3 Forslag til endringer i deltakerloven

3.1 Nærmere om deltakerloven

Deltakerloven ble vedtatt 26. mars 1999 og erstatter tidligere lover som har regulert deltakelsen i fiske og fangst, herunder lov 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket, jf. Ot.prp. nr. 67 (1999-98) Om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven).

Lovens formål er dels å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget for å sikre en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av de marine ressursene, dels å øke lønnsomheten og verdiskapningen i næringen og gjennom dette trygge bosettingen i kystdistriktene, og dels å legge til rette for at høstingen av de marine ressursene fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.

Deltakerloven regulerer hvem som har adgang til å drive ervervsmessig fiske og fangst med norske fartøy. Loven stiller krav om ervervstillatelse for fartøyeier for å drive ervervsmessig fiske og fangst, og krav om spesiell tillatelse (konsesjon) for å drive fiske med ringnot, trål og reketrål, og for å drive sel- og hvalfangst. Loven gir også forvaltningen adgang til, for ett år om gangen, å begrense adgangen til å delta i bestemte fiskerier dersom hensynet til ressursforvaltningen, avviklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig.

Det såkalte Eierskapsutvalget avga 21. juni 2002 en innstilling med forslag til endringer i loven, jf. NOU 2002: 13. Flere av endringsforslagene ble fulgt opp gjennom en lovendring 17. desember 2004, jf. Ot.prp. nr. 70 (2003-2004) Om lov om endring i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) m.v. Blant annet ble det vedtatt nye bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt og enkelte endringer i reglene om arv, generasjonsskifte og andre eierendringer knyttet til fiskefartøy.

Videre ble deltakerloven endret ved lov av 18. april 2008 nr. 10, jf. Ot.prp. nr. 13 (2007-2008). Det dreide seg om en terminologisk endring i § 25 og en endring i § 21 som åpner for at bosted kan være et relevant kriterium ved fastsettelsen av årlige deltakeradganger for fangst av kongekrabbe, jf. St.meld. nr. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.

3.2 Virkeområde – § 2

3.2.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 2 angir lovens virkeområde som ervervsmessig fiske og fangst og annen høsting av viltlevende marine ressurser med fiskefartøy. Tillegget «annen høsting av viltlevende marine ressurser» kom inn i forbindelse med vedtakelsen av havressursloven i 2008 slik at virkeområdet ble sammenfallende for de to hovedlovene på fiskerirettens område. Tidligere gjaldt deltakerloven bare mer tradisjonelle former for fiske og fangst med fartøy.

Deltakerloven § 2 angir også hvilke fiskefartøy som er omfattet av virkeområdet.

3.2.2 Departementets merknader

Departementet foreslår en mindre endring i ordlyden § 2 første ledd annet punktum for å tydeliggjøre at det dreier seg om en virkeområdebestemmelse som angir hvilke fartøy som er omfattet av loven. Dessuten foreslås det å ta inn et nytt første ledd tredje punktum for å tydeliggjøre at det med norske fartøy i denne loven menes fartøy som er omfattet av virkeområdet. Endringene i første ledd er uten materiell betydning.

Departementet foreslår videre et nytt annet ledd i § 2 for å presisere hvilke arter som skal være omfattet av deltakerloven.

Fiskeridirektoratet har i sin høringsuttalelse påpekt at det ikke ble gjort noe unntak i virkeområdebestemmelsen for anadrome laksefisker slik det ble gjort i havressursloven § 3 første ledd tredje punktum. Departementet kan ikke se at det er noen grunner til at de to lovene skal ha ulikt virkeområde når det gjelder anadrome laksefisker. Høsting av anadrome laksefisker både i ferskvann og saltvann er i dag regulert i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. En kan heller ikke se at det er behov for å stille krav om merkeregistrering og ervervstillatelse for fiske etter villaks med båt som foregår i sjø i og med at dette fisket er regulert i en annen lov.

Departementet foreslår derfor å endre deltakerloven § 2 slik at den samsvarer med havressursloven § 3, og eksplisitt unntar anadrome laksefisker slik det er definert i lov 15. mai 1992 nr. 47 om lakse- og innlandsfisk mv. § 5 bokstav a.

Departementet vil videre vise til at utvidelsen av deltakerlovens virkeområde i 2008 medførte at enkelte næringsaktører måtte forholde seg til deltakerlovens relativt strenge vilkår for å delta i fiske. Dette gjelder særlig for aktører i tarenæringen som høster tare med spesialiserte fartøy, men som ikke tidligere har vært omfattet av deltakerlovens ulike vilkår for deltakelse, som er tilpasset tradisjonell fiske- og fangstvirksomhet.

Departementet mener at det er behov for å vurdere særskilt om tarenæringen og eventuelle andre næringer i samme situasjon bør omfattes av deltakerlovens krav for å delta i ervervsmessig fiske, herunder kravet om at fartøy som benyttes til høsting er 60 % norskeid, og mer enn 50 % eid av aktive fiskere. Det er etter vår mening ikke uten videre gitt at en etablert næring som tarenæringen, med indirekte utenlandsk eierskap i en del fartøy, skal måtte tilpasse seg et krav om norsk eierskap, som over tid har vært anvendt på den tradisjonelle fiskerinæringen. Det er ikke åpnet for unntak fra dette kravet i deltakerloven, men departementet har lagt opp til at deltakerlovens nasjonalitetskrav ikke skal gjennomføres overfor tarenæringen uten at det først foretas en bredere gjennomgang av problemstillingen.

Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å ta inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner for at det i forskrift kan gjøres unntak fra deltakerloven for høsting av arter som ikke har vært sett på som tradisjonell fiske- og fangstvirksomhet. Dette vil legge til rette for at forvaltningen kan foreta en bred vurdering av slik næringsvirksomhets behov for unntak fra deltakerlovens ulike krav.

Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i ny § 2 annet ledd som åpner for unntak fra deltakerloven for høsting av andre arter enn de som omfattes av tradisjonell fiske- og fangstnæring. Med tradisjonell fiske- og fangstnæring siktes det i denne sammenheng til høsting av fisk, krepsdyr, bløtdyr og sjøpattedyr. Det foreslås derfor at det av den nye unntaksbestemmelsen eksplisitt framgår at den ikke gjelder høsting av slike arter.

Departementet viser til forslaget til endringer i deltakerloven § 2.

3.3 Definisjon av ervervsmessig fiske og fangst – § 3

3.3.1 Gjeldende rett

Ervervsmessig fiske og fangst er definert ved at vedkommende yrkesutøver skal ha fiske til levevei alene eller sammen med annen næring. Et fartøy skal regnes som benyttet i ervervsmessig fiske og fangst når fartøyeieren driver ervervsmessig fiske og fangst med fartøyet. Hvorvidt det foreligger ervervsmessig fiske eller fangst har betydning blant annet for krav om ervervstillatelse (§ 4), aktivitetskravet (§ 6) og tilbakekall av tillatelser (§11).

3.3.2 Departementets merknader

Departementet foreslår en forenkling av deltakerloven § 3 første ledd, jf. lovforslaget § 3. Forslaget vil ikke føre til materielle endringer.

Departementet viser til forslaget til endringer i deltakerloven § 3 første ledd.

3.4 Krav til nasjonalitet – § 5

3.4.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 5 stiller krav til nasjonalitet for at en fartøyeier skal kunne få ervervstillatelse til å drive ervervsmessig fiske og fangst. Bare norske statsborgere og personer likestilt med norske statsborgere kan få slik ervervstillatelse. Dette kravet skal bidra til å sikre norsk eierskap i fiskeflåten.

Hvem som er likestilt med norske statsborgere framgår av fiskeriforbudsloven § 2 første og annet ledd. Hovedregelen som står i første ledd, innebærer at alle personer bosatt i Norge og norske selskaper med begrenset ansvar, samt staten, statlige styrte fond og innretninger, og norske kommuner, er likestilt med norske statsborgere. Bestemmelsen i annet ledd åpner for å likestille enkelte andre selskaper med norske statsborgere, men har ikke lenger praktisk betydning.

Selskaper med begrenset ansvar, som for eksempel aksjeselskap, regnes i denne sammenheng som norske dersom hovedkontoret ligger i Norge og styreflertallet og styrelederen er norske statsborgere bosatt i Norge siste to år, og norske statsborgere eier minst 60 % av selskapet og kan utøve stemmerett med tilsvarende andel av stemmene.

Utover dette vil kommandittselskaper og partrederier og andre selskaper med ubegrenset ansvar oppfylle nasjonalitetskravet dersom de har norsk eierskap mv. som nevnt i sjøloven § 1 første ledd nr. 2 og 3.

For utlendinger bosatt i Norge er det i tillegg en reell begrensing at deltakerlovens virkeområde er snevrere for disse enn for norske statsborgere, jf. deltakerloven § 2. Deltakerloven er begrenset til å gjelde fartøy som er norske etter reglene i sjøloven §§ 1-4, og til fartøy som eies av utlendinger bosatt i Norge når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Fartøy som er norske etter sjøloven § 1 tredje ledd, dvs. fartøy som er norske fordi de er eid av person, selskap eller virksomhet som er omfattet av EØS-avtalen, er ikke omfattet av deltakerloven med mindre fartøyet eies av person bosatt i Norge og har en største lengde mindre enn 15 meter. Dette innebærer i praksis at utlendinger bosatt i Norge ikke kan få ervervstillatelse for fartøy med største lengde på 15 meter eller mer.

3.4.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I departementets høringsnotat ble det foreslått at definisjonen av hvem som oppfyller nasjonalitetskravet skal framgå direkte av deltakerloven, ikke bare gjennom en henvisning til fiskeriforbudsloven. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven ble foreslått inntatt i deltakerloven § 5 som en del av nasjonalitetskravet, og med den presisering at utlendinger bosatt i Norge bare kan få ervervstillatelse for fartøy med største lengde mindre enn 15 meter.

Fiskeriforbudsloven § 2 annet ledd, som åpner for å likestille enkelte andre selskaper med norske statsborgere i særlige tilfeller, har mistet sin praktiske betydning. Departementet fant i høringsnotatet ingen grunn for å videreføre den. Det ble også foreslått at angivelsen i sjøloven § 1 første ledd nr. 2 og 3 av hvilke kommandittselskap, partrederi mv. som er å anse som norske, gjengis i deltakerloven § 5.

3.4.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler:

«Norges Fiskarlag har et restriktivt syn på utlendingers adgang til å eie norske fiskefartøyer, og mener i utgangspunktet at utlendinger som er bosatt i Norge, og som ikke har norsk statsborgerskap ikke skal ha mulighet til å erverve fiskefartøyer, verken over eller under 15 meter.»

Fiskeridirektoratet uttaler:

«Vi er enig i forslaget til endring. Forslaget vil bidra til å samle og forenkle bestemmelsene om nasjonalitetskravet. Dette vil medføre at regelverket blir lettere tilgjengelig for brukerne.»

3.4.4 Departementets merknader

Departementets forslag har sin bakgrunn i behovet for bedre tilgjengelige regler. Dette tilsier at definisjonen av hvem som oppfyller nasjonalitetskravet bør framgå direkte av deltakerloven, og ikke bare som i dag gjennom en henvisning til fiskeriforbudsloven.

Departementet vil bemerke til Norges Fiskarlags høringsuttalelse at utlendinger bosatt i Norge i lang tid har hatt adgang til å eie fartøy under 15 meter. Departementet kan ikke se at det foreligger grunner som skulle tilsi at utlendinger bosatt i Norge ikke skal ha adgang til å erverve fiskefartøy under 15 meter. Det nevnes i den forbindelse at det i EØS-avtalen vedlegg 12 om fri bevegelighet for kapital bokstav h) heter at «Norge kan fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen blir undertegnet, på utenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøy». Videre heter det i EØS-avtalens vedlegg 8 pkt. 10: «Uten hensyn til avtalens artikkel 31 til 35 og bestemmelsene i dette vedlegg kan Norge fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen blir undertegnet, på etablering for utenlandske statsborgere innen fiske eller i selskaper som eier eller driver fiskefartøyer.»

Departementet viser til forslaget til endring av deltakerloven § 5.

3.5 Krav om bosted for mannskap og fartøyfører – § 5 a

3.5.1 Gjeldende rett

Fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd inneholder et krav om at minst halvparten av mannskapet og lottfiskerne på et fartøy, samt fartøyføreren, skal være bosatt i en norsk kystkommune eller norsk nabokommune til en kystkommune dersom fartøyet skal kunne fiske i territorialfarvannet. Tilsvarende krav gjelder i Norges økonomiske sone og fiskerisonen ved Jan Mayen, jf. soneloven § 3 første ledd annet punktum som henviser til fiskeriforbudsloven, og forskrift 23. mai 1980 nr. 4 om opprettelse av fiskerisone ved Jan Mayen. Fiskeforbudet gjelder imidlertid ikke i fiskevernsonen og territorialfarvannet ved Svalbard, jf. fiskeriforbudsloven § 1 annet punktum, lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 4, forskrift 28. april 1978 nr. 20 om regulering ved fiske og fangst mv. i Svalbards territorialfarvann og indre farvann, og forskrift 3. juni 1977 nr. 6 om fiskevernsone ved Svalbard § 2.

Fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd annet punktum inneholder en hjemmel for dispensasjon fra bostedskravet for fartøyførere med bosted annet sted i Norge enn kystkommune eller nabokommune, i det øvrige EØS-området eller i de deler av Norden som ikke er omfattet av EØS.

3.5.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at bostedskravet flyttes fra fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd til nytt fjerde ledd i deltakerloven § 5 og gjøres gjeldende for hele deltakerlovens virkeområde, det vil si for alle norske fartøy som driver ervervsmessig fiske og fangst. Dette innebærer at alle norske fartøy, også de som fisker utenfor norsk jurisdiksjon, vil bli omfattet av bostedskravet for mannskap og fartøyfører. Begrunnelsen for dette er at det er liten grunn til å forskjellsbehandle norske fartøy avhengig av hvor de fisker. De fleste fartøy som fisker utenfor norsk jurisdiksjon fisker også innenfor norsk jurisdiksjon. I så måte har flyttingen av bestemmelsen liten betydning.

Når det gjelder norske fartøy som fisker i området som er regulert av Kommisjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis (CCAMLR), vil imidlertid en innføring av bostedskravet kunne få en viss betydning. I praksis dreier det seg om et fåtall norske fartøy som deltar i fisket etter krill eller patagonisk tannfisk. I og med at disse fartøyene hovedsakelig oppholder seg i farvann fjernt fra Norge, vil de ofte i større grad benytte seg av utenlandsk mannskap. Norske fartøy som fisker i CCAMLR fisker hovedsakelig ikke i norsk farvann og leverer heller ikke fangst til Norge. Departementet mener derfor at det vil være for strengt om bostedskravet også skal gjelde for fartøy som høster i CCAMLR. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at Kongen ved forskrift kan gjøre unntak for fiske og fangst i farvann som er utenfor norsk eller annen stats nasjonale fiskerijurisdiksjon, og som er regulert av internasjonale organisasjoner eller avtaler som Norge er part i, og som gir Norge adgang til fiske og fangst.

3.5.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler:

«Norges Fiskarlag er enig i at det er en ideell målsetting at mest mulig av mannskapet på norske fiskerfartøyer er norske, eller bosatt i Norge. Rammevilkårene må således legges til rette for at målsettingen om norske mannskap på norske fiskefartøyer kan oppfylles også i fremtiden. Dette innebærer at det må føres en politikk som bidrar til dette. Økning av fiskerfradraget var et skritt i riktig retning, men fiskerfradraget kan langt fra kompensere for den betydelige subsidieringen som annen skipsfart får gjennom den særskilte rederiskatteordningen og tilskuddsordningene for sysselsettingen av norske sjøfolk. Disse ordningene har i betydelig grad bidratt til å trekke norske fiskere over i annen skipsfart, både ved at de bidrar til å øke investeringstakten i de segmentene som er omfattet av ordningene, og fordi de gjør det billigere å bruke norsk arbeidskraft. Norges Fiskarlag mener derfor at fiskeflåten må gis rammebetingelser som gjør det mulig å oppfylle denne målsettingen.

Hva angår det særskilte bostedskravet for fartøyfører mener Norges Fiskarlag at dette bør endres. Det må være unødvendig å måtte søke dispensasjon for en norsk fartøyfører som er bosatt annet sted i Norge enn en kystkommune eller nabokommune til kystkommune. Det er også uheldig at en norsk fartøyfører som er bosatt i et annet land enn i EØS-området eller Norden er utelukket fra å kunne være fartøyfører på et norsk fiskefartøy. Det understrekes her at fiskebåtrederiene har en sterk egeninteresse i å ansette kvalifiserte fartøyførere.»

Fiskeridirektoratet uttaler:

«Fiskeridirektoratet er enig i å flytte bostedskravet i fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd til deltakerloven. Fiskeridirektoratet ser det som naturlig at det geografiske virkeområdet for bostedskravet utvides til å omfatte alle områder som norske fartøy opererer i.»

3.5.4 Departementets merknader

Departementet mener at kravet om bosted for mannskap naturlig hører hjemme i deltakerloven. Formålet med bostedskravet er å bidra til at de nasjonale marine ressursene kommer kystbefolkningen i Norge til gode, noe som er i tråd med formålsbestemmelsene i deltakerloven § 1 og havressursloven § 1. Ved å innlemme bestemmelsen i deltakerloven vil regelen bli mer tilgjengelig og sammenhengen i regelverket bedre.

Det er videre slik at deltakerlovens virkeområde passer bedre til bostedskravet enn fiskeriforbudslovens virkeområde gjør. Deltakerloven omfatter alle norske fiskefartøy uavhengig av hvor de fisker, mens fiskeriforbudsloven bare gjelder i geografiske områder underlagt norsk fiskerijurisdiksjon, men likevel ikke for Svalbard. Departementet kan ikke se noen saklig grunn til å ha forskjellige regler for norske fartøy avhengig av om de fisker i farvann underlagt norsk fiskerijurisdiksjon eller ikke, så lenge de enten leverer hele eller deler av fangsten i Norge eller har base i Norge.

Departementet mener imidlertid at bostedskravet innebærer en unødig begrensing for norske fartøy med tillatelse til å fiske i områder regulert av CCAMLR. Fartøy som fisker i disse områdene leverer som regel ikke fangst i Norge, og disse fartøyene fisker som regel bare i fjernere farvann. Departementet mener derfor at loven bør ha en åpning for at Kongen ved forskrift kan gjøre unntak fra bostedskravet for fiske og fangst i farvann utenfor norsk jurisdiksjon, og som er regulert gjennom internasjonale avtaler eller organisasjoner. Virkeområdet for slike unntak vil være parallelt til virkeområdet for fjernfiskekonsesjoner etter forskrift av 2. mars 2007 nr. 232 om konsesjonsordning for fiske utenfor norsk fiskerijurisdiksjon.

Departementet foreslår videre å presisere i lovbestemmelsen at bostedskravet ikke gjelder for fartøyfører som også er majoritetseier i fartøyet, og som oppfyller vilkårene i deltakerloven § 6. Dersom fartøyfører er den samme som fartøyeier, er bostedskravet ikke relevant, i det kravet til statsborgerskap for eier gjør seg gjeldende, jf. deltakerloven § 5.

Norges Fiskarlag har forslått enkelte lempninger i bostedskravet. Departementet ser ikke noen grunn til å ta disse innspillene opp til ny vurdering, og viser til at bostedskravet for fartøyfører ble grundig drøftet i Ot.prp. nr. 99 (2005–2006).

Departementet har merket seg Norges Fiskarlags generelle uttalelser om rammevilkårene for fiskeflåten, men kan ikke se at den bør få betydning verken for drøftelsen i dette kapitlet eller i proposisjonen for øvrig.

Departementet vil vise til forslag til ny § 5 a i deltakerloven

3.6 Distriktsmessige hensyn mv. – § 7 første ledd bokstav a

3.6.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 7 første ledd bokstav a åpner for at en søknad om ervervstillatelse kan avslås selv om vilkårene for øvrig er oppfylt, dersom innvilgelse ikke er ønskelig ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig. Tilsvarende gjelder for spesielle tillatelser (konsesjoner), jf. deltakerloven § 12.

Bestemmelsen åpner for at det kan tas ulike politiske hensyn ved behandlingen av søknader om ervervstillatelse og konsesjon, uavhengig av lovens alminnelige vilkår for deltakelse i fisket, og den gir rom for vid skjønnsutøvelse.

3.6.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet forslo i høringsnotatet at det tas inn en bestemmelse i deltakerloven § 7 første ledd bokstav a som åpner for at det kan gis forskrift med nærmere regler om når ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig. Tilsvarende vil gjelde for spesielle tillatelser gjennom henvisningen fra lovens § 12.

3.6.3 Høringsuttalelser

Norges Kystfiskarlag ber om at en slik forskrift må bli gjenstand for nærmere høring før fastsettelse.

Norges Fiskarlag uttaler følgende:

«Norges Fiskarlag deler Fiskeri- og kystdepartementets vurdering av at dagens bestemmelse i deltakerloven i for stor grad åpner for avslag i saker hvor lovens vilkår ellers er oppfylt, og at bestemmelsens svært skjønnsmessige karakter skaper unødig usikkerhet for næringsaktørene. Norges Fiskarlag er derfor enig i at det kan være fornuftig å fastsette en forskrift som nærmere angir hva som skal kunne begrunne et avslag, og da fortrinnsvis når distriktsmessige hensyn kan begrunne avslag.»

Fiskeridirektoratet uttaler:

«Vi støtter forslaget som innebærer at de avslagsgrunner som i dag fremgår av forvaltningspraksis og instrukser vil bli fastsatt i forskrift. Dette vil bidra til større forutberegnelighet for den som søker om ervervstillatelse. Det vil være naturlig å ta reglene inn i den nye ervervsforskriften.»

3.6.4 Departementets merknader

Høringsinstansene er positive til departementets forslag om å ta inn i loven en uttrykkelig hjemmel for forskrift om når søknad om ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig. I dag er det først og fremst gjennom kjennskap til relevant forvaltningspraksis at aktørene kan beregne på forhånd om en søknad vil bli avslått ut fra nevnte hensyn.

En eventuell forskrift kan ikke fastsettes før det har vært gjennomført en alminnelig høring, og vil kunne utformes slik at den til en viss grad innskrenker bruken av dispensasjonsbestemmelsen i loven.

Departementet mener fortsatt at nordnorsk eierskap er viktig for å sikre råstofftilførsel til foredlingsanlegg i landsdelen, og vil medvirke til å opprettholde et fiskerimiljø. For å styrke næringens forutsigbarhet vil det være en fordel å forskriftsfeste forvaltningspraksisen ved salg av fartøy med torsketrål- og ringnotkonsesjon fra Nord-Norge til Sør-Norge, som i dag er forankret direkte i loven.

Departementet viser til forslag til endring av deltakerloven § 7 første ledd bokstav a.

3.7 Kondemnering som avslagsgrunn – § 7 første ledd bokstav b

3.7.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 7 første ledd bokstav b inneholder en bestemmelse om at ervervstillatelse kan avslås dersom fartøyets tidligere eier er tildelt statlig støtte til fartøyet for å redusere fangstkapasiteten i flåten. Bestemmelsen rammer fartøy som har mottatt støtte i henhold til kondemneringsordningen for fartøy i kystflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter, eller i henhold til tidligere liknende ordninger. Bestemmelsen i deltakerloven § 7 første ledd bokstav b er rettslig sett overflødig i den forstand at første ledd ikke er en uttømmende liste over avslagsgrunner for søknader om ervervstillatelse som ellers oppfyller de alminnelige vilkårene i deltakerloven §§ 5, 6 og 8.

3.7.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at deltakerloven § 7 første ledd bokstav b endres ved at det tas med et tillegg om at ervervstillatelse også kan avslås dersom fartøyet tidligere er tatt ut av fisket i medhold av en strukturordning som har til formål å tilpasse fartøymassen til ressursgrunnlaget.

3.7.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag støtter departementets forslag.

Fiskeridirektoratet uttaler følgende:

«Vi støtter forslaget om å utvide § 7 første ledd bokstav b til også å gjelde fartøy trukket ut av fiske etter kondemnerings- eller strukturkvoteordninger.

I dag får fartøy som trekkes ut av fiske i medhold av kondemnerings- eller strukturordning tinglyst heftelse på fartøyets blad i Skipsregisteret om at de ikke skal inn igjen i norsk fiskeri. Dersom fartøyene fortsatt er registrert i Norge etterpå (Skipsregisteret) vil fiskerimyndighetene ha oversikt over fartøyene og kan forhindre gjeninnføring. Årsaken til dette er at kallesignalet ikke endres så lenge fartøyet er registrert i Norge. Dersom fartøyene selges til utlandet så blir de slettet fra Skipsregistret og skifter kallesignal. Det er da ikke alltid like lett å fange opp historikken når det søkes om ervervstillatelse for disse fartøyene flere år etter at de er trukket ut av fiske. I saksbehandlingen vil det derfor være viktig å kreve at søker gir en historisk oversikt over eiere av fartøyet, navn og kallesignal på fartøyet, hvilken aktivitet fartøyet har drevet mv. fra byggedata og frem til søknadstidspunktet for ervervstillatelse.»

3.7.4 Departementets merknader

Etter å ha vurdert innspillene i høringsrunden mener departementet at bestemmelsen bør omformuleres slik at det avgjørende er om fartøyet er tatt ut av fiske i medhold av en kondemnerings- eller strukturkvoteordning eller liknende ordning, uavhengig av om det er tidligere eier som har benyttet ordningen. Formålet med bestemmelsen er nettopp å hindre at fartøy som er tatt ut av fiske og fangst blir ført inn igjen.

Forslaget innebærer at strukturkvoteordninger nevnes på lik linje med kondemneringsordninger i lovens ordlyd. Forslaget innebærer også at ethvert fartøy som er tatt ut av fiske, men som etter unntak fra hovedregelen ikke har blitt kondemnert, vil være omfattet av regelen. Ved å ta inn formuleringen «eller liknende ordning» vil bestemmelsen ikke bare være knyttet til tidligere kondemnerings- eller strukturkvoteordning, men også mulige fremtidige ordninger. Bestemmelsen vil også kunne ramme fartøy som er tatt ut av fiske eller fangst i medhold av en utenlandsk ordning.

Departementet vil vise til forslag til endringer i deltakerloven § 7 første ledd bokstav b.

3.8 Banker mv. med utenlandske eiere – § 7 tredje ledd

3.8.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 7 tredje ledd gir Kongen myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om tildeling av ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs. Slike bestemmelser er i dag fastsatt i forskrift 7. desember 2012 nr. 1144 om ervervstillatelse, registrering og merking av fiskefartøy mv. kap. III, som kommer til erstatning for forskrift 28. september 2007 nr. 1091 om behandling av fisketillatelser ved konkurs, tvangssalg mv. Med fisketillatelser forstås ervervstillatelser, spesielle tillatelser (konsesjoner) og deltakeradganger gitt i medhold av deltakerloven og tilhørende regelverk.

Forskriften åpner blant annet for at banker og andre kredittinstitusjoner i enkelte tilfeller kan overta fartøyet og midlertidig bli tildelt fisketillatelser i forbindelse med tvangssalg og konkurs. Det er åpnet for at panthavere i fartøyet ved innløsning av pantet kan gis midlertidige fisketillatelser i inntil tre måneder, og at banker og andre kredittinstitusjoner kan gis midlertidige fisketillatelser i inntil tre måneder ved salg på auksjon eller ved medhjelpersalg i forbindelse med tvangssalg eller konkurs dersom ervervet skjer for å redde panthavende erververs fordring.

Det går ikke eksplisitt fram av ordlyden i loven eller forskriften at bestemmelsen gjelder for alle banker og kredittinstitusjoner som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, men det har blitt lagt til grunn at den gjør det.

3.8.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det i deltakerlovens § 7 tredje ledd tas inn en setning om at alle foretak som er omfattet av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-4 ledd, og som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, skal ha samme rett til ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs, uten hensyn til nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5.

Utviklingen mot at stadig flere utenlandske selskaper driver finansieringsvirksomhet i Norge, tilsier etter departementets mening at loven bør gi klart uttrykk for at nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5 ikke er til hinder for at disse midlertidig kan overta fiskefartøy med tilhørende tillatelser i forbindelse med konkurs og tvangssalg.

Endringsforslaget vil ikke ha materiell betydning i forhold til den forståelse av regelverket som er lagt til grunn.

3.8.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler:

«Er skeptisk til forslaget og mener det er behov for en nærmere redegjørelse av konsekvensen av forslaget.»

Fiskeridirektoratet bemerker:

«Vi støtter forslaget. Dette er også tatt inn i utkast til ny ervervsforskrift som er under utarbeidelse.»

3.8.4 Departementets merknader

Departementet vil peke på at endringen har til hensikt å få tydeligere fram at nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5 ikke er til hinder for at utenlandske selskaper som driver finansieringsvirksomhet i Norge i medhold av lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) midlertidig kan overta fiskefartøy, og få tildelt tilhørende fisketillatelser i forbindelse med konkurs og tvangssalg. For eksempel kan det dreie seg om ordinære banker i Norge som har fått utenlandsk eierskap. Dette innebærer motsatt at virksomheter som har gitt lån til fiskerinæringen, men som ikke har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i medhold av nevnte lov, ikke vil kunne overta fiskefartøy og få tildelt fisketillatelser midlertidig i forbindelse med konkurs og tvangssalg.

Det avgjørende er dermed om finansieringsvirksomheten har tillatelse i medhold av finansieringsvirksomhetsloven. Departementet mener det er viktig å ivareta banker og andre kredittinstitusjoners behov for et klart regelverk og dermed gjøre det mer attraktivt å bidra med finansiering i fiskerinæringen. I den forbindelse vil departementet vise til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2009 s. 1502 hvor et spørsmål var om panterett i et fiskefartøy også omfatter den del av salgsvederlaget som kan regnes til verdien av de fisketillatelser som er knyttet til fartøyet. Høyesterett kom fram til at fisketillatelser ikke kan likestilles med et bestemt formuesgode i pantelovens forstand. Dette innebærer at panteretten også omfatter den del av salgsvederlaget som kan regnes til verdien av fisketillatelser som er knyttet til fartøyet. I avgjørelsen legger Høyesterett blant annet vekt på foredraget til kongelig resolusjon om fastsettelse av forskrift om behandling av fisketillatelser ved konkurs, tvangssalg mv. Der heter det blant annet:

«For fiskere vil det først og fremst være et spørsmål om å få en hensiktsmessig tilgang til kreditt, både i forhold til pris og grad av egenkapital. Det er helt nødvendig med god tilgang til lånekapital dersom en skal ha en fiskeflåte som er moderne både med tanke på fangsteffektivitet, sikkerhet og for å få gjennomført den vedvarende strukturtilpasningen av flåten.»

Høyesteretts avgjørelse og dens begrunnelse bidrar til å skape klarhet og forutsigbarhet for banker og andre finansinstitusjoner som bidrar med finansiering til fiskeflåten, og den foreslåtte endringen vil klargjøre det for tiden siste uklare punkt i denne forbindelse. Det lovendringsforslaget som fremmes her, og som er i samsvar med den forståelse av regelverket som departementet tidligere har lagt til grunn, vil sikre at denne forståelsen nå uttrykkelig framgår av loven.

Departementet viser til endringsforslaget av deltakerloven § 7 tredje ledd.

3.9 Krav om spesiell tillatelse – § 12

3.9.1 Gjeldende rett

Deltakerloven § 12 stiller krav om spesiell tillatelse (konsesjon) for å drive enkelte former for fiske og fangst. Kravet kommer i tillegg til kravet om ervervstillatelse etter § 4, som gjelder alle former for ervervsmessig fiske og fangst. Hovedformålet med kravet om spesiell tillatelse er å kontrollere og begrense deltakelsen i de aktuelle fiskeriene.

Loven stiller i dag krav om spesiell tillatelse for fiske med trål, reketrål eller ringnot, og for fangst av hval eller sel. Konsesjonskravet kan i henhold til lovens § 14 begrenses til å gjelde fartøy over en viss størrelse, slik det for eksempel er gjort for fiske med ringnot. I tillegg til dette åpner lovens § 12 annet ledd for at Kongen ved forskrift kan fastsette krav om spesiell tillatelse for å drive andre former for fiske og fangst, når hensynet til lovens formål gjør det nødvendig. I medhold av denne bestemmelsen er det stilt krav om spesiell tillatelse for å drive fiske med snurrevad og fiske etter sei med not med fartøy som har større lasteromsvolum enn 500 kubikkmeter, og for å drive fiske i visse områder utenfor norsk fiskerijurisdiksjon (fjernfiskekonsesjon). For øvrig gjelder ikke krav om spesiell tillatelse for den konvensjonelle havfiskeflåten eller for den tradisjonelle kystfiskeflåten. Bestemmelsen i § 12 må sees i sammenheng med § 21 om årlige adgangsbegrensinger som er omtalt nedenfor.

3.9.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at kravet om spesiell tillatelse i deltakerloven § 12 første ledd endres fra å gjelde for fiske med trål, reketrål eller ringnot, til å gjelde for fiske med havfiskefartøy. Som følge av dette ble det foreslått endringer i ordlyden i annet ledd.

Forslaget innebærer at kravet om spesiell tillatelse ikke lenger knyttes opp mot redskapstyper, men mot havfiskeflåten. Forslaget er ment å gi forvaltningen større fleksibilitet ved utformingen av de enkelte konsesjonsgruppene. Den foreslåtte ordlyden vil være bedre egnet til å vise at det er havfiskeflåtens fiske, og i mindre grad redskapsgruppen, som det er behov for å regulere med krav om konsesjon. Betydningen av at konsesjonskravet endres, reduseres imidlertid av at forvaltningen både kan utvide og innskrenke rekkevidden av konsesjonskravet gjennom forskrift. Forslaget i seg selv innebærer ikke endringer i gjeldende konsesjonsregelverk.

Departementet foreslo videre å oppheve kravet i § 12 tredje ledd siste punktum om at det skal legges vekt på fiskets betydning for råstofftilførselen til et bestemt distrikt når Kongen fastsetter nærmere regler for tildeling av spesielle tillatelser. Denne bestemmelsen har sin bakgrunn fra trålloven med tilhørende forskrift, som var en av flere lover som deltakerloven kom til erstatning for. Departementet mente at denne bestemmelsen var rettslig sett overflødig da deltakerloven er en rammelov som åpner for at forvaltningen kan ta i betraktning alle saklige hensyn når den utformer underliggende regelverk eller behandler enkeltsaker.

3.9.3 Høringsuttalelser

Norges Kystfiskarlag uttaler:

«Norges Kystfiskarlag kan ikke akseptere at det legges til rette for en ytterligere utglidning i skillet mellom havfiskefartøy og kystfiskefartøy. Eventuelle dispensasjoner fra deltakerloven bør praktiseres strengt.»

Norges Fiskarlag uttaler følgende:

«Norges Fiskarlag er i utgangspunktet positiv til forslaget og ser endringsforslaget fra Fiskeri- og kystdepartementet både som et ledd i arbeidet med å legge til rette for større fleksibilitet i redskapsbruken i fremtiden og som et tiltak som kan redusere bunkersforbruket i fiskeflåten. Fiskarlaget ønsker likevel at forslaget drøftes nærmere i et lovutvalg slik at konsekvensene i forslaget tydeligere kan synliggjøres.»

Norsk Sjømannsforbund og Landsorganisasjonen i Norge påpeker at:

«Tidligere var fartøyer over 100 fot definert som havfiskefartøy. Senere har dette begrepet endret seg. Vi ser også en utvikling av kystflåten som i dag langt overgår størrelsen på det man tidligere definerte som havfiskeflåten. Oppfatningen av begrepet «havfiskefartøy» vil være et begrep, som det stilles forventing og avklaring om status. Det vil derfor være nødvendig at departementet avklarer de ulike båtstørrelser, og kategorier gjennom nærmere retningslinjer og justerer rekkevidden med hensyn til begrepet.»

Fiskeridirektoratet uttaler bl.a. følgende:

«Slik vi forstår det setter departementet i realiteten likhetstegn mellom den konsesjonspliktige fiskeflåten og begrepet «havfiskefartøy». Vi vil vise til at fartøy med nordsjøtråltillatelse i henhold til § 2-11 i konsesjonsforskriften har en øvre størrelsesbegrensing på 300 kbm. lasteromsvolum. Det samme gjelder for fartøy med avgrenset nordsjøtillatelse, jf § 2-18 i konsesjonsforskriften. I disse to fartøygruppene har mange fartøyer deltakeradgang i ulike kystfiskeri i tillegg til sine tråltillatelser. Dersom meningen er at disse trålgruppene skal regnes som havfiskefartøy vil det medføre at de i en sammenheng anses som kystfartøy og i en annen sammenheng anses som havfiskefartøy. I denne sammenheng vil vi også påpeke at det i den senere tid er gitt adgang til at tidligere ringnotfartøy (rundt 50 meter) driver kystfiske. Det naturlige vil være å karakterisere fartøyet som et havfiskefartøy. Ut fra deltakeradgangen regnes imidlertid dette fartøyet som et kystfartøy.

Det er etter vår vurdering ikke en ideell løsning å knytte vilkåret om spesiell tillatelse til begrep som ikke er klarere definert. Det vil kunne skape usikkerhet mht. når det foreligger krav om spesiell tillatelse.»

Til forslaget om å endre § 12 tredje ledd uttaler Fiskeridirektoratet:

«Vi er enig i at det er uheldig at loven ikke gjenspeiler dagens situasjon og støtter forslaget om å ikke lenger stille krav om spesiell tillatelse for fangst av hval og sel i medhold av § 12. Vi legger imidlertid til grunn at regler for tildeling av adgang til å delta i fangst og sel i stedet vil bli gitt i medhold av deltakerlovens § 21. I så fall bør det i § 21 tilføyes at også fangst er omfattet av bestemmelsen. En slik endring vil også medføre at «fangst» må fjernes fra bestemmelser om spesiell tillatelse som omhandler fangst. Dette vil gjelde §§ 12, 14, 15, 16 og § 19.»

3.9.4 Departementets merknader

Departementet noterer seg at høringsinstansene uttrykker en viss skepsis til departementets forslag i høringsnotatet. Departementet vil likevel gå inn for å endre deltakerloven § 12 slik det ble foreslått i høringsnotatet, dvs. at utgangspunktet heretter skal være at det kreves spesiell tillatelse (konsesjon) for å drive ervervsmessig fiske og fangst med havfiskefartøy, i stedet for at konsesjonskravet knyttes opp mot valg av redskap. Departementet foreslår å videreføre forvaltningens adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet, både ved å utvide og innskrenke hvilke former for fiske og fangst som krever konsesjon.

Det er viktig å understreke at forslaget som sådan ikke innebærer endringer i de materielle konsesjonsreglene som i dag gjelder direkte overfor fiskere. Disse konsesjonsreglene følger av konsesjonsforskriften og annet regelverk fastsatt med hjemmel i deltakerloven, og er ikke direkte berørt av den foreslåtte endringen. Så lenge forvaltningens adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet består, vil de materielle konsesjonsreglene kunne videreføres. En bør også være oppmerksom på at forslagets praktiske betydning begrenses av at det uansett ofte vil være de større fartøyene som benytter redskapene som i dag er underlagt konsesjonskrav.

Departementet vil med endringen først og fremst signalisere at fartøystørrelse (havfiskefartøy) er et naturlig utgangspunkt for forvaltningen når den skal avgjøre hvilke former for fiske og fangst som skal være konsesjonsbelagt og hvilke konsesjonsgrupper et fartøy skal tilhøre.

Dagens redskapsorienterte konsesjonsgrupper kan være til hinder for energieffektive fangstmetoder. En oppmykning av redskapstvangen vil åpne for større fleksibilitet i fiskeriet, og kan være positivt for både miljøet og lønnsomheten. Departementet mener at konsesjonsordningen utelukkende bør være et virkemiddel for å styre kapasiteten i flåten og ikke begrense fiskernes adgang til selv å bestemme hvilket redskap de vil høste med, utover det som er nødvendig av hensyn til biologien og miljøet.

Det kan nevnes at det allerede i St.meld. nr. 58 (1991-1992) Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten ble gitt uttrykk for at konsesjonsordningene skal være et virkemiddel for å styre kapasiteten i flåten, og ikke for å styre bruken av fiskeredskap.

Departementet går på denne bakgrunn inn for å innføre begrepet «havfiskefartøy» i deltakerloven § 12. Fordelen med å innføre begrepet er at det åpner for en videre utvikling av det en i dag ser på som havfiskeflåten. Det er ikke nødvendig at begrepet blir definert i lovbestemmelsen eller i forarbeidene, da det fortsatt vil være opp til de til enhver tid gjeldende forskrifter å definere hva som skal være et «havfiskefartøy». For å tydeliggjøre dette foreslås det at loven eksplisitt gir Kongen hjemmel til å definere begrepet nærmere.

Som Fiskeridirektoratet har påpekt i sin høringsuttalelse finnes det fartøy som driver fiske som dels vil være konsesjonsbelagt og dels ikke konsesjonsbelagt. Departementet kan ikke se at dette er en avgjørende innvending mot forslaget. Dette vil fortsatt kunne løses gjennom den konkrete utformingen av konsesjonsregelverket, slik det gjøres i dag.

Departementet forutsetter at økt redsksapsfleksibilietet ikke medfører negative konsekvenser for miljø, ressurser og råstoff. Departementet forutsetter også at lovforslaget ikke vil ha betydning for hvordan grensen mellom havfiskefartøy og kystfiskefartøy skal trekkes.

Departementet holder fast på forslaget om å oppheve det uttrykkelige konsesjonskravet for hval og sel, men det innebærer ikke at det er tatt stilling til om fangst av hval og sel i framtiden skal adgangsreguleres i medhold av § 12 eller § 21.

Departementet vil vise til forslag til endring av deltakerloven § 12.

3.10 Ombygging av fartøy – § 17

3.10.1 Gjeldende rett

Det går fram av § 17 i deltakerloven at fartøy med spesiell tillatelse ikke kan bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten økes, uten at det er gitt ny spesiell tillatelse.

3.10.2 Departementets merknad

Bestemmelsen i deltakerloven § 17 om ombygging av fartøy er ikke behandlet i høringsnotatet av 8. mai 2009. Fiskeridirektoratet har imidlertid i høringsrunden pekt på at departementet ved fastsettelsen av konsesjonsforskriften 13. oktober 2006 blant annet uttalte følgende om ombygging av fartøy i fordraget til den kongelige resolusjonen:

«Departementet vil derfor anse en ombygging av et fartøy innenfor den fastsatte størrelsesbegrensing for vedkommende fartøygruppe, herunder en ombygging som innebærer at fartøyets lengde eller også lasteromsvolum blir øket, for å ligge innenfor rammen av deltakerloven så lenge ombyggingen ikke medfører at størrelsesbegrensingen for vedkommende konsesjonsgruppe blir overskredet. Departementet har derfor ikke videreført bestemmelsene knyttet til ombygging i den nye forskriften.

Alle ombygginger som medfører endringer i tekniske parameter som er registrert i Merkeregisteret må imidlertid meldes til fiskerimyndighetene for registrering i registeret.»

Direktoratet bemerker til dette at det ikke lenger skal søkes på forhånd om tillatelse til å bygge fartøy med spesiell tillatelse dersom ombyggingen skjer innenfor den fastsatte størrelsesbegrensingen for den enkelte gruppe. Slik § 17 er utformet gir den inntrykk av at enhver kapasitetsøkning krever ny tillatelse. Etter direktoratets oppfatning bør derfor bestemmelsen endres slik at den blir i samsvar med forvaltningspraksis.

Departementet er enig i Fiskeridirektoratets vurdering av deltakerloven § 17. En slik regel som i realiteten handler om størrelsesbegrensning hører hjemme i forskriftsregelverket, og ikke i loven.

Departementet vil derfor foreslå at deltakerloven § 17 oppheves.

3.11 Overtredelsesgebyr og tvangsmulkt – §§ 28, 29

3.11.1 Gjeldende rett

Bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ble tatt inn i deltakerloven i 2004. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr ble utformet slik at den kunne gjøres gjeldende også ved brudd på annen fiskerilovgivning, jf. deltakerloven § 28 første ledd.

Overtredelsesgebyr innebærer at forvaltningen pålegger et rettssubjekt å betale en pengesum til det offentlige som følge av at rettsubjektet eller noen som han har ansvaret for, har brutt en handlingsnorm fastsatt i eller i medhold av loven. Overtredelsesgebyr har et pønalt formål, men er ikke regnet som straff etter Grunnloven § 96. Overtredelsesgebyr kan derfor ilegges ved forvaltningsvedtak.

Tvangsmulkt er en plikt til å betale et pengebeløp ved overtredelse av loven eller et lovhjemlet vedtak, fram til lovovertrederen har oppfylt sin forpliktelse. Tvangsmulkt vil fungere som et pressmiddel, og virker etter sin hensikt dersom den ansvarlige innretter seg for å slippe å betale. Tvangsmulkt har ikke et pønalt formål, men er ment å framtvinge etterlevelse av regelverket.

3.11.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at deltakerlovens bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt endres slik at de tilpasses havressurslovens tilsvarende bestemmelser, men med enkelte tekniske justeringer. Tilpasningen innebærer at deltakerlovens hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på annen fiskerilovgivning oppheves. Behovet for denne bestemmelsen er redusert som følge av at havressursloven har en egen hjemmel for overtredelsesgebyr.

Endringen innebærer at det presiseres i loven at overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i hvert enkelt tilfelle. Det ble foreslått å la det gå eksplisitt fram av loven at overtredelsesgebyr og tvangsmulkt kan kreves inn gjennom salgslaget ved motregning i fangstoppgjøret, og at domstolene kan prøve størrelsen på overtredelsesgebyret.

Departementet foreslo videre at vedtakskompetansen legges til departementet på lik linje med tilsvarende bestemmelser i havressursloven.

3.11.3 Høringsuttalelser

Fiskeridirektoratet støtter forslaget.

Justisdepartementet uttaler følgende om overtredelsesgebyr:

«Justisdepartementet antar at det etter fiskerilovgivningen ofte vil være foretak og ikke enkeltpersoner som er ment å kunne ilegges administrative sanksjoner. Det kan da fremstå som uheldig at ansvarssubjektet i sanksjonsbestemmelsen er angitt som «den som forsettelig eller uaktsomt overtrer […]» ettersom et foretak vanskelig kan utvise skyld. Problemstillingen er drøftet blant annet i brev av 23. april 2009 fra Justisdepartementets lovavdeling til Fiskeri- og kystdepartementet. I den uttalelsen kom Lovavdelingen til at akvakulturloven § 30 ga hjemmel til å ilegge foretak overtredelsesgebyr selv om ansvarssubjektet i bestemmelsen var angitt som «den som forsettlig eller uaktsomt overtrer». Det er imidlertid uheldig at en lovbestemmelse ikke gir tydelig uttrykk for hvem som er ment å være det primære ansvarssubjektet. Det kan også føre til at det oppstår tvil om foretaket kan ilegges sanksjon ved såkalte anonyme og kumulative feil. Justisdepartementet anbefaler derfor at de deler av fiskerilovgivningen hvor det er hjemmel til å ilegge administrative sanksjoner gjennomgås med sikte på å finne ut hvem som er ment å være det primære ansvarssubjektet. Dersom det primære ansvarssubjektet er foretak og ikke enkeltpersoner, bør sanksjonsbestemmelsen utformes med sikte på å sanksjonere foretaket, eventuelt både foretaket og enkeltpersoner. Det vises for eksempel til skipssikkerhetsloven §§ 55 og 56. Under enhver omstendighet fremstår endringen av ordlyden i deltakerloven § 28 fra «ved forsettelig eller uaktsom overtredelse» til «den som forsettelig eller uaktsom overtrer» som uheldig.»

Justisdepartementet tar også i sin høringsuttalelse opp forholdet mellom deltakerloven § 28 og deltakerloven § 31 om straff, og uttaler om dette blant annet:

«Det er positivt at Fiskeri- og kystdepartementet i forslaget til endringer i deltakerloven § 31 har vurdert hvilke overtredelser som bør være straffbare. Det bør imidlertid også tas stilling til om det bør kunne ilegges overtredelsesgebyr for enhver overtredelse av loven, og om det også skal kunne ilegges overtredelsesgebyr for de overtredelser som er gjort straffbare i deltakerloven § 31. Et alternativ kan være at overtredelsesgebyr kan ilegges foretak for enhver overtredelse av loven, dersom det anses nødvendig, mens det for utvalgte overtredelse kan ilegges straff mot enkeltpersoner, og derigjennom også foretaksstraff etter straffeloven 1902 §§ 48 a og 48b, jf straffeloven § 2005 §§ 27 og 28.»

Riksadvokaten mener at det er hensiktsmessig at bestemmelsene om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr blir tilnærmet like i deltakerloven og havressursloven, og at det bør presiseres i loven om foretak kan ilegges overtredelsesgebyr.

3.11.4 Departementets merknader

Departementet er enig med Justisdepartementet, Riksadvokaten og Fiskeridirektoratet i at det må komme klarere fram i lovbestemmelsen at foretak skal kunne ilegges overtredelsesgebyr.

Det vil være aktuelt å ilegge både juridiske personer og fysiske personer overtredelsesgebyr. Det bør derfor framgå uttrykkelig av loven at overtredelsesgebyr kan ilegges både den som forsettelig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, og overfor foretak. Foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr på objektivt grunnlag for handlinger som er begått av personer som har handlet på vegne av foretaket. Dette innebærer at det avgjørende er om bestemmelser har blitt overtrådt, ikke om foretaket har utvist skyld.

Både anonyme og kumulative feil vil rammes av bestemmelsen. Det betyr at det ikke er nødvendig å identifisere en bestemt skyldig (anonyme feil). Videre kan foretak ilegges overtredelsesgebyr når det ikke er en bestemt person som har overtrådt bestemmelsen, men hvor flere personer sammen oppfyller vilkårene i gjerningsbeskrivelsen (kumulative feil).

Departementet vil påpeke at om et foretak ilegges overtredelsesgebyr, hindrer det ikke at en enkeltperson kan ilegges overtredelsesgebyr for samme overtredelse.

Departementet foreslår imidlertid å ta inn i loven § 28 en bestemmelse om at overtredelsesgebyr ved brudd på forskrifter i medhold av deltakerloven bare kan ilegges hvis dette framgår av forskriften. Det stilles med andre ord krav om at forskriften som hjemler handlingsnormen angir at brudd på den aktuelle bestemmelsen kan medføre overtredelsesgebyr.

Departementet foreslår ikke å ta uttrykkelig inn i lovteksten at det er departementet som er vedtaksmyndighet i enkeltsaker om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, i motsetning til hva som ble foreslått i høringsnotatet. Dette begrunnes dels med at Kongen i statsråd er en dårlig løsning som klageinstans, og dels med at det foreslås en tilsvarende løsning i bestemmelsen om overtredelsesgebyr i havressursloven. Kongen vil i forskrift kunne gi nærmere bestemmelser om hvem som har vedtaksmyndighet i enkeltsaker.

Departementet vil vise til forslag til endring av deltakerloven §§ 28 og 29.

3.12 Straffebestemmelsen i deltakerloven – § 31

3.12.1 Gjeldende rett

Deltakerloven har en egen straffebestemmelse i § 31 for overtredelser av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen er bøter. Både medvirkning og forsøk kan straffes. Dersom den skyldige tidligere er dømt til straff etter loven, eller det foreligger andre skjerpende omstendigheter, kan det ilegges fengselstraff inntil seks måneder, enten alene eller sammen med bøtestraff.

3.12.2 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet vurderte departementet om deltakerlovens straffebestemmelse burde oppdateres i forhold til annet regelverk. Dette gjaldt både i forhold til den nyere havressurslovens straffebestemmelser, og i forhold til den alminnelige delen i ny straffelov, lov 20. mai 2005 nr. 28. Den nye straffeloven er ennå ikke trådt i kraft.

Departementet foreslo en del endringer i deltakerlovens straffebestemmelse for å oppdatere den i forhold til havressursloven, men fant ikke grunn til å foreslå endringer i deltakerloven som følge av ny straffelov.

Departementet foreslo å heve strafferammene for brudd på deltakerloven til bøter eller fengsel i ett år, tilsvarende strafferammene i havressursloven. Hovedbegrunnelsen var et ønske om samsvar mellom straffebestemmelser i lover som gjelder naturressurser og signalisere at en ser alvorlig på ressurskriminalitet. Selv om deltakerloven kan sies i større grad å regulere deltakelsen i fisket enn selve ressursuttaket, har loven likevel mange berøringspunkter med ressursuttaket.

Departementet foreslo videre å heve strafferammen ved grov overtredelse av deltakerloven (skjerpede omstendigheter) fra fengsel i inntil seks måneder til fengsel i inntil tre år, samt at loven angir kriterier det skal legges særlig vekt på ved vurderingen om overtredelsen er grov. Kriteriene som ble foreslått inntatt i loven var størrelsen på den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av overtredelsen, og om overtredelsen har skjedd systematisk over tid eller er ledd i organisert virksomhet. Disse forslagene innebar tilpasning til havressurslovens straffebestemmelser. Forslaget innebærer at foreldelsesfristen for straffeansvar etter deltakerloven økes fra to til fem år i henhold til straffeloven § 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav b.

Departementet foreslo videre å angi i deltakerlovens staffebestemmelse hvilke lovbestemmelser som skal være underlagt straffetrussel, etter mønster av havressursloven. Det er først og fremst bestemmelsene som inneholder handlingsnormer, det vil si forbud og påbud, som det er aktuelt å belegge med straff. Det er ikke samme behov for å vise til bestemmelser som bare gjelder vilkår for å gi tillatelse (kompetanseregler) og innholdet av tillatelser.

Departementet foreslo også å lovfeste bestemmelser om redusert straffansvar for mannskap og om fartøyeiers vedtakelse av forelegg på vegne av oppdragsgiveren. Alle disse bestemmelsene ble utformet etter mønster av havressursloven.

3.12.3 Høringsuttalelser

Norges Fiskarlag uttaler seg generelt om reaksjoner ved brudd på fiskeriregelverket:

«Norges Fiskarlag er uenig med Fiskeri- og kystdepartementet om de forslagene som departementet foreslår i høringsnotatet om straffereaksjoner og andre reaksjoner for brudd på fiskeriregelverket». Norges Fiskarlag uttaler videre at «Det er Fiskarlagets oppfatning at fiskerne har blitt utsatt for unødvendig harde reaksjoner ved brudd på fiskeriregelverket og at mange av reaksjonene verken har hatt legitimitet og forståelse hos fiskerne samt at reaksjonene har fremstått som uforholdsmessig streng sett i sammenheng med forseelsen.»

Norges Fiskarlag uttaler videre:

«Det er ikke uvanlig at når en skipper bryter en bestemmelse i en lov, så bryter han samtidig bestemmelser gitt med hjemmel i andre lover. For eksempel dersom et fartøy deltar i fiske uten at nødvendige tillatelser foreligger, så brytes både deltakerloven og kvotebestemmelsene i havressursloven. Det er Fiskarlagets klare oppfatning og krav at det er behov for en grundig og samlet gjennomgang av reaksjonene som kan gis ved brudd på fiskerilovgivningen.»

Fiskeridirektoratet støtter departementets forslag til endringer i deltakerlovens straffebestemmelse.

3.12.4 Departementets merknader

Det har i høringsrunden ikke framkommet noen innvendinger mot at straffebestemmelsen i deltakerloven og havressursloven samordnes. Norges Fiskarlag har riktignok på generelt grunnlag gitt uttrykk for at reaksjonene som ilegges for brudd på fiskeriregelverket er for strenge, men har ikke gitt uttrykk for motstand mot en samordning av straffebestemmelsene i deltakerloven og havressursloven.

Uavhengig av hva en måtte mene både om strafferammene og straffenivået, så mener departementet at de beste grunner tilsier at straffebestemmelsene i deltakerloven og havressursloven er sammenfallende. Det kan i denne sammenheng påpekes at deltakerlovens strafferammer ved skjerpende omstendigheter i sin tid ble vedtatt som en tilpasning til saltvannsfiskeloven, jf. Ot.prp. nr. 67 (1997-98) s 54. Det er derfor naturlig at deltakerlovens strafferammer nå oppdateres i forhold til havressursloven, som kom til erstatning for saltvannsfiskeloven.

Departementet foreslår imidlertid å heve strafferammen til seks år, og ikke bare tre år som i høringsnotatet, samt å presisere at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas hensyn til om lovbruddet er av en grenseoverskridende karakter. Forslaget vil legge til rette for at Norge kan samarbeide internasjonalt om fiskerikriminalitet innenfor rammene av FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det vises til begrunnelsen i kapittel 5.8 for tilsvarende endring i havressursloven.

Forslaget innebærer at foreldelsesfristen for straffeansvar etter deltakerloven økes til 10 år i henhold til straffeloven § 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav c, og ikke til fem år slik som det ble lagt opp til i høringsnotatet.

Departementet har videre vurdert hvilke av deltakerlovens bestemmelser som bør underlegges straffetrussel. Det er først og fremst bestemmelser som inneholder eller hjemler handlingsnormer som det er aktuelt å vise til i lovens straffebestemmelse.

I utgangspunktet vil fiske som foregår uten nødvendig ervervstillatelse eller spesiell tillatelse, medregnet fiske i strid med tillatelsens vilkår, eller uten nødvendig deltakeradgang, rammes gjennom henvisningen til §§ 4, 12 og regler fastsatt i medhold av § 21. Loven § 21 inneholder i seg selv ingen handlingsregler, bare kompetanseregler. Når det gjelder ervervstillatelse, spesielle tillatelser og adgangsbegrensinger inneholder også bestemmelsene i §§ 5 a, 9, 15 og 20 handlingsnormer eller hjemler for handlingsnormer. I utgangspunktet synes det å være et behov for å kunne straffe for overtredelse av alle bestemmelsene. Det er også behov for å kunne straffe overtredelse av § 7 tredje ledd eller bestemmelser gitt i medhold av denne.

Når det gjelder lovens kapittel V om registrering og merking av fartøy, inneholder §§ 24 og 25 en handlingsnorm, eller de hjemler en handlingsnorm. Det kan unntaksvis være behov for å straffe dersom fartøy er merket i strid med forvaltningens bestemmelser; det bør derfor vises til § 24. Ut over dette mener departementet at det vil være lite behov for å kunne ilegge straff for overtredelse av § 25. Det foreslås derfor at det henvises til § 24, men ikke til § 25 i deltakerlovens straffebestemmelse.

Departementet mener etter dette at straffebestemmelsen i deltakerloven bør henvise til følgende bestemmelser i loven: §§ 4, 5 a, 7 tredje ledd, 9, 12, 15, 20, 21 og 24.

Det vises til forslag om endring av deltakerloven § 31.

3.13 Straffeprosessuell inndragning – § 31 a

3.13.1 Gjeldende rett

Deltakerloven har ingen bestemmelse om straffeprosessuell inndragning, i motsetning til havressursloven og soneloven hvor det i henholdsvis § 65 og § 9, går fram at fangst, redskap og fartøy mv. kan inndras ved overtredelse av lovens straffebestemmelser. I deltakerloven finnes det bare en bestemmelse som åpner for inndragning av merfangst eller merfangstens verdi dersom et fartøy overskrider den fangstmengden per tur som er fastsatt i den enkelte tillatelse etter deltakerloven, jf. § 27. Denne bestemmelsen er imidlertid av liten praktisk betydning.

Det er inndragningsbestemmelsene i straffeloven § 34 som kommer til anvendelse ved straffbar overtredelse av deltakerloven. Det går fram av straffeloven § 34 at det er utbyttet av den straffbare handling som skal inndras. Høyesterett slo fast i dommen inntatt i Rt. 2004 side 1500 at det er et grunnvilkår for inndragning etter straffeloven § 34 at det foreligger årsakssammenheng mellom den straffbare handling og den vinning som er oppnådd. Høyesterett kom i den aktuelle saken til at det ikke var grunnlag for inndragning av fiskens verdi på grunnlag av brudd på plikten til å føre brygge- og sluttsedler.

3.13.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ble tatt inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner for straffeprosessuell inndragning ved overtredelse av lovens straffebestemmelse. Bestemmelsen ble utformet etter mønster av havressursloven § 65 om straffeprosessuell inndragning. Det ble videre foreslått å endre overskriften i deltakerloven § 27 for å tydeliggjøre at denne bestemmelsen gjelder administrativ inndragning, i motsetning til ny 31 a, som gjelder straffeprosessuell inndragning.

Forslaget innebærer at det ikke lenger vil være et krav om årsakssammenheng mellom den straffbare handling og verdien som inndras, på samme måte som etter havressursloven.

3.13.3 Høringsuttalelser

Fiskeridirektoratet støtter forslaget.

Riksadvokaten uttaler følgende:

«En er enig i at det bør gis en bestemmelse for inndragning også i deltakerloven. En savner imidlertid en noe mer utfyllende begrunnelse for hvorfor ikke «eiendommer og anlegg» er foreslått i oppregningen av hva som kan inndras.»

3.13.4 Departementets merknader

Departementet legger til grunn at straffeprosessuell inndragning er et av de mest effektive virkemidlene i håndhevelsen av fiskeriregelverket og er godt innarbeidet i påtalemakten og hos domstolene. Selv om de aller fleste overtredelsene gjelder havressursloven, mener departementet at deltakerloven også bør ha en regel om straffeprosessuell inndragning.

Departementet mener imidlertid at det ikke er behov for straffeprosessuell inndragning av eiendommer og anlegg etter deltakerloven fordi disse ikke har like sterk tilknytning til lovbrudd etter deltakerloven som etter havressursloven. Dette skyldes at deltakerloven utelukkende består av regler om å drive ervervsmessig fiske og fangst, mens havressursloven inneholder regler også for de som driver landbasert virksomhet i noen sammenhenger. Ved brudd på bestemmelser i deltakerloven vil det særlig være aktuelt å inndra gjenstander nært knyttet til selve fangstaktiviteten.

Gjenstander som kan inndras etter den straffeprosessuelle inndragningsbestemmelsen i deltakerloven vil det i mange tilfeller være upraktisk og kostnadskrevende for påtalemakten å inndra og oppbevare. Det gjelder for eksempel fangst. I praksis vil det derfor som regel være verdien av gjenstanden som blir inndratt, i stedet for selve gjenstanden.

Departementet vil vise til forslag til ny § 31 a i deltakerloven.