10 Beslag

10.1 Gjeldende rett

Utlendingsloven § 104 regulerer når det kan tas beslag på utlendingsrettslig grunnlag. De materielle vilkårene går frem av første til tredje ledd. Fjerde til sjette ledd inneholder visse prosessuelle regler. I tillegg er det fastsatt i sjette ledd at reglene i straffeprosessloven kapittel 16 – med unntak av §§ 208 a og 210-212 – gjelder «så langt de passer».

Utlendingsloven § 104 første ledd inneholder ulike grunnlag for å ta beslag i reisedokumenter, billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identitet eller oppholdssted. Annet ledd slår fast at det også kan tas beslag når det foreligger unndragelsesfare. Etter tredje ledd kan det foretas beslag av en utlendings reisedokumenter dersom det eneste grunnlaget for opphold er vernet mot utsendelse etter § 73. I tillegg følger det av § 99 at beslag – som de øvrige tvangsmidlene – bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det og det ikke vil være et uforholdsmessig inngrep.

Fjerde ledd første punktum bestemmer hvem som beslutter beslag (politimesteren eller den han gir fullmakt). Annet punktum inneholder krav om at beslutningen skal være skriftlig så vidt det er mulig, og krav til innholdet. Etter tredje punktum skal en muntlig beslutning snarest mulig nedtegnes, og før beslaget iverksettes skal beslutningen så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Femte punktum inneholder regler om muntlig opplysning dersom det ikke foreligger en skriftlig beslutning.

Utlendingsloven § 104 femte ledd første punktum fastsetter at beslag også kan tas av polititjenestemann når en utlending ankommer riket, ved undersøkelse etter § 103 og i situasjoner hvor det er fare ved opphold. Annet punktum inneholder krav om at beslaget straks meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag. Etter tredje punktum skal det så vidt mulig opplyses muntlig om hva saken gjelder og formålet med beslaget dersom det ikke foreligger en skriftlig beslutning. Fjerde punktum krever at beslutningen nedtegnes dersom beslaget opprettholdes.

Sjette ledd første punktum bestemmer at enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet skal etter annet punktum sørge for at den som rammes av beslaget blir gjort kjent med denne rettigheten.

Straffeprosessloven kapittel 16, som utlendingsloven § 104 viser til (med unntak av §§ 208 a og 210-212), inneholder en rekke prosessuelle regler for beslag i strafferettslig sammenheng. Reglene gjennomgås kronologisk i det følgende.

Utlendingsloven § 104 lyder:

Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet, kan det foretas beslag av reisedokumenter, billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten. Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når dette har betydningen for retten til opphold i riket.

Når det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak, kan det foretas beslag av reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere utlendingens identitet. Tilsvarende kan det foretas beslag av billetter og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om størrelsen på beløpet som kan beslaglegges.

Det kan foretas beslag av reisedokumenter til utlendinger hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 73.

Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget.

Når utlendingen ankommer riket, ved undersøkelse etter § 103 og i situasjoner hvor det er fare ved opphold, kan beslag tas av en polititjenestemann. Beslaget skal straks meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag, jf. fjerde ledd. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget. Hvis beslaget opprettholdes, nedtegnes det en beslutning etter fjerde ledd.

Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt inn for retten. Politiet sørger for at den som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten. Reglene i straffeprosessloven kapittel 16, med unntak av §§ 208 a og 210-212, gjelder så langt de passer.

I det følgende foretas det en gjennomgang av straffeprosessloven kapittel 16 (med unntak av §§ 208 a og 210-212) og en vurdering av hvilke bestemmelser som bør innarbeides og hvilke det eventuelt fortsatt bør henvises til i utlendingsloven.

10.2 Gjennomgang av aktuelle bestemmelser i straffeprosessloven og vurdering av hvilke bestemmelser som bør innarbeides i utlendingsloven mv.

10.2.1 Straffeprosessloven § 203 – Hva som er gjenstand for beslag

10.2.1.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 203 lyder:

Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede.

Bestemmelsen regulerer hva som kan beslaglegges. Dette er knyttet til tingens betydning som bevis og passer derfor ikke i utlendingssaker. Første, annet og tredje ledd i utlendingsloven § 104 regulerer hva som kan beslaglegges i utlendingssaker og i hvilke tilfeller. Denne må forstås som en uttømmende regulering av disse spørsmålene.

I høringsnotatet ble det foreslått at henvisningen til straffeprosessloven § 203 kan utgå.

10.2.1.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politiets utlendingsenhet støtter forslaget.

10.2.1.3 Departementets vurdering

Departementet mener at straffeprosessloven § 203 ikke passer i utlendingssaker. Henvisningen til bestemmelsen bør derfor utgå.

10.2.2 Straffeprosessloven § 204 – Forbud mot beslag

10.2.2.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 204 lyder:

Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.

Forbudet i første ledd gjelder ikke dokumenter eller annet som inneholder betroelser mellom personer som er mistenkt for å være medskyldige i det straffbare forhold. Det er heller ikke til hinder for at dokumenter eller annet blir fratatt urettmessig besitter for å muliggjøre overlevering til rette vedkommende.

Bestemmelsen begrenser beslagsadgangen i § 203 og regulerer tilfeller hvor vitner kan nekte gi forklaring eller ikke har lov til å gi forklaring, blant annet på grunn av lovbestemt taushetsplikt eller av hensyn til forretningshemmeligheter. Utlendingslovens § 104 regulerer beslag av reisedokumenter, billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere en utlendings identitet.

I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsen ikke er relevant i utlendingssaker. Henvisningen til § 204 ble derfor foreslått fjernet.

10.2.2.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen mener at bestemmelsen også kan være relevant i utlendingssaker. Eksempler kan være dokumenter med kommunikasjon mellom utlendingen og utlendingens advokat eller med helsepersonell. Slike dokumenter kan inneholde opplysninger av betydning for utlendingens identitet, slik at de omfattes av det saklige anvendelsesområdet for beslagsbestemmelsen. Etter Advokatforeningens syn kan det imidlertid ikke være tvilsomt at slike dokumenter bør unntas fra beslag, og bestemmelsen bør derfor beholdes.

Politiets utlendingsenhet er enig i at bestemmelsen ikke er relevant og at henvisningen skal sløyfes. Politiets utlendingsenhet påpeker at det vil være hensiktsmessig dersom utlendingsloven hadde en hjemmel for utleveringspålegg, og ber om at departementet tar dette til vurdering.

10.2.2.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg Advokatforeningens uttalelser om at det ikke kan være tvilsomt at kommunikasjon mellom utlendingens advokat eller med helsepersonell bør unntas fra beslag, og at henvisningen til § 204 derfor bør beholdes. Departementet er enig i dette for så vidt gjelder beslag av dokumenter eller annet som er i tredje persons besittelse. Det foreslås derfor at henvisningen til § 204 skal beholdes.

Forbudet mot beslag etter § 204 gjelder imidlertid ikke når gjenstanden besittes av noen som har plikt til å forklare seg om innholdet i denne. Det vesentlige ved forståelsen av § 204 er at den skal beskytte opplysninger som er dekket av retten til å nekte forklaring etter de bestemmelser § 204 viser til, jf. Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave, 4. utgave 2011, s. 714. I utlendingssaker vil utlendinger kunne pålegges opplysningsplikt, jf. utlendingsloven § 83. Henvisningen til straffeprosessloven § 204 vil derfor ikke være til hinder for at det kan være adgang til å ta beslag i dokumenter og annet som utlendingen besitter.

Departementet har også merket seg spørsmålene som reises av Politiets utlendingsenhet knyttet til om det bør gis en hjemmel for utleveringspålegg i utlendingsloven. Dette er noe departementet arbeider med å vurdere og vil komme tilbake til i en senere prosess.

10.2.3 Straffeprosessloven § 205 – Beslutning om beslag mv.

10.2.3.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 205 lyder:

Beslag av ting som besitteren ikke vil utlevere frivillig, besluttes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Reglene i § 200 første ledd gjelder tilsvarende.

Når påtalemyndigheten finner at særlige grunner foreligger, kan den bringe spørsmålet om beslag inn for retten. Reglene i denne paragrafs første ledd annet til fjerde punktum og § 209 gjelder tilsvarende for rettens beslutning om beslag. Bestemmelsene i § 208 første og tredje ledd gjelder også når beslag er besluttet av retten etter dette ledd.

Dokumenter eller annet som besitteren ikke plikter å forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten, kan ikke beslaglegges uten rettens kjennelse, hvis ikke slikt pålegg allerede er gitt. Dersom politiet vil ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren.

Første ledd regulerer hvem som kan treffe beslutning om beslag og hvordan beslutningen skal nedtegnes og oppleses. Dette er allerede regulert i utlendingsloven § 104 fjerde ledd.

Annet ledd gir påtalemyndigheten en anledning til uoppfordret å bringe beslaget inn for retten, og regulerer rettens kompetanse i slike tilfeller. Utlendingsloven § 104 har ikke en tilsvarende regel, men utlendingen kan selv bringe beslaget inn for retten, jf. § 104 sjette ledd. Beslag i utlendingssaker har klare begrensninger, og departementet kan ikke se at det er behov for en tilsvarende regel i utlendingsloven.

Tredje ledd gjelder dokumenter med et innhold som bare retten kan pålegge noen å forklare seg om. I slike tilfeller kreves alltid rettskjennelse i forkant av beslaget. Det er lite tenkelig at bestemmelsen vil ha noen praktisk relevans i utlendingssaker.

I høringsnotatet ble det foreslått at henvisningen til § 205 utgår i sin helhet.

10.2.3.2 Høringsinstansenes syn

Politiets utlendingsenhet slutter seg til at henvisningen til § 205 kan utgå. De mener at det som er relevant i bestemmelsen allerede er regulert i utlendingsloven § 104.

Advokatforeningen støtter forslaget om å utelate henvisning til § 205 første ledd. Når det gjelder § 205 annet ledd, mener Advokatforeningen at i saker hvor utlendingen ønsker å bringe beslaget inn for retten, så må utlendingen få oppnevnt en prosessfullmektig, jf. utlendingsloven § 92. For øvrig har ikke Advokatforeningen noen merknader til at henvisningen til bestemmelsen sløyfes.

10.2.3.3 Departementets vurdering

Straffeprosessloven § 205 første ledd regulerer hvem som kan treffe beslutning om beslag og hvordan beslutningen skal nedtegnes og oppleses. Dette er allerede regulert i utlendingsloven § 104 fjerde ledd.

Straffeprosessloven § 205 annet ledd gir påtalemyndigheten en anledning til uoppfordret å bringe beslaget inn for retten, og regulerer rettens kompetanse i slike tilfeller. Utlendingsloven § 104 har ikke en tilsvarende regel, men utlendingen kan selv bringe beslaget inn for retten, jf. § 104 sjette ledd. Beslag i utlendingssaker har klare begrensninger, og departementet kan ikke se at det er behov for en tilsvarende regel i utlendingsloven. For øvrig bemerker departementet at det følger av utlendingsloven § 92 fjerde ledd tredje punktum at retten skal oppnevne en prosessfullmektig når den prøver spørsmålet om beslag etter § 104 annet ledd, med mindre det ville medføre særlig ulempe eller tidsspille, eller retten finner det ubetenkelig å unnlate å oppnevne prosessfullmektig.

Straffeprosessloven § 205 tredje ledd gjelder dokumenter med et innhold som bare retten kan pålegge noen å forklare seg om. I slike tilfeller kreves alltid rettskjennelse i forkant av beslaget. Det er lite tenkelig at bestemmelsen vil ha noen praktisk relevans i utlendingssaker.

På bakgrunn av dette foreslår departementet at henvisningen til § 205 utgår i sin helhet.

10.2.4 Straffeprosessloven § 206 – Beslag uten beslutning av påtalemyndigheten

10.2.4.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 206 lyder:

Uten beslutning av påtalemyndigheten kan politimann ta beslag når han setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse, og ellers når det er fare ved opphold. Beslag kan tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

Beslaget skal straks meldes til påtalemyndigheten. Finner denne at beslaget bør opprettholdes, utferdiger den en skriftlig beslutning med slikt innhold som nevnt i § 205 første ledd annet punktum.

Bestemmelsen regulerer beslag ved fare ved opphold mv. Utlendingsloven § 104 femte ledd har egne regler om beslag ved fare ved opphold og i forbindelse med undersøkelser etter § 103, herunder regler som svarer til straffeprosessloven § 206 annet ledd.

Straffeprosessloven § 206 fastsetter også at beslag kan besluttes av polititjenestemann i forbindelse med pågripelse. Dette følger ikke eksplisitt av utlendingsloven § 104 femte ledd. Departementet antar imidlertid at vilkåret om fare ved opphold normalt vil være oppfylt når en utlending pågripes etter § 106.

I høringsnotatet ble det foreslått at straffeprosessloven § 206 kan utgå i sin helhet.

10.2.4.2 Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt og Politiets utlendingsenhet er enig i departementets vurderinger og støtter departementets forslag.

10.2.4.3 Departementets vurdering

Utlendingsloven § 104 femte ledd har egne regler om beslag ved fare for opphold og i forbindelse med undersøkelse etter § 103, herunder regler som svarer til straffeprosessloven § 206 annet ledd.

Straffeprosessloven § 206 fastsetter også at beslag kan besluttes av polititjenestemann i forbindelse med pågripelse. Dette følger ikke eksplisitt av utlendingsloven § 104 femte ledd. Departementet antar imidlertid at vilkåret om fare ved opphold normalt vil være oppfylt når en utlending pågripes etter § 106. Det samme påpekes av høringsinstansene i høringen. Det er derfor ikke behov for en særskilt regel om beslag ved pågripelse.

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at henvisningen til straffeprosessloven § 206 kan utgå i sin helhet.

10.2.5 Straffeprosessloven § 207 – Gjennomføring av beslag

10.2.5.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 207 lyder:

Beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås.

Det skal så vidt mulig gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse.

Bestemmelsen gir praktiske regler om gjennomføring av beslag. I høringsnotatet ble det foreslått å beholde en henvisning til § 207.

10.2.5.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politiets utlendingsenhet støtter forslaget.

10.2.5.3 Departementets vurdering

Straffeprosessloven § 207 gir praktiske regler om gjennomføring av beslag, som bør gjelde også i utlendingssaker. Dette støttes også av høringsinstansene som har uttalt seg.

Departementet foreslår derfor å beholde en henvisning til § 207.

10.2.6 Straffeprosessloven § 208 – Domstolskontroll av beslag

10.2.6.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 208 lyder:

Enhver som rammes av beslaget, kan straks eller senere kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett.

Regelen i første ledd første punktum gjelder tilsvarende når noen som frivillig har utlevert ting til beslag, krever dem tilbake.

Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å få beslutningen om beslag overprøvd av en domstol. Henvisningen til første ledd er unødvendig siden utlendingslovens § 104 sjette ledd har en tilsvarende bestemmelse.

Paragraf 208 annet ledd og tredje ledd har derimot ingen paralleller i utlendingsloven. Når det gjelder annet ledd kan den ikke anses relevant i saker etter utlendingsloven, siden utlendingsloven § 104 ikke åpner for samtykke til beslag. Dette i motsetning til i straffesaker, hvor samtykke til beslag er praktisk, jf. straffeprosessloven § 205 første ledd.

I høringsnotatet foreslo departementet at henvisningene til § 208 første og annet ledd ikke burde videreføres. En tilsvarende bestemmelse som i § 208 tredje ledd – om at rettens avgjørelse treffes ved kjennelse – ble foreslått inntatt i utlendingsloven § 104 sjette ledd.

10.2.6.2 Høringsinstansenes syn

Politiets utlendingsenhet er enig i departementets vurderinger. De bemerker:

«Adgangen til å få prøvd en beslutning om beslag av retten fremgår allerede av utlendingsloven, og det er dermed ikke nødvendig å henvise til strpl. § 208 første ledd. Vi er enig i at bestemmelsens tredje ledd om retten treffer sin avgjørelse ved kjennelse må inntas i utlendingsloven.

Strpl. § 208 annet ledd sier at også den som frivillig har utlevert ting til beslag kan bringe dette inn for retten. Vi er helt enig med departementet i at det ikke er noe behov for å innta en slik bestemmelse i utlendingsloven. I motsetning til i straffesaker, hvor samtykke til beslag er praktisk, jf. strpl. § 205 første ledd (og hvor det ikke kreves at det utferdiges en beslutning), åpner ikke utlendingsloven § 104 for et slikt beslagssamtykke. Uavhengig av graden av frivillighet hos utlendingen vil det være snakk om en beslutning om beslag, og dette vil utlendingen kunne få prøvd av retten etter § 104 siste ledd.

Noe annet er at en frivillig innlevering av for eksempel et pass vil følge av en utlendings medvirkningsplikt til å avklare sin identitet etter utlendingsloven § 83 og utlendingsforskriften § 17-7, se også lovens § 93 første ledd. Dette vil da ikke være en beslutning om beslag etter utlendingsloven § 104. Dersom utlendingen senere krever å få dokumentet utlevert, er dette noe som politiet må ta stilling og ikke noe som kan kreves prøvd av retten. Selv om dette ikke er helt avklart, vil nok politiets avgjørelse om utlevering eller ikke utlevering av innleverte dokumenter være en prosessledende beslutning som ikke kan påklages.»

Advokatforeningen er enig i departementets vurderinger og støtter forslagene.

10.2.6.3 Departementets vurdering

Departementet mener at henvisningen til straffeprosessloven § 208 første ledd er unødvendig fordi utlendingsloven § 104 sjette ledd har en tilsvarende bestemmelse. Når det gjelder straffeprosessloven § 208 annet ledd kan den ikke anses relevant i saker etter utlendingsloven, ettersom utlendingsloven § 104 ikke åpner for samtykke til beslag.

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 208 tredje ledd om rettens beslutningsform er derimot relevant. Departementet mener at det bør fremgå av utlendingsloven at rettens avgjørelse skal treffes ved kjennelse.

Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at henvisningen til § 208 første og annet ledd ikke videreføres, og at en tilsvarende bestemmelse som i § 208 tredje ledd inntas i utlendingsloven, jf. lovforslaget § 104 sjette ledd tredje punktum. Henvisningen til § 208 kan dermed utgå.

10.2.7 Straffeprosessloven § 209 – Sikkerhetsstillelse som alternativ til beslag

10.2.7.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 209 lyder:

Beslag kan unnlates mot at det blir gitt løfte om eller stilt sikkerhet for at tingen på oppfordring vil bli lagt fram eller utlevert.

Bestemmelsen regulerer sikkerhetsstillelse som alternativ til beslag. Utlendingsloven regulerer ikke dette, og en henvisning gjør at sikkerhetsstillelse i dag kan brukes i utlendingssaker. Departementet er imidlertid ikke kjent med at dette brukes i praksis, eller at det er noe reelt behov for en slik regel. Det er heller ingen rettighetsbestemmelse.

I høringsnotatet ble det foreslått at henvisningen skal utgå.

10.2.7.2 Høringsinstansenes syn

Politiets utlendingsenhet uttaler at sikkerhetsstillelse istedenfor beslag ikke benyttes på utlendingsfeltet, og det er ikke nødvendig å henvise til denne bestemmelsen.

Advokatforeningen støtter ikke forslaget og mener at henvisningen bør stå. Det anføres at det prinsipielt vil være et gode for utlendingen at det kan stilles sikkerhet som et alternativ til beslag. Det faktum at departementet ikke er kjent med at dette brukes i praksis i dag, kan ikke veie tyngre enn den fordelen det vil være for utlendingen å kunne benytte sikkerhetsstillelse der det lar seg gjøre.

10.2.7.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at Politiets utlendingsenhet og Advokatforeningen er delt i synet på om henvisningen til straffeprosessloven § 209 bør utgå. Departementet er enig med Advokatforeningen i at det prinsipielt vil være et gode for utlendingen om det kan stilles sikkerhet som et alternativ til beslag. Dette kan tale for at henvisningen bør videreføres.

Det må imidlertid tas i betraktning at adgangen til å foreta beslag i medhold av utlendingsloven § 104 er begrenset til følgende tilfeller:

• Dersom det foreligger tvil om utlendingens identitet, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet, kan det foretas beslag av reisedokumenter, billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten (første ledd første punktum).

• Dersom det foreligger tvil om tidligere oppholdssted, når dette har betydningen for retten til opphold i riket, kan det foretas beslag av reisedokumenter, billetter eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten (første ledd annet punktum).

• Når det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak, kan det foretas beslag av reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere utlendingens identitet (annet ledd første punktum).

• Beslag av billetter og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreise (annet ledd annet punktum).

• Beslag av reisedokumenter til utlendinger hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter § 73 (tredje ledd).

Dersom en eller flere av disse tilfellene foreligger, og det er tilstrekkelig grunn til å foreta et beslag, jf. § 99, er det etter departementets syn vanskelig å se at et løfte fra utlendingen eller sikkerhetsstillelse vil kunne utgjøre et reelt alternativ. Dette underbygges også av at sikkerhetsstillelse ikke blir benyttet i praksis av Politiets utlendingsenhet.

Et hovedformål med proposisjonen er å tydeliggjøre hvilke regler i straffeprosessloven som skal gjelde, og at unødvendige henvisninger skal utgå. Dette tilsier at en henvisning til straffeprosessloven bør strykes når regelen ikke er, og heller ikke kan forventes tatt i bruk. Departementet mener derfor at henvisningen til straffeprosessloven § 209 bør utgå.

10.2.8 Straffeprosessloven § 213 – Varighet av beslag

10.2.8.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 213 lyder:

Viser det seg innen saken er endelig avgjort, at det ikke lenger er behov for beslaget, skal dette heves av påtalemyndigheten eller retten. Dersom det er fare for at en gjenstand som er beslaglagt med sikte på inndragning, raskt vil bli ødelagt, kan retten tillate politiet å avhende gjenstanden.

For øvrig faller beslaget bort når saken er endelig avgjort. Retten kan bestemme at beslag av bevismidler skal opprettholdes også etter at det foreligger rettskraftig dom i saken, såfremt og så lenge det er grunn til å regne med at saken kan bli begjært gjenåpnet eller andre særlige forhold tilsier det.

Bestemmelsen regulerer varigheten av beslag. Slike regler er det behov for også i utlendingssaker. Departementet mener imidlertid at ordlyden § 213 kan fremstå noe uklar når den skal anvendes i utlendingssaker. Blant annet er ikke ordlyden «når saken er endelig avgjort» umiddelbart overførbar. I utlendingssaker er det ikke nødvendigvis et vedtak i utlendingssaken som er det naturlige tidspunkt for å heve beslaget, det kan også være det tidspunkt når utlendingens identitet er tilstrekkelig avklart eller når uttransportering finner sted. Videre er deler av § 213 irrelevante i utlendingssaker, for eksempel første ledd annet punktum, som bare gjelder beslag «med sikte på inndragning».

I høringsnotatet ble det foreslått å innføre egne regler i utlendingsloven om at beslaget faller bort når vilkårene i § 104 første til tredje ledd ikke lenger er til stede, når det er fattet endelig vedtak i utlendingssaken eller når utlendingen forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette. Om det på et tidligere tidspunkt viser seg at det ikke lenger er behov for beslaget, skal dette heves av politiet eller retten.

10.2.8.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter forslaget.

Politiets utlendingsenhet støtter også forslaget. De bemerker:

«Departementet foreslår egne regler om varigheten av beslag i utlendingsloven § 104 syvende ledd. Der heter det at beslaget skal heves når behovet faller bort eller vilkårene ikke lenger er til stede, og ellers når «det er fattet endelig vedtak i utlendingssaken eller når utlendingen forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette». Vi slutter oss til dette som er i samsvar med den forståelse av strpl. § 213 som har blitt ført i utlendingssakene. Beslag heves når behovet eller vilkårene ikke lenger er til stede, og uansett når utlendingen enten gis oppholdstillatelse eller sendes ut av riket.»

UDI bemerker:

«Bestemmelsen kan forstås slik at beslag skal bortfalle når det er fattet endelig vedtak i utlendingssaken. Erfaringsmessig kan det imidlertid være problematisk å effektuere endelige vedtak med tvang, og behovet for beslag vil kunne være til stede frem til uttransport. Vi foreslår derfor at alternativet «når det er fattet endelig vedtak i utlendingssaken» strykes.»

10.2.8.3 Departementets vurdering

Utlendingsloven har behov for regler om varighet av beslag. Departementet mener imidlertid at ordlyden i straffeprosessloven § 213 kan fremstå noe uklar når den skal anvendes i utlendingssaker. Departementet er derfor kommet til at det bør inntas egne regler i utlendingsloven om varigheten av et beslag, og at henvisningen til straffeprosessloven § 213 ikke bør videreføres.

Det foreslås at beslaget skal falle bort når vilkårene for beslaget ikke lenger er til stede, eller når utlendingen forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette. Om det på et tidligere tidspunkt viser seg at det ikke lenger er behov for beslaget, skal beslaget heves av politiet eller retten. Det vises til lovforslaget § 104 sjuende ledd.

I høringsnotatet ble det foreslått at beslaget også skulle falle bort når «det er fattet endelig vedtak i utlendingssaken». Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at dette alternativet ikke bør vedtas. Det vises til at utlendingsloven § 38 femte ledd åpner for at en utlending kan gis begrenset midlertidig oppholdstillatelse når det er tvil om utlendingens identitet. Det vises også til bestemmelsen om midlertidige tillatelser i utlendingsloven § 74 for utlending som har vernet mot utsendelse etter § 73 som sitt eneste grunnlag for opphold. Departementet mener det vil være uheldig dersom et vedtak om å gi en begrenset tillatelse skulle føre til at beslaget måtte oppheves, hvis beslaget fortsatt er nødvendig i det videre arbeidet med å avklare utlendingens identitet mv.

10.2.9 Straffeprosessloven § 214 – Tilbakelevering av beslaglagte gjenstander

10.2.9.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 214 lyder:

Ting som er fravendt noen ved en straffbar handling, skal utleveres til fornærmede når beslaget er falt bort. Er det tvist om hvem som har rett til tingen, avgjør retten ved kjennelse om den skal holdes tilbake inntil det har vært anledning til å få spørsmålet avgjort ved dom, eller om utlevering skal skje straks, mot eller uten at det blir stilt sikkerhet.

Andre ting leveres tilbake til den de er beslaglagt hos, når beslaget er falt bort. Gjør noen annen krav på å få tingen utlevert, gjelder bestemmelsene i første ledd annet punktum tilsvarende.

Bestemmelsen regulerer fremgangsmåten for tilbakelevering av beslaglagte gjenstander. Det er behov for slike regler også i utlendingssaker.

I høringsnotatet ble det foreslått å beholde henvisningen til § 214.

10.2.9.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politiets utlendingsenhet støtter forslaget.

10.2.9.3 Departementets vurdering

Departementet mener at det er behov for regler om fremgangsmåten for tilbakelevering av beslaglagte gjenstander også i utlendingssaker. Det er imidlertid ikke nødvendig at reglene fremgår direkte av utlendingsloven. Departementet foreslår derfor å beholde henvisningen til straffeprosessloven § 214, som regulerer dette i straffesaker.

10.2.10 Straffeprosessloven § 214 a – Inndragning av en beslaglagt gjenstand

10.2.10.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 214 a lyder:

Påtalemyndigheten kan beslutte inndratt beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved kroppskrenkelse, og beslaglagte etterlikninger av våpen dersom gjenstandene kan inndras etter straffeloven §§ 69 første ledd bokstav c eller 70 første ledd annet punktum. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet. Når påtalemyndigheten utferdiger forelegg, begjærer saken pådømt ved tilståelsesdom eller reiser tiltale med påstand om straff, skal inndragningskravet likevel tas med i saken.

Eieren eller besitteren av en beslaglagt ting skal så vidt mulig gis skriftlig underretning om påtalemyndighetens beslutning om inndragning ved kopi av beslutningen, med mindre tingen er av ubetydelig verdi. Saken kan kreves forelagt for retten innen 1 måned etter at underretningen er kommet frem. Har underretning ikke vært gitt, er fristen for å kreve saken inn for retten 6 måneder fra beslaget ble foretatt. Et krav som er fremsatt etter at fristen er utløpt, kan likevel tas til følge når oversittelsen ikke bør legges den til last som har fremsatt kravet, eller når særlige omstendigheter ellers tilsier det.

Bestemmelsen trådte i kraft 1. oktober 2015 samtidig med ny straffelov, og åpner for at påtalemyndigheten i visse tilfeller kan beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved kroppskrenkelser og beslaglagte etterlikninger av våpen.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at bestemmelsen ikke er relevant i utlendingssaker, og det ble derfor foreslått at henvisningen burde utgå.

10.2.10.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politiets utlendingsenhet støtter forslaget.

10.2.10.3 Departementets vurdering

Utlendingsloven § 104 henviser i dag til straffeprosessloven § 214 a, som trådte i kraft 1. oktober 2015 samtidig med ny straffelov. Bestemmelsen åpner for at påtalemyndigheten i visse tilfeller kan beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved kroppskrenkelser og beslaglagte etterlikninger av våpen.

Departementet mener at straffeprosessloven § 214 a ikke er relevant i utlendingssaker. Dette støttes også av høringsinstansene som har uttalt seg. Henvisningen kan derfor utgå.

10.2.11 Straffeprosessloven § 214 b – Inndragning av en beslaglagt ting uten kjent eier, lovbryter eller besitter

10.2.11.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 214 b lyder:

Påtalemyndigheten kan beslutte inndragning av en beslaglagt ting dersom inndragning kan skje etter straffeloven § 74 og verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet. Eieren eller besitteren kan kreve saken forelagt for retten innen 6 måneder etter at vedtak om inndragning er fattet.

Bestemmelsen trådte i kraft 1. oktober 2015 samtidig med ny straffelov, og regulerer når påtalemyndigheten i visse tilfeller kan beslutte inndragning av beslaglagte ting når den som inndragningen foretas overfor ikke må gjøres til part i saken.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at bestemmelsen ikke er relevant i utlendingssaker, og det ble derfor foreslått at henvisningen burde utgå.

10.2.11.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter forslaget.

Politiets utlendingsenhet er i utgangspunktet enig i at straffeprosessloven § 214 b ikke er relevant i utlendingssaker. De påpeker imidlertid at det ikke er uvanlig med beslag etter utlendingsloven § 104 som ved en nærmere gjennomgang viser seg ikke å tilhøre den angjeldende utlending, og hvor det heller ikke er mulig å spore opp en annen eier eller besitter. Som oftest dreier det seg om gjenstander som ikke kan overføres til hittegods, og som da må destrueres uten at dette er rettslig regulert. Politiets utlendingsenhet mener at det kan være praktisk å innta en bestemmelse som omhandler noe av det samme som straffeprosessloven § 214 b i utlendingsloven.

10.2.11.3 Departementets vurdering

Departementet viser til merknadene fra Politiets utlendingsenhet om at det ikke er uvanlig med beslag etter utlendingsloven § 104 som ved en nærmere gjennomgang viser seg ikke å tilhøre den angjeldende utlending, og hvor det heller ikke er mulig å spore opp en annen eier eller besitter. Som oftest dreier det seg om gjenstander som ikke kan overføres til hittegods, og som da må destrueres uten at dette er rettslig regulert.

Departementet mener at det er behov for en regulering av situasjonen der det er tatt beslag i en gjenstand uten kjent eier eller besitter. Det foreslås derfor at det inntas regler i utlendingsloven § 104 nytt åttende ledd etter mønster av straffeprosessloven § 214 b, med noen tilpasninger.

Politiet bør kunne beslutte inndragning av en ting som er beslaglagt i medhold av utlendingsloven, dersom verken eieren eller besitteren er kjent. I tillegg bør det stilles krav om at inndragningen må være rimelig overfor eieren. Et slikt krav følger av straffeloven 2005 § 74 annet ledd første punktum, og gjelder også ved inndragning av beslag etter straffeprosessloven § 214 b. Beslutningen må være skriftlig og begrunnet

Den som påberoper seg å være eier eller besitter må kunne kreve saken forelagt for retten innen seks måneder etter at vedtak om inndragning er fattet. Departementet bemerker at en rettslig prøving kun vil være aktuelt dersom politiet bestrider at vedkommende er eier eller besitter av tingen. Er det klart at vedkommende er eier eller besitter av tingen, vil alminnelige (ulovfestede) forvaltningsrettslige regler gi hjemmel for omgjøring av vedtaket om inndragning.

Den som påberoper seg å være eier eller besitter må også kunne kreve saken forelagt for retten etter utløpet av seksmånedersfristen, dersom politiet fortsatt har hånd om tingen, og oversittelsen ikke bør legges vedkommende til last eller når særlige forhold ellers tilsier det. Det vises til sammenligning til lovutkast til ny straffeprosesslov § 19-5 tredje ledd, fremsatt i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Departementet mener bestemmelsen bør praktiseres slik straffeprosesslovutvalget foreslår på s. 616:

«Fristoppregning på grunn av oversittelse som ikke bør legges vedkommende til last […] bør normalt gis hvis den det gjelder, faktisk har vært ukjent med inndragningen frem til utløpet av fristen og ikke har opptrådt straffbart eller kritikkverdig i saken. Sentralt for vurderingen av om det foreligger «særlige forhold» som tilsier fristoppreisning, er om den inndratte gjenstand er verdifull, eller om den det gjelder, kan påvise et særlig behov for eller interesse i tingen.»

10.2.12 Straffeprosessloven § 215 – Hjemmel for forskriftsregulering

10.2.12.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 215 lyder:

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av reglene i §§ 211 og 212.

Siden utlendingslovens henvisning til straffeprosessloven kapittel 16 eksplisitt gjør unntak fra §§ 211 og 212, og disse følgelig ikke er relevante i utlendingssaker, ble det foreslått i høringsnotatet at henvisningen til § 215 burde utgå.

10.2.12.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen og Politiets utlendingsenhet støtter forslaget.

10.2.12.3 Departementets vurdering

Utlendingsloven § 104 henviser til straffeprosessloven § 215. Denne bestemmelsen gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter til gjennomføring av reglene i §§ 211 og 212. Disse reglene er ikke omfattet av henvisningsbestemmelsen i utlendingsloven § 104 sjette ledd.

Departementet mener derfor at henvisningen til straffeprosessloven § 215 bør utgå.

10.2.13 Straffeprosessloven § 215 a – Sikring av elektronisk lagrede data

10.2.13.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 215 a lyder:

Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis.

Pålegg om sikring av data i en sending som besittes av en tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt og det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling.

Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret.

Sikringspålegget gjelder for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn nødvendig og høyst 90 dager om gangen. Dersom sikringspålegget gis etter anmodning fra fremmed stat, gjelder pålegget for minst 60 dager. § 197 tredje ledd, § 208 første og tredje ledd og § 216 i gjelder tilsvarende.

Den pålegget retter seg mot, skal etter begjæring utlevere de trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget kom fra og hvor de eventuelt ble sendt til.

Bestemmelsen regulerer sikring av elektronisk lagrede data som skal brukes i etterforskning. Beslagleggelse i utlendingssaker dreier seg ikke om etterforskning i straffeprosessuell forstand, og utlendingen er ikke å anse som mistenkt eller siktet. Politiet har i dag adgang til å ta beslag i elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av, jf. uttrykket «annet materiale» i utlendingsloven § 104 første ledd.

I høringsnotatet ble det foreslått at henvisningen til straffeprosessloven § 215 a burde utgå. Det ble også foreslått å innta en presisering i utlendingsloven § 104 første ledd om at beslag også kan gjelde elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av.

10.2.13.2 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter forslaget. De forstår den foreslåtte ordlyden i § 104 kun som en presisering av dagens ordlyd, da det må antas at «elektronisk lagrede data» allerede i dag er omfattet av «annet materiale».

Politiets utlendingsenhet slutter seg til departementets vurderinger. De mener det er positivt at departementet nå foreslår en presisering i utlendingsloven § 104 om at beslag også kan gjelde elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av.

10.2.13.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at straffeprosessloven § 215 a regulerer sikring av elektronisk lagrede data som skal brukes i etterforskning. Beslagleggelse i utlendingssaker dreier seg ikke om etterforskning i straffeprosessuell forstand, og utlendingen er ikke å anse som mistenkt eller siktet. Ordlyden i bestemmelsen passer derfor ikke. Et slikt virkemiddel har dessuten større berettigelse i straffesaker, og kan i alle tilfeller benyttes dersom det parallelt løper en strafferettslig etterforskning. Departementet opprettholder derfor forslaget om at henvisningen til straffeprosessloven § 215 a utgår.

Departementet foreslår samtidig å innta en presisering i utlendingsloven § 104 første ledd om at beslag også kan gjelde elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av. Politiet har allerede en slik adgang i dag, jf. uttrykket «annet materiale» i første ledd, og en lovendring innebærer dermed ingen realitetsendring.

10.2.14 Straffeprosessloven § 216 – Forholdsregler ved sikring av bevis

10.2.14.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotat

Straffeprosessloven § 216 lyder:

For å sikre bevis kan påtalemyndigheten, eller i påtrengende tilfelle politimann, stenge bygning eller rom, sperre av bestemt område, forby flytting eller berøring av bestemte ting, eller treffe liknende forholdsregler. Reglene i § 208 gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen regulerer påtalemyndighetens eller politiets kompetanse til å treffe ulike forholdsregler i samband med sikringen av bevis. I utlendingssaker er det ikke bevissikring i vanlig forstand.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det er tilstrekkelig at det foreligger hjemmel for slik sikring i de tilfellene der det også foregår straffeprosessuell etterforskning mot utlendingen. Det ble foreslått at henvisningen burde utgå.

10.2.14.2 Høringsinstansenes syn

Politiets utlendingsenhet er enig med departementet at det ikke er behov for en bestemmelse tilsvarende straffeprosessloven § 216 i utlendingssakene.

Advokatforeningen er enig i at henvisningen kan utgå, men viser til sine kommentarer vedrørende situasjoner hvor det både kan reises siktelse mot utlendingen etter straffeprosessloven, og hvor han omfattes av utlendingslovens regler. Advokatforeningen mener at i slike tilfeller skal straffeprosesslovens regler gå foran.

10.2.14.3 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er nødvendig at utlendingsloven skal henvise til straffeprosessloven § 216. Henvisningen kan derfor utgå. Straffeprosessloven § 216 regulerer påtalemyndighetens eller politiets kompetanse til å treffe ulike forholdsregler i samband med sikringen av bevis. I utlendingssaker er det ikke bevissikring i vanlig forstand, og det vil være tilstrekkelig at det foreligger hjemmel for slik sikring i de tilfellene der det også foregår straffeprosessuell etterforskning mot utlendingen.

Når det gjelder spørsmål knyttet til valg av interneringsgrunnlag i de tilfeller hvor det er grunnlag får pågripelse og internering i både utlendingssak og straffesak, vises det til kapittel 6.3.2 ovenfor.

10.2.15 Oppsummering

Endringene vedrørende henvisningsbestemmelsen i utlendingsloven § 104 blir dermed som følger:

Henvisninger til bestemmelser i straffeprosessloven som innarbeides

• § 208 tredje ledd (avgjørelsesform ved spørsmål om opprettholdelse av beslag)

• § 213 (varighet av beslag)

• § 214 b (inndragning av en beslaglagt ting uten kjent eier, lovbryter eller besitter)

Henvisninger til bestemmelser i straffeprosessloven som beholdes

• § 204 (forbud mot beslag)

• § 207 (gjennomføring av beslag)

• § 214 (tilbakelevering av beslaglagte gjenstander)

Henvisninger til bestemmelser i straffeprosessloven som utgår

• § 203 (hva som er gjenstand for beslag)

• § 205 (beslutning om beslag mv.)

• § 206 (beslag uten beslutning av påtalemyndigheten)

• § 208 første og annet ledd (hvem som kan bringe spørsmål om opprettholdelse av beslag inn for domstolene)

• § 209 (sikkerhetsstillelse som alternativ til beslag)

• § 214 a (inndragning av en beslaglagt gjenstand)

• § 215 (hjemmel for forskriftsregulering)

• § 215 a (sikring av elektronisk lagrede data)

• § 216 (forholdsregler ved sikring av bevis)