3 Ny ordning med permisjonsrett i inntil 10 dager for å kunne ta seg av nære familiemedlemmer over 18 år

3.1 Gjeldende rett

Det er i dag ingen egen lovbestemt permisjonsrett for yrkesaktive for det formål at de skal yte pleie og omsorg overfor nære, voksne pårørende. Det gjelder imidlertid en generell rett for arbeidstakere til redusert arbeidstid av velferdsgrunner, noe som også kan omfatte dette behovet. Retten til redusert arbeidstid er betinget av at dette ikke er til vesentlig ulempe for arbeidsgiver. I slike tilfeller er det ingen lovbestemt rett til lønnskompensasjon. Enkelte tariffavtaler inneholder imidlertid bestemmelser som gir rett til velferdspermisjon med lønn.

Arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Dette kan være kortere daglig arbeidstid, fri enkelte dager i uken, arbeid annenhver uke eller andre ordninger som innebærer at den gjennomsnittlige daglige og/eller ukentlige arbeidstid blir redusert i forhold til den vanlige arbeidstid i virksomheten.

Arbeidstaker må ha behov for redusert arbeidstid av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. Det må foreligge et kvalifisert behov for redusert arbeidstid. Sosiale grunner knytter seg til forhold hos arbeidstakers familie eller nærmeste omgivelser, som utløser omsorgsoppgaver eller belastninger utenom det vanlige. Sosiale grunner kan for eksempel anføres av enslige forsørgere og av foreldre som har barn med kroniske sykdommer. Også andre spesielle familieforpliktelser regnes som en sosial grunn, som for eksempel at ektefelle eller foreldre er varig syke eller trenger pleie og arbeidstakeren har ansvaret for disse. Det vanligste eksemplet på en vektig velferdsgrunn er arbeidstaker med små barn som i en periode ønsker mer tid til samvær eller som har problemer med å skaffe barnepass i arbeidstiden. Selv om arbeidstaker har akseptable grunner for å be om redusert arbeidstid, gir dette likevel ikke en ubetinget rett til å få ønsket innfridd. Arbeidsgiver kan avslå hvis det vil medføre vesentlige ulemper for virksomheten. Her må det foretas en avveining mellom partenes interesser. Er behovet for redusert arbeidstid særlig stort, stilles strengere krav til arbeidsgiverens begrunnelse for at det foreligger en ulempe enn ellers. Arbeidsgivers vurdering kan overprøves av Tvisteløsningsnemnda. Per 3. kvartal 2009 har nemnda til sammenligning med hele 2008 mottatt flere saker til behandling (128 mot 67) og truffet flere vedtak (73 mot 51). Av vedtakene i disse periodene gjaldt hhv. 27 og 20 rett til redusert arbeidstid eller permisjoner. Redusert arbeidstid avtales for en bestemt periode, men arbeidstaker kan søke på nytt når perioden er over. Adgangen til permisjon er i så måte ikke tids­begrenset. Det vil imidlertid måtte foretas en ny behovs- og ulempevurdering når en ny periode skal avtales.

Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene.

Ved redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 foreligger det ingen rett til lønn etter arbeidsmiljøloven eller økonomisk kompensasjon etter folketrygdloven.

I statlige virksomheter gjelder Hovedtariffavtalens fellesbestemmelser, som i § 22 gir mulighet for å tilstå arbeidstakere velferdspermisjon inntil 12 arbeidsdager med full lønn. Dersom arbeidstakeren selv ønsker og tjenesten tillater det, kan arbeidsgiver samtykke i fleksibelt uttak av permisjonsdagene. Vilkåret for å få slik permisjon er at det foreligger viktige velferdsgrunner. Bestemmelsen forutsetter at den enkelte virksomhet/arbeidsgiver selv må vurdere hva som skal regnes som velferdsgrunn og hvorvidt det er grunnlag for å tilstå velferdspermisjon med lønn. Eksempel på en velferdsgrunn som normalt gir grunnlag for permisjon, er akutt omsorgsbehov for nær familie. I kommunal sektor følger en tilsvarende regel av Hovedtariffavtalen § 14, hvor velferdspermisjon tilstås med lønn i inntil 12 (14) arbeidsdager eller inntil 24 (28) arbeidsdager med halv lønn innen kalenderåret. Den sentrale kollektive avtalen i privat sektor, Hovedavtalen mellom LO og NHO, har ikke regler om velferdspermisjon.

I tillegg til permisjoner regulert i lov og i kollektive avtaler, blir arbeidstakeres behov for fri i de enkelte tilfeller trolig ofte løst ved at de blir enige med arbeidsgiver om avspasering, fleksibel arbeidstid eller velferdspermisjon. I noen tilfeller kan slike ordninger være regulert i bindende avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det kan også være tale om ordninger som gjelder hele virksomheten (lokale ordninger), men som arbeidsgiver ikke har bundet seg til i form av en avtale og som derfor kan forvaltes og trekkes tilbake ensidig av arbeidsgiver.

3.2 Høringsforslaget og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsbrevet å innføre en rett til 10 dagers permisjon uten kompensasjon for det formål å ivareta pleie- og omsorgsbehov hos nære familiemedlemmer over 18 år.

3.2.1 Forslaget om permisjonsrett

I høringsbrevet viste departementet til St.meld. nr. 25 (2005-2006) og at det i en situasjon der andelen av eldre i befolkningen øker er ønskelig å legge til rette for at yrkesaktive i større grad kan kombinere arbeid med omsorgsoppgaver overfor nærstående. Departementet framholdt at mulighet til å ta fri kan lette hverdagen for den enkelte yrkesaktive familieomsorgsyter og forbygge fremtidig fravær, samtidig som familieomsorg er viktig som del av dekningen av det totale omsorgsbehovet og som en verdi i seg selv. Departementet mente at selv om det kan argumenteres for at spørsmålet om permisjon er av en slik karakter at det bør være opp til partene i arbeidslivet å regulere dette selv, tilsier behovet for å sikre potensielle familieomsorgsytere muligheten til å påta seg omsorgsoppgaver at disse tilbys den forutsigbarheten som lovregulering kan gi.

De instanser som støtter forslaget om permisjonsrett viser i det vesentlige til behovet slik det er gjengitt i høringsbrevet. Mange av instansene uttaler seg samtidig om hvorvidt permisjon bør gis med kompensasjon. Om dette vises det til punkt 3.2.5 nedenfor.

LO støtter forslaget om permisjonsrett ut fra en forutsetning om at det først og fremst er et offentlig ansvar å tilby tilfredsstillende pleie og omsorgs- tjenester.

YS mener at forslaget vil gjøre det mulig for en del flere personer å delta i arbeidslivet.

Unio er positiv til forslaget og mener at en slik ordning vil legitimere fravær fra arbeidet for å bistå nære familiemedlemmer som trenger omsorg i begrenset omfang.

Akademikerne mener at forslaget er positivt og viktig.

HSH uttaler støtte til departementets forslag om rett til permisjon.

KS støtter forslaget om en rett til permisjon, men påpeker at retten til velferdspermisjon i Hovedtariffavtalen for kommunesektoren ble utvidet fra 10 til 12 dager ved tariffoppgjøret i 2008 for å imøtekomme krav fra arbeidstakersiden om rett til fri for pleie av syke foreldre. KS viser til at de to ekstra dagene imidlertid ikke ble forbeholdt pleie av syke foreldre.

NHO vurderer at forslaget om omsorgsfri vil kunne bidra til å opprettholde og styrke yrkesdeltakelsen på lengre sikt og uttaler at det er viktig at ordningen har en klar avgrenset ramme.

Storebrand støtter som arbeidsgiver forslaget og opplyser at selskapet siden 1. september 2006 har hatt en ordning med rett til lønnet permisjon opp til ti dager i året for å pleie syke foreldre. Storebrand mener at ordninger som legger til rette for å kombinere yrkesaktivitet og omsorg gjør det lettere å rekruttere og beholde kompetent seniorarbeidskraft og gjør det lettere for dem som opplever å være i en «forpliktelsesklemme» mellom jobb og ønske om å hjelpe syke foreldre. Storebrand mener at et arbeidsliv som legger til rette for å kombinere arbeid med omsorg er viktig ut fra et samfunnsperspektiv ved at det avlaster presset på den offentlige eldreomsorgen.

Porsgrunn kommune opplyser å ha gode erfaringer med en ordning som ledd i kommunens livsfasepolitikk og støtter forslaget.

Os kommune støtter forslaget og opplyser at kommunen siden 2007 har hatt en ordning med at ansatte kan få inntil to dager fri med lønn i samband med omsorg for foreldre.

Bergen kommune støtter en rett til permisjon.

Akershus fylkeskommune støtter forslaget og uttaler samtidig at en slik ordning «ikke må bli en sovepute for den offentlige omsorgen».

Arbeids- og velferdsdirektoratetstøtter forslagene nevnt i punkt 1, men uttaler at forslaget om permisjonsrett ikke må bli en ««sovepute» for det offentlige hjelpeapparatet». Om formålet uttaler direktoratet at permisjonsretten også bør omfatte tilfeller der det er inntruffet et varig pleiebehov og det er ventetid på en løsning fra det offentlige hjelpeapparatet. Direktoratet mener at det da også bør være mulighet for lenger permisjonsperiode enn 10 dager ved konkret legitimt behov. Direktoratet mener at det bør presiseres klarere at grunnen til at innkjøp og husarbeide ikke er ment å dekkes av permisjonsmuligheten er at omsorgsgiveren vil/ bør kunne planlegge disse gjøremålene inn slik at det kan gjøres utenom arbeidstid.

Helse- omsorgsdepartementet slutter seg til forslagene nevnt i punkt 1, men påpeker samtidig at de i begrenset grad løser situasjonen for de som står i mer krevende og langvarige omsorgsoppgaver for voksne familiemedlemmer. Helse- og omsorgsdepartementet forutsetter derfor at det blir arbeidet videre med å sikre deres rettigheter i forhold til å kunne komme tilbake i jobb og unngå økonomiske problemer og viser til at arbeidet med å videreutvikle omsorgslønnsordningen bør ses i en slik sammenheng.

Helsedirektoratet mener at det er riktig å lovfeste en ordning som allerede er avtalefestet for mange arbeidstakere og fast praksis i andre tilfeller og fremhever samtidig behovet for etter hvert å evaluere ordningen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter departementet forslag, men understreker behovet for å evaluere ordningen fordi det er stor sannsynlighet for at kvinner vil ta ut flere ulønnede permisjonsdager enn menn.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede støtter forslaget og foreslår at ordningen evalueres mht. eventuelle sosiale skjevheter ved overhyppighet av kvinner og lavlønte som brukere av permisjonsretten og hvor mange eldre og funksjonshemmede som pga. manglende omsorgsytere ikke har nytte av permisjonsrett.

Universitetet i Bergen stiller seg positiv til de foreslåtte lovendringene og mener at det er viktig at forholdet mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidslivet er regulert gjennom lovverket.

LHL viser til at mange pleie- og omsorgstrengende ønsker å ha sine nærmeste mest mulig rundt seg og ser derfor på disse tiltakene som et velferdsgode både for den som trenger pleie- og omsorg og for de pårørende. LHL understreker at dette skal være en mulighet og ikke brukes som press overfor pårørende til privat pleie og omsorg på grunn av et manglende offentlig tilbud. Behovet for en slik ordning er stort, det er i dag svært ulikt hvilke muligheter arbeidstakere har til å få sin arbeidstid redusert etter arbeidsmiljøloven.

Kreftforeningen støtter forslaget om rett til permisjon og foreslår at permisjon uten lønn skal gis i inntil 12 arbeidsdager i samsvar med bestemmelsene i hovedtariffavtalene for ansatte i statlig og kommunal sektor

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener at det er svært positivt at det foreslås innført en rett til permisjon for arbeidstakere for å yte omsorg for nære pårørende.

Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger er i hovedsak positiv til at det legges til rette for at yrkesaktive pårørende kan få ulønnet permisjon for å bistå sine nærmeste.

De instanser som går mot forslaget om en permisjonsrett har ulike begrunnelser for dette.

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener at forslaget ikke tar hensyn til behovet for fleksibilitet i dagens arbeidsliv, hvor man ser på resultater snarere enn tilstedeværelse. En ubetinget rett til permisjon er da ubegrunnet, og man må heller drøfte hele strukturen med rettigheter i arbeidslivet, noe Spekter mener gjelder alle forslagene nevnt i punkt 1.

Bedriftsforbundet går i mot permisjonsrettigheter utover det som allerede følger av folketrygdloven kapittel 9 og frykter forslaget «bare er et foreløpig skritt mot en ordning der man gis rett til omsorg for andre enn barn, med lønn». Forbundet mener at det fra før er meget vidtrekkende permisjonsrettigheter og at små og mellomstore bedrifter rammes spesielt hardt når ansatte er borte fra jobb uansett årsak.

Norsk Sykepleierforbund frykter at utvidete rettigheter for pårørende vil medføre at kommunehelsetjenestens tilbud svekkes og framholder at mange eldre opplever det som problematisk å være avhengig av pårørendes velvilje og muligheter for å stille opp og faktisk ønsker offentlige tilbud framfor familie.

3.2.2 Personkretsen – hvilke nære pårørende som omfattes

Departementet foreslo i høringsbrevet at retten til permisjon skulle gjelde ved omsorg og pleie av ektefelle, partner og samboer, samt arbeidstakerens foreldre og voksne, funksjonshemmede barn.

Noen av høringsinstansene mener at personkretsen bør utvides til eller vurderes å gjelde også andre relasjoner enn dem som er foreslått i høringsbrevet.

LHL mener at pleie av søsken også må gi rett til permisjon i inntil 10 dager, slik at kretsen blir like vid som pleiepengeordningen ved pleie av nære pårørende i terminalfasen

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener at personkretsen ikke bør begrenses til nærmeste familie og viser til at mange omsorgstrengende som bor alene og har verken barn eller foreldre eller annen familie i nærheten, kan ha behov for omsorg og bistand fra andre i sitt nærmiljø. NFF mener at sosiale forskjeller ellers vil opprettholdes.

Norsk forening for palliativ medisin mener at som pårørende bør også inkluderes nære venner som bistår den palliative pasient som velger å pleies i sitt hjem.

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at det i høringsbrevet er benyttet både begrepene «nærstående» og «nære pårørende» og mener det bør belyses om svigerforeldre og søsken bør omfattes.

LO mener at partner også må omfattes som nær pårørende der det er snakk om pleie av pårørende over 18 år og at der det er snakk om pleie av barn, må også ektefelles/samboers/partners barn inkluderes.

Unio mener at gruppen nærmeste pårørende bør defineres videre og viser til at det i dagens samfunn er mange ulike boformer.

Kreftforeningen mener at lovverket må gjenspeile dagens mange ulike familieforhold og at omsorgsmottaker selv bør bestemme hvem som er nærmeste pårørende.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede mener at en utvidelse av personkretsen til svigerfamilie og voksne søsken og deres barn vil fremme intensjonen om å øke omfanget av den uformelle private omsorgen.

Frambu mener at permisjon bør utløses for den som vedkommende selv ønsker å få pleie av.

Barne- og likestillingsdepartementet mener derimot at det er viktig at permisjonen avgrenses slik det er skissert i forslaget, og at ordningen ikke utvides til også å gjelde svigerforeldre. Barne- og likestillingsdepartementet viser til at omsorgen for nære pårørende er svært kjønnsdelt og at en inkludering av svigerforeldre sannsynligvis vil føre til at mange flere kvinner enn menn benytter seg av ulønnet permisjonsmuligheter også når det gjelder omsorg for foreldregenerasjonen.

Enkelte av høringsinstansene mener at avgrensningen til barn fra og med året etter kalenderåret de fyller 18 år er for streng eller ubegrunnet. Det samme gjelder avgrensingen til funksjonshemmet eller kronisk sykt barn.

Bergen kommune mener at relasjonen mellom foreldre og et voksent barn ikke kan sies å være annerledes på en slik måte som begrunner ytterligere vilkår enn overfor den øvrige personkretsen, og at avgrensningen mot mindre alvorlige tilfeller likevel følger av nødvendighetskriteriet.

Buskerud fylkeskommune mener at det ikke er grunn til å ha strengere vilkår for voksne barn enn for andre voksne med pleiebehov og at utformingen av 18-årskravet gjør at det også oppstår et tomrom for dem som er mellom 18 og 19 år.

Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål om avgrensningen til kronisk syke eller funksjonshemmede barn er ubegrunnet overfor de barna som ikke er det og viser til at det vil «kunne oppstå tilfeller som er like godt pleie- og omsorgsmessig begrunnet i tiden fra fylte 18 år for den som ikke er kronisk syk eller funksjonshemmet». Direktoratet foreslår at de 10 dagene med permisjon det året barnet fyller 18 år eventuelt fordeles forholdsmessig etter når på året barnet er født. Direktoratet stiller også spørsmål om en permisjonsrett også bør gjelde foreldre til barn fra 12 år og opp til 18 år.

3.2.3 Permisjonsretten knyttes til omsorgsyter

Departementet foreslo i høringsbrevet at retten til permisjon i ti dager knyttes til omsorgsyter, slik at hver omsorgsyter maksimalt vil kunne ta ut 10 dager uavhengig av hvor mange vedkommende yter omsorg for. Departementet viste til at selv om det kan innvendes at det innebærer at omsorgsmottakere med mange nære pårørende kan få vesentlig mer pleie enn de som har få, taler administrative hensyn uansett mot å avgrense permisjonsretten ved også å knytte den til omsorgsmottaker og at det også vil være få arbeidsgivere som vil oppleve at flere arbeidstakere yter omsorg til samme person. Departementet forutsatte at flere vil kunne yte omsorg til samme person, men at formålet med permisjonsretten er å ivareta en konkret omsorgssituasjon, slik at det normalt ikke vil være aktuelt at flere tar ut permisjon samtidig for samme omsorgstilfelle, noe som forutsetningsvis vil framgå ved et krav til «nødvendig» omsorg.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at når flere av dem som har flere omsorgsytere får privat omsorg, blir det frigitt kapasitet for det offentlige til å ta vare på dem som har få private omsorgsytere. Høringsbrevets forutsetning om at det normalt ikke vil være aktuelt at flere tar ut permisjon samtidig for samme omsorgstilfelle bør etter direktoratets oppfatning ikke være til hinder for at det kan være aktuelt hvor vedkommende for eksempel må løftes.

LO foreslår at arbeidstaker som er alene om å yte pleie/omsorg bør få utvidet rett til permisjon, slik det er for dem som er alene om omsorgen for barn.

3.2.4 Kravet til dokumentasjon

Departementet foreslo i høringsbrevet en bestemmelse om at det skal oppstilles krav om at omsorgstilfellet kan dokumenteres med legeerklæring eller på annen skriftlig måte som er egnet til å bekrefte tilfellet, samt hjemmel for departementet til å gi forskrift om kravet til dokumentasjon.

Flere av høringsinstansene mener at det ikke bør oppstilles strenge krav til dokumentasjon ettersom det vil kunne være uforholdsmessig byråkratisk, særlig i lys av at det ikke foreslås kompensasjon. Noen påpeker også at det ofte vil dreie seg om omsorgsoppgaver som ikke lar seg dokumentere i forkant.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at faren for misbruk av retten til permisjon er lite aktuell ettersom det ikke ytes ikke kompensasjon og at det bør være tilstrekkelig å kreve dokumentasjon fra og med fjerde dag, slik som ved omsorgspenger. Det vil være enklere å administrere ordninger der kravene til dokumentasjon for pleiepenger og omsorgspenger er harmonisert, og en slik ordning også vil være mer i samsvar med alminnelige sykepengeregler. Direktoratet mener at det må kunne godtas at ev. dokumentasjon fremlegges i ettertid og at hva som vil være tilstrekkelig dokumentasjon vil variere ut fra det konkrete tilfellet. Som regel vil det være en erklæring fra lege- eller annet helsepersonell som bekrefter den pleie- og omsorgstrengendes tilstand/ behov i det konkrete tilfellet, men en erklæring om hvorvidt permisjonen var nødvendig synes for byråkratisk. Direktoratet mener at det bør være tilstrekkelig med dokumentasjon som sannsynliggjør omsorgstilfellet, men at det bør presiseres at det er tale om en sannsynlighetsovervekt.

Helsedirektoratet mener at det vil kunne virke urimelig å formalisere kravet til dokumentasjon for mye ettersom permisjon ikke gis med kompensasjon. En bekreftelse som sannsynliggjør behov for fravær i det aktuelle tilfellet, en påskrift fra lege, offentlige kontorer etc., antas å være mest hensiktsmessig som dokumentasjon for behovet for fravær.

Barne- og likestillingsdepartementet foreslår at det gis samme rett til å benytte egenmelding som i dagens omsorgspengeordning og mener at det er grunn til å tro at de fleste fraværstilfellene vil være av en dags varighet. Disse fraværene bør ikke kreve dokumentasjon. Først ved sammenhengende fravær ut over tre dager bør det gjelde dokumentasjonskrav, men slik at det også da vil være opp til arbeidsgiver å godta egenmelding.

Samferdselsdepartementet viser til uttalelse fra Statens Vegvesen som mener at de aktuelle situasjonene ikke skiller seg vesentlig fra tilfeller der arbeidstakeren selv er syk og kan benytte egenmelding. Saker som dette bør i stor grad baseres på tillit, og det kan lett bli unødig byråkratisk å kreve dokumentasjon fra andre enn omsorgsyteren i disse tilfellene. Der det er snakk om legebesøk eller annet besøk på offentlig kontor/institusjon, bør det være tilstrekkelig å fremvise kopi av innkalling e.l.

LO mener at fravær kan dokumenteres ved egenmelding og viser til dokumentasjonskravet ved barns sykdom. Det vil være praktiske problemer med å skaffe dokumentasjon, og det kan stilles spørsmål ved om det er rett prioritering av helseomsorgspersonalet tid.

YS mener at forslaget om krav til dokumentasjon vil være fornuftig dersom permisjonen gis med lønn, men at det ellers er liten fare for at ordningen misbrukes. Kravet om skriftlig dokumentasjon vil etter YS’ syn være unødig byråkratisk, slik at det vil være tilstrekkelig med egenmelding.

Norsk Sykepleierforbund ser at det kan være behov for krav til dokumentasjon, men er samtidig opptatt av at en slik ordning ikke må føre til økt byråkrati på bekostning av det helsefaglige arbeidet.

Unio mener at forslaget til dokumentasjonskrav er for strengt.

HSH mener at det må det stilles reelle krav til dokumentasjon, slik at det ikke blir en generell ordning som alle som har nære pårørende automatisk kan ta i bruk. NHO uttaler seg tilsvarende og mener at det ellers vil åpne for utilsiktet og utvidede fraværsårsaker og undergrave arbeidslinjen. Også KS mener det bør være krav om dokumentasjon

Bergen kommune mener at ulønnet permisjon ikke tilsier risiko for unødig uttak og at det av hensyn til administrasjonskostnader bør være tilstrekkelig med en egenmelding fra omsorgsyter for inntil tre dager, i samsvar med reglene for egenmelding ved egen sykdom.

Drammen kommune mener at et ev. krav til dokumentasjon må fastsettes nærmere i forskrift, slik at det ikke utvikles forskjellig praksis.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at man ikke bør stille for strenge krav til dokumentasjon ettersom flertallet av de aktuelle tilfellene vil gjelde omsorgsbehov på bakgrunn av sykdom hvor det ikke er hensiktsmessig med legebesøk mv.

Frambu mener at dokumentasjonskravet ikke må utformes slik at det medfører omfattende byråkrati.

Norsk Pensjonistforbund mener at fravær inntil tre dager bør kunne dokumenteres ved egenmelding.

LHL uttaler at krav om dokumentasjon må gjelde i etterkant av permisjonen, men at det om mulig bør gis varsel og dokumentasjon i forkant.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede mener at dokumentasjonskravene i forbindelse med ulønnet permisjon bør gjøres enkle, faren for misbruk er liten så lenge det ikke gis kompensasjon. Ved enkelte situasjoner er det heller ikke anledning til direkte kontakt med helsepersonell samme dag. Ordningen kan baseres på tillit, slik det gjøres ved egenmelding ved sykdom.

Norsk forbund for utviklingshemmede mener at det ikke bør stilles for strengt krav til dokumentasjon og viser til at flertallet av tilfellene vil gjelde omsorgsbehov på bakgrunn av sykdom hvor det ikke er hensiktsmessig med legebesøk mv. Ved å stille for strenge krav til dokumentasjon vil dette være med på å «byråkratisere» sykdomstilfellene, og oppleves som en ytterligere belastning for de som yter omsorgen.

Kreftforeningen foreslår bruk av egenmelding og viser til at egenmelding benyttes ved sykepenger. Ordningen må være praktisk og enkel å administrere. Ved bruk av egenmelding vil det ikke være behov for en egen forskrift om krav til dokumentasjon. En eventuell forskrift bør tillate at det for enkelte grupper langvarig syke er tilstrekkelig å dokumentere én gang for alle. Gjennomgår man lang og intensiv kreftbehandling, er det opplagt at velferdspermisjon vil være nødvendig for pasientens pårørende, uten å måtte framvise ny dokumentasjon på dette.

Datatilsynet viser til at innsamling av informasjon som kan framgå av vedtak eller annen skriftlig dokumentasjon av tilfeldig karakter, kan tenkes å stride mot bestemmelsen i personopplysningsloven § 11 bokstav d, idet denne typen dokumenter kan inneholde irrelevante personopplysninger.

3.2.5 Spørsmålet om kompensasjon

Departementet foreslo at det ikke innføres noen rett til kompensasjon ved uttak av permisjon. Departementet viste bl.a. til at kostnadene ville være store og at formålet med en permisjonsrett er å sikre en praktisk mulighet til å få fri fra jobben for å yte omsorg.

Noen av høringsinstansene viser til argumenter for eller uttaler at permisjon bør gis med kompensasjon.

YS mener at det er nødvendig å gi fri med lønn for at ordningen skal fungere tilfredsstillende og mener at forslaget om rett til permisjon uten lønn vil kunne øke de sosiale skjevhetene ved at det er de med god økonomi som får størst mulighet til å ta ut slik permisjon.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at uten kompensasjon for tap av lønn vil det kun være de som ser seg økonomisk i stand til det som kan ta omsorg for sine nære pårørende. Direktoratet mener at en mulighet er å gjøre permisjonsordningen behovsprøvd, slik at majoriteten må dekke tapet selv, mens de som uten kompensasjon ikke ville kunne klare økonomisk (pga. lav inntekt) å ta permisjon, likevel vil kunne gjøre det.

Etter Barne- og likestillingsdepartementets vurdering vil en mulighet til å ta fri med økonomisk kompensasjon lette hverdagen for den enkelte og forebygge fremtidig fravær. Barne- og likestillingsdepartementet mener at det mest hensiktsmessige ut fra et likestillingsperspektiv hadde vært en rett til økonomisk kompensasjon: Ettersom menn gjennomgående tjener mer enn kvinner blir det økonomiske tapet for familien størst når menn tar permisjon. Uten kompensasjon mener Barne- likestillingsdepartementet at økonomiske betraktninger vil kunne begrense familiens handlingsvalg.

Norsk Sykepleierforbund mener at det, dersom det skal innføres en ny lovfestet rett til permisjon, er påkrevd å vurdere hvordan ordningen kan utformes slik at den stimulerer menn til å benytte den. NSF mener at kompensasjon vil være avgjørende i denne sammenheng ettersom det ellers i de fleste familier vil være økonomisk rasjonelt at kvinnen tar ut permisjon da hun som oftest tjener mindre enn mannen.

Unio mener at rett til permisjon også må omfatte lønnskompensasjon.

Norges handikapforbund mener at en rett til permisjon uten lønn ikke er tilstrekkelig. Mer arbeid overføres til familien uten økonomisk kompensasjon, og situasjonen for dem som ikke har råd til å ta fri kan bli enda mer presset.

Norsk Pensjonistforbund uttaler at retten til permisjon uten lønn for mange vil være en økonomisk belastning og det at det bør legges opp til permisjon med lønn så lenge behovet er tilstede og arbeidsgiver innvilger permisjon.

Fylkesrådet for funksjonshemma i Sogn og Fjordane mener at permisjon bør gis med lønn og viser til at «nære pårørande sparer stat og kommune for store summar ved at dei tek på seg omsorgsoppgåver som elles det offentlege måtte ha teke ansvaret for».

Rådet for funksjonshemmede i Oslo kommune mener at det er uheldig at det ikke foreslås å innføre noen rett til kompensasjon og at realiteten mest sannsynlig vil bli at forslaget om permisjonsrett ikke vil medføre noen bedring verken for den som får eller den som yter omsorg.

LHL mener at det må knyttes en statlig ytelse til ny ordning med permisjonsrett.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede ber departementet vurdere en differensiering slik at det gis lønnskompensasjon i tilfeller som ville utløst en rett til kommunale tjenester.

FFO er skeptisk til at permisjon for å yte omsorg for nære pårørende foreslås innført uten lønnskompensasjon.

Frambu har forståelse for at tilfeldig omsorg i inntil 10 dager pr. år ikke utløser noen kompensasjon, men mener at kompensasjon bør gis til foreldre som har barn over 18 år med en sjelden diagnose som bor i samme husstand og som på grunn av sykdom ikke kan delta i sine vanlige aktiviteter utenom hjemmet.

Arbeidsgiverorganisasjonene som støtter forslaget om permisjonsrett uttaler seg mot kompensasjon.

KS mener at det ut fra samfunnsøkonomiske hensyn er avgjørende at permisjonsretten er ulønnet.

HSH mener at det ikke bør innføres rett til kompensasjon og viser til at forslaget om omsorgsfri er grunnleggende forskjellig fra omsorgsplikten for barn. HSH mener at en rett til kompensasjon vil føre til et betydelig høyere uttak med store økonomiske konsekvenser for samfunnet som helhet både gjennom økte utgifter ved kompensasjon og redusert arbeidsinnsats.

NHO støtter vurderingen av at formålet med forslaget kun er å sikre en praktisk mulighet til å yte omsorg, og at det derfor ikke bør innføres en rett til kompensasjon. Dersom forslaget om omsorgsfri innføres, må det etter NHOs oppfatning også få konsekvenser for praksisen med slik bruk av sykelønnsordningen.

3.2.6 Spørsmål om likestilling

I høringsbrevet behandlet departementet ikke særskilt spørsmålet om likestillingsvirkninger av forslagene. Enkelte av høringsinstansene har tatt dette opp i sine uttalelser og særlig i tilknytning til forslaget om en ordning med rett til permisjon i inntil 10 dager for å ta seg av nære familiemedlemmer over 18 år.

Likestillings- og diskrimineringsombudet stiller seg kritisk til at likestillingskonsekvenser ikke er utredet og uttaler: «Forholdet mellom omsorg og arbeid berører sentrale likestillingspolitiske problemstillinger og en vurdering av lovendringene i forhold til likestillingsmessige konsekvenser er åpenbart relevant. I den sammenheng ville det også være nødvendig å se hvordan kjønn samspiller med andre diskrimineringsgrunnlag.»

Norsk Sykepleierforbund og Unio mener at likestillingsspørsmål skulle ha vært vurdert. De mener også at en revurdering i lys av likestilling bør falle ned på kompensasjon og viser til at en full kompensasjon antas å bidra til at flere menn påtar seg denne formen for oppgaver. NSF frykter at høringsforslaget både kan bidra til å sementere eksisterende kjønnsrollemønster og den kjønnede arbeidsdelingen i familien.

Barne- likestillingsdepartementet har i en tilleggsuttalelse påpekt at konsekvensen av lovendringene for likestilling mellom kjønnene ikke er drøftet i høringsbrevet og at det bør gjøres i proposisjonen. Som likestillingsaspekt viser Barne- og likestillingsdepartementet til at for ektefeller i heterofile forhold vil retten til permisjon for å pleie pårørende være aktuell for langt flere kvinner enn menn. Bakgrunnen er at menn lever fire år kortere enn kvinner, og at kvinner er i gjennomsnitt to år yngre enn sine ektefeller/samboere. Det vil derfor være langt flere kvinner enn menn som vil ha et omsorgsansvar for sine svært syke eller døende ektefeller mens de selv fremdeles er yrkesaktive. Dette vil igjen ha konsekvenser for kvinners inntekt.

3.3 Departementets vurdering

Departementet er kommet til at forslaget om å innføre en rett til 10 dagers permisjon opprettholdes.

Som utgangspunkt har det offentlige et betydelig ansvar for å sikre dekning av pleie- og omsorgsbehov. Kommunehelsetjenesteloven og lov om sosiale tjenester gir alle som har behov for pleie og omsorg krav på det. Forslaget om permisjonsrett griper ikke inn i den retten enhver har etter disse lovene til å få dekket sine behov. Familieomsorg er imidlertid viktig som del av dekningen av det totale omsorgsbehovet og som en verdi i seg selv. For å sikre at disse aspektene blir ivaretatt, mener departementet at det er nødvendig å legge bedre til rette for at yrkesaktive skal kunne kombinere jobb med omsorgsarbeid. For mange som har nære pårørende med pleie- og omsorgsbehov er det viktig å ha mulighet til å ta fri fra jobben enkeltstående dager. Departementet mener at dette taler for å lovfeste en permisjonsrett for å kunne yte pleie og omsorg for nære pårørende over 18 år.

Det kan innvendes mot å innføre en lovbestemt rett til permisjon for dette formålet at ettersom omsorgsplikten bare gjelder overfor barn, er det prinsipielt sett en forskjell mellom dekning av omsorgsbehovet til barn og dekning av omsorgsbehovet til voksne. Det kan slik sett hevdes at dette er et spørsmål som det bør være opp til partene i arbeidslivet å forhandle om og eventuelt la omfattes av tariffavtaler. Departementet mener imidlertid at behovet for å sikre potensielle familieomsorgsytere muligheten til å påta seg omsorgsoppgaver tilsier at disse tilbys den forutsigbarheten som lovregulering kan gi. Selv om arbeidsgiver er fleksibel ved å strekke seg lengre enn han/hun er forpliktet til, gir individuelle eller lokale ordninger generelt dårligere forutsigbarhet for arbeidstaker enn en lovbestemt rett.

En rett til kortvarig fravær vil kunne øke omfanget av den private, uformelle familieomsorgen, samtidig som korte permisjoner eller redusert arbeidstid i liten grad utgjør noen risiko for arbeidstilknytningen. En slik rettighet vil likevel kunne være til ulempe for arbeidsgiverne. Fravær av denne typen vil som regel være uforutsigbar ved at det skjer på kort varsel. Arbeidsgiver vil ofte ha små muligheter til å sette inn vikar eller annen erstatning. En slik rettighet vil dessuten kunne øke det totale fraværet på den enkelte arbeidsplass og i arbeidslivet som sådan. Departementet mener imidlertid at slike virkninger av en kortvarig permisjonsrett vil være begrenset. Mange arbeidstakere som kommer i en situasjon hvor det oppstår et akutt behov for kunne gi omsorg/bistand til eksempelvis syke foreldre, får i dag fri til dette eller tar ved forskjellige strategier fri fra arbeidet. I slike tilfeller vil en innføring av en rett til permisjon for dette formålet ikke medføre store ekstra ulemper for arbeidsgiverne.

I vurderingen av permisjonens varighet har departementet sett hen til at tariffavtalene i statlig og kommunal sektor tilstår arbeidstakere inntil 12 dager permisjon, men denne er imidlertid ikke knyttet bare til behov for fri ved omsorgsoppgaver. Departementet mener at det er mer nærliggende å se hen til at retten til permisjon ved omsorgsbehov pga. barns sykdom er avgrenset til inntil 10 dager i året.

En innføring av rett til permisjon for å yte omsorg for nære familiemedlemmer over 18 år kommer også i tillegg til gjeldende permisjonsrettigheter og rører ikke ved foreldres rett til omsorgs- og pleiepenger ved tilsyn med og pleie av barn under 18 år.

Til innsigelsene om at en permisjonsrett vil medføre at personer som ikke egentlig ønsker det vil føle seg tvunget til å være omsorgsytere, viser departementet til at formålet med å innføre en permisjonsrett bl.a. er å lovfeste en rettighet som allerede er fremforhandlet for andre arbeidstakere i tariffavtaler. Departementets formål er å legge til rette for uttak av permisjon for å imøtekomme behovet, men det blir opp til den enkelte å avgjøre om vedkommende ønsker å benytte seg av denne retten. For øvrig viser departementet til at forslaget gjelder en kortvarig rett til permisjon uten økonomisk kompensasjon.

Formål – nærmere om hvilket behov permisjonen skal dekke

Rett til permisjon er først og fremst ment å ivareta enkeltstående hjelpebehov, ikke behov for daglig pleie. Forutsetningen er at langvarig pleiebehov ivaretas gjennom offentlige, tilpassede hjelpetiltak.

Et viktig formål er å legge til rette for at yrkesaktive som ønsker det skal kunne påta seg omsorgsoppgaver også i tilfeller der dette ellers kunne ha blitt dekket av det offentlige. Det kan dreie seg om varig pleiebehov hvor etablert pleie uteblir ved et enkelttilfelle og skaper akutt behov for bistand. Tilsvarende gjelder ved akutt sykdom som ellers ville ha fordret offentlig omsorg.

En permisjonsrett vil imidlertid kunne ha en videre betydning. Det kan bidra til at eldre som ønsker det kan bli boende hjemme lenger, ved at pårørende kan yte ulike former for bistand. Mange eldre greier seg hjemme i det daglige, men er helt avhengig av hjelp fra nære familiemedlemmer når det oppstår situasjoner som ikke nødvendigvis vil bli dekket av det offentlige. Det kan dreie seg om å følge til lege/tannlege, spesialister eller til sykehus for prøver, møte med tildelingskontor for hjemmesykepleie, bistand ved hjemmebesøk fra sosionomer mv. Videre kan det dreie seg om akutt sykdom som ikke nødvendigvis ville ha utløst offentlig omsorg.

Departementet vil bemerke at formålet med en permisjonsrett ikke er å understøtte alle behov den omsorgstrengende må ha dekket for å kunne fortsette å bo hjemme. Den enkeltes forutsetninger for å kunne fortsette å bo hjemme er også høyst individuelle. Normalt vil omsorgsyter kunne planlegge konkret behov for å bistå med daglige gjøremål. Det behov ordningen skal dekke vil primært være knyttet til helse- og omsorgssituasjonen. Permisjonsrett er ment å gjelde hvor det oppstår ekstraordinære behov og særlig vanskelige situasjoner. Generell bistand i dagliglivet som husarbeid og innkjøp vil arbeidstaker kunne planlegge og påta seg utenom arbeidstid.

Avgrensning av hvilke tilfeller som skal omfattes av retten til permisjon vil være vanskelig å detaljregulere i lovtekst. Etter mønster fra det som i dag gjelder for permisjon og omsorgspenger ved nødvendig tilsyn med og pleie av sykt barn, foreslår departementet et krav om «nødvendig» omsorg. I praksis anses kravet til nødvendighet mht. art og omfang av omsorgsbehovet for å få rett til omsorgspenger oppfylt dersom barnet må være hjemme. Det vil ikke være tilfellet for permisjonsretten som her foreslås. Som utgangspunkt for en vurdering kan man imidlertid til sammenligning se hen til at dagens regelverk forutsetter at en 13-åring ikke utløser rett til omsorgspenger ved mindre alvorlig sykdom, idet retten til omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-5 kun gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Selv om en ellers frisk mor på 40 år som får omgangssyke vil oppfylle vilkåret om å være nært familiemedlem over 18 år, vil ikke omsorg fra et yrkesaktivt barn fylle nødvendighetskriteriet. Dette vil kunne være annerledes der det dreier seg om gamle foreldre.

Personkrets

Hvem som for den enkelte omsorgsyter er slik nærstående at det er naturlig å skulle påta seg omsorgsoppgaver, kan variere fra tilfelle til tilfelle. Mange omsorgstrengende bor alene og har ikke barn eller foreldre i nærheten som kan hjelpe seg, men har knyttet seg til andre omsorgsytere i nærmiljøet. For de fleste vil det imidlertid være de nærmeste familiemedlemmer som også er de som står en nærmest. Departementet mener at en avgrensning også er begrunnet i behovet for forutsigbarhet for arbeidsgiver mht. mulig ansvarsbelastning.

Departementet antar at personkretsen ikke bør være like vid som ved pleie av nære pårørende i terminalfasen. I den forbindelse kan det vises til at kretsen av dem som forutsettes å kunne yte omsorg etter folketrygdloven § 9-5 (omsorgspenger ved barns sykdom) er snevrere enn det som gjelder for pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10 og § 9-11. Departementet foreslår at retten til permisjon skal gjelde ved omsorg og pleie av ektefelle, partner og samboer, samt arbeidstakerens foreldre og voksne, funksjonshemmede eller kronisk syke barn.

Noen av høringsinstansene stiller spørsmål ved begrunnelsen for å avgrense retten til permisjon ved omsorg for barn til voksne barn som er funksjonshemmede eller kronisk syke. Departementet vil bemerke at avgrensningen er gjort med bakgrunn i at formålet med permisjonsordningen er å ivareta kortvarig omsorgsbehov. Ved omsorg for barn vil det særlig være funksjonshemmede og kronisk syke barn som er aktuelle. Det er også derfor disse gruppene kan utløse rett til permisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-9 (3) og omsorgspenger etter folketrygdloven § 9-5 tredje ledd fram til og med det kalenderåret de fyller 18 år. Den foreslåtte avgrensningen gir yrkesaktive foreldre rett til fortsatt å kunne ta permisjon for å yte omsorg i slike tilfeller. Departementet viser til at regelverket ellers forutsetter at barn fra 13-årsalderen ved kortvarig, mindre alvorlig sykdom greier seg uten at foreldrene får omsorgspenger. Riktignok er det slik at barn under 18 år som er svært alvorlig syke kan utløse rett til pleiepenger. Ved svært alvorlig sykdom er det imidlertid ofte tale om mer langvarig pleiebehov hvor eventuell familieomsorg vil måtte etableres i samråd med kommunen og eventuelt ved at det gis omsorgslønn. I den forbindelse vises det også til at det i høringsbrevet er nevnt at Helse- og omsorgsdepartementet vil foreta en gjennomgang av omsorgslønnsordningen. De behovene som er tenkt ivaretatt med forslaget til permisjonsrett her er av en annen og mer midlertidig karakter enn det som gjelder i disse tilfellene.

Dokumentasjon

Flere av høringsinstansene tar til orde for at det ikke bør oppstilles krav om dokumentasjon og mener at det bør kunne benyttes egenmelding. De viser i den forbindelse til ordningen for omsorgspenger ved tilsyn med og pleie av barn. Etter folketrygdloven § 9-7 kan arbeidstaker dokumentere fravær i inntil tre dager med egenmelding. Ved fravær utover dette kan arbeidsgiver kreve legeerklæring.

Departementet vil bemerke at en viktig forskjell mellom omsorg for hhv. barn og nære pårørende over 18 år er at barnet i utgangspunktet skulle ha vært et annet sted (barnehage eller skole) enn hjemme. Barnets tilstedeværelse hjemme har til en viss grad en iboende forutsetning om at omsorg er nødvendig. Det vil ofte ikke være tilfellet for målgruppen som forslaget retter seg mot. De behovene permisjonen er ment å dekke vil ofte også kunne la seg dokumentere. Følges vedkommende til lege, tildelingskontor for hjemmesykepleie e.l., vil det kunne dokumenteres med legeerklæring, vedtak eller det vil foreligge noe skriftlig som kan dokumentere det aktuelle møtet.

Dersom det dreier seg om en mer akutt situasjon i hjemmet som ikke trenger å involvere besøk hos eller fra helsepersonell, vil det imidlertid ikke foreligge noen umiddelbar dokumentasjon. Departementet er etter en vurdering av høringsinstansenes syn kommet til at det ikke er hensiktsmessig å oppstille noe krav om at man ved slike kortvarige tilfeller kontakter lege mv. for i ettertid å kunne dokumentere overfor arbeidsgiver. Det ville innebære en belastning på helse- og omsorgspersonell om dette ble krevd i stort omfang. I den forbindelse ser departementet også at risiko for og virkning av misbruk er mindre enn om permisjonen hadde medført rett til kompensasjon. I den forbindelse vises det for øvrig til at folketrygdloven § 9-7 gir adgang til å benytte egenmelding ved fravær i inntil tre dager. Det er også et poeng at formålet med å gi en rett til permisjon i disse tilfellene er å senke terskelen for yrkesaktives praktiske mulighet til å yte omsorg.

På denne bakgrunn, og særlig sett hen til at det ikke forslås rett til kompensasjon, jf. nedenfor, mener departementet at det ikke er behov for en særskilt bestemmelse om dokumentasjon i disse tilfellene.

Departementet legger til grunn at arbeidsgiver likevel vil kunne kreve at arbeidstaker godtgjør behovet for permisjon.

Sett hen til de typetilfeller som ordningen vil rette seg mot og at det forutsetningsvis dreier seg om akutte behov, vil eventuell dokumentasjon normalt ikke kunne gis før i etterkant. Arbeidstaker bør imidlertid kunne forutsettes å gi varsel på forhånd dersom det lar seg gjøre og ellers så tidlig som mulig.

For det tilfelle at det i praksis viser seg at hensikten med permisjonsretten ikke følges lojalt, vil departementet foreslå en hjemmel til i forskrift å gi bestemmelser om krav til dokumentasjon og det nærmere innholdet av et slikt krav.

Spørsmålet om kompensasjon

Formålet med departementets forslag om å innføre rett til permisjon er å sikre en praktisk mulighet til å yte omsorg, utover den permisjonsretten som i dag er avtalebasert, ikke også å holde arbeidstaker økonomisk skadesløs i et hvert tilfelle. For slike kortvarige tilfeller som det her vil være snakk om, vil det også handle om et begrenset inntektstap for arbeidstaker.

Departementet har lagt vekt på at en eventuell rett til kompensasjon i seg selv vil føre til at omfanget av uttak av permisjon vil bli større, noe som vil øke arbeidsgivernes ulemper både av praktisk og økonomisk karakter. Departementet viser i den forbindelse til at kostnadene ved en eventuell kompensasjon samlet sett ville være betydelig, enten for arbeidsgiverne eller for befolkningen gjennom økte skatter eller kutt i andre offentlige budsjetter. Beregninger fra Arbeids- og velferds­direktoratet viser at kostnadene, på usikkert grunnlag, anslagsvis vil ligge på mellom 1,1 og 3 mrd. kroner avhengig av hvor mye retten vil bli benyttet. I tillegg ville en rett til kompensasjon kunne bidra til å øke forskjellen mellom omsorgsmottakere som har få omsorgsytere og de som har mange. En lovfestet permisjonsrett er imidlertid ikke til hinder for at spørsmålet om kompensasjon fortsatt vil kunne reguleres eksempelvis gjennom tariffavtaler.

Likestilling

I St.meld. nr. 25 (2005-2006) forutsettes at en politikk på dette området må være forankret i et likestillingsperspektiv der det legges til rette for at omsorgsarbeid kan kombineres med yrkesaktivitet, og der omsorgsoppgavene er mer likt fordelt mellom menn og kvinner.

Departementet er enig i dette. Som det framgår av meldingen, er et flertall av omsorgsytere kvinner. De tjener i gjennomsnitt mindre enn menn og arbeider oftere deltid. Tradisjonelt har omsorgsyterne vært kvinner, men i de senere år har også menn blitt mer aktive. Det største potensialet for fremtidens familieomsorg ligger derfor i likestilling og økt deltakelse fra menn.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Unio (som begge støtter forslaget om permisjonsrett), samt Norsk Sykepleierforbund, har som likestillings­aspekt vist til at full kompensasjon ved rett til permisjon antas å bidra til at flere menn påtar seg denne formen for oppgaver. I den forbindelse vil departementet bemerke at både omsorgspenger og pleiepenger ytes etter reglene for sykepenger, dvs. med 100 pst. av grunnlaget. Selv om det ikke kan utelukkes at en permisjonsrett med full kompensasjon vil medføre at flere menn ville tatt ut permisjon enn når det ikke gis kompensasjon, er det etter departementets vurdering lite belegg for at kompensasjon vil ha noen avgjørende effekt.

Norsk Sykepleierforbund har som argument mot en rett til permisjon uten kompensasjon anført at det vil sementere kjønnsrollene. Barne- og likestillingsdepartementet har også vist til at kvinner lever lenger enn menn og derfor oftere vil være omsorgsytere enn menn. Departementet vil peke på at formålet med bestemmelsen bl.a. er å legge til rette for dem som opplever at de kommer i skvis mellom jobb og omsorgsforpliktelser. I så måte vises det til forutsetningen i St. meld. nr. 25 (2005-2006) om et likestillingsperspektiv der det legges til rette for at omsorgsarbeid kan kombineres med yrkesaktivitet. Departementet mener at det i seg selv er et gode at den som ønsker permisjon for dette formålet får rett til det. I den forbindelse vises det til at formålet med å lovfeste retten til permisjon nettopp er å sikre også andre arbeidstakere slik rett som allerede er fremforhandlet i tariffavtaler. Selv om forslaget neppe bidrar til å fremme likestilling, er departementet ikke enig i at forslaget er med på å sementere kjønnsskillene. De underliggende forhold som er avgjørende for lønnsskiller bestemmes ikke av en eventuell kompensasjon.

3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

En permisjonsrett vil kunne innebære kostnader for arbeidsgivere ved tapt produksjon i og med at det er snakk om typetilfeller der fraværet vil oppstå på kort varsel og det blir vanskelig å sette inn vikar eller annen erstatning. Flere faktorer vil imidlertid kunne begrense dette. Kostnadene vil også være begrenset i den grad ordningen reduserer fravær som allerede i dag belastes arbeidsgivere gjennom permisjon, sykefravær o.l.

Departementet antar at forslaget ikke medfører administrative konsekvenser av betydning.