5 Endringer i integreringsloven

5.1 Innledning og bakgrunn

Fordrevne fra Ukraina har rett til å delta i introduksjonsprogram og opplæring i norsk. Deltakelse i introduksjonsprogrammet utløser rett til introduksjonsstønad. Introduksjonsstønaden er direkte knyttet til deltakelse i introduksjonsprogrammet, og er ikke en passiv ytelse. Introduksjonsstønaden skal i utgangspunktet dekke alle nødvendige utgifter til livsopphold, inkludert til bolig og strøm.

Departementet har utredet muligheten for å differensiere introduksjonsstønaden ut fra ulike bo- og familiekonstellasjoner. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Beregningsutvalget som kartlegger kommunenes utgifter til bosetting og integrering årlig (heretter Beregningsutvalget) erfarer at mange deltakere i introduksjonsprogram har behov for supplerende sosialhjelp i tillegg til introduksjonsstønaden. Barnefamilier er blant de som ofte har behov for supplerende sosialhjelp, særlig familier med kun en forsørger. På den andre siden klarer enslige eller par uten barn seg ofte med introduksjonsstønaden.

Departementets overordnede vurdering er at en reduksjon i introduksjonsstønaden vil innebære risiko for en forskyvning av utgifter over på økonomisk sosialhjelp. Dette vil kunne føre til kapasitetsutfordringer hos arbeids- og velferdsforvaltningen og vil kunne gå utover innsatsen som NAV-kontorene gjør for å få ukrainere ut i jobb.

Isolert sett antar departementet at redusert introduksjonsstønad vil ha begrenset effekt på ankomstene av fordrevne fra Ukraina. Introduksjonsstønaden finansierer bare livsoppholdet for de fordrevne i en kort periode, vanligvis på mellom seks og tolv måneder, og den enkelte kan uansett ha rett til supplerende sosialhjelp. Sammen med flere andre tiltak i en pakke, vurderer departementet likevel at en reduksjon kan ha en effekt på ankomstene. I forslaget har departementet tatt hensyn til risikoen for kostnadsforskyvning over på økonomisk sosialhjelp.

Fordrevne fra Ukraina kan delta i introduksjonsprogrammet på deltid. Denne muligheten ble innført med de midlertidige tilpasningene i integreringsloven i 2022, jf. Prop. 107 L (2021–2022). I lys av formålet om å redusere ankomstene til Norge, har departementet også vurdert på nytt hvordan introduksjonsstønaden bør beregnes ved deltidsprogram.

5.2 Gjeldende rett

Lov 6. november 2020 nr. 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven) regulerer kvalifiseringsordninger for innvandrere. Introduksjonsprogrammet er den viktigste ordningen for å kvalifisere innvandrere til videre utdanning eller arbeid. Flyktninger og deres familiegjenforente mellom 18 og 55 år har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram. Programmet varer mellom tre måneder og fire år, avhengig av den enkeltes alder, utdanningsbakgrunn og sluttmålet som settes for programmet. Deltakelse i introduksjonsprogrammet utløser rett til introduksjonsstønad, som skal dekke deltakerens utgifter til livsopphold under programmet, inkludert utgifter til bolig og strøm.

Introduksjonsstønaden utgjør 2 G årlig (237 240 kroner før skatt). Etter skatt tilsvarer dette om lag 202 000 kroner årlig og om lag 16 800 kroner per måned. Deltakere under 25 år mottar i utgangspunktet 2/3 stønad. Deltakere under 25 år som bor med en eller begge foreldrene (hjemmeboende), mottar 1/3 stønad. Stønaden differensieres ikke utover dette.

I integreringsloven kapittel 6A er det gitt midlertidige regler for personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 34, herunder midlertidig kollektiv beskyttelse. Fordrevne fra Ukraina har i utgangspunktet de samme rettighetene som andre personer som er i målgruppen for ordningene etter integreringsloven. De midlertidige reglene innebærer imidlertid tilpasninger i ordningene for denne gruppen, både for å legge til rette for at kommunene kan bosette mange personer raskt og for at de fordrevne skal kunne gå raskt ut i arbeid. Fordrevne fra Ukraina har rett, men ikke plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. I motsetning til andre deltakere, beholder denne gruppen retten til å delta i program dersom de avviser eller avbryter programmet fordi de har gått ut i arbeid i Norge. Dersom de mister jobben, kan de altså gå tilbake til programmet. Programmet kan foregå på deltid for denne gruppen, dersom kommunen på grunn av kapasitetsutfordringer ikke kan tilby program på fulltid.

Fravær fra programmet medfører trekk i introduksjonsstønaden. Stønaden reduseres ved mottak av andre offentlige ytelser, men ikke ved mottak av barnetrygd og eventuelt kontantstøtte. Ved lønnet arbeid som del av programmet reduseres stønaden tilsvarende den tiden arbeidet tar, jf. integreringsloven § 23 andre ledd. Dersom det er til gunst for deltakeren reduseres stønaden krone for krone. Ved arbeid utenfor programmet reduseres ikke stønaden. Stønaden reduseres ikke på grunn av inntekter som følge av formue.

Fordrevne fra Ukraina har rett til opplæring i norsk i ett år fra oppstartstidspunktet. Det er åpnet for at kommunen og fylkeskommunen kan gi utvidet norskopplæring til deltakere som har behov for det for å oppnå et minimumsnivå i norsk. Deltakelse i norskopplæring utløser ikke rett til en ytelse, men norskopplæring inngår ofte i introduksjonsprogrammet.

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å redusere introduksjonsstønaden for par uten barn. Forslaget innebærer at stønaden for ektefeller eller samboere, som begge deltar i introduksjonsprogrammet og ikke har barn, reduseres med 1/6. Etter å ha vurdert forslaget opp mot diskrimineringsregelverket, foreslo departementet at reduksjonen skulle gjelde alle deltakere i introduksjonsprogram, ikke bare fordrevne fra Ukraina.

Departementet foreslo også at introduksjonsstønaden ved introduksjonsprogram på deltid, skal tilsvare antallet timer i program. Forslaget innebærer å oppheve integreringsloven § 37 c om at det skal utbetales introduksjonsstønad tilsvarende deltakelse på fulltid, dersom forhold på kommunens side medfører at programmet må være på deltid.

5.4 Høringsinstansenes syn

5.4.1 Redusert introduksjonsstønad for par uten barn

Om lag 25 høringsinstanser uttalte seg særskilt om forslagene til endringer i integreringsloven. De fleste som har uttalt seg om redusert introduksjonsstønad, mener at forslaget vil føre til en større andel deltakere med behov for supplerende sosialhjelp og eventuelt høyere utbetalinger til de som allerede har et slikt behov. Dette gjelder blant andre KS, Lillestrøm kommune, Volda læringssenter, Utdanningsforbundet, Kinn kommune, Oslo kommune, Nesodden kommune, Porsgrunn kommune, Bærum kommune, Tønsberg kommune, Ørsta kommune og Grong kommune. Noen, deriblant Fredrikstad kommune v/NAV og Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (ffkf), peker også på at kostnadene vil veltes over på økonomisk sosialhjelp, dersom det ikke samtidig gjøres noe med sosialtjenesteloven. Blant andre ffkf, Lillestrøm kommune og Kinn kommune uttaler at forslaget vil kunne utfordre kommunenes vilje til å bosette. Kommunene Bærum og Vestby uttrykker ekstra bekymring overfor deltakere under 25 år, som allerede mottar 2/3 stønad.

Drammen kommune støtter forslaget og mener det er liten risiko for at utgifter blir forskjøvet fra stat til kommune. Kommunen viser til at slik forslaget fremstår, skal par uten barn fortsatt kunne klare sine utgifter til livsopphold, boutgifter og øvrige utgifter. Drammen kommune uttrykker også at reduksjonen er et godt utgangspunkt for kommunen til å gi råd og veiledning.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) støtter antagelsen om at en reduksjon i stønaden for par uten barn ikke vil føre til store administrative og økonomiske konsekvenser i form av økt behov for sosialhjelp i kommunene. Samtidig trekker direktoratet fram følgende:

En reduksjon i stønad for ektefeller og samboere uten barn vil imidlertid øke risikoen for at de oftere enn i dag vil være i en økonomisk situasjon der de kan ha rettigheter etter sosialtjenesteloven, og generelt vil oppleve en vanskeligere økonomisk hverdag. Introduksjonsstønaden er ment å dekke utgifter til den enkeltes livsopphold i løpet av programtiden. IMDi erfarer gjennom kommunene at økonomiske utfordringer kan ta fokus bort fra arbeid i veiledningssamtaler med deltakere i introduksjonsprogrammet når de har en økonomi som ligger tett på kommunale sosialhjelpsnormer.

Når det gjelder departementets vurdering av at det ikke er anledning til å forskjellsbehandle mellom flyktninggrupper, viser IMDi til at det vil kunne være forskjell opp mot varighet av programmet, selv om utgiftsnivået til livsopphold en enkelt måned vil kunne være det samme. IMDi peker på at det kan være mer krevende å motta lavere stønad over flere år, slik situasjonen vil være for en større andel av de øvrige deltakerne, sammenlignet med en periode på seks til tolv måneder slik situasjonen er for majoriteten av de fordrevne fra Ukraina.

IMDi mener at det må presiseres hva som anses som «samboer», fordi dette tolkes forskjellig i ulike regelverk. IMDi viser også til at redusert stønad til de som allerede er i program kan medføre merarbeid for kommunene i form av å endre utbetalingsplaner.

KS påpeker at par uten barn er en gruppe som hittil har kommet noe bedre ut økonomisk enn øvrige deltakere, men viser også til at mange par har en samlet inntekt som ligger nær grensen for å utløse rett til sosialhjelp. Dersom flere trenger supplerende sosialhjelp, bidrar dette til å undergrave intensjonen med introduksjonsstønaden.

Oslo kommune mener at det ofte ikke vil være tilfelle at par uten barn vil være økonomisk selvhjulpne med en redusert sats i introduksjonsstønaden, blant annet på grunn av kostnadsnivået i boligmarkedet i Oslo. Kommunen mener også at forslaget vil føre til at kommunene må gjøre mer omfattende kartleggingsarbeid i inngangen av introduksjonsprogrammet og at det fremstår som mye administrasjon for deltakere med korte program.

MiRA-senteret mener at det ikke er forholdsmessig eller nødvendig å redusere stønaden for noen av gruppene. Senteret er kritisk til at inntektsgrunnlag blir brukt med en antakelse om at det vil gjøre Norge til et mindre attraktivt ankomstland. MiRA-senteret mener forslaget vil kunne ha alvorlige følger for sårbare grupper.

5.4.2 Introduksjonsstønad ved deltidsprogram

IMDi, Oslo kommune, Lillestrøm kommune, NOAS og ffkf uttalte seg direkte om forslaget om introduksjonsstønad ved deltidsprogram.

IMDi er enige i at stønaden ikke skal være en passiv ytelse, men uttaler at det fremstår som uheldig at den enkelte skal få redusert stønad grunnet kapasitetsutfordringer i kommunen. Direktoratet viser til at de fordrevne ikke har mulighet til å påvirke egen programtid, og både vil få et redusert kvalifiseringstilbud og risiko for en svakere økonomi. Det vil mest sannsynlig føre til flere søknader om sosialhjelp. IMDi uttaler at det er uheldig hvis en slik endring fjerner kommunens insentiv til å bygge opp kapasitet for å tilby fulltidsprogram.

Oslo kommune viser til at kommunene med forslaget potensielt må bruke tid på å saksbehandle reduksjon i introduksjonsstønaden og i mange tilfeller også vurdere søknader om sosialhjelp. Kommunen mener det fremstår som mer hensiktsmessig at ressursene brukes til å utvikle og tilby gode arbeidsrettede introduksjonsprogram på fulltid.

Både ffkf og Lillestrøm kommune trekker fram at kapasiteten i kommunene tilsier at det ikke er grunn til å anta at flere fordrevne vil få fulltidstilbud. Som følge av dette mener instansene at forslaget vil føre til at en stor andel av deltakerne vil ha behov for supplerende sosialhjelp, noe som vil medføre økt press på saksbehandlerkapasiteten i sosialtjenesten og gi økte administrative kostnader for kommunen.

NOAS uttaler at forslaget vil slå urimelig ut for deltakere som ikke får mulighet til fulltidsprogram på grunn av kapasitetsutfordringer i kommunen. NOAS viser også til at personer som tar programmet på deltid vil ha de samme økonomiske forpliktelsene som personer som har et fulltidsprogram, og dermed komme dårligere ut, uten at de selv kan ha noen innvirkning på grunnlaget for utbetalingene.

5.5 Departementets vurderinger og forslag

5.5.1 Redusert introduksjonsstønad for par uten barn

Introduksjonsstønaden differensieres ikke i dag, med unntak av et skille mellom deltakere over og under 25 år. Dette innebærer at i par der begge deltar i introduksjonsprogram vil par uten barn motta samme beløp i introduksjonsstønad som par med barn.

Departementet opprettholder forslaget om å redusere introduksjonsstønaden for par uten barn. Forslaget mottok lite støtte i høringen. Hovedinnvendingene fra høringsinstansene er at forslaget vil føre til en økning i søknader om supplerende sosialhjelp samtidig som det ikke vil ha den ønskede effekten på ankomstene.

For flere offentlige ytelser legges det til grunn lavere satser for personer som bor og lever sammen, inkludert i de veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp. Personer som lever i samme husholdning vil kunne utnytte stordriftsfordeler, for eksempel i felles bolig, strøm og liknende. Departementet vurderer at det er grunnlag for en slik differensiering også for introduksjonsstønaden. Par uten barn kommer med dagens innretning relativt sett bedre ut enn enslige og par med barn. De får utbetalt to fulle introduksjonsstønader per måned og kan dele utgifter til husholdning, bolig og strøm. De har heller ikke de ekstra utgiftene som følger med å ha barn.

Ifølge SIFOs referansebudsjett vil et par uten barn og uten bil ha kostnader til månedlig forbruk på 20 196 kroner. Et par i samme alder med to barn i henholdsvis barnehage og skole, vil ha kostnader til månedlig forbruk på 33 588 kroner. Disse estimatene inkluderer ikke kostnader til bolig eller strøm. Informasjon fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Beregningsutvalget tilsier at par uten barn som regel ikke har behov for supplerende sosialhjelp.

Når det gjelder effekt på ankomstene, viser departementet til at hvert av de foreslåtte tiltakene isolert sett trolig vil ha liten effekt på ankomstene av fordrevne til Norge. Samlet i en pakke, er det likevel departementets vurdering at tiltakene vil være egnede for å oppnå dette formålet. Se omtale ovenfor i punkt 4.

Departementet foreslår på dette grunnlag at ektefeller og samboere uten barn skal motta 5/6 stønad. Dette er samme skalering som brukes for to voksne som bor sammen i de veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp. For par over 25 år tilsvarer dette en reduksjon på 3 295 kroner per måned før skatt, per person i paret. Totalt gir det en reduksjon på 6 590 kroner per måned før skatt for paret. For par under 25 år, som i utgangspunktet mottar 2/3 stønad, tilsvarer reduksjonen om lag 2 200 kroner per måned før skatt, per person i paret. Totalt gir det en reduksjon på om lag 4 400 kroner per måned før skatt for par under 25 år.

IMDi uttaler i høringen at det bør presiseres nærmere hva som skal til for å anses som «samboer». Departementet foreslår ikke ytterligere presiseringer enn det som ble foreslått i høringen, der samboere defineres som personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold. Stordriftsfordelene inntrer fra tidspunktet personene deler husholdning, og departementet ser derfor ikke grunn til å stille krav om en viss varighet av samboerforholdet.

5.5.2 Om redusert introduksjonsstønad kan gjøres gjeldende bare for fordrevne fra Ukraina

Ettersom hovedformålet med endringen er å bidra til reduserte ankomster til Norge av fordrevne fra Ukraina, se punkt 2 ovenfor, har departementet vurdert om redusert introduksjonsstønad for par uten barn kan gjøres gjeldende bare for fordrevne. Som det fremgår av punkt 3, vil forskjellsbehandling på bakgrunn av nasjonalitet eller et annet diskrimineringsgrunnlag være lovlig etter Grunnloven, likestillings- og diskrimineringsloven og de aktuelle konvensjonene dersom forskjellsbehandlingen følger et legitimt formål, er nødvendig og forholdsmessig. Departementet legger til grunn at formålet som beskrevet ovenfor er et legitimt formål, som er saklig og rimelig begrunnet. Spørsmålet blir dermed om forskjellsbehandling i dette tilfellet er nødvendig og forholdsmessig for å oppnå formålet.

Midlertidigheten av oppholdet for fordrevne fra Ukraina er en stor del av grunnlaget for at departementet har vurdert at forskjeller i kvalifiseringstilbudet ikke utgjør ulovlig forskjellsbehandling, jf. Prop. 107 L (2021–2022) punkt 7.5.7., Prop. 90 L (2022–2023) punkt 9.5.8 og Prop. 72 L (2023–2024) punkt 9.5.3. Etter departementets vurdering kan ikke denne midlertidigheten tillegges like stor vekt i vurderingen av om det vil være lovlig forskjellsbehandling å differensiere stønaden som følger med kvalifiseringstilbudet. Stønaden skal i utgangspunktet dekke alle nødvendige utgifter til livsopphold, inkludert utgifter til bolig og strøm. Dette gjelder både for fordrevne fra Ukraina og for andre deltakere i programmet. Det finnes ikke et kunnskapsgrunnlag som tilsier at fordrevne og øvrige deltakere har ulike nivåer av utgifter til livsopphold.

Fordrevne fra Ukraina bosettes i norske kommuner på samme måte som flyktninger og sluses inn i det samme kvalifiseringssystemet. Tilpasningene som allerede er gjort i integreringsloven, har som formål å sørge for at kommunene har kapasitet til å bosette mange på kort tid. Tilpasningene gjelder kravene til innhold i programmet og mulighet for å tilby deltidsprogram ved kapasitetsutfordringer. Det klare utgangspunktet er likevel at kommunen skal legge til rette for et fulltidstilbud for fordrevne. Det varierer hvilket tilbud de fordrevne får i ulike kommuner. I praksis er det en del kommuner som tilbyr fordrevne fra Ukraina det samme som øvrige deltakere. Deltakerne sitter dermed samlet i klasserom og deltar på andre tiltak gjennom programmet, uavhengig av oppholdsgrunnlag.

Mens flyktninger både har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, har fordrevne fra Ukraina bare rett til å delta. I teorien har dermed fordrevne større mulighet til å velge bort deltakelse i programmet enn andre. Det at deltakelse i introduksjonsprogram ikke er en plikt, innebærer likevel ikke at fordrevne fra Ukraina kan velge å få støtte til livsopphold gjennom arbeids- og velferdsforvaltningen. Avdelingen viser til følgende omtale fra Prop. 107 L (2021–2022) punkt 11.5.3:

Departementet viser til at det etter sosialtjenesteloven § 18 er et vilkår for rett til økonomisk sosialhjelp at søkeren ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Økonomisk sosialhjelp er altså subsidiært til andre økonomiske rettigheter som en søker kan gjøre gjeldende. Hvorvidt en slik økonomisk rettighet er utløst av en plikt, er ikke avgjørende, så lenge den utgjør en reell rettighet for søker. Departementets forslag om at det ikke skal være en plikt til å delta i introduksjonsprogrammet, innebærer dermed ikke at personer i denne gruppen kan velge å få støtte til livsopphold etter sosialtjenesteloven. Introduksjonsprogrammet og medfølgende introduksjonsstønad er en rettighet den enkelte kan benytte seg av, og ved søknad om økonomisk sosialhjelp vil NAV-kontoret kunne henvise vedkommende til å delta i introduksjonsprogrammet.

IMDi og MiRA-senteret uttalte seg om dette i høringen. MiRA-senteret mener at reduksjon i stønaden ikke er nødvendig og forholdsmessig for noen av deltakerne i introduksjonsprogrammet. IMDi påpeker at et lavere stønadsnivå over tid kan være mer belastende enn i en kort periode, selv om utgiftene til livsopphold og bolig for hver enkelt måned kan være de samme for begge grupper. IMDi viser til at andelen deltakere med rett til et lengre program er høyere blant flyktninger utenom de fordrevne fra Ukraina. Derfor kan redusert introduksjonsstønad medføre økonomiske konsekvenser som er mer langsiktig for andre deltakere i introduksjonsprogram enn for fordrevne fra Ukraina.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at forskjellsbehandling av introduksjonsstønaden mellom fordrevne fra Ukraina og andre deltakere i introduksjonsprogram ikke vil være nødvendig og forholdsmessig for å oppnå formålet om å redusere ankomstene til Norge. Departementet legger særlig vekt på at fordrevne har de samme utgiftene til livsopphold og bolig som andre deltakere i introduksjonsprogram og at mange av de fordrevne deltar i det samme kvalifiseringstilbudet som andre deltakere. Departementet merker seg IMDis innspill om at et lavere stønadsnivå over tid kan være mer belastende enn i en kort periode. Samtidig har par uten barn over tid kommet bedre ut enn andre mottakere av introduksjonsstønad, ettersom de kan utnytte stordriftsfordeler av å dele bolig- og husholdningskostnader og ikke har de ekstra utgiftene som er forbundet med å ha barn. Den foreslåtte reduksjonen tilsvarer skalafordelen som legges til grunn for andre offentlige ytelser. På denne bakgrunnen legger departementet til grunn at redusert introduksjonsstønad for par uten barn må gjøres for alle deltakere i introduksjonsprogram, og ikke kun for fordrevne fra Ukraina.

5.5.3 Introduksjonsstønad ved deltidsprogram

I høringsnotatet foreslo departementet at introduksjonsstønaden ved deltidsprogram skal tilsvare antallet timer i programmet, også dersom programmet foregår på deltid på grunn av kapasitetsutfordringer i kommunen. Forslaget ble begrunnet med at introduksjonsstønaden ikke skal være en passiv ytelse.

De som uttalte seg om forslaget i høringen, støtter det ikke og mener det vil føre til flere søknader om økonomisk sosialhjelp. Flere trekker fram at kapasiteten i kommunene allerede er presset og at det ikke er grunn til å forvente at flere vil få fulltidsprogram. Deltakere med deltidsprogram har i de fleste tilfeller de samme økonomiske forpliktelsene som fulltidsdeltakere og det påpekes at de ikke vil ha mulighet til å selv påvirke programomfanget. Høringen viser også at forslaget kan påvirke insentivene og mulighetene for kommunene til å tilby introduksjonsprogram på fulltid. Forslaget kan også ha administrative konsekvenser ved at stønaden må beregnes på nytt for de enkelte deltakerne.

Departementet er fortsatt av den oppfatning at introduksjonsstønaden i utgangspunktet skal tilsvare antallet timer i programmet, slik at den ikke blir en passiv ytelse. Samtidig ser departementet at forslaget kan påvirke kommunenes insentiver og muligheter til å legge til rette for gode arbeidsrettede introduksjonsprogram på fulltid. I tillegg har deltakerne selv begrenset mulighet til å påvirke programomfanget, samtidig som de ofte vil ha de samme økonomiske forpliktelsene som deltakere som får program på fulltid.

Etter dette opprettholder departementet ikke forslaget om at introduksjonsstønaden ved deltidsprogram skal tilsvare antallet timer i programmet.

5.5.4 Ikrafttredelse og rekkevidde av forslagene

Departementet legger opp til at endringene kan tre i kraft sommeren 2024.

I høringsnotatet foreslo departementet at endringene skal gjelde alle deltakere i introduksjonsprogram på tidspunktet for ikrafttredelse. Dette ville innebære at par uten barn som allerede deltar i introduksjonsprogrammet på ikrafttredelsestidspunktet, vil få lavere stønad underveis. Departementet vurderte forslaget opp mot Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft, og konkluderte med at det ikke ville være i strid med forbudet. Departementet vurderte også at det ikke var behov for særlige overgangsregler.

Flere høringsinstanser, deriblant IMDi, trekker fram at det vil ha administrative konsekvenser for kommunene dersom endringen skal gjøres gjeldende for deltakere som allerede er i programmet. Kommunene må fatte omgjøringsvedtak og endre utbetalingsplaner. På bakgrunn av disse innspillene, foreslår departementet at endringen begrenses til å gjelde nye deltakere i introduksjonsprogram fra ikrafttredelsestidspunktet. Departementet opprettholder vurderingen av at det ikke er behov for særlige overgangsregler.

De økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget omtales i punkt 8.1.