4 Dagens rettstilstand

4.1 Innledning

Lovregulering av adgang til bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helse- og omsorgstjenester endrer ikke på den enkeltes rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester eller på kommunenes og de regionale helseforetakenes plikt til å sørge for slike tjenester.

Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helse- og omsorgstjenester vil kunne innebære inngrep overfor den enkelte. Dette krever rettslig grunnlag, enten i form av samtykke eller særskilt lovhjemmel (legalitetsprinsippet). Mange av dagens pasienter og brukere mangler samtykkekompetanse helt eller delvis, særlig gjelder dette en økende andel av personer med demens og andre med kognitiv svikt som trenger helse- og omsorgstjenester. Dette gjør det nødvendig med annet rettslig grunnlag enn samtykke, dvs. lovhjemmel.

Bruk av velferdsteknologi vil kunne få konsekvenser for den enkeltes personvern. Velferdsteknologi, herunder varslingssystemer og lokaliseringsteknologi, kan generere opplysninger om pasienten eller brukeren. Dagens og fremtidens velferdsteknologi er mangeartet, og de forskjellige løsningene har varierende grad av personvernskonsekvenser.

I tillegg til at det er nødvendig med et gyldig rettslig grunnlag for å ta i bruk varslings- og lokaliseringsteknologi, må innsamling, lagring og annen behandling av de personopplysningene teknologien genererer følge kravene i personvernlovgivningen, se nærmere redegjørelse i kapittel 6.

4.2 Pasient- og brukerrettighetsloven

4.2.1 Rett til helse- og omsorgstjenester

Den enkeltes rett til helse- og omsorgstjenester følger av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. § 2-1a gir pasienter og brukere rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Kommunens ansvar for å sørge for slike tjenester til personer som oppholder seg i kommunen følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b gir pasienter rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendige spesialisthelsetjenester er lagt til staten. De regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester til personer i helseregionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven, § 2-1a.

Selv om en person har rettskrav på nødvendige helse- og omsorgstjenester betyr ikke det at vedkommende i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste eller bruk av bestemte virkemidler eller tekniske løsninger fra helse- og omsorgstjenesten. Dersom en pasient eller bruker har krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester, er det kommunen eller spesialisthelsetjenesten som må vurdere og i utgangspunktet beslutte hva slags hjelp som skal tilbys ut fra de tilbudene og ressursene kommunen eller spesialisthelsetjenesten har.

Når det gjelder kommunene står disse imidlertid ikke helt fritt når det gjelder å avgjøre hva slags hjelp som skal tilbys. Formålsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven er utgangspunktet, og det skal tas hensyn til tjenestemottakerens ønsker og synspunkter. Dette gjelder særlig ved utforming av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6, der det skal legges stor vekt på hva brukeren mener, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd. I tillegg gjelder kravet om forsvarlighet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Lovforslaget endrer ikke på den enkeltes rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester eller på kommunenes, og de regionale helseforetakenes plikt til å sørge for slike tjenester.

4.2.2 Samtykke til helsehjelp

Myndige personer

Kapittel 4 i pasient- og brukerrettighetsloven gir regler om samtykke til helsehjelp. Lovens hovedregel er at helsehjelp til myndige personer bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet rettsgrunnlag. Videre er det bestemt at pasienten må ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen for at samtykket skal være gyldig, jf. § 4-1. Et samtykke kan etter § 4-2 gis uttrykkelig eller stilltiende.

Kravet til samtykke gjelder både helsehjelp og tiltak som settes i verk som ledd i tjenestene.

I tilfeller der pasienten eller brukeren selv samtykker til bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helsetjenester, foreligger det ingen rettslig hinder for å ta dette i bruk.

Krav om samtykke kan være vanskelig for mange av de personene det kan være aktuelt å tilby bruk av lokaliserings- og varslingsteknologi, da de kan ha redusert, manglende eller varierende samtykkekompetanse.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 kan samtykkekompetansen bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. En del pasienter vil mangle samtykkekompetanse når det gjelder deler av helsehjelpen de mottar, men kan ha kompetanse til å samtykke til andre deler av helsehjelpen. Ofte vil dette henge sammen med kompleksiteten og innholdet i helsehjelpen. Vedkommendes samtykkekompetanse må vurderes konkret og det fremgår av bestemmelsen at helsepersonellet ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn skal legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. også loven § 3-5 om informasjonens form.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 er det gitt regler om kompetanse og vilkår for å treffe avgjørelse eller beslutning om helsehjelp til myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse, herunder helsehjelp i form av varslings- og lokaliseringsteknologi.

Etter denne lovregelen kan den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet, jf. bestemmelsens første ledd. Når det gjelder helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, går det frem av § 4-6 andre ledd at slik helsehjelp kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det er presisert i bestemmelsen at det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.

Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 gjelder ikke dersom pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 gjelder helsehjelp. Et lignende ulovfestet krav om samtykke gjelder også omsorgstjenester som faller utenfor definisjonen av helsehjelp i loven § 1-3.

Reglene om samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 må ses i sammenheng med reglene om medvirkning og informasjon i loven kapittel 3.

Barn og unge

Foreldre eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4. Også for unge mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, for eksempel som følge av psykisk utviklingshemming eller annen kognitiv svikt, er det foreldrene eller eventuelt andre med foreldreansvaret som samtykker på vegne av den unge. Foreldres eller andre med foreldreansvarets rett til å samtykke til helsehjelp omfatter også tiltak som ledd i helsehjelp i form av varslings- og lokaliseringssystemer.

Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 gjelder helsehjelp. Når det gjelder omsorgstjenester som ikke er regnet som helsehjelp, vil foreldres og andre med foreldreansvarets rett til å samtykke på vegne av barnet følge av barneloven.

4.2.3 Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen

Kapittel 4 A i pasient- og brukerrettighetsloven gir regler om helsehjelp til pasienter over 16 år uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Det er knyttet strenge vilkår til å yte helsehjelp som en pasient motsetter seg. Det er en forutsetning at tillitskapende tiltak har vært forsøkt, med mindre dette er åpenbart formålsløst. Videre er det krav om at unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten. Det er også krav om at helsehjelpen anses nødvendig og at tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen, jf. § 4A-3.

Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan helsehjelp gjennomføres med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten, jf. § 4A-4. Loven inneholder ingen liste over tiltak det er adgang til å iverksette. Lovgiver har imidlertid funnet at enkelte tiltak må regnes som så inngripende at disse må hjemles særskilt. Det fremgår derfor av § 4A-4 at pasienten blant annet kan legges inn i helseinstitusjon og holdes tilbake der dersom det er nødvendig for å få gjennomført helsehjelpen. Videre er det presisert at varslingssystemer med teknisk utstyr og bevegelseshindrende tiltak kan anvendes.

I forarbeidene, Ot.prp. nr. 64 (2005-2006), fremgår det at

”Observasjon og overvaking inneber at bilete eller lyd blir registrert slik at det er mogleg å konstatere kvar tenestemottakaren til kvar tid er. Slikt utstyr reiser særlege spørsmål i forhold til personvernsomsyn, og faren for misbruk er stor. Dette er bakgrunnen for at departementet ikkje foreslår at observasjons- og overvakingsutstyr skal omfattast av lovforslaget.”

Helsedirektoratet har i brev av 23. januar 2009 til Fylkesmannen i Aust-Agder uttalt at lokaliseringstiltak ikke kan anvendes med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A. Direktoratet uttaler:

”Etter direktoratets oppfatning er mulighetene for overvåkning og observasjon så vidt omfattende ved bruk av GPS som tillater oppsporing av en person, at dette må anses å være et tiltak som ikke kan anvendes med hjemmel i kapittel 4 A. Selv om den som avleser GPS-mottakerens bevegelser ikke ser bilde av pasienten som bærer mottakeren, så vil vedkommendes oppholdssted og bevegelser fortløpende kunne overvåkes. Direktoratet legger til grunn at lovgivers hensikt med å avgrense mot utstyr som er egnet til observasjon og overvåkning nettopp er å beskytte pasienten mot en kontinuerlig registrering av hvor vedkommende oppholder seg, jf. formuleringen ”slik at det er mogleg å konstatere kvar tenestemottakaren til kvar tid er.””

4.3 Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 - rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 regulerer bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Reglene gjelder ved bruk av tvang og makt som ledd i tjenester etter loven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d, og stiller strenge vilkår for når tvang og makt kan brukes, i tillegg til strenge krav til saksbehandling, kontroll og tilsyn. Hovedformålet er å unngå unødig bruk av tvang og makt overfor de forholdsvis få psykisk utviklingshemmede som i perioder har alvorlig utfordrende atferd.

Tvang og makt er definert i § 9-2 som tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Det fremgår av samme bestemmelse at bruk av ”inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger” alltid regnes som bruk av tvang eller makt. Spørsmålet om et tiltak skal regnes som bruk av tvang eller makt etter § 9-2, må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering.

Bruk av lokaliseringssystemer faller utenfor det som regnes som varslingssystemer etter § 9-2. Bruk av slike systemer vil imidlertid etter departementets vurdering normalt regnes som så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Bruken må derfor fylle vilkårene i loven og hjemles som tiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5.

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning gir, dersom lovens vilkår er oppfylt, adgang for kommunen til å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi. Se også punkt 7.4.