6 Omtale av ulike andre problemstillinger der det ikke foreslås lovendringer

6.1 Krav til kvittering for overlevering av valgmateriell

6.1.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Valgloven § 10-8 fastsetter at valgstyret ved stortingsvalg og fylkestingsvalg så snart som mulig skal sende følgende materiell til fylkesvalgstyret:

1. alle godkjente stemmesedler, sortert på urettede og rettede, de som er avgitt på valgtinget og de som er avgitt på forhånd hver for seg,

2. alle stemmegivninger og stemmesedler valgstyret har forkastet,

3. alle valgkort fra forhåndsstemmegivningen,

4. alle omslagskonvolutter fra forhåndsstemmegivningen utenriks og på Svalbard og Jan Mayen,

5. bekreftet avskrift av det som er protokollert i forbindelse med valget, og

6. kopi av innkomne klager.

Oslo kommune skal – ved stortingsvalg – sende det materiellet som er omtalt foran til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, så snart valgoppgjøret er avsluttet.

Materiellet skal pakkes i god orden i forsvarlig forseglet emballasje, og sendes på hurtigst betryggende måte.

Loven § 9-8, jf. valgforskriften § 34 fastsetter at alt valgmateriell skal oppbevares og transporteres på betryggende måte i alle faser av valggjennomføringen.

Valgmateriellet skal forsegles dersom det i perioder ikke er under direkte oppsyn av valgmyndighetene. Forseglingen skal foretas på en slik måte at ingen får adgang til det forseglede materiellet uten at dette etterlater seg tydelige merker.

All transport av valgmateriell skal foregå på hurtigst betryggende måte og av andre enn dem som oppbevarer forseglingsutstyret.

Dersom det foregår stemmegivning på flere steder i kommunen, skal stemmestyrene sørge for at materiellet som er benyttet på stemmestedene blir fraktet til valgstyret. Valgforskriftens bestemmelser gjelder også ved denne transporten.

Departementet har ingen indikasjoner på at reglene om sikring og transport av valgmateriell ikke fungerer bra. Det er likevel et spørsmål om det bør etableres en rutine for hvordan valgmateriell skal overleveres. Det finnes ingen regler som pålegger den som mottar valgmateriell, å kvittere for mottakelsen av materiellet. Departementet mener det kan stilles spørsmål ved om det er behov for regler som sikrer at det kan dokumenteres hva som blir overlevert fra en instans til en annen, enten det er innad i kommunen, eller mellom kommunen og fylkeskommunen.

6.1.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet uttalte departementet at god orden og sikkerhetshensyn tilsier at en bør ha rutiner for kvittering ved mottak av valgmateriell. Det kan være behov for å etablere en ordning som gjør det mulig å kontrollere hva som er blitt overlevert av valgmateriell fra en instans til en annen. En slik kontrollordning kan gjennomføres ved at man innfører et krav om dokumentasjon i form av kvittering. Dette kravet bør gjelde både ved stemmestyrenes overlevering til valgstyret, og når valgstyret leverer materiell til fylkesvalgstyret for kontroll.

Departementet foreslo at det utarbeides et skjema med oversikt over det materiellet som skal leveres, og der det skal angis hvor mye som overleveres. Dette skjemaet skal fylles ut av den instansen som leverer materiellet. Mottakeren kontrollerer at det som overleveres er i samsvar med det som er oppført i skjemaet, og kvitterer for mottakelsen.

Departementet la til grunn at valgforskriften bør endres, slik at den pålegger valgmyndighetene å etablere en kvitteringsordning som skal benyttes ved overlevering av valgmateriell. Valgloven § 9-10 gir hjemmel til blant annet å fastsette forskrift om oppbevaring og transport av valgmateriell.

6.1.3 Høringsinstansene

Det store flertallet av høringsinstansene har ingen merknader, eller slutter seg til forslaget uten ytterligere kommentarer.

De som støtter forslaget og har kommentarer uttaler:

Fylkesmannen i Vestfold:

”Fylkesmannen i Vestfold er enig i at det i valgforskriften tas inn krav til kvittering for levering og mottak av valgmateriell, enten dette skjer internt i kommunen eller ved levering til fylkeskommunen.”

Sør-Trøndelag fylkeskommune (STFK):

”Fylkesvalgstyret i STFK har i mange år hatt denne praksis ved mottak av valgmateriell fra kommunene.”

Bærum kommune:

”Bærum kommune har etablert en solid og grundig rutine for registrering av materiell som leveres fra stemmestyrene til valgstyret og fra valgstyret til fylkesvalgstyret og har ingen problemer med å støtte departementets forslag.”

Levanger kommune:

”For kommuner som ikke allerede i dag har rutiner for dette, vil vel et krav i forskriften og et standard skjema være bidrag til bedre orden og sikkerhet.”

Råde kommune:

”Ved overlevering av materiell til fylkesvalgstyret i Østfold har dette vært praksis gjennom flere valg. Det gis tilslutning til at det i valgforskriften tas inn krav til kvittering for levering og mottak av valgmateriell. Dette gjelder så vel internt i kommunen som ved levering til fylkeskommunen.”

Universitetet i Oslo, Norsk senter for menneskerettigheter (SMR):

”En slik endring ville etter SMRs syn bidratt positivt til å øke sikkerheten ved valggjennomføringen.”

Oslo kommune går mot forslaget og uttaler:

”Oslo kommune støtter ikke departementets forslag om kvittering for mottatt valgmateriell, men foreslår at den enkelte kommune blir pålagt å utarbeide rutiner for overlevering av valgmateriell.”

Vefsn kommune uttaler:

”For vår del sendes ”valget” med fly til Bodø. Vi er derfor usikre på verdien av en kvittering som kommer noen dager senere og som skal vise hva fylkesvalgstyret har mottatt fra oss. Det vil bli ord mot ord dersom det er misforhold mellom det kommunen mener den har sendt og det fylkeskommunen mener den har mottatt, så lenge ikke begge parterer er tilstede samtidig og kan gå gjennom innholdet sammen. Når det gjelder de som kommer fra kretsene med materiell har dette aldri vært noe problem. Vi har egne folk hos valgstyret som tar i mot dem og går gjennom innholdet sammen med dem før de forlater valgstyret, og dersom skulle etterspørre kvittering så vil de få det, på lik linje med partier som leverer lister og ber om kvittering. Vi ser ingen behov for lovregulering av dette.”

Faglig forum for formannskapssekretærer (FFF) uttaler:

”Rutiner for overlevering av materiell vil være varierende fra kommune til kommune og fra fylke til fylke ut fra forhold som for eksempel forsendelsesmåte. Det vil også ha en viss betydning hva det skal kvitteres for mottak av (om det er antall kolli eller det faktiske innholdet). Behovet for hvilke kontrollrutiner man skal ha, utover det som er bestemt i lov eller forskrift, vil variere fra kommune til og fra fylke til fylke. Derfor anbefaler FFF at det ikke innføres ytterligere krav til dokumentasjon.”

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at flertallet av høringsinstansene slutter seg til forslaget. Det vil derfor bli tatt inn en ny bestemmelse om kvittering i valgforskriften § 34, og utarbeidet et skjema som kan benyttes til dette formål. Dette skjemaet skal fylles ut av de som leverer materiellet fra seg. Skjemaet leveres til mottaker sammen med materiellet. De som mottar materiellet skal kontrollere det som mottas mot skjemaet, og bekrefte at det er samsvar mellom skjemaet og det materiellet som blir overlevert. Bekreftet kvittering for mottatt materiell skal leveres til den som bringer materiellet – en representant for stemmestyrene ved levering innad i kommunen, og en representant for valgstyret ved levering til fylkesvalgstyret.

Departementet vil presisere at det er opp til kommunene å etablere gode praktiske rutiner for å sikre en forsvarlig transport og overlevering av materiellet. Dersom materiellet skulle bli levert uten at en representant for avsender er til stede ved overleveringen – for eksempel ved oversendelse per post – legger departementet til grunn at mottaker skal kontrollere materiellet, og sende kvittering for mottak.

Departementet vil komme tilbake til detaljer i forbindelse med endringer i valgforskriften til våren. Det vil også bli gitt en omtale i valghåndboken.

6.2 Kretsen av valgbare ved stortingsvalg

6.2.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Det følger av Grunnloven § 62 og valgloven § 3-1 (2) at ansatte i departementene – med unntak av statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere – er utelukket fra valg til Stortinget. Forbudet omfatter alle departementsansatte – embetsmenn, saksbehandlere og de som utfører øvrige tjenester i departementene, som arkiv-, forværelses- og renholdspersonale.

Hvorvidt en person skal utelukkes fra valg til Stortinget, avhenger av om vedkommende innehar stillingen på valgdagen. Det er således ikke i strid med regelverket om en departementsansatt blir nominert på en valgliste, og stiller til valg. Vedkommende må imidlertid i et slikt tilfelle ha fratrådt stillingen før valget gjennomføres. Det kreves fratreden. Permisjon er ikke tilstrekkelig.

Dersom det skulle vise seg at en ikke-valgbar person står på en valgliste på valgdagen, får dette ikke konsekvenser for gyldigheten av valget. Man skal heller ikke forkaste den listen der vedkommende er kandidat, eller forkaste de stemmesedler avgitt for vedkommende liste. Konsekvensen vil være at man ser bort fra vedkommende ved valgoppgjøret, jf. valgloven § 11-5 (1).

Bakgrunnen for disse begrensningene i valgbarhetsvilkårene er hensynet til maktfordelingsprinsippet: Man ønsker et klart skille mellom den lovgivende makt (Stortinget) og den utøvende makt (regjeringsapparatet). De som er ansatt i de sentrale organer tilknyttet den utøvende makt, bør ikke være medlemmer av den lovgivende makt, på grunn av den frie og uavhengige stilling representantene skal ha. Man vil dessuten unngå at enkelte skal komme i en dobbeltrolle, og kunne utøve innflytelse både under forberedelsen og avgjørelsen av saker som fremmes for Stortinget.

6.2.2 OSSE-rapporten

Representanter for Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) overvar stortingsvalget 2009. I rapporten observatørene utarbeidet på grunnlag av sine erfaringer, tar de opp valgbarhetsreglene som et tema. De skriver følgende:

”Retten til å velges gis til alle borgere som har stemmerett. Paragraf 62 i Grunnloven diskvalifiserer likevel følgende personer fra Stortinget: departementsansatte, med unntak av ministre, statssekretærer og politiske rådgivere, høyesterettsdommere samt ansatte i diplomatkorpset eller konsulatansatte.”

De kommer med følgende anbefaling:

”Det bør vurderes å gi departementsansatte tillatelse til å stille til valg.”

6.2.3 Høringsnotatet

Historisk bakgrunn

I høringsnotatet ga departementet en historisk oversikt over utviklingen av dagens regler på dette området, og hvordan spørsmålet om departementsansattes valgbarhet er blitt behandlet.

Grunnloven § 62 første ledd fastsatte inntil grunnlovsendring i 1913 at ”Statsraadets Medlemmer og de Embetsmænd, som ere ansatte ved dets Kontorer” ikke kunne velges til Stortinget.

I 1913 vedtok Stortinget at statsrådene skulle være valgbare til Stortinget. Samtidig ble bestemmelsen endret når det gjelder de departementsansattes valgbarhet, idet dagens ordlyd ble vedtatt.

Forslag til endringer av Grunnlovens § 62 var fremmet i 1911. Forslagene er referert, men ikke nærmet begrunnet i Dokument nr. 72 (1911). I forarbeidene til grunnlovsendringen (Indst. S L 1913) og i debatten i Stortinget (1. juli 1913) er fokus helt og holdent rettet mot spørsmålet om statsrådenes valgbarhet.

Spørsmålet om departementsansattes valgbarhet ble kun berørt i et par setninger, som rent referat av – og uten noen nærmere begrunnelse for – endringen i bestemmelsen. I et innlegg uttalte saksordføreren følgende:

”Dette forslag tilsigter….. uttrykkelig at utelukke fra valgbarhet alle tjenestemænd ved statsraadets kontorer, ikke bare der ansatte embetsmænd.”

Denne uttalelsen ble ikke kommentert eller imøtegått av andre representanter.

Forslagene om statsrådenes valgbarhet og departementsansattes valgbarhet var knyttet sammen i en bestemmelse, og måtte – som følge av prosedyrereglene for grunnlovsendringer – vedtas eller forkastes i sin helhet. Det kan virke som bestemmelsen om departementsansattes valgbarhet er kommet med som et ”påheng” til regelen om statsrådenes valgbarhet.

Spørsmålet om departementsansattes valgbarhet til Stortinget ble utredet i forbindelse med vedtakelsen av dagens valglov. Det ble fremmet fire alternative forslag til endringer av Grunnloven § 62. Alternativ nr. 1 gikk ut på at ”Embedsmænd, der ere ansatte ved Statsraadets Kontorer” skulle være utelukket fra valg til Stortinget

Valglovutvalget støttet dette alternativet og uttalte at

”Utvalget støtter alternativ 1 med den begrunnelse at det er urimelig at dagens regler «plasserer renholdsassistenter, sjåfører og ekspedisjonssjefer i samme bås.» Embetsmenn derimot utnevnes av Kongen i statsråd, og er pålagt å avlegge ed eller forsikring om troskap mot Kongen og konstitusjonen.”

Justisdepartementet uttalte i sin høringsuttalelse til Valglovutvalgets utredning at valgbarhetsbegrensningene burde vært knyttet opp til hvilke arbeidsoppgaver den departementsansatte har. De fant at det virker lite rimelig at tjenestemenn som utfører arbeid for den politiske ledelsen, skal kunne møte på Stortinget.

Forsvarsdepartementet uttalte at de stilte seg positive til forslaget om at forbudet mot at departementsansatte kan stille til valg ble begrenset til å gjelde dem som er utnevnt av Kongen i statsråd.

I Ot.prp. nr. 45 (2001 – 2002) uttalte Kommunaldepartementet:

”Departementet vil uttrykke skepsis til utvalgets forslag om at forbudet mot valgbarhet for ansatte i departementene, bør begrenses til å gjelde dem som er embetsmenn i Grunnlovens forstand (med unntak av statssekretærene). Departementet slutter seg her til Justisdepartementets høringsuttalelse og vil spesielt peke på at skillet mellom embetsmenn og tjenestemenn ikke trenger å være avgjørende for hva slags arbeidsoppgaver som legges til stillingen. Tillitshensyn taler for at heller ikke alminnelige tjenestemenn eller kontoransatte som deltar i forberedelsen av saker for den politiske ledelsen/regjeringen, bør ha anledning til å stille til valg til Stortinget. Det er imidlertid ikke fremsatt noe grunnlovsforslag i tråd med dette synet.”

Departementets vurderinger i høringsnotatet

Departementet pekte i høringsnotatet på at Grunnloven og valgloven ikke setter noe forbud mot at ansatte i departementene nomineres på valglister til stortingsvalg. Regelverket krever fratreden fra stillingen innen valgdagen dersom de blir valgt.

Departementet påpekte videre at det kan anføres at Grunnlovens regler – slik de lyder i dag – synes å gå for langt når det gjelder å utelukke departementsansatte fra valg til Stortinget. Det kan synes vanskelig å skulle begrunne at ansatte i rene servicefunksjoner, som rengjøringspersonell, sjåfører og vakthold, ikke skal kunne velges til representanter. En kan stille spørsmål ved om denne regelen er i godt samsvar med prinsippet om at færrest mulig bør være utelukket fra valg. Dessuten har veksten i antall ansatte i departementene ført til at forbudet mot valgbarhet rammer adskillig flere personer enn hva tilfellet var i 1913. Antall ansatte i departementene er i dag i overkant av 4500. Departementet mente derfor at gode grunner kan tale for at Grunnlovens forbud mot valg av departementsansatte til Stortinget vurderes med sikte på en endring.

Etter departementets syn ville det kunne skape klarere retningslinjer dersom valgbarheten kobles til hvorvidt den enkelte er utnevnt av Kongen i statsråd, enn departementsansettelse generelt. Dermed slipper man å måtte vurdere hvilke arbeidsoppgaver den konkrete stillingen er tillagt. Departementet ser imidlertid at det kan reises innvendinger mot et slikt prinsipp.

Det kan hevdes at det avgjørende burde være hvilke arbeidsoppgaver den enkelte har, ikke hvordan det formelle ansettelsesforholdet er regulert. En slik sondring ville innebære at det er de som – i kraft av sin stilling – involveres i behandlingen av saker som forelegges den politiske ledelsen, som blir utelukket fra valg. Et forbud som antydet ville medføre at departementsråd og ledere på avdelings- eller seksjonsnivå ble utelukket. Forbudet ville dessuten omfatte saksbehandlere, men også forværelses- og arkivpersonale, som vil ha befatning med interne dokumenter i departementene. Derimot kunne ansatte i servicefunksjoner som sjåfør- og rengjøringstjeneste velges, fordi de ikke håndterer saker som har politiske implikasjoner.

Dersom valgbarhet knyttes til hvilke arbeidsoppgaver den enkelte ansatte utfører, kan det etter departementets vurderinger skape uklare situasjoner og kunne føre til at ansatte i likeartede stillinger må bedømmes forskjellig ut fra konkrete arbeidsoppgaver. Dersom den ansatte skal drive valgkamp, samtidig som han/hun fungerer i sin stilling, kan det oppstå vanskelige situasjoner, både av habilitetsmessige årsaker og i forhold til den lojalitetsplikten man har som ansatt. Spesielt gjør dette seg gjeldende dersom man stiller som kandidat for et parti som er i opposisjon til den sittende regjeringen. Det er likevel viktig å påpeke at også i dag kan departementsansatte stille til valg, men må altså si opp sin stilling før de blir valgt.

Departementet pekte på at det er en forskjell i valglovens bestemmelser om tidspunktet kandidater må oppfylle vilkårene for valgbarhet. Valgloven § 3-1 fastsetter at det ved stortingsvalg er avgjørende om vedkommende innehar stillingen på valgdagen. Valgloven § 3-2 (5) – når det gjelder kommunestyrevalg og fylkestingsvalg – fastsetter at det er avgjørende om man innehar stillingen når organet trer i funksjon. Det kan reises spørsmål om det er mulig å harmonisere reglene, ved at valgloven § 3-1 blir endret i tråd med det som følger av § 3-2, slik at ikke-valgbare personer må ha trådt ut av stillingen når det nyvalgte Stortinget trer sammen i oktober måned i valgåret. En slik lovendring ville imidlertid etter departementets syn stride mot ordlyden i Grunnloven § 62 første ledd første punktum, som lyder:

”De Tjenestemænd, der ere ansatte ved Statsraadets Kontorer, Statssekretærerne og de politiske Raadgivere dog undtagne, kunne ikke vælges til Repræsentanter.”

Det følger av denne bestemmelsen at det må være situasjonen på valgdagen som er avgjørende for spørsmålet om valgbarhet ved stortingsvalg.

Departementsansattes valgbarhet til Stortinget reguleres – som nevnt foran – av Grunnloven. En eventuell endring av dagens regelverk vil derfor kreve endring av Grunnloven. Forslag til endringer av Grunnloven er regulert av klare prosedyreregler fastlagt i Grunnloven § 112. Et forslag må settes fram på det første, andre eller tredje Storting i løpet av en valgperiode. Dette innebærer at et eventuelt forslag til endring av Grunnloven § 62 vil måtte fremmes innen utgangen av sesjonen 2011–2012, mens det først kan voteres over etter valget i 2013 (det ligger ingen forslag til grunnlovsendringer på dette området i Stortinget fra forrige valgperiode).

Departementet konkluderte med at gode grunner kan tale for at det gjøres endringer i reglene om departementsansattes valgbarhet ved stortingsvalg. Det bør vurderes om en på sikt bør gå inn for endring av Grunnloven, både når det gjelder kretsen av valgbare og tidspunkt for valgbarhet.

6.2.4 Høringsinstansene

Høringsinstansene har ikke kommet med kommentarer til dette kapittelet i høringsnotatet.

6.2.5 Departementets vurdering

Departementet viser til drøftingene i høringsnotatet, der det konkluderes med at gode grunner kan tale for at det vurderes endringer i Grunnlovens bestemmelser om valgbarhet til Stortinget for ansatte i departementene.

6.3 Legitimasjon (prosedyrer)

6.3.1 Gjeldende rett

Valgloven §§ 8-4 (3) og 9-5 (2) inneholder regler som sier at en velger som er ukjent for stemmemottakeren skal legitimere seg. Disse reglene ble innført før valget i 2007. Tidligere het det i valgloven at stemmemottakeren kunne kreve at velgeren legitimerte seg, men reglene ble praktisert ulikt i kommunene.

Det er en grunnleggende regel i et demokratisk samfunn at hver enkelt velger bare får godkjent én stemme. Et effektivt virkemiddel for å sikre dette er å kreve at alle velgere skal legitimere seg for å få stemme. Et slikt krav vil også hindre at det oppstår tvil om juks. Mistanke om juks på grunn av manglende krav til legitimasjon kan svekke tilliten velgerne har til valgsystemet.

Kravet til legitimasjon er ikke absolutt. Dersom stemmemottakeren kjenner velgeren, trenger ikke velgeren å vise legitimasjon. Ved stemmegivning på institusjoner kan identiteten til velgeren bekreftes av en ansatt ved institusjonen. Dette unntaket ble innført fordi disse velgerne er i en situasjon der det ikke er lett å hente eller skaffe legitimasjon.

Stemmemottakeren må i hvert enkelt tilfelle vurdere den legitimasjonen velgeren legger fram. Loven inneholder ikke krav til type legitimasjon som kan godtas. Det legges til grunn at et minstekrav bør være at legitimasjonen inneholder velgerens navn, fødselsdato og bilde av velgeren. Typiske legitimasjonspapirer vil være bankkort med bilde, førerkort og pass, men også andre typer legitimasjon med bilde vil kunne godkjennes.

6.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet gjør departementet rede for erfaringene med legitimasjonsplikten ved gjennomføringen av valget. Det ble vist til at i forbindelse med evalueringen av valget svarte 82 prosent av kommunene at ingen velgere ble avvist på grunn av manglende legitimasjon. Til sammen 16 prosent svarte at et fåtall velgere ble avvist. De fleste av disse hadde glemt legitimasjon, men et fåtall kommuner har opplyst at rundt 10 velgere ikke hadde legitimasjon. Kommunene ble også spurt om hvilke tiltak som ble satt i verk for å bidra til at personer som i utgangspunktet var uten legitimasjon fikk avgitt stemme. Departementet ser av disse svarene at mange kommuner har fulgt rådene som blant annet gikk på å forsøke å få til en bred sammensetning av stemmestyrene.

OSSE skriver i sin rapport fra valgobservasjonen ved stortingsvalget i 2009, at de fleste velgerne tilsynelatende hadde kjennskap til kravet om legitimasjon. Valgobservatørene observerte ulike fremgangsmåter ved identifisering av velgerne, og ber departementet ta i bruk en konsekvent tilnærming til identifisering av velgerne, som samtidig minimerer muligheten for at velgere ikke får stemt.

Departementet viste i høringsnotatet til at det eksisterer gode og ensartede rutiner for identifisering av velgere. Departementet er imidlertid oppmerksomme på at det av og til synes å forekomme brudd på disse rutinene. Slike brudd på rutinene kan føre til at velgere kan få avgitt stemme uten tilstrekkelig identifisering, og at velgere kan bli fratatt sin stemmerett ved at andre velgere har fått muligheten til å stemme i deres navn.

Departementet presiserte at det er viktig å utvise godt skjønn ved vurderingen av om den foreviste legitimasjonen er tilstrekkelig dokumentasjon på velgerens identitet. Utgangspunktet må være at dersom legitimasjonen gir et troverdig inntrykk, har velgeren oppfylt sin legitimasjonsplikt. Så lenge den som tar i mot stemmen ser at det er rette vedkommende man står overfor, må velgeren få lov til å avgi stemme. Dette bør gjelde selv om legitimasjonen har gått ut på dato. Stemmemottaker må likevel i hvert enkelt tilfelle vurdere ”kvaliteten” på legitimasjonen. Hjemmelagede legitimasjoner kan for eksempel ikke sies å være en tilstrekkelig legitimasjon.

6.3.3 Høringsinstansene

Det er et fåtall av høringsinstansene som har kommentarer til dagens ordning med legitimasjonsplikt. Jevnaker kommune uttaler at:

”Departementet har gjennomført gode informasjonskampanjer knyttet til legitimasjon, noe vi mener har bidratt til å gjøre velgerne mer bevisst på at de må ha med legitimasjon. Jevnaker kommune mener det fremdeles er viktig å ha sterkt fokus på kravet til legitimasjon og støtter departementets syn om fortsatt å ha fokus på dette kravet.”

Vefsn kommune peker også på departementets informasjonskampanjer, men fremhever samtidig at

”det nok enda en tid fremover vil være behov for at noen kan ”gå god” for at det er rett velger som stemmer.”

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i dagens regelverk om krav til identifikasjon av velger. Det er et grunnleggende krav at den enkelte velger, som er ukjent for den som tar i mot stemmen, skal identifisere seg før stemme avgis. Departementet mener at både OSSEs observasjoner og evalueringen etter valget, viser at det ikke har vært et utbredt problem at velgere ikke har fått avgitt sin stemme på grunn av manglende legitimasjon.

Departementet vil presisere at det er viktig å utvise godt skjønn ved vurderingen av om den foreviste legitimasjonen er tilstrekkelig dokumentasjon på velgerens identitet. Utgangspunktet må være at dersom legitimasjonen gir et troverdig inntrykk, har velgeren oppfylt sin legitimasjonsplikt. Så lenge stemmemottakeren ser at det er rette vedkommende man står overfor, må velgeren få lov til å avgi stemme.

For øvrig vil departementet påpeke at for eksempel velgere i lokalet ikke kan bekrefte en annen velgers identitet. En slik metode for å identifisere en velger vil ikke være en sikker framgangsmåte, og det vil kunne øke faren for misbruk av identitet.

I de kommende valgene vil departementet fortsatt ha sterkt fokus på å informere om kravet til identifikasjon. Departementet vil også presisere rutiner og krav til legitimasjon nærmere i valghåndboken.

6.4 Tilrettelegging for stemmegivning

6.4.1 Gjeldende rett

Ulike lov- og regelverk spiller inn ved tilrettelegging for stemmegivning.

Etter valgforskriften skal kommunene bruke valglokaler som er lett tilgjengelige og hvor alle velgere kan ta seg inn uten å måtte be om hjelp. Andre lokaler skal bare benyttes dersom det foreligger ”særlige grunner”, jf. §§ 26 og 30.

Det skal også være god tilgjengelighet for alle velgere inne i valglokalet. For eksempel skal blinde og svaksynte kunne avgi stemme uten å måtte be om hjelp. Det er ellers opp til kommunene selv å bestemme hvordan kravet til god tilrettelegging skal oppfylles. Departementet har anbefalt at kommunene tilrettelegger stemmegivningen for blinde og svaksynte, ved at det benyttes stemmeavlukker med stemmeseddelkassetter som merkes med lapper med listeoverskriften i punktskrift for blinde og storskrift for svaksynte.

Dersom en velger har behov for hjelp til å avgi stemme, kan velgeren be om hjelp fra en valgfunksjonær. Valgfunksjonærene har taushetsplikt. Velgere med alvorlig fysisk eller psykisk funksjonshemming kan i tillegg peke ut en ekstra hjelper – etter eget valg – blant dem som er til stede, jf. valgloven §§ 8-4 (1) og 9-5 (5). For å beskytte velgere mot utilbørlig press, skal det alltid være en valgfunksjonær til stede når velgere mottar hjelp ved stemmegivningen.

I tillegg til valglovgivningen vil også annet regelverk ha betydning for tilrettelegging for ulike velgergrupper. Den 1. juli 2010 trådte byggesaksdelen i den nye plan- og bygningsloven i kraft, som blant annet inneholder krav om universell utforming av nybygg rettet mot allmennheten. Når det gjelder eksisterende bygg rettet mot allmennheten, er det tatt inn en ny hjemmel til å kunne gi forskrifter om oppgradering av bestående bygninger til en standard tilsvarende universell utforming. Over tid vil det kunne fastsettes krav til enkelte bygningskategorier i egne forskrifter. På grunn av den store økonomiske belastningen, vil det imidlertid skje en skrittvis og prioritert tilnærming til dette.

Den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) trådte i kraft 1. januar 2009. Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven pålegger myndighetene en aktivitets- og rapporteringsplikt i § 3. Dette har betydning for valgmyndighetene ved tilrettelegging for stemmegivning. Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål. Loven skal på denne måten bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

6.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet gjør departementet rede for erfaringene med tilrettelegging for stemmegivning, med fokus særlig på funksjonshemmede. Evalueringen fra valget viser at landets kommuner har stort fokus på å legge forholdene til rette, for at alle skal få utført sin borgerrettighet. Departementet stilte en del spørsmål til kommunene om tilrettelegging og tilgjengelighet for alle. 63 prosent av kommunene svarte at alle valglokalene var tilpasset funksjonshemmede. 7 av 10 kommuner opplyste at alle valglokalene hadde avlukker tilpasset funksjonshemmede. Deltasenteret utarbeidet i 2007 en veileder for tilgjengelighet ved valg. Evalueringen viser at 7 av 10 kommuner til en viss grad følger disse retningslinjene. Det er også viktig at valgmedarbeiderne har kunnskap og kompetanse på dette området. 9 av 10 kommuner svarte at tilrettelegging for funksjonshemmede er en del av valgmedarbeidernes opplæring.

OSSE viser i sin rapport fra valgobservasjonen i Norge til det grundige arbeidet som gjennomføres i Norge. Kravene om å få tilgang uten å måtte be om assistanse ble oppfylt for de fleste valglokalene observatørene besøkte. Norges Handikapforbund informerte likevel valgobservatørene om at valglokalene i enkelte landkommuner ikke var tilgjengelige for alle på grunn av dårlig finansiering eller manglende forståelse for problemet blant kommunens ansatte. Anbefalingen fra OSSE er at:

”Valgmyndighetene bør fortsette arbeidet med å tilrettelegge stemmegivning for funksjonshemmede personer, og alle kommunale myndigheter bør iverksette gjeldende kriterier for å gjøre valglokalene tilgjengelige.”

Departementet presiserte i høringsnotatet at det er viktig å ha stor oppmerksomhet på å legge forholdene til rette for alle velgere. Departementet poengterte videre viktigheten av at kommunene også fokuserer på tilgjengeligheten utenfor valglokalet, slik at alle velgere kan komme seg inn i valglokalet uten bistand. Målsetningen er at samtlige valglokaler skal være lagt til rette for alle velgergrupper.

Ved valget i 2009 ble det i fire kommuner prøvd ut en ny løsning for avlukker og urner som hadde universell utforming. Evalueringen viser gode tilbakemeldinger. En nærmere omtale er gitt i kapittel 3.8. Departementet planlegger å tilby kommunene å kjøpe den nye designløsningen ved neste valg.

6.4.3 Høringsinstansene

Høringsinstansene som uttaler seg er positive til departementets arbeid på området.

Faglig forum for formannskapssekretærer viser blant annet til forsøket med elektronisk stemmegivning og skriver at:

”Muligheter for å stemme hjemmefra vil gi økt tilgjengelighet for funksjonshemmede, og FFF er fornøyd med at det er startet forsøk med hjemmestemming. [..] Økt fokus på tilgjengelighet for funksjonshemmede, har bidratt til at kommunene har blitt mer bevisste på å tilrettelegge sine valglokaler slik at disse blir tilgjengelige for alle med ulike funksjonshemminger. Til tross for dette, gjenstår mye arbeid før alle valglokaler er optimalt tilrettelagte. Derfor er det viktig at det fremdeles fokuseres på økt tilgjengelighet både inne i valglokalene og utenfor/umiddelbar nærhet av disse (parkeringsplasser m.m.).”

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

”ser positivt på evalueringen, og KRDs fokus på tilretteleggingen for funksjonshemmende. Vi støtter KRDs målsetting om at samtlige valglokaler skal være tilgjengelige for alle”.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede mener det bør være en målsetting at alle valglokaler skal være universelt utformet senest ved kommunestyrevalget i 2015.

”Rådet anbefaler at en vurderer om en slik plan kan tas inn som et tiltak i Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009 – 2013 ved første rullering av planen.

Etter plan- og bygningsloven § 31-4 kan det gis forskrift om opparbeiding av bestemte typer tiltak eller bestemte typer eksisterende bygninger, anlegg eller uteområder til universell utforming, med tidsfrist. Rådet foreslår en forskriftsfesting som omfatter valglokaler og kommunestyresaler, med frist til kommunevalget i 2015. Tilrettelagte valglokaler og kommunestyresaler er nødvendig for at personer med funksjonsnedsettelser kan utøve sine grunnleggende borgerrettigheter. Manglende tilrettelegging fører til at den formelle likestillingen ikke blir reell og at funksjonshemmede diskrimineres.”

6.4.4 Departementets vurdering

Selv om undersøkelsene og høringsrunden viser at kommunene gjør en god jobb med tilrettelegging for alle velgere, viser evalueringen også at ikke alle lokaler er tilpasset alle velgergrupper.

Målsetningen er at samtlige valglokaler skal være lagt til rette for alle. Departementet viser til den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som pålegger valgmyndighetene å sikre tilgjengelighet for alle, uavhengig av funksjonsevne. Departementet peker også på nye bestemmelser i plan- og bygningsloven med krav om universell utforming av nybygg rettet mot allmennheten, og med hjemmel til å kunne gi forskrifter om at visse typer eksisterende bygninger over tid skal oppgraderes til å være universelt utformet.

Departementet vil også ved framtidige valg ha stor oppmerksomhet på at alle velgerne skal få muligheten til å få avgi sin stemme uten å måtte be om hjelp. Erfaringene med forsøket med ny designløsning viser at dette utstyret kan bidra til å nå dette målet. Departementet vil poengtere viktigheten av at kommunene også ser på tilgjengeligheten utenfor valglokalet, slik at alle velgerne kan komme seg inn i valglokalet uten hjelp. Departementet viser til at etter valgforskriften skal valglokaler uten tilgang for eksempel for rullestolbrukere, bare brukes hvis særlige grunner foreligger. Slike særlige grunner foreligger for eksempel ikke dersom det kan settes inn en rullestolrampe.

Til valglokaler benyttes kommunenes ordinære bygningsmasse. En tilpasning av denne til kravet om universell utforming må etter departementets vurdering gjøres på generell basis, og ikke være knyttet opp mot bygningen som (eventuelt) valglokale. Departementet mener således det ikke bør utformes særskilte forskriftsregler knyttet til bygningers bruk som valglokaler.

Det vil også etter valget i 2011 bli hentet inn data fra kommunene med hensyn til antallet valglokaler som er universelt tilrettelagt. Departementet vil da vurdere om og i tilfellet hvilket tidsperspektiv som bør settes på målsettingen om at alle valglokaler skal være universelt utformet.

6.5 Krav til utforming av stemmesedler

6.5.1 Gjeldende rett

Valgloven § 7-1 (1) bestemmer at fylkesvalgstyret skal sørge for opptrykk av stemmesedler til stortingsvalg og fylkestingsvalg, mens valgstyret, etter § 7-1 (2), skal sørge for opptrykk til kommunestyrevalg. Sedlene skal være opptrykt før ordinær forhåndsstemmegivning starter 10. august.

Valgforskriftens kapittel 4 har bestemmelser om utformingen av stemmesedlene, som lesevennlighet, det å sikre hemmelighold og at de skal ta høyde for at det gjelder ulike regler for retting ved kommunestyrevalg, fylkestingsvalg og stortingsvalg. Forskriften har krav til farge på sedlene, overskrift, opplistingen av kandidater, at det må framgå hvilket valg seddelen gjelder for, og at sedlene skal påtrykkes veiledning til velgeren om hvordan den enkelte velger skal gå fram for å gjøre endringer. Forslag til veiledningens ordlyd er inntatt i valghåndboken, som også viser hvilke hensyn som må ivaretas ved utforming av stemmesedler. Valgmyndigheten har også plikt til å produsere blanke stemmesedler.

6.5.2 Høringsnotatet

Utformingen av stemmeseddelen har betydning for velgernes forståelse av hvordan den skal brettes for å ivareta prinsippet om hemmelig valg. Fullmaktskomiteen pekte i Innst. 1 S (2009–2010) på at problemet med bretting av stemmeseddelen feil vei synes å være noe mindre ved valget i 2009 enn tidligere, trolig på grunn av mer informasjon og at ordningen er blitt bedre innarbeidet. Komiteen ba departementet vurdere om ytterligere tiltak kan settes inn for å unngå feilbretting, spesielt bedre veiledning til velgerne i valglokalet. De uttalte videre:

”Komiteen ber departementet vurdere hvordan utformingen av stemmeseddelen kan endres, slik at man unngår enhver tvil om hvordan velgerne skal gå frem når de retter på stemmeseddelen.”

Ved sin valgobservasjon ved fjorårets valg observerte OSSE blant annet forsøk med ny stemmeseddel i samtlige kommuner i Buskerud fylke. Denne stemmeseddelen var ett av elementene i designløsningen for valg, den var universelt utformet og falset på en slik måte at den intuitivt skulle være lettere å brette korrekt. OSSEs råd var blant annet å utvide bruken av disse stemmesedlene dersom disse skulle vise seg å være godt egnet. Evalueringen viste at både velgere og valgmedarbeidere var fornøyde med stemmeseddelens utforming, og at den var enklere å brette riktig vei.

Departementet mente at det burde gjøres enkelte endringer i bestemmelsene om utforming av stemmesedler, både når det gjelder farge og falsing og at prinsippet om universell utforming må legges til grunn. Departementet drøftet om det kan være hensiktsmessig med en større grad av standardisering av stemmesedlene. I arbeidet med å vurdere dette har departementet nedsatt en arbeidsgruppe, bestående av personer fra kommuner, fylkeskommune, brukerorganisasjoner og designerne for designløsningen for valg. Gruppen har fått i oppdrag å gi innspill til departementet i forbindelse med endring av reglene for utforming av stemmesedler i valgforskriften.

6.5.3 Høringsinstansene

Et stort flertall av høringsinstansene støtter, eller slutter seg til, departementets forslag om å lage mer standardiserte regler for utforming av stemmesedler, og at universell utforming vektlegges. Flere høringsinstanser peker på at det bør være enkelt for velgerne å forstå hvordan de kan endre på stemmeseddelen, og hvordan den skal brettes. Enkelte peker på at stemmesedlene må ivareta tekniske krav til elektronisk opptelling og kravet til hemmelig valg.

Østfold fylkeskommune har ingen innsigelser mot at man utformer stemmesedlene likt i hele landet, men forutsetter at forslagene sendes på høring slik at man kan spille inn universelle utformingskrav, utforming av veiledningen, samt lokale behov og tekniske behov fra telleleverandører, og at eventuelle merkostnader som følge av dyrere papirkvalitet, avvikende falsing og eventuelt flerfargetrykk kompenseres.

Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) ber departementet bistå kommunene med velegnet verktøy for å nå ut til ”sine” borteboende elever og studenter, blant annet om at listeforslag kan skrives ut fra internett og brukes som stemmeseddel. Det vil sikre at velgere i denne gruppa kan endre på stemmesedlene dersom de ønsker det.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede peker på at blinde verken kan se farger, mønster eller raster, og at dersom blinde skal kunne brette riktig må det være noe taktilt, eller en glatt og en matt side av stemmeseddelen. Rådet ber om at behovene til blinde stemmegivere blir ivaretatt av arbeidsgruppen som skal utforme regler i forskriften om utforming av stemmesedler.

ErgoGroup AS mener at det kan være en fordel med perforert fals for å bidra til riktig bretting.

6.5.4 Departementets vurdering

Mange og ulike hensyn må vektlegges når stemmesedlene skal utformes, jf. valgforskriften kapittel 4. Det er et mål å utvikle mest mulig lik utforming av stemmesedler til ulike valg, og at kravene til universell utforming skal ivaretas. I dette arbeidet vil departementet vurdere de innspill som er kommet inn i høringsrunden.

Det er gitt svært gode tilbakemeldinger på nye stemmesedler som ble benyttet av kommunene i Buskerud i 2009. Disse var falset på en spesiell måte for å innby til korrekt bretting. Departementet mener denne utformingen bør legges til grunn i det videre arbeidet med utvikling av stemmesedler. Det er laget utkast til nye todelte stemmesedler med bakgrunn i evalueringen fra Buskerud. Utprøvingen av disse vil imidlertid fortsette ved valget i 2011.

Departementet ser samtidig at det er nødvendig å se nærmere på utformingen av stemmesedler i de kommuner som har mange kandidater på listene. Her er det ut fra kravet til universell utforming en særlig utfordring å få plass på en stemmeseddel i gjeldende format, og departementet vil måtte se nærmere på ulike alternativer. Det vil derfor bli prøvd ut en særskilt og noe større tredelt stemmeseddel i enkelte kommuner ved valget i 2011. Det er viktig å vurdere hvordan bretting av denne stemmeseddelen oppleves. En slik seddel antas for øvrig også å ha en høyere kostnad. Evalueringen etter valget vil få betydning for departementets vurdering av standardisering av stemmesedler med mange kandidatnavn.

Siden det er nødvendig med ytterligere utprøving av stemmesedler vil departementet ikke fastsette endrede krav til stemmesedler i forskrift med virkning for valget i 2011.

6.6 Utbytting av stemmesedler under opptelling

6.6.1 Gjeldende rett

Valgloven § 10-5 bestemmer at det er de ”avgitte” stemmesedlene som skal telles. Loven åpner ikke for at en avgitt og godkjent stemmeseddel kan byttes ut før telling.

6.6.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at mange kommuner, i forbindelse med den maskinelle opptellingen av stemmesedler, bytter ut stemmesedler (såkalte ”ukurante”) for å få talt disse elektronisk. Dette innebærer at en ikke maskinlesbar stemmeseddel byttes ut med en tilsvarende maskinlesbar seddel. Stemmesedlene som byttes ut er departementets generelle stemmeseddel med punktskrift, stemmesedler fra andre kommuner/fylker, krøllete sedler eller papirlapper påført navnet på partiet velgeren ønsker å stemme på.

I evalueringen etter valget oppgir 97 prosent av kommunene at de byttet ut stemmesedler ved maskinell telling. 3 prosent sier de ikke foretok utbytting av sedler. Antallet utbyttede sedler varierer fra kommune til kommune, fra to sedler til 3000.

Praksis med utbytting av sedler ved optisk telling har utviklet seg fordi den eksisterende programvaren mange kommuner og fylkeskommuner benytter ikke kan tolke sedler i ulike formater.

Det ble vist til Stortingets fullmaktskomité som i Innst. 1 S (2009-2010) uttalte at

”det er en alvorlig feil når kommunen har byttet ut ”ukurante” stemmesedler med ubrukte stemmesedler før oversendelsen til fylkesvalgstyret. Fylkesvalgstyret må ha hånd om alle originale stemmesedler for å kunne utføre sin kontroll og burde sørget for å få tilsendt de originale stemmesedlene.”

Departementet viste i høringsnotatet til at loven ikke åpner for utbytting av stemmesedler. Slike ”stemmesedler” må kontrolleres og telles manuelt, for deretter å legges til det elektroniske telleresultat, så lenge systemet ikke har funksjonalitet for å lese og tolke sedlene.

Departementet pekte på at dersom det hadde vært adgang til å bytte ut sedler, ville dette forutsatt eksakte rutiner for framgangsmåten og kontroll, noe verken lov eller forskrift har. Departementet forutsatte at skannerløsninger som benyttes ved opptelling, også kan telle såkalte ”ukurante” stemmesedler.

Evalueringen viste at 32 prosent (100 av 314 kommuner) benytter seg av maskinell telling. Departementet antok at antallet trolig er høyere ved lokalvalg. Kommunenes gevinst ved maskinell telling er da høyere siden det da også skal registreres personstemmer.

6.6.3 Høringsinstansene

Flere høringsinstanser har kommentert praksisen med utbytting av stemmesedler som ikke kan leses eller registreres av maskinelle systemer.

Ås kommune uttaler:

”Når det gjelder adgangen til å bytte ut ukurante stemmesedler mener ordfører at det bør legges bedre til rette for at alle stemmesedler skal kunne skannes. Dette gjelder særlig format (42x15 cm) på departementets generelle stemmesedler med alle registrerte partinavn. Listene brukes hovedsakelig ved ordinær forhåndsstemmegivning avlagt utenfor egen kommune/fylke. Listene har også punktskrift.

Dersom det fortsatt er vanskelig å skanne generelle eller ukurante stemmesedler, mener ordfører at det bør åpnes for at sedlene kan byttes ut før skanning på en betryggende og etterprøvbar måte. Det er viktig at det ikke legges opp til mer komplisert opptelling og føring av møtebok enn nødvendig.”

Flere kommuner sier at alle stemmesedler må gjøres maskinlesbare og fraråder et manuelt regnskap av sedler som ikke kan tolkes av maskinvaren for maskinell telling, og at det må lages rutiner for utbytting.

Dataleverandøren Ergo Group mener også at det bør være rutiner for utbytting av stemmesedler som ikke kan leses av skannere.

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener at valgforskriften bør gi nærmere bestemmelser om håndteringen av ukurante stemmesedler under elektronisk opptelling.

Jevnaker kommune uttaler at det ikke må være tillatt med utbytting av stemmesedler ved maskinell telling.

Fjell kommune er positiv til innskjerping av praksis for utbytting av stemmesedler.

6.6.4 Departementets vurdering

Utbytting av stemmesedler er ikke i samsvar med loven, og departementet holder fast ved at stemmesedler ikke skal byttes ut før de telles. Et viktig prinsipp er at den stemmeseddelen velgeren har benyttet til å stemme med, skal – dersom den blir godkjent – telles. Ingen annen stemmeseddel skal telles opp i stedet for denne seddelen. Verken valgloven eller valgforskriften tillater utbytting av såkalte ”ukurante” sedler. Praksis er etter departementets vurdering ikke i samsvar med loven.

Stemmesedler som ikke kan skannes må telles manuelt.

Departementet registrerer at det skjer maskinell opptelling av stemmesedler også i en del små kommuner, og mener det kan stilles spørsmål ved behovet for dette når det er få stemmesedler som skal telles. Manuell opptelling har lange tradisjoner med innarbeidede opptellingsrutiner. I små kommuner vil opptellingsresultatene foreligge relativt raskt ved manuell telling. Ved manuell telling er det helt uproblematisk å telle stemmesedler i annet format enn de som valgstyrer/fylkesvalgstyrer har trykt opp til det respektive valg.

Fra kommunenes nåværende dataleverandør opplyses for øvrig at det vil bli lagt til rette for at departementets stemmeseddel med punkskrift skal kunne telles elektronisk fra valget i 2011.

Departementet planlegger innføring av et sentralt valgdatasystem, og i dette systemet legges det til rette for at det skal være mulig å telle alle typer stemmesedler maskinelt.

6.7 Kretsopptelling og innrapportering av stemmer

6.7.1 Gjeldende rett

Kommunestyret, eller valgstyret etter delegering, avgjør etter valgloven § 9-3 hvor mange stemmekretser kommunen skal deles inn i for å få en god avvikling av valget. I valghåndboken anbefaler departementet at det bør tas hensyn til antall stemmeberettigede når kommunene bestemmer kretsinndeling.

Prinsipper for opptelling av stemmesedler framgår av valgloven § 10-4. Valgstyret er ansvarlig for opptelling, og at den foregår av de personer og på den måten som valgstyret har bestemt. Det er bare dersom valgmanntallet i de respektive stemmekretser hver har mer enn 100 navn at opptellingen kan foregå kretsvis. I motsatt fall må opptelling skje i annen krets eller sentralt. Dette av hensyn til å sikre prinsippet om hemmelig valg. Etter valgloven § 10-4 (5) skal kommunene telle to ganger, ved en foreløpig opptelling og endelig opptelling. Valgloven, §§ 10-5 og 10-6 har utfyllende bestemmelser om disse to tellingene. Resultatene av tellingene skal protokolleres.

Etter valgloven § 10-9 skal fylkesvalgstyrene kontrollere gjennomføringen av stortingsvalget i kommunene med grunnlag i det materiell som fylkesvalgstyrene får tilsendt. Kontrollen innebærer blant annet at godkjente stemmesedler telles en gang til, samtidig som personrettinger registreres når det er stortingsvalg. Etter valgloven § 10-7 (3) skal fylkesvalgstyret føre protokoll i forbindelse med kontrollen og selve valgoppgjøret.

Etter valgloven § 15-7 plikter fylkesvalgstyrer og valgstyrer å gi de oppgaver som departementet eller Statistisk sentralbyrå finner nødvendig, for å publisere valgresultater eller utarbeide offisielle valgstatistikker.

6.7.2 Høringsnotatet

Ved valget i 2009 var det 3 003 valgkretser mot 3 127 i 2007. Kretsenes størrelse varierer internt i kommunen, og fra kommune til kommune. Dette har sammenheng med infrastruktur og befolkningstetthet. Oslo kommunes største krets har 12 900 stemmeberettigede, mens det er 24 kretser som har 20 eller færre manntallsførte. Antall forhåndsstemmer har økt ved de siste valg, og av praktiske årsaker har flere kommuner organisert opptellingen av disse i egen teknisk krets.

I høringsnotatet ble det vist til at det fra flere hold har vært påberopt at innrapporteringen av valgresultater bør skje kretsvis (pr. stemmekrets) i større utstrekning enn hva tilfellet er i dag.

Stortingets fullmaktskomité bemerket i Innst. 1 S (2009-2010) at de har merket seg at riksvalgstyret i forbindelse med fastsetting av utjevningsmandatene ved stortingsvalget påpekte at det er viktig at det etableres et sentralt valgdatasystem som muliggjør kretsvis innrapportering av resultater fra alle landets kommuner.

Dersom kommunene skal innrapportere kretsvis, vil dette bety at kommunene også må pålegges å telle kretsvis, og at fylkesvalgstyrenes kontroll av stortingsvalget også vil måtte skje kretsvis. Valgloven har ingen bestemmelser om at opptellingen skal skje på denne måten i dag.

Departementet viste til at kretsvis opptelling og kontroll i samtlige kretser (større enn 100 i manntallet) er svært arbeidskrevende og krever svært nøyaktige rutiner. Det ble vist til at kretsvis opptelling og innrapportering lettere lar seg gjennomføre på en god måte, der en samtidig sikrer god kontroll med at stemmene kanaliseres til rett krets, i et felles valgadministrativt datasystem. Det ble vist til at det er planer om å innføre et slikt system på landsbasis. I motsetning til i dag, vil et eventuelt nytt valgadministrativt system bli fullt ut eiet og driftet av staten, og bestå av ett felles system for alle landets kommuner. Systemet vil bli bygget slik at det etter hvert muliggjør opptelling og innrapportering på kretsnivå, både av forhåndsstemmer og valgtingsstemmer.

På denne bakgrunn mente departementet at det ikke var hensiktsmessig å gi kommunene pålegg om kretsvis opptelling nå.

6.7.3 Høringsinstansene

Bærum kommune mener at kretsvis opptelling/kretsvis innrapportering bør inntas som krav i kommuners og fylkeskommuners kravspesifikasjoner til eksisterende valgdatasystem.

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) mener at når nytt valgadministrativt system tas i bruk i kommunene vil kretsvis innrapportering gi bedre åpenhet og kontroll av valg. SMR ber derfor departementet vurdere å innføre en slik ordning før nytt system er etablert. En slik endring vil etter SMRs syn bringe systemet mer i tråd med internasjonale standarder.

Faglig forum for formannskapssekretærer (FFF) og flere kommuner er negative til kretsvis innrapportering nå, og peker for øvrig på at et sentralt valgdatasystem vil gi større og bedre muligheter for kretsvis innrapportering uten at dette medfører merarbeid for kommunene.

6.7.4 Departementets vurdering

I dag innrapporteres valgresultater kretsvis i fire kommuner; Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Flere kommuner teller kretsvis, selv om dette ikke er pålagt. Det er allerede i dag svært arbeids- og tidkrevende å få inn resultater fra alle kommuner samt alle kretser i de fire store kommunene. Dette fordi det ikke eksisterer ett felles valgadministrativt datasystem ved valg.

Departementet mener det er flere fordeler med kretsvis opptelling og innrapportering, som for eksempel at det vil bidra til et mer korrekt valgresultat, at kontrollgrunnlaget blir mer håndterbart og at det vil lette selve opptellingsarbeidet. Kretsvise valgresultater kan være nyttige for ulike forskningsmiljøer, i tillegg til at slik informasjon er interessant for velgerne.

Departementet ser at det kan være ønskelig å få valgresultater presentert kretsvis, men mener at dagens system ikke tilrettelegger for god håndtering av kretsvise resultater i alle kommuner og på fylkeskommunalt nivå. Departementet mener det er nødvendig å ha på plass et sentralt felles valgadministrativt datasystem før det kan etableres gode og nødvendige rutiner for å sikre korrekte resultater, når stemmer skal telles og kontrolltelles tre ganger i mer enn 3 000 kretser. I et sentralt system vil det ikke være nødvendig å innrapportere resultatene. Systemet vil bli bygget slik at det muliggjør opptelling og innrapportering på kretsnivå, både under forhåndsstemmegivningen og valgtingsstemmegivningen.

Det foreslås ikke å pålegge kretsvis opptelling nå, men spørsmålet vil bli tatt opp igjen når det vurderes om samtlige kommuner skal knyttes til det sentrale valgadministrative datasystemet som prøves ut i noen kommuner ved valget i 2011.

6.8 Frist for innlevering av listeforslag

6.8.1 Bakgrunn/gjeldende rett

Valgloven § 6-1 (1) første og andre punktum fastsetter at:

”Fristen for innlevering av listeforslag er 31. mars i valgåret. Listeforslaget anses for innlevert når det er kommet inn til kommunen ved kommunestyrevalg og til fylkeskommunen ved stortingsvalg og fylkestingsvalg.”

Lovens ordlyd må forstås slik at fristen løper ut kl. 24.00 den 31. mars.

Hva som ligger i lovens uttrykk ”kommet inn” er nærmere omtalt i departementets valghåndbok punkt 7.3. Her heter det at posten må være kommet frem, eller forslaget må være levert direkte innen fristen. Med dette menes at forslaget må være kommet fysisk frem, ikke nødvendigvis til valgstyret, men til kommunen eller fylkeskommunen. Det er forslagsstillernes ansvar å påse at listeforslaget er kommet frem i tide. Dersom listeforslaget blir sendt på faks eller e-post innen 31. mars, vil dette være innenfor fristen. Men det er en nødvendig forutsetning at liste med originale underskrifter sendes i posten/leveres umiddelbart.

Frist for tilbakekalling av listeforslag er i henhold til valgloven § 6-5 den 20. april i valgåret. På samme måte som for innlevering av listeforslag må loven forstås slik at fristen løper ut kl. 24.00.

6.8.2 Høringsnotatet

Departementet har i høringsnotatet vurdert om det bør angis en nærmere tidsangivelse for når listeforslagene må være kommet inn til valgstyret/fylkesvalgstyret.

Departementet viste til at det forekommer tilfelle der det er reist tvil om hvorvidt listeforslag er kommet inn i rett tid, dvs. innen kl. 24.00 den 31. mars. Det har hendt at et listeforslag er blitt funnet i postkassen til kommunens rådhus om morgenen 1. april, og det er oppstått diskusjon om forslaget er blitt lagt der før eller etter kl. 24.00.

I utgangspunktet må det være opp til forslagsstillerne å bevise at forslaget er kommet inn innen fristens utløp. Departementet mente det er uheldig at det kan oppstå tvil om hvorvidt fristen er overholdt.

Stortingsvalgloven av 1920 og kommunestyrevalgloven av 1925 fastsatte fristen for innlevering av listeforslag til kl. 15.00. Listeforslagene ved stortingsvalg og fylkestingsvalg skulle leveres lederen i fylkesvalgstyret, mens valgstyrets leder var rett adressat ved kommunestyrevalg. Da felles valglov ble vedtatt i 1985, ble innleveringsfristen fastsatt uten angivelse av klokkeslett.

Departementet påpekte at det kan være uheldig at innleveringsfristens utløp etter loven er kl. 24.00. Dette er utenfor ordinær arbeidstid. Ingen tar imot listeforslaget og kontrollerer at det er levert i tide. Som det har vist seg i praksis, kan det oppstå spørsmål om fristen er overholdt når man ikke kan dokumentere eksakt tidspunkt for innlevering av listeforslag som ikke er registrert i løpet av kontortiden denne dagen. Det hender fra tid til annen at listeforslag blir avvist som for sent innkommet. Departementet mener det ikke er aktuelt å pålegge valgmyndighetene å innføre en vaktordning fram til kl. 24.00, for å kunne fange opp eventuelle listeforslag som blir levert innen dette klokkeslettet. Dette anses å være unødig ressurskrevende sammenlignet med å fastsette et mer hensiktsmessig og konkret tidspunkt for innlevering.

Etter departementets vurdering bør det settes et bestemt klokkeslett i løpet av 31. mars for utløp av fristen. Dette klokkeslettet bør settes innenfor rammen av vanlig arbeidstid, slik at man har oversikt over om fristen etterleves. Fristen kunne tenkes satt til kl. 15.00. Det kan imidlertid forekomme at 31. mars kan falle på onsdag dagen før skjærtorsdag. Det er vanlig at det er kortere arbeidstid denne dagen enn andre arbeidsdager. Dette tilsier at en bør velge et tidligere klokkeslett. Departementet mente at klokken 12.00 er et passende tidspunkt. Dette klokkeslettet vil også gjelde for de tilfelle der 31. mars er vanlig arbeidsdag.

Etter departementets vurdering bør det være samme klokkeslettet når det gjelder tilbakekalling av listeforslag. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at den fristen utløper kl. 12.00 den 20. april.

6.8.3 Høringsinstansene

Samtlige høringsinstanser – unntatt èn – støtter departementets forslag, eller de har ingen merknader, når det gjelder fristene for innlevering og tilbakekalling av listeforslag.

Ørskog kommune går mot forslaget og uttaler:

”Ørskog kommunestyre vil gå imot at tidspunktet for endeleg innlevering av lister vert endra med å setje eit klokkeslett. Det bør framleis vere innan 31. mars i valåret.”

Østfold fylkeskommune uttaler at

”Informasjon er viktig for at forslagsstillerne skal kjenne til regelendringen i god tid.”

Nordland fylkeskommune støtter departementets forslag, men uttaler:

”En streng tolking av bestemmelsen vil hos oss innebære at innleverne må gå på posten og der få påført at konvolutten til valgstyret er postlagt innen kl 12 – eller postlegge den dagen før fristen går ut.”

Ingen har innvendinger mot forslagene om å likestille lørdag og helligdager når det gjelder beregning av frister.

6.8.4 Departementets vurdering

Det er kort tid før fristen før innlevering av listeforslag til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011. Departementet vil derfor ikke fremme forslag om endring i fristen for innlevering av listeforslag nå. Departementet vil komme tilbake til forslaget på et senere tidspunkt.