3 Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten

3.1 Varslings- og lokaliseringsteknologi

Helse- og omsorgstjenestene vil både i dag og i fremtiden være avhengig av møtet mellom pasienter og brukere og helse- og omsorgspersonell. Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskelig kontakt og faglig kompetanse. Velferdsteknologi kan imidlertid gi pasienter og brukere nye muligheter til selvstendighet, trygghet og fysisk aktivitet og til å klare seg på egenhånd i dagliglivet. Ulike former for teknologi kan fungere som støtte både til brukere og pasienter, pårørende og ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Teknologien kan også bidra til å utnytte ressursene bedre i møte med fremtidens omsorgsutfordringer.

Det finnes et brett spekter av tekniske løsninger for varsling og lokalisering.

Varslingsteknologi

Minst kontroversielt og inngripende er tradisjonelle teknologiske og tekniske hjelpemidler for varsling. Det vil si teknologi som benyttes i de fleste hjem og tekniske hjelpemidler som gjør oppgavene i dagliglivet enklere for den enkelte, eller som personen selv kan styre. Slik teknologi reiser i svært liten grad etiske eller juridiske spørsmål, da de enten ikke utgjør et inngrep i den enkeltes privatsfære eller det kan legges et samtykke til grunn for bruken (personen utløser varslingen selv). Eksempler på slik teknologi er brann- og innbruddsalarmer og trygghetsbrytere på elektriske apparat (eks. komfyrvakt). Eksempel på tekniske hjelpemidler som brukeren eller pasienten selv kan styre, er trygghetsalarm.

Tekniske løsninger for varsling der informasjon om vedkommende automatisk blir overført til helse- og omsorgstjenesten vil i større grad være inngripende overfor den enkelte, og det kan ikke ut fra bruken legges til grunn at vedkommende har samtykket. En kan ved hjelp av ulike slike varslingssystemer unngå faresituasjoner, hindre skade dersom en faresituasjon oppstår eller tilkalle helse- og omsorgspersonell som kan gi nødvendig hjelp. Det finnes i dag en rekke slike systemer, for eksempel fallalarmer og bevegelsesalarmer.

I Ot.prp. nr 46 (2004-2005) om helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse er varslingssystemer definert slik:

”Varslingssystem med teknisk utstyr omfattar både mekanisk og elektronisk utstyr. Ei varsling er eit åtvarande signal. Eit varslingssystem er i denne samanhengen ei innretning for å varsle helsepersonell (eventuelt òg pasienten) om at ein situasjon av ein eller annan grunn er endra, slik at det ligg føre eit behov for omsorg. Varslingssystem dekkjer òg alarmsystem.”

Lokaliseringsteknologi

Begrepene lokaliseringsteknologi og sporingsteknologi brukes om hverandre om samme type teknologi. I rapporten Trygge spor en forstudie fra 2011 - GPS-løsning og tilhørende støttesystemer for fysisk aktiviteter for personer med demens - defineres sporingssystemer på følgende måte:

”Sporingsteknologi er utstyr som kan beregne og opplyse om geografisk posisjon. Sporing eller bestemmelse av grafisk posisjon kan gjøres ved bruk av for eksempel Global Positioning System (GPS) eller Global System for Mobile Communication (GSM). I dag finnes f. eks GPS-løsninger som kan bæres på kroppen, legges i jakkelommen eller i vesken eller festes på en rullator, rullestol eller liknende.”

GPS er satellittbasert posisjoneringsteknologi som benyttes ute og fungerer i hovedsak ikke innendørs. GSM benytter mobilnettet for posisjonering. Det er en forutsetning at enheten som skal posisjonsbestemmes befinner seg innenfor et område med mobildekning eller har sterkt nok signal.

Fra et brukerperspektiv består et GPS-system i hovedsak av to deler: GPS-enheten som bruker bærer med seg og et GPS-støttesystem som muliggjør sporing av bæreren av GPS-enheten. Støttesystemet inkluderer ofte sms og epost-varsler samt ulike brukerapplikasjoner på pc eller mobiltelefon.

GPRS – General Packet Radio Service er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000. Med GPRS kan man ha kontinuerlig overvåking og følge med på alle bevegelser til en person, og man kan følge ”slepespor” og se hvor en person har gått.

Sonevarsling/Geofence er en funksjon i form av et elektronisk gjerde, som kan programmeres på en GPS. Det elektroniske gjerdet kan for eksempel ha en radius på 1 km fra personens bolig. Dersom personen går utenfor denne radiusen varsles omsorgspersonalet og de kan spore hvor personen er og komme til unnsetning.”

3.2 Faktisk bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten

Det foreligger få kartlegginger og undersøkelser av bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. I forbindelse med arbeidet med pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A om helsehjelp til personer som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg hjelpen, ble det i startfasen foretatt en kartlegging av faktisk bruk av tvang og andre rettighetsbegrensende tiltak i tjenesteytingen til personer med demens. Kartleggingen ble foretatt av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens og rapport ble lagt frem i 2002. Der fremgikk det at varslings- og lokaliseringsteknologi ble brukt i svært liten grad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. For eksempel ble alarmbrikke som varsler med lydsignal til personsøker eller vaktrom når beboeren går ut brukt overfor 0,4 % av et utvalg av enkeltpersoner, alarm som varsler når beboeren forlater sengen ble brukt overfor 0,8 % av personene og alarmbrikke på beboer som gir elektronisk søkemulighet ble ikke brukt overfor noen.

Fylkesmennene rapporterer årlig inn tall til Statens helsetilsyn på bruk av inngripende varslingssystemer overfor personer med psykisk utviklingshemning. Innrapporterte tvangstiltak som omfatter bruk av inngripende varslingssystemer var 62 i 2009, 259 i 2010 og 268 i 2011.

KS gjennomførte i januar 2011 en spørreundersøkelse i alle landets kommuner for å kartlegge i hvilken grad kommunene har tilbud om velferdsteknologiske løsninger som en del av pleie- og omsorgstjenesten (Hoen og Tangen 2011). Undersøkelsen viser at velferdsteknologi i svært liten grad er tatt i bruk i norske kommuner. Så godt som alle kommunene har tilbud om trygghetsalarm, men kun et fåtall har utvidede funksjoner som sensorer koblet til trygghetsalarmen. Svært få kommuner har ulike typer helse- og velværeteknologi integrert i tjenestene. Det samme gjelder teknologi for sosial kontakt.

Det store flertallet av kommunene i undersøkelsen etterlyser informasjon om mulighetene som ligger i bruk av velferdsteknologi, og de etterlyser økt satsing på rådgivning knyttet til implementering og integrering i tjenestene. Manglende kompetanse og manglende økonomiske støtteordninger blir sett på som de største barrierene mot å ta teknologien i bruk. En stor andel av kommunene oppfatter også helselovgivningen som et hinder for å ta i bruk velferdsteknologi. Samtidig ser et flertall av kommunene på velferdsteknologiske løsninger som et rekrutteringsfortrinn fremover, og har stor tro på at ulike former for velferdsteknologi kan benyttes i forebyggende tiltak.

I tillegg til disse undersøkelsene er det igangsatt flere enkeltprosjekter de senere årene.

Trygge spor er et offentlig innovasjonsprosjekt i Oslofjordfondet 2011-2012. Endelig rapport ble lagt frem januar 2013, Trygge spor – GPS-løsning og tilhørende støttesystemer for personer med demens – Innovasjonsprosjekt i offentlig sektor.

Resultatene fra prosjektet viser at bruk av lokaliseringsteknologi bidrar til økt trygghet, frihet, selvstendighet og livskvalitet for personer med demens og deres pårørende. Dette gjelder for både hjemmeboende og personer som bor på institusjon eller annen form for bofellesskap. Resultatene viser at bruken av varslings- og lokaliseringsteknologi ofte er det minst inngripende tiltaket som gir personen økt frihet, mobilitet og selvstendighet, og at tiltaket oppleves som fravær av tvang. Videre er det i rapporten fra studien pekt på at lokaliseringsteknologi må vurderes opp mot hvilke andre tiltak som kan benyttes for å forhindre at personer går seg bort. Sannsynligvis er slik teknologi mindre inngripende enn låsing av dører og medisinering. Det fremgår også av rapporten at etiske vurderinger, kartlegging av individuelle behov, faglig kompetanse og tilrettelegging av teknologi og tjenester er viktige forutsetninger for forsvarlig og vellykket bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi. Videre at det er viktig med en klar ansvarsplassering og individuelle vurderinger for å følge opp og eventuelt lokalisere bruker.

Helsedirektoratet la i juni 2012 frem en fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013 – 2030, IS-1990. I følge direktoratet er det først og fremst innenfor tjenestene i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2 første ledd nr. 6 at det er behov for å ta i bruk velferdsteknologi, dvs. innenfor helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse (herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt), plass i institusjon (herunder sykehjem) og avlastning. Helsedirektoratet skriver følgende i sin rapport:

”På samme måte som trygghetsalarmen i dag sikrer trygghet for hjemmeboende, kan tekniske innretninger for varsling og lokalisering være ytterligere trygghetsskapende. Dette kan for eksempel være bruk av ulike detektorer for å varsle fall og annen funksjonssvikt. Dette kan gjøres i ulik grad, for eksempel kan det installeres varsler hvis man oppholder seg for lenge enkelte steder, for eksempel på badet. Varsler kan også innstilles til å følge med på bevegelsesmønster eller knyttes til observasjon av kjøleskap, for å følge med på matinntak.

Samtidig som slik teknologi kan bidra til trygghet og at flere kan bo hjemme i egen bolig lengre, vil det også være elementer av overvåking som kan true den enkeltes privatliv og personvern.

Bruk av teknologisk innretning for lokalisering, for eksempel bruk av GPS, kan bidra til å gi større frihet for pasienter/brukere ved at de kan gå ut uten følge, noe som vil være veldig viktig og øke livskvaliteten for mange. Dette kan også være viktig for pårørende. Slik teknologi kan bidra til at også pårørende kan få større frihet, ved at de ikke trenger å følge pasienten/ brukeren over alt, og gi større grad av trygghet når pasient/bruker beveger seg alene ute. Siden 2009 har Hovedredningssentralene hatt rundt 200 søk etter personer med demens. I tillegg kommer lokale leteaksjoner. I Danmark er det anslått at 4 – 5 personer med demens forsvinner fra sitt hjem hver dag og at 10 – 15 personer med demens dør hvert år pga at de ikke finner veien tilbake (Wehner 2012).

Graden av trygghet er likevel ikke absolutt, da teknologi vil ha sine begrensinger. Bruk av slik teknologi vil derfor først og fremst være aktuelt for de som har evnen til å nyttiggjøre seg det. Å ta teknologi i bruk ut over dette vil støte an mot kravet til å gi forsvarlige tjenester.

Samtidig som lokaliseringstiltak kan gi frihet, kan slik teknolog, på samme måte som varslingsteknologi, bidra til innskrenkning av privatlivet ved at vedkommende som for eksempel benytter GPS kan bli overvåket.

For å sikre riktig bruk må det gjøres en avveining av de ulike hensynene.

Det må stilles krav til at teknologien skal være minst mulig integritetskrenkende og at bruken har et klart definert formål, og at bruken vurderes å være forsvarlig.”

Departementet ser at lokaliseringsteknologi kan være et aktuelt og nyttig hjelpemiddel i tjenesteytingen til enkelte pasienter eller brukere, for eksempel for personer som av og til har problem med å finne veien tilbake og har et ønske om å klare seg selv og derfor ikke ønsker følge av personell. Teknologien kan gi den enkelte trygghet og kan bidra til å avverge skade. Teknologien kan på sitt beste gi den enkelte pasient og bruker større utfoldelsesmuligheter og livskvalitet. Det er imidlertid ikke alle pasienter eller brukere som kan ha nytte av slik teknologi, for eksempel fordi de ikke klarer å unngå farer i trafikken.

Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi må ses i sammenheng med andre trygghetstiltak. Teknologien må komme som et supplement til personlig hjelp, tradisjonelle hjelpemidler og tilrettelegging av bolig, institusjon og nærmiljø. Det er en faglig utfordring å finne den kombinasjon av tiltak som dekker behovet til den enkelte på best mulig måte.