5 Nye regler for beregning av karenstid

5.1 Innledning

I dette kapittelet behandles et forslag om å revidere og forenkle hele systemet for beregning av karenstid i saker der søkeren har begått straffbare handlinger.

5.2 Bakgrunn og gjeldende rett

En person som søker om norsk statsborgerskap må ha utholdt en karenstid før statsborgerskap innvilges dersom vedkommende er ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon, jf. statsborgerloven § 9. Med karenstid menes en form for sperretid der søknad om statsborgerskap ikke kan innvilges. Karenstidens lengde er avhengig av den ilagte reaksjonen. Reglene om beregning av karenstid framgår av statsborgerloven § 9 og statsborgerforskriften kapittel 5.

Praksis har vist at reglene om karenstid på enkelte punkter har vært uklare og at reglene i noen tilfeller har gitt utilsiktede virkninger.

Etter gjeldende rett er utgangspunktet for beregning av karenstid lagt til tre ulike tidspunkt, avhengig av hva slags straff som er idømt. Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør, det vil si fra løslatelse. Ved betinget fengselsstraff løper karenstiden fra prøvetidens utløp. For øvrig beregnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.

I dagens karenssystem er det to ulike tabeller for beregning av karenstid ved betinget og ubetinget fengsel, jf. statsborgerforskriften §§ 5-1 og 5-2. Videre er det utregningsmåter for karenstid ved ilagt forelegg, samfunnsstraff, forvaring og idømt tvungent psykisk helsevern og idømt tvungen omsorg, jf. statsborgerforskriften §§ 5-3 til 5-6. Ut fra tabellene kan det se ut som om karenstiden for betinget fengsel er kortere enn for ubetinget. Dette er ikke riktig i alle tilfeller fordi karenstiden for betinget fengsel begynner å løpe etter at prøvetiden er utløpt. I og med at prøvetiden i en stor del av sakene er vesentlig lenger enn soningstiden, blir den faktiske situasjonen at karenstiden ved en betinget fengselsstraff i dag ofte vil utløpe senere enn karenstiden ved en tilsvarende ubetinget fengselsstraff.

5.3 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsbrevet at det foretas en bred revisjon av karenssystemet etter statsborgerloven § 9 og statsborgerforskriften kapittel 5. Det ble i forslaget fortsatt lagt vekt på de generelle hensyn som framkommer i forarbeidene til statsborgerloven i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) pkt. 8.2.5. Det ble der lagt vekt på å lage klare regler som sikrer forutsigbarhet for søkeren. Videre ønsket man en rettighetslov, der mest mulig er regulert i lov- eller forskriftsform, med mindre rom for forvaltningsskjønn. Departementet ønsket samsvar mellom nåværende karenssystem og tidligere system med tilleggstid etter den nå opphevede riksborgerloven, slik at lik kriminalitet gir lik reaksjon så langt det er mulig. Handlingens grovhet skulle være et sentralt element ved fastsettelsen av karenstid, jf. Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) pkt. 8.9.7.

I høringsbrevet ble det foreslått at all karenstid skal beregnes fra gjerningstidspunktet. Det vil si fra tidspunktet for den straffbare handlingen, eller fra den straffbare handlingens opphør dersom gjerningstidspunktet er angitt som en periode. Forslaget innebærer at søker vil få lik karenstid uansett hvor langt tidsrommet er mellom gjerning og ferdig soning. I enkelte tilfeller kan dette ha den uheldige konsekvens at karenstiden utløper før soning er gjennomført. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet et tilleggsvilkår om at ingen kan få innvilget statsborgerskap før all soning er gjennomført. Likeledes ble det foreslått et tilleggsvilkår om at all prøvetid ved betingede reaksjoner må være utholdt før norsk statsborgerskap innvilges.

5.4 Høringsinstansenes syn

Utlendingsnemnda støtter forslaget. Norsk organisasjon for asylsøkere og Advokatforeningen støtter forslaget om at karenstid beregnes fra tidspunktet for den straffbare handling da dette bedre vil ivareta hensynet til forutberegnelighet og likhet. Politidirektoratet støtter også forslaget i høringsbrevet og viser til at dette vil forenkle saksbehandlingen.

Justisdepartementet mener karenstid bør løpe fra ilagt straffereaksjon for alle typer reaksjoner, og ikke fra gjerningstidspunktet for handlingen. Justisdepartementet uttaler at:

”Karenstiden vil i så fall få mye av den samme virkningen som prøvetiden ved betingede reaksjoner – hvilket ikke er unaturlig, idet både regelen om karenstid og betinget straffereaksjon vil ha som formål at lovovertrederen skal dokumentere vilje til å avstå fra lovbrudd.”

Justisdepartementet legger til grunn at ingen skal få innvilget statsborgerskap så lenge det verserer uavgjorte straffesaker mot vedkommende.

5.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å ha ett felles utgangspunkt for vurdering av karenstid. Departementet foreslår imidlertid at dette utgangspunktet flyttes fra gjerningstidspunktet til tidspunkt for ilagt straffereaksjon. Med tidspunktet for ilagt straffereaksjon menes den dag endelig dom er avsagt i en straffesak eller ved vedtakelse av forelegg der dette vedtas uten rettsmøte.

Bakgrunnen for at departementet går bort fra forslaget om at gjerningstidspunktet skal danne utgangspunkt for beregningen av karenstid, er at en slik løsning i visse tilfeller vil kunne medføre at personer som er idømt betinget fengsel og prøvetid ville måtte vente lenger for å kunne oppnå statsborgerskap enn personer som er idømt tilsvarende ubetinget fengselsstraff. Dette fordi prøvetid ved betinget straff utgjør en sperre for å innvilge statsborgerskap. Prøvetid gis som oftest for to år, og løper fra den dag endelig dom er avsagt. Når statsborgerskap ikke kan innvilges før all prøvetid er utløpt, vil søkere med ilagt betinget straff og prøvetid uansett måtte vente to år etter domstidspunktet før vedkommende vil kunne innvilges statsborgerskap, selv om karenstiden utløper tidligere. Dette taler etter departementets vurdering for at utgangspunktet for beregning av karenstid legges til tidspunktet for ilagt straffereaksjon.

Departementet har sett hen til at eventuell anke kan medføre at domstidspunktet forskyves, og karenstid begynner å løpe på et senere tidspunkt enn dersom dommen ikke var anket. Departementet mener imidlertid at dette ikke kan tillegges avgjørende vekt. Ved å legge tidspunktet for ilagt straffereaksjon til grunn som utgangspunkt for beregning av karenstid, innføres en forenkling av regelverket slik at det vil være lettere for søkere å forutberegne sin situasjon. Den valgte løsningen vil gi et rimelig resultat i de fleste tilfeller, og et resultat som antas å være bedre en det som har vært tilfelle etter gjeldende rett. Man unngår i de aller fleste tilfeller at betingede fengselsstraffer fører til karenstider som løper lenger enn ved ubetingede fengselsstraffer. Når vilkårene for straffskjerpelse ved gjentakelse er oppfylt og i andre særlige tilfeller, kan det ved betingede fengselsstraffer settes en lengre prøvetid enn to år, men ikke over fem år. Dette skjer imidlertid sjelden, og departementet mener derfor at dette ikke bør tillegges vekt ved utforming av reglene for beregning av karenstid.

Departementet opprettholder forslaget om at ingen skal kunne få innvilget statsborgerskap før all soning er gjennomført. Likeledes opprettholdes forslaget om at all prøvetid ved betingede reaksjoner må være utholdt, idet det etter departementets vurdering er uheldig om statsborgerskap skal innvilges mens prøvetiden ennå løper.

Departementet mener det er mest hensiktsmessig at en detaljert regulering av konsekvensene av en straffbar handling, herunder karenstidens lengde og betydningen av gjentatt kriminalitet, foretas i forskriftsform. Lengden på karenstiden bør gjenspeile handlingens grovhet og den enkelte bør relativt enkelt kunne finne ut hvilken betydning straffbare forhold vil få for behandlingen av statsborgersøknaden.

Departementets forslag til endringer når det gjelder betydningen av straffbare forhold er inntatt i utkast til nytt § 9 annet ledd og tredje ledd.