8 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen er omtalt i punkt 5.1. Formålsbestemmelsen gir uttrykk for de overordnede målene loven skal fremme og de grunnleggende prinsippene loven skal ivareta. Formålsbestemmelsen har betydning for hvordan de øvrige bestemmelsene i loven er å forstå.

Formålsbestemmelsen i § 1 er vesentlig utvidet – den fastslår nå den langsiktige visjonen om et tobakksfritt samfunn i første punktum. De restriktive tiltakene i tobakksskadeloven skal, sammen med andre tiltak, bidra til å oppnå dette. Flere av lovens bestemmelser har som formål å redusere tobakksbruk og hindre nyrekruttering, noe som på sikt vil føre til stadig færre tobakksbrukere i befolkningen. Disse lovtiltakene, i kombinasjon med andre tobakksforebyggende tiltak, inngår i helsemyndighetenes tobakksforebyggende strategi for på sikt å oppnå et tobakksfritt samfunn.

I tillegg gjenspeiles tobakkspolitikkens tre hovedmålsetninger i et nytt annet punktum; nemlig å forebygge at barn og unge begynner å bruke tobakk, å fremme tobakksavvenning og å beskytte befolkningen mot passiv røyking.

Til § 2 Definisjoner

Bestemmelsen har fått nytt tredje, fjerde, femte, sjette og åttende ledd. Tidligere tredje ledd har blitt nytt syvende ledd.

Tredje ledd definerer «tobakkssurrogat» som et produkt som etter bruksmåten tilsvarer tobakksvarer, men som ikke inneholder tobakk. Eksempler på slike produkter er urtesnus, urtesigaretter og elektroniske sigaretter. Visse produkter kan oppfylle definisjonen av både tobakkssurrogater og tobakksimitasjoner, jf. fjerde ledd.

Tobakkssurrogater omfattes av lovens bestemmelser om aldersgrense i § 17, forbud mot gratis utdeling av tobakksvarer i § 20, forbud mot tobakksreklame i § 22 og forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr i § 24. Videre gjelder opplysningsplikten om importører også for tobakkssurrogater, jf. § 40.

Fjerde ledd definerer «tobakksimitasjon» som produkter som etter sin utforming har en nær likhet med tobakksvarer eller røykeutstyr, men som ikke inneholder tobakk eller dets surrogat. Eksempler på slike produkter er sjokoladesigarer, lakrispiper, lekesigaretter mv.

Tobakksimitasjoner omfattes av lovens bestemmelser om aldersgrense i § 17, forbud mot gratis utdeling av tobakksvarer i § 20, forbud mot tobakksreklame i § 22 og forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr i § 24. Videre gjelder opplysningsplikten om importører også for import av tobakkssurrogater, jf. § 40.

Femte ledd definerer begrepet «salg» og er tilnærmet identisk med definisjonen i alkoholloven § 1-4 første ledd.

Sjette ledd definerer begrepet «engrossalg» og er tilnærmet identisk med definisjonen i alkoholloven § 1-4 tredje ledd.

Åttende ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om hvilke produkter som skal regnes som henholdsvis tobakksvarer, tobakkssurrogater, tobakksimitasjoner og røykeutstyr, samt kriterier for hva som menes med spesialforretning. Bestemmelsen er basert på alkoholloven § 1-3 siste ledd, og har sin bakgrunn i at det stadig kommer nye produkter på markedet som utfordrer de tradisjonelle oppfatningene av hva som utgjør et tobakksprodukt mv.

Til § 3 Virkeområde

Bestemmelsen har fått et nytt første ledd som angir lovens saklige virkeområde. Dette er kun en presisering av gjeldende rett. Annet ledd angir det geografiske virkeområdet. Det er her gitt en ny hjemmel til å fastsette en særskilt forskrift for Svalbard og Jan Mayen i nytt annet punktum. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.1.7.22.

Til kapittel 2 Bevillingsordning for salg av tobakksvarer

Alle bestemmelsene i kapittel 2 er nye, og fastsetter rammene for en kommunal bevillingsordning for salg av tobakksvarer til forbrukere.

Til § 4 Bevillingsplikt

Første ledd fastslår hovedregelen om at detaljsalg av tobakksvarer bare kan skje på grunnlag av kommunal bevilling etter tobakksskadeloven, jf. omtale i punkt 3.1.7.3. Bestemmelsen tilsvarer alkoholloven § 1-4a. Enhver overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag til forbruker krever bevilling fra det offentlige, jf. definisjonen av salg i § 2 femte ledd.

Annet ledd tilsvarer alkoholloven § 3-1 annet ledd og angir for det første at salgsbevillinger må knyttes til et bestemt angitt areal. Salg kan bare skje i de lokalene som er omfattet av bevillingen. Hvis virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som da bevillingen ble gitt, bortfaller bevillingen. For det andre angir bestemmelsen at bevillingen gjelder en bestemt type virksomhet. Dette betyr at bevillingen må knyttes til et driftskonsept, for eksempel en dagligvareforretning, en kiosk, en kafé eller spesialforretning. Når et salgssted skifter karakter, for eksempel fra dagligvareforretning til spesialforretning, kreves ny bevilling.

Tredje ledd er identisk med alkoholloven § 1-4b og regulerer hvem som kan gis bevilling etter tobakksskadeloven, jf. omtale i punkt 3.1.7.4. Bevillingen skal gis til den juridiske enhet som har den direkte økonomiske interessen i, og ansvaret for, salget. Bevilling kan gis både til fysiske og juridiske personer. Hvert salgssted må ha egen bevilling, jf. annet ledd. Dersom en virksomhet driver flere steder, skal det i utgangspunktet gis én bevilling til hvert salgslokale. Dette er begrunnet i kontrollhensyn. Én bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Det må utpekes en styrer og stedfortreder for hver salgsbevilling, jf § 9.

Til § 5 Bevillingsperioden

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.5 og tilsvarer alkoholloven § 1-6. Bestemmelsen i første punktum avviker imidlertid fra alkohollovens system ved at bevillingsperioden for tobakksbevillinger ikke er tidsbegrenset, men en bevilling løper inntil den blir inndratt eller bortfaller.

Kommunen kan i henhold til bestemmelsen i annet punktum gi bevilling for en bestemt del av året. Bevillingen kan for eksempel avgrenses til sommersesongen eller perioden før jul. Det følger av begrepet «bestemt» at det må fremgå klart av bevillingen når den begynner og når den opphører. Kommunen kan imidlertid ikke gi bevilling for en enkelt anledning, slik det er anledning til etter alkoholloven. Dette betyr at det f.eks. ikke kan gis bevilling for tobakkssalg til en festival, konsert eller annet avgrenset arrangement som knytter seg til en bestemt begivenhet.

Til § 6 Krav til søknaden

Første ledd gir anvisning på at søknad om bevilling skal være skriftlig og at søknadsgebyr må være betalt før kommunens søknadsbehandling igangsettes, jf. § 15 om søknadsgebyr.

Annet leddførste punktum pålegger søkeren å fremlegge politiattest for personer med vesentlig innflytelse på virksomheten, jf. § 8 første ledd. Bestemmelsen er i samsvar med den nye politiregisterloven kapittel 7, som gir rammer for hvilke opplysninger politiet kan utlevere i forbindelse med vandelskontroll. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.1.7.8. Saksbehandlingsrutinen med at det er bevillingssøker som selv må innhente politiattest er i tråd med saksbehandlingsreglene i politiregisterloven § 44.

Annet ledd annet punktum gir anvisning på at politiattesten skal være begrenset, det vil si at attesten kun skal inneholde anmerkninger om visse typer lovovertredelser som er relevante for bevillingsspørsmålet. Politiattesten skal ved søknad om salgsbevilling av tobakksvarer inneholde overtredelser av tobakkskadeloven, alkoholloven, tolloven, særavgiftsloven, varemerkeloven og designloven. De mest aktuelle overtredelsene med hensyn til salg av tobakksvarer antas å være smugling og brudd på immaterielle rettigheter (piratkopier), foruten salg til mindreårige. Annet ledd tredje punktum fastsetter at politiattesten skal være uttømmende og utvidet. Uttømmende politiattest inneholder ingen tidsbegrensning bakover i tid og mildere reaksjoner blir også tatt med, med unntak av forenklede forelegg, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1. En utvidet attest inneholder opplysninger om verserende saker hvor vedkommende er siktet eller tiltalt, men hvor saken ennå ikke er rettskraftig avgjort, jf. politiregisterloven § 41 nr. 2.

Tredje ledd tilsvarer alkoholloven § 6-3 og fastsetter at søkeren uoppfordret skal fremlegge opplysninger som er nødvendige for kommunens søknadsbehandling, herunder om kravene til vandel er oppfylt. Det vises i denne sammenheng til § 7 fjerde ledd, som gir kommunen hjemmel til å kunne kreve nødvendig dokumentasjon for å kunne vurdere om kravene til vandel og til styrer og stedfortreder, er oppfylt.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere krav til søknaden i forskrift.

Til § 7 Saksbehandlingsregler

Bestemmelsen tilsvarer delvis alkoholloven §§ 1-7 og 1-11.

Første ledd fastsetter at kommunen er bevillingsmyndighet, jf. nærmere omtale i punkt 3.1.7.9. Bevillingsmyndigheten kan delegeres i henhold til delegasjonsreglene i kommuneloven. I tilfeller hvor en avgjørelse i en bevillingssak etter tobakksskadeloven er et enkeltvedtak, kommer forvaltningslovens regler om saksbehandling til anvendelse. Typiske eksempler er vedtak som innvilger eller avslår søknad om bevilling, vedtak som godkjenner eller ikke godkjenner styrer og stedfortreder og inndragning av bevilling.

Annet ledd inneholder en saksbehandlingsfrist på tre måneder for kommunens søknadsbehandling, jf. nærmere omtale i punkt 3.1.7.10. Bestemmelsen er i tråd med tjenesteloven § 11 første ledd som forutsetter at det fastsettes absolutte saksbehandlingsfrister. Tjenesteloven § 11 annet ledd angir at en tillatelse anses som gitt dersom saksbehandlingsfristen overskrides, med mindre det er fastsatt unntak fra dette i særlovgivningen. Slikt unntak er gitt i tredje ledd.

Bevillingsmyndigheten kan etter fjerde ledd pålegge søker å fremskaffe nødvendig dokumentasjon, jf. nærmere omtale i punkt 3.1.7.9. Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes firmaattest eller andre dokumenter som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten.

Meldinger om gitte bevillinger skal ifølge femte ledd sendes politiet. Dette er nødvendig for at politiet skal kunne gjennomføre sine kontrolloppgaver og danner grunnlaget for den plikten politiet har til å på eget initiativ informere om bevillingshaveres overtredelser av relevant regelverk som fastsatt i § 6 annet ledd, jf. underretningsplikten i § 14.

Sjette ledd er en forskriftshjemmel for utfyllende bestemmelser om saksbehandlingsreglene etter tjenesteloven i bestemmelsens annet og tredje ledd, og om dokumentasjonskravet i fjerde ledd.

Til § 8 Krav til vandel

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.8 og tilsvarer alkoholloven § 1-7b. Bestemmelsen oppstiller i første ledd krav om at bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning som anses relevant for utøvelsen av bevillingen. Formålet med vandelskravet er å hindre ulike former for kriminalitet og å skape rettferdige konkurranseforhold. Dersom de ansvarlige etter § 8 ikke tilfredsstiller vandelskravet, kan det ikke gis bevilling.

Det må skilles mellom vandelskontrollen i politiregisterloven kapittel 7 og kommunens vandelsvurdering etter tobakksskadeloven § 8. Vandelskontrollen etter politiregisterloven gir rammene for hvilke opplysninger politiet kan utlevere i form av en politiattest, som fastsatt i tobakksskadeloven § 6 annet ledd. Politiattesten inngår kun som ett element i kommunens vandelsvurdering, kommunen kan også legge vekt på opplysninger som den selv besitter om bevillingshavers forhold til det aktuelle lovverket. For eksempel kan kommunen ha kunnskap om tidligere overtredelser av tobakksskadeloven som ikke vil fremkomme på en politiattest.

Kommunens vandelsvurdering bør foregå i tre etapper: 1. Bevillingsmyndigheten må avgjøre hvilke personer som må tilfredsstille vandelskravene. 2. Det må tas stilling til om de ansvarlige har brutt relevant lovgivning. 3. Hvis det svares ja på det andre punktet, blir vurderingstemaet om den aktuelle overtredelsen er av slik art og omfang at personen ikke kan sies å tilfredsstille kravet om uklanderlig vandel.

Det understrekes at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha en bevilling. Bevillingsmyndigheten kan derfor når som helst i løpet av bevillingsperioden foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten. Det er i denne forbindelse innført en underretningsplikt for politiet som skal sikre at bevillingsmyndigheten får relevante opplysninger om vandelen mens bevillingen løper, jf. § 14.

Hvilke personer det stilles krav til

Bevillingshaver må alltid oppfylle vandelskravene, jf. første ledd. Dette gjelder uansett om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. Når bevillingshaver er en fysisk person, skal vedkommendes personlige forhold til den aktuelle lovgivningen sjekkes. Når bevillingshaver er en juridisk person, skal personene bak selskapet sjekkes.

I annet ledd er det foretatt en positiv oppregning av personer som alltid anses for å falle innenfor personkretsen i § 8, da disse personene alltid anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten. For øvrig skal alle personer som har «vesentlig innflytelse på virksomheten», vandelsvurderes, jf. første ledd. Hvorvidt personen har «vesentlig innflytelse på virksomheten» må avgjøres etter en helhetsvurdering. Det er de reelle forhold som er av betydning, og ikke de formelle. Det er bevillingsmyndigheten som må sannsynliggjøre at vesentlig innflytelse foreligger.

Fordelen med at personkretsen i § 8 første ledd er skjønnsmessig utformet, er at kommunen har hjemmel til å vandelsvurdere de personene som faktisk står bak virksomheten. Således forhindrer man at noen bevisst kan organisere virksomheten sin på en slik måte at enkeltpersoner faller utenfor en konkret avgrenset personkrets. Regelen gir mulighet til å hindre stråmannsvirksomhet, indirekte eierskap og fiktive overdragelser.

Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse i selskapet, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Formuleringen i § 8 er hentet fra dekningsloven § 1-5.

I tredje ledd er det en regel om at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten kan legge vekt på at vedkommende har nærstående forhold til andre personer i virksomheten. Dette er for å kunne avdekke den reelle innflytelse personen har over virksomheten. Det innebærer at det skal mindre til for at en person anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten dersom også dennes nærstående er involvert i virksomheten.

Det er gitt en uttømmende opplisting i bestemmelsen av hvilke personer som anses for nærstående i lovens forstand. Det presiseres at bestemmelsen ikke innebærer krav om vandelsvurdering av den nærstående. Vandelsvurdering av personer som er nærstående til personer med vesentlig innflytelse på virksomheten, skal kun skje dersom også denne personen (den nærstående), etter en egen vurdering, anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.

Etter fjerde ledd er det kommunen som avgjør hvilke personer som skal vandelsvurderes, og således hvilke personer som må fremlegge politiattest, jf. § 6 annet ledd. Kommunen kan kreve at søker redegjør for hvem det er aktuelt å vandelsvurdere når søknad kommer inn. I henhold til § 7 tredje ledd har kommunen hjemmel til å pålegge søkeren å dokumentere de opplysningene som er nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet er oppfylt.

Kravet om uklanderlig vandel

Vandelskravet omfatter forholdet til tobakksskadeloven og bestemmelser i alkoholloven, tolloven, særavgiftsloven, varemerkeloven og designloven som har sammenheng med tobakksskadelovens formål. Som eksempel på brudd på lovgivning som har sammenheng med tobakksskadelovens formål, nevnes tollovens regler om smugling, alkohollovens bestemmelser om aldersgrense ved salg av alkoholholdig drikk og bestemmelser knyttet til piratkopier i varemerkeloven og designloven.

Det er videre kommunen som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene oppfyller vandelskravene. Det kan legges vekt på både tidligere overtredelser og verserende saker. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse, for eksempel at dom er avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til avgjørelser som ikke er rettskraftige. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker. Beviskravet for kommunen er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Kommunen må altså kunne sannsynliggjøre de forhold den legger vekt på i vurderingen.

Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere hvor stor vekt det skal legges på det faktiske regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravet må ved denne vurderingen ses i sammenheng med tobakksskadelovens formål.

Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt.

I femte ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandelskravet. Her kan det for eksempel gis retningslinjer for vurderingen av terskelen for uklanderlig vandel.

Til § 9 Styrer og stedfortreder

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.11 og er tilnærmet identisk med alkoholloven § 1-7c. Første leddførste punktum stiller krav om at én person skal godkjennes som styrer og én som stedfortreder for hver bevilling. Første ledd annet punktum fastsetter at kommunen kan gjøre unntak fra kravet om stedfortreder, f.eks. dersom virksomheten er svært liten.

Annet leddførste punktum krever at styrer eller stedfortreder må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av sin eierstilling. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier e.l., kreves med andre ord et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder.

Det er den som har det daglige ansvaret for salget som skal utpekes som styrer, jf. annet ledd annet punktum. Med det menes at vedkommende har en overordnet stilling i forhold til øvrige ansatte som driver med salg av tobakk, og kan instruere disse i hvordan salget skal utføres. Eksempel på en slik person er butikksjef eller daglig leder.

Annet ledd tredje punktum angir at den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder. Hensynet til forsvarlig kontroll tilsier at en person som hovedregel bare kan være styrer og/eller stedfortreder på ett sted. Bevillingsmyndigheten kan godkjenne flere stedfortredere for en bevilling dersom dette anses hensiktsmessig.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er til stede. I og med at styreren skal ha det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen, må det som hovedregel kunne kreves at styreren arbeider fulltid ved stedet. Kravet til stillingsbrøk må imidlertid vurderes ut fra virksomhetens type og omfang.

Styreren og stedfortrederen skal være kontrollmyndighetens kontaktpersoner og sørge for at det pekes ut personer kontrollmyndigheten kan forholde seg til ved en kontroll i deres fravær.

Annet ledd siste punktum regulerer skifte av styrer. Skifte av styrer krever ikke ny bevilling, men den nye styreren må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillingshaver straks søke på nytt om godkjenning av styrer. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tid erstatter styreren, kan bevillingen inndras. Det er et absolutt krav for å inneha en salgsbevilling at stedet har en godkjent styrer.

Tredje ledd fastsetter krav til at styrer og stedfortreder må være over 20 år og ha bestått en kunnskapsprøve om tobakkslovgivningen. I tillegg må styrer og stedfortreder oppfylle vandelskravet som fastsatt i § 8 første ledd.

Fjerde ledd gir bevillingsmyndigheten, i praksis kommunens kontrollører, hjemmel til å forlange at styrer og stedfortreder legitimerer seg. På denne måten blir det praktisk mulig å kontrollere om den godkjente styrer eller stedfortreder faktisk er til stede.

Femte ledd inneholder en forskriftshjemmel for nærmere bestemmelser om kunnskapsprøven, samt om styrer og stedfortreders plikt til å sikre at lovens bestemmelser overholdes ved salg av tobakksvarer.

Til § 10 Kontroll med salgsbevillinger

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.12 (internkontroll) og 3.1.7.15 (kontroll), og tilsvarer alkoholloven § 1-9.

Første ledd legger ansvaret for å kontrollere utøvelsen av bevillingene til kommunen. Kommunen skal kontrollere de salgsbevillinger som er gitt. Kontroll med ulovlig salg der bevilling mangler er derimot en oppgave for politiet, jf. § 13.

Annet ledd første punktum hjemler kommunens adgang til salgsstedet. Hjemmelen omfatter ikke bare selve salgsstedet, men også lager og andre tilknyttede lokaler.

Annet ledd annet punktum hjemler kommunens adgang til å få utlevert nødvendige vareprøver. Denne hjemmelen forutsettes brukt i unntakstilfeller, for eksempel dersom kommunen har mistanke om at tobakksvarene ikke overholder lovens merkekrav e.l.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om kontroll med salg og utøvelsen av kontrollen, f.eks. om kontrollfrekvens. Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om internkontroll, jf. forskrift om omsetning av alkoholholdig drikk mv. kapittel 8.

Til § 11 Inndragning av salgsbevillinger

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.16 og tilsvarer delvis alkoholloven § 1-9. Bestemmelsen regulerer bevillingsmyndighetens adgang til å inndra salgsbevillinger. Når bevillingen er inndratt, tapes retten til å utøve salg av tobakksvarer for den perioden inndragningen gjelder.

Første ledd fastsetter at bevillingen for det første kan inndras for en kortere eller lenger periode dersom vandelskravet ikke lenger er oppfylt. Det gjelder enten forholdene skriver seg fra tiden før bevilling ble gitt eller oppstår i bevillingsperioden. Kravet til uklanderlig vandel i § 8 skal til enhver tid være oppfylt. Dersom det viser seg at vandelskravet ikke er oppfylt, skal bevillingen inndras. Bevillingsmyndigheten skal ikke bare vurdere kravet til vandel på søknadstidspunktet, men har også ansvaret for å føre kontroll med at vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift. Politiets underretningsplikt etter § 14 er et viktig virkemiddel i kontrollen av at vandelskravet til enhver tid er oppfylt.

For det andre kan bevillingen inndras dersom tobakksskadelovgivningen ikke overholdes, f.eks. ved brudd på aldersgrensebestemmelsen. Dette gjelder ikke bare bestemmelser som direkte angår salg, men også brudd på andre regler i tobakksskadeloven, for eksempel reklameforbudet. Det oppstilles ikke noe krav om gjentatte overtredelser, også enkeltstående episoder kan gi grunnlag for inndragning.

Inndragning er et enkeltvedtak, som kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. Inndragning er ikke en strafferettslig reaksjon og det kreves ikke subjektiv skyld hos bevillingshaver i strafferettslig forstand. Beviskravene er de samme som i forvaltningsretten for øvrig, sannsynlighetsovervekt.

Annet ledd gir adgang til å treffe vedtak om inndragning av en bevilling som ikke har vært benyttet det siste året. Fristen starter fra det tidspunktet salget opphører.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om inndragningsadgangen, herunder nærmere bestemmelser om inndragningslengde ved brudd på bestemmelsene. Dette er bakgrunnen for at vurderingstemaene i alkoholloven § 1-8 annet ledd om hvilke forhold kommunen bør legge vekt på, ikke tilsvarende er tatt inn i tobakksskadeloven.

Til § 12 Overdragelse, død og konkurs

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.17 og er tilnærmet identisk med alkoholloven § 1-10. Bestemmelsen regulerer ulike endringssituasjoner som kan inntreffe etter at bevillingen er tildelt, nærmere bestemt når virksomheten overdras, når bevillingshaver går konkurs eller ved bevillingshavers død. Bevillinger kan ikke overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Ved slik endring bortfaller bevillingen. Dette innebærer at en ny eier av virksomheten må søke bevilling for å kunne fortsette virksomheten etter eierskiftet.

Første ledd regulerer overdragelser. En bevilling kan ikke overdras til nye eiere. Ved overdragelse av virksomheten faller bevillingen bort. Ved virksomhetsoverdragelse må ny eier søke om ny bevilling. Bakgrunnen for denne søknadsplikten er at kommunen skal ha mulighet til å foreta en vurdering av bevillingssøker og andre sentrale personer i virksomheten. At bevillingen bortfaller er en følge av at den ikke er et rettsgode som kan overdras, men en tillatelse som forutsetter kontroll fra myndighetene.

Bevillingen faller alltid bort dersom en virksomhet i sin helhet overdras til nye eiere. Tilsvarende gjelder dersom en vesentlig andel i virksomheten overføres til andre ved at disse trer inn i virksomheten. Skifte av selskapsform er å regne som en overdragelse. Det gjelder selv om det er de samme personer som står bak virksomheten etter endringene. Også endringer i eiersammensetningen i et selskap kan medføre at bevillingen bortfaller. Det gjelder dersom alle, eller en dominerende andel av, aksjene eller andelene i selskapet overdras.

Første ledd tredje punktum fastsetter at ny eier kan drive på tidligere eiers bevilling i en overgangsperiode på tre måneder i påvente av at førstnevntes bevillingssøknad avgjøres av bevillingsmyndigheten. Overgangsregelen er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet. Retten til å selge på tidligere eiers bevilling følger direkte av loven og er ikke avhengig av kommunalt vedtak. Det er en forutsetning for drift i overgangsperioden at ny eier, i tillegg til å gi underretning til bevillingsmyndigheten, søker om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager etter overdragelsen.

Første ledd siste punktum gir kommunen en skjønnsmessig adgang til å tillate at overgangsperioden utvides fra tre til fire måneder i tilfeller hvor søknaden ikke er endelig avgjort innen overgangsperiodens utløp. Slik utvidelse vil være aktuelt å vurdere når saksbehandlingstiden ikke skyldes forhold på søkers side, som for eksempel sen innsending av søknad, mangelfull søknad eller manglende medvirkning til sakens opplysning.

Det er bare den som erverver virksomheten fra bevillingshaver som kan drive videre i inntil tre måneder i kraft av bestemmelsen. En videre overdragelse gir ikke rett til drift for den nye erververen.

Annet ledd første punktum fastsetter at bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dersom bevillingshaver er en fysisk person eller et enkeltpersonforetak, bortfaller bevillingen dersom vedkommende dør; en bevilling kan ikke arves. Annet ledd annet punktum angir at dødsboet kan fortsette virksomheten på den gamle bevillingen i tre måneder etter dødsfallet. Det er en forutsetning for fortsatt drift at bevillingsmyndigheten blir varslet om dette.

Tredje ledd fastsetter at bevillingen faller bort ved konkurs. Skjæringstidspunktet er konkursåpning. Konkursboet har ikke rett til å fortsette driften.

Til § 13 Politiets stengningsadgang

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.18 og er tilnærmet identisk med alkoholloven § 1-8a første ledd. Bestemmelsen gir politiet adgang til å stenge et sted som driver tobakkssalg uten å ha gyldig bevilling. Dette kan være aktuelt når stedet aldri har hatt bevilling, bevillingen er inndratt i henhold til tobakksskadeloven § 11 eller bevillingen er bortfalt i henhold til § 12.

Til § 14 Politiets underretningsplikt

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.20 og tilsvarer delvis alkoholloven § 1-15 annet ledd. Bestemmelsen pålegger politiet, på samme måte som etter alkoholloven, en underretningsplikt til kommunen dersom det avdekkes forhold som kan antas å ha betydning for bevillingsspørsmålet, det vil si overtredelser av lovgivning som nevnt i tobakksskadeloven § 6 annet ledd.

Til § 15 Søknads- og bevillingsgebyr

Bestemmelsen er omtalt i punkt 3.1.7.14. Første ledd fastsetter at det skal betales et eget søknadsgebyr før kommunen behandler en bevillingssøknad. Kvittering for betalt søknadsgebyr skal vedlegges søknaden, jf. § 6 første ledd. Gebyret skal dekke kommunenes kostnader ved søknadsbehandlingen. Annet ledd fastsetter at det for gitte bevillinger skal betales et årlig gebyr. Gebyrsatsen vil fastsettes i forskrift og vil være likt for alle utsalgssteder. Gebyret skal dekke kommunenes kostnader til kontroll og saksbehandling etter at bevilling er gitt. Tredje ledd angir at gebyrene tilfaller kommunen, og fjerde ledd gir hjemmel for at departementet kan gi forskrifter om gebyrsatser og om gebyrinnbetaling.

Til § 16 Klage

De alminnelige klagereglene i forvaltningsloven kapittel VI får anvendelse. Vedtak om bevilling er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven §§ 2 og 3 og kapitlene IV-VI. Dette medfører bl.a. at det gjelder regler om utredningsplikt, dokumentinnsyn, formkrav, begrunnelsesplikt og klageadgang. Klager behandles av fylkesmannen.

Til § 17 Aldersgrenser

Bestemmelsen erstatter dagens § 11 og er endret slik at også salg av røykeutstyr og tobakkssurrogater omfattes av aldersgrensen på 18 år, jf. første og annet ledd.

Til § 18 Forbud mot selvbetjening av tobakksvarer

Bestemmelsen er ny og er omtalt i punkt 3.3. Bestemmelsen implementerer Tobakkskonvensjonen artikkel 16 nr. 1(b)

Bestemmelsen fastsetter i første ledd et forbud mot salg av tobakksprodukter på en slik måte at de er direkte tilgjengelige for forbrukere, f.eks. fra butikkhyller eller kjøleskap. Forbudet gjelder alle typer tobakksvarer. Bakgrunnen for forbudet er særlig å hindre salg til mindreårige, minske tilgjengeligheten, redusere reklameeffekten samt forhindre tyveri og illegalt salg. Automater hvor varene er skjult og kjøper må henvende seg til kassen for å betale for varen med alderskontroll mv., faller utenfor selvbetjeningsforbudet.

I annet ledd er det gitt unntak fra selvbetjeningsforbudet for spesialforretninger og for avgiftsfritt salg på flyplasser. Hva som menes med «spesialforretning» er definert i § 2 syvende ledd og slike utsalgssteder er også unntatt fra forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer i § 24. Begrunnelsen for dette unntaket var at det kun er voksne tobakksbrukere som oppsøker disse utsalgsstedene. Samme begrunnelse ligger til grunn for at spesialforretninger er unntatt fra selvbetjeningsforbudet. Videre tilsier de spesielle kravene til avgiftsfritt salg når det gjelder pakningsstørrelse og volum, at også slike utsalgssteder unntas fra forbudet.

Til § 19 Forbud mot salg av tobakksvarer fra selvbetjent automat

Bestemmelsen erstatter dagens § 8 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 20 Forbud mot gratis utdeling av tobakksvarer

Bestemmelsen erstatter dagens § 6 og er endret slik at også tobakkssurrogater og tobakksimitasjoner omfattes av forbudet, jf. nytt annet punktum.

Til § 21 Forbud mot omsetning med rabatt

Bestemmelsen erstatter dagens § 7 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 22 Forbud mot tobakksreklame

Bestemmelsen erstatter dagens § 4, og første ledd er endret slik at også tobakkssurrogater og tobakksimitasjoner omfattes av reklameforbudet. Videre er den tidligere benevnelsen av at forbudet omfatter «piper, sigarettpapir, sigarettrullere og annet røykeutstyr» erstattet med samlebetegnelsen «røykeutstyr». Sistnevnte endring er ikke ment å medføre noen realitetsendring.

Til § 23 Forbud mot tobakkssponsing

Bestemmelsen er ny og er omtalt i punkt 5.2.

Bestemmelsen fastslår i første ledd at alle former for tobakkssponsing er forbudt. Forbudet gjelder både grenseoverskridende og rent nasjonal sponsing, og dekker alle former for promotering av tobakksbruk, tobakksvarer og tobakksselskaper. Promotering av tobakksselskaper er en form for promotering av tobakksprodukter eller tobakksbruk, selv uten bruk av synlige varemerkenavn eller -logoer.

Annet ledd definerer begrepet sponsing som enhver form for offentlig eller privat bidrag til et arrangement, en virksomhet eller en person med den hensikt eller den direkte eller indirekte virkning, å fremme salget av tobakksprodukter. Bestemmelsen er basert på definisjonen av sponsing i direktiv 2003/33/EF artikkel 2 bokstav c.

Til § 24 Forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr

Bestemmelsen erstatter dagens § 5 og er endret slik at også tobakkssurrogater omfattes av forbudet, jf. første ledd annet punktum.

Til § 25 Røykeforbud i lokaler og transportmidler

Bestemmelsen erstatter dagens § 12 og er vesentlig endret, jf. nærmere omtale i punkt 4.1 (arbeidslokaler mv), 4.6 (institusjoner) og punkt 4.7 (inngangspartier). Bestemmelsen implementerer Tobakkskonvensjonen artikkel 8.

Adgangen til å opprette særskilte røykerom, jf. dagens § 12 annet ledd, oppheves. Hovedregelen blir da at alle arbeidslokaler, møterom og lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang mv., blir totalt røykfrie, jf. forslag til § 25 første ledd. Dagens særregulering av totalforbudet mot røyking på serveringssteder i dagens § 12 tredje ledd, blir da overflødig og foreslås opphevet.

Hovedregelen i første ledd første punktum om røykeforbud i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, er ikke endret. Første ledd annet punktum omfatter nå alle møterom, arbeidslokaler og serveringslokaler. Bestemmelsen innebærer også et forbud mot å røyke på enkeltkontor. Det understrekes at røykeforbudet ikke får anvendelse på hjemmekontor. Med serveringslokaler menes lokaler der det foregår servering av mat og/eller drikke, og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet, jf. tidligere legaldefinisjon i tobakksskadeloven. Dersom en uteservering skjermes i en slik grad at området ikke får en «utlufting tilsvarende utendørs områder», skal uteserveringen anses som et «lokale» hvor loven pålegger røykfrihet. Det er i femte ledd gitt en forskriftshjemmel for nærmere bestemmelser om hva som skal anses som et lokale i lovens forstand, spesielt med hensyn til uteserveringer. Det er også gitt hjemmel for forskrifter om buffersoner ved inngangspartier.

Første ledd tredje punktum fastsetter et påbud om at utendørs inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter skal være røykfrie. Det er gitt en egen forskrifthjemmel i § 25 siste ledd for nærmere bestemmelser om buffersoner ved inngangspartier.

Annet ledd inneholder visse unntak fra hovedregelen om røykfrie lokaler i første ledd.

Annet ledd bokstav a tillater røyking i beboelsesrom i institusjoner som erstatter beboernes hjem. Kriteriet «erstatter beboernes hjem» gir anvisning på at oppholdet må være av mer permanent karakter, for eksempel vil sykehjem omfattes av unntaket, men ikke sykehus. Institusjonene plikter å gi dem som ønsker det tilbud om røykfrie rom. Unntaket i bokstav a gjelder ikke for institusjoner hvor det hovedsakelig bor personer under 18 år.

Etter annet ledd bokstav b første punktum kan det for det første tillates røyking i særskilte rom (felles røykerom) på institusjoner som erstatter beboernes hjem. Det vises til omtalen ovenfor til bokstav a om hvilke institusjoner dette er ment å inkludere. For det andre kan røyking tillates på særskilt angitte rom på innretninger til bruk i petroleumsvirksomheten til havs. Det må i begge tilfeller tilbys tilsvarende røykfrie oppholdsrom, og disse må ikke være mindre eller av dårligere standard enn lokaler hvor røyking tillates, jf. annet ledd bokstav b annet punktum. Det understrekes at bestemmelsen kun gir en adgang for institusjonseier/arbeidsgiver til å opprette slike røykerom, loven oppstiller ikke noe krav om at slike røykerom må opprettes. Det blir opp til institusjonseier/arbeidsgiver på det enkelte sted å vurdere behovet for og hensiktsmessigheten av slike røykerom.

Annet ledd bokstav b tredje punktum åpner for at det kan opprettes røykerom dersom virksomhetens art hindrer arbeidstakerne å forlate arbeidslokalene i løpet av arbeidstiden. Med begrepet «virksomhetens art» menes type virksomhet hvor strenge sikkerhetskrav eller lignende innebærer at arbeidstakerne i praksis er forhindret fra å forlate arbeidslokalene for ev. å røyke utendørs. Det presiseres at unntaksadgangen for denne typen virksomhet er ment å være svært snever. Det er i femte ledd gitt forskriftshjemmel for meldeplikt for virksomheter som benytter denne unntaksadgangen.

For å sørge for beskyttelse mot passiv røyking er det som tidligere et krav at røyk fra rom der røyking tillates ikke siger over til resten av lokalene som etter loven skal være røykfrie. Det er også et krav etter loven at de røykfrie lokalene ikke skal være mindre og av dårligere standard enn lokalene hvor røyking tillates. Med dette menes at det røykfrie pauserommet må være lik i størrelse og standard som røykerommet. Røykerommet kan heller ikke plasseres i tilknytning til kantina/serveringssteder.

Annet ledd bokstav c fastsetter at røyking kan tillates i inntil halvparten av overnattingsrom på hoteller og lignende. Det understrekes at minst halvparten av hotellrommene må være røykfrie, at disse ikke kan være mindre eller av dårligere standard enn overnattingsrom hvor det tillates røyking og at det utover dette ikke tillates røykerom på hoteller. For å kunne tillate røyking i inntil halvparten av overnattingsrommene forutsettes det at røyk ikke må sive ut i de røykfrie overnattingsrommene eller i fellesarealene.

I tredje og fjerde ledd er begrepsbruken endret slik at det kommer klart frem at bestemmelsene også gjelder for tobakksforbudene i §§ 26 (barnehager) og 27 (skoler), samt for uteområder som nevnt i §§ 25 første ledd siste punktum, 26 og 27.

I femte ledd første punktum er det inntatt en forskriftshjemmel for nærmere bestemmelser til utfylling av lovens unntaksbestemmelser, herunder om meldeplikt til tilsynsmyndighetene og nærmere kriterier for når unntaksbestemmelsene i annet ledd kan komme til anvendelse. En meldeplikt til Arbeidstilsynet for virksomheter som benytter seg av muligheten til å opprette røykerom etter annet ledd bokstav b tredje punktum, vil gi tilsynet mulighet til å følge med på i hvilken utstrekning og i hvilke typer virksomheter unntaksbestemmelsen benyttes. I femte ledd nytt annet punktum gis det forskriftshjemmel for nærmere angivelse av hva som anses som lokale i lovens forstand. Dette er særlig relevant for uteserveringer. Videre gis det forskriftshjemmel for å gi bestemmelser om røykfrie buffersoner ved inngangspartier til helseinstitusjoner, offentlige virksomheter og serveringslokaler.

Til § 26 Tobakksforbud i barnehager

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 4.4.

I første ledd fastsettes det et forbud mot bruk av tobakk i alle barnehagers lokaler og uteområder. Forbudet omfatter således alle typer tobakksbruk og gjelder for både kommunale og private barnehager, herunder familiebarnehager i private hjem. Bruk av røykfri tobakk utenom barnehagens åpningstid vil naturlig nok ikke omfattes av forbudet. Forbudet gjelder alle som oppholder seg i barnehagens lokaler eller på dens uteområder.

Annet ledd viser til § 25 tredje og fjerde ledd, som sier at eier eller driver er ansvarlig for at forbudet overholdes i barnehagenes lokaler og uteområder. I det daglige vil det være styrer som har ansvaret for å håndheve reglene. Videre skal tobakksforbudet og overholdelsen av dette inngå i barnehagens internkontrollsystem. Kommunen og Arbeidstilsynet fører tilsyn med forbudet på vanlig måte, jf. § 29 første ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskriftsbestemmelser.

Til § 27 Tobakksforbud på skoler og i skoletiden

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 4.3.

Bestemmelsens første ledd fastsetter et forbud mot tobakksbruk i lokaler og uteområder til grunnskoler og videregående skoler. Forbudet omfatter således alle typer tobakksbruk og gjelder for både offentlige og private skoler. Forbudet gjelder alle som oppholder seg i skolens lokaler eller på dens uteområder.

I annet ledd gis det et påbud om tobakksfri skoletid for alle elever til og med videregående skole. Det vil si at det ikke er tillatt å bruke tobakk i løpet av skoledagen. Også denne bestemmelsen omfatter både røyketobakk og røykfri tobakk, typisk snus, og både offentlige og private skoler. Forbudet gjelder imidlertid kun for elevene.

Når det gjelder hva som skal regnes som «skoletid» bør denne vurderingen sammenfalle med avgrensningen for ordensreglementenes virkeområde. Ordensreglementet kan regulere elevenes atferd i timene, i friminutt, på skoleveien og turer/ekskursjoner i skolens regi.

Tredje ledd viser til § 25 tredje og fjerde ledd, som sier at eier eller driver er ansvarlig for at forbudene mot tobakksbruk overholdes. I det daglige vil det være rektor som har ansvaret for å håndheve forbudet. Videre skal tobakksforbudet og overholdelsen av dette inngå i skolenes internkontrollsystem. Kommunen og Arbeidstilsynet fører tilsyn med forbudet på vanlig måte, jf. § 29 første ledd.

Til § 28 Vern av barn mot passiv røyking

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 4.5.

Første punktum fastsetter at barn har rett til et røykfritt miljø. I dette ligger at barnet ikke skal utsettes for passiv røyking. Bestemmelsen er generell og gjelder således uavhengig av hvor barnet befinner seg. Annet punktum fastsetter at ansvaret for at barnet ikke utsettes for passiv røyking påligger den som er ansvarlig for barnet. Dette kan for eksempel være foreldre, besteforeldre, barnehageansatte, skoleansatte mv. Brudd på bestemmelsen er ikke underlagt sanksjoner, jf. unntaket fra straff i § 42 annet ledd.

Til § 29 Tilsyn med tobakksforbudene

Bestemmelsen erstatter dagens § 13. Bestemmelsens overskrift er endret slik at den også omfatter de nye tobakksforbudene i §§ 26 og 27 i barnehager og skoler. Videre er første leddførste punktum endret slik at kommunens tilsynsansvar utvides til også å omfatte disse nye tobakksforbudene. Videre er begrepet «kommunestyret» i første og annet ledd endret til «kommunen» for å skape bedre språklig sammenheng i loven. Endringen innebærer ingen realitetsendring da kommuneloven § 6 uansett fastsetter at når en oppgave gjennom lov legges til kommunen, ligger oppgaven automatisk til kommunestyret. I tillegg er tidligere første ledd annet punktum om kommunens delegasjonsadgang opphevet, da dette uansett følger av kommunelovens bestemmelser. I tredje ledd er Oljedirektoratet endret til Petroleumstilsynet. I femte ledd er Sysselmannens tilsynsansvar utvidet til også å gjelde tilsyn med de nye tobakksforbudene i §§ 26 og 27 i barnehager og skoler.

Kapittel 6 Merking og utforming av tobakksvarer

Til § 30 Krav til merking av tobakksvarer

Bestemmelsen erstatter dagens § 9 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 31 Forbud mot produkter for å skjule helseadvarslene

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 5.5. Bestemmelsen forbyr innførsel, salg og utdeling av alle produkter som er ment å skjule de påbudte helseadvarslene på tobakkspakninger. Typiske produkter vil være etuier, esker, omslag, innpakninger mv. av ulikt materiale som har til hensikt å skjule helseadvarslene slik at de mister sin effekt.

Til § 32 Tobakksvarers innhold

Bestemmelsen erstatter dagens § 10 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 33 Forbud mot salg av mindre pakninger

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 3.2.

Første ledd første punktum oppstiller et forbud mot detaljsalg av forpakninger med mindre enn 20 sigaretter. Bestemmelsen implementerer Tobakkskonvensjonen artikkel 16 nr. 3. Første ledd annet punktum angir at forbudet også gjelder salg av pakninger som kan deles opp i mindre pakninger, for eksempel en pakke med tjue sigaretter som kan deles opp i to tipakninger.

Annet ledd fastsetter at sigarer kan selges enkeltvis dersom de oppfyller kravene til advarselsmerking i forskrift 6. februar 2003 nr. 141 § 9.

Tredje ledd inneholder en hjemmel for departementet til å gi forskrifter om pakningsstørrelse og vekt for alle typer tobakksvarer. Bestemmelsen er særlig myntet på regulering av snus og sigarillos.

Til § 34 Forbrukertesting

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 5.3. Bestemmelsen fastsetter et absolutt forbud mot testing av tobakksvarer og tobakksvarepakninger ved hjelp av forbrukere, uavhengig av hvor mange forbrukere testvirksomheten retter seg mot. I og med at tobakkspakkene har betydning som reklamemedium, er det presisert i bestemmelsen at forbudet også gjelder forbrukertesting av utformingen av «tobakksvarepakninger». Forbudet er ment å ramme vidt og vil omfatte alle tester som går på produktenes innhold, smak, utseende, utforming, pakkedesign mv. Forbudet gjelder alle typer tobakksvarer.

Til § 35 Helsedirektoratets tilsyn

Bestemmelsen erstatter dagens § 14 og er for det første endret slik at benevnelsen «direktoratet» i bestemmelsens overskrift samt i første ledd første punktum, er endret til «Helsedirektoratet» for å skape større klarhet i regelverket. Bestemmelsen om direktoratets tilsynsansvar er endret slik at tilsyn med oppstillingsforbudet i § 24 er tatt ut, da dette vil falle inn under kommunens tilsynsansvar for utsalgssteder som har salgsbevilling. Direktoratet har også fått ansvar for en rekke nye tilsynsområder; sponsingsforbudet i § 23, forbudet mot salg av produkter for å skjule helseadvarslene i § 31, forbudet mot mindre tobakkspakninger i § 33 og forbudet mot forbrukertesting i § 34. I tillegg har direktoratet som tidligere tilsynsansvar (på steder som ikke har kommunal salgsbevilling), for forbudet mot automatsalg i § 19, reklameforbudet i § 22, forbudet mot gratis utdeling i § 20, forbudet mot rabatt i § 21 og merkebestemmelsene i § 30.

Til § 36 Retting og tvangsmulkt

Bestemmelsen erstatter dagens § 16 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 37 Klage på vedtak om retting og tvangsmulkt

Bestemmelsen erstatter dagens § 17 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Kapittel 8. Opplysningsplikter

Til § 38 Opplysningsplikt mv

Bestemmelsen erstatter dagens § 15 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 39 Opplysninger til statistiske formål mv.

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 5.6. Bestemmelsen fastsetter at departementet kan gi forskrifter om plikt til å avgi opplysninger til Statens institutt for rusmiddelforskning til statistiske formål. Pliktsubjektene er kommuner og andre tilsynsmyndigheter, bevillingshavere, de som driver avgiftsfritt salg av tobakksvarer og grossister.

Til § 40 Opplysningsplikt om importører av tobakksvarer mv.

Bestemmelsen er ny og er nærmere omtalt i punkt 5.7. Bestemmelsen gir Helsedirektoratet adgang til å kreve opplysninger om hvem som driver import av tobakksvarer, tobakksimitasjoner og tobakkssurrogater fra toll- og avgiftsetaten, uten hinder av taushetsplikt. Direktoratet kan også kreve opplysninger om importert kvantum og type produkter, dersom tollvesenet besitter slike opplysninger.

Til § 41 Forbud mot eksport av snus

Bestemmelsen erstatter dagens § 18 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til § 42 Straff

Bestemmelsen erstatter dagens § 19. Det er inntatt et nytt annet ledd i bestemmelsen som unntar overtredelser av § 28 om vern av barn mot passiv røyking, fra straff.

Til § 43 Forskriftshjemmel

Bestemmelsen erstatter dagens § 20 og er ikke endret, den har kun fått nytt paragrafnummer som følge av øvrige endringer i loven.

Til ikraftsettingsbestemmelsen

Lovforslaget trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og de ulike bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid. Bevillingsordningen i lovforslagets kapittel 2 vil medføre omstillinger som nødvendiggjør en overgangsperiode for kommunene og handelsnæringen. Også politiet vil pålegges nye oppgaver i forbindelse med vandelskontrollen, og det vil derfor fastsettes et særlig ikrafttredelsestidspunkt for lovforslagets § 6 annet ledd om politiattest.

Ikrafttredelsestidspunktet for bevillingsordningen i lovforslagets kapittel 2 bør etter departementets vurdering fastsettes slik at kommunene og næringen er kjent med på hvilket tidspunkt bestemmelsen vil tre i kraft senest 12 måneder før ikrafttredelsen.