnlag for en begjæring om utlevering av data, er bygd opp på samme måte som forslaget til § 210 b første ledd bokstav a til bokstav c og det vises til merknadene til denne. Av personvernhensyn er strafferammekravet i bokstav a satt til fengsel i 5 år eller mer, mot 4 år eller mer i § 210 b bokstav a. Oppregningen i bokstav c er dessuten søkt avgrenset til handlinger som basestasjonssøk antas å være særskilt nyttig i etterforskningen av.

Annet ledd gir § 210 b annet til fjerde ledd tilsvarende anvendelse. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene ovenfor. I forhold til basestasjonssøk vil kravet i § 210 b tredje ledd til «vesentlig betydning for etterforskningen» innebærer at pålegget må avgrenses i tid og sted, typisk på bakgrunn av åsted og antatt gjerningstidspunkt.

Straffeprosessloven § 170 a gjelder også for pålegg om utlevering av basestasjonsdata. Relevante momenter her vil blant annet være befolkningstettheten i det geografiske området det ønskes data fra, det straffbare forholdets alvorlighet og karakter, varigheten av det begjærte basestasjonssøket, og den tid på døgnet begjæringen knytter seg til.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under kapittel 12.6.

Til § 210 d

Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at «mistenkte eller andre som rammes» skal underrettes om utleveringspålegget, jf. straffeprosessloven § 208. Bestemmelsen svarer til den tilsvarende bestemmelsen i § 210 a om utsatt underretning om pålegg om utlevering av annet bevismateriale, jf. også gjeldende § 208 a om utsatt underretning om beslag og gjeldende § 210 c om unnlatt underretning om utleveringspålegg fremover i tid.

Kriteriet «rammes» skal forstås på samme vis som i straffeprosessloven § 210 a og § 377. Ved innhenting av data ved basestasjonssøk, vil ikke alle som det utleveres data om, bli ansett som «rammet» av utleveringspålegget. Å anses som rammet utløser i tillegg til rett til å bli underrettet, også en selvstendig rett til å kreve domstolsprøving. Det forutsettes at vedkommende har en viss (faktisk) interesse i avgjørelsen.

Utsatt underretning kan bare besluttes hvis det er strengt nødvendig for etterforskningen at underretning ikke gis. Det skal altså mye til før underretning kan utsettes.

Beslutningen treffes av retten ved kjennelse. Den kan gå ut på at pålegg om utlevering av data kan settes i verk uten at den mistenkte eller andre varsles. Når retten mottar begjæringen om utsatt underretning, skal det oppnevnes offentlig advokat for den eller de som er mistenkt, jf. forslag til endring i straffeprosessloven § 100 a. Det vil på tidspunktet for beslutning om utlevering ikke nødvendigvis foreligge mistanke mot bestemte personer. Særlig gjelder dette ved pålegg om utlevering av basestasjonsopplysninger. I så fall vil det heller ikke være noen å oppnevne offentlig advokat for.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under kapittel 12.6.

Til §§ 210 e og f

Gjeldende § 210 b og § 210 c flyttes til ny § 210 e og § 210 f. Det tilsiktes ingen realitetsendringer. Som følge av ny nummerering endres henvisningen i § 210 f første ledd til § 210 b, til § 210 e.

Til § 215 a femte ledd:

Denne bestemmelsen foreslås opphevet som overflødig ved siden av ny § 210 b.

17.2 Merknader til endring i politiloven

Til § 17 f nytt tredje ledd:

Første punktum er en henvisning til straffeloven 1902 § 121 om straff for brudd på taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ. Annet punktum innebærer at også personer som ikke er i tjeneste eller arbeid hos statlig eller kommunalt organ, for eksempel ansatte hos teletilbydere, vil kunne straffes etter straffeloven 1902 § 121 ved brudd på taushetsplikten. Straff for slike personer forutsetter imidlertid at de er blitt gjort oppmerksom på at brudd på taushetsplikten er strafflagt. Det er ikke oppstilt formkrav for underretningen, men den bør skje skriftlig.

17.3 Merknader til endringer i ekomloven

Til § 2-7 annet ledd

Bestemmelsen fastsetter hovedregelen om sletteplikt for trafikkdata, lokaliseringsdata og data som er nødvendige for å identifisere abonnenten eller brukeren. Bestemmelsen er en utvidelse av gjeldene bestemmelse i § 2-7 annet ledd om behandling av trafikkdata. Utvidelsen synliggjør at sletteplikten også gjelder for lokaliseringsdata som ikke er trafikkdata, og for data som er nødvendige for å identifisere abonnenten eller brukeren når slike data ikke er nødvendig av kommunikasjons- eller faktureringsformål. Sletteplikten gjelder ikke for telefonnummer, og faste IP-adresser. Telefonnummer og faste IP-adresser er eksempler på identifiseringsdata som er nødvendige både for kommunikasjonsformål og/eller for faktureringsformål.

Bestemmelsens ordlyd foreslås også endret som en konsekvens av innføring av plikt for tilbyder til å lagre data til bruk for bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Lagringsplikten innebærer at tilbyder fremover både vil måtte lagre flere data og vil måtte lagre data i lenger tid enn det som er nødvendig for tilbyders egne kommunikasjons- eller faktureringsformål. Slettepliktens inntreden for en rekke data utsettes derved ut over det tidspunkt der tilbyder trenger data for egne legitime formål. Det følger derfor også som en konsekvens av formålet med lagringsplikten, at tilbyder må innføre egnede tiltak for å kontrollere tilgangen til data og at passende kontrolltiltak blant annet må sikre at tilbyder ikke selv nytter data etter dette tidspunkt. Det henvises i den sammenheng til merknaden til § 2-7a annet ledd og omtalen av tilbyders tilgangskontroll. Data som er lagret for å legge til rette for etterforskning og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold, skal slettes samtidig med at lagringsplikten opphører. Bestemmelsen i § 2-7a går således foran bestemmelsen i personopplysningsloven § 28 om sletteplikt.

Til ny § 2-7a

Bestemmelsen er ny, og innfører lagringsplikt i en periode på 12 måneder for visse typer data. Innføring av en lagringsplikt skal sikre at definerte data skal være tilgjengelige for kompetente myndigheter i forbindelse med oppklaring, etterforskning og straffeforfølgelse av alvorlig kriminalitet. Det følger av sammenhengen mellom § 2-7 og § 2-7a at tilbyder må sikre tilstrekkelig tilgangskontroll, som hindrer uautorisert tilgang og at data nyttes til formål som ikke er legitime.

Data som foreslås lagret er trafikkdata, lokaliseringsdata og andre data som genereres eller fremkommer i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefoni, mobiltelefoni, internettelefoni, internettaksess og e-post, og som er nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren. For nærmere forståelse av begrepene trafikkdata og lokaliseringsdata vises til merknaden til § 2-7. Lagringsplikten gjelder data som er nødvendig for å spore og identifisere kilder til en kommunikasjon, destinasjonen og typen av en kommunikasjon, dato, tid og varighet for en kommunikasjon samt for å identifisere brukers kommunikasjonsutstyr og lokaliseringen av mobilt terminalutstyr. Når det gjelder begrepet «mobilt terminalutstyr» er «terminalutstyr» allerede definert i gjeldende ekomlov § 1-5. I de tilfeller det er snakk om mobilt terminalutstyr vil det ved lokaliseringen av utstyret være relevant å fastslå det nærmeste faste punktet som terminalutstyret er tilknyttet ved et gitt tidspunkt. Dette vil typisk være en antenne, for eksempel en basestasjon, et trådløst aksesspunkt og lignende. Det er den geografiske posisjonen til disse antennene som vil identifisere lokaliseringen av terminalutstyret.

For fasttelefoni skal følgende data lagres: A-nummer, dvs. oppringers telefonnummer. B-nummer, dvs. telefonnummer til den som blir oppringt. C-nummer, dvs. telefonnummer til videresendt abonnement. Abonnent/brukerdata og registrert bruker/identitet for eier av A, B og C nummer. Dato og tidspunkt ved start og avslutning av kommunikasjon. Ved mobiltelefoni skal A-nummer, B-nummer, C-nummer, de internasjonale IMEI/IMSI identiteter for A- B- og C nummer, og abonnent/brukerdata og registrert bruker/identitet for eier av A, B og C nummer, lagres. I tillegg skal dato og tidspunkt ved start og avslutning av kommunikasjon, informasjon om hvilken kommunikasjonstjeneste som er benyttet og lokaliseringsinformasjon ved start og avslutning av kommunikasjon, lagres. Ved bredbåndstelefoni skal følgende data lagres; IP-adresser som identifiserer oppringer og den som blir oppringt, tildelt brukeridentitet, navn og adresse til abonnent eller registrert bruker som IP-adresse eller/og telefonnummer ved oppringt tjeneste, brukeridentitet eller telefonnummer som tildeles den eller de som er mottaker av en bredbåndstelefonisamtale og informasjon som identifiserer brukers kommunikasjonsutstyr eller kommunikasjonsanlegg. Ved internettaksess skal følgende data lagres: brukers IP-adresse, abonnentinformasjon, registrert brukerinformasjon, dato og tidspunkt for pålogging og avlogging av internettjenesten, type internettoppkobling og informasjon som identifiserer brukers kommunikasjonsutstyr eller kommunikasjonsanlegg. Ved e-post skal følgende data lagres: avsender og mottakers e-postadresse og IP-adresser, abonnentinformasjon og registrert brukerinformasjon og dato og tidspunkt for pålogging og avlogging til e-posttjenesten.

Innhold, eller noe som avslører innhold i kommunikasjonen, omfattes ikke av tilbyders lagringsplikt og skal ikke lagres. Forslag til ny bestemmelse regulerer heller ikke forhold vedrørende utlevering av data. Utlevering reguleres blant annet av § 2-9 og av straffeprosesslovens regler. Lagringsplikten opphører etter 12 måneder, og avløses som utgangspunkt av sletteplikt i medhold av § 2-7 annet ledd.

Plikten til å lagre vil gjelde for enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller tilbyder av slik tjeneste. Når det gjelder tilbyderbegrepet vises til definisjonene i § 1-5, der det fremgår at en tilbyder er «enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller – tjeneste». Av definisjonene i § 1-5 nr. 4 fremgår det at elektronisk kommunikasjonstjeneste er «tjeneste som helt eller i det vesentlige omfatter formidling av elektronisk kommunikasjon og som normalt ytes mot vederlag». Pliktsubjektet i § 2-7a er innsnevret i forhold til tilbyderdefinisjonen i ekomloven § 1-5 nr. 14, ved at det her stilles krav om «offentlig» elektronisk kommunikasjonstjeneste.

Når det gjelder offentlighetsbegrepet er det etter ekomlovens definisjon avgjørende om tjenesten er tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten, jf. § 1-5 nr. 7. Ved vurderingen av om tjenesten tilbys allmennheten, skal det blant annet legges vekt på antall brukere og interessefellesskapet mellom disse. Det legges til grunn at for eksempel borettslag med private nett i denne sammenheng i utgangspunktet ikke vil være omfattet av dette tilbyderbegrepet. Andre eksempler på virksomheter som i utgangspunktet i denne sammenheng er tenkt å falle utenfor er bedrifter, sykehus, hoteller og lignende som utelukkende stiller elektroniske kommunikasjonstjenester til rådighet for sine kunder eller ansatte. Det fremgår av annet punktum at data som skal lagres er data knyttet til fasttelefoni, mobiltelefoni, internettelefoni, internettaksess og e-post. I grensetilfeller vil myndigheten etter ekomloven kunne avgjøre om det er snakk om en offentlig tjeneste som omfattes av lagringsplikten. Dette kan særlig være relevant for tjenester som omfatter web-basert e-post og andre web-baserte applikasjoner. Det vises dessuten til at myndigheten i henhold til annet ledd, vil få en relativt vid kompetanse til i særlige tilfeller å kunne frita tilbydere fra plikten til å lagre data, eller pålegge andre enn de som omfattes av andre ledd plikt til å lagre data dersom dette må til for å oppnå formålet med bestemmelsen.

Det vil gå en grense for lagringsplikten. For en tilbyder av fasttelefoni og mobiltelefoni vil ansvaret for lagring stoppe ved et eventuelt samtrafikkpunkt. Tilbyderen må imidlertid kunne gi informasjon om hvem samtrafikkpartneren er. Dette betyr at den enkelte tilbyder kun skal lagre data om sine egne kunder.

Annet ledd inneholder en hjemmel for myndigheten til å fastsette nærmere regler om gjennomføringen av lagringen. Det foreslås innføring av en adgang for myndigheten til å gi forskrift, treffe enkeltvedtak eller inngå avtale om lagringsplikten der dette anses for hensiktsmessig. Det kan blant annet være relevant å utarbeide kvalitetskrav og tekniske standarder som skal gjelde i forbindelse med lagringen og uthenting av data fra tilbyders systemer. Det kan også være relevant å fastsette nærmere krav til tiltak som skal etablere den nødvendige sikkerhet i tilbyders systemer mot uhjemlet tilgang til de lagrede data. Det fremgår av formålet med lagringsplikten sammenholdt med bestemmelsen om kommunikasjonsvern i § 2-7, at når tilbyders tilgang til data ikke er nødvendig for kommunikasjons- eller faktureringsformål skal tilbyder etablere streng tilgangskontroll og gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak som hindrer utlevering av data til andre enn den kompetente myndighet for formål å bekjempe alvorlig kriminalitet, jf. også merknaden ovenfor til § 2-7 annet ledd. Tilgangskontroll kan gjennomføres ved etablering av et logisk skille enten i forbindelse med etablering av nye databehandlingssystemer eller ved tilpasning av tilbyders eksisterende systemer.

Myndigheten gis videre hjemmel til å kunne forvalte lagringsplikten slik at den virker etter sin hensikt. Det legges her opp til at myndigheten kan frita tilbydere som omfattes av tilbyderbegrepet i tredje ledd fra lagringsplikten. Adgangen til å frita for lagringsplikten er tenkt brukt i særlige tilfeller eller når anvendelse vil virke urimelig. Videre legges det opp til at myndigheten kan pålegge andre en hel eller delvis lagringsplikt. Dette kan i særlige tilfelle tenkes relevant for nødvendig oppfyllelse av det hensyn som ligger til grunn for innførsel av lagringsplikt. Ved vurderingen av om det skal fritas fra lagringsplikten eller om andre enn de som omfattes av tilbyderbegrepet i tredje ledd skal pålegges hel eller delvis lagringsplikt kan det blant annet tas hensyn til antallet sluttbrukere knyttet til det elektroniske kommunikasjonsnett- eller tjeneste, om tilgangen ytes mot vederlag og tilbyders økonomiske forhold. Beskrivelsen er ikke uttømmende.

Til § 2-9 tredje ledd

Bestemmelsen første punktum om utlevering av identifikasjonsopplysninger til politi- og påtalemyndighet videreføres uendret uavhengig av taushetsplikten. Dette innebærer at slike opplysninger fortsatt kan utleveres til politiet uten at det er nødvendig med forutgående kjennelse fra retten eller Post- og teletilsynets fritak fra taushetsplikten. Det samme gjelder bestemmelsens andre punktum om vitnemål for retten der det heller ikke er nødvendig å innhente fritak. Et unntak fra dette er tvisteloven § 22-3 slik at det i sivile tvistemål må innhentes fritak fra departementet før opplysninger omfattet av første punktum kan tillates fremlagt som bevis for retten. Tredje punktum endres for å presisere at det bare er identifikasjonsdata nevnt i tredje ledd første punktum som uavhengig av taushetsplikten i § 2-9 første ledd kan utleveres til andre myndigheter i medhold av lov. For andre taushetsbelagte opplysninger etter § 2-9 enn de som er nevnt i tredje ledd første punktum, kan det følgelig ikke bestemmes i annen lov at plikten til å gi opplysninger til offentlig kontrollorgan skal gå foran taushetsplikten, med mindre denne loven fastsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde, og denne lovhjemmelen er inntatt i den uttømmende opplistingen i femte ledd. Videre kan retten fortsatt med hjemmel i tvisteloven kreve at denne type data utleveres av tilbyder til bruk som bevis under sivile søksmål.

Til § 2-9 nytt femte ledd

Bestemmelsen gjelder tilgang til data som i henhold til § 2-7 a er lagret for å legge til rette for etterforskning og straffeforfølgning av alvorlig kriminalitet. Taushetsplikten etter § 2-9 første ledd er ikke til hinder for at data som er lagret til disse formålene utleveres til påtalemyndighet og politi når retten har gitt tillatelse etter reglene i straffeprosessloven §§ 210 b, 210 c, 216 b eller 222 d, eller til Politiets sikkerhetstjeneste etter politiloven § 17 d. Tilsvarende gjelder utlevering av data til Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 15-3 annet ledd nr. 3. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven, som gir Finanstilsynet tilgang til data tilsvarende politiets tilgang, gjennomfører internasjonale forpliktelser. I motsetning til tidligere praksis forutsetter myndighetens innhenting av data i disse tilfeller ikke at tilbyder først er fritatt fra taushetsplikten av Post- og teletilsynet. I alle andre tilfeller enn utlevering av opplysninger etter tredje ledd første punktum, forutsettes det at det foreligger lovhjemmel som gjør unntak fra taushetsplikten i denne bestemmelsen, og at lovhjemmelen er inntatt i opplistingen i femte ledd.

Tilgang til identifikasjonsdata som er omfattet av § 2-9 tredje jf. fjerde ledd, berøres ikke av unntaket i femte ledd.

17.4 Merknader til endring i tvisteloven

Til § 22-3 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen retter seg mot enhver som er underlagt taushetsplikten i ekomloven § 2-9 og knesetter et absolutt forbud mot føring av data som er lagringspliktig i medhold av forslaget til ekomloven 2-7 a første ledd, i sivile saker. Unntaket gjelder ikke abonnementsopplysninger og lignende som nevnt i ekomloven § 2-9 tredje ledd. For slike opplysninger gjelder de alminnelige bestemmelsene i tvisteloven § 22-3 første til tredje ledd om adgangen til å føre bevis om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt.

Vilkårene for utlevering av lagringspliktig data etter straffeprosessloven §§ 210 b og 210 skal ikke kunne omgås ved bruk av vitneplikt i sivile saker. Avgjørende for i hvilken grad retten kan ta imot et slikt vitneprov blir dermed i hvilken grad vilkårene for utlevering av data etter forslag til straffeprosessloven ny §§ 210 b og 210 c er oppfylt.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen under kapittel 14.5.3.

17.5 Merknader til endring i verdipapirhandelloven

Til § 15-3 annet ledd nr. 3

Første ledd nytt annet punktum innebærer at Finanstilsynet må fremme begjæring for retten om tilgang til trafikkdata. Retten treffer beslutningen ved kjennelse, jf. første ledd nytt tredje punktum. Finanstilsynet har ikke kompetanse til å treffe vedtaket selv dersom det er fare ved opphold. Henvisningen til straffeprosessloven § 170 a innebærer at den generelle forholdsmessighets- og nødvendighetsvurderingen også skal foretas i en sak om utlevering av trafikkdata til Finanstilsynet, jf. første ledd nytt femte punktum. Straffeprosessloven § 170 a er nærmere omtalt i kapittel 12.6.

Den som rammes av utleveringen skal snarest mulig underrettes om kjennelsen, jf. nytt annet ledd første punktum. Terskelen for utsatt underretning etter straffeprosessloven § 210 a kommer tilsvarende til anvendelse for så vidt gjelder Finanstilsynets undersøkelser; og samtidig den korresponderende bestemmelsen i straffeprosessloven § 100 a om offentlig advokat, jf. nytt annet ledd annet punktum. Det vises til nærmere omtale av disse bestemmelsene i særmerknadene til forslaget til straffeprosessloven ny § 210 d samt i kapittel 12.6.

Forskriftshjemmelen er noe endret i tråd med at utlevering av trafikkdata heretter ikke lenger skal kunne skje uten rettens kjennelse, jf. nytt annet ledd tredje punktum. Forskriftshjemmelen berører flere departementers ansvarsområde og nærmere regler om domstolens samt Finanstilsynets behandling av saker om utlevering av trafikkdata til Finanstilsynet, må derfor utarbeides i samarbeid mellom disse. Innhenting av trafikkdata vil generere overskuddsinformasjon. Av personvernhensyn er det viktig at denne undergis en betryggende behandling. Nærmere regler om dette bør gis i forskrift, jf. den tilsvarende forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-5 femte ledd.

Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i kapittel 14.5.2.

17.6 Merknader til ikrafttredelsesbestemmelsen

Det er ønskelig at lovforslaget trer i kraft så snart som mulig. Av hensyn til tilbydernes behov for å tilpasse seg de krav lovforslaget stiller, foreslås det likevel at det nærmere ikrafttredelsestidspunktet fastsettes av Kongen. Det foreslås også gitt hjemmel for delt ikraftsettelse.

Ikrafttredelsen kan avdekke behov for nærmere overgangsregler. I nr. 2 åpnes det derfor for at Kongen i forskrift kan gi slike regler.