15 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 66 annet ledd

Nåværende § 106 a foreslås å bli ny § 106 d. Når det i § 66 annet ledd bokstav b i dag er henvist til § 106 a, må dermed dette endres til en henvisning til § 106 d.

Til § 90 sjette ledd og sjuende ledd

Nåværende § 106 a foreslås å bli ny § 106 d. Når det i § 90 sjette ledd bokstav a i dag er henvist til § 106 a, må dermed dette endres til en henvisning til § 106 d.

Sjuende ledd viser i dag til § 90 femte ledd (regler om iverksettelse ved anførsel om vern mot retur). Opprinnelig viste bestemmelsen til dagens sjette ledd (regler om fastsettelse av utreisefrist), men ved en inkurie ble ikke dette endret ved behandlingen av Prop. 90 L (2015–2016). Henvisningen endres derfor fra femte til sjette ledd.

Til § 92 fjerde ledd

Det foreslås inntatt et nytt fjerde punktum om retten til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med prosessfullmektigen, for den som blir pågrepet eller internert. Bestemmelsen svarer til straffeprosessloven § 186 første ledd, som det i dag er henvist til i utlendingsloven § 106 tredje ledd. Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4.2.12.

Til § 99 annet og tredje ledd

Endringen i annet ledd tydeliggjør at hovedregelen i samme ledd – tvangsmidler kan benyttes både før og etter at det foreligger et vedtak som innebærer utreiseplikt – ikke gjelder i alle tilfeller. Det vises til drøftelsen i kapittel 11.1 i de alminnelige motivene.

Noen bestemmelser i §§ 103-106 har særregler om hvilken status i utlendingssaken som aktualiserer bruk av tvangsmiddel, for eksempel kan undersøkelse av utlendingens bolig i medhold av § 103 første ledd bokstav b og c bare skje dersom utlendingen har «ulovlig opphold». Endringen i § 99 annet ledd synliggjør at det finnes slike særregler og at disse har forrang fremfor den generelle hovedregelen.

Utlendingsloven § 80 slår fast at forvaltningsloven gjelder med mindre noe annet er særskilt bestemt. Forslaget til nytt tredje ledd i § 99 slår fast at forvaltningsloven ikke gjelder for bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven. Endringen kodifiserer gjeldende rett. Det vises til drøftelsen i kapittel 11.3 i de alminnelige motiver.

Til § 99 a

Bestemmelsen er ny og klargjør at ved anke over kjennelser om bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven, gjelder reglene for anke av straffeprosessuelle kjennelser tilsvarende. Det vises til kapittel 6.5 i de alminnelige motiver.

Til § 103

I første ledd bokstav c er det i dag henvist til § 106 a. Når det nå foreslås at gjeldende § 106 a skal bli ny § 106 d, må henvisningen i § 103 første ledd bokstav c endres tilsvarende. Det presiseres også at det kan foretas undersøkelse på grunn av unndragelsesfare også før det foreligger et vedtak om at utlendingen må forlate riket. Dette følger av § 99 annet ledd, men foreslås synliggjort også i § 103. Det vises til kapittel 11.1 i de alminnelige motivene.

I tredje ledd innarbeides straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 1 og deler av § 193, som regulerer hvilke steder en politimann kan foreta undersøkelser uten en forutgående beslutning. Videre innarbeides straffeprosessloven § 198 tredje ledd, som gjelder politimenns adgang til å foreta undersøkelser ved pågripelse. Det vises til de alminnelige motiver, kapittel 9.2.

Fjerde ledd består av de fire siste setningene i nåværende § 103 tredje ledd (med en teknisk tilpasning i innledningen).

Femte ledd fastsetter hvilke bestemmelser i straffeprosessloven som fortsatt gjelder. Det vises til drøftingene i kapittel 9.2 i de alminnelige motivene. Bestemmelsene gir regler om blant annet tilstedeværelse av vitne, undersøkelser i datasystem, tilkalling av medlem av husstand eller nabo og skånsomhet ved utførelse av undersøkelser.

Til § 104

Første ledd endres slik at det fremgår at beslag kan tas i elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av. Det legges til grunn at dette allerede i dag dekkes av den etterfølgende formuleringen «annet materiale», men departementet mener at det er hensiktsmessig å tydeliggjøre at beslagsadgangen også gjelder elektroniske lagringsenheter og lagrede data. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 10.2.13.

I annet ledd er det presisert at det kan tas beslag på grunn av unndragelsesfare også før det foreligger et negativt vedtak. Dette følger av § 99 annet ledd, men foreslås synliggjort også i § 104. Det vises til kapittel 11.1 i de alminnelige motiver.

Sjette ledd tredje punktum endres slik at bestemmelsen presiserer at retten skal avgjøre spørsmålet om opprettholdelse av beslag ved kjennelse, jf. de alminnelige motiver kapittel 10.2.6.

Nytt syvende ledd er en tilpasset versjon av straffeprosessloven § 213, jf. de alminnelige motiver kapittel 10.2.8.

Nytt åttende ledd er en tilpasset versjon av straffeprosessloven § 214 b, og gir regler om inndragning av en beslaglagt ting som ikke har kjent eier eller besitter. Det vises til kapittel 10.2.11 i de alminnelige motiver.

Nytt niende ledd erstatter den henvisning til straffeprosessloven som i dag fremgår av § 104 siste ledd siste setning. I dag vises det til straffeprosessloven kapittel 16, med noen unntak. I lovforslaget er dette redusert til tre bestemmelser. Det vises til kapittel 10.2.2, 10.2.5 og 10.2.9 i de alminnelige motiver.

Til § 105

Bestemmelsen endres ved at samtlige av dagens henvisninger til straffeprosessloven blir innarbeidet i § 105. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 8.2.

I første ledd bokstav b er det presisert at pålegg begrunnet med unndragelsesfare også kan gis før det foreligger et negativt vedtak. Dette følger av § 99 annet ledd, men foreslås synliggjort også i § 104. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 11.1.

I annet ledd fastsettes det et krav om at beslutningen skal være skriftlig og opplyse om grunnen til pålegget. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 175 første ledd annet punktum. Videre fastsettes det et krav til rettens avgjørelsesform og tidspunkt for rettens avgjørelse. Denne bestemmelsen tilsvarer deler av straffeprosessloven § 184.

Tredje ledd endres ved at det inntas en bestemmelse om at pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted skal opphøre hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt. Bestemmelsen svarer til straffeprosessloven § 187 a.

Nytt fjerde ledd er identisk med nåværende tredje ledd.

Til § 106

Første ledd bokstav b endres ved at det foretas en tydeliggjøring av kravet til utlendingssakens status. Det presiseres at pågripelse og internering på grunn av unndragelsesfare også kan skje før det foreligger et vedtak om at utlendingen må forlate riket. Dette følger av § 99 annet ledd, men foreslås synliggjort i § 106. En tilsvarende presisering av kravet til utlendingssakens status foreslås i første ledd bokstav e. Det vises til kapittel 11.1 i de alminnelige motivene.

Første ledd bokstav d endres ved at kravet om progresjon fjernes fra bestemmelsen, jf. ny bestemmelse om progresjonskravet i tredje ledd.

I tredje ledd er det inntatt en presisering av progresjonskravet i interneringssaker. Formålet er å tydeliggjøre at myndighetene får en aktivitetsplikt i saker hvor utlendingen blir internert. Det vises i denne sammenheng til EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f som fastsetter at det ved internering på utlendingsrettslig grunnlag, må treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse. Når det gjelder ID-tilfellene, kan disse knyttes til EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Denne bestemmelsen fastsetter ikke noe uttrykkelig progresjonskrav, men et slikt krav gjelder likevel i norsk rett, jf. også Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2009 s. 797. Det vises til de alminnelige motivene kapittel 11.2.

Reglene i nåværende § 106 tredje til sjette ledd flyttes til ny §§ 106 a, 106 b og 106 c.

Til § 106 a

Departementet foreslår ny § 106 a med prosessuelle regler for pågripelse og fremstilling for internering. Bestemmelsen inneholder til dels regler som i dag finnes i § 106 tredje til sjette ledd, dels regler som «hentes» fra straffeprosessloven til erstatning for henvisninger og dels helt nye regler.

Nåværende § 106 a om vurdering av unndragelsesfare foreslås flyttet til ny § 106 d.

Første ledd første og annet punktum viderefører gjeldende § 106 tredje ledd første og annet punktum. Tredje og fjerde punktum svarer til straffeprosessloven § 175 første ledd annet og tredje punktum, med den endring at de ikke inneholder noe om straffbare forhold. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.2.

Annet ledd tilsvarer straffeprosessloven § 179. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.5.

Tredje ledd første punktum svarer til straffeprosessloven § 178 første ledd. Annet og tredje punktum til § 178 annet ledd. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.4.

Fjerde ledd svarer til straffeprosessloven § 177, med den modifikasjon at avskrift av beslutning bare skal gis dersom utlendingen ber om det. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.3.

Femte ledd svarer til første del av straffeprosessloven § 180, men det er gjort unntak fra forklaringsretten i tre tilfeller som er opplistet i bestemmelsen. Det vises til de alminnelig motiver kapittel 6.4.2.6.

For øvrig er det tatt inn en henvisning til straffeprosessloven § 230 femte og sjette ledd om nedtegning, underskrift mv. av forklaringer som nevnt i femte ledd.

Sjette ledd har sitt opphav i straffeprosessloven § 182, og innebærer at det ved pågripelse i utgangspunktet skal gis underretning til den pågrepnes husstand eller annen person vedkommende utpeker. Unntaksregelen i annet punktum er derimot tilpasset utlendingssaker og skiller seg fra straffeprosessloven § 182. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.7.

Sjuende ledd første punktum svarer til nåværende § 106 tredje ledd tredje punktum. Annet punktum er nytt og innebærer at dersom utlendingen forut for pågripelse på utlendingsrettslig grunnlag har vært pågrepet på strafferettslig grunnlag, skal dette telle med ved beregningen av fremstillingsfristen. Unntak gjelder dersom grunnlaget for pågripelse etter utlendingsloven først oppsto etter pågripelse på straffeprosessuelt grunnlag. Saken kan for eksempel gjelde et tilfelle hvor utlendingen blir pågrepet i straffesak, men hvor straffesaken avgjøres før utløpet av fremstillingsfristen i straffesaken. Dersom det først nå foreligger utvisningsgrunnlag og grunnlag for pågripelse etter utlendingsloven, må det kunne beregnes ny fremstillingsfrist etter utlendingsloven. Det vises til drøftelse i de alminnelige motiver kapittel 6.3.4. Tredje og fjerde punktum svarer til straffeprosessloven § 183 første ledd annet og tredje punktum. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.8.

Til § 106 b

Første ledd første punktum svarer til straffeprosessloven § 184 første ledd første punktum. Annet punktum svarer til straffeprosessloven § 183 fjerde ledd, med den endring at det ikke kan gjøres unntak hvis fremmøte vil representere en uforholdsmessig ulempe. Tredje punktum svarer til straffeprosessloven § 184 første ledd annet punktum. Fjerde punktum viser til straffeprosessloven § 184 a, som gjelder rettens veiledningsplikt ved internering. Femte punktum svarer til straffeprosessloven § 184 annet ledd tredje punktum, men er noe justert for å passe i utlendingssaker. Sjette punktum svarer til straffeprosessloven § 184 annet ledd fjerde punktum. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.8 til 6.4.2.10.

Annet ledd første, annet og tredje punktum svarer i hovedsak til straffeprosessloven § 185 første ledd første, annet og tredje punktum. Annet ledd fjerde punktum svarer til straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum, men er modifisert for å passe i utlendingssaker. Bestemmelsen inneholder også det unntaket som følger av nåværende § 106 tredje ledd femte punktum. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.11.

Tredje ledd om varighet av internering viderefører nåværende § 106 femte ledd.

Fjerde ledd viderefører nåværende § 106 sjette ledd.

Femte ledd viderefører henvisningen til straffeprosessloven § 185 tredje til femte ledd. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.11.

Sjette ledd første punktum svarer til straffeprosessloven § 184 femte ledd. Annet punktum svarer til straffeprosessloven § 187 a. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.4.2.9 og 6.4.2.13.

Til § 106 c

Bestemmelsen inneholder særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige utlendinger. Den mindreårige vil være selvstendig part (se annet ledd), også når han eller hun pågripes sammen med foreldre og søsken. Dette er imidlertid ikke til hinder for at en pågripelsesbeslutning, en interneringsbegjæring eller et kjennelsesdokument kan rette seg mot flere personer samtidig. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.4.

Det er ikke fastsatt noen nedre aldersgrense for hvem som kan interneres. Reglene i § 106 c vil derfor gjelde for alle mindreårige utlendinger. Aldersfastsettelsen må skje på bakgrunn av en konkret vurdering av hvilken alder som fremstår som mest sannsynlig. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.10.

Første ledd angir vilkårene for pågripelse og internering av barn. Det vises til de alminnelige motivene kapittel 7.7.2 og 7.7.3. Pågripelse kan bare skje i tilfeller hvor det er særlig påkrevd, hvilket som det klare utgangspunkt i unndragelsestilfellene vil forutsette at det foreligger et endelig vedtak som innebærer en plikt til å forlate landet, at utreisefristen er oversittet, og at familien ikke medvirker til utreise ved å søke om støtte til assistert retur. Dersom det foreligger særskilte opplysninger som politiet er kjent med om barnets situasjon, vil dette ha betydning for vurderingen av barnets beste ved spørsmålet om pågripelse.

Når det gjelder internering, henviser gjeldende utlendingslov til straffeprosessloven § 184 annet ledd som stiller vilkår om at internering må være tvingende nødvendig. I forslaget til ny § 106 c første ledd, er det forsøkt å tydeliggjøre hva som er innholdet i nødvendighetsvilkåret i de ulike tilfeller.

I ID-tilfellene vil det etter forslaget bare kunne begjæres internering dersom det foreligger en ekstraordinær situasjon – typisk en situasjon med så høye samtidige ankomster av asylsøkere at myndighetene må holde søkerne samlet i registreringsfasen for å kunne foreta registrering og ID-kontroll mv. Tiltaket må i tillegg være helt nødvendig som en siste utvei for at det skal kunne gjøres gjeldende overfor barnefamilier. Dersom det for eksempel er tilstrekkelig med pålegg om bestemt bostedsadresse, vil det ikke være grunnlag for internering i saker som omfatter barn.

Når det gjelder internering i unndragelsestilfellene, jf. § 106 første ledd bokstav b, vil dette etter forslaget bare kunne skje dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. Formuleringen innebærer ingen endring av terskel fra dagens formulering om at internering bare kan skje dersom det er «tvingende nødvendig».

Når det gjelder andre tilfeller enn dem som er nevnt i § 106 første ledd bokstav a og b, foreslås det en formulering om at internering av mindreårige bare skal kunne skje dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen. Heller ikke dette er ment å nedre terskelen for internering sammenlignet med dagens regelverk.

Annet ledd første punktum presiseres det at hensynet til barnets beste alltid skal vektlegges. Dette følger både av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3, men bør fremheves uttrykkelig i utlendingsloven. Annet punktum stiller krav om at det skal fremgå av kjennelsen om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten for å anvende mindre inngripende tvangsmidler er vurdert. Det må blant annet gjøres en selvstendig vurdering av om det vil være til barnets beste å bli pågrepet eller internert sammen med barnets foreldre. Det er også presisert i annet punktum at barnet er part. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.4.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 106 fjerde ledd, som for øvrig tilsvarer straffeprosessloven § 183 annet ledd (særskilt fremstillingsfrist for mindreårige).

Fjerde ledd regulerer barnevernets rolle ved pågripelse og internering av barn. Reglene er til dels basert på straffeprosessloven § 183 tredje ledd, men tilpasset utlendingssakene. Det vises til de alminnelige motivene kapittel 7.7.7. Politiet skal varsle barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Videre skal varsel gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Eksempler på «andre særlige grunner» kan være at barnet av helsemessige, familiemessige, eller andre årsaker, er særlig sårbart. Det vises for øvrig til at det uansett kan foreligge en varslingsplikt etter barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Det følger av tredje punktum at barneverntjenesten «så vidt mulig» skal gi en skriftlig uttalelse i alle saker hvor politiet begjærer internering av mindreårige, med mindre retten eller barneverntjenesten selv finner det åpenbart unødvendig. Bakgrunnen for formuleringen «så vidt mulig», er behovet for å sikre at det kan avholdes interneringsmøte selv om det skulle være uforutsette praktiske hindringer for at barneverntjenesten rekker å ferdigstille en skriftlig uttalelse. For øvrig vises det til de alminnelige motivene kapittel 7.7.7 og det som er bemerket der, blant annet om at det kan være grunn til å forvente en grundigere uttalelse fra barneverntjenesten ved eventuell interneringsforlengelse. Barneverntjenesten har da hatt mulighet til å bli bedre kjent med barnet.

Temaet for barneverntjenestens uttalelse bør være om det er særskilte forhold knyttet til barnet eller den aktuelle familien som bør tillegges vekt, og som har betydning for om det er forsvarlig med frihetsberøvelse, eventuelt om det er behov for tiltak.

I fjerde punktum er det fastsatt at barneverntjenesten skal delta i møte om internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltagelse nødvendig. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.7 for en nærmere drøfting.

Det bemerkes at straffeprosessloven § 118, som det blir henvist til i siste punktum, gjelder krav om samtykke fra departementet for vitneførsel som ville krenke lovbestemt taushetsplikt m.m.

Femte ledd gir særskilte regler om høring av barn i forbindelse med fremstilling for internering. Reglene svarer i hovedsak til det som er fastsatt i utlendingsforskriften § 17-3 for utlendingssaker for øvrig. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.5. Departementet mener at det er viktig å presisere dette særskilt i tilknytning til rettens vurdering av spørsmålet om internering. Det vises for øvrig til at bestemmelsen er utformet med utgangspunkt i barnekonvensjonen artikkel 12.

Sjette ledd er en regel om at barn under 18 år ikke kan interneres for mer enn tre døgn (72 timer) av gangen, og at de som utgangspunkt bare kan interneres for seks døgn til sammen (i tillegg til de døgn de kan ha sittet pågrepet før det avsies kjennelse om internering). Det vises til de alminnelige motiver kapittel 7.7.8.

Internering ut over seks døgn kan bare skje dersom det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlige grunner siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen seks døgn etter pågripelse, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nær i tid. Det følger av formuleringen «i første rekke» at bestemmelsen ikke er uttømmende formulert. Det understrekes for øvrig at en forlengelse av tiden ut over seks døgn, alltid må vurderes opp mot andre folkerettslige rammer enn barnekonvensjonen, herunder EMK artikkel 3, 5 og 8. I de alminnelige motivene kapittel 7.7.8 er det angitt en rekke momenter som vil kunne være sentrale for å vurdere hvor belastende frihetsberøvelse vil oppleves for en mindreårig. I denne forbindelse vil det også ha stor betydning hvor godt tilrettelagte forhold som etableres ved den nye familieenheten som politiet arbeider for å få på plass utenfor Trandum.

Bestemmelsen fastsetter for øvrig at i de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over seks døgn, skal internering bare kunne besluttes for inntil én uke av gangen.

Til § 106 d

Gjeldende § 106 a (fare for unndragelse) blir ny § 106 d.

Til § 107

Begrepet «fengsles» erstattes med «interneres», jf. kapittel 6.2 i de alminnelige motiver. Departementet bemerker at tilsvarende endringer vil bli gjort i utlendingsforskriften § 18-12 a og utlendingsinternatforskriften § 2.

Til § 130

Henvisningen til gjeldende § 106 femte ledd endres til ny § 106 b tredje ledd, som inneholder reglene om lengste samlede varighet av internering. For øvrig erstattes begrepet «fengsles» med «interneres», jf. de alminnelige motiver 6.2 ovenfor.