5 Lovendringsforslag

5.1 Manntall

5.1.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Av valgloven § 2-5 fremkommer det at folkeregistermyndigheten (Skattedirektoratet - SKD) på en hensiktsmessig måte skal stille til disposisjon for valgmyndighetene opplysninger om hvem som skal innføres i manntallet i kommunen. Dette innebærer at folkeregisteret så snart som mulig etter skjæringsdatoen, som er datoen som avgjør hvilken kommune velgeren er stemmeberettiget i, skal stille manntallet til disposisjon for kommunene. Skjæringsdatoen er etter valgloven § 2-4 (1) fastsatt til 30. juni i valgåret. Ansvaret innebærer også at folkeregistermyndigheten etter skjæringsdatoen og fram til valgdagen skal stille til disposisjon for kommunene de endringer i folkeregisteret som har betydning for innskrivninger og utskrivninger av manntallet, jf. valgforskriftens § 1.

Folkeregistermyndigheten har kun plikt til å stille de nødvendige rådata til disposisjon for kommunene. Kommunene er etter valgloven § 2-3 ansvarlig for å føre manntall for sin kommune. Det vil si å bearbeide rådata mottatt fra SKD til bruk ved selve stemmegivningen. Det opprettes et nytt manntall foran hvert valg.

5.1.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at frem til 2009 ble manntallet distribuert av et privat selskap etter avtale med Skattedirektoratet. Departementet så det som lite ønskelig at et privat selskap plukket ut og distribuerte folkeregisteropplysningene til kommunene, samt at kommunene måtte betale for hver enkelt overføring av rådata. Dette ble også tatt opp i Ot.prp. nr. 32 (2008-2009). På bakgrunn av dette inngikk departementet foran valget 2009 et samarbeid med Skattedirektoratet og en arbeidsgruppe, med representanter fra kommunene, for å få et sterkere statlig grep om manntallsproduksjonen. Skattedirektoratet var fra valget i 2009 ansvarlig for å stille de nødvendige folkeregisteropplysninger til disposisjon for kommunene vederlagsfritt. Opplysningene ble overført til kommunenes dataleverandører som bearbeidet opplysningene til ferdige manntall.

Kommunene og fylkeskommunene har fra 1. april i valgåret behov for tilgang til manntallsopplysninger før skjæringsdatoen for å kontrollere valgbarheten til de foreslåtte kandidatene og underskriftene på valglistene. Da verken valgloven eller valgforskriften inneholder hjemmel for å pålegge folkeregistermyndigheten å stille disse dataene til disposisjon for valgmyndighetene, måtte Skattedirektoratets distributøravtale benyttes for å få utlevert disse opplysningene i 2009. Departementet kjøpte to statiske uttrekk av folkeregisteret til bruk i fylkeskommunene.

Departementet viste til at det er to ulike måter kommuner og fylkeskommuner kan gis tilgang til manntallsopplysninger før skjæringsdato for kontroll av listekandidater og underskrifter:

1. et uttrekk av folkeregisteret basert på stemmerettsvilkårene ved de ulike valgene slik det ble gjort i 2009, eller

2. å lovfeste etablering av permanente manntall.

Begge forhold krever endring i valgloven.

Departementet var av den oppfatning at statlige myndigheter må ta et sterkere grep om etableringen av manntall ved valg. Et korrekt og pålitelig manntall er helt nødvendig for å sikre prinsipper om allmenn stemmerett. Kommunenes bruk av ulike dataleverandører til utarbeidelse av ferdige manntall øker risikoen for feil.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at løsningen med et uttrekk fra folkeregisteret basert på stemmerettsvilkårene, et såkalt ”foreløpig manntall”, ikke er et godt permanent alternativ, men en midlertidig løsning. Begrunnelsen er at et slikt uttrekk må genereres i forkant av hvert valg, og vil basere seg på et mer statisk uttrekk av folkeregisteret. Dette vil for øvrig ikke være noe reelt manntall i lovens forstand. Det vil også naturlig nok inneholde feilinformasjon med hensyn til stemmerett, siden det er opplysningene pr 30. juni som skal legges til grunn for manntallet og valgbarheten. Det er likevel helt nødvendig at kommuner og fylkeskommuner gis tilgang til disse opplysningene for å sikre korrekt behandling av listeforslagene før disse skal godkjennes pr. 1. juni. Det er et stort antall underskrivere og kandidater som skal kontrolleres mot et ”foreløpig manntall”.

Departementet anså det som et problem at et slikt foreløpig uttrekk må leveres av SKDs datadistributør. Dette er kostbart og unødig omstendelig. SKD bør som ansvarlig folkeregistermyndighet levere nødvendige data direkte til ansvarlig valgmyndighet.

Departementet vurderte det slik at de beste grunner taler for at det etableres permanente manntall her i landet. Det må da etableres ett manntall til stortingsvalg og ett manntall til kommunestyre- og fylkestingsvalg, siden stemmerettsvilkårene er ulike. Det er departementets holdning at norsk valglovgivning bør harmoniseres med internasjonale standarder, og en lovfesting av et permanent manntall er i samsvar med dette.

Et permanent manntall vil kunne benyttes av valgstyrene og fylkesvalgstyrene til kontroll av listekandidater og underskrivere. Et permanent manntall som både kommuner og fylkeskommuner har tilgang til også i mellomvalgperiodene vil dessuten lette arbeidet med planlegging, kretsinndeling mv. for valgstyrene.

Departementet viste i høringsnotatet til arbeidet med å etablere et sentralt valgadministrativt datasystem som skal prøves ut i noen kommuner ved valget i 2011. I dette systemet er det nødvendig å etablere et elektronisk manntall. Systemet ligger vel til rette for etablering av et eventuelt permanent manntall.

Departementet ga uttrykk for at det anses som viktig at et eventuelt permanent manntall driftes og forvaltes av statlige myndigheter. Departementets statlige valgdatasystem vil i 2011 fullt ut bli driftet av statlige myndigheter. Skattedirektoratet vil kunne overføre rådata og oppdateringer direkte til dette systemet. Dersom det eventuelt etableres et permanent manntall, vil det ikke lenger være aktuelt å overføre data til private dataleverandører, slik det gjøres i dag.

I samsvar med internasjonale standarder må et permanent manntall oppdateres jevnlig. Det bør etableres regler for når dette manntallet skal oppdateres, både i valgår og i mellomvalgår.

Siden det er uklart når departementet eventuelt kan få på plass et permanent manntall i et sentralt valgadministrativt datasystem, og kommunene har behov for et ”foreløpig manntall” nå, foreslo departementet at folkeregistermyndigheten i lov pålegges å stille slike data til disposisjon for kommunene pr. 1. april. Dette kan gjøres ved en tilføyelse i § 2-5 som hjemler folkeregistermyndighetenes plikt til å stille manntallsopplysninger til disposisjon. For å markere at plikten ikke kan delegeres, foreslo departementet at dette framgår av loven direkte ved at begrepet ”selv” benyttes.

5.1.3 Høringsinstansene

Av de som har uttalt seg om manntallet er alle positive til forslagene fra departementet, og peker på at dette er riktig utvikling for å sikre et korrekt manntall for hele landet. Kommunene slutter seg til departementets vurdering om at et ”foreløpig manntall” er en midlertidig løsning, og at det på sikt bør etableres et permanent manntall for begge typer valg i Norge. Åtte fylkeskommuner har uttalt seg, alle støtter forslagene til departementet med unntak av en fylkeskommune som mener fristen for utarbeiding av ”foreløpig manntall” er satt for sent.

Både Valgforum og Faglig forum for formannskapssekretærer støtter forslaget og er positive til etableringen av et permanent manntall. Norsk senter for menneskerettigheter skriver at den foreslåtte endringen etter deres syn virker velbegrunnet.

Finansdepartementet støtter forslaget og kommenterer selve ordlyden i lovforslaget. De skriver:

”Etter FINs vurdering vil det være en god løsning å gi valgmyndighetene et statisk uttrekk av folkeregisteret pr 1. april i valgåret. Vi antar at uttrekket vil dekke valgmyndighetenes behov for å kontrollere listeforslag før 1. juni, og ser ingen tungtveiende grunner for at dette skal gå via Skatteetatens distributør av folkeregisteropplysninger.” [..]”Videre stiller vi spørsmål ved om hensikten med uttrekket bør tas inn i ordlyden for å unngå at det danner seg en oppfatning om at uttrekket gjenspeiler stemmeretten pr 30. juni”

Bærum kommune skriver:

”Bærum kommune er svært fornøyd med at statlige myndigheter har tatt grep om manntallet, og at det i det videre arbeidet med det sentrale valgsystemet utvikles et permanent manntall.”

Radøy kommune skriver:

”Det er positivt at statlege myndigheiter tar initiativ for å sikre eit godt valmanntal som er eit svært viktig verktøy gjennom heile valprosessen. Den føreslåtte løysinga om at det skal lagast eit uttrekk på tidspunktet for innlevering av liststeforslag, vert støtta.”

Rogaland fylkeskommune skriver:

”Rogaland fylkeskommune foreslår at Folkeregistermyndigheten pålegges å lage et ”foreløpig manntall” pr. 15. mars i valgåret. Begrunnelsen for dette er å ha praktisk mulighet til å imøtekomme departementets anbefaling om at de ordinære stemmesedlene kan ferdigstilles til tidligstemmegivningen starter 1. juli.”

5.1.4 Departementets vurdering og forslag

Et stort flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag om et ”foreløpig manntall” pr. 1. april i valgåret til bruk for valgstyrenes og fylkesvalgstyrenes kontroll av listekandidater og underskrifter.

En fylkeskommune mener et slikt uttrekk av folkeregisteret må foreligge på et tidligere tidspunkt, 15. mars, for å kunne ha valglistene ferdig produsert til tidligstemmegivningen starter 1. juli. Departementet kan ikke se at tidligere tilgang til foreløpig manntall vil ha betydning for trykking av stemmesedler, så lenge fristen for godkjenning er den samme, nemlig 1. juni.

Frist for innlevering av listeforslag er 31. mars i valgåret, og valgstyrenes kontroll og godkjenning av valglister og underskrifter skal skje senest innen 1. juni. Dette gir valgmyndighetene en behandlingstid på to måneder etter fristens utløp før listene skal godkjennes. Evalueringen fra valget i 2009 viser at fylkesvalgstyrene både ønsker et uttrekk av folkeregisteret så tidlig som mulig, men samtidig at det skal være minst mulig forskjell i forhold til det ordinære manntallet som produseres pr. 30. juni i valgåret. Det kreves ikke at stemmesedlene skal være ferdig produsert til tidligstemmegivningen starter. Med bakgrunn i dette kan ikke departementet se at det er behov for tilgang til et foreløpig manntall før 1. april i valgåret.

Finansdepartementet har påpekt at hensikten med uttrekket bør tas inn i selve ordlyden slik at utrekket pr. 1. april ikke blir oppfattet som å gjenspeile stemmeretten pr. 30. juni. Departementet slutter seg til Finansdepartementenes kommentarer til at hensikten med uttrekket tas inn i lovforslaget.

Alle høringsinstansene støtter departementets forslag om at det på sikt bør etableres ett permanent manntall for kommunestyre- og fylkestingsvalg og ett for stortingsvalg som driftes og forvaltes av statlige myndigheter. Departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

5.2 Plikt til å stille til valg (ombudsplikt)

5.2.1 Gjeldende rett

Et sentralt element i vår valgordning er ombudsplikten. Kjernen i ombudsplikten går ut på at den som blir nominert på en valgliste, plikter å stille til valg og ta på seg vervet dersom vedkommende blir valgt. Ombudsplikten har dermed to sider, først en plikt til å stille til valg, dernest en plikt til å ta imot valget og fungere i vervet ut perioden dersom man velges.

Ombudsplikten er hjemlet i Grunnloven § 63 og i valgloven § 3-1 (stortingsvalg), og valgloven § 3-3 (fylkestingsvalg og kommunestyrevalg). Det stilles i loven ikke krav til at man må gi sitt samtykke for å bli nominert på en valgliste. Det er heller ikke krav om at forslagsstillerne må underrette dem som blir ført opp som kandidater før listeforslagene blir innlevert valgmyndighetene.

Det er en tett sammenheng mellom stemmerett, valgbarhet og plikt til å ta imot valg. Følgelig vil de som er utelukket fra valg, heller ikke omfattes av ombudsplikten.

Det finnes noen fritaksgrunner som gjør det mulig å kreve seg fritatt fra å måtte stå på en valgliste. Når det gjelder stortingsvalg kan man kreve seg fritatt dersom man har stemmerett i et annet fylke, har møtt som representant på alle Storting siden forrige valg eller er medlem av et annet politisk parti, jf. Grunnloven § 63 og valgloven § 3-2. For å kreve seg fritatt fra å måtte stå på en valgliste ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, må man ha vært medlem av vedkommende organ de siste fire år, ha rett til fritak etter andre lover, være medlem av et annet politisk parti enn den listen man er ført opp på eller ikke kunne skjøtte pliktene i vervet uten uforholdsmessig vanskelighet, jf.valgloven § 3-4.

5.2.2 Anmodning fra OSSE etter stortingsvalget i 2009

Etter sin observasjon av stortingsvalget i 2009, anmodet OSSE om at det ses nærmere på forholdet mellom menneskerettighetene og den delen av ombudsplikten som innebærer en plikt til å stå på en liste. Det var særlig det forhold at man kan få fritak grunnet medlemskap i andre politiske partier, som fikk OSSE til å stille spørsmål ved om dette var i tråd med prinsippet om foreningsfrihet. OSSE skriver blant annet at

”plikten til å bli valgt bør revurderes for å sikre at den samsvarer helt med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, hvor det fastsettes at ingen skal tvinges til å være medlem av et politisk parti eller en politisk gruppe som vedkommende ikke selv har valgt”.

OSSE skriver i sin rapport at plikten til å velges bør sees i lys av den grunnleggende rettigheten til frihet til egne politiske synspunkter/meninger og foreninger, som er befestet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dette omfatter retten til å være politisk uavhengig herunder friheten til ikke å være medlem av et politisk parti.

5.2.3 Valglovutvalgets vurdering i NOU 2001:3

Ombudsplikten ble også diskutert av Valglovutvalget i NOU 2001:3. Flertallet konkluderte med at ombudsplikten burde opprettholdes slik den var. Det var særlig den delen av ombudsplikten som gir folk plikt til å stille til valg som ble diskutert.

Flertallet ønsket å beholde plikten til å stille til valg, og trakk frem at det er ideologiske begrunnelser for å ha en ombudsplikt. De pekte først og fremst på den enkeltes samfunnsansvar, og betydningen av at flest mulig deltar i behandlingen av samfunnsmessige viktige saker. Videre peker de på rekrutteringsproblemer, og at ombudsplikten kan motvirke den utviklingen. Et annet sentralt poeng de tok opp var demokratiets legitimitet, og at desto flere som deltar i styringen, jo mer legitimitet vil den ha i befolkningen. Det ble også lagt vekt på at ombudsplikten har en lang tradisjon i Norge. Det har vært ombudsplikt ved stortingsvalg siden 1814, og siden 1837 når det gjelder lokalvalg.

Mindretallet i utvalget mente at hensynet til individets selvbestemmelsesrett og alminnelig rettsfølelse talte for at denne delen av ombudsplikten burde avskaffes. De mente også at plikten langt på vei er avskaffet i praksis – i hvert fall ved stortingsvalg – ettersom kandidatene på forhånd blir spurt om de er villige til å stille til valg.

5.2.4 Ordninger i andre nordiske land

Det gjelder ingen ombudsplikt i Sverige. Alle kandidater må avgi en skriftlig erklæring om at de godtar partiets nominering. På valgdagen kan velgerne fritt kan føre opp kandidatnavn på stemmeseddelen – uten at vedkommende må samtykke til, eller trenger å vite om, nominasjonen. Slike kandidater kan bli valgt, dersom de får nok stemmer. En valgt representant kan når som helst nekte å motta valget. Det kreves ikke at vedkommende oppgir noen grunn.

I Danmark er det forskjellige regler for valg til Folketinget og valg til kommunestyrer og regionråd. Ved folketingsvalg kreves at alle kandidater skal avgi en erklæring om at de stiller, med opplysninger om navn, personnummer, stilling og bopel. Valg til kommunestyrer og regionråd er basert på innleverte lister. Personer som er over 60 år, eller som har vært medlem av et lokalt eller regionalt folkevalgt organ i to hele sammenhengende perioder eller ikke er dansk statsborger, kan kreve seg fritatt fra å stå på listeforslag.

5.2.5 Høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at ombudsplikten erfaringsmessig skaper en del negativ oppmerksomhet og saker/klager ved hvert valg. Det reageres særlig på at personer føres opp på valglister uten å bli forespurt, og at det heller ikke er reell mulighet til å be seg fritatt uten å måtte melde seg inn i et annet politisk parti. Det er også velgere som av rent prinsipielle grunner reagerer på at noen blir tvunget til å stille til valg mot sin vilje.

Departementet pekte på at forholdet mellom de internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av og ombudsplikten i liten grad er diskutert tidligere. I lys av dette mente departementet det var grunnlag for å gjøre en ny vurdering av ombudsplikten.

Norge er forpliktet til å påse at regelverket er i samsvar med de standarder som fremgår av blant annet FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetserklæringen (EMK). Begge inneholder prinsipperklæringer om tanke-, menings- og foreningsfrihet som det er aktuelt å vurdere opp mot ombudsplikten. Departementet trakk frem to relasjoner der reglene om ombudsplikt kan støte an mot FN-konvensjonen/EMK:

1. Ombudsplikten i seg selv, det vil si plikten til å stille til valg (og å måtte motta valg) mot sin vilje.

2. Ettersom man har rett til å kreve seg fritatt fra å stå på en valgliste dersom man er medlem av et politisk parti som ikke står bak listeforslaget, vil man kunne bli nødt til å melde seg inn i et parti for å få fritak fra ordningen, selv om man ikke ønsker dette.

Når det gjelder det første punktet trakk departementet i høringsnotatet frem at vervet som folkevalgt er personlig, og at det ikke følger med noen plikt til å forsvare et bestemt syn, eller fremme valglistens syn. På bakgrunn av dette antok departementet at ombudsplikten i seg selv ikke kan ses som et inngrep i vedkommendes rett til meningsfrihet, og mente at man fortsatt burde holde fast på ombudsplikten.

Samtidig så departementet at det nok vil ligge en forventning hos velgerne om at det er listens synspunkter kandidatene skal og vil arbeide for. En erklæring om at man ønsker å fremstå som uavhengig vil etter departementet vurdering neppe ha den helt store verdi. Vedkommende vil ofte likevel bli oppfattet som tilhenger av de synspunkter listen forfekter. Det kan virke kunstig å argumentere med at ombudsplikten kan beholdes fordi kandidaten kan bruke anledningen til å arbeide mot nettopp denne listen.

Når det gjelder det andre punktet pekte departementet på at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 22 og EMKs art. 11 omfatter retten til å danne og slutte seg til organisasjoner og foreninger, herunder politiske partier. Det er antatt at retten også er negativt avgrenset, det vil si at man har en rett til ikke å slutte seg til slike organisasjoner. I lys av dette mente departementet at det kunne stilles spørsmål ved hvordan dette samsvarer med regelen om fritak etter innmelding i annet politisk parti. Selv om hensynet bak regelen er å sikre at en ikke blir satt opp på et listeforslag som ikke tilhører ens eget parti, innebærer regelen i realiteten en fritaksmulighet. De andre fritaksreglene er snevre, og for å slippe å stille til valg vil ”uvillige” kandidater i realiteten måtte melde seg inn i et parti for å få fritak fra å stå på en liste. Departementet mente at dette harmonerer dårlig med det grunnleggende prinsippet om at politisk engasjement skal være en privatsak og frivillig.

Departementet uttrykte forståelse for at det er problematisk å bli assosiert med et politisk syn man overhodet ikke deler. Selv om det ikke følger noen plikt til å forsvare listens synspunkter med en nominasjon, vil de fleste velgerne ha en forventning om at det er listens synspunkter kandidatene står for. I enkelte tilfeller skal det, etter det departementet kjenner til, ha forekommet trakassering av, og til og med trusler mot, personer som uvitende er blitt plassert på valglister til partier hvis politikk oppfattes som ytterliggående og svært lite akseptabel av det store flertall i befolkningen.

Departementet mente at det uavhengig av en eventuell konflikt med FNs konvensjon og EMK, var gode grunner til å endre deler av innholdet i ombudsplikten. Det burde, etter departementets vurdering, være mulig å kreve fritak fra å stå på en valgliste dersom listen forfekter synspunkter som strider mot vedkommendes personlige overbevisning.

Departementet mente at en slik fritaksgrunn ville kunne beskytte personer som ikke er eller ønsker å bli medlem av et parti, fra å bli assosiert med synspunkter de ikke deler. Departementet mente videre at en slik fritaksgrunn ikke ville medføre en for stor uthuling av ombudsplikten. Utgangspunktet burde fortsatt være at alle plikter å stille til valg og ta imot valget. I høringsnotatet pekte departementet på at en bestemmelse som stiller krav til listestillerne om samtykke fra samtlige kandidater ville føre til en for sterk uthuling av prinsippet, og gikk bort fra en slik løsning.

I høringsnotatet foreslo derfor departementet at kandidater som ikke er medlem i andre registrerte politiske partier og som er satt opp på en liste som er i strid med deres politiske synspunkter eller overbevisning, kan legge frem en erklæring om dette og dermed kunne få fritak fra å stå på den bestemte listen.

Valgloven har noenlunde like bestemmelser for både stortingsvalg og fylkestingsvalg/kommunestyrevalg når det gjelder retten til å kreve seg strøket fra en valgliste. Når det gjelder fritaksreglene ved stortingsvalg, bygger imidlertid disse på Grunnloven § 63 første ledd bokstav d, i tillegg til valgloven § 3-2. Bestemmelsene om ombudsplikt ved stortingsvalg kan dermed ikke endres uten en grunnlovsendring først. Forslag til grunnlovsendringer fremmes normalt av stortingsrepresentanter. Departementet mente at en slik grunnlovsendring bør vurderes for å få en harmonisering av regelsettene.

Departementet mente at det ikke var noe i veien for å fremme et forslag om endringer i valglovens regler om plikten til å stille som kandidat ved lokalvalg, uten å avvente en eventuell endring i Grunnloven. Dette ble begrunnet med at det reelle behovet for unntak fra ombudsplikten er større ved kommunestyre- og fylkestingsvalg enn ved stortingsvalg.

5.2.6 Høringsinstansene

Til sammen 38 høringsinstanser ga uttalelser om den foreslåtte fritaksgrunnen. Videre gav 22 høringsinstanser generell støtte til de foreslåtte lovendringene uten å kommentere ombudsplikten direkte. Alle kommuner og fylkeskommuner som har avgitt uttalelse om ombudsplikten er positive til en slik endring. Flere peker på at dagens regelverk kan få urimelige følger og at en endring vil bidra til å få reglene i samsvar med folks rettsfølelse. Askøy kommune uttaler at de foreslåtte endringene ”synes riktig, både for de eventuelle kandidatene det gjelder, og for de politiske partiene, som neppe kan være tjent med personer som representerer et annet politisk syn.”

Flere kommuner og fylkeskommuner peker også på at ombudsplikten er et viktig prinsipp, men at den foreslåtte unntaksbestemmelsen synes rimelig. Østfold fylkeskommune uttaler at:

”ombudsplikten har lange tradisjoner i Norge, og er gjerne begrunnet ut fra idealer om samfunnsansvar. Disse idealene må veies mot individets menings- og foreningsfrihet, som blant annet er fastsatt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. [..] Dette synes å være et konstruktivt forslag, der man imøtekommer den enkeltes rettigheter samtidig som man beholder samfunnsansvaret som et prinsipp.”

Enkelte peker på at endringen vil kunne få konsekvenser for antall søknader om fritak og at dette kan innebære merarbeid for kommunen. En annen kommune peker på at endringen vil hindre sene søknader om fritak.

I likhet med kommunene og fylkeskommunene, gir Faglig forum for formannskapssekretærer i sin uttalelse støtte til forslaget om en ny fritaksgrunn for ombudsplikten. Det samme gjør KS og Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). LNU uttaler at ”framlegget til endring i vallova gjer at lova kjem meir i pakt med artikkel 22 i FNs konvensjon for sivile og politiske rettar, om rett til foreningsfridom.

Senter for menneskerettigheter har gitt en grundig uttalelse, der de reiser flere prinsipielle spørsmål rundt ombudsplikten i seg selv og den foreslåtte fritaksgrunnen. De mener blant annet at det kan stilles spørsmål ved om den foreslåtte fritaksgrunnen er i samsvar med Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. De uttaler:

”Et krav om at en ufrivillig listekandidat, for å bli fritatt for ombudsplikten, må tilkjennegi at listens politiske syn er i strid med ens egen politiske overbevisning, kan stride i mot vedkommendes rett til privatliv, menings- og ytringsfrihet og retten til frie og hemmelige valg, slik dette er regulert i SP og EMK”.

De viser til at det er et grunnleggende prinsipp i demokratier, og også følger av Grunnlovens § 100, at den enkelte er i sin fulle rett til å holde sine politiske meninger for seg selv. Det å måtte avgi en slik erklæring kan også medføre ubehageligheter, på linje med det å motvillig bli ført opp på en liste man ikke identifiserer seg med.

5.2.7 Departementets vurdering og forslag

En vurdering av om ombudsplikten er i strid med menneskerettighetene reiser flere prinsipielle spørsmål. Ombudsplikten består av to deler; for det første en plikt til å stille til valg dersom man blir satt opp på en liste, for det andre en plikt til å ta på seg vervet dersom man blir valgt.

Plikten til å ta imot valg er basert på at vervet som folkevalgt i Norge er personlig. Det gjenspeiler også et demokratisk prinsipp om at det er de personer som blir valgt som faktisk skal representere folket. I Norge er denne ordningen godt forankret.

Plikten til å stille til valg dersom man er satt opp på en liste er omstridt. Ved hvert valg opplever personer å bli satt opp på en liste mot sin vilje. Mange oppfatter dette som urimelig, og for mange vil det oppleves som ubehagelig å bli assosiert med en liste man ikke er enig i.

At mange oppfatter dette som urimelig, bekreftes av høringsuttalelsene fra kommunene. Mange av høringsuttalelsene peker på at dagens regler ikke er i tråd med folks rettsoppfatning, og at mer fleksible fritaksgrunner er viktig for å ivareta hensyn til enkeltmennesker.

Departementet mener at uheldige episoder der personer settes opp på lister mot sin vilje og i realiteten ”tvinges” til å melde seg inn i andre partier for å oppnå fritak, både kan føre til svekket tillit til demokratiet og ombudsplikten. Disse episodene er ubehagelige for enkeltmenneskene de angår, men er også uheldig i et samfunnsperspektiv fordi deltakelse i seg selv og det å stille til valg blir assosiert med noe negativt og noe som må pålegges.

I en vurdering av hvorvidt det bør være en plikt å stille til valg, må ulike prinsipper veies mot hverandre. Deltakelse og samfunnsansvar må veies mot verdien av individenes selvbestemmelse og behovet for å beskytte personer mot å bli tillagt synspunkter de ikke har.

Samtidig mener departementet det er viktig å se på realitetene og hvordan prinsippet slår ut i praksis. Ettersom både partiene og velgere normalt vil ha kandidater som ønsker å bli valgt, blir i all hovedsak alle kandidater spurt før de settes opp på liste. Det er noen unntak. Dette gjelder først og fremst ved lokalvalg og da særlig små og ytterliggående partier. Plikten synes således ikke å ha noen klar funksjon når det gjelder å sikre rekruttering.

Det er også få eller ingen sammenlignbare land som har en slik lovfestet plikt, og det er vanskelig å peke på at det eksisterer et spesielt behov for en slik ordning her i landet som ikke andre land har. Selv om ombudsplikten har en lang tradisjon i Norge, har også samfunnet endret seg mye.

Departementet mener at ombudsplikten er et uttrykk for et viktig prinsipp, noe også mange av høringsinstansene la vekt på. Det at alle har et ansvar for fellesskapet og at deltakelse er en borgerplikt er et viktig element i vårt demokrati. Ombudsplikten representerer et viktig prinsipp og symboleffekten av å ha en slik plikt kan ha betydning. Departementet mener derfor det kan være gode grunner til å opprettholde ombudsplikten, om enn i en noe mer innsnevret form. Dagens fritaksregler synes å være for strenge og firkantet, og departementet mener det er behov for en oppmykning.

I høringsnotatet ble det foreslått at en kandidat som ville kreve fritak fra å stå på en liste, måtte legge frem en erklæring om at vedkommende ikke delte listens politiske synspunkt.

Departementet er etter en fornyet vurdering kommet til at det kan stilles spørsmål ved om forslaget er i tråd med den negative ytringsfriheten, det vil si retten til ikke å gi uttykk for et bestemt syn. Departementet viser blant annet til Senter for menneskerettigheter som argumenterer i denne retning. Det kan tenkes flere grunner til at en person opplever det som problematisk å måtte tilkjennegi et standpunkt for å få fritak. Dette ville vært en konsekvens av den reglen departementet opprinnelig foreslo i høringsnotatet. Bakgrunnen for at en ny fritaksgrunn ble foreslått var imidlertid å bringe ombudsplikten mer i tråd med menneskerettighetene.

Departementet er nå kommet til at det bør være tilstrekkelig at en person leverer en skriftlig erklæring til valgmyndighetene der man erklærer at man ikke ønsker å stå på den aktuelle listen. Det foreslås derfor ikke noe krav om å tilkjennegi eller fornekte politiske synspunkter.

Dette innebærer en relativ stor innsnevring av ombudsplikten. I realiteten fjernes plikten til å stille til valg, dersom man ikke ønsker det. Departementet mener likevel at prinsippet i ombudsplikten om at deltakelse er et samfunnsansvar opprettholdes, og at fritaksregelen utgjør en fleksibel tilnærming til dagens realiteter som er i tråd med folks rettsfølelse. Det kreves fortsatt en aktiv handling for å kunne kreve seg fritatt, og dette må skje innen en bestemt frist. I motsatt fall må vedkommende stille til valg. Etter valgloven § 3-4 (2) kan en kandidat som unnlater å påberope seg retten til å kreve fritak innen den frist valgmyndighetene setter, ikke påberope seg en slik rett etter at vedkommende er valgt.

Fritaksregelen er generell og gjelder alle kandidater. En generell regel om at kandidater ved erklæring kan be seg fritatt fra å stille til valg, er videre enn eksisterende fritaksgrunner. Ettersom det eneste kravet er at det leveres en skriftlig erklæring innen en frist, vil alle som kunne fått fritak gjennom de andre bestemmelsene, kunne benytte den nye fritaksgrunnen. Departementet mener derfor at de øvrige fritaksreglene i § 3-4 første ledd bokstav a) – d) er overflødige og de foreslås opphevet.

Når det gjelder bestemmelsen i § 3-4 (1) bokstav b om fritak etter andre lover har denne i realiteten kun vært av betydning for overformyndere. I vergemålsloven av 1927 er det en bestemmelse om at overformyndere kan kreve seg fritatt fra verv. I ny vergemålslov av 2010, som ikke er trådt i kraft ennå, er bestemmelsen fjernet. Etter vår vurdering vil bestemmelser om fritak i andre lover uansett være overflødige dersom det innføres en generell fritaksregel.

Når en nå foreslår kun å ha én fritaksregel vil det bli enklere for lokale valgmyndigheter å formidle fritaksreglene. Det vil også gjøre arbeidet med søknader om fritak lettere. Departementet presiserer at regelen i § 3-4 første ledd omhandler rett til fritak fra å stille til valg. Rett til eventuelt fritak når man er valgt reguleres av kommuneloven. Her foreslås det ingen endringer.

Lokale valgmyndigheter er ansvarlig for å underrette kandidater på valglistene om at de er satt opp som kandidater på listeforslag og om retten til å kreve fritak, jf. § 6-6 (4). Erklæring om at en ønsker fritak må være skriftlig og signert av vedkommende som søker fritak. Erklæringen sendes til lokale valgmyndigheter innen angitt frist. Frist for innlevering av slik erklæring fastsettes av lokale valgmyndigheter. Oversittes fristen vil retten til å kreve seg fritatt normalt falle bort. Bestemmelsene i valgloven § 15-5 om oppreising for oversittelse av frist, er streng. Vilkåret er at fristoversittingen må skyldes forhold vedkommende ikke hadde herredømme over og heller ikke kunne forutse.

5.3 Regler for fristberegning

5.3.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Valgloven § 15-5 (1) - (3) fastsetter regler for fristberegning.

”(1) Hvis en dato som er utgangspunktet for en frist faller på en helligdag, begynner fristen å løpe nærmest påfølgende hverdag

(2) Hvis en dato for avslutningen av en frist faller på en helligdag, løper fristen ut den nærmest påfølgende hverdag

(3) Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende i de tilfeller hvor en dato som er det tidligste eller seneste tidspunktet for noen handling etter denne lov, faller på en helligdag.”

Dette innebærer at dersom 31. mars faller på en søndag, vil innleveringsfristen løpe ut mandag 1. april. Faller 31. mars på skjærtorsdag, langfredag, 1. eller 2. påskedag, kan listeforslag leveres inn 3. påskedag. Er 31. mars påskeaften, skal listeforslaget leveres inn denne dagen siden dette ikke er en helligdag.

Oppreisning for oversitting av innleveringsfristen kan bare gis dersom oversittingen skyldes forhold man ikke kunne forutse, og som den ansvarlige for innleveringen ikke har herredømme over, jf. valgloven § 15-4.

5.3.2 Høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet hensiktsmessigheten av at frister løper ut på en lørdag. Bestemmelsene i valgloven § 15-5 om beregning av utgangspunktet for og avslutningen av frister er i store trekk videreføring av bestemmelser i tidligere valglover. Loven har ikke tatt høyde for utviklingen i samfunnet med lørdagsfri for de fleste offentlige virksomheter. En bokstavfortolkning av regelverket tilsier at valgmyndighetene – dersom 31. mars faller på en lørdag – må sørge for en beredskapsordning fram til kl. 24.00 denne dagen for å fange opp eventuelle listeforslag som måtte bli innlevert sent denne dagen. Etter departementets syn er dette en lite rimelig ordning. Gode grunner taler for at valgloven bør oppdateres på dette punktet, slik at lørdag blir likestilt med helligdager når det gjelder beregning av frister. Dette vil innebære at dersom 31. mars faller på en lørdag, vil fristen for innlevering av listeforslag utløpe påkommende hverdag.

Departementet foreslo at valgloven § 15-5 (1), (2) og (3) endres, slik at lørdager og helligdager likestilles når det gjelder beregning av frister etter loven.

5.3.3 Høringsinstansene

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslagene om å likestille lørdag og helligdager når det gjelder beregning av frister.

5.3.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til drøftingen i høringsnotatet og foreslår at reglene om fristberegning i lovens § 15 første, andre og tredje ledd endres. Dette innebærer at lørdag likestilles med helligdag når det gjelder start eller utløp av frister etter loven. Lovteksten justeres dermed i forhold til utviklingen i samfunnet, der lørdag er etablert som fridag for store grupper i arbeidslivet – både i offentlig og privat virksomhet.

5.4 Krav til listekandidater

5.4.1 Gjeldende rett

Valgloven § 4–1 fastsetter at det i hver kommune skal være et valgstyre som velges av kommunestyret selv. Valgstyrets oppgaver er å forberede og gjennomføre valgene på kommunalt nivå, i tråd med valgloven og valgforskriften.

Dersom det foregår stemmegivning på flere steder i kommunen, skal et stemmestyre med minst tre medlemmer administrere stemmegivningen på hvert sted, jf. valgloven § 4-2. Stemmestyrene oppnevnes av kommunestyret, eller av valgstyret, etter delegering fra kommunestyret. I kommuner der det kun foregår stemmegivning på et sted og det ikke oppnevnes et stemmestyre, fungerer valgstyret som stemmestyre. Reglene for stemmestyrer gjelder da tilsvarende.

Valgstyrer og stemmestyrer er nemnder i kommunelovens forstand, og følger regler om valgbarhet nedfelt i kommuneloven § 14. Hovedreglen er at alle som har stemmerett til kommunestyrevalg og fylkestingsvalg er valgbare. Unntak gjelder for visse grupper, for eksempel ansatte i visse kommunale og fylkeskommunale stillinger, men det er ikke noe forbud i loven mot å velge kandidater som stiller til valg, eller andre aktive politikere, til stemmestyrene eller valgstyrene.

Det er lang tradisjon i Norge for å bruke politikere i valgstyrer og stemmestyrer. Etter stortingsvalget i 2009 oppgav 42,4 prosent av kommunene at de rekrutterte stemmestyremedlemmer fra de politiske partiene, mens 31,8 prosent svarte at de oppnevnte både fra partiene og kommunalt ansatte.

5.4.2 Anmodning fra OSSE etter stortingsvalget i 2009

Etter å ha observert stortingsvalget høsten 2009 tok OSSE opp praksisen med å bruke listekandidater som medlemmer av valgstyrer og stemmestyrer. OSSE påpeker at potensielle interessekonflikter kan oppstå under valgavviklingen når listekandidater deltar. De uttaler:

”Valgkandidater bør ikke kunne delta i stemmestyrene og valgstyrene. Slik hindrer man faktiske eller opplevde interessekonflikter, eller situasjoner som kan oppfattes som interessekonflikter.”

5.4.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at denne problemstillingen er vurdert tidligere. Ved valget i 2007 ble det satt fram påstander om at det i noen tilfeller skjedde aktiv påvirkning fra listekandidater overfor velgere inne i valglokalene. Etter valget i 2007, tok departementet opp spørsmålet om det burde gjøres begrensninger i valgbarhet for listekandidater i stemmestyrer. Departementet fremmet ikke forslag til endring på det tidspunktet, jf. Ot.prp.nr. 32 (2008-2009). Isteden oppfordret departementet kommunene til å tenke prinsipielt når det gjaldt sammensetning av stemmestyrer, og at de burde være bevisst på at det kan oppstå særlige problemer dersom listekandidater ble valgt. Evalueringen av valget i 2009 viste imidlertid at flere kommuner fortsatt brukte politikere i stemmestyrer og som valgfunksjonærer.

I lys av anmodningen fra OSSE fant departementet grunn til å vurdere problemstillingen på nytt. Departementet pekte på at enkelte velgere har stilt spørsmål ved ordningen, og på de prinsipielle innvendingene som framkommer i rapporten til OSSE. Det er, etter departementet mening, prinsipielt uheldig at kandidater som selv stiller til valg har direkte kontakt med velgerne i stemmesituasjonen. Det er ikke påvist at utilbørlig påvirkning av velgerne forekommer selv om spørsmål har vært reist. Uavhengig av dette, pekte departementet på at selve muligheten for – eller mistanken om – slik påvirkning kan bidra til å svekke tilliten og å skape negative holdninger til valgordningen.

I OSSEs anmodning skilles det ikke mellom valgstyrer og stemmestyrer. I høringsnotatet pekte departementet imidlertid på viktige forskjeller mellom disse som har betydning for debatten og en eventuell begrensning.

Departementet understreket at en eventuell begrensning ikke bør settes videre enn det som anses nødvendig, basert på det grunnleggende prinsippet om at færrest mulig skal være utelukket fra valg til folkevalgte organer.

Valgstyrene har det overordnede ansvaret for valgavviklingen på kommunalt nivå. De skal blant annet godkjenne lister til kommunestyrevalg og har ansvar for prøving og opptelling av stemmesedler og for valgoppgjøret ved kommunestyrevalg.

Departementet la i høringsnotatet vekt på at valgstyrene ikke har direkte kontakt med velgeren i valglokalene. Videre vil et valgstyre i større grad være tverrpolitisk sammensatt og alle møtene holdes for åpne dører slik at offentligheten har mulighet til å kontrollere hva som foregår. Departementet mente derfor at det ikke bør gjøres begrensninger i hvem som er valgbare til valgstyrer.

Når det gjelder stemmestyrer har de gjennom sine funksjoner i valglokalet nær kontakt med velgerne ved selve stemmegivningen, og departementet mente at det for velgerne derfor vil kunne oppleves som mer problematisk at listekandidater sitter i stemmestyret.

Departementet trakk også frem andre roller i valggjennomføringen som innebærer kontakt med velgerne. Valgstyret oppnevner stemmemottakere til å ta imot forhåndstemmer, jf. valgloven § 8-2 (1) a). I tillegg vil det normalt være behov for valgfunksjonærer, som assisterer valgstyret og stemmestyrene med forberedelsene og gjennomføringen av valgene. Valgloven har ingen begrensninger på hvem som kan oppnevnes som stemmemottaker eller utpekes til valgfunksjonær. Departementet mente at det kan argumenteres for at det også bør reguleres hvem som kan utføre disse oppgavene, ettersom de også medfører direkte kontakt med velgerne under stemmegivningen.

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at begrensninger i valgbarhet bør bygges på objektive og konstaterbare kriterier. Det foreslo at et slikt kriterium kan være det forhold at man er kandidat på en valgliste ved det aktuelle valget. Å bruke medlemskap i et politisk parti eller politisk aktivitet som kriterier kunne etter departementets vurdering være uheldig, både prinsipielt og av praktiske grunner. Departementet trakk også frem at listekandidater – i motsetning til andre politisk aktive – har en mer personlig interesse i valgutfallet.

Departementet pekte avslutningsvis på at politikere som medlemmer i stemmestyrene har lange tradisjoner i Norge. En stor andel stemmestyremedlemmer blir i dag rekruttert fra de politiske partiene. Departementet har imidlertid ikke tall på hvor mange av disse som er listekandidater. En lovendring som gjør at listekandidater ikke lenger er valgbare til stemmestyrer, kan medføre praktiske problemer for enkelte kommuner med hensyn til å skaffe nok personell til gjennomføringen av valget.

Dette kan løses gjennom å tenke nytt og for eksempel invitere befolkningen til å delta som vakter og funksjonærer i valglokalene. Departementet pekte også på at slik deltakelse kan bidra til økt engasjement og interesse rundt valget. I tillegg kan de ansatte i kommunen i større grad benyttes til slikt arbeid.

Departementet foreslo ingen konkrete lovendringer i høringsnotatet, men ba om innspill fra kommunene på dette spørsmålet. Departementet ønsket kommunenes synspunkter på å begrense valgbarheten til listekandidater, både som medlemmer til stemmestyrene og som valgfunksjonær eller stemmemottakere.

5.4.4 Høringsinstansene

Mange av høringsinstansene som har avgitt uttalelse vier stor oppmerksomhet til spørsmålet om listekandidaters valgbarhet til valgstyrer og stemmestyrer. I alt 59 høringsinstanser har avgitt merknad til dette spørsmålet, herunder 49 kommuner og 5 fylkeskommuner. Av høringsinstansene er 33 kommuner og tre fylkeskommuner negative til en begrensning i listekandidaters valgbarhet. 19 av høringsinstansene er positive til en slik lovendring, deriblant 14 kommuner. Det er både store og små kommuner blant disse.

Mange tar opp spørsmålet om en slik begrensning vil føre til praktiske problemer. 28 kommuner ga uttrykk for at en begrensning kan medføre praktiske problemer knyttet til rekruttering og opplæring. Nær en tredel av disse mener likevel at problemene er håndterbare, og er ikke negative til en slik begrensning. Det går også frem at enkelte kommuner allerede har besluttet ikke å bruke listekandidater i stemmestyrene. Det er også kommuner som sier at de ikke kan se at en begrensning vil medføre praktiske problemer. Blant disse er det både kommuner som er positive og negative til en endring.

Kommunene som er negative til en lovendring peker på at det allerede er vanskelig å rekruttere nok personell, og at en slik lovendring vil medføre at man mister verdifull erfaring. Ettersom det er valg bare hvert annet år, tar det lang tid å få nødvendig erfaring og kjennskap til valggjennomføring. Ås kommune uttaler at:

”det blir vanskelig å skaffe tilstrekkelig personer som er villige til å bruke arbeidstid, helg og kveldstid på valgarbeid. Valgarbeid krever omfattende opplæring og erfaring. Kommunens administrasjon har ikke nok personell til å utføre disse oppgavene i tillegg til ordinære arbeidsoppgaver.”

Det er også flere av kommunene som peker på at en slik begrensing vil kunne medføre økte utgifter for valggjennomføringen, og at det kan få konsekvenser for antall valglokaler i kommunen og for kvaliteten i gjennomføringen.

Odda kommune uttaler at:

”det er viktigere for et godt og korrekt gjennomført valgting at det er kompetente og trent leiing og trena røystemottakarar, enn om dei som sit ved urnebordet er listekandidater eller ikke.”

Tre av fylkeskommunene som har avgitt uttalelse, Hordaland fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune, er i mot en lovendring. De legger vekt på at de tror en slik begrensning vil skape problemer for kommunene. De kjenner til at flere kommuner allerede har problemer med å skaffe nok personell til valggjennomføringen. Det blir også pekt på at det er et viktig prinsipp at flest mulig skal være valgbare. Nordland fylkeskommune uttaler ”at noen sier ja til å stå på en valgliste er fortjenestefullt og bør ikke diskvalifisere dem fra å kunne velges til noe organ – heller ikke til valgstyre eller stemmestyre.”

Flere høringsinstanser mener at det prinsipielle bør veie tyngre enn eventuelle praktiske ulemper.

Nannestad kommune uttaler at:

”ved oppnevning av stemmestyrene har det vært lagt vekt på at det skal være en bred politisk sammensetning. Den enkelte velger er antagelig ikke er så kjent med dette og kan nok reagere på at sentrale listekandidater skal veilede dem og ta imot stemmen, spesielt ved lokalvalg. [..] vi ser imidlertid at en slik begrensning kan skape noen praktiske problemer. Ved forrige valg ble det oppnevnt 56 stemmestyremedlemmer inkl. varamedlemmer. Mange av disse har vært med i stemmestyrene ved flere valg, de har mye erfaring og det vil kreve en omfattende opplæring dersom man ikke skal kunne bruke noen listekandidater og må kjøre grunnleggende opplæring for alle.”

Etter en totalvurdering mener kommunen imidlertid at

”rettsikkerhetshensyn taler for at medlemmer av stemmestyrene, valgfunksjonærer og stemmemottakere ikke bør bestå av listekandidater.”

Rygge kommune uttaler at de ser at:

”det vil kunne by på problemer å rekruttere nok personell til valglokalene, men mener at det ikke må veie tyngst i denne sammenhengen. Her er det velgers tiltro og tillit til at valget gjennomføres på en upartisk måte. [..] I egen kommune har vi tilstrebet en sammensetning av politikere fra ulike partier, men ser at det kan være uheldig sett fra velgers synspunkt at listekandidater er tilstede i valglokalet”.

Meråker kommune viser til at som en liten kommune vil det vil være vanskelig å rekruttere nok personell til å gjennomføre valget. De uttaler at de i dag er:

”avhengige av at listekandidater stiller som medlemmer både i valgstyre, stemmestyrer og som valgfunksjonærer. Men kommunen er åpen for å tenke nytt og evt. invitere befolkningen til å delta som vakter m.m. i valglokalene for å øke engasjementet rundt valget.”

Andre kommuner peker på at de allerede har innført slike begrensninger i egen kommune. Blant annet støtter Ålesund kommune forslag om lovendring, og viser til at de allerede har vedtatt et prinsipp om at listekandidater ikke skal velges til stemmestyrene eller oppnevnes som stemmemottakere.

To av fylkeskommunene som har avgitt uttalelse, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Østfold fylkeskommune, er også positive til en begrensning i listekandidaters valgbarhet. De mener det prinsipielle må veie tyngst. Østfold fylkeskommune uttaler at:

”et eventuelt problem med rekruttering til stemmestyrene fordi disse i den aktuelle kommunen bemannes av lokalpolitikere, bør dog ikke være avgjørende i forhold til viktige prinsipielle hensyn. Særlig fordi mange kommuner allerede bemanner stemmestyrene utenfor valglistene og får dette greit til.”

Sør-Trøndelag uttaler at de har liten befatning med tematikken, men at de ikke kan se noen problemer med en begrensning.

Et annet argument som fremmes i flere av høringsuttalelsene som er negative til en lovendring er at det ikke har vært noe problem med dagens ordning. De har ikke opplevd at det er blitt stilt spørsmål ved nøytraliteten til listekandidater og ikke fått klager fra velgerne heller. Ettersom det ikke oppleves som et problem, ser kommunene ikke grunn til å endre regelverket.

Løten kommunen uttaler at de ikke kan se at:

”det er behov for å innføre innskrenkninger i valgbarheten til stemmestyrer eller i hvem som oppnevnes som valgfunksjonærer. Antall avdekkede tilfeller hvor det forekommer ’utilbørlig påvirkning’ av velgere i stemmelokalene eller tilfeller av faktisk eller opplevd interessekonflikt mellom velger og valgfunksjonær er svært liten”.

Haram kommune uttaler at

”Kommunen har ikkje hatt skriftlege klagar på dette systemet og mykje verdfull kunnskap finst blant dei som er oppnemnde”.

Mange kommuner viser til at det legges stor vekt på politisk balanse i sammensetningen av stemmestyrene, og at dette bidrar til å gjøre stemmestyrene nøytrale. Noen kommuner mener også at gjennomføring av valg skal være et folkevalgt ansvar, ikke en oppgave for administrative organ, og at slike begrensninger vil svekke den folkevalgte styringen av valget.

Oslo kommune stiller spørsmål ved hvem som skal kontrollere at listekandidater ikke velges inn i stemmestyrer, og at de ikke har tjeneste som stemmemottaker eller valgfunksjonær. De påpeker at hvis dette skal gjøres administrativt vil det bety en kjempejobb.

Løten kommune tar også opp et annet poeng, og viser til at det i valgloven er forbud mot valgagitasjon i valglokalet. De mener at:

”reglene om forbud mot valgagitasjon i valglokalet er tilstrekkelige for å forhindre at det skjer utilbørlig påvirkning av velgere eller til at det oppstår interessekonflikter mellom valgfunksjonærer og velgere.”

Det samme argumentet trekkes frem av KS, som i sin høringsuttalelse uttaler at:

”gjeldende valglov setter forbud mot valgagitasjon i stemmelokalet, og at listekandidater fra ulike lister som regel vil være representert i stemmestyrene. KS tviler på at listekandidaters nærvær i et stemmelokale i seg selv vil påvirke stemmegivningen i nevneverdig grad. KS mener derfor at det ikke er behov for en bestemmelse som begrenser valgstyrenes mulighet til også å benytte listekandidater som valgfunksjonærer ved den praktiske avviklingen av valg.”

Askøy kommune, Haram kommune og Karmøy kommune mener at hvis en slik begrensning skal innføres er det nødvendig med en overgangsfase slik at kommunene får tid til å trene opp og lære opp andre valgmedarbeidere.

Faglig forum for formannskapssekretærer uttaler at:

”det bør fastsettes regler som begrenser listekandidaters valgbarhet og mulighet for å tjenestegjøre som stemmestyrer og valgfunksjonærer”.

Senter for menneskerettigheter (UiO) mener at man for å fjerne all tvil om upartiskhet bør endre reglene både når det gjelder valgstyrer og stemmestyrer. De uttaler at:

”Loven bør endres slik at medlemmer av både valgstyrer og stemmestyrer, i tillegg til øvrige funksjonærer, bare bør være personer som selv ikke stiller til valg. (..) Dette bør gjøres ut fra et føre var prinsipp og for å bringe praksis i tråd med internasjonal praksis. Etter SMRs syn bør det selv i små kommuner være mulig å finne valgmedarbeidere som ikke selv er kandidater.”

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet uttaler at:

”Det er viktig at sammensetningen av valgmedarbeidere gjenspeiler befolkningsmangfoldet. IMDi-rapport 11-2007 ’Hvem stemmer og hvorfor. Om ulike etniske gruppers valgdeltagelse’ stadfester at tillit til det politiske systemet kan påvirke deltakelsen ved valg. Det kan være grunn til å tro at denne tilliten i mindre grad kan tas for gitt i enkelte innvandrergrupper. Å unngå tvil om upartiskhet når det gjelder valgmedarbeidere kan derfor ha ekstra stor betydning for disse gruppene.”

5.4.5 Departementets vurdering og forslag

Flere av høringsinstansene uttaler at en begrensning i listekandidaters valgbarhet til stemmestyrer vil medføre en del vanskeligheter. Flere kommuner bruker listekandidater til slike oppgaver i dag, og viser til at det allerede er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig personell til valggjennomføringen.

Departementet deler kommunenes vurdering av at det kreves erfaring og god opplæring for å sikre en god gjennomføring av valget. Departementet viser til at det fremgår av høringsuttalelsene at noen kommuner allerede har innført slike begrensninger. Departementet mener at det er viktig å få frem hvordan disse kommunene har gått frem og bidra til å spre gode erfaringer. Departementet ser positivt på at en del kommuner mener at man gjennom å tenke nytt kan få engasjert nye deler av befolkningen, og er enig i at det bør være mulig også i andre kommuner å rekruttere andre personer enn listekandidater. På linje med flere av høringsinstansene mener departementet at det prinsipielle i denne saken må tillegges større vekt enn praktiske utfordringer.

I høringsrunden ble det tatt opp at en begrensning i bruk av listekandidater vil kunne føre til at antall valglokaler vil måtte reduseres. Departementet vil understreke at det i utgangspunktet ikke er praktiske hensyn som rekruttering av valgmedarbeidere som er bestemmende for antall valglokaler. Hvor mange valglokaler som er nødvendig må vurderes i forhold til overordnede prinsipper for gjennomføring av valg. Et viktig prinsipp for gjennomføring av valg er at alle velgere skal ha lik tilgang til å stemme.

Departementet er enig med OSSE og med flere av høringsinstansene i at det er prinsipielt problematisk at listekandidater har oppgaver som involverer kontakt med velgere i valglokalet. Til tross for at det hittil har vært få eller ingen klager på at listekandidater kan sitte i stemmestyrer, deler departementet synspunktet til Senter for menneskerettigheter om at man ved slike grunnleggende spørsmål må legge et føre var prinsipp til grunn. At velgerne har tillit til valggjennomføringen er helt avgjørende i et demokrati og man kan ikke ta for gitt at den tilliten alltid vil være der.

Valg bygger på viktige prinsipper som gjennomsiktighet, åpenhet og upartiskhet i alle ledd av valggjennomføringen. Når listekandidater gis oppgaver knyttet til selve stemmegivningen i valglokalene, ser departementet at det kan rokke ved tilliten til en korrekt valggjennomføring. Saken som kom opp etter valget i 2007 skapte mistro og viste hvor raskt tilliten til valggjennomføringen kan skades. Den understreket også problemene med at listekandidater har oppgaver i valglokalene. Selv om alt kan ha gått rett for seg, er det vanskelig å bevise dette.

Departementet viser for øvrig til at gjennomføring av valg er en av demokratiets viktigste grunnsteiner, og ser det som viktig at velgerne i større grad inviteres til å delta ved gjennomføringen.

Departementet mener derfor at det bør innføres en begrensning i hvilke oppgaver listekandidater kan ha ved gjennomføring av valg. Ettersom både stemmemottakere og valgfunksjonærer kan ha kontakt med velgerne under stemmegivningen, mener departementet at listekandidater bør avskjæres fra å inneha disse rollene.

Departementet mener høringsrunden bekrefter at det ikke er grunn til å begrense listekandidater fra å sitte i valgstyrer. Kun Senter for menneskerettigheter uttaler at listekandidater også bør utelukkes fra valgstyrer. Etter departementets vurdering ville en slik endring medført en omlegging av hele systemet for politisk valgte organs oppgaver knyttet til valg. Etter departementets vurdering foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende hensyn som taler for en slik omlegging her i landet. Valgstyrene har flere oppgaver knyttet til valggjennomføringen, men ingen til selve valghandlingen.

Departementet mener det er naturlig at ansvaret for å sikre at det ikke sitter listekandidater i stemmestyrer, eller at listekandidater fungerer som stemmemottakere eller valgfunksjonærer, må tillegges valgstyret.

Stemmestyrer anses som kommunale nemnder og opprettes etter regler i kommuneloven. Det foreslås derfor at valgbarhetsbegrensningen tas inn som nytt ledd i kommuneloven § 14. Begrensninger foreslås tilsvarende i valgloven § 8-2 og § 9-3 slik at listekandidater ikke kan tjenestegjøre som stemmemottakere eller valgfunksjonærer i valglokalene.

Konklusjon

Departementet foreslår at det innføres begrensninger i listekandidaters valgbarhet til stemmestyrer. Basert på de samme vurderingene foreslås tilsvarende begrensninger for stemmemottaker og valgfunksjonærer i valglokalene. Departementet understreker at det kun er personer som selv stiller til valg i det aktuelle valget, og ikke politikere generelt, som omfattes av en eventuell begrensning.

Av hensyn til at flere kommuner mener begrensninger vil medføre praktiske problemer, ser departementet grunn til å utsette iverksettingen av forslaget til valget i 2013. Dette vil gi kommunene tilstrekkelig tid til omstilling og å tilpasse seg nytt regleverk, samt få til en god kompetanseoverføring. Gitt viktigheten av at valget gjennomføres på korrekt måte, er dette forhold som det bør tas hensyn til. Departementet ber likevel kommunene i den grad det er mulig å ta hensyn til den eventuelle endringen i sitt arbeid med å bemanne stemmestyrer allerede ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011.

Departementet viser til at det allerede er flere kommuner som bemanner stemmestyrer uten å bruke listekandidater, og mener at også andre kommuner kan klare dette dersom de får noe tid til å omstille seg. Departementet vil i tiden frem mot neste valg bidra med å gjøre erfaringene fra disse kommunene kjent for andre kommuner. Videre vil departementet understreke at det er viktig å tenke nytt i rekrutteringen. Velgerne bør generelt i større grad engasjeres og ansvarliggjøres i gjennomføringen av valg. Det vil etter departementets vurdering kunne ha en positiv effekt også for lokaldemokratiet om flere innbyggere deltok i valgavviklingen. Det vil kunne gi hver enkelt mer informasjon og kunnskap om valg, men også styrke borgerfølelsen og opplevelsen av å delta. Departementet vil se på om det skal igangsette et informasjonsarbeid på sentralt nivå for å oppmuntre flere av innbyggerne til å delta i valggjennomføringen.

5.5 Forsegling av valgurner. Oppbevaring og transport

5.5.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Når det gjelder spørsmålet om prosedyrer for forsegling, oppbevaring og transport av valgmateriell er noe regulert i valgloven og noe i valgforskriften. Det må her sondres mellom ulike faser i valgavviklingen: Tidligstemmegivning, ordinær forhåndsstemmegivning og stemmegivning på valgdagen.

Tidligstemmegivning og ordinær forhåndsstemmegivning

Valgloven § 8-4 har bestemmelser om framgangsmåten ved tidligstemmegivning og ved forhåndsstemmegivningen. Det står ikke i loven at valgurnen skal være forseglet. Kravet om forsegling av urner ved forhåndsstemmegivningen innenriks framgår av valgforskriften § 27 (5). Bestemmelsen regulerer framgangsmåten ved både forhåndstemmegivningen og forsendelse av stemmegivninger. Det følger av valgforskriften § 24 a tredje ledd at reglene om bruk av valgurne, forsegling, oppbevaring og transport, er de samme ved tidligstemmegivning som ved ordinær forhåndsstemmegivning. Stemmegivningen skal legges ned i en forseglet urne. Dette gjelder enten velgeren forhåndsstemmer i egen kommune eller vedkommende stemmer utenfor hjemkommunen.

Når det gjelder oppbevaring og transport av valgmateriell er dette regulert i valgloven §§ 9-8 og 10-8. Det følger av valgloven § 9-8 at alt valgmateriell skal oppbevares og transporteres på ”betryggende måte”. For materiell som skal sendes til fylkesvalgstyret (eller til fylkesmannen i Oslo og Akershus) framgår det av loven § 10-8 (3) at dette skal pakkes ”i god orden i forsvarlig forseglet emballasje, og sendes på hurtigst betryggende måte.”

I henhold til valgforskriften § 29 om tømming av urner og oppbevaring av materiell med mer gis de bestemmelser som er fastsatt i valgforskriften for valgdagen, §§ 33 og 34, tilsvarende anvendelse under forhåndsstemmegivningen. Det betyr for det første at valgstyret skal sørge for at det etableres betryggende rutiner ute i valglokalene, slik at det ikke skjer noe urettmessig med innholdet i urnene. Omslagskonvoluttene, med stemmeseddelkonvolutten og valgkortet, må oppbevares slik at de ikke blandes sammen med annet valgmateriell. For det andre skal omslagskonvoluttene oppbevares på en slik måte at de er utilgjengelige for uvedkommende. Dersom stemmesedlene oppbevares på et sted hvor valgmyndighetene ikke har direkte oppsyn med dem, skal oppbevaringsstedet forsegles.

Stemmegivning på valgdagen

Ved stemmegivning på valgdagen skal velgeren selv legge stemmeseddelen ned i en urne, jf. § 9-5 (3). Det er ikke noe krav - verken i valgloven eller valgforskriften - at valgurner som brukes på valgdagen skal være forseglet mens stemmegivningen pågår. Etter valgforskriften § 33 skal valgstyret sørge for at stemmestyrene etablerer ”betryggende rutiner” for oppbevaring av innholdet i urner som må tømmes i løpet av valgdagen. Dette innebærer at stemmesedlene skal oppbevares på en slik måte at de er utilgjengelige for uvedkommende. Dersom stemmesedlene oppbevares på et sted hvor valgmyndighetene ikke har direkte oppsyn med dem, skal oppbevaringsstedet forsegles, jf. valgforskriften § 34. Det kreves også at avgitte stemmer oppbevares slik at de ikke blir blandet sammen med de øvrige stemmesedlene eller annet valgmateriell. Som nevnt foran er det de samme reglene som gjelder ved forhåndsstemmegivningen i henhold til § 29 i valgforskriften.

I § 34 i valgforskriften er det fastsatt regler om forsegling ved oppbevaring og transport av valgmateriellet.

For det første slås det fast at valgstyret har ansvar for å etablere betryggende rutiner for oppbevaring og transport av valgmateriell i alle faser av valggjennomføringen. Valgstyret avgjør – ut fra lokale forhold – hvordan valgmateriellet, manntall, stemmesedler, urner mv. skal oppbevares.

Bestemmelsen fastsetter videre et krav om forsegling i alle situasjoner hvor valgmateriell etterlates uten direkte oppsyn av valgmyndighetene. Regelen omfatter alle tilfeller hvor valgmateriell kan tenkes etterlatt, for eksempel mellom søndag og mandag på steder hvor det er todagers valg, eller dersom det tas en pause i opptellingen fra valgnatten og til morgenen etter. Forsegling bør skje ved hjelp av lakk og segl, eller annet forseglingsutstyr som sikrer at uvedkommende ikke kan få tilgang til materiellet uten at dette synes. Stemmestyrets leder – eller en annen person som valgstyret utpeker – har ansvaret for å ta vare på forseglingsmateriellet.

Når det gjelder transport av valgmateriell skal all transport foregå på hurtigste betryggende måte og uten unødige forsinkelser. Det er valgstyrets ansvar å etablere forsvarlige rutiner. Personer som oppbevarer forseglingsutstyr kan ikke forestå transport av materiellet. Vedkommende kan heller ikke utføre vakthold, hvis det er påkrevet.

5.5.2 Høringsnotatet

Departementet viste til OSSE-rapportens anbefaling om å ta i bruk konsekvente prosedyrer for sikkerhetstiltak på valgdagen, blant annet ved forsegling av valgurnene. For øvrig mente OSSE at oppbevaringen av valgurnene og annet valgmateriale til forhåndsstemmegivningen på et sikkert sted, er i samsvar med internasjonal ”best practice”.

I høringsnotatet drøftet departementet om det bør være faste prosedyrer i form av sikkerhetstiltak, herunder forsegling av valgurnene, på selve valgdagen. Departementet så også på om det er behov for et mer detaljert regelverk for oppbevaring og transport av valgmateriell.

Forsegling av valgurner på valgdagen

Departementet påpekte at det her i landet aldri – så vidt departementet har brakt på det rene – har vært et lovfestet krav om at urner skal være forseglet på valgdagen. Det har vært opp til den enkelte kommune om de har ønsket å forsegle valgurnene. Departementet viste til at velgere fra tid til annen har stilt spørsmål ved at valgurnene på valgdagen ikke er forseglet. Under henvisning til at vår praksis ikke er i overensstemmelse med internasjonale standarder, mente departementet at OSSEs anbefaling bør følges opp med krav om forsegling av valgurnene.

Departementet drøftet hvorvidt et krav om forsegling av urner burde framgå av valgloven, eller om det er tilstrekkelig at det står i valgforskriften slik det gjør ved forhåndsstemmegivningen.

En ny bestemmelse om at valgurnene på valgdagen alltid skal være forseglet, ville etter departementets oppfatning være et så viktig prinsipp at en slik bestemmelse naturlig hører hjemme i valgloven, ikke kun i forskrift. Departementet mente at det tilsvarende burde framgå av loven at urner under forhåndsstemmegivningen skal forsegles. På denne bakgrunn foreslo departementet to nye bestemmelser i valgloven om forsegling av valgurner for henholdsvis valgdagen og forhåndsstemmegivningen

En ordning med forseglede valgurner på selve valgdagen, vil normalt kreve langt flere urner enn kommunene i dag disponerer, eller gode prosedyrer for tømming av valgurner.

Departementet viste til utprøvingen av en ny designløsning for valgutstyr, valglokaler og stemmesedler ved stortingsvalget i 2009. Disse valgurnene kan forsegles. Også de fleste urner som benyttes i dag har muligheter for forsegling.

Departementet foreslo at det etableres et system for tømming av urnene. Det ville etter departementets oppfatning være lite hensiktsmessig å gå til anskaffelse av mange nye valgurner for å unngå problemet med tømming. En ordning for tømming av urner i løpet av valgdagen, i betryggende former der hensynet til sikkerheten er ivaretatt, måtte etter departementets mening være en god løsning.

Departementet så for seg en ordning der valgurnene kan åpnes og innholdet tømmes rett over i en dertil spesiallaget farget plastsekk, som så forsegles (med strips) og merkes med serienumre. Hvordan dette skal gjøres foreslo departementet fastsatt i valgforskriften, både når det gjelder forhåndsstemmene og valgtingsstemmene. Slik departementet vurderte det, ville en slik løsning tilfredsstille internasjonale standarder.

Departementet foreslo at en arbeidsgruppe fra kommunene får i oppdrag å gi innspill til slike rutiner i tillegg til løsninger for oppbevaring av avgitte stemmer.

Oppbevaring og transport av valgmateriell

Departementet viste til at det framgår av valglov og valgforskriften hvordan oppbevaring og transport av valgmateriell skal skje. Det er ikke fastsatt detaljerte regler for hvordan valgstyrene skal sørge for oppbevaring og transport, det står bare at det skal skje på ”en betryggende måte”. Her vil det variere ut fra lokale forhold hva som er den beste løsningen. Under henvisning til de tilbakemeldingene departementet fikk i forbindelse med evalueringen av valget i 2009, mente departementet at reglene om oppbevaring og transport av valgmateriell synes å fungere godt, og at kommunene har etablert gode rutiner for å sikre en trygg behandling av materiellet. OSSE har heller ikke merknader til dette i sin rapport. Departementet konkluderte derfor med at det ikke var grunnlag for å foreslå nye regler om oppbevaring og transport av valgmateriell.

Det er viktig at det etableres gode løsninger for oppbevaring og transport av valgmateriell i alle faser av valggjennomføringen. Departementet varslet derfor at det i valghåndboken vil omtale mer presist hvordan kommunene kan sikre seg mot uregelmessigheter.

5.5.3 Høringsinstansene

Samtlige høringsinstanser støtter departementets forslag, eller de har ingen merknader, når det gjelder forsegling av valgurner på valgdagen. Mange kommuner viser til at de allerede i dag praktiserer en ordning med forsegling av urnene på valgdagen. De synes det er viktig med en avklaring og at bestemmelser om dette skal fremgå av valgloven.

Lillehammer kommune uttrykker det slik:

”Det er bra at forsegling av valgurner blir lovfestet. Dette har også med troverdighet for velgerne å gjøre. De er opptatt av at valget skal være hemmelig, og synes det er betryggende med urner som er forseglet”.

Norsk senter for menneskerettigheter skriver i sin høringsuttalelse:

”I tråd med føre var prinsippet og et generelt ønske om å bringe det norske valgsystemet mer i tråd med internasjonale krav, slik de framgår av blant annet OSSE/ODIHR sin Håndbok for valgobservasjon (6. utg.) kapittel 8, virker dette forslaget etter SMRs mening rimelig.”

Departementet konstaterer videre at det er enighet blant høringsinstansene om at et så viktig prinsipp som forsegling av valgurnene bør fremgå av valgloven også når det gjelder tidligstemmegivningen og forhåndsstemmegivningen.

Vanylven kommune understreker i sin høringsuttalelse:

”Vi tykkjer det er heilt naturleg at krav om forsegling av urnene både på valdagen og ved førehandsrøystinga kjem inn i vallova. Det vel heller underleg at det ikkje vore noko slikt krav – korje i lova eller forskrifta – til urner nytta på valdagen.”

KS skriver følgende om dette:

”KS mener at forskriften om dagens krav til forsegling av valgurner på valgdagen må lovfestes. Det er et viktig prinsipp for å sikre valgene sikkerhet og legitimitet.”

Levanger kommune formulerer det slik:

”Krav om forsegling av valgurner vil bidra til mer betryggende rutiner på stemmesteder for forhåndsstemmegivning og ute i valglokalene valgdagen. Det er viktig at velgerne føler seg trygge på at valget de har gjort forblir hemmelig. Det må likevel ikke bli slik at forseglingen av urner for mottak av forhåndsstemmer til andre kommuner, vil føre til forsinkelser i utsending av disse. Her må rutinene tilpasses slik at urnene kan byttes ut og tømmes før postavgang.”

Når det gjelder departementets forslag om å forskriftsfastsette rutiner for tømming av urnene på valgdagen, viser høringssvarene at det er enighet om dette. Mange synes også at det er fornuftig at en arbeidsgruppe ser nærmere på hvordan dette skal skje i praksis.

Faglig forum for formannssekretærer er imidlertid bekymret for at det kan oppstå forsinkelser når forhåndsstemmer, som skal sendes til andre kommuner, først må legges i en forseglet urne. FFF foreslår derfor en endring av § 8-4 femte ledd, slik at det bare er ved mottak av forhåndsstemmer fra velgere i egen kommune at valgurnene skal være forseglet. På den måten kan kommunene fritt bestemme hvilke rutiner de skal ha for oversendelse av forhåndstemmer til andre kommuner.

Også Odda kommune har foreslått noen lovendringer i § 8-4 femte ledd i tillegg til § 9-5 sjette ledd. Kommunen ønsker at det skal stå klart i loven at valgurner som brukes ved forhåndstemmegivningen innenriks skal være forseglet i den kunngjorte åpningstiden. Videre at valgurner som brukes på selve valgdagen skal være forseglet i den tiden valgtinget er åpent. Etter kommunens oppfatning vil det være vanskelig å ha et gjennomgående reglement som passer like godt gjennom hele valgprosessen med tidligstemmegivning, forhåndsstemmegivning og stemmegivning på selve valgdagen.

Askøy kommune skriver i sitt høringssvar:

”Askøy har alltid forseglet sine valgurner, både forhåndstemmer og på valgtinget. Stemmer fra velgere manntallsførte i vår kommune, mottatt fra andre kommuner, legges på forseglet urne. Mottatte stemmer fra velgere manntallsført i andre kommuner legges på urne, men ikke forseglet urne. Vanligvis avsendes stemmene hver dag, men urnen oppbevares i et avlåst rom dersom den inneholder stemmer ved arbeidsdagens slutt. Forseglingen på denne urnen vil i tilfelle måtte brytes ofte/hver dag. Dette virker noe unødvendig og tungvindt.”

Når det gjelder oppbevaring og transport av valgmateriell, er det ingen av høringsinstansene som uttrykker behov for å ha detaljerte regler for hvordan valgstyrene skal sørge for oppbevaring og transport. De som uttaler seg om dette er fornøyd med de rutinene kommunene har etablert ut i fra lokale forhold og behov.

Eidskog kommune skriver følgende om dette i sin høringsuttalelse:

”Vi mener det er tilstrekkelig at det enkelte valgstyret selv vurderer hva som er betryggende rutiner. Dette begrunnes med at det er ulike forhold i kommunene (store/små kommuner, god oversikt, ”alle kjenner alle” osv.).”

5.5.4 Departementets vurdering og forslag

Forslaget om at valgurnene skal forsegles også på selve valgdagen, og at et så viktig prinsipp bør fremgå av valgloven, har fått solid tilslutning. Departementet konstaterer også at det er enighet blant høringsinstansene om at kravet om forsegling av valgurnene under forhåndsstemmegivningen, av samme grunn, bør flyttes fra valgforskriften og over i valgloven. På den måten signaliseres det at kravet i valgloven om forsegling av valgurner gjennom alle faser i valgprosessen er grunnleggende og et viktig bidrag til å opprettholde tilliten til at valgadministrasjonen er upartisk og at valgene gjennomføres med integritet.

Når det gjelder utformingen av nye lovbestemmelser om forsegling av valgurner er det kommet noen innvendinger og nye forslag når det gjelder tidspunket for når urnene skal være forseglet og når forseglingen kan brytes.

Etter departementets vurdering er det viktig å understreke at urnene skal være forseglet under selve stemmegivningen, det vil si når de blir benyttet av velgerne. Det er således ikke noe i veien for og det vil også være behov for å bryte forseglingen fra tid til annen når urnen ikke er i bruk. Her må det etableres klare rutiner.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det ville bli behov for å tømme de forseglede urnene i løpet av valgdagen, med mindre kommunene hadde mange nok tomme valgurner.

Flere høringsinstanser fremholder viktigheten av at de forseglede urnene kan tømmes og sorteres slik at de forhåndsstemmegivningene som skal videre til andre kommuner kan legges i konvolutter og sendes fortløpende som A-post. Den enkleste måte å avhjelpe dette på vil være at det alltid er én valgurne i hvert valglokale merket med for eksempel ”velgere fra andre kommuner” eller ”utenbys velgere”. Dermed vil alle stemmegivninger fra innbyggere som ikke er bosatt i den kommunen de velger å stemme i, kunne samles i én eller flere valgurner avhengig av behov. Forseglingen til denne typen urner kan brytes når stemmelokalet stenges. Innholdet kan deretter sorteres og legges i konvolutter, for så og sendes til velgernes respektive hjemkommuner som A-post. Departementet mener også det må være mulig å bryte forseglingen dersom urnen blir full under selve stemmegivningen, dersom kommunen ikke har reserveurner. Tidspunktet for når en urne må tømmes – og forseglingen brytes – er avhengig av flere forhold og vil variere fra kommune til kommune. Det er viktig at det etableres gode rutiner for hvordan dette i tilfelle skal skje.

Hvis en kommune har få urner vil det være nødvendig å besørge tømming av disse og ny forsegling. Selv om en kommune har flere tomme forseglede urner på lager, kan det også være nødvendig å bryte forseglingen for å få sendt stemmegivningene av gårde til rett bostedskommune i god tid før valgdagen.

Det som er viktig er at valgurnene – på alle stadier i valgavviklingen – skal være forseglet under selve stemmegivningen. Hvorvidt stemmegivningen foregår i forhåndsstemmeperioden, på selve valgdagen eller om det er en eller flere stemmegivning(er) som må videresendes til en annen kommune, er derfor uten betydning for kravet om at valgurnene skal være forseglet når valglokalene er åpne for stemmegivning.

Et annet spørsmål er imidlertid hvordan man skal håndtere disse stemmegivningene når forseglingene brytes og valgurnene tømmes. Det samme gjelder under oppbevaring av avgitte stemmer. Departementet er opptatt av å finne frem til gode praktiske løsninger. I høringsnotatet ble det foreslått nye rutiner for tømming av valgurner i valgforskriften. Departementet vil derfor revidere § 33 i valgforskriften som også gjelder ved forhåndsstemmegivningen.

Etter departementets vurdering vil en ordning der valgurnene åpnes og innholdet tømmes rett over i en dertil spesiallaget farget plastsekk, som så forsegles (med strips) og merkes med serienummer, være en løsning som ville tilfredsstille internasjonale standarder. Når valgurnene tømmes i forhåndsstemmeperioden, vil ordningen kunne være lik, men de stemmegivningene som skal videresendes må skilles ut fra de øvrige plastsekkene.

Departementet varslet i høringsnotatet at en arbeidsgruppe fra kommunene vil bli invitert til å komme med innspill og se nærmere på valgforskriftens regler for utforming av stemmesedler. Det vil være naturlig at denne gruppen også ser på rutinene for tømming av valgurner og mulige løsninger for oppbevaring av avgitte stemmer. Et solid flertall av høringsinstansene støtter dette og departementet vil følge opp forslaget.

På denne bakgrunn vil departementet - med en presisering av at kravet om forsegling gjelder under stemmegivningen både ved forhåndsstemmegivningen og ved stemmegivningen på selve valgdagen - opprettholde forslaget til to nye bestemmelser i valgloven.

Når det gjelder oppbevaring og transport av valgmateriell, er det ikke overraskende at ingen av høringsinstansene mener det er behov for å ha detaljerte regler for hvordan valgstyrene skal sørge for oppbevaring og transport. Høringsuttalelsene underbygger de tilbakemeldingene departementet fikk i forbindelse med evalueringen av valget i 2009, og viser at reglene om oppbevaring og transport av valgmateriell synes å fungere godt. Kommunene har etablert gode rutiner for dette, en oppfatning som også deles av OSSE i deres rapport. Departementet ser derfor ingen grunn til å foreslå noen nye forskrifter om oppbevaring og transport av valgmateriell.

5.6 Lovteknisk endring § 2-7

Valgloven § 2-7 inneholder en bestemmelse om at den som mener at en selv eller noen annen uriktig er blitt innført eller utelatt i manntallet, kan kreve at valgstyret retter opp feilen. Av valgloven § 2-7 (2) følger det at kravet skal være skriftlig og begrunnet. Ved en feil, ble imidlertid uttrykket ”skriftlig” feilstavet ved vedtakelsen av valgloven, slik at det i dag står at kravet skal være ”skiftlig”.

Departementet foreslår at feilen rettes opp ved at uttrykket ”skiftlig” i valgloven § 2-7 (2) endres til ”skriftlig”. Endringen som foreslås er av ren teknisk art og innebærer ingen realitetsendring. Etter departementets vurdering har det derfor ikke vært nødvendig å sende dette forslaget på høring.