4 Avvikling av konsesjonspliktig virksomhet – endringer i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven

4.1 Bakgrunnen for lovforslaget

4.1.1 Høringsnotat om avvikling av konsesjonspliktig virksomhet

Finanstilsynet sendte 21. desember 2022 høringsnotatet Avvikling av konsesjonspliktig virksomhet til Finansdepartementet. I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet endringer i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven som skal bidra til å sikre en forsvarlig avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten når tillatelsen blir tilbakekalt.

4.1.2 Høringen

Departementet sendte 10. oktober 2023 Finanstilsynets høringsnotat om avvikling av konsesjonspliktig virksomhet på høring til følgende høringsinstanser, med høringsfrist 9. januar 2024:

• Departementene

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Datatilsynet

• Finanstilsynet

• Folketrygdfondet

• Forbrukerrådet

• Konkurransetilsynet

• Norges Bank

• Regelrådet

• Skattedirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Økokrim

• Handelshøyskolen BI

• Norges Handelshøyskole

• Universitetet i Bergen Det juridiske fakultet

• Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet

• Universitetet i Tromsø Det juridiske fakultet

• Advokatforeningen

• Akademikerne

• Aksjonærforeningen i Norge

• Den norske Revisorforening

• Energi Norge

• Finans Norge

• Finansforbundet

• Finansieringsselskapenes Forening

• Forbrukertilsynet

• Hovedorganisasjonen Virke

• LO

• Nasdaq Oslo

• Nordic Trustee

• Nordic Association of Electricity Traders

• Norske Finansanalytikeres Forening

• Norsk Kapitalforvalterforening

• Norsk Venturekapitalforening

• NHO

• Oslo Børs

• Pensjonskasseforeningen

• Sparebankforeningen

• Verdipapirfondenes forening

• Verdipapirforetakenes Forbund

• Verdipapirsentralen

Følgende instanser har hatt realitetsmerknader til forslaget:

• Brønnøysundregistrene

• Advokatforeningen

• Finans Norge

• Forening for finansfag Norge

• Verdipapirforetakenes Forbund

• Verdipapirforetakenes sikringsfond

Følgende instanser har skrevet at de ikke vil inngi høringsuttalelse eller at de ikke har merknader til forslaget:

• Forsvarsdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Klima- og miljødepartementet

• Skattedirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Den Norske Aktuarforening

4.2 EØS-rett

4.2.1 Generelle EØS-rettslige prinsipper

Etter lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. (EØS-loven) § 1 skal bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde med endringer (EØS-avtalen) gjelde som norsk lov. Etter EØS-avtalen artikkel 31 nr. 1 skal det ikke være noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse statenes territorium. Etter EØS-avtalen artikkel 36 gjelder det samme for adgangen til å yte tjenester. Det følger av fast rettspraksis at etableringsfriheten og friheten til å yte tjenester bare kan begrenses av regler som er rettferdiggjort i tvingende allmenne hensyn, som er egnet til å sikre oppnåelsen av det legitime mål som skal ivaretas og som er proporsjonalt dette mål tatt i betraktning, jf. blant annet EFTA-domstolens dom 5. mai 2021 E-8/20 avsnitt 91 og EFTA-domstolens dom 30. mai 2007 E-3/06. Om hva som skal til for at noe anses som en restriksjon på den frie bevegeligheten av tjenester, skriver EFTA-domstolen, jf. sak E-8/20 avsnitt 79:

«Når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av nasjonal lovgivning slik som den hovedsaken gjelder, utgjør en hindring av den frie bevegelighet for tjenester etter EØS-avtalen artikkel 36, bør det for det første pekes på at alle tiltak som forbyr, hemmer eller gjør utøvelsen av fri bevegelighet for tjenester mindre interessant, må anses som restriksjoner (se sak E-19/15 ESA mot Liechtenstein, Sml. 2016 s. 437, avsnitt 85 og rettspraksis som det vises til der).»

Tilsvarende gjelder for begrensninger i etableringsretten, jf. blant annet sak E-3/06 avsnitt 40.

EFTA-domstolen skriver følgende om vurderingen av om en restriksjon kan rettferdiggjøres, jf. sak E-8/20 avsnitt 92–95:

«92 Følgelig må det først undersøkes om det foreligger legitime mål som kan rettferdiggjøre en restriksjon av friheten til å motta tjenester.

93 Dernest må det undersøkes om vilkårene for unntak fra kravet om opphold er egnet til å oppnå det legitime mål som søkes ivaretatt. Det er den EØS-stat som pålegger en restriksjon, som må godtgjøre at tiltaket den har truffet er egnet til å oppnå det anførte mål. Videre må tiltaket virkelig gjenspeile et hensyn om å oppnå dette mål på en konsistent og systematisk måte (se Kristoffersen, som omtalt over, avsnitt 118).

94 Endelig er det nødvendig å vurdere om vilkårene går lengre enn det som er nødvendig for å oppnå dette mål. Dette innebærer at det valgte tiltak ikke må kunne erstattes med et alternativt tiltak som vil være like nyttig, men som vil være mindre inngripende i de grunnleggende friheter etter EØS-retten (se Kristoffersen, som omtalt over, avsnitt 121 og 122).

95 Det er etablert rettspraksis at kompetente myndigheter, når de vedtar et tiltak som fraviker et prinsipp som er nedfelt i EØS-retten, i hvert enkelt tilfelle må vise at tiltaket er egnet til å oppnå det mål som ble lagt til grunn, og ikke går lengre enn det som er nødvendig for å oppnå det. Det må også pekes på at grunner som en EØS-stat påberoper seg som rettferdiggjørelse, må ledsages av passende dokumentasjon eller en analyse av formålstjenligheten og proporsjonaliteten av tiltaket vedkommende stat har truffet, samt konkret dokumentasjon som underbygger dens argumenter (jf. dommen i DW, C-651/16, EU:C:2018:162, avsnitt 34.)»

Etter EØS-avtalen artikkel 4 skal enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet være forbudt innenfor avtalens virkeområde.

4.2.2 Relevante EØS-rettsakter

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/65/EU av 15. mai 2014 om markeder for finansielle instrumenter og om endring av direktiv 2002/92/EF og direktiv 2011/61/EU (Verdipapirmarkedsdirektivet 2014 (MiFID II)) gir bestemmelser som gjelder for blant annet verdipapirforetak. MiFID II er hovedsakelig et fullharmoniseringsdirektiv, og åpner i liten grad for nasjonale valg. MiFID II er gjennomført i norsk rett ved lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) og forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften).

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS) gir bestemmelser som gjelder for blant annet forvaltningsselskaper for verdipapirfond. UCITS er et minimumsdirektiv, og landene har adgang til å stille strengere krav i sin nasjonale lovgivning, forutsatt at disse ikke er i strid med direktivet eller innebærer en forskjellsbehandling, jf. UCITS artikkel 1 nr. 7. UCITS er gjennomført i norsk rett ved lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond (verdipapirfondloven) og forskrift 21. desember 2011 nr. 1467 til lov om verdipapirfond (verdipapirfondforskriften).

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om forvaltere av alternative investeringsfond og om endring av direktiv 2003/41/EF og 2009/65/EF og forordning (EF) nr. 1060/2009 og (EU) nr. 1095/2010 (AIFM-direktivet) gir regler for forvaltere av alternative investeringsfond (AIF-forvaltere). AIFM-direktivet er et minimumsdirektiv, og landene har adgang til å stille strengere krav i sin nasjonale lovgivning, forutsatt at disse ikke er i strid med direktivet eller innebærer en forskjellsbehandling, jf. for eksempel AIFM-direktivet artikkel 11 bokstav f. AIFM-direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven) og forskrift 26. juni 2014 nr. 877 til lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-forskriften).

4.3 Nordisk rett

4.3.1 Avvikling av verdipapirforetaks konsesjonspliktige virksomhet

I Sverige reguleres verdipapirforetakenes virksomhet av lag (2007:528) om värdepappersmarknaden. Värdepappersmarknadenslagen 25 kapittel 1 § og 5 § angir når Finansinspektionen kan tilbakekalle et verdipapirforetaks tillatelse. Om tillatelsen tilbakekalles, kan Finansinspektionen beslutte hvordan avviklingen av virksomheten skal skje, jf. värdepappersmarknadenslagen 25 kapittel 6 §. Det er ikke gitt nærmere regler om hvordan avviklingen skal gjennomføres.

I Danmark reguleres verdipapirforetaks virksomhet av lov nr. 1155 av 8. juni 2021 om fondsmæglerselskaber og investeringsservice og -aktiviteter. Lovens § 164 angir når Finanstilsynet kan tilbakekalle et verdipapirforetaks tillatelse. Om tillatelsen tilbakekalles, skal verdipapirforetaksvirksomheten avvikles og annen virksomhet kan ikke igangsettes før avviklingen er gjennomført. Finanstilsynet skal godkjenne avviklingens form, innhold og gjennomføring, med mindre avviklingen skjer ved likvidasjon, konkurs eller selskapssammenslåing, jf. lov om fondsmæglerselskaber og investeringsservice og -aktiviteter § 167.

I Finland angir lag 19. desember 2008/878 om Finansinspektionen 26 § når Finansinspektionen kan tilbakekalle et verdipapirforetaks tillatelse. Etter Finansinspektionslagen 29 § kan Finansinspektionen innsette et ombud for å overvåke virksomheten til foretak med tillatelse, dersom det i foretakets konsesjonspliktige virksomhet har forekommet «oskicklighet, oförsiktighet eller missbruk» eller dersom andre særlige grunner tilsier det. Ombudet har rett til å få opplysninger fra tilsynsobjekt, finansmarkedsaktører og andre, granskingsrett og rett til å delta med ytringsrett i foretakets organer. Etter 29 § annet ledd er det foretaket selv som må betale kostnadene til ombudet. Dersom foretaket ikke kan betale, skal det betales av Finansinspektionen.

4.3.2 Avvikling av forvaltningsselskapers konsesjonspliktige virksomhet

I Sverige reguleres forvaltningsselskapenes virksomhet av lag (2004:46) om värdepappersfonder. Etter värdepappersfonderlagen 9 kapittel 1 § skal et verdipapirfond umiddelbart overtas av fondets depotmottaker dersom Finansinspektionen har tilbakekalt forvaltningsselskapets tillatelse til å forvalte verdipapirfond eller det er besluttet gjeldsforhandling eller konkurs. Det samme gjelder om forvalteren ikke lenger ønsker å forvalte verdipapirfondet. Dersom et verdipapirfond verken har andelseiere eller aktiva, må forvaltningsselskapet i stedet, etter godkjenning fra Finansinspektionen, avvikle fondet. Når forvaltningsselskapet søker om å avvikle fondet, må det legge ved en revisorbekreftelse på at fondet verken har andelseiere eller aktiva. Etter värdepappersfonderlagen 9 kapittel 2 § skal en depotmottaker som har overtatt forvaltningen av et verdipapirfond snarest overlate forvaltningen av fondet til et annet forvaltningsselskap, forutsatt at Finansinspektionen godkjenner overføringen. Dersom det ikke lar seg gjøre å overføre forvaltningen til et annet forvaltningsselskap, skal fondet avvikles ved at fondets aktiva realiseres og nettobeholdningen utdeles til andelseierne.

I Danmark reguleres forvaltningsselskaper for verdipapirfond av lov nr. 336 av 11. mars 2022 om investeringsforeninger mv. Dersom et forvaltningsselskap mister sin tillatelse til å forvalte verdipapirfond, skal Finanstilsynet oppnevne en administrator. Administratoren skal være et forvaltningsselskap, og skal ivareta verdipapirfondets og investorenes interesser, jf. lov om investeringsforeninger § 110 stk. 2. Administratoren skal uten ugrunnet opphold sørge for at verdipapirfondene overføres til et forvaltningsselskap som kan overta og videreføre forvaltningen av fondene. Dersom Finanstilsynet ikke kan utnevne en administrator, eller verdipapirfondene ikke kan overføres til et annet forvaltningsselskap, skal verdipapirfondene avvikles ved likvidasjon, jf. lov om investeringsforeninger § 110 stk. 2.

I Finland gjelder reglene for avvikling av verdipapirforetaks virksomhet tilsvarende for forvaltningsselskapers virksomhet.

4.3.3 Avvikling av AIF-forvalteres konsesjonspliktige virksomhet

Lover om forvaltning av alternative investeringsfond inneholder i liten grad bestemmelser om avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten.

I Sverige reguleres forvaltere av alternative investeringsfond av lag (2013:561) om förvaltare av alternative investeringsfonder (LAIF). Dersom tillatelsen til å forvalte alternative investeringsfond er tilbakekalt, skal Finansinspektionen avgjøre hvordan avviklingen av virksomheten skal skje, jf. LAIF kapittel 13 § 5.

I Danmark reguleres AIF-forvalteres virksomhet av lov nr. 2015 av 1. november 2021 om forvaltere af alternative investeringsfonde m.v. Loven angir når Finanstilsynet kan tilbakekalle tillatelsen til å forvalte alternative investeringsfond, jf. §§ 4 og 17, men har ikke nærmere regler om avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten.

I Finland gjelder reglene for avvikling av verdipapirforetaks virksomhet tilsvarende for avvikling av AIF-forvalteres virksomhet.

4.4 Avvikling av konsesjonspliktig virksomhet

4.4.1 Gjeldende rett

4.4.1.1 Verdipapirforetak

EØS-rett

MiFID II artikkel 8 angir når en tillatelse til å yte investeringstjenester eller drive investeringsvirksomhet kan kalles tilbake. Blant annet kan tillatelsen kalles tilbake dersom konsesjonshaveren har gjort seg skyldig i alvorlige og systematiske overtredelser av bestemmelser i MiFID II, jf. artikkel 8 nr. 1 bokstav d. Etter artikkel 8 nr. 1 bokstav e, har statene dessuten anledning til å oppstille flere tilbakekallsgrunner i nasjonal rett. MiFID II inneholder ikke regler om avvikling av konsesjonspliktig virksomhet, og avviklingsreglene varierer i de ulike medlemslandene. Departementet legger til grunn at de enkelte EØS-statene står fritt til å utforme regler om avvikling av verdipapirforetak, så lenge disse ikke er i strid med andre EØS-rettslige bestemmelser eller prinsipper.

Verdipapirhandelloven

MiFID II artikkel 8 er gjennomført i verdipapirhandelloven § 9-7. Etter denne bestemmelsen kan Finanstilsynet helt eller delvis endre eller tilbakekalle tillatelsen til å yte investeringstjenester eller drive investeringsvirksomhet. Det kan skje dersom verdipapirforetaket ikke bruker tillatelsen eller gir avkall på den, har fått tillatelsen ved å gi uriktige opplysninger eller ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen. Det kan også skje dersom verdipapirforetaket foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, slik at det er grunn til å frykte at fortsettelse av virksomheten kan skade foretakets kunder, tilliten til verdipapirmarkedet eller institusjonene som virker i markedet eller dersom verdipapirforetaket ikke etterkommer Finanstilsynets pålegg.

Verdipapirhandelloven inneholder ikke egne regler om insolvensbehandling av verdipapirforetak. Loven har altså ikke bestemmelser om at offentlig akkord eller konkurs skal føre til at tillatelsen tilbakekalles, men Finanstilsynet kan kalle tilbake tillatelsen når foretaket ikke lenger oppfyller kravene til ansvarlig kapital.

Verdipapirhandelloven inneholder heller ikke regler om avvikling av verdipapirforetakets virksomhet eller om avvikling av selve verdipapirforetaket. En nødvendig følge av at tillatelsen til å drive med investeringsvirksomhet eller yte investeringstjenester tilbakekalles, er imidlertid at den konsesjonspliktige virksomheten avvikles. I praksis blir da også selve verdipapirforetaket normalt avviklet.

Dersom et verdipapirforetak handler i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirhandelloven, kan Finanstilsynet gi foretaket pålegg om å rette forholdet, og pålegget kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør, jf. verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd. Etter verdipapirhandelloven § 9-16 første ledd nr. 3 skal verdipapirforetak treffe rimelige tiltak som skal sikre kontinuitet og regelmessighet i investeringstjenestevirksomheten, herunder ha nødvendige systemer, ressurser og prosedyrer. Etter verdipapirhandelloven § 10-9 skal verdipapirforetaket utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk, opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundenes beste interesser og påse at markedets integritet ivaretas på beste måte.

Når Finanstilsynet treffer vedtak om tilbakekall av tillatelsen og det er behov for å avvikle kundeengasjementer, fastsetter Finanstilsynet samtidig en avviklingsperiode. I en avviklingsperiode kan foretaket bare yte investeringstjenester som er nødvendige for å avvikle kundeforholdene. De har altså ikke adgang til å inngå nye kundeforhold eller utvide kundeforholdet for eksisterende kunder. I tillegg må foretaket publisere Finanstilsynets tilbakekallsvedtak på sine hjemmesider. Der det er relevant, vil Finanstilsynet be om en avviklingsplan før Finanstilsynet treffer vedtak om tilbakekall, og følge opp avviklingsplanen etter at vedtaket er truffet.

Kredittinstitusjoner med tillatelse til å yte investeringstjenester eller drive investeringsvirksomhet, jf. lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 2-7 bokstav c, er omfattet av reglene i finansforetaksloven. Finansforetaksloven kapittel 12 avsnitt II har egne regler om avvikling av finansforetak.

Foretak med tillatelse til å drive med omsetning av finansielle instrumenter for egen regning, fulltegningsgaranti for finansielle instrumenter eller plassering av finansielle instrumenter med fulltegningsgaranti, drift av multilateral handelsfasilitet eller drift av organisert handelsfasilitet, jf. verdipapirhandelloven § 2-1 første ledd nr. 3, 6, 8 og 9, er omfattet av reglene om minstekravet til startkapital i verdipapirhandelloven § 9-39 første ledd. For disse gjelder reglene i finansforetaksloven kapittel 20 om soliditets- og solvenssvikt i banker, kredittforetak og finanskonsern, jf. finansforetaksloven § 20-1 første ledd bokstav a. I disse foretakene kan det ikke åpnes gjeldsforhandling eller konkurs, jf. finansforetaksloven § 20-2, og det gjelder egne regler om krisehåndtering og avvikling av foretak under offentlig administrasjon.

4.4.1.2 Forvaltningsselskaper for verdipapirfond

EØS-rett

Etter UCITS artikkel 7 nr. 5 kan tilsynsmyndigheten bare tilbakekalle tillatelsen til et forvaltningsselskap dersom selskapet ikke bruker den eller gir avkall på den, har fått tillatelsen ved å gi uriktige opplysninger, ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen, har gjort seg skyldig i alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i henhold til direktivet eller kommer inn under et av de tilfellene der nasjonal lovgivning fastsetter at tillatelsen skal tilbakekalles. Et forvaltningsselskap som har tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning som omhandlet i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad (Kapitaldekningsdirektivet 2006 (CRD)) artikkel 6 nr. 3 bokstav a, kan dessuten miste tillatelsen dersom det ikke lenger overholder bestemmelsene i Kapitaldekningsdirektivet. I fortalen til UCITS avsnitt 23 står det:

«Investeringsforetakets hjemstat må ha alle midler til rådighet for å rette opp etter eventuelle brudd på investeringsforetakets regler. For dette formål bør vedkommende myndigheter i investeringsforetakets hjemstat kunne iverksette forebyggende tiltak og vedta sanksjoner mot forvaltningsselskapet. Som en siste utvei bør vedkommende myndigheter i investeringsforetakets hjemstat ha mulighet til å kreve at forvaltningsselskapets forvaltning av investeringsforetaket opphører. I slike tilfeller bør medlemsstatene fastsette nødvendige bestemmelser for å sikre korrekt forvaltning eller avvikling av investeringsforetaket.»

UCITS gir ikke nærmere regler om avvikling av forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

Verdipapirfondloven

UCITS artikkel 7 nr. 5 er gjennomført i verdipapirfondloven § 11-5 annet ledd. Etter bestemmelsen kan Finanstilsynet helt eller delvis kalle tilbake tillatelsen til å drive verdipapirfondsforvaltning. Det kan skje dersom forvaltningsselskapet ikke bruker tillatelsen eller gir avkall på den, har fått tillatelsen ved å gi uriktige opplysninger eller ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen. Det kan også skje dersom forvaltningsselskapet foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av vedtekter for fond som det forvalter eller av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, gjør seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser eller dersom det ikke etterkommer Finanstilsynets pålegg. Forvaltningsselskapers tillatelse til å drive virksomhet faller bort hvis forvaltningsselskapet kommer under konkurs- eller offentlig akkordforhandling, jf. verdipapirfondloven § 11-5 første ledd.

Har et forvaltningsselskap mistet sin tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning, skal verdipapirfond selskapet forvalter avvikles eller overføres til et annet forvaltningsselskap, jf. verdipapirfondloven § 11-5 tredje ledd. Det stilles ikke krav om at selskapet som sådan avvikles. Etter verdipapirfondloven § 4-13 må andeler i fondet ikke utstedes eller innløses etter at et forvaltningsselskap har fattet vedtak om avvikling av verdipapirfondet etter verdipapirfondloven § 5-7, eller etter at tillatelsen er bortfalt eller tilbakekalt etter verdipapirfondloven § 11-5. Avvikling av verdipapirfond krever tillatelse fra Finanstilsynet, og Finanstilsynet kan sette vilkår for tillatelsen som utfyller eller supplerer de kravene som følger av lov og forskrifter, jf. verdipapirfondloven § 5-7 første ledd. Etter verdipapirfondloven § 5-7 annet ledd skal alle andelseiere få informasjon om avviklingen, og informasjonen skal minst omfatte en begrunnelse for avviklingen, konsekvenser avviklingen har for andelseierne, kostnader og planlagt dato for avvikling og utbetaling av andelsverdien. Fondet og andelseierne skal ikke belastes kostnader i forbindelse med avviklingen, og det skal utarbeides et avviklingsoppgjør for fondet som skal revideres, jf. verdipapirfondloven § 5-7 tredje og fjerde ledd. En uavhengig revisor skal etter gjennomført avvikling bekrefte at verken fond eller andelseiere er belastet kostnader i forbindelse med avviklingen, jf. verdipapirfondloven § 5-7 femte ledd. Ved avvikling av fond, skal fondets portefølje realiseres, og det skal beregnes en sluttkurs for andelseierne som skal legges til grunn ved utbetaling til andelseierne, jf. verdipapirfondforskriften § 5-5 tredje ledd. Overføring av forvaltningen av et verdipapirfond til et annet forvaltningsselskap krever også tillatelse fra Finanstilsynet, jf. verdipapirfondloven § 4-2. Finanstilsynet kan stille vilkår om gjennomføringstidspunkt for overføringen, og til hvordan overføringen skal offentliggjøres.

Dersom et forvaltningsselskap ikke har overholdt sine plikter etter bestemmelser gitt i eller i medhold av verdipapirfondloven, eller har handlet i strid med konsesjonsvilkår eller med egne vedtekter eller retningslinjer fastsatt etter bestemmelser i lov, kan Finanstilsynet gi forvaltningsselskapet pålegg om retting, jf. verdipapirfondloven § 11-4 første ledd første og annet punktum. Pålegg kan også gis for å hindre slike handlinger i fremtiden, jf. verdipapirfondloven § 11-4 første ledd siste punktum. Forvaltningsselskaper skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk, jf. verdipapirfondloven § 2-15 første ledd. De skal påse at verdipapirfondets og andelseiernes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte, blant annet ved å opptre ryddig og korrekt i utøvelsen av virksomheten, utvise den nødvendige kompetanse, omhu og interesse i sin opptreden og bestrebe seg på å unngå interessekonflikter, jf. verdipapirfondloven § 2-15 annet ledd. Forvaltningsselskapene plikter også å overholde disse pliktene i en avviklingsfase, og Finanstilsynet kan i avviklingsfasen gi pålegg om retting i medhold av verdipapirfondloven § 11-4 første ledd. Når Finanstilsynet treffer vedtak om tilbakekall av tillatelsen, krever Finanstilsynet samtidig at det utarbeides en avviklingsplan.

Forvaltningsselskaper kan ha tillatelse til å yte individuell porteføljeforvaltning som angitt i verdipapirhandelloven § 2-3 tredje ledd, jf. verdipapirfondloven § 2-1 annet ledd. Forvaltningsselskaper med tillatelse til å yte individuell porteføljeforvaltning kan også få tillatelse til å yte tilleggstjenestene investeringsrådgivning og oppbevaring og forvaltning av fondsandeler, jf. verdipapirfondloven § 2-1 tredje ledd. Verdipapirfondloven har ikke egne regler for hvordan denne virksomheten skal avvikles.

4.4.1.3 AIF-forvaltere

EØS-rett

Etter AIFM-direktivet artikkel 11 kan tilsynsmyndigheten tilbakekalle konsesjonen dersom AIF-forvalteren ikke bruker tillatelsen eller gir avkall på den, har fått tillatelsen ved å gi uriktige opplysninger, ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen eller har gjort seg skyldig i alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i direktivet eller nasjonal lovgivning.

AIFM-direktivet har ikke bestemmelser om avvikling av virksomheten.

AIF-loven

AIFM-direktivet artikkel 11 er gjennomført i AIF-loven § 9-4. Bestemmelsen er tilnærmet likelydende verdipapirfondloven § 11-5. Etter AIF-loven § 9-4 annet ledd kan Finanstilsynet helt eller delvis kalle tilbake tillatelsen til forvalteren. Det kan skje dersom forvalteren ikke bruker tillatelsen eller gir avkall på den, har fått tillatelsen ved å gi uriktige opplysninger eller ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelsen. Det kan også skje dersom forvalteren foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, gjør seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser eller dersom forvalteren ikke etterkommer Finanstilsynets pålegg. Tilsvarende gjelder for en forvalter med tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning etter AIF-loven § 2-2 tredje ledd som ikke overholder krav til kapital. Forvalterens tillatelse til å drive virksomhet faller bort hvis forvaltningsselskapet kommer under konkurs- eller offentlig akkordforhandling, jf. AIF-loven § 9-4 første ledd. Etter AIF-loven § 9-4 fjerde ledd skal Finanstilsynet underrette tilsynsmyndighetene i vertsstaten dersom tillatelsen til en forvalter som driver virksomhet i en annen EØS-stat, bortfaller eller blir kalt tilbake.

Dersom forvalteren har mistet tillatelsen, skal alternative investeringsfond som selskapet forvalter avvikles eller overføres til en annen forvalter, jf. AIF-loven § 9-4 tredje ledd. Det er ikke gitt nærmere regler om hvordan avviklingen av alternative investeringsfond eller overføring av forvaltningen til en annen forvalter skal foregå. Etter AIF-loven § 9-3 fjerde ledd kan Finanstilsynet gi pålegg til forvalteren om å suspendere retten til tegning og innløsning dersom hensynet til investorene eller allmennhetens interesser tilsier det. Bestemmelsen gjennomfører AIFM-direktivet artikkel 46 nr. 2 bokstav j, jf. Prop. 77 L (2013–2014) Lov om forvaltning av alternative investeringsfond punkt 16.2.4 side 96 og merknaden til bestemmelsen.

Med mindre annet følger av avtaleforholdet mellom forvalteren og andelseierne, legger Finanstilsynet til grunn at når et fond avvikles, skal fondets eiendeler realiseres og andelseierne motta utbetalinger. Videre må fondet avvikles i tråd med reguleringen for fondets selskapsform, for eksempel aksjeloven eller selskapsloven.

Etter AIF-loven § 9-3 første ledd kan Finanstilsynet gi forvalteren pålegg om retting eller nedlegge midlertidig forbud om utøvelse av virksomhet, dersom forvalteren ikke har overholdt sine plikter etter bestemmelser i lov eller forskrift eller har handlet i strid med vilkår for tillatelsen, selskapets eller fondenes vedtekter eller egne interne retningslinjer fastsatt etter bestemmelser i lov eller forskrift. Pålegg kan også gis for å hindre at forvalteren ikke overholder disse pliktene i fremtiden. Før vedtak om å tilbakekalle tillatelsen treffes, krever Finanstilsynet at det utarbeides en avviklingsplan. Etter AIF-loven § 9-1 fører Finanstilsynet tilsyn med at reglene i AIF-loven overholdes. Finanstilsynet fører tilsyn så lenge det drives forvaltning av alternative investeringsfond.

4.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet å lovfeste at verdipapirforetak som har fått tilbakekalt tillatelsen til å yte investeringstjenester eller drive investeringsvirksomhet, skal ha en plikt til å avvikle virksomheten. Forslaget kommer ikke til anvendelse på kredittinstitusjoner med tillatelse til å yte investeringstjenester eller drive investeringsvirksomhet, jf. finansforetaksloven § 2-7 bokstav c, ettersom disse er omfattet av finansforetaksloven kapittel 12 avsnitt II om avvikling av finansforetak.

Verdipapirfondloven har allerede en bestemmelse om at forvaltningsselskaper som mister tillatelsen til å drive verdipapirfondsforvaltning skal avvikle verdipapirfondene eller overføre disse til et annet forvaltningsselskap, jf. verdipapirfondloven § 11-5. Finanstilsynet foreslo å lovfeste at også forvaltningsselskaper for verdipapirfond som har tillatelse til å yte tjenester etter verdipapirfondloven § 2-1 andre og tredje ledd, det vil si forvaltningsselskaper som har tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning som angitt i verdipapirhandelloven § 2-3 tredje ledd, og eventuelt investeringsrådgivning og oppbevaring og forvaltning av fondsandeler, også må avvikle kundeforholdene sine.

AIF-loven har også en bestemmelse om at når tillatelsen til å drive forvaltning bortfaller eller blir kalt tilbake, skal alternative investeringsfond som selskapet forvalter, avvikles eller overføres til en annen forvalter. Finanstilsynet foreslo å lovfeste at foretak som har tillatelse til å drive individuell porteføljeforvaltning etter AIF-loven § 2-2 tredje og fjerde ledd, også har en plikt til å avvikle kundeforholdene sine.

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at et sentralt hensyn bak verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven er å sikre god investorbeskyttelse, og at til tross for at dette hensynet også er viktig ved avslutningen av kundeforholdet, er ikke avvikling direkte regulert i lovene. Finanstilsynet skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 18:

«Selv om foretaket mister tillatelsen som følge av at foretaket har prioritert egne interesser på bekostning av kunder, er utgangspunktet at foretaket selv forestår avviklingen av virksomheten. Eksempelvis må eksisterende oppdrag, typisk fullføring av pågående transaksjoner, utføres dersom det anses nødvendig for å unngå at kunden lider tap og risikoen for andre kunder og/eller markedets integritet ikke er for stor. Finanstilsynet har, ved tilbakekall der foretaket har blitt gitt anledning til å videreføre konsesjonsbelagt virksomhet i en periode, stilt krav om at det ikke kan etablere nye kundeforhold eller yte tjenester til eksisterende kunder utover hva som er nødvendig for en forsvarlig avvikling av kundeforholdet.»

Videre skriver Finanstilsynet om behovet for regler om avvikling av verdipapirforetaks virksomhet, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 17:

«Et verdipapirforetak som mister tillatelsen på grunn av grove brudd på regler som skal ivareta kundene, bør verken kunne håndtere kundeordrer, gi anbefalinger om hvordan kundene bør investere eller yte andre investeringstjenester. Finanstilsynet legger derfor til grunn at kundeforholdene skal avvikles, og foreslår at dette lovfestes. Med kundeforhold menes her kunder av investeringstjenestevirksomheten og, i forlengelsen av dette, også kunder der foretaket oppbevarer eller administrerer finansielle instrumenter på deres vegne. Slike oppbevaringstjenester er ikke i seg selv konsesjonspliktige, men vil være en tilknyttet tjeneste etter verdipapirhandelloven § 2-6 første ledd nr. 1, og er omfattet av foretakets tillatelse, jf. verdipapirhandelloven § 9-1 første ledd annet punktum.»

Finanstilsynet skriver at foretak som kun yter enkeltstående investeringstjenester, som mottak og formidling av ordrer, ordreutførelse eller investeringsrådgivning, uten å oppbevare kundemidler eller finansielle instrumenter, bør slutte å yte investeringstjenester umiddelbart når tillatelsen blir tilbakekalt. Om avviklingstiden for andre verdipapirforetaks virksomhet, skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 18:

«En lengre avviklingsperiode vil typisk være nødvendig dersom foretaket oppbevarer kunders finansielle instrumenter. For å få overført disse finansielle instrumentene til andre, må kunden i disse tilfellene etablere kundeforhold til et annet foretak, nye kontoer må opprettes, og de finansielle instrumentene overføres til disse kontoene. Denne prosessen har i praksis vist seg å kunne være tidkrevende, og den forutsetter at foretaket som får tilbakekalt tillatelsen, samarbeider. Det har også vært tilfeller der foretaket i en kortere periode forblir kontofører i verdipapirsentraler og/eller medlem av verdipapiroppgjørssystemer for å kunne bistå kunder med verdipapirkontoer og gjøre opp inngåtte handler. Ved forvalterregistrering, der det er verdipapirforetaket som fører oversikt over de reelle eierne av de finansielle instrumentene og utad er legitimert til å råde over disse, bør det dessuten overføres historiske opplysninger om kundens portefølje til de nye forvalterne, eksempelvis skattemessig inngangsverdi for de enkelte finansielle instrumentene. Dette øker kompleksiteten og kostnadene ved overføringen. Det kan også være vanskelig å få overført de finansielle instrumentene til en ny forvalter, eksempelvis ved komplekse finansielle instrumenter utstedt av verdipapirforetaket som mister tillatelsen. I slike tilfeller kan innfrielse eller annen realisasjon av de finansielle instrumentene bli nødvendig.

Fram til de oppbevarte finansielle instrumentene er overført til en verdipapirkonto i kundens navn i en verdipapirsentral, til en verdipapirkonto ført av en annen kontofører eller til en forvalterkonto ført av et annet foretak, vil det normalt være viktig for kunden å ha muligheten til å selge de finansielle instrumentene som oppbevares, både av hensyn til egen likviditet og for å sikre seg mot større kursfall. Likeledes kan det være hensiktsmessig for porteføljeforvaltningskunder at foretaket fortsetter å forvalte kundens portefølje fram til dette forvaltningsansvaret overtas av et nytt foretak.»

Om avvikling av verdipapirfond og alternative investeringsfond skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 19:

«Avvikling av alternative investeringsfond er ikke regulert i AIF-loven med forskrifter. Finanstilsynet har i tidligere saker lagt til grunn at avviklingsbegrepet etter AIF-loven som det klare utgangspunkt må forstås på samme måte som i verdipapirfondloven. Når en forvalter ikke lenger vil eller kan forvalte et alternativt investeringsfond i henhold til avtalen med andelseierne, men skal avvikle fondet, må fondets aktiva realiseres slik at andelseierne får utbetalt sin forholdsmessige andel av fondets verdier.

Noe annet enn realisasjon med etterfølgende kontant utbetaling krever en klar avtale med den enkelte andelseier, eller godt opplyste skriftlige samtykker. Særlig i de tilfeller der fondet har vært markedsført til ikke-profesjonelle investorer, vil det kunne være betenkelig at fondet avvikles ved fordeling av fondets eiendeler til andelseierne i stedet for realisasjon med utbetaling av kontanter. Finanstilsynet bør ha anledning til å treffe nødvendige tiltak også i tilfeller hvor fondene er forbeholdt profesjonelle investorer.»

Finanstilsynet skriver følgende om behovet for tid til å avvikle forvalteres og AIF-forvalteres virksomhet, jf. høringsnotatet punkt 5 side 15:

«Forvaltningsselskaper og AIF-forvaltere vil normalt ha behov for noe tid til å vurdere hvordan andelseierne i fondene best skal ivaretas ved en avvikling av forvalters virksomhet. Forvalteren må undersøke og ta stilling til om det er mulige andre fondsforvaltere som kan overta forvaltningen, eller om fondene alternativt må avvikles. Avvikling vil som regel måtte skje ved realisasjon av fondets eiendeler og utbetaling til andelseierne.»

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge, Forening for finansfag Norge, Verdipapirforetakenes Forbund og Verdipapirforetakenes sikringsfond støtter forslaget om å lovfeste at alle verdipapirforetak, forvaltningsselskaper og AIF-forvaltere som ikke lenger har konsesjon, må avvikle den konsesjonspliktige virksomheten. Forening for finansfag Norge skriver:

«FFN anerkjenner viktigheten av å regulere avviklingen av finansinstitusjoner for å beskytte investorinteressene og opprettholde finansiell stabilitet. Vi er enig i at det er hensiktsmessig å kodifisere gjeldende praksis knyttet til avvikling av disse institusjonene […]»

Advokatforeningen er skeptiske til forslaget om å innta bestemmelser i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven om plikt til å avvikle virksomheten, og skriver:

«Advokatforeningen er enig i at konsesjonspliktig virksomhet må avvikles når tillatelsen tilbakekalles, men mener dette allerede følger av gjeldende rett. Når tillatelsen opphører, vil ikke foretaket ha nødvendig grunnlag for fortsatt tjenesteyting. Dersom hjemlene likevel innføres kan det med fordel tydeliggjøres at skjæringspunktet for avvikling av kundeforholdene er når vedtak om tilbakekall er effektivt, og ikke når det fattes.»

Forening for finansfag Norge er opptatt av å styrke investorenes beskyttelse i forbindelse med oppbevaring av investorenes finansielle instrumenter. De påpeker at depot-virksomheten spiller en sentral rolle i verdipapirmarkedet, og at forslagene til endringer i verdipapirhandelloven får betydning for de tilfellene der depot-tjenesten blir ytt av verdipapirforetak selv for egne kunder. Forening for finansfag Norge skriver:

«Når et slikt verdipapirforetak legges ned, er det selve yteren av depot-tjenesten som legges ned. I slike tilfeller er det den enkelte kunde for seg som i depotregisteret er registrert som eier, ikke et felles eid fond. For disse tilfellene, hvor nedleggelsen inkluderer nedleggelse av selve depotmottakeren, trengs det tydeligere føringer for hvordan kundens rettigheter blir bevart og vedkommende selv i størst mulig grad får løpende råderett over egne eiendeler i depotet som er i prosess for nedleggelse.»

Verdipapirforetakenes Forbund legger til:

«VPFF legger til grunn at ved avvikling av kundeforhold som også innebærer avvikling av kontoførervirksomhet, så vil Euronext Securities Oslo sitt registerregelverk om blant annet avvikling av kontoførervirksomhet, komme til anvendelse der kontofører er kontofører for VPS. Regelverket regulerer blant annet etablering av nye kunderelasjoner ved avvikling av kontoførervirksomhet.»

Om alternative investeringsfond etablert i andre EØS-land, skriver Advokatforeningen:

«Det er videre uklart om forslaget er ment å gjelde også alternative investeringsfond etablert i en annen EØS-stat, men forvaltet av en norsk forvalter, og hvorvidt norske myndigheter har grunnlag for å gripe inn i fondets autonomi i et slikt tilfelle. For det tilfelle at AIF-et også er et verdipapirfond etter norske regler, inneholder verdipapirfondloven allerede nødvendige hjemler knyttet til forvalterbytte.»

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i likhet med Finanstilsynet i høringsnotatet, endringer i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven, slik at alle de tre lovene får lovbestemmelser der det kommer klart frem at alle foretak som ikke lenger har konsesjon, skal avvikle den konsesjonspliktige virksomheten. Departementet viser til støtten forslaget har fått i høringen.

Selv om det å avvikle den konsesjonspliktige virksomheten er en nødvendig følge av at tillatelsen til å drive med konsesjonspliktig virksomhet tilbakekalles, mener departementet, i likhet med flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, at det kan være hensiktsmessig at plikten til å avvikle den konsesjonspliktige virksomheten er eksplisitt nevnt både i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven.

Som Advokatforeningen skriver i sin uttalelse til forslaget om å oppnevne administrator, jf. punkt 4.7.3, er det i høringsnotatet ikke alltid angitt om det foreslås at selve foretakene som driver den konsesjonspliktige virksomheten skal avvikles, eller om bare den konsesjonspliktige virksomheten i seg selv skal avvikles. Etter finansforetaksloven § 3-7 annet ledd første punktum «skal foretaket og dets virksomhet avvikles» dersom tillatelsen til et finansforetak tilbakekalles. Departementet kan imidlertid gjøre unntak fra plikten til å avvikle foretaket, slik at deler av virksomheten kan videreføres, jf. finansforetaksloven § 3-7 annet ledd annet punktum. I forarbeidene står det at bestemmelsen kan være aktuell dersom for eksempel deler av tillatelsen videreføres eller foretaket ønsker å bare drive virksomhet som ikke er konsesjonspliktig, jf. Prop. 125 L (2013–2014) Lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) punkt 13.3 side 167.

I høringsnotatet har Finanstilsynet foreslått at det i verdipapirhandelloven § 9-7 tredje ledd skal stå at «selskapet [skal] avvikle kundeforhold det har etablert». I verdipapirfondloven § 11-5 tredje ledd står det i dag at «verdipapirfond selskapet forvalter avvikles eller overføres til et annet forvaltningsselskap», og Finanstilsynet foreslår å legge til at foretak som har tillatelse til å yte tjenester etter verdipapirfondloven § 2-1 annet og tredje ledd «skal også avvikle kundeforhold det har etablert». I AIF-loven § 9-4 tredje ledd står det i dag at «investeringsfond som selskapet forvalter, avvikles eller overføres til en annen forvalter», og Finanstilsynet foreslår å legge til at foretak som har tillatelse til å yte tjenester etter AIF-loven § 2-2 tredje og fjerde ledd skal «avvikle kundeforhold det har etablert».

Selv om foretak som mister en tillatelse til å drive virksomhet etter verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven eller AIF-loven, normalt avvikles, kan det være hensiktsmessig at foretakene får fortsette med å drive annen virksomhet. For eksempel kan man se for seg et foretak som har fått tillatelse til å yte to ulike investeringstjenester, men som bare benytter en av tillatelsene, og derfor mister den andre. Foretaket bør da kunne fortsette å drive virksomheten som det fortsatt har tillatelse til. Avviklingen er dessuten en konsekvens av at foretaket ikke lenger har tillatelse til å drive den konsesjonspliktige virksomheten, og plikten til å avvikle bør etter departementets syn ikke gå lenger enn tillatelsen som har blitt tilbakekalt. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene som tilføyes i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven angir at det er den konsesjonspliktige virksomheten som skal avvikles, og ikke foretaket som sådan. Departementets forslag til lovtekst fraviker noe fra forslaget i høringsnotatet, men innebærer ingen realitetsforskjell. Alle foretak som driver virksomhet det kreves tillatelse til etter verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven eller AIF-loven, vil med lovforslaget ha en plikt til å avvikle den konsesjonspliktige virksomheten dersom foretaket ikke lenger har den nødvendige tillatelsen. Dette innebærer at foretakene må avvikle kundeforholdene eller overføre virksomheten til et annet selskap, avvikle fondene eller overføre fondet til en annen forvalter. Omfatter tillatelsen også depot-virksomhet, må denne også avvikles, selv om den ikke i seg selv krever tillatelse. Det foreslås ingen plikt til å avvikle selve aksjeselskapet som har hatt tillatelse, selv om dette i praksis ofte vil skje. Departementet foreslår også at det i verdipapirfondloven og AIF-loven gis forskriftshjemler for å kunne fastsette nærmere regler om avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten. Tilsvarende forskriftshjemmel finnes allerede i verdipapirhandelloven § 9-7.

Departementet foreslår ikke detaljerte regler for avvikling av depot-virksomhet, slik Foreningen for finansfag Norge etterlyser. I punkt 4.5 foreslår departementet å lovfeste at Finanstilsynet fører tilsyn med foretak med konsesjonspliktig virksomhet under avvikling, og kan gi pålegg om gjennomføring av avviklingen. Hjemmelen vil, som nevnt i høringsnotatet punkt 6.2.2 side 20, for eksempel kunne benyttes til å gi pålegg om avvikling av kundeforhold der foretaket oppbevarer kunders finansielle instrumenter. Finanstilsynet vil da kunne gi tilpassede og tydelige føringer for å sikre at kundenes rettigheter ivaretas.

Til høringsuttalelsen fra Verdipapirforetakenes forbund, vil departementet bekrefte at tjenesteleverandørers egne regelverk fortsatt vil komme til anvendelse. Som på andre områder, vil disse regelverkene supplere lovgivningen, men i tilfelle motstrid måtte vike for lov og andre offentligrettslige rettskilder.

Advokatforeningen har i sin uttalelse skrevet at det er uklart om forslaget er ment å gjelde også alternative investeringsfond etablert i en annen EØS-stat, men forvaltet av en norsk forvalter. Departementet viser til at etter AIF-loven § 2-2 første ledd kan forvaltning av alternative investeringsfond bare drives etter tillatelse fra Finanstilsynet, og tillatelse skal bare gis dersom Finanstilsynet finner det godtgjort at forvalteren vil oppfylle kravene i loven. Det er forvalteren som får tillatelse fra Finanstilsynet, og det er forvalteren som eventuelt mister tillatelsen til å drive forvaltning av alternative investeringsfond. En norsk forvalter må følge AIF-lovens bestemmelser, også dersom de alternative investeringsfondene er etablert i annen EØS-stat. De foreslåtte bestemmelsene om avvikling av konsesjonspliktig virksomhet får således også virkning for forvaltere med norsk tillatelse til å forvalte alternative investeringsfond, selv om fondene er etablert i annen EØS-stat.

Departementet legger til grunn at de foreslåtte bestemmelsene ikke er i strid med EØS-retten. Både MiFID II, UCITS og AIFM-direktivet har som nevnt bestemmelser om at tillatelse til å drive henholdsvis investeringsvirksomhet og yte investeringstjenester, forvalte fond og forvalte alternative investeringsfond kan kalles tilbake etter nærmere vilkår. En naturlig følge av at en konsesjon kalles tilbake, er at den konsesjonspliktige virksomheten må avvikles. Å lovfeste at den konsesjonspliktige virksomheten må avvikles, kan derfor klart ikke være i strid med EØS-retten. Departementet viser også til at flere andre EØS-land har lovfestet dette.

4.5 Tilsynet med foretak under avvikling

4.5.1 Gjeldende rett

4.5.1.1 EØS-rett

Etter MiFID II artikkel 69 nr. 1 skal tilsynsmyndigheten ha myndighet til å pålegge korrigerende tiltak som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til direktivet. Etter MiFID II artikkel 69 nr. 2 skal myndigheten minst omfatte nærmere angitte virkemidler.

Etter UCITS artikkel 98 nr. 1 skal tilsynsmyndigheten gis all den tilsyns- og undersøkelsesmyndighet som er nødvendig for at den skal kunne utføre sine oppgaver. Etter artikkel 98 nr. 2 skal myndigheten minst omfatte nærmere angitte virkemidler. Etter UCITS artikkel 99 nr. 1 skal medlemslandene fastsette hvilke tiltak og sanksjoner som kan iverksettes ved brudd på nasjonale regler som gjennomfører direktivet, og gjøre alle nødvendige tiltak for å sikre at reglene håndheves. Tiltakene skal være effektive, forholdsmessige og preventive.

Etter AIFM-direktivet artikkel 46 nr. 1 skal tilsynsmyndigheten gis all den tilsyns- og granskingsmyndighet som er nødvendig for at den skal kunne utføre sine oppgaver. AIFM-direktivet artikkel 46 nr. 2 angir at tilsynsmyndighetene skal ha myndighet til nærmere angitte virkemidler. Artikkel 46 nr. 2 bokstav j angir for eksempel at tilsynsmyndigheten skal ha myndighet til å vedta enhver type tiltak for å sikre at AIF-forvaltere eller depotmottakere fortsetter å overholde kravene i direktivet som gjelder for dem.

4.5.1.2 Norsk rett

Etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven) § 3 første ledd skal Finanstilsynet se til at de foretak det har tilsyn med, virker på en hensiktsmessig og betryggende måte, i samsvar med lov, bestemmelser gitt i medhold av lov og foretakenes formål og vedtekter. Finanstilsynet skal også se til at foretakene i sin virksomhet ivaretar forbrukernes interesser og rettigheter. Tilsvarende er angitt i lov 21. juni 2024 nr. 41 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven) § 1-3, som ikke er trådt i kraft. Finanstilsynsloven gjelder både for tilsynet med verdipapirforetak, forvaltningsselskaper og AIF-forvaltere, jf. finanstilsynsloven 1956 § 1 første ledd nr. 16 og nr. 21 og finanstilsynsloven 2024 § 1-2 første ledd bokstav p og u, jf. verdipapirfondloven § 11-2 og AIF-loven § 9-1. Det er dessuten presisert i verdipapirhandelloven § 19-1 første ledd, verdipapirfondloven § 11-2 og AIF-loven § 9-1 at Finanstilsynet fører tilsyn med overholdelsen av bestemmelsene i de respektive lovene.

Finanstilsynet er gitt en rekke virkemidler for å kunne ivareta denne oppgaven.

Foretak under tilsyn må gi alle opplysninger som Finanstilsynet krever, jf. finanstilsynsloven 1956 § 3 annet ledd og finanstilsynsloven 2024 § 3-1 første ledd. Plikt til å gi opplysninger til Finanstilsynet er også nedfelt blant annet i verdipapirhandelloven §§ 19-2 og 19-3, verdipapirfondloven § 11-3 og AIF-loven § 9-2.

Etter finanstilsynsloven 1956 § 2 femte ledd og finanstilsynsloven 2024 § 6-2 første ledd, kan Finanstilsynet engasjere statsautoriserte og registrerte revisorer og personer med annen sakkyndighet til å utføre oppdrag innenfor tilsynets arbeidsområde. Etter finanstilsynsloven 1956 § 2 syvende ledd og finanstilsynsloven 2024 § 6-2 tredje ledd kan departementet bestemme at utgiftene helt eller delvis skal refunderes av de foretakene der oppdragene har vært utført.

Om foretak handler i strid med regelverket, kan Finanstilsynet pålegge foretaket å rette forholdet, jf. verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd, verdipapirfondloven § 11-4 og AIF-loven § 9-3. Pålegget om retting kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør, herunder å stanse virksomhet eller korrigere falske eller villedende opplysninger. Finanstilsynet kan etter bestemmelsene også gi pålegg om retting dersom et selskap i en avviklingsfase ikke oppfyller vilkår satt i tilbakekallsvedtaket, eller dersom et selskap som har fått sin tillatelse tilbakekalt fortsetter å drive konsesjonspliktig virksomhet.

Finanstilsynet kan ilegge styremedlemmer og ansatte i verdipapirforetak eller en tilknyttet agent forbud mot å ha ledelsesfunksjoner, jf. verdipapirhandelloven § 19-8 første ledd. Dersom hele eller deler av ledelsen eller styret i et verdipapirforetak ikke oppfyller kravet til erfaring eller vandel i verdipapirhandelloven § 9-10, kan Finanstilsynet pålegge verdipapirforetaket å rette forholdet, jf. verdipapirhandelloven § 19-7 annet ledd. Tilsvarende bestemmelser om forbud mot å ha ledelsesfunksjon er fastsatt i verdipapirfondloven § 11-9 og AIF-loven § 9-5 som omfatter styremedlemmer, oppdragstakere og ansatte. Dersom foretaket nekter å skifte ut ledelsen eller styret, kan Finanstilsynet kalle sammen styret eller kalle inn til ekstraordinær generalforsamling og la seg representere og sette frem forslag, jf. finanstilsynsloven 1956 § 5 og finanstilsynsloven 2024 § 4-4. Dersom en eier med kvalifisert eierandel i et verdipapirforetak ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket, kan Finanstilsynet gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjene ikke kan utøves, eller at aksjene skal avhendes, jf. verdipapirhandelloven § 19-7 femte ledd.

4.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet å innta en bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-7 tredje ledd, verdipapirfondloven § 11-5 fjerde ledd og AIF-loven § 9-4 fjerde ledd om at Finanstilsynet fører tilsyn med foretak under avvikling, og at Finanstilsynet kan gi pålegg om gjennomføring av avviklingen. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i finansforetaksloven § 12-10 fjerde ledd. Om bakgrunnen for forslaget skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 1 side 3:

«Når konsesjonspliktig virksomhet skal avvikles som følge av tilbakekall av tillatelse, kan det være en risiko for at virksomheten ikke blir avviklet på en måte som ivaretar hensynet til kundens beste interesser. Dette vil særlig kunne være tilfelle der tilbakekallet skyldes alvorlige eller systematiske overtredelser av regelverket. Manglende etterlevelse av regelverket i en avviklingsfase, herunder plikten til å følge god forretningsskikk, kan skyldes både manglende evne og vilje til å gjøre nødvendige tiltak for å sikre en ordnet og forsvarlig avvikling av virksomheten.

For å sikre at kundene og markedets integritet ivaretas på en god måte også i en avviklingsfase, mener Finanstilsynet det bør vedtas lovbestemmelser som gir Finanstilsynet klare hjemler for å treffe nødvendige vedtak for en forsvarlig avvikling av virksomheten.»

Finanstilsynet påpeker at forslaget ikke innebærer noen realitetsendring, og skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.2.1 side 20:

«Finanstilsynet har i vedtak om tilbakekall, i tilfeller der det er ansett nødvendig, satt som krav at virksomheten avvikles innen en gitt periode, at foretaket i avviklingsperioden kun kan utføre de handlinger som er nødvendige for å avvikle virksomheten, at det ikke kan opprettes nye kundeforhold, og at det for eksisterende kundeforhold ikke kan ytes tjenester utover det som er nødvendig for en forsvarlig avvikling av kundeforholdet. Finanstilsynet legger til grunn at foretaket plikter å utføre denne begrensede virksomheten i avviklingsperioden i henhold til relevante krav i sektorregelverket, og at foretaket fortsatt er under tilsyn.»

Videre skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 6.2.2 side 20:

«I løpet av avviklingsperioden kan det oppstå forhold som ikke har vært håndtert eller forutsett i forbindelse med tilbakekallsvedtaket. Finanstilsynet kan i slike situasjoner ha behov for å gi foretaket pålegg om de konkrete forholdene. Eksisterende påleggshjemler kan være lite treffsikre for de situasjoner som kan oppstå under avviklingsperioden. I situasjoner hvor tidselementet kan være av vesentlig betydning for å sikre kundenes interesser, vil det være uheldig med uklarhet om Finanstilsynets påleggskompetanse om forhold som gjelder avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten.

På bakgrunn av ovennevnte foreslår Finanstilsynet at det inntas bestemmelser om at Finanstilsynet kan gi pålegg om gjennomføring av avviklingen. Hjemmelen foreslås gitt en vid utforming for å sikre at den kan benyttes i alle tilfeller der det anses nødvendig for en forsvarlig avvikling. Hjemmelen kan for eksempel kunne benyttes til å gi pålegg om avvikling av kundeforhold der foretaket oppbevarer kunders finansielle instrumenter. Som nevnt under punkt 6.1 er slike oppbevaringstjenester ikke i seg selv konsesjonspliktige etter verdipapirhandelloven, men vil være en tilknyttet tjeneste etter verdipapirhandelloven § 2-6 første ledd nr. 1 og er dekket av foretakets tillatelse. Slike oppbevaringstjenester er lovregulert og vil i mange tilfeller kreve ytterligere tillatelse fra Finanstilsynet.»

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge, Forening for finansfag Norge, Verdipapirforetakenes Forbund og Verdipapirforetakenes sikringsfond støtter forslaget om å innta en bestemmelse i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven om at Finanstilsynet fører tilsyn under avviklingen av konsesjonspliktig virksomhet og kan gi pålegg om gjennomføring av avviklingen. Finans Norge og Verdipapirforetakenes sikringsfond har avgitt likelydende høringsuttalelser, og skriver:

«Finans Norge mener at en kodifisering av Finanstilsynets nåværende praksis vil bidra til å klargjøre og styrke Finanstilsynets adgang til å føre tilsyn med og gi pålegg om hvordan avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten i et foretak skal gjennomføres. Dette er med på å sikre en forsvarlig avviklingsprosess og at investorenes interesser ivaretas også i avviklingsfasen. Dette bidrar igjen til å ivareta tilliten til markedets integritet.»

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg kritisk til forslaget.

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å innta en bestemmelse i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven om at Finanstilsynet fører tilsyn med foretak med konsesjonspliktig virksomhet under avvikling, og at Finanstilsynet kan gi pålegg om gjennomføringen av avviklingen. Forslaget tilsvarer Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, med den presisering at det ikke er foretaket som er under avvikling, men foretakets konsesjonspliktige virksomhet som er under avvikling.

Departementet viser til drøftelsen i høringsnotatet. Bestemmelsene vil innebære en klargjøring av gjeldende rett. Det kan være en fordel både for foretakene og for Finanstilsynets saksbehandling. Særlig vil det være klargjørende at Finanstilsynet også har adgang til å fastsette vilkår for avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten når tillatelsen bortfaller fordi foretaket selv uttrykkelig har gitt avkall på tillatelsen eller ikke har brukt tillatelsen.

Forslagene er klart ikke i strid med EØS-retten. Departementet viser til punkt 4.5.1.

4.6 Samtykke ved overføring av forvaltningen av alternative investeringsfond

4.6.1 Gjeldende rett

4.6.1.1 EØS-rett

Etter AIFM-direktivet artikkel 10 nr. 1 skal medlemslandene kreve at AIF-forvaltere underretter tilsynsmyndighetene om eventuelle vesentlige endringer av vilkårene for tillatelsen, før disse endringene gjennomføres. Det gjelder særlig endringene i artikkel 7, som blant annet angir at AIF-forvalteren skal gi opplysninger om de personene som faktisk utøver AIF-forvalterens virksomhet. I AIFM-direktivet artikkel 10 nr. 2 står det at dersom tilsynsmyndigheten beslutter å innføre begrensninger eller avvise disse endringene, skal de underrette AIF-forvalteren om dette innen én måned etter at underretningen ble mottatt, samt at perioden kan forlenges med inntil én måned dersom de anser det for nødvendig på grunn av sakens særlige omstendigheter. Endringene skal gjennomføres dersom tilsynsmyndigheten ikke motsetter seg endringene innenfor den gitte tidsfristen.

4.6.1.2 Norsk rett

Etter AIF-loven § 2-8 plikter en AIF-forvalter å informere Finanstilsynet før det gjøres vesentlige endringer i forutsetningene som lå til grunn for tillatelsen, og Finanstilsynet kan motsette seg endringene eller fastsatte vilkår for endringene. Skifte av forvalter av et alternativt investeringsfond anses som en vesentlig endring, og både den eksisterende og den nye forvalteren må derfor melde fra til Finanstilsynet om skiftet. I tillegg må den nye forvalteren sende melding om markedsføring av fondet, jf. AIF-loven § 6-1, og eventuelt søke om tillatelse til markedsføring etter AIF-loven § 7-1. AIF-loven har ikke noen egen bestemmelse om at avvikling av fondet eller overføring av fondet til en annen forvalter krever samtykke fra Finanstilsynet.

Etter verdipapirfondloven § 4-2 kan Finanstilsynet gi tillatelse til at et forvaltningsselskap overfører forvaltningen av et verdipapirfond til et annet forvaltningsselskap, og kan stille vilkår om gjennomføringstidspunkt, og hvordan overføringen skal offentliggjøres. I merknaden til bestemmelsen står det, jf. Prop. 149 L (2010–2011) Lov om verdipapirfond (verdipapirfondloven) punkt 12 side 171:

«Skifte av forvaltningsselskap antas i første rekke å være aktuelt ved fusjon av forvaltningsselskaper, og der et forvaltningsselskap mister tillatelsen eller på annen måte avvikler sin virksomhet. Behovet for generelle regler anses derfor begrenset. Tillatelse til skifte av forvaltningsselskap kan bare gis dersom Finanstilsynet godkjenner at forvaltningsselskapet overtar forvaltningen av det aktuelle fondet og forøvrig vilkårene etter § 4-1 tredje ledd er oppfylt.»

4.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet at det inntas en bestemmelse i AIF-loven tilsvarende bestemmelsen i verdipapirfondloven § 4-2 om at overføring av forvaltningen av et verdipapirfond til et annet forvaltningsselskap forutsetter tillatelse fra Finanstilsynet. Finanstilsynet skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 19:

«Både for verdipapirfond og alternative investeringsfond vil det ofte kunne være i andelseiernes interesse at forvaltning av fondet forvaltes videre av en ny forvalter. Ved overføring av forvaltning av et fond er det sentralt at den nye forvalteren har kompetanse, ressurser og erfaring til å forvalte fond med den aktuelle investeringsstrategien. Finanstilsynet ser det derfor som hensiktsmessig at AIF-loven stiller krav om samtykke for å overføre forvaltningen der dette skjer i forbindelse med varsel eller vedtak om tilbakekall av tillatelse som forvalter. Det vil da være mulig å kontrollere at andelseiernes interesser blir ivaretatt i forbindelse med et skifte. Dette vil også bidra til større harmonisering mellom regelverkene, og det vil også kunne være tjenlig som en sikkerhetsmekanisme.»

Om kostnadene med å overføre et fond til en annen forvalter, skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 6.1 side 19:

«Overføring av forvaltningen av fond i en avviklingssituasjon må gjøres uten kostnader for andelseierne. Det mest nærliggende er at eventuelle kostnader dekkes av forvalteren som er pålagt å avvikle sin virksomhet. I tilfeller der det klart er i investorenes interesse at forvaltningen av fondet fortsetter, må det forventes at foretaket så langt som mulig gjør de nødvendige tiltak for å bidra til at fondet kan overføres til en ny forvalter, herunder hvis mulig, reparerer eventuelle mangler som kan hindre overføring. Finanstilsynet bør i slike tilfeller kunne pålegge foretaket å gjøre de tiltak som er nødvendig for å legge til rette for overføring.

Kostnader i forbindelse med due diligence og kontroller for øvrig vil normalt være noe den potensielle overtakende forvalteren må vurdere opp mot mulige fordeler ved å overta forvaltningen. Dersom det ikke lar seg gjøre å overføre forvaltningen av eksisterende fond til en annen forvalter, må fondet avvikles.»

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene uttaler seg generelt positivt til forslagene i høringsnotatet, uten å gå spesifikt inn på forslaget om å innføre en bestemmelse i AIF-loven om at overføring til en ny forvalter forutsetter samtykke fra Finanstilsynet.

Advokatforeningen mener på sin side at det ikke er behov for et samtykkekrav ved forvalterbytte på AIF-området, og skriver:

«Alternative investeringsfond vil som oftest være organisert med egne beslutningsorganer egnet til å vurdere om en ny ekstern forvalter er best egnet til å overta forvaltningen, eller om fondet skal være internforvaltet, jf. AIF-loven § 2-1. Finanstilsynet vil bli orientert om endret forvalter enten ved en endringsmelding etter AIF-loven § 2-8, eller en ny notifikasjon eller endringsmelding etter AIFMD artikkel 33 nr. 6 for det tilfellet forvalter yter grensekryssende tjenester. Selv om det også etter dagens AIF-lov § 9-4 tredje ledd er bestemt at fond under forvaltning skal avvikles eller overføres til en ny forvalter ved et bortfall av tillatelse er det ikke etter dagens regelverk gjort unntak fra fondets rett til å velge forvalter. Et verdipapirfond er til sammenligning ikke organisert med de samme beslutningsorganer, og har ikke den samme mulighet til å agere.»

Advokatforeningen skriver videre:

«Advokatforeningen vil videre anbefale at eventuelt salg av konsesjonspliktig virksomhet til et annet foretak må ha samtykke fra foretakets valgte styre, evt. generalforsamling, og at avslag på tilbud om kjøp av konsesjonspliktig virksomhet på samme måte må ha samtykke fra foretakets styre, evt. generalforsamling. Årsaken er at salg av portefølje kan ha en vesentlig betydning for aksjonærverdier. Finanstilsynet plikter ikke å ivareta slike verdier, men det er heller ingen grunn til at slike verdier skal ignoreres eller reduseres som følge av en mulig administrasjon.»

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, som Finanstilsynet i høringsnotatet, at det inntas en bestemmelse i AIF-loven om at overføring av forvaltningen av et fond til en annen forvalter forutsetter tillatelse fra Finanstilsynet. Departementet foreslår videre at Finanstilsynet gis en frist på én måned til å innføre begrensninger eller avvise overføringen av forvaltningen, men at fristen kan forlenges med inntil én måned dersom det anses nødvendig på grunn av sakens særlige omstendigheter, etter å ha underrettet AIF-forvalteren om dette. Departementet foreslår videre at dersom Finanstilsynet ikke motsetter seg overføringen av fondet til den andre forvalteren innen de angitte tidsfristene, kan fondet overføres til den nye forvalteren.

Departementet viser til redegjørelsen i høringsnotatet. Til Advokatforeningens høringsuttalelse om at det ikke er behov for et samtykkekrav fordi alternative investeringsfond har egne beslutningsorganer som er egnet til å vurdere en ny forvalter, vil departementet bemerke at den foreslåtte bestemmelsen særlig vil få betydning når et foretak har mistet tillatelsen til å forvalte alternative investeringsfond, for eksempel som følge av alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i AIF-loven. Som Finanstilsynet påpeker i sitt høringsnotat, finnes det tilfeller der foretakene ikke har evne eller vilje til å gjøre nødvendige tiltak for å sikre en ordnet og forsvarlig avvikling av virksomheten, og mangelfull håndtering av avviklingsprosessen vil kunne medføre tap for foretakets kunder. I et foretak som gjør seg skyldig i alvorlige eller systematiske overtredelser av loven, kan man etter departementets syn ikke legge til grunn at styret eller generalforsamlingen vil sikre at investorenes interesser ivaretas på en god måte.

Spørsmålet om hvorvidt et eventuelt salg av konsesjonspliktig virksomhet til et annet foretak må ha samtykke fra foretakets valgte styre eller generalforsamling, er ikke omhandlet i høringsnotatet og vil ikke bli drøftet i denne proposisjonen.

Det følger av AIFM-direktivet artikkel 10 at det er adgang til å vedta lovbestemmelser som gir tilsynsmyndighetene myndighet til å nekte at AIF-forvaltere gjennomfører vesentlige endringer, eller stille vilkår til endringen. Å overføre fondet til en annen forvalter, innebærer klart en vesentlig endring. Det er altså adgang til å innta lovbestemmelser om at overføring av forvalter krever godkjenning fra Finanstilsynet. Departementet viser også til at i Danmark skal Finanstilsynet godkjenne avviklingens form, innhold og gjennomføring, jf. lov om fondsmæglerselskaber og investeringsservice og -aktiviteter § 164. Etter AIFM-direktivet artikkel 10 nr. 2 skal tilsynsmyndighetene ha én måned, eventuelt to måneder, på seg til å motsette seg endringene, og endringen skal anses godkjent dersom tilsynsmyndighetene ikke motsetter seg dem innen fristen. Departementet foreslår at det inntas tilsvarende tidsbegrensning i AIF-loven.

4.7 Oppnevning av administrator

4.7.1 Gjeldende rett

4.7.1.1 EØS-rett

Verken MiFID II, UCITS eller AIFM-direktivet har bestemmelser om oppnevning av administrator til å forestå avviklingen av konsesjonspliktig virksomhet.

4.7.1.2 Norsk rett

Verken verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven eller AIF-loven har bestemmelser om oppnevning av administrator til å forestå avviklingen av konsesjonspliktig virksomhet. Foretak som omfattes av finansforetaksloven kapittel 20, kan få oppnevnt midlertidig administrator i medhold av finansforetaksloven § 20-12. Administrator kan bare oppnevnes dersom foretakets økonomiske situasjon er blitt vesentlig forverret, det foreligger vesentlig brudd på krav fastsatt i eller i medhold av loven eller det er alvorlig administrativ svikt i foretaket. Videre er det et krav at verken pålegg nevnt i finansforetaksloven § 20-11, det vil si pålegg om å utarbeide planer for å gjenopprette foretakets økonomiske stilling mv., eller pålegg om endringer i sammensetningen av styret eller ledelsen, anses tilstrekkelig til å rette på forholdene. Administratoren kan oppnevnes i en periode på inntil ett år. Finanstilsynet fastsetter oppgavene i det enkelte tilfelle, og administratoren kan bistå med avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten i samarbeid med styret eller i stedet for styret. Det kan også fastsettes at vedtak i bestemte saker ikke kan treffes uten samtykke fra administratoren eller godkjennelse fra Finanstilsynet.

4.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslo i høringsnotatet at både verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven får bestemmelser som gir Finanstilsynet myndighet til å oppnevne en administrator for å sikre en forsvarlig avvikling av virksomheten. Det ble foreslått likelydende bestemmelser i de tre lovene, og bestemmelsene om administratorens kvalifikasjoner og oppgaver tilsvarer i stor grad bestemmelsen i finansforetaksloven § 20-12. Det ble foreslått at Finanstilsynet skal kunne oppnevne en administrator dersom foretakene ikke overholder krav for avvikling av virksomheten eller Finanstilsynets pålegg gitt i medhold av henholdsvis verdipapirhandelloven § 9-7, verdipapirfondloven § 11-5 fjerde ledd og AIF-loven § 9-4 fjerde ledd. I tillegg foreslo Finanstilsynet at det skal kunne oppnevnes en administrator når det av andre grunner anses nødvendig for å ivareta kundenes interesser. Finanstilsynet foreslo dessuten at Finanstilsynet skal fastsette hvilke oppgaver administratoren skal ha. Det kan omfatte oppgaver og myndighet som ellers tilligger styret, og det kan fastsettes at vedtak i bestemte saker ikke kan treffes uten samtykke fra administratoren eller godkjennelse fra Finanstilsynet. Det ble foreslått at kostnadene til administratoren skal dekkes av foretakene selv. De foreslåtte reglene vil ikke gjelde der avviklingen skjer som ledd i insolvensbehandling, eller for de verdipapirforetakene som omfattes av finansforetaksloven.

Om avviklingsprosessen hos foretak som har mistet tillatelse til å drive konsesjonspliktig virksomhet, skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 5 side 15:

«Det kan være situasjoner der foretaket enten ikke evner, eller har vilje, til å gjennomføre en forsvarlig avvikling av foretakets virksomhet. Dette kan særlig være aktuelt der tilbakekall skyldes alvorlige brudd på regelverket. Mangelfull håndtering av avviklingsprosessen vil kunne medføre tap for foretakets kunder, og det er en fare for at ikke-profesjonelle kunder ikke vil kunne ivareta egne interesser i forbindelse med avviklingen.»

Finanstilsynet trekker frem eksempler på tilfeller der det har vært risiko for at avviklingen ikke vil skje på en forsvarlig måte, jf. høringsnotatet punkt 5 side 16:

«Som eksempel vises det til et vedtak om tilbakekall av tillatelse som AIF-forvalter i 2017. Årsakene til tilbakekallet var flere, men inkluderte alvorlige og systematiske brudd på bestemmelser i lov og forskrift samt utøvelse av ulovlig virksomhet. I Finansdepartementets vedtak i klagesaken hvor tilbakekallet ble stadfestet, ble virksomheten beskrevet som følger:

‘Departementet anser flere av overtredelsene som alvorlige og langvarige. Det er også sentralt for departementet at flere brudd innebar at investorene (som er ikke-profesjonelle) fikk redusert sin investorbeskyttelse. Sett i lys av overtredelsenes karakter, samt at svikten virker å være i flere ledd av organisasjonen og ledelsen, samt investorgruppen fondet henvender seg til, finner departementet at sannsynligheten for at foretaket skal foreta nye, eller andre, overtredelser av regelverket, ikke blir tilstrekkelig redusert ved foretakets etterfølgende og foreslåtte tiltak som omtalt over, eller ved pålegg om retting eller delvis tilbakekall.’

Ved avviklingen av fondet ble Finanstilsynet oppmerksom på flere uregelmessigheter. Slik Finanstilsynet vurderte det, var avviklingsplanen til forvalter i større grad tilrettelagt for å ivareta andre interesser enn andelseiernes.

I 2012 fattet Finanstilsynet tilbakekall av tillatelse til å yte investeringstjenester etter verdipapirhandelloven til et foretak som følge av systematiske brudd på bestemmelser om god forretningsskikk til skade for ikke-profesjonelle investorer. I Finansdepartementets vedtak, hvor tilbakekallet ble opprettholdt, var virksomheten beskrevet som følger:

‘Departementet mener at de systematiske og alvorlige overtredelsene av verdipapirhandelloven har hatt sin bakgrunn i et samvirke av mangler ved instruks- og rutineverk, compliance, organisasjonskultur, og faglig og lovmessig fundament for rådgivningsvirksomheten, og at dette er forhold som tilligger ledelsen i foretaket. Ledelsen har etter departementets syn utvist manglende forståelse av regelverket, og har manglet den nødvendige evne til å organisere virksomheten på en måte som verdipapirhandelloven krever. Departementet mener derfor at styret i verdipapirforetaket ikke har overholdt sitt kontrollansvar for virksomheten etter verdipapirforskriften § 9-12.’

I etterkant av endelig vedtak ble foretakets aksjemeglingsvirksomhet samt tilknyttede agentforhold avviklet. Resterende konsesjonspliktig virksomhet ble overdratt til et annet foretak. De betydelige overtredelsene som dannet grunnlaget for tilbakekallet, tilsa at det forelå risiko for at avviklingen ikke ville bli gjennomført i samsvar med kravene til god forretningsskikk.»

Finanstilsynet skriver følgende om forslaget om å kunne oppnevne administrator når et foretak ikke overholder krav for avvikling av virksomheten eller bryter Finanstilsynets pålegg, jf. høringsnotatet punkt 6.2.4 side 21:

«Der foretakets atferd skaper tvil om ledelsen vil være i stand til å avvikle den konsesjonspliktige virksomheten forsvarlig og i samsvar med god forretningsskikk, vil det kunne være behov for å utpeke en ekstern part til å sikre ivaretagelse av investorene. Finanstilsynet foreslår at det i tilfeller der foretaket i en avviklingsfase ikke overholder vilkår eller krav for gjennomføring av avvikling, eller der pålegg om gjennomføringen ikke etterkommes, kan utpekes en administrator for å sikre en ordnet avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten. Administratoren bør herunder kunne sørge for tiltak knyttet til avvikling av tilknyttet virksomhet, herunder oppbevaring av kunders finansielle instrumenter.»

Finanstilsynet foreslår også en skjønnsmessig hjemmel for å kunne oppnevne administrator, og skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.2.4 side 21:

«Det vil også kunne være tilfeller der foretakets adferd som leder fram til et vedtak om tilbakekall av tillatelse er av en slik art at det er behov for umiddelbart inngrep for å sikre ivaretakelse av kundene. Det kan også avdekkes forhold underveis i en avvikling som tilsier at investorenes interesser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. I slike tilfeller bør Finanstilsynet kunne utpeke en administrator for å sikre ivaretakelse av kundeinteressene, uten at det nødvendigvis er konstatert brudd på vilkår eller manglende overholdelse av pålegg. Det foreslås derfor at en administrator også kan utpekes der det av andre grunner anses nødvendig for å sikre ivaretakelse av investorenes interesser i avviklingsprosessen.»

Finanstilsynet går deretter inn på administratorens oppgaver, og skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.2.4 side 22:

«Med henvisning til den store variasjonen i virksomhetenes omfang og kompleksitet, de forskjellige tilbakekallsgrunnene og sett hen til hensynet til kostnadseffektivitet, bør omfanget av administratorens oppgaver og myndighet vurderes og fastsettes konkret av Finanstilsynet i det enkelte tilfellet slik at oppnevningen tilpasses det aktuelle behovet.

Ettersom det ved avvikling av konsesjonspliktig virksomhet ofte vil være behov for å håndtere saker med hurtighet, både av hensyn til kundene og av kostnadsmessige årsaker, vil det kunne være hensiktsmessig at eksisterende ledelse utfører avviklingen, men under oppsyn og kontroll av en administrator. Etter Finanstilsynets vurdering bør det i slike tilfeller kunne fastsettes at enkelte vedtak ikke kan treffes uten samtykke fra administratoren eller Finanstilsynet.

I andre tilfeller vil tilliten til at ledelsen kan forestå avviklingen forsvarlig og i samsvar med god forretningsskikk, være så svekket at det er nødvendig at administrator helt eller delvis forestår avviklingen. Det kan også være behov for et slikt tiltak dersom styret har fratrådt eller av andre årsaker er fraværende. Normalt vil det være et ansvar for generalforsamlingen å velge et nytt og fungerende styre, og å sikre at foretaket har en egnet ledelse, men hensynet til kundene kan tilsi at Finanstilsynet i slike situasjoner har mulighet til å oppnevne en administrator for å forestå avviklingen. Forslaget om å kunne sette inn en administrator og fastsette administrators oppgaver og fullmakter, samsvarer langt på vei med Finansforetakslovens bestemmelser om administrator, jf. finansforetaksloven § 20-12. Administrator vil således enten kunne fungere i stedet for eller i samarbeid med daglig leder og/eller styret. Finanstilsynet har foreløpig ikke gjort noen erfaringer med oppnevnelse av administrator etter finansforetaksloven. De nærmere forhold rundt administrators funksjon vil derfor måtte vurderes nærmere dersom en slik situasjon oppstår.»

Finanstilsynet foreslår at administratorens oppdrag skal gjelde til virksomheten er avviklet eller til Finanstilsynet bringer det til opphør, og skriver, jf. høringsnotatet punkt 6.2.4 side 22:

«Der administrator har overtatt styrets myndighet, vil den normalt måtte tilbakeføres ved oppdragets slutt. Dersom styret hadde fratrådt eller på annet hvis er fraværende, må administrator ved oppdragets avslutning kunne innkalle til generalforsamling for beslutning om å utpeke et nytt styre, eventuelt for beslutning om oppløsning av selskapet. Dersom foretakets økonomi tilsier det, må administrator alternativt vurdere å begjære oppbud.»

Om dekning av kostnadene til administratoren, skriver Finanstilsynet, jf. høringsnotatet punkt 6.2.4 side 22:

«Kunder og investorer bør så langt mulig holdes skadesløse der foretaket avvikler den konsesjonspliktige virksomheten. Det forslås derfor en bestemmelse om at kostnader som påløper som følge av administratorens utførelse av sitt oppdrag, skal dekkes av det aktuelle foretaket.»

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge, Forening for finansfag Norge, Verdipapirforetakenes Forbund og Verdipapirforetakenes sikringsfond støtter forslaget om å gi Finanstilsynet hjemmel til å, under visse vilkår, oppnevne administrator. Finans Norge og Verdipapirforetakenes sikringsfond har sendt likelydende høringsuttalelser, og skriver:

«Finans Norge støtter forslaget, og mener at det bidrar til å sikre et enhetlig regelverk og en ensartet og styrket forbrukerbeskyttelse ved avvikling av investeringsvirksomhet, uavhengig av om avviklingen skjer etter reglene i finansforetaksloven eller i de respektive sektorlovene.»

Forening for finansfag Norge skriver:

«Dette gir tilsynsmyndighetene en effektiv mekanisme for å håndtere situasjoner der selskapene ikke overholder avviklingskrav eller pålegg, og der det er nødvendig for å ivareta kundenes interesser. Samtidig er det positivt at kostnadene til administrator foreslås dekket av de selskapene som skal avvikles, da dette vil bidra til å sikre at byrden ikke legges på andre markedsdeltakere.»

Finans Norge og Verdipapirforetakenes sikringsfond skriver:

«Vi vil samtidig påpeke viktigheten av at verdipapirforetak, forvaltningsselskap og AIF-foretak sikres nødvendig forutsigbarhet og likebehandling, og at kravet om forholdsmessighet ivaretas ved Finanstilsynets anvendelse av regelverket.»

Advokatforeningen støtter forslaget om at det skal kunne oppnevnes en midlertidig administrator for avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten dersom foretaket ikke overholder krav for avvikling av virksomheten eller pålegg. Advokatforeningen er imidlertid skeptiske til å gi Finanstilsynet en skjønnsmessig hjemmel til å oppnevne en administrator når det av andre grunner anses nødvendig for ivaretakelsen av kundenes interesser. Advokatforeningen skriver:

«Advokatforeningen kan følgelig ikke se at det er sannsynliggjort noe behov for en så vidt inngripende adgang. Oppnevnelse av en administrator bør ikke ha preg av en sanksjon som følger begrunnelsen for avviklingsvedtaket. Vurderingen av hvorvidt foretakets lovlig valgte styre og ledelse skal kunne gjennomføre avvikling, bør bero på tidsnære vurderinger og konkrete erfaringer, snarere enn uttalelser i vedtak som relaterer seg til omstendigheter som gjerne ligger år tilbake i tid.»

Videre skriver Advokatforeningen om administrators fullmakter:

«Finanstilsynets forslag omhandler administrasjon av avvikling av konsesjonspliktig virksomhet, ikke avvikling av foretakets virksomhet som sådan eller avvikling av foretaket som sådan. Slik utkastet nå er utformet, gis administrator en generell fullmakt til avvikling, noe som går vesentlig lenger enn begrunnelsen for forslaget. Dette understøttes av at administrator etter forslaget skal overta oppgaver og myndighet som ellers tilligger styret. Advokatforeningen anbefaler at teksten klargjøres, slik at avviklingsfullmakten kun gjelder for den konsesjonspliktige virksomheten. Siden administrasjonsfullmakten kun gjelder deler av foretakets samlede virksomhet og drift, antar Advokatforeningen at foretakets valgte styre ikke skal tre til side, men ivareta alminnelige selskapsrettslige forpliktelser som ikke gjelder den konsesjonspliktige virksomheten. Dette bør tydeliggjøres.»

Brønnøysundregistrene påpeker at det i forslaget til verdipapirhandelloven § 9-8 tredje ledd, verdipapirfondloven § 11-6 tredje ledd og AIF-loven § 9-5 tredje ledd er foreslått at hvis Finanstilsynet fastsetter at administratoren helt eller delvis skal overta styrets oppgaver og myndighet, skal dette meldes til og kunngjøres av Foretaksregisteret, uten at dette er nevnt ellers i høringsnotatet. Dessuten har de merknader til utformingen av lovteksten, og skriver:

«Slik vi oppfatter det er den foreslåtte lovteksten uklar. For det første står det bare at forholdet ‘skal meldes’, det står ikke hvem som skal melde det. Etter vår mening bør det fremgå om det er foretaket eller Finanstilsynet som skal melde dette til Foretaksregisteret. For det andre står det at ‘dette’ skal meldes til og kunngjøres av Foretaksregisteret. Vi mener at det bør presiseres nærmere hva som skal meldes og kunngjøres. Det vil si om det kun skal opplyses om at Finanstilsynet har oppnevnt en administrator som skal overta styrets oppgaver og myndighet helt eller delvis eller om navnet til administratoren skal fremgå av kunngjøringen. I tillegg bør det tas stilling til om det skal registreres opplysning om dette i Foretaksregisteret, for eksempel på tilsvarende måte som vi legger inn navn og adresse til oppnevnt bostyrer ved konkurs.»

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i likhet med Finanstilsynet i høringsnotatet, at det i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven inntas en hjemmel for at Finanstilsynet kan oppnevne en administrator til å sikre en forsvarlig avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten. Departementet har kommet til at administratoren bør kunne oppnevnes dersom et foretak bryter Finanstilsynets pålegg om avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten og oppnevningen anses nødvendig for å ivareta investorenes interesser. Departementet foreslår i tillegg at Finanstilsynet skal få en skjønnsmessig adgang til å oppnevne en administrator, og at denne kan benyttes før det kan konstateres at foretaket ikke har overholdt et pålegg om avviklingen av den konsesjonspliktige virksomheten. Den skjønnsmessige adgangen skal være en sikkerhetsventil som bare kan benyttes dersom Finanstilsynet har grunn til å anta at foretaket ikke vil overholde et pålegg om avviklingen. I tillegg skal det være et vilkår at det haster å oppnevne en administrator. Risikoen for at kundene vil lide vesentlige tap må altså være betydelig større dersom Finanstilsynet må vente med oppnevningen til det kan konstateres at et pålegg om avviklingen ikke er overholdt. Departementet foreslår videre at Finanstilsynet skal fastsette administratorens oppgaver, og at disse kan omfatte oppgaver som normalt tilligger styret. Administratoren skal regelmessig rapportere til Finanstilsynet, og kostnadene til administratoren skal dekkes av foretaket administratoren er oppnevnt for.

Departementet mener at en adgang til å oppnevne en administrator når et foretak ikke etterkommer Finanstilsynets pålegg i avviklingsfasen, vil gi ytterligere trygghet for at kundenes interesser vil bli ivaretatt, også i en avviklingssituasjon. Hjemmelen til å oppnevne en administrator etter finansforetaksloven § 20-12 har ikke vært benyttet de fem årene den har virket. Tilsvarende forventer departementet at hjemler til å oppnevne administratorer etter verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og AIF-loven sjelden eller aldri vil komme til anvendelse. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig å innta hjemlene som en sikkerhet til bruk i grove tilfeller der foretakene ikke evner eller ønsker å ivareta kundenes interesser.

I høringsnotatet er det foreslått at Finanstilsynet skal ha adgang til å oppnevne en administrator dersom foretaket ikke overholder pålegg om gjennomføringen av avviklingen. I disse tilfellene har foretaket allerede fått en mulighet til å rette opp i feil og unnlatelser uten at det har agert. Departementet er enig i at Finanstilsynet bør kunne ha adgang til å oppnevne en administrator når et pålegg om avviklingen ikke er overholdt, men foreslår at dette bare skal kunne gjøres når det i tillegg anses nødvendig for å ivareta investorenes interesser. Departementet foreslår dessuten at det presiseres i verdipapirhandelloven at adgangen gjelder pålegg om gjennomføringen av avviklingen, det vil si pålegg etter verdipapirhandelloven § 9-7 nytt tredje ledd. Tilsvarende presisering følger allerede av høringsnotatets forslag til endringer i verdipapirfondloven og AIF-loven.

Finanstilsynet har i høringsnotatet også foreslått at Finanstilsynet skal kunne oppnevne en administrator dersom et foretak «ikke overholder krav for avvikling av virksomheten». For at vilkåret skal ha en selvstendig betydning ved siden av vilkåret om å ikke overholde pålegg om gjennomføringen av avviklingen, må det her dreie seg om at foretaket ikke avvikler virksomheten, det vil si at de ikke avvikler kundeforhold, avvikler fond eller overfører forvaltningen av virksomheten til en annen forvalter. Oppnevning av en administrator er et alvorlig inngrep i foretakets virksomhet. Departementet mener derfor at adgangen til å oppnevne en administrator bør være en sikkerhetsventil som bare benyttes i grove tilfeller. Utgangspunktet bør være at Finanstilsynet først prøver å gi foretaket pålegg om å rette forholdet, for eksempel pålegg om at foretaket innen en gitt dato har avviklet kundeforholdene. Som nevnt i punkt 4.2.1, følger det av EØS-retten at restriksjonen ikke må gå lenger enn nødvendig for å nå målet. Regler som gir tilsynsmyndighetene adgang til å oppnevne en administrator på foretakets regning, kan innebære en restriksjon på etablerings- eller tjenestefriheten. Departementet antar at å gi et foretak et pålegg i mange tilfeller vil kunne medføre at foretaket selv gjennomfører avviklingen på en forsvarlig måte, slik at det ikke blir nødvendig å oppnevne en administrator. Departementet foreslår derfor at utgangspunktet skal være at foretaket ikke har fulgt Finanstilsynets pålegg om gjennomføringen av avviklingen. Departementet følger derfor ikke opp forslaget i høringsnotatet om at lovbestemmelsene skal gi Finanstilsynet rett til å oppnevne administrator dersom foretaket «ikke overholder krav for avvikling av virksomheten».

Som Finanstilsynet redegjør for i høringsnotatet, finnes det foretak som har gjort seg skyldige i grove brudd på regelverket, og som verken har evne eller vilje til å gjennomføre en ordnet avvikling. Departementet mener at utgangspunktet, også ovenfor slike foretak, bør være at Finanstilsynet gir pålegg om gjennomføringen av avviklingen, og at det først etter at det kan konstateres at pålegget ikke er overholdt, kan oppnevnes en administrator. Samtidig kan det være tilfeller der det haster å få oppnevnt en administrator fordi kundene vil lide store tap dersom avviklingen ikke blir håndtert raskt. I slike tilfeller vil det være uheldig om Finanstilsynet må vente med å oppnevne en administrator til etter at det kan konstateres at et pålegg om avviklingen ikke er overholdt. Departementet foreslår derfor at Finanstilsynet i helt spesielle tilfeller skal ha adgang til å oppnevne en administrator med en gang det er besluttet at den konsesjonspliktige virksomheten må avvikles. Bestemmelsen bør bare kunne benyttes dersom det er stor risiko for at kundene vil bli påført betydelig større tap om Finanstilsynet må vente med å oppnevne en administrator, enn om oppnevningen skjer samtidig som Finanstilsynet fatter vedtak om å tilbakekalle tillatelsen. Den skjønnsmessige bestemmelsen skal altså være en sikkerhetsventil. Departementet viser til punkt 4.2.1 om at det følger av EØS-retten at dersom det samme målet kan nås med en mindre inngripende restriksjon, vil en mer vidtgående restriksjon ikke være forholdsmessig. Departementet understreker at Finanstilsynets vurdering av om det er nødvendig, skal basere seg på om det er nødvendig for å sikre kundenes interesser fremover i tid. Oppnevningen skal altså ikke bære preg av en sanksjon, slik Advokatforeningen er bekymret for. Hvorvidt foretaket tidligere har gjort seg skyldig i grove lovbrudd, vil likevel ha betydning i vurderingen av hvor sannsynlig det er at foretaket ved avviklingen har evne og vilje til å ivareta kundenes interesser.

Normalt vil det være tilstrekkelig å oppnevne én administrator. Departementet mener likevel det bør kunne oppnevnes flere administratorer, som for eksempel har ansvar for ulike oppgaver under avviklingsprosessen, dersom det er behov for det.

Administratorens oppdrag bør i utgangspunktet vare til den konsesjonspliktige virksomheten er avviklet. Dersom omstendighetene endrer seg i løpet av avviklingsperioden, for eksempel fordi generalforsamlingen oppnevner et styre som er skikket til å gjennomføre avviklingen på en ordnet måte, foreslår departementet at Finanstilsynet skal kunne avslutte administratorens oppdrag på et tidligere tidspunkt. Departementet foreslår at dette presiseres i lovteksten.

Departementet foreslår, som Finanstilsynet i høringsnotatet, at Finanstilsynet skal fastsette administratorens nærmere oppgaver og myndighet. Som Advokatforeningen påpeker, omhandler ikke forslaget i høringsnotatet avvikling av foretaket, eller av foretakets virksomhet som sådan. Hjemmelen for å oppnevne en administrator er gitt for å sikre en forsvarlig avvikling av den konsesjonspliktige virksomheten foretaket ikke lenger har tillatelse til å drive. Administratorens oppgaver skal med andre ord begrenses til arbeidet med avviklingen av denne konsesjonspliktige virksomheten. Dersom foretaket driver andre typer virksomhet, må Finanstilsynet sikre at administratorens oppgaver og myndighet ikke griper inn i denne virksomheten. Samtidig må det sikres at driften i den andre virksomheten ikke hindrer administratoren i å utføre sitt oppdrag. Departementet mener, som Finanstilsynet, at administratorens oppgaver skal kunne omfatte den daglige lederens oppgaver og styrets oppgaver. Ved fastsetting av administratorens oppdrag, får EØS-rettens proporsjonalitetsprinsipp betydning. Administratorens oppgaver og myndigheter skal ikke være mer vidtrekkende enn nødvendig, og må tilpasses behovet i den enkelte situasjon, slik at det er proporsjonalt med risikoen for at kundenes interesser ikke ivaretas. Er det grunn til å tro at foretaket selv vil kunne foreta en ryddig avvikling av virksomheten, dersom enkelte nærmere angitte avgjørelser krever samtykke fra administratoren, bør administratorens oppgaver begrenses til å gi samtykke. Finanstilsynet skal heller ikke gi administratoren i oppdrag å treffe beslutninger som normalt treffes av styret, dersom det vil være tilstrekkelig at administratoren overtar oppgaver som normalt tilligger den daglige lederen.

Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om at administratoren skal ha de nødvendige kvalifikasjonene for å utføre oppdraget og ikke skal ha interessekonflikter.

Departementet foreslår, som Finanstilsynet i høringsnotatet, at det skal gis melding til Foretaksregisteret dersom administratoren overtar styrets oppgaver. Departementet er enig med Brønnøysundregistrene i at det bør presiseres hvem som har ansvaret for å melde fra til Foretaksregisteret, og foreslår at Finanstilsynet får dette ansvaret. Departementet foreslår at meldingen skal angi at Finanstilsynet har oppnevnt en administrator til å overta styrets oppgaver og myndighet, eventuelt noen av styrets oppgaver og i så fall hvilke, og hvem administratoren er. Departementet foreslår at opplysningene skal registreres i Foretaksregisteret på samme måte som ved oppnevning av en bostyrer ved konkursbo. Departementet viser til at allmennheten har et behov for å vite hvem som har myndighet til å binde selskapet.

Som Finanstilsynet i høringsnotatet, mener departementet at foretakene som får oppnevnt en administrator til å forestå avvikling av sin konsesjonspliktige virksomhet, selv må dekke kostnadene til administratoren. Det vises til at administratoren skal utføre oppgaver som foretaket har ansvaret for å få utført.

Departementet foreslår i tillegg en hjemmel til å gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen. Bestemmelsen kan benyttes dersom det viser seg at det vil være hensiktsmessig å gi nærmere regler om for eksempel kvalifikasjonskrav til administratoren, utforming av oppdraget til administratoren eller rapportering til Finanstilsynet.