9 De midlertidige forskriftshjemlenes varighet

Smittevernloven § 4-3 andre og tredje ledd trådte i kraft 19. februar 2021, ble forlenget med virkning fra 1. juli 2021 og oppheves 1. desember 2021. Smittevernloven § 4-3 a trådte i kraft 23. juni 2020, ble forlenget med virkning fra 1. juli 2021 og opphører 1. desember 2021. Smittevernloven kapittel 4A trådte i kraft 11. juni 2021 og opphører 11. desember 2021.

I høringsnotatet foreslås bestemmelsene forlenget til 1. juli 2022, etter anbefaling fra Helsedirektoratet.

Unio og KS stiller spørsmål ved om forlengelsens varighet er tilstrekkelig begrunnet. Unio mener at unntakshjemlene må vurderes oftere enn hvert halvår, og viser til at «hjemlene som forlenges er svært inngripende, og hadde vært utenkelige begrensninger i en normalsituasjon». Organisasjonen påpeker videre at «selv uten disse forskriftshjemlene gir smittevernloven mulighet for inngripende tiltak for å avhjelpe en pandemi». KS uttaler følgende om varighet:

Vi viser i den forbindelse til at vurderingene fra FHI og Helsedirektoratet ikke synes å forutsette en forlengelse til en dato som ligger mer enn ni måneder frem i tid. Det fremgår dessuten av departementets høringsnotat at de foreslåtte datoene er satt av hensyn til koordinering med bortfall av andre bestemmelser – altså mer av praktiske hensyn enn til et reelt behov.

Forskriftshjemmelen i § 4A-1 er nødvendig for å kunne gjennomføre forordninger om koronasertifikat i norsk rett. De midlertidige forskriftshjemlene i smittevernloven §§ 4A-1 og 4A-2 bør uansett forlenges slik at det ved behov blir mulig å opprettholde regler om bruk av koronasertifikat ved innreise i den perioden som forordningen om koronasertifikat nå gjelder. Forordningen om koronasertifikat har gyldighetstid til 30. juni 2022.

De midlertidige forskriftshjemlene ble ved siste stortingsbehandling gitt en varighet på hhv. 5 og 6 måneder. En ny forlengelse på 6 måneder vil gi virketid til 1. juni 2022. Begrunnelsen for forlengelse er hensynet til beredskap og at Stortinget får tatt stilling til fullmakter i en fremtidig vesentlig forverret smittesituasjon, ikke risiko for smitte, sykdom og samfunnsmessige konsekvenser med utgangspunkt i dagens situasjon. Det er nå vanskelig å sondre mellom behovet for beredskap i 5, 6 eller 7 måneder. Departementet foreslår en ensartet virketid til 1. juli 2022, og legger blant annet til grunn at en slik dato kan være praktisk dersom det mot formodning skulle vise seg å være behov for å behandle nok et forslag om forlengelse av hjemlene sent på våren neste år. Det er ikke sikkert et forslag om en kortere forlengelse vil føre til at reglene samlet sett får en kortere varighet.

Hvorvidt tiltakene loven gir hjemmel for faktisk skal videreføres eller innføres i forskrift, må løpende vurderes ut fra smittesituasjonen og behovet for tiltak. Dette følger av smittevernloven § 1-5, som fastsetter at smitteverntiltak skal være «basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering». Det er derfor nå kun tale om å forlenge muligheten til å kunne forskriftsfeste tiltak som ved en konkret vurdering fremstår som nødvendige for å beholde kontroll på smittesituasjonen og dens konsekvenser.

Ved siste stortingsbehandling ble hjemlene i helseberedskapsloven §§ 5-2 andre ledd og 6-2 tredje ledd gitt en varighet på seks måneder. Tilsvarende ny forlengelse vil gi virketid til 1. juni 2022. Bakgrunnen for forslaget om forlengelse av de midlertidige hjemlene i helseberedskapsloven er den store usikkerheten både knyttet til utviklingen av pandemien og markedssituasjonen gjennom høsten og vinteren. Det er vanskelig å skulle sondre mellom beredskapsbehovet på månedlig basis. Departementet foreslår derfor en ensartet virketid til 1. juli 2022 også for de midlertidige hjemlene i helseberedskapsloven.

Departementet foreslår derfor å forlenge varigheten av alle de midlertidige forskriftshjemlene til 1. juli 2022. Endringene i straffeloven § 8-1 foreslås opphevet samme dato.