5 Gjennomføring i norsk rett

5.1 Gjeldende rett

Gjeldende § 13 b i vegtrafikkloven gir hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om nærmere angitte forhold, listet opp i bokstav a til e. Forskriftshjemmelen er begrenset til å gjelde personbiler og lette nyttekjøretøy (N1) og for å ivareta Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Etter denne bestemmelsen vil det kun være EØS-rettslige forhold som gjelder personbiler og lette nyttekjøretøy som kan reguleres i forskrift.

Vegtrafikkloven § 13 b har nå følgende ordlyd:

§ 13 b Krav til CO₂ -utslipp mv. for produsenter av personbiler, lette nyttekjøretøy

For å ivareta Norges forpliktelser etter EØS-avtalen kan departementet i forskrift fastsette regler om utslippskrav mv. for produsenter av personbiler og lette nyttekjøretøy (N1), herunder regler om:

• a. en øvre grense for tillatt utslipp av CO₂ fra personbiler og lette nyttekjøretøy (N1)

• b. overtredelsesgebyr

• c. overvåking

• d. rapportering

• e. innovative teknologier, herunder godkjenning

Denne bestemmelsen ble tatt inn i vegtrafikkloven ved gjennomføring av forordningene (EF) nr. 443/2009 og (EU) nr. 510/2011. jf. Prop. 91 LS (2017–2018) og Innst. 41 S (2018–2019) og Innst. 42 L (2018–2019).

5.2 Forslag til endring av vegtrafikkloven § 13b

For å gjennomføre forordningene i norsk rett foreslås endring av vegtrafikkloven § 13 b. Denne bestemmelsen regulerer de samme forhold for personbiler og lette nyttekjøretøy, som nå skal reguleres for tunge kjøretøy, slik de er definert i forordningene (EU) nr. 2018/956 og (EU) nr. 2019/1242.

Forordning (EU) nr. 2018/956 og forordning (EU) nr. 2019/1242 foreslås gjennomført samlet i norsk rett, i én forskrift. Det foreslås at forskriften hjemles ved endringer i vegtrafikkloven § 13 b kapitel III.

Følgende endring foreslås av vegtrafikkloven § 13 b:

§ 13 b. Krav til CO₂ -utslipp mv. for produsenter av personbiler, varebiler og tunge kjøretøy

For å ivareta Norges forpliktelser etter EØS-avtalen kan departementet i forskrift fastsette regler om utslippskrav mv. for produsenter av kjøretøy i gruppe M, N og O, herunder regler om:

• a. krav til utslipp av CO₂.

• b. overtredelsesgebyr,

• c. overvåkning,

• d. rapportering,

• e. innovative teknologier, herunder godkjenning.

Overskriften endres fra lette nyttekjøretøy (N1) til å omfatte varebiler generelt, og tunge kjøretøy. Hvilke kjøretøy dette omfatter fremgår av forslag til endring av første ledd hvor hver kjøretøygruppe er nevnt, jf. kjøretøyforskriften § 2-2. Det er her valgt å benytte samme bokstavbetegnelse som i kjøretøyforskriften og ikke terminologien som benyttes i dagligtale, fordi bestemmelsen skal være entydig, i tråd med EU-forordningene og dessuten henvender seg til profesjonelle aktører.

Forskriftshjemmelen til å fastsette forskrift omfatter etter dette alle kjøretøygrupper. Hvilke regler som gjelder for hver kjøretøygruppe vil fremgå av forskriften og reglene til hver kjøretøygruppe vil bli gitt innenfor bestemmelsene i forordningene. For eksempel er det kun kjøretøy i gruppe O3 og O4, som omfattes av kravene til overvåking og rapportering etter forordning (EU) nr. 2018/956. Reglene etter bokstav e om innovative teknologier, herunder godkjenning, vil kun gjelde for personbiler (M1) og lette nyttekjøretøy (N1).

Ettersom forordningene opererer med ulike krav til utslipp av CO₂ og ikke bare øvre spesifikt utslipp for hver kjøretøyprodusent, foreslås bokstav a endret fra en øvre grense for tillatt utslipp av CO₂, til krav til utslipp av CO₂. Det foreslås ingen endringer i § 13 b bokstav b til e.

Forordning (EU) nr. 2018/956 om rapportering av CO₂-utslipp og drivstofforbruk har en bredere definisjon av tunge kjøretøy enn forordning (EU) nr. 2019/1242, som betyr at kravene til rapportering gjelder flere kjøretøygrupper enn utslippskravene for CO₂. Utslippskravene gjelder kun for lastebiler for godsbefordring med tillatt totalvekt over 3500 kg (N₂ og N₃).

Siden gjennomføringen av EØS-komiteens beslutning i norsk rett vil kreve lovendringer og begrenset myndighetsoverføring, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. I henhold til EØS-avtalen artikkel 93 nr. 2 skal beslutninger i EØS-komiteen treffes ved enighet mellom EU på den ene siden og EØS/ EFTA-statene, som opptrer samstemt, på den andre. Det følger av artikkel 103 nr. 1 at i de tilfeller det er tatt konstitusjonelt forbehold blir beslutningen først bindende for Norge etter at man har meddelt de andre partene at de forfatningsmessige kravene er oppfylt, dvs. at Stortinget har gitt sitt samtykke.