5 Andre endringsforslag

5.1 Tobakksskadelovens formålsbestemmelse

5.1.1 Gjeldende rett

Tobakksskadelovens formålsbestemmelse i § 1, lyder:

«Formålet med denne lov er å begrense de helseskader som bruk av tobakksvarer medfører.»

I forskrift 15. desember 1995 nr. 989 om forbud mot tobakksreklame mv. er formålsbestemmelsen i § 1, formulert slik:

«Formålet med denne forskriften er å begrense de helseskader som bruk av tobakk medfører, herunder å hindre barn og unge i å begynne med tobakk.»

5.1.2 Regulering i andre land

Finland endret i 2010 formålsbestemmelsen i sin tobakkslov fra en ordlyd som var svært lik den norske formålsbestemmelsen, til følgende ordlyd:

«I denna lag föreskrivs om åtgärder för att förebygga att någon börjar använda tobaksprodukter, främja att människor slutar använda sådana produkter och skydda befolkningen mot att utsättas för tobaksrök.

Syftet med lagen är att användningen av tobaksprodukter, som innehåller för människor giftiga ämnen och orsakar beroende, ska upphöra.»

I lovproposisjonen skriver den finske regjeringen at en slik bestemmelse er mer dekkende for tobakkspolitikkens formål enn en bestemmelse om redusert tobakksforbruk. Videre argumenteres det for at det er viktig å ha et uttalt mål slik at de som produserer og selger tobakksprodukter skal være forberedt på ytterligere begrensninger i produksjon, distribusjon og salg av tobakksvarer.

Det finske Social- och hälsovårdsministeriet har videre uttalt at det er en fordel å ha en tydelig formålsbestemmelse dersom noen av lovens bestemmelser i fremtiden skulle utfordres i en sak for EU-domstolen. Selv om lovens mål er at tobakksrøyking skal opphøre, understreker finske myndigheter at det ikke er mulig å forby tobakkssalg når det fortsatt er en så stor andel av befolkningen som røyker, da dette trolig kun ville lede til økt smugling og illegal import. Forbruket må derfor først reduseres så mye at fordelen med et forbud er større enn ulempene.

5.1.3 Høringsnotatets forslag

Det ble i høringsnotatet foreslått å endre tobakksskadelovens formålsbestemmelse slik at de politiske målene med tobakkspolitikken tydeliggjøres. Det ble derfor foreslått at tobakkspolitikkens tre hovedmålsetninger inntas i formålsbestemmelsen; nemlig å forebygge at barn og unge begynner å bruke tobakk, å fremme tobakksavvenning og å beskytte befolkningen mot passiv røyking. I tillegg ble det foreslått at den langsiktige visjonen om et tobakksfritt samfunn inntas i bestemmelsen.

5.1.4 Høringsinstansenes syn

Det er generelt bred støtte til å endre formålsbestemmelsen i tråd med forslaget. Det påpekes at det er fornuftig med en formålsbestemmelse som angir det overordnede målet med tobakkspolitikken og derigjennom tydeliggjør lovens rolle. Det vil også gi klarere signaler til bransjen. Blant høringsuttalelsene fra handelsnæringen og tobakksindustrien er flertallet imot forslaget. De hevder at en formålsbestemmelse om et tobakksfritt samfunn forutsetter en vesentlig annen rettstilstand enn dagens, og at det ikke er overensstemmelse mellom formålet og virkemidlene i loven forøvrig.

Kreftforeningen støtter den overordnede hensikten med formålsparagrafen, og synes at det er særlig prisverdig at målet om et tobakksfritt samfunn er tatt med. De mener imidlertid at formålsparagrafen bør være enda tydeligere:

«Formålsparagrafen bør reflektere at Norge har ratifisert og lojalt støtter opp om tobakkskonvensjonen. Formålsparagrafen bør derfor legges nær opp til formålsparagrafen i konvensjonen som et minimum, og aller helst gå enda lenger.

Kreftforeningen foreslår følgende ordlyd: Formålet med denne lov er å begrense vesentlig de svært alvorlige og omfattende helsemessige, sosiale, miljømessige og økonomiske negative konsekvensene bruk av tobakksvarer medfører gjennom å redusere forbruket betydelig og på sikt å oppnå et tobakksfritt samfunn. Loven tar særlig sikte på å forebygge at barn og unge begynner å bruke tobakksvarer, fremme at de som allerede bruker tobakksvarer slutter med det og beskytte befolkningen mot eksponering for tobakksrøyk.»

Fylkesmannen i Vest-Agder ser det som viktig at det tobakksforebyggende arbeidet i Norge styrkes ytterligere, og at tobakksskadeloven understøtter dette. De støtter også den foreslåtte formålsparagrafen. Det samme gjør Helsedirektoratet, Norges Astma- og Allergiforbund og flere kommuner og fylkeskommuner. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Nasjonalt råd for tobakksforebygging og Sarpsborg kommune tar til orde for at målet om et tobakksfritt samfunn bør tidsfestes.

Flere høringsinstanser fra dagligvarehandelen og tobakksindustrien er imot den foreslåtte formålsbestemmelsen. Felles for disse høringsinnspillene er at de mener at den foreslåtte formålsparagrafen gjenspeiler et mål som går ut over det lovens samlede bestemmelser tar sikte på å oppnå. NHO Mat og Drikke mener eksempelvis at ved å vedta dette formålet gir lovgiver varsel om en «tilstand som betinger inngrep i en rekke grunnleggende friheter. Dette er konstitusjonelt uakseptabel lovgivningsteknikk.»

Tobakksindustriens Felleskontor er tvilende til den legislative holdbarheten av å lovfeste en slik målsetning og utdyper disse synspunktene i sitt høringssvar. De hevder at den foreslåtte formålsparagrafen vil medføre følgende problemer:

«For det første vil et utsagn om at «Formålet med denne lov er å… oppnå et tobakksfritt samfunn» utgjøre et lovfestet positivt uriktig utsagn. Det er på det rene at tobakksskadeloven ikke har til hensikt å oppnå et tobakksfritt samfunn, verken slik den er i dag eller slik den vil kunne bli dersom departementets siste endringsforslag vedtas.

For det andre vil formålsbestemmelsen miste sin funksjon som tolkningsmoment. En formålsbestemmelse som ikke uttaler lovens reelle mål kan ikke benyttes som tolkningsargument.

For det tredje vil den foreslåtte formålsparagrafen implisitt forutsette fremtidig lovgivning. Dette vil medføre at lovgiver samtidig legger en lovfestet føring på egen fremtidig lovgivning. En slik form for foregripende lovgivning vil, i tillegg til å være helt unødvendig fra et lovgivningsperspektiv, også være uheldig i et konstitusjonelt perspektiv. Ved å vedta det foreslåtte formål vil lovgiver i praksis avgi et løfte hvis oppfyllelse forutsetter inngrep i en rekke grunnleggende friheter.

For det fjerde vil en slik fremtidsrettet lovgivning innebære en risiko for «skjult» lovgivning. Formålsbestemmelsen gis under et pretendert ønske om å forberede borgerne på fremtidig lovgivning, men den reelle virkningen kan bli at terskelen for å gripe inn i borgernes rettigheter indirekte senkes ved at borgerne ansees å ha blitt forberedt…»

Dette synet deles av Philip Morris Norway AS, Swedish Match Norge AS, Hovedorganisasjonen Virke, Bensinforhandlernes Bransjeforening og Dagligvareleverandørenes forening.

5.1.5 Departementets vurderinger

Formålsbestemmelser beskriver de politiske målene loven skal ivareta og gir føringer for tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.

Tobakksprodukter er svært helseskadelige og ville ha blitt forbudt dersom de hadde blitt lansert for første gang i dag. Av historiske grunner er tobakkssalg imidlertid tillatt over hele verden, og av praktiske årsaker er det ikke aktuelt å forby tobakkssalg i Norge i den nærmeste framtid. Norske myndigheter tilstreber likevel å begrense salget og redusere forbruket av tobakksvarer i størst mulig grad, og har et langsiktig mål om et tobakksfritt samfunn.

Det tobakksforebyggende arbeidet i Norge er basert på et bredt sett av virkemidler, herunder restriksjoner på røyking og tobakksbruk, informasjon om helseskader, redusert tilgjengelighet til tobakk, hjelp til å slutte og høye avgifter. Det er godt dokumentert at det er kombinasjonen av disse virkemidlene som over tid har effekt på tobakksbruk og tobakksrelatert sykelighet og dødelighet i befolkningen.

De restriktive tiltakene i tobakksskadeloven skal, sammen med andre tiltak, bidra til å oppnå det langsiktige målet om det tobakksfrie samfunnet. Departementet foreslår derfor å innta «bidra til å» i den foreslåtte formålsparagrafen, for å klargjøre at det ikke kun er lovtiltak som inngår i arbeidet for et tobakksfritt samfunn, jf. forslag til § 1. En slik formulering vil synliggjøre den brede og kunnskapsbaserte tilnærmingen som norsk tobakkspolitikk har, og er den som best beskriver de politiske målene loven skal ivareta.

Etter departementets syn kan ikke den foreslåtte formålsbestemmelsen leses slik at den gir føringer om et fremtidig forbud mot salg av tobakk. Flere av dagens lovbestemmelser har som formål å redusere tobakksbruk og hindre nyrekruttering, noe som på sikt vil føre til stadig færre tobakksbrukere i befolkningen. Disse lovtiltakene, i kombinasjon med andre tobakksforebyggende tiltak, inngår i helsemyndighetenes tobakksforebyggende strategi for å på sikt oppnå et tobakksfritt samfunn, uavhengig av et eventuelt fremtidig salgsforbud eller ikke.

Forebyggingspolitikken har de siste årene i økende grad blitt utfordret av ulike bransjeaktører som hevder at tiltak er i strid med EØS-avtalen, sist ved søksmål fra Philip Morris om forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer. Staten fikk fullt medhold i dom av 14. september 2012 fra Oslo tingrett, og departementet noterer at formålene bak oppstillingsforbudet spesielt, og tobakkspolitikken generelt, ble tillagt stor vekt i saken.

5.2 Forbud mot tobakkssponsing

5.2.1 Gjeldende rett

Tobakksskadeloven § 4 fastsetter forbud mot tobakksreklame, og lyder:

Ǥ 4. Forbud mot tobakksreklame

Alle former for reklame for tobakksvarer er forbudt. Det samme gjelder for piper, sigarettpapir, sigarettrullere og annet røykeutstyr.

Tobakksvarer må ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester.

Et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare kan ikke benyttes i reklame for andre varer eller tjenester, så lenge det aktuelle merke benyttes i forbindelse med en tobakksvare.

Tobakksvarer kan ikke lanseres ved hjelp av varemerker som er kjent som, eller i bruk som, merke for andre varer eller tjenester.

Kongen kan gi forskrifter om unntak fra reglene i denne paragraf.»

Tobakksreklameforbudet er medienøytralt og vidtrekkende. I EU-retten oppstilles det reklame- og sponsingsforbud mot tobakk i to ulike direktiver:

Direktiv 2003/33/EF om tobakksreklame og sponsing forbyr tobakksreklame i trykt skrift, på radio og internett. Ifølge direktivet art. 2 er reklame definert som enhver form for kommersiell ytring med det formål å fremme salget av en tobakksvare, eller med dette som direkte eller indirekte virkning. Sponsing er definert som enhver form for offentlig eller privat bidrag til et arrangement, en aktivitet eller person med det formål å fremme en tobakksvare eller med dette som en direkte eller indirekte virkning. Etter art. 4 er det forbudt for et selskap å sponse radioprogram dersom selskapets virksomhet hovedsakelig er produksjon eller salg av tobakksvarer. Videre er sponsing av arrangementer og aktiviteter som involverer eller foregår i flere medlemsstater eller på annen måte har grenseoverskridende virkning, forbudt etter direktivet art. 5. Lokale arrangement hvor deltakerne kun kommer fra én medlemsstat omfattes ikke av direktivet.

Direktiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester fastslår i art. 9 nr. 1 bokstav d at alle former for audiovisuell kommersiell kommunikasjon som gjelder tobakksvarer skal være forbudt. Audiovisuell kommersiell kommunikasjon inkluderer ikke bare fjernsynsreklame, men omfatter også sponsing, produktplassering og telekjøp.

Det har vært vurdert at det norske reklameforbudet i tobakksskadeloven § 4 går lenger enn reklame- og sponsingsforbudene i de nevnte direktivene, og at det således ikke var behov for endringer i norsk regelverk for å implementere forbudene i direktivene.

Tobakkskonvensjonen artikkel 13 nr. 2 fastsetter at partene skal forby grenseoverskridende tobakksreklame og sponsing med utspring i partens territorium. Det er vedtatt retningslinjer til bestemmelsen.

5.2.2 Bakgrunn og høringsnotatets forslag

Det ble i høringsnotatet foreslått at det i tobakksskadeloven skulle tas inn en definisjon av begrepet sponsing, samt et eksplisitt forbud mot tobakkssponsing, som en komplettering av det gjeldende reklameforbudet. Definisjonen skulle baseres på definisjonen i direktiv 2003/33/EF. Sponsingsforbudet skulle videre gjelde både grenseoverskridende og rent nasjonal sponsing, og dekke alle former for promotering av tobakksvarer og tobakksselskaper.

Bakgrunnen for forslaget var at Helsedirektoratet hadde erfart at selv om tobakksreklameforbudet stort sett også vil dekke de fleste tilfeller av tobakkssponsing, kan det tenkes tilfeller hvor et spesifikt sponsingsforbud vil kunne gjøre vurderingen enklere. Reklameforbudet i tobakksskadeloven § 4 omfatter også bruk av merkenavn, logo eller andre symboler som forbindes med tobakksvarer i sponsorsammenheng. Reklameforbudet og det foreslåtte sponsingsforbudet vil således ha til dels overlappende virkeområder. Sponsingsforbudet vil imidlertid først og fremst rette seg mot de som gjennom økonomisk støtte eller andre former for sponsing, prøver å fremme tobakkssalg.

Helsedirektoratet ønsket at alle former for sponsing som kan tilbakeføres til tobakksindustrien, skal forbys, selv om det ikke fremkommer noe varemerke, logo, navn e.l. til et tobakksprodukt eller en tobakksprodusent. Dette er i tråd med Tobakkskonvensjonens retningslinjer om sponsing, hvor det i punkt 8 slås fast at tobakksreklame og tobakkssponsing dekker salgsfremmende tiltak av tobakksvarer generelt, ikke bare promotering av et bestemt tobakksprodukt. Det understrekes også i retningslinjene at enhver form for bidrag, økonomisk eller på annen måte, omfattes, uavhengig av om støtten er gjort kjent eller ikke. Videre fremkommer i retningslinjene punkt 9 at også promotering av et tobakksselskap i seg selv er en form for promotering av tobakksvarer og tobakksbruk, selv uten synlige merkevarer eller logoer.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget er i liten grad kommentert av høringsinstansene. Én høringsinstans etterlyser et unntak for enkelte typer sponsingsvirksomhet.

Helsedirektoratet er tilsynsmyndighet for reklameforbudet i tobakksskadeloven og viser i sin høringsuttalelse til ulike eksempler på sponsingsvirksomhet fra tobakksindustrien:

«Helsedirektoratet er gjort kjent med at tobakksprodusenter på ulikt vis promoterer sitt selskap ved deltakelse på eller støtte til ulike arrangementer og ved initiativ til prisutdelinger med samfunnsnyttig formål. Vi ser at dette skjer uten at for eksempel merkenavn eller logo fremkommer. Selskapene forsøker å skape et positivt bilde av sin virksomhet og delaktighet i lokalsamfunnet. Vi ser også at tobakksselskaper på ulikt vis søker å få oppmerksomhet omkring sine produkter på festivaler. Dette blir gjort ved at disse sikrer seg at bare deres tobakksprodukter blir solgt under festivalen. For en festival som varer 5 – 6 dager er det betalt i overkant av NOK 100 000 for en slik ordning. Gjennom slik promotering vil tobakksprodusenter også kunne oppnå økt salg av deres varer. Det bør fremkomme tydelig av forarbeidene til lovendringen at slik promotering omfattes av forbudet mot tobakksreklame og tobakkssponsing.»

Hovedorganisasjonen Virke ønsker at det foreslåtte forbudet forklares nærmere:

«Virke har i utgangspunktet ingen innvendinger mot forslaget om å forby tobakkssponsing, dog slik at vi er bekymret for at den foreslåtte reguleringen kan være vanskelig å tolke når begrepet sponsing også skal omfatte tilfeller der fremming av tobakkssalg er en indirekte virkning av samarbeidet.»

Swedish Match Norge AS er negativ til forslaget om å skjerpe forbudet mot sponsing fra tobakksindustrien, og ønsker at det skal gjøres unntak for veldedige prisutdelinger:

«Det virker urimelig at et selskap som har et differensiert sortiment som også inkluderer produkter uten tobakk skal forhindres fra å vise sitt sortiment. Dette sortimentet henger ikke sammen med eller fremmer salget av snus. Et eksempel på [et] slikt produkt er Nitedals Hjelpestikker. Det kan se ut som en slik skjerping vil ha som konsekvens at den vil ramme utdeling av Hjelpestikkeprisen, som er en pris som deles ut fra overskuddet fra salget av Nitedals Hjelpestikker. Hjelpestikkeprisen har vært delt ut i Norge i 90 år og har ingen som helst sammenheng med salg av snus.

Nitedals Hjelpestikker er produsert og distribuert av Swedish Match. Swedish Match som selskap er et børsnotert selskap i Sverige, og navnet henspeiler på nettopp oppstarten som et fyrstikkselskap tidlig på 1900 tallet. Et tilsvarende fond finnes i Sverige, og utdelingene skjer årlig til gode formål, uten at dette på noen måte benyttes til promoteringen av snus.

Vår vurderinger er at det bør gjøres unntak, for eksempel for Hjelpestikkeprisen.»

5.2.4 Departementets vurderinger

I henhold til tobakksskadeloven § 4 første ledd er alle former for reklame for tobakksvarer forbudt. Reklameforbudet omfatter også bruk av merkenavn, logo eller andre symboler som forbindes med tobakksvarer i sponsorsammenheng, men departementet mener det er hensiktsmessig å regulere sponsing i en egen bestemmelse, samt å presisere virkeområdet. Å innta en definisjon av sponsing i loven vil etter departementets vurdering bidra til å gjøre sponsingsforbudet mer brukervennlig, samt bidra til å unngå tolkningstvil. Departementet fastholder derfor forslaget om et eget forbud mot tobakkssponsing, som en komplettering av det gjeldende reklameforbudet, jf. forslag til § 23 første ledd. Det foreslås også at begrepet sponsing defineres i loven, jf. forslag til § 23 annet ledd.

Departementet understreker at det kun er bidrag som har til hensikt eller virkning å fremme tobakkssalg, som vil rammes av sponsingsforbudet. I dette ligger promotering av tobakksbruk, tobakksvarer eller tobakksselskap.

Dersom tobakksselskaper er involvert i veldedige priser o.l. knyttet til andre produkter enn tobakksvarer, vil det bero på en konkret vurdering om tilfellet rammes av forbudet. Slik som for eksempel Hjelpestikkeprisen er beskrevet i høringssvaret til Swedish Match Norge AS, fremstår det for departementet som at denne vil gå klar av forbudet, med mindre prisen benyttes på en slik måte at tobakksbruk, tobakksvarer eller tobakksselskap promoteres. Departementet har således ikke lagt seg fullt ut på den rekkevidde som Tobakkskonvensjonens retningslinjer anbefaler, nemlig at ethvert bidrag som kan knyttes til tobakksindustrien bør forbys. Departementet har heller tatt utgangspunkt i sponsingsdefinisjonen i direktiv 2003/33/EF, hvor det er hensikten og/eller virkningen som er avgjørende.

Vilkåret må etter departementets syn være at sponsors hensikt med bidraget eller virkningen av bidraget er å fremme sitt navn, varemerke, omdømme, virksomhet eller produkt, for derigjennom å fremme tobakkssalg. Sponsingsforbudet gjelder i så måte bidrag hvor formålet, effekten eller den sannsynlige effekten av bidraget er å promotere tobakksprodukter eller tobakksbruk, enten direkte eller indirekte.

Sponsingsforbudet vil i praksis først og fremst rette seg mot de som gjennom økonomisk støtte prøver å fremme tobakkssalg, men bestemmelsens virkeområde er likevel mer omfattende slik at f.eks. synlighet eller informasjon som fremmer tobakkssalg som har oppstått som følge av sponsorsamarbeid er forbudt på samme måte som tobakksreklame. Eksempler på denne type sponsorsamarbeid er tobakksselskapers bidrag til ulike formål og prosjekter. Dette kan for eksempel være bidrag til lokale organisasjoner, helse- eller velferdsformål, miljøformål og lignende. Slike bidrag vil føre til synlighet og positiv omtale av det aktuelle tobakksselskapet, og intensjonen eller den sannsynlige effekten er å promotere tobakksprodukter eller tobakksbruk direkte eller indirekte.

Forbudet gjelder både grenseoverskridende og rent nasjonal sponsing, og dekker alle former for promotering av tobakksbruk, tobakksvarer og tobakksselskaper. Promotering av tobakksselskaper vil i de fleste tilfeller også rammes av tobakkskadelovens forbud mot indirekte reklame. Også enkelte andre bidrag/arrangementer/virksomheter vil omfattes av både reklameforbudet og sponsingsforbudet. Et eksempel på dette er arrangementer som de Helsedirektoratet viser til i sin høringsuttalelse, nemlig at tobakksselskaper på ulikt vis søker å få oppmerksomhet omkring sine produkter på festivaler o.l. Dette blir for eksempel gjort ved at disse, mot betaling, sikrer seg eksklusive rettigheter til å selge sine produkter under festivalen. Slike avtaler vil etter omstendighetene kunne falle inn under det foreslåtte sponsingsforbudet.

5.3 Forbud mot testing av tobakksvarer

5.3.1 Gjeldende rett

Tobakksskadeloven § 4 inneholder et forbud mot alle former for tobakksreklame. Reklame er i forskrift 15. desember 1995 nr. 989 (reklameforskriften) definert som «massekommunikasjon i markedsføringsøyemed», jf. § 4 nr. 2.

I tobakksskadeloven § 6 er det inntatt et forbud mot enhver form for gratis utdeling av tobakksvarer til forbruker fra en næringsdrivende.

5.3.2 Bakgrunn

Reklameforskriften § 8 nr. 6 inneholdt inntil 1. juli 2009 følgende unntak fra reklameforbudet:

«Testing av nye tobakksvarer i nøytrale forpakninger uten angivelse av tobakksmerke eller produsent, når antallet testpersoner ikke overstiger 50, og testingen ikke gjentas overfor de samme testpersonene.»

Bestemmelsen ble opphevet på bakgrunn av forslag fra Helsedirektoratet, som mente at unntaket kom inn i regelverket i en tid da samfunnets syn på tobakk og kunnskap om helsefarene knyttet til bruk av tobakk, var et helt annet enn hva tilfellet er i dag.

Helsedirektoratet har bedt om at regelverket strammes inn ytterligere fordi det etter opphevelsen av unntaksbestemmelsen i reklameforskriften har vist seg at testene utformes slik at de faller utenfor reklameforskriftens anvendelsesområde.

5.3.3 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn

Det ble i høringsnotatet foreslått et nytt forbud mot testing av tobakksvarer ved hjelp av forbrukere. Det ble foreslått at Helsedirektoratet får ansvar for å føre tilsyn med forbudet.

Et flertall av høringsinstansene som kommenterer forslaget støtter det, herunder Kreftforeningen og Nasjonalt råd for tobakksforebygging.

Helsedirektoratet sier at det har vist seg at enkelte tester utformes slik at de faller utenfor reklameforskriftens anvendelsesområde. Direktoratet uttaler:

«Testene deles opp i flere ledd slik at det i ingen av leddene kan konstateres at det foreligger massekommunikasjon i markedsføringsøyemed. Direktoratet har gitt uttrykk for at vi ønsker en lovbestemmelse som forbyr alle former for testing av tobakksprodukter.(…)

Et slikt forbud vil omfatte tester som går på produktenes innhold, smak, utseende, utforming mv. Helsedirektoratet mener det er viktig at det gjøres helt klart at også pakkens utseende omfattes av forbudet.»

Høringsinstansene fra tobakksbransjen er imot forslaget og mener dagens regelverk er tilstrekkelig. Philip Morris Norway AS uttaler at de er:

«… bekymret for forslaget om å totalforby all form for testing av tobakksprodukter overfor voksne forbrukere, siden slik testing er del av den konkurransemessige markedsanalysen som drives for å få voksne forbrukere til å skifte merke og ikke er i strid med myndighetenes mål om å redusere den totale tobakksbruken eller røyking blant mindreårige.»

Swedish Match Norge AS viser til at det per i dag er forbudt å dele ut gratis tobakksvarer samt å reklamere for tobakksvarer, og mener at:

«det er tilstrekkelig for å unngå uønsket testing. Det er vanskelig å se for seg situasjoner hvor testing skal forekomme uten at det allerede er hindret via de gjeldende regler…»

5.3.4 Departementets vurderinger

Som Helsedirektoratet påpeker i sitt høringssvar har det vist seg at enkelte tester utformes slik at de faller utenfor reklameforskriftens anvendelsesområde. Etter hva departementet forstår deles testene opp i flere ledd slik at det i ingen av leddene kan konstateres at det foreligger massekommunikasjon i markedsføringsøyemed. I praksis innebærer dette en omgåelse av regelverket som etter departementets syn er uheldig. På bakgrunn av den overveldende vitenskapelige dokumentasjonen av helseskader knyttet til tobakksbruk, anses i tillegg slik testing som uetisk. Departementet mener derfor at det er gode grunner til at alle former for testing av tobakksprodukter ved hjelp av forbrukere bør forbys.

Departementet er videre enig i behovet for et eksplisitt forbud mot testing av tobakksvarer, jf. forslag til § 34. Ved å regulere forbudet i en egen bestemmelse, adskilt fra reklameforbudet, blir det tydeligere at all testing av tobakksvarer og tobakksvarepakninger er forbudt, uavhengig av hvor mange forbrukere som testvirksomheten retter seg mot. Det vil med andre ord ikke være mulig å omgå regelverket ved å konstruere testene slik at det i hvert ledd av testingen er såpass få personer at det ikke foreligger massekommunikasjon, og at testen dermed ikke omfattes av reklameforbudet.

Forbudet er ment å ramme vidt og vil omfatte alle tester som går på produktenes innhold, smak, utseende, utforming, pakkedesign mv. Departementet finner grunn til å presisere at forbudet gjelder alle typer tobakk, alt innhold i tobakksvarer og alle former for tobakksvarepakninger og lignende.

Statens institutt for rusmiddelforskning viser i rapporten Kunnskapsgrunnlag for forslaget om et forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer fra 2008, til at tobakksindustrien har investert betydelige ressurser i å utvikle pakkedesign som skal kommunisere et budskap til eksisterende forbrukere og potensielle kunder, og at emballasjen som reklamemedium har blitt av større betydning etter innføringen av forbudet mot tobakksreklame. Statens institutt for rusmiddelforskning konkluderer i rapporten med at det er grunn til å anta at tobakksvareutstillinger som kjøpspåvirkning fungerer langs de samme dimensjonene som ordinær reklame. I og med at tobakksvarepakningene har såpass stor betydning som reklamemedium, er det hensiktsmessig å presisere at det foreslåtte forbudet også skal gjelde forbrukertesting av utformingen av tobakkspakninger.

5.4 Tobakkssurrogater og tobakksimitasjoner

5.4.1 Gjeldende rett

Tobakksskadeloven § 11 første ledd inneholder i dag et forbud mot å selge tobakksimitasjoner til mindreårige:

Ǥ 11. Aldersgrenser

Det er forbudt å selge eller overlate tobakksvarer eller imitasjoner som kan oppfordre til bruk av slike varer, til personer under 18 år. Er det tvil om kjøperens alder, kan salg bare finne sted dersom kjøperen dokumenterer å ha fylt 18 år.»

Også forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr i tobakksskadeloven § 5 omfatter tobakksimitasjoner.

Tobakkskonvensjonen artikkel 16 nr. 1 påbyr partene å innføre effektive tiltak for å hindre salg av tobakksvarer til mindreårige. Konvensjonen anbefaler herunder partene å forby produksjon og salg av godteri, leketøy og andre gjenstander som har form som tobakksprodukter og som appellerer til mindreårige, jf. artikkel 16 nr. 1 bokstav c.

5.4.2 Høringsnotatets forslag

Høringsnotatet omtalte forslag om at begrepene tobakkssurrogat og tobakksimitasjon bør defineres i loven. Det ble også foreslått at reklameforbudet i § 4 og forbudet mot gratis utdeling i § 6 bør få anvendelse på tobakkssurrogater og tobakksimitasjoner. Videre ble det foreslått at aldersgrensebestemmelsen i § 11 og oppstillingsforbudet i § 5 bør utvides til å omfatte tobakkssurrogater. Høringsnotatet redegjorde også for Helsedirektoratets forslag om å forby innførsel og salg av tobakksimitasjoner, men et slikt forbud ble ikke foreslått av departementet.

I høringsnotatet ble det også omtalt et forslag om å klargjøre at dagens røykeforbud i § 12 bør gjelde for bruk av elektroniske sigaretter. Ved en feiltagelse hadde imidlertid ikke dette forslaget kommet med i utkastet til lovendringer.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget er i liten grad kommentert av høringsinstansene.

Helsedirektoratet viser til sitt forslag om et forbud mot innførsel og salg av tobakksimitasjoner. Bakgrunnen for forslaget er den normdannende og normaliserende effekten slike imitasjoner kan ha for tobakksbruk. Et slikt forbud vil blant annet kunne bidra til at tobakksbruk i mindre grad oppleves som normalt blant barn. De uttaler videre:

«Departementet mener at det er behov for ytterligere utredninger før et slikt forbud eventuelt kan foreslås innført. Det foreslås derfor ikke noe slikt forbud nå, men departementet ber likevel om høringsinstansenes syn på spørsmålet om det er behov for å innføre tiltak for å motvirke den normdannende effekten som salg av slike produkter kan ha.

Helsedirektoratet viser til at Tobakkskonvensjonen art. 16 nr. 1 påbyr partene å innføre effektive tiltak for å hindre salg av tobakksvarer til mindreårige. Konvensjonen anbefaler herunder partene å forby produksjon og salg av godteri, leketøy og andre gjenstander som har form som tobakksprodukter og som appellerer til mindreårige. Også EU anbefaler medlemsstatene å forby salg av tobakksimitasjoner. I Rådsanbefaling 2003/54/EF nr. 1 bokstav e) anbefales medlemsstatene å forby salg av godteri og leketøy ment for barn som er fremstilt med klar hensikt om at produktet eller pakningen skal ligne utseende til et tobakksprodukt.

Direktoratet ønsker at forbudet skal utvides, slik at det blir forbudt å innføre og selge tobakksimitasjoner i Norge. Tollmyndighetene må gis en klar hjemmel til å stanse denne type produkter. Helsedirektoratet mener derfor at departementet bør vurdere å iverksette utredninger av et slikt forbud.»

Swedish Match Norge AS selger et tobakks- og nikotinfritt snusprodukt, og ønsker at slike produkter skal unntas fra forbudet:

«Onico er ikke et produkt som er beregnet for barn, og det er derfor uproblematisk at det presiseres at 18 års grensen gjelder. Erfaringer fra det svenske markedet viser at Onico brukes som et sluttprodukt for de som ønsker å trappe ned eller kutte ut snus. Det fungerer ikke som et rekrutteringsprodukt. Swedish Match anser Onico som en annen kategori enn snus.

Det synes ikke naturlig at Onico omfattes av et eventuelt fremtidig importforbud og departementet oppfordres til å tydeliggjøre definisjonen på dette punkt.»

Et par av høringsinstansene viser til omtalen av forslaget om å utvide røykeforbudet til også å omfatte elektroniske sigaretter. Helsedirektoratet støtter forslaget, mens NHO Reiseliv er negative til det. Statens institutt for rusmiddelforskning mener det er behov for ytterligere utredninger av de antatt positive effektene av tobakkssurrogater for røykeslutt/-reduksjon opp mot den antatt negative normdannende effekten av slike produkter.

5.4.4 Departementets vurderinger

Tobakksskadeloven inneholder i dag et forbud mot å selge imitasjoner av tobakksvarer til personer under 18 år. Loven inneholder imidlertid ingen legaldefinisjon av begrepet «imitasjoner».

Forarbeidene til forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer inneholdt følgende presisering av «imitasjoner», jf. Ot.prp. nr. 18 (2008-2009) side 20:

«Hvordan » imitasjoner av slike varer » skal forstås ble ikke presisert i høringsnotatet. Begrunnelsen for at imitasjoner av tobakksvarer og røykeutstyr omfattes av forbudet er imidlertid åpenbar; oppstilling av imitasjoner vil på samme måte som oppstilling av ekte varer innebære en oppfordring til kjøp og bruk av tobakksvarer. «Imitasjoner av slike varer » må derfor forstås i lys av at det ikke skal være mulig å omgå forbudet mot oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr ved å stille opp imitasjoner av slike varer og dermed oppnå den reklameeffekt som det foreslåtte forbudet har til hensikt å forhindre. Hva som omfattes av «imitasjoner» er derfor nært knyttet til forståelsen av «tobakksvarer» og «røykeutstyr», jf. over. »

Departementet anser at det bør inntas en definisjon i loven av begrepet tobakksimitasjoner. På samme måte bør kategorien tobakkssurrogater reguleres og defineres i loven. Departementet har endret sitt forslag til definisjon noe for å bedre fange opp alle tenkelige former for tobakksimitasjoner.

Tobakkssurrogater er produkter som etter sin bruksmåte tilsvarer tobakksvarer, men som ikke inneholder tobakk, f.eks. urtesnus og urtesigaretter.

Tobakksimitasjoner er produkter som etter sin utforming har en nær likhet med tobakksvarer eller røykeutstyr, men som ikke inneholder tobakk eller dets surrogat, f.eks. sjokoladesigarer, lakrispiper, lekesigaretter mv. Visse produkter kan oppfylle begge definisjonene. Departementet fastholder således forslaget om at definisjoner av tobakkssurrogat og tobakksimitasjon inntas i loven, jf. forslag til § 2 tredje og fjerde ledd.

Departementet fastholder også forslagene om at reklameforbudet i § 4 og forbudet mot gratis utdeling i § 6 gis anvendelse på tobakksimitasjoner og tobakkssurrogater. Det understrekes at også tobakks- og nikotinfri snus vil omfattes av definisjonen av tobakkssurrogater. Helsedirektoratet har fått forespørsler om lovligheten av gratis utdeling av slike produkter. Departementet anser at det er uheldig om tobakksskadelovens bestemmelser om reklameforbud, forbud mot gratis utdeling mv. ikke skulle omfatte slike produkter, da disse indirekte kan fungere som reklame for ordinær snus.

I høringsnotatet ble det videre foreslått å utvide aldersgrensen i § 11 og oppstillingsforbudet i § 5 til å omfatte tobakkssurrogater på lik linje med tobakksimitasjoner. De samme argumentene som ble gitt i Ot.prp. nr. 18 (2008-2009) for tobakksimitasjoner gjelder etter departementets syn også for tobakkssurrogater. Det foreligger således gode grunner for å inkludere tobakkssurrogater i oppstillingsforbudet.

Helsedirektoratet har foreslått å forby salg og innførsel av tobakksimitasjoner på grunn av den normdannende og normaliserende effekten slike imitasjoner kan ha for tobakksbruk. Direktoratet har vist til at dagens aldersgrense for salg av tobakksimitasjoner, herunder lakrispiper og sjokoladesigaretter, er vanskelig å kontrollere og synes lite etterlevd. Direktoratet stiller videre spørsmål ved hvilke forbrukere slike imitasjoner er ment for, hvis det ikke er personer under 18 år. Departementet er enig i begrunnelsen for direktoratets forslag om et forbud mot innførsel og salg av tobakksimitasjoner. Et slikt forbud vil kunne bidra til at tobakksbruk i mindre grad oppleves som normalt blant barn. Departementet mener imidlertid at det er behov for ytterligere utredninger før et slikt forbud eventuelt kan foreslås innført.

Ved en inkurie har forslaget om å utvide røykeforbudet i § 12 til å omfatte elektroniske sigaretter falt ut av høringsutkastet til endringslov. Intensjonen med forslaget var som det står i høringsnotatet å gi røykeforbudet i § 12 anvendelse på visse typer tobakksimitasjoner, herunder elektroniske sigaretter. I og med at selve forslaget til bestemmelse falt ut av høringsnotatets lovforslag er departementet av den oppfatning at det ikke er gjennomført offentlig høring av forslaget på en tilfredsstillende måte. Departementet foreslår derfor ikke i denne omgang å utvide røykeforbudet til å omfatte bruk av tobakksimitasjoner, men vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet ved en senere anledning.

5.5 Forbud mot produkter for å skjule helseadvarslene

5.5.1 Bakgrunn

Direktiv 2001/37/EF åpner for at det i forbindelse med de påbudte helseadvarslene kan innføres fargefotografier eller andre illustrasjoner for å skildre og forklare helsekonsekvensene av røyking. EU-kommisjonen har i beslutning av 5. september 2003 vedtatt regler for anvendelse av slike kombinasjonsadvarsler (tekst og bilde). Kommisjonen har i beslutning av 26. mai 2005 vedtatt hvilke bilder som kan tas i bruk. Enkelte presiseringer er gjort i Kommisjonens beslutning av 12. april 2006.

Departementet vedtok bruk av slike kombinasjonsadvarsler i Norge gjennom endringer i forskrift om innhold i og merking av tobakksvarer ved forskrift 24. september 2009 nr. 1245 (i kraft fra 1. januar 2010).

I ovennevnte kommisjonsbeslutning av 5. september 2003 heter det i artikkel 5 pkt. 2 (dansk oversettelse):

«Hvis medlemsstaterne bestemmer sig for at kræve anvendelse af kombinerede advarsler på tobakkspakninger, skal de indføre de fornødne bestemmelser for at forebygge, at en indpakning, pung, omslag, æske, eller enhver anden anordning helt eller delvis skjuler eller tilslører de kombinerede advarsler.»

5.5.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått at et forbud mot innførsel og salg av produkter for å skjule helseadvarslene, inntas som en egen bestemmelse i tobakksskadeloven. Dette vil typisk være etuier, esker mv. i ulike materialer, som for eksempel tres utenpå sigarettpakken slik at helseadvarslene ikke synes.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget er i liten grad kommentert av høringsinstansene.

Helsedirektoratet støtter forslaget og påpeker at Norge her er bundet av EU-regler:

«I og med at Norge har påbudt bruk av såkalte kombinasjonsadvarsler (bildeadvarsler), er vi bundet av EU-kommisjonens påbud om å innføre bestemmelser som forebygger at helseadvarslene mister effekt gjennom at særskilte etuier, esker mv. som har til hensikt å skjule bildene, kommer i omløp på markedet.»

Toll- og avgiftsdirektoratet er opptatt av at produkter som underlegges innførselsforbud harmonerer med definisjonene i tolltariffen:

«Høringsforslagets § 9 A om innførsel og salg av tobakksetuier, esker m.v. gir en tydelig beskrivelse, men en effektiv kontroll fordrer at også definisjonene er samkjørte med tolltariffen. (…) Også forbudet mot emballasje og etuier vil by på problemer i denne sammenheng, da det ikke er bruken men materialene varene er laget av som er beskrevet i tolltariffen.»

5.5.4 Departementets vurderinger

Etter hva departementet er kjent med er ikke tobakksetuier særlig utbredt på det norske markedet i dag, men det forekommer salg i enkelte butikker. I og med at Norge har innført såkalte kombinasjonsadvarsler (bildeadvarsler), er det et krav om at det også må innføres bestemmelser som forebygger at produkter som har til hensikt å skjule advarslene, omsettes. Det foreslås derfor et forbud mot innførsel og omsetning av produkter som har til hensikt å skjule helseadvarslene, jf. forslag til § 31.

Departementet er klar over at det kan by på problemer for tollvesenet å kontrollere at slike produkter ikke føres inn i landet, da slike produkter ikke er definert i tolltariffen. Det anses likevel som naturlig at et produkt som det er forbudt å selge i Norge, heller ikke tillates innført. Selv om tollvesenet ikke vil kunne føre målrettede kontroller mot dette produktet, vil et slikt forbud gi tollmyndighetene hjemmel til å stanse det dersom de i andre sammenhenger skulle avdekke forsøk på slik innførsel.

5.6 Statistikkinformasjon

5.6.1 Bakgrunn

Statens institutt for rusmiddelforskning foretar årlig en undersøkelse av kommunenes forvaltning av alkoholloven. I den forbindelse sendes det ut et spørreskjema til samtlige kommuner hvor disse bes om å fylle ut informasjon om bl.a. antall salgs- og skjenkesteder, kontroll, reaksjoner og salgs- og skjenketider. Kommunene har tidligere besvart spørreskjemaet på frivillig basis, men har nå fått en lovbestemt plikt i alkoholloven til å besvare spørreskjemaet. Det samme gjelder innehaver av tillatelse til avgiftsfritt salg på flyplass, som nå har fått en rapporteringsplikt om omsetningen.

Videre inneholder alkoholregelverket i dag en plikt for innehaver av salgs- eller skjenkebevilling og virksomheter som utleverer alkoholholdig drikk ved privat innførsel, å avgi opplysninger til Statens institutt for rusmiddelforskning på anmodning, se alkoholforskriften § 7-1, jf. alkoholloven § 1-14.

Det finnes ingen tilsvarende rapporteringsplikter i tobakksregelverket.

5.6.2 Høringsnotatets forslag

Høringsnotatet foreslo en plikt for kommunene til å avgi opplysninger til Statens institutt for rusmiddelforskning om deres forvaltning av tobakksskadeloven. Videre foreslås det at innehaver av tillatelse for avgiftsfritt salg av tobakksvarer på flyplass pålegges en plikt til å avgi informasjon om omsetningen til instituttet, samt at bevillingshavere skal avgi informasjon til instituttet på anmodning.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget er i liten grad kommentert av høringsinstansene. Statens institutt for rusmiddelforskning er positiv til å påta seg oppgaven. Statistisk sentralbyrå spør om det er vurdert å rapportere de aktuelle dataene via KOSTRA. Bergen kommune mener at det heller bør kunne innføres en enkel ordning som ikke lov- eller forskriftsfestes. Helsedirektoratet viser til at Verdens helseorganisasjon i 2010 kritiserte at statlige helsemyndigheter ikke har god nok oversikt over i hvilken grad kommunene oppfyller sitt tilsynsansvar etter tobakksskadeloven.

5.6.4 Departementets vurderinger

Kommunene har i dag en viktig oppgave med å føre tilsyn med røykeforbudene i tobakksskadeloven § 12 (forslaget § 25), og vil i fremtiden få en sentral rolle som bevillingsmyndighet for den foreslåtte bevillingsordningen for tobakkssalg, jf. forslag til nytt kapittel 2 i loven. Departementet har i dag ikke god nok oversikt over hvordan kommunene oppfyller sitt tilsynsansvar etter tobakksskadeloven, noe som også ble kritisert av Verdens helseorganisasjon i en evalueringsrapport fra 2010. Statens institutt for rusmiddelforsknings årlige undersøkelse av kommunenes forvaltning av alkoholloven gir viktig informasjon om hvordan alkoholloven fungerer. Departementet er opptatt av å sikre et tilsvarende godt informasjonsgrunnlag om kommunenes forvaltning av tobakksskadeloven.

Statistisk sentralbyrå har etterlyst en vurdering av hvorvidt KOSTRA kan benyttes for kommunens foreslåtte rapporteringsplikt etter tobakksskadeloven. Departementet vurderte i Prop. L. nr. 48 (2010-2011) om endringer i alkoholloven hvorvidt plikten til å gi informasjon skulle inntas i alkoholloven eller om datagrunnlaget heller burde innhentes gjennom KOSTRA med hjemmel i forskrift 15. desember 2000 nr. 1425 om rapportering fra kommuner og fylkeskommuner (rapporteringsforskriften). Departementet konkluderte med at rapporteringsplikten burde inntas i alkoholloven fordi KOSTRA kun kan regulere kommunenes plikt til å avgi opplysninger. Rapporteringsplikt for bevillingshavere kunne ikke reguleres gjennom rapporteringsforskriften. Departementet konkluderte med at det ville være mest hensiktsmessig at alkoholloven uttømmende regulerte alle pliktbestemmelser om avgivelse av informasjon om forvaltningen av alkohol. Videre ble det bemerket at der Statens institutt for rusmiddelforskning får behov for å endre spørsmålsutvalget som stilles til kommunene og andre som har plikt til å avgi opplysninger, er det hensiktsmessig at dette kan skje på en ubyråkratisk måte uten veien om KOSTRA-systemet for kommunenes vedkommende.

Departementet legger de samme vurderinger til grunn for rapportering om forvaltningen av tobakksskadeloven. Departementet fastholder derfor forslaget om at rapporteringsplikten knyttet til salg av tobakksvarer og kommunenes forvaltning av tobakkskadeloven, inntas i tobakksskadeloven, jf. forslag til § 39. Departementet vil på et senere tidspunkt vurdere behovet for rapportering fra de øvrige tilsynsmyndighetene i tobakksskadeloven, herunder Arbeidstilsynet.

Forslaget om at innehaver av tillatelse for avgiftsfritt salg av tobakksvarer på flyplass skal pålegges plikt til å avgi informasjon om omsetningen vil bedre datagrunnlaget om såkalt uregistrert omsetning av tobakk, ved at Statens institutt for rusmiddelforskning får sikker kunnskap om omfanget av denne delen av det uregistrerte tobakkssalget. Dette vil således være et viktig bidrag til å bedre statistikken.

For å bidra til å sikre tilsvarende god statistikk om omsetningen av registrert og uregistert salg av tobakksvarer som for alkoholholdig drikk, fastholder derfor departementet forslaget om at det innføres tilsvarende rapporteringsplikter i tobakksskadeloven som i alkoholloven for innehavere av bevilling for tobakkssalg, for kommunene som bevillings- og tilsynsmyndighet og for innehavere av tillatelse til avgiftsfritt salg av tobakksvarer på flyplass.

5.7 Opplysninger om importører av tobakksvarer mv.

5.7.1 Gjeldende rett

Tobakksskadeloven § 15 annet ledd fastsetter en plikt for importører og produsenter av tobakksvarer til å avgi opplysninger om tobakksvarers innhold til Helsedirektoratet.

Ǥ 15. Opplysningsplikt mv.

Enhver plikter etter pålegg av direktoratet å gi de opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskader som bruk av tobakk medfører eller gjennomføre gjøremål etter loven.

Direktoratet kan kreve at den som tilvirker eller innfører tobakksvarer gir opplysninger om tobakksvarens innhold. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om opplysningsplikten etter første punktum.

Direktoratet kan kreve at den som tilvirker eller innfører tobakksvarer skal legge frem en representativ prøve av produktet eller iverksette undersøkelser som er nødvendig for å vurdere et produkts egenskaper og virkninger. Kostnadene ved slike undersøkelser bæres av vedkommende tilvirker eller importør. Direktoratet kan bestemme at kostnadene helt eller delvis skal dekkes av det offentlige.

Direktoratet kan selv iverksette slike undersøkelser, og kan pålegge tilvirker eller importør å bære kostnadene ved undersøkelsen. Kostnadene er tvangsgrunnlag for utlegg.»

I merkeforskriften (6. februar 2003 nr. 141) §§ 6 og 7 er det gitt nærmere bestemmelser om denne rapporteringsplikten, blant annet at slik rapportering skal skje årlig. Bestemmelsene har sin bakgrunn i EUs tobakksproduktdirektiv 2001/37/EC.

5.7.2 Høringsnotatets forslag

Det foreslås i høringsnotatet å innføre en plikt for alle som driver næring med import og produksjon av tobakksvarer til å registrere seg hos Helsedirektoratet. Det ble påpekt at direktoratet har behov for en slik oversikt for å kunne utføre sine lovpålagte oppgaver om innsamling av opplysninger om tobakksvarers innhold mv. Det ble derfor foreslått en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om registreringsplikten i forskrift.

Forslaget forutsetter et samarbeid mellom Helsedirektoratet og toll- og avgiftsetaten. Det ble derfor også foreslått at det inntas en bestemmelse i tobakksskadeloven som gir en gjensidig opplysnings- og meldeplikt for Helsedirektoratet og toll- og avgiftsetaten. Helsedirektoratet har også et generelt behov for å holde oversikt over hvem som importerer tobakksvarer, tobakksimitasjoner og -surrogater til Norge, slik at direktoratet kan følge utviklingen på markedet.

5.7.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har kommentert forslaget om en registreringsordning. Enkelte bransjeorganisasjoner påpeker at en registreringsplikt vil medføre dobbeltregistrering. Tobakksindustriens Felleskontor uttaler:

«Tobakksindustriens Felleskontor vil påpeke at den informasjon som etter departementets forslag skal registreres hos Helsedirektoratet allerede i dag er gjenstand for registrering hos toll- og avgiftsmyndighetene.

En plikt til å registrere den samme informasjonen på nytt hos Helsedirektoratet vil dermed innebære en plikt til dobbeltregistrering hos det offentlige. Slik Tobakksindustriens Felleskontor ser det vil en slik ordning påføre industrien en unødvendig ulempe som enkelt kan unngås gjennom andre virkemidler.»

NHO Mat og Drikke og Dagligvareleverandørenes forening er av samme oppfatning. Helsedirektoratet, Nordland fylkeskommune og Skedsmo kommune støtter forslaget.

5.7.4 Departementets vurderinger

Som følge av EU-direktiv 2001/37/EF har Helsedirektoratet en lovpålagt plikt til å innhente opplysninger fra importører og produsenter om tobakksvarers innhold. For å kunne oppfylle denne plikten har direktoratet behov for en oversikt over importører og produsenter i Norge. Dette var bakgrunnen for forslaget om en egen registreringsordning hos direktoratet. I høringen kom det innspill om at dette vil medføre en dobbelregistrering, da tollvesenet allerede i dag registrerer importører. Departementet har vært i dialog med tollvesenet, som har forklart at de i dag ikke har noe register som fanger opp alle tobakksimportører, kun de som er registrert etter særavgiftsloven. Videre har ikke tollvesenet noen oversikt over produsenter av tobakk.

Departementet foreslår at det inntas en lovbestemmelse i tobakksskadeloven som klart fastsetter at Helsedirektoratet kan få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra tollvesenet til bruk for rapporteringen, jf. forslag til § 40. Behovet for en egen registreringsplikt for importører og produsenter vil utredes videre.