3 Gjennomføring av referanseverdiforordningen i norsk rett

3.1 Gjeldende rett

I Norge er det gitt overordnede regler om fastsettelse av referanserenter i lov om fastsettelse av referanserenter (referanserenteloven). Loven gir hjemmel for fremtidig gjennomføring av reglene for referanserenter i referanseverdiforordningen, samt til å fastsette forskriftsregler om referanserenter i tråd med forordningens regler. Slike forskriftsregler trådte i kraft 16. november 2016.1 Med hjemmel i loven har Finansdepartementet godkjent Norske Finansielle Referanser AS (NoRe) som administrator for referanserentene Nibor.

Fastsettelsen av andre referanseverdier enn referanserenter er ikke regulert i norsk rett. Referanserenteloven gir ikke hjemmel for gjennomføring av referanseverdiforordningens regler om andre referanseverdier enn referanserenter.

3.2 EU/EØS-rett

Forordning om referanseverdier på finansområdet (Forordning (EU) 2016/1011, referanseverdiforordningen) gir regler om fastsettelse og bruk av referanseverdier som brukes som referanser i finansielle instrumenter og kontrakter, eller for å måle resultatene til investeringsfond. Forordningen inneholder egne regler for fastsettelse av referanserenter, referanseverdier som bygger på varer og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data.

Formålet med forordningen er å sikre tilliten til referanseverdier. Forordningen ble vedtatt 8. juni 2016. Kravene i forordningen trådte i kraft 1. januar 2018 i EU. Forordningen er EØS-relevant og skal inntas i norsk rett. En overgangsbestemmelse i forordningen åpner for at administratorer for referanseverdier som eksisterte 30. juni 2016 har frist 1. januar 2020 for å søke om godkjenning eller registrering, se kapittel 7. Forordningen er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.

3.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at de ikke venter at det gjøres spesielle tilpasninger i EØS-komiteens beslutning om å innta forordningen i EØS-avtalen. Finanstilsynet går i høringsnotatet derfor ut fra at forordningen vil gjelde for EØS/EFTA-landene slik den gjelder for EU-landene, men med visse presiseringer om EU-kommisjonens og ESMAs oppgaver.

Finanstilsynet viser til at det på enkelte områder i referanseverdiforordningen er, eller kan være, nødvendig med nasjonale bestemmelser for å operasjonalisere reglene i forordningen. Disse nasjonale bestemmelsene knytter seg i hovedsak til hvem som skal være tilsynsmyndighet, forordningens krav til tilsynsmyndighetens tilgjengelige virkemidler (kapittel 5) og forordningens krav til reaksjonssystem (kapittel 6).

Finanstilsynet foreslår at det gjøres endringer i referanserenteloven for å innta nødvendige bestemmelser for å operasjonalisere kravene i forordningen. Finanstilsynet foreslår videre at referanserenteloven etter utvidelsen gis tittelen «lov om referanseverdier på finansområdet», men at korttittelen «referanserenteloven» beholdes.

3.4 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser (Nordic Bond Pricing og Verdipapirfondenes forening) viser til at en viktig del av bakgrunnen for de nye reglene var avdekking og mistanke om manipulasjon av internasjonale referanserenter. Høringsinstansene poengterer at forordningen har fått et videre anvendelsesområde, som det vil være viktig å avklare nærmere.

Norske Finansielle Referanser foreslår i sitt høringssvar «finansreferanseloven» som en ny, og mer dekkende, korttittel til loven når denne gis et bredere virkeområde enn referanserenter.

3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår at referanseverdiforordningen gjennomføres i norsk rett ved lov. Departementet viser til ny § 1 første og annet ledd. Forordninger skal gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7. Det innebærer at forordningen må inkorporeres i norsk lov, ved henvisning fra loven til det aktuelle vedlegget i EØS-avtalen og rettsaktnummeret til forordningen. En inkorporasjonsbestemmelse kan dermed ikke tre i kraft før en beslutning i EØS-komiteen om å innlemme rettsakten i EØS-avtalen har trådt i kraft.

Departementet viser til at forordninger på finansmarkedsområdet ofte gjennomføres i lovs form, selv om bestemmelsene etter sitt innhold kunne vært gjennomført i forskrifts form. Dette har sammenheng med at forordninger må gjennomføres som sådan, jf. over. Når en forordning som er gjennomført ved inkorporasjon i lov blir endret, må dermed i utgangspunktet også denne endringsforordningen gjennomføres i lov. Til sammenligning gjelder EUs forordninger direkte overfor borgerne i EU-statene, uten mellomliggende nasjonal gjennomføring.

Ved senere, mindre endringer i forordningen, som etter sin natur normalt ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det på denne bakgrunnen være behov for en forskriftshjemmel som tillater at endringer kan gjennomføres nasjonalt i forskrifts form.

I tillegg er det en forutsetning at utfyllende rettsakter fra EU, særlig kommisjonsforordninger, som fastsetter regler av mer teknisk art, gjennomføres i norsk rett i forskrift.

I tråd med dette, og bl.a. sett hen til praksis for gjennomføring av råds- og parlamentsforordninger i verdipapirhandelloven, jf. omtale i Prop. 96 LS (2018–2019), foreslår departementet i ny § 1 annet ledd en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsen til referanseverdiforordningen. Formålet er å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen i forskrifts form.

Videre foreslår departementet en ny forskriftshjemmel, sammenlignet med Finanstilsynets høringsutkast. Bestemmelsen går ut på at departementet i forskrift kan gi regler om referanseverdier, administratorer av referanseverdier, fastsettelse av referanseverdier, bidragsytere til referanseverdier og publisering av referanseverdier dersom dette er nødvendig av hensyn til finansiell stabilitet og sikre og velfungerende markeder, eller Norges utenrikspolitiske interesser. En lignende bestemmelse er gitt i verdipapirhandelloven § 13 og ny verdipapirsentrallov § 13 (ikke i kraft).

Det er et særskilt behov for å sikre at endringsforordningen, nevnt i punkt 2.1.3 og nærmere omtalt i kapittel 8, kan gjennomføres samtidig med referanseverdiforordningen. Departementet foreslår derfor en særskilt forskriftshjemmel i § 1 annet ledd for å kunne gjennomføre endringsforordningen i norsk rett i forskrift. Departementet presiserer at deler av endringsforordningens bestemmelser kan gis med hjemmel i derogasjonsbestemmelsen omtalt over.

Finansdepartementet deler Finanstilsynets vurdering av at det bør gjøres endringer i gjeldende referanserentelov fremfor at det gis en helt ny lov. Departementet foreslår for øvrig at lovens kortform blir «referanseverdiloven», som følge av lovens utvidede virkeområde, sammenlignet med gjeldende referanserentelov.