4 Isolering, smittekarantene og testing

4.1 Gjeldende rett

Departementet viser i hovedsak til fremstillingen av gjeldende rett i Prop. 130 L (2019–2020) punkt 4, og legger omtalen der av blant annet smittevernloven, Grunnloven og internasjonale forpliktelser til grunn for den videre drøftelsen.

4.1.1 Smittevernloven § 4-3 a

Smittevernloven § 4-3 a gir hjemmel til at Kongen kan fastsette forskrifter om isolering eller begrensninger i bevegelsesfrihet for personer som har eller etter en faglig vurdering antas å ha SARS-CoV-2 eller har økt risiko for å ha SARS-CoV-2. Bestemmelsen trådte i kraft 23. juni 2020 og er midlertidig med en varighet til 1. desember 2021. Se nærmere omtale om bakgrunnen for den midlertidige loven i Prop. 130 L (2019–2020) og Innst. 385 L (2019­2020), og om forlengelse av forskriftshjemmelen til 1. desember 2021 i Prop. 131 L (2020–2021).

Isolering innebærer at personer avskjæres fra omgivelsene. I smittevernsammenheng er isolering og andre begrensninger i bevegelsesfriheten tiltak som har som formål å hindre eller begrense spredningen av smitte (kontaktreduserende tiltak). Bestemmelsen omfatter ikke innreisekarantene som kan forskriftsfestes med hjemmel i smittevernloven § 4-3.

Nærkontakter til bekreftet smittede personer vil være omfattet av bestemmelsen. Det er ikke nødvendig å ha utviklet symptomer for å omfattes av bestemmelsen. Det vil være en konkret vurdering om det er nødvendig med for eksempel karantene og hvem som vil anses som nærkontakter eller personer som har økt risiko for smitte. Virusets smittsomhet er blant annet relevant.

Tiltak som hjemles i denne bestemmelsen er generelle befolkningsrettede tiltak. Dette er plikter for en ubestemt krets av personer som oppfyller kriteriene.

Det kan ikke brukes tvang for å gjennomføre plikter etter bestemmelsen. Dersom det er nødvendig å bruke tvang, vil smittevernloven kapittel 5 forutsette at det fattes individuelt vedtak.

Hvilke plikter som skal pålegges personer som blir underlagt isolering eller smittekarantene, må konkretiseres i forskriften. For eksempel kan det være at personen skal oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted. Andre begrensninger i bevegelsesfrihet vil normalt være mindre inngripende enn isolering. Innholdet i pliktene for den enkelte vil være basert på en medisinskfaglig vurdering og justeres etter som man får ny kunnskap om sykdommen, utbredelsen og risiko. Det konkrete tidsrommet vil kunne bero på en medisinskfaglig vurdering av hvor lenge en enkeltperson anses å være smitteførende, og dette vil kunne variere fra person til person.

Det er videre et krav at tiltaket må oppfylle de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5, altså være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering.

Tiltak etter § 4-3 a kan vedtas for hele landet, for visse deler av landet eller visse typer områder ut fra en vurdering av for eksempel smittespredning.

I forskriftene kan det også stilles nærmere krav om undersøkelser til erstatning for eller i forbindelse med isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten. Det er for eksempel innført testing som forutsetning for unntak fra smittekarantene. I forskriftene kan det fastsettes krav til hvordan undersøkelse skal innrettes.

4.1.2 Covid-19-forskriftens bestemmelser om isolering

Forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) er hjemlet i smittevernloven, helseberedskapsloven og helsepersonelloven. Forskriften er endret en rekke ganger siden den ble vedtatt, blant annet på grunn av at smittenivået har gjort det nødvendig med justeringer i tiltaksnivået.

Forskriften har som formål å fastsette smittevernfaglige tiltak for å hindre eller begrense spredning av SARS-CoV-2 i befolkningen og blant helsepersonell, og for å sikre opprettholdelse av tilstrekkelig kapasitet i helse- og omsorgstjenesten slik at tjenesten kan håndtere smittesituasjonen og samtidig ivareta ordinære helse- og omsorgstjenester. Forskriften skal videre sikre at smitteverntiltakene som iverksettes av kommuner og statlige helsemyndigheter er samordnet, jf. smittevernloven § 1-1.

Covid-19-forskriften § 7 om isolering er hjemlet i smittevernloven § 4-3 a. Personer som er bekreftet smittet av SARS-CoV-2, skal etter bestemmelsen oppholde seg i isolering i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted der det er mulig å unngå nærkontakt med andre, med enerom, eget bad, og eget kjøkken eller matservering. Personen skal være isolert fra andre personer, og skal så langt det er mulig heller ikke ha nærkontakt med personer i samme husstand. Perioden for isolering skal være i samsvar med Helsedirektoratets anbefalinger.

Forskriftens bestemmelser om smittekarantene ble opphevet 25. september.

4.2 Om smittevernloven § 4-3 a bør forlenges

4.2.1 Høringsnotatets forslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at den midlertidige forskriftshjemmelen i smittevernloven § 4-3 a skulle forlenges til 1. juli 2022. Det ble ikke foreslått endringer i forskriftsreglene som har hjemmel i 4-3 a. Da høringsnotatet ble sendt ut 10. september 2021 regulerte covid-19-forskriften plikt til smittekarantene og isolering. Reglene om smittekarantene ble opphevet ved overgang til fasen «En normal hverdag med økt beredskap» lørdag 25. september. Mens forslaget til lovendringer var på høring, var forskriftens regulering av smittekarantene som følger:

Smittekarantene etter §§ 4 første ledd bokstav b og 5 a innebar at personer som hadde hatt nærkontakt med en person som var bekreftet smittet av SARS-CoV-2 mindre enn 48 timer før den smittede fikk de første symptomer på smitte, eller fra prøvetidspunktet dersom personen som testet positivt ikke utvikler symptomer, skulle oppholde seg i karantene i ti døgn etter nærkontakten. Personene skulle oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted der det er mulig å unngå nærkontakt med andre, med enerom, eget bad, og eget kjøkken eller matservering. De kunne bare oppholde seg utenfor hjemmet eller oppholdsstedet hvis de kunne unngå nærkontakt med andre enn dem de bor sammen med. De som var i karantene, kunne ikke være på en arbeidsplass der også andre oppholder seg, på skole eller i barnehage. Det var ikke tillatt å bruke offentlig transport, med unntak av transport for å komme seg til egnet karantenested i Norge etter tillatelse fra kommunelegen.

Smittekarantenetiden ble forkortet ved negativt resultat på test tatt tidligst syv døgn etter nærkontakten. Det var i forskriften § 4 gitt unntak fra smittekarantene for personer som ved godkjent laboratoriemetode kunne dokumentere at de i løpet av de siste seks månedene hadde gjennomgått covid-19, personer som var fullvaksinert for SARS-CoV-2 og personer som hadde fått første vaksinedose og ble testet mellom døgn 3 og 7 etter nærkontakten. Smittekarantene kunne, for de som ikke var husstandsmedlemmer eller tilsvarende nære kontakter til den smittede personen, erstattes av testing i samsvar med retningslinjer fastsatt av kommunen, jf. §§ 4 og 4 b. Personer som var i smittekarantene og utviklet symptomer på covid-19 skulle også isolere seg frem til eventuelt negativt prøvesvar forelå.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstanser som Advokatforeningen, Bergen kommune, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Helse Fonna HF, Hovedorganisasjonen Virke, Innlandet fylkeskommune, KS, Norsk Revmatikerforbund, Norsk Sykepleierforbund, Pensjonistforbundet, Unio, Utlendingsdirektoratet støtter forlengelse av forskriftshjemlene § 4-3 a.

Høringsinstanser som Foreningen for Fritt vaksinevalg, Norges Rederiforbund, Partiet De Kristne, Norges Kommunistiske Parti og Stop Lockdown Norge støtter ikke forslaget om forlengelse. Det store flertallet av privatpersoner som har avgitt høringsuttalelse støtter heller ikke forslaget.

Folkehelseinstituttet uttaler følgende:

Det er ikke nå mulig å avskrive muligheten for at vi vil trenge covid-19-forskriftens bestemmelser om karantene og isolasjon også etter desember 2021. Vi tror dette er lite sannsynlig ettersom så stor andel av befolkningen er beskyttet gjennom vaksinasjon. På det det tidspunktet er vi sannsynligvis fortsatt i den fasen regjeringen har kalt normal hverdag med økt beredskap, og ordningen med karantene vil fortsatt være avviklet og pålitelig isolasjon vil sannsynligvis også være fjernet. Vi mener likevel at det av beredskapshensyn er fornuftig å bevare muligheten for å beholde eller gjeninnføre covid-19-forskriftens kapittel 2, eventuelt i justert form.

Helsedirektoratet mener at «selv om vi nå er i en fase der smitteverntiltakene avvikles, vil isolering og smittekarantene være tiltak det kan være nødvendig å gjeninnføre av hensyn til smittevernet». I svar på oppdrag 517, som det vises til i høringssvaret, uttaler direktoratet at tidlig oppdaging og isolering av smittede, og oppfølging av nærkontakter av smittede for å hindre videre smitte, er blant de mest sentrale kontaktreduserende tiltakene som er blitt tatt i bruk for å holde pandemien under kontroll. Smitteverneffekten av isolering av personer som er smittet av viruset og karantene for nærkontakter, er antatt å være stor på grunn av at påviste og potensielle smittekilder fjernes fra samfunnet så lenge de kan smitte andre. Også med høy vaksinasjonsdekningen kan det komme virusvarianter som vaksinene eventuelt kan ha mindre effekt mot. Direktoratet mener at det derfor er behov for å videreføre hjemmelen i smittevernloven § 4-3 a om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet, og støtter forlengelse til 1. juli 2022.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet opprettholdt vurderingen i svar av 29. september 2021 på oppdrag 533 gitt av Helse- og omsorgsdepartementet.

KS – Kommunenes organisasjon «støtter forslaget om forlengelse, og vektlegger at forslaget legger til rette for beredskap, og ikke at selve tiltakene i henhold til bestemmelsene nødvendigvis blir forlenget».

Advokatforeningen uttaler følgende:

Bestemmelsene om isolering og smittekarantene i smittevernloven § 4-3 a er generelle befolkningsrettede tiltak, og har vist seg å være svært treffsikre og effektive tiltak i et folkehelseperspektiv, selv om de i seg selv er svært inngripende for den enkelte som rammes av bestemmelsene. Dette skyldes nok at befolkningen har hatt stor tillit til myndighetene i løpet av koronapandemien, og har stilt seg lojalt bak tiltak som innføres. At inngrepene har blitt supplert av mulighet for den enkelte til å teste seg ut av tiltakene, har gjort at tiltakene har fremstått som akseptable. Advokatforeningen har derfor ikke store motforestillinger til at forskriftshjemmelen om isolering og smittekarantene for Covid-19 knyttet til § 4-3 a beholdes frem til 1. juli 2022 av beredskapshensyn, og forutsetter at tiltakene i forskriften ikke varer lenger enn nødvendig.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) peker på at «dersom hensynet til smittevernet ikke lenger gjør seg gjeldende i en slik grad at det kan begrunne en videreføring av forskriftshjemlene i seg selv, er det viktig at det gjøres gode vurderinger av om de øvrige hensynene som departementet løfter frem, beredskapshensyn og hensiktsmessighetshensyn, kan anses tilstrekkelig til å opprettholde forskriftshjemlene».

Hovedorganisasjonen Virke støtter departementets vurdering av at smittevernloven § 7-12 ikke bør benyttes ved planleggingen av tiltak som er kjente og begrunner det med at «i dagens situasjon der tiltakene konkret knytter seg til koronaepidemien, er det bedre å videreføre de midlertidige hjemlene som er spesifikt tilpasset til denne situasjonen».

Innlandet fylkeskommune mener at departementet bør vurdere om forskriftshjemlene bør inngå som permanente hjemler i en mer universell form, fordi det «vil styrke beredskapen for eventuelt en ny epidemi eller pandemi og det vil kunne gi større forutsigbarhet både for helsemyndighetene og befolkningen».

Norges institusjon for menneskerettigheter, Hovedorganisasjonen Virke og Haukeland universitetssjukehus deler departementets vurdering av at forskriftshjemmelen ikke bør utvides fra å gjelde SARS-CoV-2 til å gjelde ved «allmennfarlig smittsom sykdom», ettersom dette heller bør utredes nærmere når behovet for varig hjemmel utredes ved en senere revisjon av loven. Norges institusjon for menneskerettigheter legger til at departementet bør vurdere om det i tillegg et vilkår om å forebygge covid-19 «skal være et vilkår for å benytte denne forskriftshjemmelen at covid-19 er en allmenfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven §§ 1-3 nr. 3 og § 1-4».

Norges Rederiforbund mener at «det er svært problematisk at det i realiteten kun er smittevernloven § 1-5 som setter begrensninger for innholdet i forskrifter etter § 4-3 a», og utdyper dette slik:

Legalitetsprinsippet stiller også krav til utformingen av vedkommende fullmaktslov; jo mer inngripende et tiltak er desto klarere skal loven gi konkret anvisning på hvilke tiltak det kan gis forskrifter om. Slik bestemmelsen er utformet i dag oppfylles ikke dette kravet. Departementet bør derfor foreta en fornyet gjennomgang av denne bestemmelsen for å sikre at loven er utformet i tråd med de krav som følger av legalitetsprinsippet. I lys av at det går mot full gjenåpning av samfunnet er det også et spørsmål om det overhode er behov for denne forskriftshjemmelen.

Norges institusjon for menneskerettigheter savner omtale av «i hvilken utstrekning det er grunn til å anta at pålegg om karantene i praksis i overveiende grad vil rette seg mot uvaksinerte» og forholdet til diskrimineringsvernet. Institusjonen utdyper dette slik:

Vi legger til grunn at forskjeller i tiltaksbyrde og restriksjoner i smittevernøyemed mellom uvaksinerte og andre vil ha et saklig formål da kravene i smittevernloven § 1-5 første ledd vil bidra til å sikre det. Spørsmålet om hvorvidt forskjellsbehandlingen vil være forholdsmessig, bør omtales nærmere i en eventuell proposisjon. Det bør også i en proposisjon understrekes at diskrimineringsspørsmål bør vurderes nøye med eventuelle forskrifter som gis i medhold av forskriftshjemmelen, herunder eventuelle behov for unntak for noen grupper.

4.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at den midlertidige lovbestemmelsen i smittevernloven § 4-3 a forlenges frem til 1. juli 2022. Forslaget bygger på anbefalinger fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet i svar på oppdrag 517 av 2. september 2021, som de opprettholder i høringssvar og i svar på oppdrag 533 av 29. september d.å.

Departementet viser til drøftelsene av behovet og begrunnelsen for lovhjemmelen som fremgår i Prop. 130 L (2019–2020), spesielt punkt 7.3, og legger disse til grunn. Departementet vil særlig vise til de grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5, som innebærer at tiltak i forskriften ikke kan vare lenger enn nødvendig, i tillegg til at de skal være medisinskfaglig begrunnet og være tjenlig etter en helhetsvurdering.

Pandemien er av en uforutsigbar karakter, og det vil derfor være hensiktsmessig å kunne ha hjemmel til å gi forskrifter om isolering og smittekarantene inntil pandemien ikke lenger utgjør noen vesentlig fare for befolkningen. Departementet legger til grunn at isolering av bekreftet smittede vil være et av de tiltakene det kan oppstå behov for også etter at samfunnet blir mer normalisert. Det kan også i en periode fremover oppstå behov for karantene eller andre tiltak for personer som har hatt nærkontakt med smittede personer, som undersøkelser og testing.

Det bør tas høyde for å ha klare hjemler for håndtering av de tre scenariene som beskrives i Strategi og beredskapsplan for håndteringen av covid-19-pandemien (senest oppdatert 27. september). I beskrivelsen av det mest alvorlige scenarioet, scenario 3, legges det til grunn høy grad av innleggelser og smittespredning som påvirker samfunnet i alvorlig grad. Det vil være høy grad av smittespredning og det kan være en tydelig eksponentiell stigning i antall daglige smittetilfeller. Det vil være et høyt nivå av antall innlagte eller økt alvorlighet knyttet til sykdom hos den enkelte. Det vil kunne være ingen eller nedsatt vaksineeffekt og ingen eller nedsatt effekt av behandling. Som følge av dette er det fortsatt behov for økt beredskap, og viktig å kunne sette inn tiltak raskt dersom situasjonen skulle endre seg.

Departementet legger vekt på at Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet anser at det av beredskapshensyn er hensiktsmessig og behov for å bevare muligheten til å kunne gjeninnføre forskriftsregler om smittekarantene, isolasjon og undersøkelser.

På denne bakgrunn mener departementet at det også etter 1. desember 2021 er behov for hjemmel for å kunne forskriftsfeste plikt til isolering, smittekarantene og undersøkelser.

Departementet vurderte i Prop. 130 L (2019–2020) at smittevernloven § 4-1 ikke ga et hensiktsmessig hjemmelsgrunnlag for isolering av personer som har, eller etter en faglig vurdering antas å ha, SARS-CoV-2 og smittekarantene for personer som har økt risiko for SARS-CoV-2 etter nærkontakt med smittet eller antatt smittet person. Det skyldes at bestemmelsen forutsetter fornyelse av vedtak hver syvende dag. Nødvendighet og forholdsmessighet av smitteverntiltakene vurderes jevnlig for at de ikke skal ha lenger varighet enn nødvendig. Intensjonen med å fornye vedtak om isolering og begrensninger i bevegelsesfrihet ivaretas derfor også når tiltakene hjemles i § 4-3 a.

Smittevernloven § 7-12 kan hjemle eventuelle nye regler om isolering og smittekarantene, dersom det også etter 1. desember 2021 viser seg å være et nødvendig tiltak i pandemihåndteringen og det er behov for rask handling. Departementet mener at det bør unngås å planlegge for bruk av den ekstraordinære hjemmelen i smittevernloven § 7-12 for tiltak som er kjente og som man har hatt behov for tidligere, og at det er mer hensiktsmessig å videreføre hjemmelen i smittevernloven § 4-3 a etter ordinær lovbehandling.

Det kan være grunn til å vurdere om § 4-3 a bør tas inn som en varig hjemmel i smittevernloven for håndtering av allmennfarlig smittsom sykdom. Departementet mener at det er nødvendig å bruke mer tid til å utrede behovet for en permanent hjemmel for isolering og smittekarantene enn det som nå er mulig for å sikre videreføring av et hensiktsmessig hjemmelsgrunnlag for håndteringen av covid-19-pandemien. Stortinget ba 17. november 2020 regjeringen foreta en helhetlig revisjon av smittevernloven etter at koronakommisjonen har levert sin rapport, se Innst. 56 S (2020–2021) til Dokument 8:109 S (2019–2020). Koronakommisjonen har i sin rapport, NOU 2021: 6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien, pekt på at smittevernloven på sikt bør revideres. Departementet tar sikte på å vurdere spørsmålet i den sammenheng.

I en avveiing mellom den enkeltes rett til bevegelsesfrihet og vern mot diskriminering på den ene siden, og behovet for å beskytte samfunnet mot spredning av smitte på den andre siden, mener departementet at et generelt pålegg om smittekarantene vil kunne være forholdsmessig ved en mer alvorlig smittesituasjon, forutsatt at personkretsen er basert på en medisinskfaglig vurdering og retter seg mot personer som har forhøyet risiko for å smitte andre.

Covid-19-forskriftens bestemmelser om generelle handlingsplikter har gitt klare føringer for den enkelte smittede og kan være lite ressurskrevende å administrere. Det har i tiden etter innføringen av smittekarantene i mars 2020 blitt foretatt mange justeringer i forskriftsreguleringen på grunnlag av ny kunnskap om viruset og smittesituasjonen. De løpende justeringene i reguleringen av smittekarantene har bidratt til at tiltaket ikke har vært mer inngripende enn nødvendig. I mars 2020 var det plikt til 14 dagers karantene etter nærkontakt med en smittet person, men fra mai 2020 ble dette kravet redusert til 10 dager. Fra januar 2021 ble det gitt adgang til å forkorte smittekarantenetiden ved negativt resultat på test tatt tidligst syv døgn etter nærkontakten. Senere ble det gitt unntak fra smittekarantene for personer som ved godkjent laboratoriemetode kunne dokumentere at de i løpet av de siste seks månedene hadde gjennomgått covid-19 (31. januar), personer som var fullvaksinert for SARS-CoV-2 (4. mai 2021) og personer som hadde fått første vaksinedose og ble testet mellom døgn 3 og 7 etter nærkontakten (14. mai 2021). Smittekarantene kunne fra 16. august 2021 erstattes av testing i samsvar med retningslinjer fastsatt av kommunen for de som ikke var husstandsmedlemmer eller tilsvarende nære kontakter til den smittede personen. Plikten til å oppholde seg i smittekarantene ble opphevet 25. september 2021.

Utviklingen i forskriftsreguleringen viser at plikt til smittekarantene har blitt tilpasset ny kunnskap og utviklingen av beskyttelse mot alvorlig sykdom i befolkningen gjennom hele pandemien. Kravet om smittekarantene opphørte da vaksinasjonsgraden nærmet seg 90 prosent for de over 16 år, ettersom befolkningens beskyttelse mot alvorlig sykdom ved smitte av SARS-CoV-2 ble ansett som tilstrekkelig til å gå over til fasen «En normal hverdag med økt beredskap». Det var i den situasjonen ikke lenger forholdsmessig å videreføre et inngripende tiltak som smittekarantene kun for en liten del av befolkningen. Behovet for regulering av smittekarantene og isolasjon vil fremover avhenge av utviklingen i smittesituasjonen. Skulle det oppstå nye og farligere varianter av SARS-CoV-2, eller befolkningens samlede beskyttelse mot viruset skulle svekkes vesentlig, kan det tenkes at det på nytt vil bli behov for tiltakene. I en slik situasjon må det på nytt vurderes hvilke konkrete forpliktelser til smittekarantene og isolasjon som skal forskriftsfestes, innenfor rammene av de midlertidige forskriftshjemlene og de grunnleggende kravene i loven § 1-5 til blant annet forholdsmessighet og nødvendighet. Spørsmål om forholdsmessigheten av eventuelt å unnta vaksinerte fra smittekarantene, og dermed forholdet til diskrimineringsforbudet, inngår i en slik konkret vurdering.

Se vurdering av varighet i denne proposisjonens kapittel 7.

Departementet foreslår på denne bakgrunn, i tråd med anbefaling fra Helsedirektoratet, å forlenge den midlertidige forskriftshjemmelen i § 4-3 a til 1. juli 2022.

Folkehelseinstituttet foreslo i sin besvarelse på oppdrag 517 at ordlyden i smittevernloven § 4-3 a burde endres slik at det vises til «allmennfarlig smittsom sykdom» og ikke til SARS-CoV-2, ettersom tiltakene ikke skal kunne benyttes når viruset ikke lenger er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Helsedirektoratet bemerket i sitt svar på oppdrag 517 at de midlertidige bestemmelsene har kommet på plass for å gi nødvendige virkemidler i håndteringen av denne pandemien, at de midlertidige bestemmelsene ikke bør få utvidet virkeområde til håndtering av andre sykdommer enn covid-19 og at bestemmelsene derfor fortsatt bør vise til SARS-CoV-2. Departementet la Helsedirektoratets vurdering til grunn for høringsforslaget og tok sikte på å vurdere bestemmelsens virkeområde nærmere i forbindelse med en senere revisjon av smittevernloven. I høringen ber Norges institusjon for menneskerettigheter departementet vurdere om det i tillegg til et vilkår om å forebygge covid-19 «skal være et vilkår for å benytte denne forskriftshjemmelen at covid-19 er en allmenfarlig smittsom sykdom». Departementet mener at dette forslaget vil bidra til å presisere virkeområdet i tråd med det som er intensjonen og som uansett ville følge av de grunnleggende kravene til nødvendighet og forholdsmessighet etter smittevernloven § 1-5. Det er også med gjeldende regulering bare aktuelt å benytte forskriftshjemmelen til å regulere isolering eller smittekarantene når risikosituasjonen er av en slik art at sykdommen covid-19 utløst av viruset SARS-CoV-2 anses som en allmennfarlig smittsom sykdom. De rettslige kravene til blant annet nødvendighet og forholdsmessighet som loven § 1-5 oppstiller, innebærer at det uansett er uaktuelt å innføre tiltak for en sykdom som ikke anses som allmennfarlig smittsom sykdom. Andre deler av smittevernloven som det er naturlig å sammenligne med inneholder imidlertid allerede en slik begrensning, inkludert § 4-1 med forskriftshjemler for bl.a. møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering. Departementet vektlegger hensynet til å bringe § 4-3a i overensstemmelse med andre bestemmelser i smittevernloven og at en presisering av loven på dette punktet bidrar til å klargjøre bestemmelsens virkeområde. På denne bakgrunn foreslår departementet at det i smittevernloven § 4-3 a lovfestes at forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfrihet bare kan gis dersom sykdommen covid-19, utløst av viruset SARS-CoV-2, regnes som en allmennfarlig smittsom sykdom.