3 Gjeldende rett

Abortloven bruker betegnelsen svangerskapsavbrudd, noe som ikke er en treffende betegnelse ved fosterreduksjon, fordi kvinnen fortsatt vil være gravid med ett eller flere foster. Problemstillingen om fosterreduksjon var ikke aktuell på den tiden loven ble vedtatt, og er derfor ikke drøftet i lovens forarbeider.

Departementet har tidligere uttalt seg om fosterreduksjon på grunnlag av stor fare for alvorlig sykdom hos fosteret (bokstav c), jf. rundskriv I-42/2001. Spørsmålet ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling. I rundskrivet fremgår følgende:

Problemstillingen ble vurdert i NOU 1991: 6 [Etikkutvalget] (s. 79 og s. 122–123). Utvalget mente at om et av fostrene har en tilstand som i seg selv ville gitt grunnlag for abort om det var kun ett foster, kunne abortnemndene uten lovendring innvilge selektiv fosterreduksjon med hjemmel i lov om svangerskapsavbrudd § 2, tredje ledd bokstav c (såkalt eugeniske indikasjoner.) Aslak Syse sier seg enig i dette i Abortloven, Juss og verdier (1993), se side 298. Lovavdelingen støtter denne forståelsen. Det er ikke rimelig å forstå loven slik at kvinnen må velge å avslutte hele svangerskapet, slik at også et friskt foster aborteres, der lovens vilkår er oppfylt for å abortere ett av fostrene. (…) Loven kan ikke tolkes slik at rettsstillingen til fosteret eller mor er annerledes ved en flerlinggraviditet enn der det kun er ett foster.

Denne lovtolkningen innebærer at dersom det i et flerlingsvangerskap foreligger et alvorlig sykt foster, gir abortloven adgang til å gjennomføre fosterreduksjon.

I 2009 fikk Helsedirektoratet spørsmål om fosterreduksjon fra fagmiljøer. Direktoratet tok spørsmålet opp med departementet i 2010. På forespørsel fra Helse- og omsorgsdepartementet gav Justisdepartementets lovavdeling en ny tolkningsuttalelse om fosterreduksjon 17. februar 2016.

Problemstillingen denne gangen var om det er rettslig adgang til å innvilge fosterreduksjon av friske fostre på grunnlag av kvinnens helse, jf. abortloven § 2 tredje ledd bokstav a (medisinsk indikasjon) eller kvinnens livssituasjon, jf. abortloven § 2 tredje ledd bokstav b (sosial indikasjon) eller en kombinasjon av disse indikasjonene. Det kan f.eks. være ønske fra kvinnen om å redusere fra tvillinger til ett foster fordi familien ikke har økonomisk evne eller sosialt nettverk til å ha omsorg for flere barn.

Dersom abortloven åpnet for fosterreduksjon av friske fostre på sosial og/eller medisinsk indikasjon, ble det også et spørsmål om kvinner har rett til selvbestemmelse dersom fosterreduksjonen kan gjennomføres før utgangen av tolvte svangerskapsuke.

Lovavdelingen kom til at abortloven åpner for fosterreduksjon ved flerlingsvangerskap, innenfor de rammer som loven ellers oppstiller. Det innebærer at det er rettslig adgang til å innvilge fosterreduksjon på friske fostre på grunnlag av kvinnens helse, jf. abortloven § 2 tredje ledd bokstav a (medisinsk indikasjon) eller kvinnens livssituasjon, jf. abortloven § 2 tredje ledd bokstav b (sosial indikasjon) eller en kombinasjon av disse forholdene.

Lovavdelingen mente videre at det heller ikke er grunnlag for å holde utenfor tilfeller der fosterreduksjonen skjer før utløpet av tolvte svangerskapsuke på grunnlag av selvbestemmelse, jf. abortloven § 2 annet ledd.

Tolkningen bygger på en forutsetning om at fosterreduksjon foretas slik at utvelgelsen er tilfeldig, og at det ikke skjer noen seleksjon mellom fostre på annet grunnlag enn det abortloven åpner for, jf. § 2 tredje ledd bokstav c.

Selv om begjæringen om fosterreduksjon er fremmet før utgangen av tolvte svangerskapsuke, kan hensynet til forsvarlig medisinsk praksis tilsi at selve inngrepet først bør utføres etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. I disse tilfellene åpner abortforskriften § 3 for å utsette inngrepet i kortere tid, uten at begjæringen må nemndbehandles.