2 Bakgrunnen for dagens forvaltningsordning

Ordningen med kollegiale styringsorganer i forvaltningen av reindriften ble etablert i 1979 ved ikrafttredelsen av lov om reindrift av 9. juni 1978 nr. 49. Formålet med dette var at reindriften skulle få større medvirkning og innflytelse i styringen og forvaltningen av næringen. På 1960- og 70-tallet var det blitt gjennomført utredninger av reindriftslovgivningen og administrasjonen av reindriften, herunder om reindriftens rettigheter og plikter og næringens stilling i forhold til jord-, skogbruks- og konsesjonslovgivningen.

Reindriftsutvalget av 1974, jf. NOU 1975: 5 Reindrift, foreslo en organisering av administrasjonen ut fra de eksisterende lappefogdkontorene. Utvalget foreslo videre at det skulle opprettes et reindriftsstyre, og at det i tilknytning til styret skulle bygges opp et sekretariat med en reindriftssjef som leder. Reindriftssjefen skulle ha myndighet til å treffe vedtak i løpende saker av kurant art mellom styremøtene. På lokalt nivå, i tilknytning til reindriftskontorene, foreslo utvalget at det skulle etableres et lokalt styre, områdestyret, med en posisjon som kunne sammenlignes med jordstyrenes. Forslaget om områdestyrer fikk stor oppslutning i høringsrunden, og både departementet og Stortinget sluttet seg til dette. Gjennom reindriftsloven av 1978 ble det derfor etablert en ordning med obligatoriske områdestyrer, i alt 6, som fikk betydelig myndighet etter loven. Når det gjaldt reindriftsstyret, ville departementet, på bakgrunn av høringsuttalelsene, ikke gå lenger enn å foreslå at Kongen – dersom man fant det hensiktsmessig – kunne opprette et slikt styre. Et reindriftsstyre ble opprettet nokså raskt i 1979.

I St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift var Sametingets rolle i reindriftspolitikken et sentralt tema. Som et ledd i dette, ble det foreslått at Sametinget skulle oppnevne medlemmer i de styrende organer. Dette fikk imidlertid ikke tilslutning under Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. S. nr. 167 (1991-92).

I forbindelse med prinsippmeldingen om samepolitikken, som ble lagt fram i 1992, St.meld. nr. 52 (1992-1993) Om norsk samepolitikk, var det igjen en betydelig debatt om Sametingets oppnevningsmyndighet.

Disse prosessene ledet fram til Ot.prp. nr. 28 (1994-95) om endringer i reindriftsloven og jordskifteloven, og hvor Sametinget fikk myndighet til å oppnevne 3 medlemmer til reindriftsstyret og 2, eventuelt 3 medlemmer, til områdestyrene. Denne løsningen var i samsvar med Regjeringens forslag i stortingsmeldingen om reindriftspolitikken fra 1992.

I henhold til reindriftsloven av 1978 var det opprinnelig ikke noe krav om at et reindriftsstyre skulle opprettes. Det var noe som kunne gjøres etter en nærmere vurdering. Gjennom endringene av reindriftsloven i 1996 ble imidlertid opprettelsen av et reindriftsstyre et krav etter loven, og reindriftsstyret ble gitt oppgaver direkte i loven.

I forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 1998/1999 ble det fra Norske Reindriftsamers Landsforbund satt fram krav om at det skulle nedsettes en kommisjon for en generell gjennomgang av reindriftslovgivningen. Dette ble gjenstand for nærmere drøftelser. Resultatet ble at det skulle foretas en revisjon av bestemmelsene vedrørende styring og forvaltning av reindriften og de interne forhold i næringen. De grunnleggende rettighetsmessige spørsmålene for næringen ble fra departementets side forutsatt fulgt opp i forbindelse med oppfølgingen av Samerettsutvalgets arbeid. Det vises til St.meld. nr. 18 (1997-98) Tillegg til St.meld. nr. 41 (1996-97) Om norsk samepolitikk og St.prp. nr. 49 (1997-98) Om reindriftsavtalen 1998-99.

Det ble på bakgrunn av dette i 1998 oppnevnt et utvalg (Reindriftslovutvalget) med 11 medlemmer der reineiere var i flertall. Utvalget fikk følgende mandat:

”Utvalget skal gjennomgå reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 med sikte på endringer i de bestemmelser som gjelder:

Styringen og forvaltningen av reindriften.

De interne forhold i reindriften, herunder den enkelte reineiers rettsstilling.»”

Utvalgets innstilling forelå i 2001, jf. NOU 2001:35, og lå til grunn for Ot.prp. nr. 25 (2006-2007) og den nye reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40.

Når det gjaldt den offentlige forvaltningen, foreslo Reindriftslovutvalgets flertall en forvaltningsmodell bestående av to nivåer:

• Nasjonalt nivå: Departement og Statens reindriftsforvaltning med Reindriftsstyret

• Regionalt nivå: Fylkesreindriftskontor med fylkesreindriftsstyret lagt til fylkesmannen og distriktskontor og reindriftsoppsyn.

Begrunnelsen fra flertallet for å foreslå at forvaltningen på regionalt/lokalt nivå skulle legges til fylkesmannen, var flere. Det ble bl.a. fremhevet at det allerede skjedde en oppfølging av andre statlige oppgaver på lokalt og regionalt nivå fra fylkesmannsembetet, og at fylkesmannen har en viktig oppgave i samordningen av ulike statlige oppgaver.

Flertallet la videre avgjørende vekt på at fylkesmannen har ansvar for spørsmål som er av sentral betydning for reindriften, men siden fylkesmannen ikke har noe ansvar for reindriften, får reindriftens interesser i mange tilfeller ikke tilstrekkelig oppmerksomhet hos fylkesmannen.

For øvrig mente utvalgets flertall at dagens ordning med områdestyrer måtte opprettholdes, men at de ble videreført som fylkesreindriftsstyrer. Utvalget viste i den forbindelse til den modellen man på det tidspunktet hadde i jordbruket, der forvaltningsansvaret lå hos fylkesmannen, men hvor man også hadde et fylkeslandbruksstyre.

Reindriftslovutvalgets forslag vedrørende forvaltning, ble ikke fulgt opp i proposisjonen (Ot. prp. nr. 25 (2006-2007)). Både Sametinget og NRL var under konsultasjonene om reindriftsloven enige i at det i denne omgang ikke skulle foretas endringer i forvaltningsmodellen for reindriften.

Departementet uttalte i proposisjonen at lovutvalgets forslag på dette området ville bli vurdert på et senere tidspunkt.

Regjeringens forslag om endringer i den offentlige forvaltningen av reindrift er redegjort for i Meld. St. 9 (2011-2012) Landbruks- og matpolitikken og hvor det blant annet er sagt følgende:

”Evalueringene i 2010 påpeker behov for effektivisering, forenkling og en mer tydelig forvaltningsstruktur, herunder at reindriftsforvaltningen må bli mer i samsvar med annen offentlig forvaltning. Det syntes således å være behov for vesentlig større endringer enn det Reindriftslovutvalget i sin tid foreslo i 2001.”

”Landbruks- og matdepartementet har invitert Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund til konsultasjoner om saken. Det gjennomføres også egne prosesser for å sikre de ansattes medbestemmelse. Videre skal det gjennomføres fylkesvise prosesser med sikte på samordning og effektivisering. I de fylkesvise prosessene skal dialog med, og medvirkning for Sametinget og NRL ivaretas på en hensiktsmessig måte.”

”Hensikten med endringene er å forenkle og effektivisere forvaltningen av reindrift, og å få en bedre samordning av regional forvaltning gjennom fylkesmannsembetet. Det er også ønskelig å redusere bruken av kollegiale organ. Dette er i tråd med mål for offentlig forvaltning i Norge, jf. St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap. Forslag til endringer i Reindriftsloven av 2007 om avviklingen av områdestyrene er sendt på bred høring høsten 2011.”

Under Stortingets behandling av landbruksmeldingen gav Næringskomiteens flertall uttrykk for følgende (Innst. 234 S (2011–2012)):

”Flertallet merker seg at regjeringen i meldingen legger opp til å forenkle og effektivisere den offentlige forvaltningen av reindrifta ved at det skal gjennomføres en administrativ overføring av områdekontorene til de fem nordligste fylkesmannsembetene. Videre har regjeringen foreslått at områdestyrene avvikles.

Flertallet er kjent med at forslag om dette har vært ute på høring, og at det nå er til behandling i regjeringen. Flertallet understreker at gjennomføringen av reindriftspolitikken forutsetter en effektiv offentlig forvaltning av reindrift. Forvaltningen må kunne ivareta en god dialog og samhandling med reindriften og med samfunnet for øvrig.”